hits

Besøk av journalist og fotograf, kjæreste kveld og nytt håp om mer Crohnsglede. <3

Lenge siden jeg har skrevet her men nå kommer det en liten oppdatering og en lovnad om litt hyppigere innlegg. Dere som følger Crohnsglede på Facebook får tilgang til små oppdateringer som ikke blir lagt ut her. Så om du ønsker å holde deg oppdatert så annbefaller jeg å like siden. 

For en liten stund siden fikk jeg en telefon fra se og hør. Bare ved første samtale skal jeg innrømme at jeg var utrolig skeptisk. Selv om selve journalisten var utrolig koselig. For se og hør er virkelig ikke et blad jeg ser for meg som riktig blad og sette fokus på noe jeg brenner for. Nemmelig å fortelle min historie for å øke forståelsen for hvordan en kronisk sykdom som morbus crohn kan være. 

Men de ville så gjerne ha oss med og legge fokus på familieliv med kronisk syk mamma og at det er mulig og mestre selv med sykdom. Så om torsdag kom det en journalist og en fotograf hjem til oss og for å lage en lang historie kort, vi hadde det så utrolig koselig. Ungene fikk full tillit til de og vi virkelig koste oss i lag i sola den ettermiddagen. 

Jeg får som alle andre ganger jeg har blitt intervjuet, lese igjennom og sett bildene. Det gir tryggheten om at jeg kan si ja når jeg vet jeg sitter med makten. Jeg vil gi beskjed når vi er å lese om. Ikke bare var det to utrolig koselige menn men de fikk meg til å innse at jeg er ikke «bare» ufør mer. Jeg har klart og opparbeidet meg en form for arbeid med nettopp det jeg elsker å gjøre nettopp bruke min historie til noe godt for andre. De ga meg noen tips og ga meg en liten dytt i rumpa slik at jeg sendte noen mailer som handler om min fremtid og mine drømmer på fredag. 

En fikk jeg svar av samme dag og virkelig et positivt et også så gleder meg til å se hvor det ender. Jeg holder dere selvfølgelig oppdatert så fort jeg kan. Det jeg kan si er at det omhandler å nå ut til større og bredere publikum med mine drømmer og tanker. 

Jo også var jeg og sRobert på date på fredag. Vi var ute og så på Jeff Dunham sammen. Det var så utrolig koselig å ta på deg masken og late som vi var et helt vanelig par på tur. At vi avsluttet kvelden rett etter showet har ingen betydnnng, for opplevelsen var så verdt både å bli kjempe sliten da og på dagen etter. Som sagt før, for å delta i livet må jeg gi tilbake til kroppen min i form av hvile og respekt.

Det var en liten oppdatering fra meg. Håper dere får en fin søndags kveld. Nyt den og våg å følge drømmene dine. Som jeg har sagt før: ingenting er umulig om du våger å tro på det umulige. 

 

Crohnsglede -Ida <3 

 

 

følg min Facebook side HER. Der legges det ut smått og stort som handler om kronisk sykdom, livsglede, håp og ærlighet rundt tema som for mange er sårt og vanskelig å snakke om. 

Del om du har lyst. 

#crohnsglede #crohn #ibd #intervju #seoghør #mittliv #minhistorie #påtross #mammatilfire #blogger #foredragsholder #kamp #kroniker #drømmer #mål #håp #tema #stolt #ærlig #kroniker #tanker #arbeid #ufør #media 

Dette er min historie, mitt liv og mine valg! Aksepter det eller gå!

Jeg har i det siste tenkt litt på hvordan en ofte blir satt i en bås når man er kroniker. Jeg husker så godt første møte med min helsesøster når jeg fikk Ludvig, hun hadde bestemt seg på forhånd hvordan jeg var. Så når jeg ikke passet inn i den båsen ble hun utrolig usikker. Jeg er nok veldig opptatt av å klare meg selv i forhold til barna og gir 100% til de. De er virkelig verdt min oppmerksomhet og tid men det betyr også at jeg må ofre mye annet. 

Hun helsesøstra forsto ikke hvorfor jeg alltid så fresh ut, ungene alltid pent kledd og at vi hadde et nært og trygt forhold til hverandre. Husker hun skulle prakke på meg hjelp med mine barn jeg overhode ikke ønsket. For jeg velger å bruke min energi på de. Greia er at det er det som er riktig for MEG.  Det finnes de kronisk syke mødrene som velger annerledes og som tar i mot hjelp for å kanskje bruke energien sin på andre ting som trening, venner, alene tid osv. 

Greia er at det er helt ok! Jeg brukte LANG tid på det jeg følte var å bevise til helsesøster at jeg var en bra mamma for mine barn selv om jeg var syk. Men så etter mange kontroller så begynte hun nok å se meg som meg og ikke Ida med crohn og ufør øynene. Det som skjedde da var at det forholdet vi hadde som i mine øyne var annstrengt og vanskelig ble fint og ganske unikt. 

I foredraget jeg holdt om onsdagen for en uke siden snakket jeg mye om hvor viktig det er å se at vi alle har vår egen unike historie som er viktige å se som nettopp det. Unike og viktige. Vi kan alle lære av hverandre sine historier men det er ikke slik at en historie er den riktige. For når noen tror det vil noen bli missforstått, noen vil føle seg forhåndsdømt, som en hypokonder eller føle de rett og slett er for friske i forhold til det andre er. 

Collage of sick people
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com


 

Også må vi kunne forvente å bli sett på som Ida, Kåre, Trine eller Lars før de ser oss som kronikere, ufør, sykemeldte osv. For sykdommen er ikke vår identitet. Vi er unike personligheter som alle har fantastiske egenskaper om man lar seg tid til å bli kjent med oss. 

Jeg merker fort de menneskene som dømmer, og spesielt vondt får jeg når noen sier: jeg tror virkelig det er mange som later som de er sykere en de er. Men ikke du da Ida for deg kjenner jeg jo. HALLO!!! Det å si noe slikt er rett og slett flaut! For det å dømme menesker på om de er «ekte» eller ikke utifra bekjentskap er det jo virkelig ingen logikk i.

vi må nok finne oss i å ha denne forhåndsdømmingen eller denne malen noen mener vi skal passe inn i. Likevel må vi aldri la det påvirke oss til å tro vi er dårligere en noen andre. Så lenge du gjør det du kan for at ditt liv skal føles bra, ja så nyt livet ditt når du har den muligheten uten å unskyld deg. Og når du har en dårlig dag så har du ingen opplysningsplikt om du ikke selv ønsker å dele. Det er mitt liv, mine valg og min sanhet. Aksepter det, eller snu ryggen til og gå. 

 

Crohnsglede - Ida <3 

 

følg min Facebook side HER.  Der deler jeg mine tanker rundt livet som kronisk syk, mamma til 4 og med et brennende ønske om å gjøre en forskjell. 

Delinger settes pris på. <3 

 

#livet #ibd #crohn #påtross #tanker #mittliv #minhistorie #blogger #foredragsholder #kamp #ærlig #mammatilfire #crphnsglede #håp #takkformeg

NÅR BARN BLIR STORE NOK TIL Å LESE OM MAMMA, HVA DA?

Jeg fikk et spørsmål her om dagen, om jeg har tatt stilling til at mine barn vil komme til å lese bloggen og få innblikk i hva jeg skriver om. At de vil måtte bære på sine skuldre at mamma åpent snakker om kroppsvæsker, smerter, å måtte bli uføretrygdet, ikke mestre, medisiner, vonde tanker osv. Når jeg fikk spørsmålet måtte jeg tenke litt på om jeg har tenkt helt feil, at jeg i min egen egoisme over å få frem min historie har glemt bort viktigheten i å ta vare på de rundt meg. 

Men så satt jeg og skrev et innlegg på bloggen en kveld og Elida som blir 9 år kommer bort. hun ser på meg og sier. Mamma, jeg er så glad for at du er så tøff og deler om livet ditt jeg. For at du gjør det kan gi andre muligheten til å ikke føle seg alene. Elida er ei tøff jente som helt i fra første dag i livet sitt har fått naturlig ta del i mamma sin sykdom. Vi har skånet dem for mye for et vanlig familieliv er viktig for oss. Men at mamma er syk er en naturlig del av livet vårt. Vi har ingen hemligheter for hverandre. 

Little girl working with a laptop
Licensed from: Ikostudio / yayimages.com


Ja jeg skriver mye som er ganske brutalt ærlig, men jeg ønsker å lære barna mine at livet blir ikke bestandig slik man tror. Mitt liv tok en helomvendig og dykket dyyyypt under vann før jeg klarte og bruke disse opplevelsene til noe positivt. Og uansett hvordan jeg ser på det så klarer jeg ikke å se at ærlighet ovenfor barna våre kan føre til noe negativt. Livet er ikke bestandig rosenrødt, men det betyr ikke at man skal gi opp for det. Jeg håper og tror at mine barn er stolt av meg for at jeg nettopp bruker det vonde til og gjøre noe godt ut av det. Og ja, spørsmål vil de nok få men det er vår oppgave å gjøre barna våre sterke nok til å kunne svare på spørsmålene. 

Så svaret på spørsmålet jeg ble stilt er ja. Jeg har tatt stilling til det og jeg mener med hånden på hjertet at de er sterke nok til å bære at mamma deler åpent om at ikke alle er like heldige her i livet. Om at livet kan bli fantastisk på tross av sykdom. Jeg tror at de ser viktigheten i ærligheten min. Kanskje bør andre foreldre også tenke tanken på og dele med barna sine at ikke alle kan jobbe i en vanlig jobb men likevel kan bidra til samfunnet på en viktig måte? Kanskje er det på tide og ta vekk mystikken ved dette og ikke la noe med kropp og helse være flaut, ekkelt eller feil og snakke om. 

Om jeg tar feil så får jeg heller spise mine ord da. Nå gjør jeg det jeg elsker å gjøre. Nemlig å skrive, holde foredrag og bidra til at de fremtidige kronikerne skal slippe og føle seg alene om tanker og følelser.  At de skal få hjelpen de trenger til å ha et godt liv på tross av utfordringer. Sykdom er ikke glamorøst og fantastisk, men det er en del av livet til så utrolig mange mennesker. Mennesker som på lik linje som meg skulle gjort hva som helst for å ha et A4 liv. Men om et A4 liv ikke innholder empati, forståelse og ønske om å hjelpe andre en seg selv opp og frem her i livet. ja da er jeg mer en fornøyd med det livet som har lært meg å være takknemlig for de godene livet gir meg og bruke det man har til å gjøre noe godt for andre. 

Crohnsglede -Ida <3 

Følg min facebookside HER. Der deles alle blogginnlegg, intervjuer, events og annet sprell. 

Delinger settes stor pris på. <3 

#datter #barn #sykmamma #ærlighet #kropp #flaut #kroniker #mammatilfire #crohnsglede #blogger #foredragsholder #mittliv #minhistorie #påtross #stolt #egoisme #brutalt #ærlig 

TIL ONSDAG SITTER DET TO MENNESKER I SALEN UNDER MITT FOREDRAG SOM GJØR DET VANSKELIG OG FINT.

I dag har det vært en god dag. En dag jeg har kost meg med familien ute. Vi har vasket terrassen, uteplassen og sett ungene nyte dagen ute uten jakker og luer. Barna nyter virkelig solen som varmer, de nyter en gate full av barn som gjør at det finnes lekekamerater i fleng. For meg er lyden av unger som ler, måker som skriker og huseiere som iherdig jobber i hager og gårdsplasser for å få vekk den triste vinteren selve lyden av snart sommer. 

Nå er ungene i seng, jeg sitter å jobber med foredraget mitt. Er en ganske stor jobb når man skal kutte ned og skreddersy et foredrag til et spesielt tema og ikke minst tid. For foredraget vil bli personlig, det vil bli med episoder av mitt liv som både er nakent, ærlig sårt og ekte. Likevel skal det handle om skolegang og jobb. Om tilrettelegging eller mangel av den også. Jeg vil naturligvis trekke frem mine erfaringer på dette feltet samtidig som jeg vil gi de som hører et litet innblikk av fortid, nåtid og fremtid. Jeg vil fortelle om sårheten, om tårer, tanker jeg holdt helt for meg selv og om hva som gjorde at jeg en dag valgte og ta kontroll over mitt liv igjen. 

Jeg har 20 minutter på meg som jeg skal prøve å gjøre så nært, ærlig og ekte som mulig. 20 minutter er LITE! Derfor er forberedelsene så utrolig viktig. Men så er det en liten ting som forstyrrer meg litt. For i salen til onsdag sitter det to mennesker jeg er utrolig glad i og som ALDRI har hørt meg holde foredrag eller sett meg gjøre det jeg ELSKER og gjøre. Likevel to mennesker som var så tett på meg i den tiden som ny diagnosert og alvorlig syk som jeg tillot de og komme. Nemlig min mamma og min lillesøster. Jeg er utrolig glad for at de har lyst til og bli med meg, samtidig som jeg kjenner en god klump i halsen. For det er vondt og fortelle om disse hendelsene, vondt og fortelle at jeg skjulte så utrolig mye for de. Vondt og sitte og fortelle de hva som egentlig foregikk når de lukket døra til rommet mitt, eller de ikke var tilstede under undersøkelser fordi jeg nektet. 

Så jeg gruer og gleder om hverandre. Jeg blir innimellom berørt selv når jeg prater om noen spesielle hendelser, men er nok redd for at jeg kan slite ekstra mye til onsdag. Derfor er det viktig for meg å si det til dere som har meldt dere på. Det er en spesiell dag, en dag hvor min mamma og søster kanskje vil forstå hvorfor dette er så ekstremt viktig for meg. Hvorfor jeg ELSKER og holde foredrag, motivere og gi håp. For ALT det jeg skjulte er da fortalt og dermed vil jeg bruke sannheten til å hjelpe andre. 

Om du sitter nå å har lyst til å høre mitt foredrag og få muligheten til å se meg i et debattpanel også, ja så er muligheten her fortsatt. Jeg håper jeg får treffe noen av mine lesere og følgere. Selve eventet er på IBD dagen som LMF arrangsjerer 2.mai på LItteraturhuset i Oslo kl 17.30-20.30. Jeg kan love en kveld med mye følelser og engasjament. er du medlem av LMF så er det gratis inngang om ikke 100 kr. 

Les mer om eventet HER og meld deg på HER

Kom da vel. :)

 

Crohnsglede - Ida <3

Følg min Facebook side HER for fremtidige event, blogginnlegg, nyttig info og annet spennende. Alt fordi jeg har et brennende engasjement for kronikeres fremtid. 

Delinger settes stor pris på. :) 

#LMF #IBD #IBD-DAGEN #FOREDRAG #BLOGGER #TANKER #SKOLE #JOBB #TILRETTELEGGING #MINHISTORIE #MITTLIV #KAMP #ÆRLIGHET #DRØM #CROHNSGLEDE #EVENT #CROHN #ULCERØSKOLITT #UC #MOTIVERE #HÅP #FORTID #FREMTID #NERVØS 

EN DAG I MITT LIV, SÅ BRUTALT, SMERTEFULT OG VONDT. LIKEVEL SÅ NYDELIG OG FANTASTISK.

I dag sitter jeg og forbereder meg til onsdag. Ute har solen begynt å varme, bjørka utenfor stuevinduet har fått små grønne ører. Min fastlege sa noe om torsdagen som jeg har tenk litt på. Han sa: du må være laget av noe helt spesielt. For du er så positiv selv når det er svart. Vel, ja jeg er nok det. Selv om jeg absolutt har perioder hvor ting er helt svart så tillater jeg meg ikke å bli der lenge før jeg snur mot lyset igjen. 

Jeg svarte noe som at jeg har vært i det mørkeste, mørke. Jeg vet hvordan det er å kjenne at livet har ingen verdi. At jeg som Ida har ingen betydning. Nå har jeg en betydning. Jeg er mamma, kjæreste, venn, datter, søster, svigerinne, svigerdatter, nabo og jeg er en som deler min historie i håp om å gi andre en trygghet. Jeg betyr noe for noen og derfor kjemper jeg så sant jeg fortsatt står oppreist. 

Lost in the dead land
Licensed from: Novic / yayimages.com


Jeg har skrevet et innlegg om en dag i mitt liv i et tidligere innlegg. Ta dere tid til å lese det. Det er hjerterått og virkelig brutalt ærlig. Men det var mitt liv. Mitt ensomme og vonde liv. Der er årsaken til at jeg kjemper, årsaken til at jeg krummer nakken, smiler og ler på tross av alt det vonde. For jeg klarer fortsatt og smile. Jeg har opplevd å ikke orke å smile fordi jeg har vært for syk derfor er nettopp det at jeg orker og smile et forbasket godt tegn. 

Les innlegget HER!

Stillheten ligger over stuen. Ingen hjemme. Kun noen lyder fra Sofus som ligger nede og skal sove. Tårene triller men ikke fordi jeg er lei meg eller i sorg. Tårene triller i stolthet. For alt jeg har opplevd har gjort noe med meg. Jeg har blitt meg fordi jeg har kjempet med nebb og klør. Jeg er stolt fordi jeg i dag kan se tilbake på mye og vite at jeg klarer meg, Ida klarer seg fordi hun aldri slutter å kjempe mot smilet igjen. Hvor lang tid det tar spiller ingen rolle, hvor mange nederlag har ingen betydning. Det som betyr noe er at jeg fortsetter kampen for meg selv og for de jeg bryr meg om.

Crohnsglede - Ida <3 

Følg gjerne min Facebook-side her! 

Der legges alt av blogger, event, foredrag og annet spennende ut. 

Delinger settes stor pris på. Mange har så mye og lære om hvordan det er og leve med kronisk sykdom. Spesielt hvordan det er og rammes av alvorlig sykdom som ungdom. 

#LMF #IBD #FORBREDELSER #TANKER #TAKKNEMLIG #STILLHET #DØDEN #LIVSMOT #PÅTROSS #UNGDOM #KRINISKSYK #MORBUSCROHN #CROHN #ALVORLIGSYK #KAMP #MITTLIV #MINHISTORIE #TÅRER #DRØMMER #CROHNSGLEDE #BLOGGER #FOREDRAGSHOLDER 

En kroniker trenger en lege som våger å slippe oss inn. Jeg har funnet min.

I dag hadde jeg en time hos min fastlege. En time jeg ikke kunne utsette mer da formen min er rett og slett på bunn. Jeg skal jo holde foredrag i forbindelse med LMF sin markering av IBD dagen. I tillegg til selve foredraget skal jeg også bidra med å sitte i debatt panel. Og nettopp med å sitte i en debatt panel gjorde at jeg måtte ta timen i dag. Greia er at jeg har kjent på en redsel i de siste dagene som jeg overhode ikke har hatt kontroll på. Nemelig redselen for å måtte svikte. For så dårlig har jeg verst at både forbredelser og oppladning til den dagen har blitt bort prioroitert og byttet ut med søvn. For det er jo ikke slik at jeg bare kan holde et foredrag uten at det både må planlegges og tilrettelegges nøye. Alt må skje i riktig rekkefølge for at jeg skal klare å gjennomføre et oppdrag. 

Jeg må lade opp med å ha 100% kontroll på det jeg skal gjøre. Har jeg det så slipper jeg mye uro som kan skape nervøsitet. Men jeg må også hvile mye både før og etter oppdraget. At jeg står der de timene er jo nesten som et skuespill hvor jeg er en utrolig god skuespiller. For INGEN kan se hvor mye det koster meg både i forkant, der og da og i ettertid. Det koster meg utrolig mye, men det er verdt det fordi jeg ELSKER å gjøre det. det gir livet mitt mening å få lov til og bidra med det lille jeg kan bidra med i samfunnet. Derfor er det og avlyse selv om min form nå er helt på kanten av hva jeg tåler ikke et alternativ. Isteden begynner jeg jobben med hvordan skal jeg kunne gjennomføre dette på en best mulig måte. 

 

Doctor holding a red heart
Licensed from: Csaba Deli / yayimages.com


 

Og første jeg måtte gjøre var og ta turen til legen for nå er mitt største problem nettopp og sitte. Jeg kan bare beskrive det som å ha kniver som vrir seg inne i endetarmen, med andre ord smertefullt. Når jeg dro derifra med resept på en pappeske FULL av rektal væske (som ingen apotek hadde inne i dag så må bestilles) og satt i gang med nok en kur kortison, så slo det meg hvor deilig det er å gå til legen uten og grue meg. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har vært hos lege med klump i halsen og tårer i øynene. Hvor jeg nesten før jeg har åpnet munnen blir slept ut av kontoret igjen uten noe løsning på problemet. Ja, om jeg i det hele tatt har fått delt problemet selvfølgelig. 

Jeg ble syk som 17 åring har hatt mange forskjellige fastleger. Men for 9 år siden fikk jeg ved tilfeldighet vite at en ny lege skulle starte opp som fastlege. Det lille jeg viste om han var at han var ung, hadde erfaring innenfor psykiatrien og at han var hyggelig (sa de som skulle jobbe med han) Vel, de kunne brukt så mange flere og flottere ord på den mannen for og si det slik. Jeg har nå i 9 år følt meg i varetatt, sett og hørt. Jeg har blitt møtt med smil, varme og gode ord. Jeg har møtt forståelse, latter og en litt uformell tone noe som gir meg en trygghet og en ro. Vi har hatt mange vanskelige samtaler men ALDRI har jeg følt meg dum eller at det jeg har på hjertet mitt var uvesentlig. 

 

 

En kroniker trenger leger som behandler oss annerledes en de pasientene de ser en gang hver 2 år. Vi trenger leger som våger å være litt personlige, men likevel være profisjonell. De må ta seg tid til og lytte og kanskje lete litt etter de ordene vi ikke sier. De må forstå at en kroniker er ulik en annen pasient på utrolig mange plan, fordi livet vårt er å være syk derfor tåler mange av oss mye, vi roper ikke så høyt og vi krever ikke, vi spør. Jeg er så takknemlig for alle tårene jeg har fått slippe, jeg er takknemlig for all hjelp og alle gode ord. At jeg er så opptatt av å informere, tilrettelegge og gi min historie er mye takket være denne legen. For han har vist meg hvordan en lege bør være, han har gitt meg troen på meg selv som meg selv. Alle kronikere fortjener en slik lege og at jeg skulle være så heldig med min er jeg utrolig glad for. Ikke bare er jeg glad for alt han gjør for meg men,  også alt han gjør for min familie. 

I morgen henter jeg min rektal veske og setter i gang med intensivbehandling for å kunne stå oppreist og rakrygget å fortelle deler av min historie. Å uten støtten og hjelpen fra min kjære lege, ja så kunne jeg mest sannsynlig sett den dagen bli nok en strek over nederlag. Jeg må bruke dagene frem mot onsdagen riktig og jeg vet at jeg kommer meg igjennom dette, men jeg skriver dette samtidig som tårene renner.  For som legen min sa i dag: Noen ganger er det lov å si at nå er alt helt jævelig. Å ja, det er helt jævelig, men det betyr ikke at jeg gir opp, det betyr bare at jeg er ærlig får så og børste av meg dritten på knærne etter gjørma jeg har svømt rundt i en stund også begynner jeg på kampen opp i stående stilling igjen.

Så først, takk kjære lege (du vet hvem du er), uten deg hadde jeg aldri klart å fortsette og kjempe, uten deg hadde jeg aldri våget og følge min drøm, og uten deg hadde jeg ikke sett behovet for å gi fastleger muligheten til å høre min stemme for å lære om hvordan de nettopp kan takle oss kronikere på en god måte. 

Så sist men ikke minst: Jeg gleder meg til onsdag! jeg kommer om jeg så må stå fra jeg kommer til jeg går. Livet er for godt til å ikke kunne leves selv for en kroniker. 

 

Crohnsglede - Ida <3 

Følg min Facebook side HER. der legges alle mine blogginnlegg ut, alt om mine prosjekter, foredrag og andre spennende og relevante ting. Om du kjenner noen som ønsker å lære mer om livsmestring og hvordan bruke en kronikers historie til å bli bedre i jobben din eller lignende så ta kontakt. Jeg kommer gjerne og hoder mitt foredrag som spesialiseres til lytteren. Til nå har jeg holdt foredrag for elever, lærere, leger, nav, sykepleiere osv. Men jeg ønsker og nå ut til mange fler og er klar til å dele min historie med deg/dere. 

 

Delinger av innlegg er selvfølgelig lov. 

#lege #crohn #fastlege #IBD-dagen #lmf #foredrag #debattpanel #syk #crohn IBD #lmf #blogger #minhistorie #mittliv #møte #stolt #opptur #nedtur #tanker #ærlighet #takknemlig #påtross #kamp #kroniker #meninger #redsel #svikte #oppladning #takk 

Hører du? Jeg FORSTÅR deg IKKE! Jeg hater deg, Hører du? JEG HATER DEG!

Kjære kroppen min, hvorfor lystrer du meg ikke? Hvorfor hører du ikke at jeg roper til deg? Jeg hater deg intenst for alt du tar fra meg eller nekter meg å få til. Jeg hater seg for at du har latt sykdom ta plass i min kropp! 

Hører du? Jeg HATER deg! 

Jeg kjemper i mot tårene og kjemper i mot smertene du gir meg, jeg kjemper for det friske i deg. Jeg prøver så intenst å late som du ikke har sluppet sykdom inn, jeg prøver å late som at jeg er frisk. Men du lar meg ikke late som uten at det nermest kveler meg. For hvert smil jeg gir mine barn, for hver klem jeg gir så sitter du og vrir deg så jeg skal huske på at frisk, Nei det er jeg ikke. Jeg misliker deg fordi du ikke lar meg nyte en klem av mine barn uten at du skal ta bort en bit av gleden! 

Hører du? Jeg MISSLIKER DEG! 

naked woman and a fishing net
Licensed from: palinchak / yayimages.com


I 17 år har du latt sykdommen crohn bo i min kropp. I tillegg har andre sykdommer og plager kommet til. Hvorfor gjør du dette mot meg? Jeg står opp hver dag og tar på meg masken. Hver dag later jeg som min kropp er frisk. Du merker mine tårer når ingen ser meg, du lager mine smerte hikst når jeg er utslitt og du lar mitt intense ønske om å oppleve verden uten plager boble i hjertet mitt når jeg trenger det som mest. Likevel gir du meg ikke fri. Du kan gi meg noen timer hvor jeg later som utad, men du puster meg i nakken, du minner meg på at nårsomhelst så smeller det. Når som helst er kvelden over for deg Ida.

Jeg forstår deg ikke, hører du? Jeg forstår deg IKKE! 

Likevel kjære kropp så er det en ting du aldri skal få ta fra meg. En ting skal du aldri få kloa di i. Min vilje til å kjempe, min vilje til å leve. Du skal ikke få ta fra meg mitt pågangsmot og håp. Jeg skal fortsette å kjempe for disse minuttene i friskheten. 

Jeg skal KJEMPE, hører du kjære kropp? Jeg skal KJEMPE! 

Jeg hater deg samtidig som jeg elsker deg min kjære kropp. For hatet jeg har ovenfor deg, gir meg muligheten til å elske så mange ting som er lett og glemme. Jeg elsker hvor deilig det er når våren kommer og varmer opp vonde ledd, jeg elsker når jeg gråter av lykke for å ha klart å gjennomføre noe jeg har kjempet for uten å feile. Jeg elsker når jeg får bruke mine erfaringer med en syk kropp til å hjelpe andre. 

Hører du kjære kropp? Jeg ELSKER følelsen du gir meg når jeg vinner over deg! 

Livet med en syk kropp er beintøff og jeg har innfunnet meg med at du vil ikke slippe sykdommen ut av kroppen min. Derfor har jeg bestemt meg for å bruke kroppen og sykdommen min til å nyte livet,  våge å leve på tross av alt du prøver og stoppe. For den følelsen av å mestre etter å ha grått og vært helt utslitt, men ikke gitt meg, ja den gir meg fortsatt følelsen av å kunne bestemme over deg. 

Jeg bestemmer over hvor mye du skal ta fra meg kjære kropp, hører du?

Jeg bestemmer!! 

Livet mitt er hva jeg gjør det til. Livet mitt er med en syk kropp. Men sykdommen bestemmer ikke over hvordan jeg skal leve, den bestemmer ikke om gråten skal ta mer plass en glede. Det er det jeg som gjør kjære kropp. 

Kjære kropp det er IDA som bestemmer og jeg skal leve og kjenne på glede, jeg skal tørke tårer etter gråt. Jeg skal reise meg etter smerteannfall og jeg skal følge min drøm og mine ønsker. 

Hører du kjære kropp? Jeg er Ida på tross av sykdom. Jeg er Ida fordi sykdommen har gjort meg til den jeg er i dag. 

Takk kjære kropp for at vi sammen skriver en historie om håp og glede på tross av hvor mye du kjemper i mot meg. 

Takk. <3

Crohnsglede - Ida <3

send meg gjerne dine tanker om innlegget her som kommentar eller på facebooksiden min. Jeg setter stor pris på deg og dine tanker. 

Følg min Facebook side HER.

Der følger du min kamp om å vinne over sykdommen, min kamp om å fortsette og nå mål på tross av sykdom. Der kan du bli med på veien mot å nå min drøm om å hjelpe andre kronikere med mine erfaringer. 

Delinger settes pris på. <3 

 

 

CROHN OG MAMMALIVET KRÆSJER INNIMELLOM. I DAG SMALT DET SKIKKELIG :(

Dårlig samvittighet... Alle vet hva det er, alle har vi kjent på den følelsen i større eller mindre grad. Likevel vil jeg våge å påstå at vi kronikere kjenner til den følelsen enda bedre en mange andre. Jeg har blitt flinkere til å håndtere denne følelsen som setter seg øverst i halsen som en tung sten du ikke får svelget bort men kontroll på den, nei det har jeg ikke. 

I dag skjedde det igjen. Jeg er alene med ungene i helgen og selv om ønsket mitt er å fylle helgen med et fyrværkeri av glede, tøys og moro så er jeg smertelig klar over at realiteten er en annen. Jeg har et ønske og et mål om at barna mine skal ha et så normalt liv som mulig. De valgte ikke en syk mamma og skal derfor slippe og se meg mer syk enn nødvendig. Barna er grunnen til at jeg kjemper hver dag, de er grunnen til at jeg trosser selv de jævligste smertene for å være den mamman de fortjener. 

Woman in a toilet
Licensed from: Nobilior / yayimages.com


Dagen min startet 05.00 av en liten klump av glede på 10 måneder klar for ny dag. allerede da merket jeg at min kropp kom til å lage krøll. etter litt kos bet jeg tennene sammen og sto opp. Ikke lenge etterpå var hele stua full av fire sultene barn og jobben min var i gang. Midt oppi frokost og bleieskift kjenner jeg smertene blir sterkere og sterkere. Jeg velger å overse kroppens signaler for jeg hadde ikke tid til å tolke dem. Så smeller det. Ikke bare litt men sånn skikkelig. Jeg springer på do og i mens svetten pipler, tårer renner og kvalme bølgene skyller over eg hører jeg det eskalerer oppe. Jeg vet de er trygge der oppe og at ikke det er farlig for de å være der i noen minutter uten meg. Elida på 9 år er jo også med de.  Den roen jeg forlot er nå borte og en høylytt virvelvind har inntatt stuen. 

Å hvor var jeg? jo, jeg sitter på do uten mulighet til å reise meg. Desperat prøver jeg å rope opp, men de som har prøvd og rope til noen barn som krangler med sine søsken vet at det er helt uten nytte. Genseren min er nå så våt av svette at den klistrer seg til ryggen min og under neste smerte tak kaster jeg opp. Jeg hører Elida får kontroll oppe og tenker at disse minuttene må jeg bare ha. Situasjonen oppe roer seg når jeg får formiddlet at hun kan lage saft til Isak og Ludvig. For ja, nå var gode råd dyre. Ho mor må kjøpe seg tid så jeg fikk kontroll over kropp og sinn. 

Quarrel
Licensed from: V_Gri / yayimages.com


 

Tårene renner samtidig som neglene borrer seg inn i håndflatene mine og stygge ord forlater min munn samtidig som kroppen tømmer seg med alt jeg har i magen og litt til. Og det var da jeg hørte det. Elida sin desperasjon i stemmen, Isak som roper NEEEEI og Ludvig som begynner å gråte. Jeg får gjort meg ferdig i en fei og springer opp trappa. Å der sitter en snart tre åring i pysjen sin midt i en dam av saft. Han hadde hentet flasken på kjøkkenet for å få mer, men storesøster hadde ikke skrudd korken på og i det han gir flasken et litet klem er det saft over store deler av stuen og over hele han. de hvite krøllene drypper av saft. Så hvor begynner man da? Jeg ble sint... og det har jeg så dårlig samvittighet for at det vrenger seg i magen av å skrive det. ikke sånn kjempe sint, men i stede for å puste med magen som jeg vanligvis gjør, så hevde jeg stemmen og begynte og kjefte. 

 

Jeg tørket opp samtidig som smertene ilte i kroppen og stopper opp et øyeblikk og ser rundt meg. Der er alle i full sving med å hjelpe til som den største selvfølge. Den kranglingen dem i mellom er borte og erstattet med sammarbeid. Ludvig ser på meg og sier: mej ælpe dej mamma og smiler der han nå står i bleia med håret stivt og rosa av saft. Elida og Isak tørker opp saft med papir og har funnet frem bøtten alt. Lille sofus sitter ivrig i vippestolen og følger med. Herregud hva er det jeg driver med? Jeg har verdens fineste unger også begynner jeg å kjefte for et litet uhell?! jeg ser på ungene og sier unnskyld. Tårene renner når jeg forklarer hvor lei meg jeg er for at jeg ble sint. Jeg ber om en klem og får en fantastisk gruppeklem. Jeg får vasket opp resten og får Ludvig i dusjen. Der og da gjenopptar kontrollen seg og jeg får roen tilbake. Noen timer senere får jeg hentet meg inn på sofaen også og får nok krefter til å gjøre kvelden utrolig fin. 

Jeg hater når sykdommen setter meg ut av spill , og samvittigheten min kveler meg. Men så ser jeg at barna takler det helt fint. Sykdom tar ikke pause selv om jeg er alene, men sammen fikser vi det meste, fordi vi er familie. Og livet er ikke instaperfekt, livet er noe dritt innimellom og det er vi nødt til å takle. med eller uten dårlig samvittighet. 

Crohnsglede - Ida <3

Delinger av innlegg er lov. <3 

Lik gjerne min facebookside hvor jeg legger ut alt av blogginnlegg, events, foredrag osv. Jeg kjemper for at de som kommer etter meg skal få det jeg savnet når jeg var 17 år, ny diagnosert og livredd. 

trykk HER for å komme til min facebook side.

#blogg #mammatilfire #kronisksyk #sykmamma #smerteannfall #tøft #dårligsamvittighet #kvalm #barn #krangel #kjærlighet #tøft #unnskyld #leimeg #ibd #crohn #crohnsglede #foredragsholder #mittliv #minhistorie #familie #stolt #ærlig #do #toalett #krise 


 


 

DE FORBANNA SYKLISTENE!

Det er en ting jeg ikke klarer å forstå. Det er i det noen sier SYKKEL så tennes aggresjon og sinnet til mange tusen nordmenn. Det spys ut på facebook statuser, twitter meldinger osv, om de jævla syklistene. Man kan se i kommentarfelt i kjente aviser, at voksene folk mister all sunn fornuft. Det skrives slik som: neste gang kjører jeg ned den jævlen. Eller: jeg hadde lyst til å dytte borti,n så han stupte ned fjellsiden å knakk alle bein i kroppen.

Hva er dette for noe? Er dere villige til å bli drapsmenn/kvinner? En syklist har like stor rett som en bilist til å være der. Eller har du det bare i kjeften? Jeg må spørre. Jeg er sammen med en av de jævla sykelistene dere freser over. Han er pappan til 4 nydelige barn. Han er bror til 2, han er onkel til 8 nydelige onkelbarn. Joda også sykler han.  Han setter seg på sin sykkel å drar ut i trafikken flere ganger i uka. Han kysser meg å tar på seg hjelm som sin eneste beskyttelse mot deres biler.



Jeg hater det. I de timene han er vekk sitter jeg med hjertet i halsen. Jeg er livredd for at noen skal gjøre alvor i truslene dere så fint slenger ut av dere på facebook, nettaviser osv. Voksene mennesker som sitter å ønsker en annen død fordi han bruker retten sin til å sykle. Robert har fortalt meg om mange stygge hendelser. Hendelser som innnebærer sinte bilister, farlige forbikjøringer osv... Den mannen du irriterer deg over som sykler i lag med fler eller alene er det mest dyrbare jeg har. Jeg kan ikke nekte han å dra å sykle. For han og mange 100 000 til er det langt mer enn en hobby. Det er nok mer en livsstil. En farlig en sådann. Jeg følger med på klokken, kjenner pulsen stige om han bruker lenger tid en vanelig. Jeg ser for meg telefoner om at han ligger hardt skadet osv.. Jeg er REDD. REDD for at han skal møte på en av dere som sitter å skriver så grusomt om andre. Når jeg ser sykkelen kommer inn i gården trekker jeg et lettelse sukk. Så gikk det bra denne gangen og.. Men hva  med i morgen? 



 

Om det bare er en trussel noe dere bare sier fordi dere irriterer dere, ja da ber jeg dere ta dere sammen. Joda jeg sier ikke at alle syklister oppfører seg eksemplarisk i trafikken, overhode ikke. Men det gjør pokker meg ikke bilister heller. SKJERPINGS!

Syklister sitter alene på en sykkel med kun hjelm på hodet. Du kjører en stor bil som lett kan lage STORE skader. Ditt sinne over dem kan gjøre deg til drapsmann/drapskvinne. Ikke kjør forbi dem før du er 100% sikker på at det er trygt. 

Å den hetsingen og grusomme ytringene? Det sier mer om dere en de som sykler. Jeg håper det bare er noe dere skriver/sier i frustrasjon. Men desverre så sier de som sykler langs veiene våre noe annet. Jeg som samboer blir kvalm av dette. Husk at den syklisten er noen sin mann/kone, husk at det kan være barn som sitter hjemme å venter på dem. La det være plass til både sykkel og bil. Ikke irriter deg til farlige situasjoner. Det er IKKE verdt å bli drapsmann/kvinne for.

Dette er min stille bønn i det jeg nok en gang kysser mannen min avgårde med klump i halsen.. Å jeg vet jeg ikke er den eneste...

Sykkel kjærringa vil IKKE bli sykkel enke.

Følg meg på min facebook side HER

Delinger av innlegg er lov. :) 

Crohnsglede - Ida  <3 

Dette innlegget ble publisert våren 2016 men er gjort små endringer nå i 2018. Deler da det i mine øyne er like relevant nå som da. 

 

#sykkelenke #sykkelist #billist #idioti #redsel #drapsmann #hets #sykkelkjærringa #blogger #foredragsholder #kroniker #mammatilfire #mittliv #minhistorie #detumuligeermulig #tanker #redsel #sykkel #vår #vei #krangel 

FOR LEGEN VAR DET RUTINE, FOR MEG BLE DET OVERGREP. I dag måtte jeg tilbake der det hele startet for 17 år siden.

I dag har jeg vært tilbake på det stedet hvor jeg har hatt uendelig med timer liggende i en sykeseng. Å selv om jeg vet at jeg er der for noe helt annet enn meg og min helse, så kjenner jeg pulsen øker og tankene fyller hodet mitt.  Jeg kjenner på en redsel for å møte på spesielt en person, samtidig som ønsket for å møte  nettopp han også er ubeskrivelig sterk. Jeg har så lyst til å forklare han at måten han behandlet meg på var så langt over streken som jeg mener er mulig. 

For som beskrevet mange ganger før, mener jeg at måten jeg som 17 åring ble møtt på og da spesielt i forhold til alle undersøkelsene vi må igjennom var på kanten til overgrep. For det legen ser på som rutine og som de så fint sier at de gjør hver dag, er virkelig ikke rutine for ei jente på 17 år som har hatt et privat forhold til sin kropp. Jeg hadde ALDRI hørt om koloskopi, endoskopi eller noen av de andre undersøkelsene jeg måtte igjennom. 

 

Jeg pleier å si at første gangen jeg skulle igjennom undersøkelser gråt jeg og gruet for det ukjente, de neste gangene jeg skulle gå igjennom undersøkelser gråt jeg og gruet for det kjente. Og hvorfor skal det være slik? Hvorfor skal man gå igjennom noe så jævelig at det for meg og mange med meg har skapt traumer og så vonde minner at jeg selv nå i voksen alder har NULL tjangs til å klare å gjennomgå disse undersøkelsene uten å bli lovet narkose? Selv det er nesten ikke nok for angsten og smerten er så vond. 

Jeg har et ønske om en gang å få holde mine foredrag for leger som nettopp tar i mot disse unge menneskene for å fortelle dem at når de ba meg holde kjeft så skjedde det motsatte. For min kropp var i kamp modus, min kropp trodde den var i fare. Å hva skjer når vi tror det? Jo, vi kjemper med alt vi eier og har. Jeg gråt ikke fordi jeg ville være vanskelig, jeg gråt fordi det gjorde så innihelvete vondt og fordi jeg var livredd. 

Husker jeg fikk ros av legen når jeg en dag ble liggende stille uten å si et pip. Jeg hadde sluttet å kjempe, min kropp og mitt hode var koblet fra hverandre og den legen som tidligere hadde bedt meg holde kjeft med et sinne og bryskhet uten like, sto nå mild over meg og roste meg. Saken er jo den at det var ikke mindre vondt, det var ikke mindre jævelig eller legen flinkere. Saken var bare den at jeg orket ikke kjempe i mot mer. Kreftene hadde tatt slutt.

Nettopp Pga disse hendelsene og milioner andre, må jeg trekke pusten noen ganger før jeg setter beina inn på dette sykehuset. Jeg prøver å lete etter noen øyne som trenger noen som ser de, jeg smiler til de jeg føler trenger et smil, samtidig som jeg jobber med å holde tårene tilbake. Jeg vet det fortsatt er mange som opplever mye vondt på sykehus noe jeg mener burde vært unødvendig i 2018. Nettopp derfor må vi våge å prate om det som ikke gikk helt ok. Det betyr ikke at jeg kun har dårlige minner, langt der i fra. Jeg har hatt leger jeg har lagt mitt liv i hendene til, jeg har hatt leger som har hørt meg, sett meg og hjulpet meg på måter jeg er uendelig takknemlig for.

Og i dag var det et av de gode minnene som reddet meg når det vonde trengte på. Og minnet kom av noe så enkelt som at ei dame snakket om ønske kost. Ønske kost er nettopp det det høres ut som. Jeg var veldig undervektig og hadde hatt tarmhvile så lang periode at matlysten var vanskelig å få på plass. Derfor fikk jeg ønske kost. Å vet dere hva jeg ville ha? Dag etter dag var det eneste jeg ønsket meg, rista loff med bayersk postei. Lukten av lett ristet loff med denne posteien var for meg himmelen. Og nettopp det minnet gir meg smil om munnen. Å det rare er jo at det er de små tingene som skaper disse gode minnene, de minnene jeg ønsker å holde fast på slik at jeg skal kunne klare å fortsette å følge barna mine til sykehuset. Og med 2 astma gutter blir det mye oppfølging. 

 

 

Jeg kommer ikke til å slutte å prate om det vonde, men jeg kommer også til å nevne alt det fantastiske, å det er viktig tenker jeg. For at det finnes mye å lære for leger og sykepleiere er det ingen tvil om, og uten å få høre hvor de feiler får de ingen mulighet til å rette opp feilene sine heller. Men vel så viktig er det å fortelle om det de er gode på, omsorgen, samtalene, en hånd og holde i og noen å dele det vonde med. For de trenger å høre det de er gode på også. Jeg er utrolig takknemlig for all hjelp jeg har fått på tross av episoder jeg mener aldri burde funnet sted på et norsk sykehus. 

At jeg vil fylles av minner når jeg går inn på sykehuset er uungåelig. Men, målet er å kunne takle de uten å ønske å rømme. Målet er også å få muligheten til å fortelle min historie til de som jobber som leger fordi da har jeg stått opp for den 17 år gammle Ida som ikke våget og stå opp for seg selv. Da kan jeg stå opp for alle de andre som har kommet etter meg som har opplevd ting som har vært vanskelig å takle. 

Min historie har gjort meg til meg. Mine minner har gjort at jeg nettopp ønsker å bruke de til noe fint. For å bruke dette vonde til noe så godt som å hjelpe andre gjør at jeg kan leve igjen. Å jeg har bestemt meg for å ta tilbake mitt liv 100%

 

Crohnsglede - Ida <3

Om du ønsker å dele mine innlegg settes det stor pris på. :) 

Følg gjerne min facebook side HER. Der finner du alt av blogginnlegg og annet jeg driver med for å kjempe for kronikernes fremtid. 

 

#sykehus #leger #undersøkelser #IBD #crohn #innleggelse #minner #smerter #vondt #sykepleiere #minhistorie #mittliv #påtross #ønske #tilbake #oppgjør #godeminner #overgrep #privat #kropp #lmf #pasienthistorie #foredrag #foredragsholder #blogger #crohnsglede #koloskopi #endoskopi #traumer #gråt #smil

 

 

 

VI TRENGER HJELP TIL Å ROPE, EN KRONIKERS HISTORIE HAR STARTET OG TRENGER LÆRERE SOM VÅGER Å KJEMPE. <3

Jeg har nå vært syk i 17 år. I 17 år har livet mitt vært en kamp som få forstår. Ja, jeg forsto heller ikke hvor tøft livet skulle bli der jeg lå i en sykeseng som 17 åring med behov for blodoverføringer, masse medisiner og smertelindring herrifra til månen. Jeg hadde blitt alvorlig syk men forsto virkelig ikke hvor mye den sykdommen skulle komme til å ta fra meg. Jeg fikk besøk av en smilende lege som ga meg diagnosen Morbus crohn som sa: nå blir livet ditt aldri det samme før også plystret han i det han forlot rommet mitt. Der og da var jeg klar for å kjempe, å herregud som jeg har kjempet. Men hvorfor kjempet ikke noen med meg? 

Hvorfor snudde dere ryggen til meg når jeg trengte dere som mest? Hvorfor var ikke jeg verdt og bli kjempet for? Dette innlegget er ikke til mine pårørende, innlegget er til lærerene og skolen som jeg gikk på når jeg ble syk. innlegget er til lærere generelt på skoler og til alle som har med utdanning å gjøre. For dere har et stort ansvar dere kanskje ikke forstår rekkevidden av  men jeg skal prøve å gi dere et innblikk. Dere kan gjøre gjøre så mye med utrolig lite, for noen som trenger noen som kjemper for en når en ikke har krefter selv. 

Tired Student sleeping
Licensed from: sabphoto / yayimages.com


 

Jeg var 17 år og ALDRI fikk jeg besøk av læreren min med spørsmål om hva de kunne gjøre for MEG etter at jeg ble syk, Jeg fikk noen venner som kom med skolebøker og foreldrene mine prøvde å få til noe med skolen, men møtte ryggen til de på skolen. Likevel ble skolen det jeg hengte meg opp i. For når jeg ble syk tok sykdommen fra meg ALT, jeg hadde plutselig ikke kontroll på noe. Derfor ble min største ønske og det jeg valgte å bruke kreftene på nettopp skolen. For utdanningen min, ja det skulle jeg klare, det skulle ikke denne jævelige sykdommen ta fra meg. 

Det jeg kan si er at jeg kjempet HARDT for å bestå det året, men jeg kjempet ALENE. Hvorfor gikk jeg fra å være en elev som ble sett, hørt og snakket godt om til en elev som plutselig kun var et problem? For det var slik jeg følte det. Og om det ikke var tilfelle, så var dere IKKE gode til å vise meg at jeg var verdt å kjempe for. Det året var det JÆVLIGSTE jeg har vært igjennom, men håpet om å klare utdannelsen min gjorde at jeg kjempet og bet tennene sammen. Jeg gjorde de prøvene jeg klarte, jeg gjorde ALT jeg kunne, men uten så mye som en plan eller et klapp på skulderen fra skolen. Jeg husker første gangen jeg forsto at jeg ikke var en del av klassen mer som en av de dagen jeg virkelig gråt. For første gang dryppet ikke bare tårene, men jeg hikstet fordi livene til alle gikk videre når jeg satt i sengen med medisiner dryppende og næring 12 timer i døgnet hengende i ledninger. Jeg følte meg så sviktet og uviktig. 

Likevel så hadde jeg et håp om å klare å bestå eksamen om ikke annet så skriftlig. Læreren hadde gitt meg et håp om at jeg kunne få mulighet til å ta praktisk neste år. Men så kom det en telefon  en dag i mai,  som skulle forandre ALT. Beskjeden var like kort som den var hard: Jeg hadde for mye fravær til å bestå og eksamen fikk jeg ikke en gang lov til å ta. Den telefonsamtalen tok fra meg den siste lille biten av krefter. Nå 17 år etter husker jeg den dagen, lukten, lydene og følelsene som om det var i dag. Å jeg VET jeg hadde bestått den eksamen,  jeg VET at OM dere hadde kjempet med meg og kjempet litt for meg hadde jeg mestret det som var mitt mål det året. 

Vet dere hvor vanskelig det er å kjempe og ha troen på seg selv om ingen andre rundt oss har det? Hvordan skal man ha troen på at du er bra og at du mestrer om de rundt deg TYDELIG viser at du ikke er verdt å bli kjempet for? Min historie endte i å prøve og feile på egenhånd i mange år. Nå er jeg 33 år og ufør. Jeg kjemper fortsatt hver dag fore å finne min måte å bidra til samfunnet på og bruker mine historier for å prøve å forandre fremtiden for kronikerne som kommer etter meg. 

For der min historie sluttet, begynte noen andre sin historie. Å mitt største ønske og håp er at INGEN andre syke skal få oppleve det jeg opplevde for 17 år siden. Vi har en lang vei å gå, men jeg skal rope ut at VI ER VERDT Å KJEMPE FOR og be dere som jobber med disse syke om å forstå hvor ekstremt viktig jobben deres er. Ikke ta fra noen det siste de har igjen av normalen, kjemp med dem, håp med de og tilrettelegg nok til at de slipper å få den telefonen! 

Jeg skal holde mitt foredrag på IBD dagen, jeg skal rope ut at vi trenger lærere og et team rundt oss som våger å se at det umulige er mulig. 

Bli med og rop med meg, hjelp med med å dele innlegg, rop med meg og kjemp med oss.<3

Kjære du som er læreren til en veldig syk elev: Snu ikke ryggen til, men kjemp for at den eleven skal mestre på tross av sykdom. 

Crohnsglede - Ida  <3

Del innlegget, bruk #kronikereerverdtogkjempefor og våg og hjelpe.

Følg min Facebook side for å holde deg oppdatert på mitt liv og mine kamper for en bedre fremtid for kronisk syke. Facebook siden finner du HER.

#lærere #opprop #roper #utdanning #samfunn#kamp #våge #kronikereerverdtogkjempefor #kroniker #crohn #crohnsglede #verdi #syk #umulig #mulig #påtross #minhistorie #mittliv #blogger #foredragsholder #lmf #IBD #ibddagen #tilrettelegging #facebook #alene #sammen #livetsomsyk #ansvar #fremtid 

Har du planer for verdens IBD dag? Vel, det har jeg å jeg håper du vil dele den med meg. <3

I dag har dagen gått ubeskrivelig fort. Så fort at jeg har måttet lagt planer litt bort. Men likevel må jeg innom og innformere om at det nå vil bli mulighet til å høre en litt forenklet versjon av mitt foredrag. For mai (19 for å ha den eksakte datoen) feires verdens IBD dag over hele verden. LMF skal feire dagen 2 mai og der skal jeg bidra. Jeg gleder meg veldig både til å prate litt og også til å kunne bidra med mine tanker i forhold til årets tema som er utdanning og skole. 

Jeg kommer tilbake til hvordan DU kan bestille plass og håper jeg vil se mange av dere der. 

 

Mer info kommer men ville bare dele med dere. 

Jobber også med noe annet spennende saker om dagen som virkelig jeg brenner for. 

Crohnsglede - Ida <3 

Delinger settes pris på. 

Følg min Facebook side HER

NAV ER BERYKTET OG FRYKTET AV KRONISK SYKE. EI DAME I NAV GA MEG SVARET PÅ HVORFOR.

Det er en ting man som syk fort får kjennskap til, nemlig Nav og andre offentlige kontorer. En blir i mange tilfeller prisgitt Nav fordi den økonomiske situasjonen er totalt forandret samtidig som det livet du hadde ikke er tilfelle lenger. Jeg har selv hatt mange år med Nav i mitt liv. Å si det har vært en lett match er ikke sant, men bortsett fra en grusom og forferdelig opplevelse med ei av navs damer, har jeg vert utrolig heldig. Jeg har blitt møtt med forståelse, gode spørsmål og ikke minst smil og varme. Men den grusomme hendelsen farget meg så mye, at når jeg tenker på nav er det vanskelig å se de positive hendelsene fremfor dette ene møte med ei dame på et kontor i Larvik når jeg var 17-18 år og  relativt ny diagnosert. 

Så HVORFOR ble jeg forhåndsdømt av den dama som ei som ikke gadd? Hvorfor så hun ikke min forthvilte mamma som med bestemt stemme sa at jeg virkelig var veldig syk? Hvorfor valgte hun å si: "Du kan gjennomføre skolen, bare tre på deg ei bleie" til ei som på tross av alvorlig sykdom, trosset sykdom så til de grader? Faktisk lå jeg på sykehuset og leste i bøker, jeg dro med buss til skolen når jeg hadde mulighet. Faktisk trosset jeg sykdommen så mye fordi jeg ønsket å fullføre skolen, at jeg på en full skolebuss som 18-19 åring opplevde å bæsje meg ut fordi jeg ble akutt syk og buss sjåføren ikke ville stoppe, noe som gjorde at jeg ønsket å avslutte livet fordi det var så ydmykede. Hvorfor valgte hun å tro uten å vite? Hvorfor valgte hun å annta og ikke spørre? hvorfor valgte hun å ha svar på min historie og min sykdom uten å ha hørt den eller å ha sett i papirene mine først? 

 

A frustrated and tired accountant with folders works at night in
Licensed from: Labunskiy K. / yayimages.com


 

Vel, det skulle ta 15 år før jeg skulle få svar på nettopp det. For de spørsmålene har nesten hjemsøkt meg disse årene. Jeg har faktisk dagdrømt om å møte på denne damen og sagt til henne hva hun gjorde med meg den dagen. Men årene gikk og svarene skulle ikke komme fra denne damen jeg møtte på kontoret i Larvik. Det kom fra en dame i samme yrke, men i Tromsø. For jeg var i Nordens Paris i mars i forbindelse med et oppdrag jeg gjorde for Takeda og LMF. Et oppdrag hvor jobben min først og fremst var å holde mitt foredrag om min historie, men også å motivere deltagerne til å være med på et fantastisk prosjekt som heter In Their Shoes. Det handler om at deltakerne i 2 døgn skal leve som oss med IBD i en dårlig perjode. Nå sier det seg selv at det blir ingen sterke smerter eller såre rumper deltagerne får oppleve men de får i hjelp av en app på mobilen utfordringer og beskjeder de må gjennomføre. Jeg har selv prøvd dette å må si det er utrolig bra laget og gir deltagerne et godt innblikk i uforutsigbarheten og tiden vi bruker på toalett uten å få varsel først. Den gir de innblikk i matrestruksjoner og får også straff om de jukser med mat foreks. Vel nå skal ikke dette innlegget handle om selve prosjektet men om ei dame som da etter at jeg hadde holdt mitt foredrag valgte å si noe som ga meg både gåsehud og fortvilthet. 

Foredraget hadde gått helt supert, tårene rant hos de fleste og til og med legen som var tilstede var sterkt berørt og kom å takket meg etterpå. Jeg er veldig ærlig når jeg prater samtidig som jeg forteller ALT. Derfor blir det nok ganske nært og høre på. Vel, etter foredraget ble det mulighet for å stille spørsmål. Denne damen som var ei godt voksen dame med briller og som garantert hadde hatt jobben sin en stund sier: Unnskyld meg men den historien din må være ekstrem! jeg kjenner ingen med crohn som har slike opplevelser som deg! Å der kom svaret ned i hodet på meg. For selv om du kjenner en eller to med Crohn så kjenner du ikke meg! Og hun fortalte om en bekjent som ikke var slikt plaget som jeg beskrev. Hun fikk meg til å føle at hun betvilte min historie fordi hun ikke hadde hørt andre fortelle om den slik jeg gjorde.  Tror dere virkelig at en som syk sitter og proklamerer til ALLE om at en går så mange ganger på do, at endetarmaåpningen er som en kjøttkake etter uendelig med dobesøk? Tror dere man forteller om oppkast, besvimelser, uhell, bleier, smerteannfall, blod og gørr til nabo`n eller tanta si? 

 

 

Vel jeg har svaret: NEI. Vi forteller ikke dette til noen! Jeg fortalte ikke gang til mine foreldre, fordi det var for privat og ekkelt. Og selv om du sitter på ditt kontor med viten om at nabogutten lever ok med crohn så vet du kanskje bare 10% av sannheten. Jeg fikk fortalt denne damen det jeg skriver over, samtidig at min historie er ikke av de mest ekstreme, den er heller ikke av de mest fantastiske. Men det er MIN historie. Og er det noe som er viktig for meg å lære bort så er det at vi er ALLE forskjellige. Du kan kjenne 40 personer med crohn, likevel skal du ikke tro du vet noe om meg og min helse uten å prate med meg først. Damen smilte litt og ble ytligere satt litt på plass av lederen for LMF Troms som reiste seg opp og støttet meg i det jeg sa. Når jeg kom meg på hotellrommet forsto jeg at den damen kunne vert samme dame som jeg møtte for 15 år siden. Begge to trodde de viste uten å vite nok, begge hadde bestemt seg for hvordan jeg skulle være uten å ha hørt på min historie. Jeg er både sint, lei meg og skuffet for vi burde vert lenger i 2018!

Dessverre sitter det mennesker i nav og andre offentlge kontorer som skriker etter opplæring, mennesker som dømmer og gjør en elendig jobb fordi de ikke vet bedre. 

 

Attention businessman pointing finger
Licensed from: studiostoks / yayimages.com


 

Det som gir meg et håp er at samme dama kom tilbake etter 2 dager som "syk" og sa: Dette har vert en fantastisk opplevelse og jeg mener alle i nav burde gjort dette! Hun mente Nav burde bli med på prosjektet for bedre å forstå at livet som syk er kanskje ikke så enkelt som mange først har antatt? Hele løsningen ligger jo i å gi de god nok opplæring og innblikk for å kunne forstå. 

Nav er fryktet og beryktet av kronisk syke, på lik linje som vi kronisk syke er forhåndsdømt og late i mange av de ansattes øyne. Så mitt forslag kjære ansatte  i nav er: La oss bli bedre kjent.  Ta dere tid til å lytte til vår historie med blanke ark og åpene ører så kanskje vil dere se at vi er mennesker med verdi ønsker for livet vårt på lik linje som du er. Vi har bare et mye kjipere utgangspunkt en deg. 

 

 

Crohnsglede - Ida <3 

Delinger settes stor pris på. 

Følg gjerne min facebook side HER. der deler jeg innlegg fra bloggen, foredrag jeg holder og andre prosjekter jeg er med på for å gjøre fremtiden for kronikere litt bedre. <3 

#nav #beryktet #fryktet #naver #kronisksyk #syk #crohn #ibd #LMF #takeda #troms #InTheirShoes #møte #prosjekt #blogger #crohnsglede #historie #minhistorie #opplæring #foredrag #innblikk #offentligkontor #ærlighet #forskjellige #late #utgangspungt #bleier #skolebuss #uhell #vilje #død #håp #innblikk

NÅR DU MÅ DELE KROPPEN DIN MED KRONISK SMERTE. <3

I 17 år er det en ting som har forfulgt meg dag ut og dag inn. En ting som ALDRI har gitt slipp på meg siden den kom snikende og nesten litt uanselig over meg høsten det året jeg hadde flyttet hjemmenifra for å studere. Jeg har prøvd å tenke tilbake på om jeg husker når jeg fikk besøk av dette som skulle flytte inn i min kropp og farge mitt sinn så til de grader for første gang, men jeg finner ingen svar. Det jeg husker var at det gikk fra ubehag til et sant helvete på relativt kort tid. 

Jeg snakker om smerter.

Ikke litt vondt slik som bare er irriterende, nei slik smerte som biter seg fast i kroppen dag og natt, som aldri lar deg glemme den om så et lite sekund. En smerte som er så intens samtidig som den er som en nydelig komponert sang. I takt og et mønster følger den seg selv. Med refreng så kraftig at de kan ta pusten av deg og vers som flyter roligere i visshet om at et nytt refreng nærmer seg med stormskritt. Jeg skal ærlig innrømme at det er den biten med sykdommen jeg sliter mest med å tilpasse meg til og akseptere. Jeg har blitt flinkere med årene men samtidig tar jeg meg i å nesten føle meg fanget i mitt eget sinn pga det. Ja, jeg kan nesten føle meg gal til tider rett og slett.

Det er mye vanskelig med smerter, men en av de tingene er at det kan ikke måles i noe. Det finnes ikke en blodprøve eller en test som kan bevise de smertene vi har. Derfor blir det også ofte at en føler seg mistrodd eller misforstått. Vi har nok mange opplevd å høre legen si ting som: så vondt kan det vel ikke være? Eller, prøv å hør på musikk det avleder tankene vekk fra smertene.

Jeg har opplevd en lege som sa: du ønsker jo å ha vondt du, derfor kjenner du det også. Da var jeg 20 år og veldig syk forøverig. Vel, jeg kan love dere alle som en gang har misstrodd noen som har vondt at vi ØNSKER IKKE å ha smerter! Herlighet jeg skulle gjort hva som helst for å slippe, faktisk så mye at vi prøver alle dietter, drikker alovera jucer, stopper og spise i perjoder osv bare for å håpe på litt pause. En prøver alt mulig rart i et lite håp om en bedre hverdag. Men så en dag innser man at det blir ikke en bedre hverdag. Hverdagen er DENNE. Så da må jeg gjøre mitt beste med det jeg har i dag. 

Kan man måle smerte egentlig? Hvem har mest vondt under et smerte anfall egentlig? Hun som ligger å hyler og vræler, eller hun som ligger omtrent urølig i sengen med rolige vugge bevegelser, stivt blikk og neglene bårret inn i håndflaten. Går det å måle de to opp i mot hverandre? Jeg var hun som skrek hysterisk i noen år, men så fant jeg min egen måte å takle det på. Jeg gikk inn i meg selv under anfall og ble hun som lå stille og vugget. Det betyr ikke at jeg hadde mer vondt før, men at jeg har funnet en måte å utad takle den på. 

Ulempen er at det er lett og overse meg. Det er lett og tro jeg ikke har vondt fordi jeg ikke roper og hyler. Sannheten er bare at jeg må fortsette og leve! Jeg måtte finne en måte å bli venn med smertene på om vi skulle fortsette og dele kropp. Og jeg vil fortsette og leve, jeg vil fortsette og ha dager hvor jeg kan være til nytte for samfunnet, leke med barna mine, jakte mine drømmer osv. Å for å oppnå det må jeg takle mine smerter på en måte få kan se utenpå. Jeg må bite tenner sammen, tørke vekk tårer og fortsette og krumme nakken. Hvorfor? Jo fordi det er et valg jeg har tatt. Jeg har valgt å leve på tross av alt som prøver å gjøre livet mitt vanskelig. 

Jeg føler smerter er privat og ikke noe alle skal se jeg sliter med. Det værste er om noen mot formodning skulle satt spørsmålstegn til mine smerter. Har du virkelig så vondt nå? Kan du ikke drøye en time etter to før du prøver smertestillende? Gå deg en tur så får du tankene bort osv. Gode råd sånn egentlig, men de kan slå så feil ut om du allerede har prøvd nok! For følelsen av å bli spist opp av smerter er grusom nok i seg selv, om en ikke skal føle seg seg tvilt på og kanskje også som en som klager unødig. 

Jeg vet at jeg og mister smerte må dele kropp. Jeg velger å gjøre det på den måten som er riktig for meg. Det eneste rådet jeg vil gi til andre er at prøv å bli venn med smertene. Prøv å finn en måte og leve på uten å bruke for mye krefter på hat og sinne. Om det er slik at smerter er noe du må leve med så gjør det på en måte du kan godta de på. Du lever en gang og bruk livet ditt til å leve på tross av ikke til å hate alt du har mistet. <3 

Crohnsglede - Ida <3

Følg gjerne min facebookside som heter crohnsglede HER. Der legger jeg ut blogger og masse annet gøy. 

Delinger settes stor pris på. <3 

#crohn #ibd #smerter #blogg #kroniker #kronisksmerte #crohnsglede #livet #påtross #kropp #syk #alvorligsyk #hat #sinne #mittliv #minhistorie #lmf 

Jeg sviktet alle, inkludert meg selv! (Trodde jeg) <3

Så var dagen her.

Denne dagen som jeg har kjent som en knyttneve i magen. Tror de fleste vet hvordan følelsen av nederlag kjennes ut? Hvordan en føler seg misslykket, ikke bra nok og kanskje også mister litt håpet på at en kan mestre noe? Jeg har kjent på så uendelig mye nederlag i mitt liv. Jeg har prøvd så uendelig hardt og virkelig trodd jeg lykkes for så og få en låvedør i trynet med beskjed om at: neida Ida du er ikke god nok likevel. 

Det med nederlag er jo noe vi med kroniske sykdommer kjenner ekstra godt til. For det er ikke å stikke under en stol at vi kan ikke bare gjøre ting uten at det kan bli konsekvenser. Det kreves så ekstremt mye av oss, selv de minste ting. Jeg har alltid kjempet for å mestre men etter at jeg ble ufør i 2014 mot min vilje, var jeg livredd for å gjøre noe som skulle fremkalle den klumpen i magen igjen. Den klumpen som både er kvalmende og smertefull og som gjør at tårene ukontrollert fyller øynene.

Derfor var det å starte blogg i 2016 noe jeg måtte gå mange runder med meg selv på. Vil jeg våge? Skal jeg følge drømmen om å dele min historie, dele mine tanker og ikke minst følge drømmen om å kunne bidra i fremtiden for at kronikere skal få en bedre  hverdag? Jeg våget. Å jeg angret IKKE. Jeg fikk kjenne på en mestringsfølelse jeg ikke hadde kjent på mange år. Jeg betydde noe igjen, og ikke minst ble JEG nyttig for samfunnet.

Jeg var plutselig et menneske som betydde noe for noen andre. Jeg fikk holde foredrag, ble med på utrolig mange prosjekter som jeg bare elsket å være en del av. Og for første gang i mitt liv følte jeg meg bra nok.  Den følelsen, den unner jeg ALLE å kjenne på. Derfor var det med et ekstremt tungt hjerte at jeg måtte trappe ned og til slutt ta pause med alt når jeg gikk gravid. Men jeg hadde begynt å kjenne på denne følelsen av at jeg ikke mestret mer. Jeg klarte ikke å gjøre ting bra nok verken på hjemmebane, med blogg, barna eller med oppdragene jeg holdt på med. 

Så jeg tok det tunge steget med å si stopp. I ettertid vet jeg det var riktig, men jeg har grått uendelig med tårer etter det valget. For jeg trodde det var valget som stoppet ALT. Også gråt jeg Ikke minst fordi jeg følte jeg hadde skuffet så utrolig mange som stolte på meg og trodde jeg skulle klare det. 

Fødselen ble traumatisk. 5 uker før tiden kom Sofus til verden med morkakeløsning. (Skal skrive innlegg om dette senere) og den første tiden hadde jeg mer en nok med å være mamma til 4 barn. Jeg fikk støtt og stadig meldinger fra dere som følger meg, men i stede for å føle glede følte jeg meg kvalt av følelsen av å være misslykket og å ha skuffet nok en gang. 

Jeg fikk spørsmål om når jeg skulle begynne å skrive igjen å helt ærlig, der og da trodde jeg ALDRI jeg skulle bli klar. Jeg hadde jo mistet alt når jeg ikke orket mer. Jeg som var på vei opp var nå glemt og borte. (Trodde jeg) 

Vendepunktet kom i februar. En uventet telefon fra Takeda kom med forespørsel om jeg kunne være så snill og bli med de til Tromsø. De overøste meg med gode ord og sa at uten meg var ikke prosjektet det samme. Så 6-7 mars var jeg i Tromsø og holdt foredrag og fant igjen troen på at jeg er mer en bra nok. I tillegg holdt jeg foredraget mitt til Sigrid Tusevik og Lisa Tønne. Igjen følte jeg at jeg kunne gjøre en forskjell. Min historie, mine erfaringer SKAL brukes til noe. 

Blant publikumet på det ene foredraget satt en lege som jobber på gastro og måten han takket meg på etterpå ga meg vissheten på at jeg hadde ikke bare nådd inn til han og resten, jeg hadde gitt han noe å tenke på. Og kanskje også vil han forandre hvordan han møter sine pasienter fremover. For mannen hadde tårer i øynene og takket meg for at jeg delte så varmt og ærlig. 

På tross av alt dette positive var jeg livredd for å begynne å skrive. For når du ønsker noe så sterkt som jeg gjør er redselen for å mislykkes enda sterkere. Men så fikk jeg nok en Mail om et oppdrag hvor jeg igjen kan fronte viktigheten i å forandre fremtiden til oss kronikere.  Det ble den mailen jeg trengte for å våge å logge meg på bloggen igjen. 

 

Så med tårer i øynene og klump i magen bestemte jeg meg for at i dag var dagen. Å det som møtte meg ga meg gråtesammenbrudd. Der lå det så mange hyggelige ord og meldinger. Mennesker fra hele landet som ønsket MEG det beste. Ingen som sa de var skuffet eller mente jeg hadde sviktet. Derfor måtte jeg sette meg ned å bestemme meg for at jeg tok den pausen med god grunn. Jeg kunne ikke kommet tilbake før nå fordi jeg måtte bli klar! 

Vel, nå er jeg her å jeg gleder meg til nok en gang å få dele mitt med dere. Takk for st dere har hatt troen på meg. Jeg har mange planer for 2018 og gleder meg til å dele det med dere. Grunnen til jeg gjør dette er fordi jeg ønsker å gjøre en forskjell med mine erfaringer og min historie. Jeg ønsker at de som kommer etter meg skal få en lettere vei å gå en jeg har hatt. 

 

Så nå håper jeg jeg vil få treffe mange av dere fremover! Målet og håpet er mange foredrag for det er uten tvil en fin måte å nå ut på. 

La oss sammen gjøre fremtiden for kronikere til et litt lettere sted. 

Crohnsglede - Ida. 

Følg gjerne min side på Facebook. Der legges det ut masse spennende både i forhold til blogg og andre ting jeg er med på fremover. Siden finner du HER. Om du lurer på noe så ta gjerne kontakt på melding her eller Facebook.

Delinger settes stor pris på. <3  

Sjekk ut en av mine mest leste innlegg HER! Et innlegg om at utsiden ikke stemmer med innsiden bestandig. 

#ibd #crohn #lmf #takeda #foredragsholder #blogger #tromsø #intheirshoes #nederlag #kroniker #svik #tårer #branok #mittliv #påtrossav #fremtid #lmf #oppdrag #våge #tilbake #klar -#kjempe #minplass #samfunn #ufør 

JEG ELSKER OG LATE SOM!

Jeg har jo vært heldig og få oppleve mange forskjellige ting etter at jeg begynte og blogge. At min livskvalitet skulle øke så betraktelig hadde jeg ingen anelse om. For er det noe en syk ofte mangler så er det jo følelsen av og bety noe, være til nytte og ikke minst ha hverdager som gir mening. Jeg har jo vært en forkjemper for det og selv være ansvarlig for sin lykke. Skru ned forventninger, gjøre sin hverdag så god som mulig.

Og det har jeg virkelig klart. Jeg har vært utrolig lykkelig med det jeg har de siste årene. For tross alt er jeg jo heldig som har så mye på tross av sykdom. Likevel har jeg fått kjenne på noe i det siste som jeg ikke var helt forberedt på. For hvor viktig det er og gjøre noe meningsfylt for MEG i hverdagen har jeg nok ikke forstått betydningen av, før jeg fikk oppleve å gjøre så mye forskjellig innenfor kronisk helse. Jeg føler jeg står midt i min drøm. Drømmen om og kunne hjelpe, bidra og føle meg meningsfull. 



 

Så hva er det og klage på? Vel, jeg har en klump i magen fordi jeg skulle ønske jeg kunne gjort det som gir meg denne gleden og den følelsen av og bidra hver dag. Og jeg skammer meg for og si det, for tross alt er jeg så utrolig heldig!  Jeg ELSKER og kjenne på følelsen av og kunne gå ut døren og glede seg til og bidra. Jeg kjenner på en så stor glede og har et ønske om å kunne bidra enda mer en det jeg gjør i dag. Men så er det nå en gang slik, at jeg er syk. Derfor er verken samfunnet tilrettelagt for det, eller min helse tilrettelagt for det. Så den gode følelsen av og bidra blir noen ganger skyldt bort av skuffelsen av at jeg ikke orker mer, at jeg ikke får til mer osv.

For at det koster meg og komme meg ut disse timene er det ingen tvil om. Men de gir meg også så utrolig mye. De gir meg noe og håpe og strekke mot. De gir meg noe og glede meg til, de dagene som alt er vondt og svart. Å ikke minst gir det meg en evne til og glede meg over disse dagene jeg kan bidra med foredrag, prosjekter og lignende som jeg overhode ikke var i stand til og forstå rekkevidden av før jeg begynte og blogge. 

Mange tror jeg bruker timesvis på blogg/oppdrag hver dag. Sannheten er at jeg bruker få timer i løpet av en måned! Men de timene er for meg det som gir meg følelsen av og være et vanlig menneske. Jeg kommer ikke til og slutte med og strekke meg mot det normal livet, fordi JEG fortjener disse timene. Jeg fortjener og kjenne på verdighet og jeg fortjener og kunne bidra. Jeg mener at vi som syke må få lov til og bidra og være "normale" uten at vi skal bli mistrodd som snyltere eller at vi må stå til rette for timene vi har vært syke og timene vi har latet som vi er friske. 



For sannheten er nemlig så enkel. Når jeg går ut døren for og holde et foredrag har jeg i noen tilfeller vært kjempesyk. Jeg vet at disse timene må jeg betale DYRT for i lang tid selv etter den timen jeg står og forteller om mitt liv som kronisk syk. Men den prisen er jeg villig til og betale, fordi jeg ønsker verdighet i mitt liv. Jeg trenger og føle jeg kan bidra. Som jeg har skrevet om tidligere, vi kronikere later ikke som vi er syke slik mange kanskje tror. Vi kler på oss masken og later som vi er friske, fordi det gir oss muligheten til og overleve. 

I går latet jeg som jeg var frisk, og jeg ELSKER disse timene. De gjemmer jeg dypt inn i hjertet mitt og drar frem de dagene hvor jeg føler meg som en ubrukelig kroniker ingen trenger. Selv om jeg er kjempe sliten i dag, så gleder jeg meg til neste gang jeg skal late som jeg er frisk. Nå skal jeg bruke tiden på og lade meg opp igjen og ikke minst forberede meg til nye kamper. Kamper der KRONIKEREN skal stå i fokus.



Så ja, jeg ELSKER og late som.

Crohnsglede <3 

delinger settes stor pris på. 

Følg min Facebook side HER. 

jeg skriver om mitt liv som kronisk syk og ønsket om og bidra med det jeg kan på tross av sykdom. Jeg ønsker og spre kunnskap, ta opp vanskelige tema og sette fokus på ting vi med kroniske sykdommer må tenke på. Jeg vil gi håp om godt liv og gi ønsket om og ikke gi opp. Jeg er mamma til 3 og gravid med nr 4. Jeg skriver om alt som opptar meg og har et stort ønske om en bedre fremtid. Jeg ønsker og kunne bidra til at de som kommer etter meg skal få en lettere vei og gå en jeg har hatt. Jeg er dyslektiker så skrivefeil vil forekomme.


#kroniker #ibd #helse #smerter #latersom #syk #frisk #elsker #ufør #bidra #foredragsholder #livsglede #hverdagslykke #mittliv #minhistorie #samfunn #crohn #crohnsglede #blogger #prosjekt #kamp #fokus #mittvalg #livskvalitet #håp #drøm #livet #mestring #livskvalitet #bety #mening #nytteverdi #meningsfull #glede #skam #skuffelse #samvittighet #fortjener #maske #overleve #menneske #verdi #villig #høypris #mamma #familie #gravid #anerledes #juli2017 #dyslektiker #epilepsi #revmatiker

NÅR HAT BLIR TIL ELSK. <3

Jeg har litt problemer med og forklare dette slik at dere skal forstå, men jeg skal prøve så godt jeg kan. Når du har en kroppsdel som gir deg så utrolig mye smerte og ubehag kan det fort bli et hat forhold. Jeg har det definitivt med min mage. Jeg ser på magen min med litt forakt fordi den gir meg så mye smerte. 

Men så blir man gravid og midt i det stedet jeg hater mest vokser det et lite mirakel. Min mage er for 4 gang til nytte for meg. Den gjør en fantastisk jobb for meg og lille i magen slik at han kan holde seg frisk og rask til fødsel. Jeg tar meg plutselig i og elske magen min. Endelig gir den meg noe og ikke bare tar fra meg på en måte. Jeg har et elsk og hat forhold til magen uten tvil. Jeg hater magen fordi den gir meg smerter, kramper, ubehag og problemer. Samtidig som jeg ELSKER den fordi den med største selvfølgelighet omkalfatrer på alt av innhold for at livmoren skal kunne vokse seg stor. 



 

Pluttselig tar jeg meg i og bli fascinert over menneskekroppen og evnen den har til og tilpasse seg og forandre seg. Jeg nyter at magen min er til nytte, samtidig som jeg virkelig begynner og kjenne på medaljens bakside av graviditet og crohn nå. For med mindre plass i magen blir det mer press på tarmer, som igjen gir meg store utfordringer som jeg må løse på best mulig måte. 

Nå ligger alle og sover bortsett fra meg og Sofus i magen. Han holder turne turnering i kveld, til såre tarmens fortvilelse. Likevel klarer jeg ikke stoppe og smile, for smerten er der fordi kroppen gjør en sabla god jobb. Den lager et menneske. På tross av alt som kroppen min kjemper med så lager den plass og rom for et lite barn. Så selv om jeg kjenner på hvor vondt og tøft disse siste månedene blir, så kan jeg ikke annet en og være takknemlig. Jeg er takknemlig for å få kjenne på at jeg kan elske selv det jeg hater. 

God natt fra oss. 



 

Crohnsglede<3

Følg min Facebook side HER

Jeg skriver om livet som kronisk syk. Jeg er mamma til 3 og gravid med mitt 4 barn. Jeg ønsker og sette fokus på det mange sliter med men som ikke er synlig. Jeg ønsker og gi håp om et godt liv på tross av utfordringer og sykdom. Jeg blogger om alt som opptar meg og har du lyst til og bli bedre kjent så setter jeg pris på at du liker siden på Facebook. Jeg er dyslektiker så skrivefeil forekommer. 

#crohn #gravid #juli2017 #tanker #smerte #elsk #hat #livet #baby #familie #natt #mamma #crohnsglede #mittliv #minhistorie #påtross #mestre #positiv #svangerskap #helse #ibd #kroniker #annerledes #mage #foster #fokus #takknemlig #natta #spark #tarm #behov 

HVA SA DU??? DU KAN IKKE HA DET NAVNET PÅ EN BABY??!!

Nå har jeg gått gravid mange ganger og vi vet alle som er foreldre hvor vanskelig det og finne navn til den lille skatten i magen. Man diskuterer frem og tilbake, lager lister, Googler og leter langt tilbake i slekta. 

Så skjer det, endelig finner man det navnet som er perfekt! Begge foreldrene er så lykkelige og kjenner stoltheten og gleden over å endelig kunne si et navn når de omtaler baby'n i magen. 

Woman suprised
Licensed from: BDS / yayimages.com


Vi var ingen unntak her. Med alle barna har navn vært en oppgave vi har tatt oss god tid på og som har vært en morsom og tøff prosess. Derfor blir gleden og stoltheten stor når navnet er bestemt. Så da lurer jeg på hvorfor må noen alltid si sin mening om andre sine valg? 

For at navnet på babyen i magen er spennende forstår jeg, men og gå fra og spørre til så å velte ut av seg negative fraser uten at man en gang har blitt spurt om sin mening, det forstår jeg bare ikke. 
Denne gangen var ingen unntak. Nå er det jo slik at navn er som alt annet, en smaks sak. Det jeg liker, kan du syntes er stygt. Men i min mage ligger vårt barn. Hva du syntes er for meg likegyldig. Jeg og pappa'n er fornøyde og vi vil ikke høre om dine assosiasjoner som du har til navnet.  

Vi har valgt et utradisjonelt navn til lillebror i magen på mange måter. Han skal hete Sofus noe som opprinnelig er et gammelt norskt navn, som vi begge falt for. Spørsmålene lot ikke vente på seg, jeg ønsker og dele noen av de som ikke er fult så hyggelige med dere. (Heldigvis er de fleste koselige) 

Man with Partner and Pregnant Woman
Licensed from: Creatista / yayimages.com


skeptiker:Har dere funnet navn til gutten i magen? meg: ja! Han skal hete Sofus. Skeptiker: Hæ? Det er jo et hundenavn? Du kan ikke kalle ungen deres det! 

Skeptiker: Sofus? Er du seriøs nå liksom? Skal han hete det, sånn på ordentlig? 

Skeptiker: Sofus? Dere har ikke vurdert et annet navn da? Hva med Tarjei? 

Jeg bare klarer ikke og forstå hvorfor man på død og liv skal legge seg opp i andre sitt navnevalg, om de ikke selv har blitt spurt om og avgi deres mening selvfølgelig. Ja, jeg vet at noen kaller hunden sin Sofus, men det er faktisk et menneske navn. Noen kaller hunden sin Kåre, Tobias eller Turi også, betyr det at navnene da er ødelagt og ikke kan brukes av mennesker? Å ja, vi er helt seriøse! Ungen skal hete Sofus! Helt på ordentlig. Å ja vi har vurdert en haug med navn, lista har vært enorm faktisk! Og bare for å ha sagt det, Tarjei var ALDRI på den lista i det hele tatt. Hvorfor? fordi det ikke er vår stil. 



 

Når man går gravid er man følsom og det å høre andre snakke stygt om navnet en selv elsker er jo ikke gøy. Jeg er nå voksen nok til å forsvare meg å si i fra at dette er vårt valg og et valg vi er stolte av og som er ENDELIG. Men kjære vene, stopp opp og tenk før dere prater! Noen ting kan dere faktisk la være og mene noe om, hold det nå i hvertfall for deg selv da. ikke drep gleden til de kommende foreldrene.  

Vi bestemmer navnene på våre barn, så kan du velge på dine. Jeg kan love at jeg ikke skal le, håne eller spørre om  du kanskje bør velge et annet navn. For jeg vet hvor deilig den følelsen er når du har funnet navnet som er perfekt for babyen deres. Hev hodet og ALDRI la andres meninger ødelegge.

Jepp, barnet skal hete Sofus, og vi digger det. :) 

Nå er heldigvis flesteparten koselige men måtte bli et innlegg om dette da jeg ser hvor mye navn skal menes om av mennesker som ikke har noe med det i det hele tatt. 



 

Crohnsglede<3

Delinger settes stor pris på. <3

Lik min Facebook side HER.

Jeg skriver om livet mitt som kronisk syk og om alt som opptar meg. Jeg er gravid med 4 barnet noe som gir meg utfordringer og tanker. Jeg ønsker og sette fokus på hvordan vi med kronisk sykdom kan være til nytte for samfunnet på tross av våre utfordringer. Livet er fantastisk om du våger og leve det. Jeg er dyslektiker så skrivefeil vil forekomme. 

#gravid #navn #mammatil4 #foreldre #tanker #kroniker #crohn #syk #oppgitt #navndebatt #skeptiker #utradisjonell #baby #lei #tenk #valg #vårtvalg #minhistorie #mittliv #juli2017 #sofus #crohnsglede #fuckcrohn #livet #livsglede #mage #lykke #minfamilie #perfekt #riktig #dyslektiker #revmatiker #utfordringer 

DEN FARLIGE KRONIKEREN.

Overskriften i seg selv sier veldig mye om hva dette blogginnlegget skal handle om. Nemlig at vi kronikere kan bli farlige. Nå snakker jeg spesielt de kronikerene som lever med mye smerter og annet ubehag dagelig. Jeg tenker ikke på de kronikerene som farlige for andre, men de er en stor fare for seg selv. Det virker kanskje rart det jeg skriver, og jeg skal prøve og forklare så godt jeg kan. For lite viste jeg når jeg lå i sengen på sykehuset som 17 åring at sykdommen og livet jeg skulle få, kom til og utsette meg for store farer. Farer som verken jeg eller de mest faglærte klarte og se, fordi jeg holdt masken på. 

portrait with jester mask
Licensed from: Laura Apostoli / yayimages.com


 

Jeg tror mange kronikere kan kjenne seg igjen i, at det og klage er utrolig vanskelig. Selv hvor grusomt ting er, så biter vi tennene sammen, setter på et smil og bruker ekstremt med krefter for og late som vi har det mye bedre en vi egentlig har det. Jeg har faktisk alltid sett det som en positiv egenskap, fordi den som klager og gir seg har tapt. Men så havner man i en situasjon hvor min forsvarsmekanisme ble livsfarlig for meg. De legene som var rundt meg klarte ikke forstå omfanget av faren fordi jeg var for oppegående, for blid og for utholdene. 

For en kroniker er i mange tilfeller ikke som en frisk. De spør ikke om hjelp der en frisk hadde tryglet, de kaster ikke inn håndkleet der en frisk hadde sagt at nok er nok. Nei de biter tenene sammen og går på med krom hals fordi det er det vi kan, det er det vi er blitt så utrolig gode på. Vi er så gode på og kjempe at vi setter oss selv i livsfare. Jeg forsto ikke hvor farlig jeg var mot meg selv, før jeg hadde født Ludvig og ble alvorlig syk. Jeg følte meg jo så elendig, men jeg tørket tårer og gikk på med krom hals slik jeg pleide og gjøre. At kroppen hylte stopp, hjertet hamret i brystet og at det prikket forren øynene mine skulle ikke stoppe meg. Jeg kunne jo dette så godt, ikke gi deg Ida, det blir bedre snart bare du ikke gir deg. 



 

Men så var det likevel en lege som på tross av mitt "for" friske utseende, fulgte magefølelsen sin og ba meg ta turen til fastlegen for en sjekk. Hans kollega hadde noen timer før han tok over, sagt at jeg ikke fikk blodoverføring eller var syk nok til mer hjelp fordi jeg ikke hadde besvimt eller kollapset. Hun valgte og se bort fra mine blodbrøvesvar og min historie til fordel for at jeg sto oppreist på mine egene bein, noe jeg strengt tatt ikke skulle klart etter normen hun fulgte. Heldigvis for meg kom denne legen  etterpå som valgte og be meg ta en ny sjekk av blodtrykk og blodprøver hos fastlegen på mandagen etter. Å mest sannsynlig kan jeg takke han for at jeg fortsatt er her i dag og at mine barn har mamman sin i livet sitt. 

For jeg kjempet meg igjennom helgen, nå i dag vet jeg ikke hvordan jeg klarte det. Jeg hadde nyfødt baby, en 5 åring og en 3 åring i hus. Jeg hadde født for bare få dager siden og jeg presset meg i bursdag til min niese, fordi det måtte jeg jo bare. Når mandagen kom dro jeg til min fastlege og der ble det virkelig fart i sakene og lettere panikk. Jeg hadde en blodprosent på 6.0 og et blodtrykk så høyt som overhode mulig, uten at kroppen min bare sluttet og virke. Men i steden for og rope etter hjelp slik jeg burde ha gjort, bet jeg tennene sammen og vandret inn på kontoret i høye heler. Legen som tok meg i mot, er den mest erfarene legen på kontoret, da min fastlege var på ferie. Det tok ikke lang tid før han forsto hvor syk den lille damen som satt nysminket med nyfødt baby var, for tallene på prøvene talte for seg. 

I det jeg skal forlate kontoret for å dra rett på sykehuset for akuttinnleggelse ser legen på meg og sier: Jeg har ALDRI sett en pasient med så lav blodprosent, så høyt blodtrykk og med andre andre prøver helt på villspor, se så utrolig frisk ut. Dere kronikere er livsfarlige, for dere undervurderer faren kroppen deres gir dere! Dere overser farene fordi dere er vant til så mye. Å vi som jobber som leger er ikke flinke nok til og huske på at dere kronikere er laget av jern. Dere er de skumleste pasienene en lege kan ha. Jeg smilte og sa noe som at den som gir seg er en dritt og dro på sykehuset hvor jeg ble i mange dager før de fikk kontroll på blodtrykket og helsen. 


Bildet: Her har endelig blodtrykket stabilisert seg og ikke er faretruende høyt. Endelig tid til og nyte babyen. Fortsatt veldig dårlig men det går rette veien. 
 

Dette var ingen unik hendelse, men definitivt den episoden hvor jeg var nærmere døden en livet, selv om jeg sto der med masken på og smilte tappert. Dette er noe vi kronikere kjenner på i større og mindre grad hele tiden. Fordi vi ser ofte mye friskere ut en vi er, noe som kan føre til utrolig farlige situasjoner. 

jeg har lært mye av denne hendelsen og de legene rundt meg vet at utseende ikke kan gå foran tall og mine ord. I ettertid fikk jeg beklagelse av sykehuset for at jeg ble skrevet ut med en helse som var direkte livsfarlig. Legen lærte forhåpentligvis at en kroniker er en som skjuler sin smerte bedre en de fleste og heldigvis hadde hun en kollega som våget og følge magefølelsen sin. 

Jeg lærte at noen ganger må man falle sammen for og få fortåelse for hvor alvorlig galt ting er. Selv hvor vanskelig det er, så er ikke min stahet verdt mer en mitt liv. 

Så kjære kronikere, dere er livsfarlige for dere selv. Man er ikke svak ved og vise sin svakhet, selv om det føler det slik. For kun den sterkeste klarer og være svake. La oss håpe at fasleger, sykepleiere og leger på sykehus blir bedre på og takle oss kronikere og at vi som syke kan bli bedre til og kommunisere. For vi har ikke flere liv og miste. <3 

En kroniker er livsfarlig om den ikke blir trodd og sett. <3



 

Crohnsglede<3

Delinger blir satt stor pris på. <3

​Følg min Facebook side HER. 

Jeg skriver om mitt liv som kronisk syk med flere diagnoser. Jeg venter mitt 4 barn og er utrolig heldig som har funnet en fin måte og takle livet og sykdom på. Jeg er ufør og bruker mine gode dager på og spre informasjon om livet som syk slik at det kan bli et fokus på både det som fungerer og ikke i samfunnet rundt oss syke. Følg meg gjerne på Facebook og ta del i mine tanker om tema jeg bryr meg om, samtidig som dere får et ærlig innblikk i mitt liv. Jeg er dyslektiker, så skrivefeil vil forekomme. 

#crohn #helse #Ibd #epilepsi #revmatiker #crohnfighter #mittliv #minhistorie #påtross #livet #vårkamp #tanker #livsfarlig #farlig #kroniker #syk #døden #lege #sykepleier #misstrodd #håp #livsglede #fokus samfunn #syk #trodd #sett #maske #vanskelig #smerte #mamma #juli2017 #firebarn #gravid #familie #barn #gravid #innleggelse 

KRONISK SYK OG OPPFØLGING UNDER GRAVIDITET. <3

I dag har jeg vært til nok en time til oppfølging i svangerskapet. For mange gravide kan det bli for lenge mellom hver kontroll, spesielt den første tiden som gravid. Man har så mange spørsmål, mange tanker og tiden bare snegler seg avgårde. Den verste tiden er kanskje før man kjenner liv, for om man ikke har vært til kontroll så kommer ofte tankene snikende. Kanskje jeg ikke er gravid likevel? Jeg har jo ikke fått mage, fosteret lever sikkert ikke lenger for jeg merker jo ingenting er en av mange tanker og bekymringer mange gravide kjenner på. 

Derfor kommer disse kontrollene og ultralydene som den største om mest fantastiske gaven i en gravid sin lille boble. Men hva når kontroller, ultralyder, avtaler osv kommer på løpende bånd? Kan det bli for mye? Jeg velger og svare tja. For oppfølgingen jeg får både grunnet sykdommer og risiko svangerskap og ikke minst fordi jeg hadde komplikasjoner under sist svangerskap, fødsel og barseltid som faktisk kunne kostet meg livet er GOD men TIDSKREVENDE.

Doctor writes in folder information about the health of the preg
Licensed from: Labunskiy K. / yayimages.com


 

Nå må det jeg skriver IKKE bli misforstått, for jeg er UTROLIG glad for at jeg blir tatt så på alvor og at det skal lages et eget team rundt meg for og sikre meg og barnet frem mot og etter fødsel. MEN jeg er jo ikke frisk. og alle disse avtalene tar så ekstremt mye krefter. Krefter jeg så gjerne ville brukt på andre ting. For jeg har liksom ikke noe ekstra sted og hente disse kreftene fra, og det og møte til faste tider både på rikshospitalet, skien sykehus, jordmor og lege med kort tid i mellom hver time koster så utrolig mye. Så ja, jeg er utrolig glad for måten vi blir tatt vare på, men den koster meg også utrolig mye. 

Mange har lurt på hvilken oppfølging jeg får som er anderledes enn friske gravide. Jeg skal gi en kort innføring i min oppfølgingsplan til nå, men husk at dette er noe som blir laget spesielt til hver gravid. Selv om du er kronisk syk, betyr det ikke at legen ser det nødvendig med mer en rutine ultralyden og vanlig oppfølging hos jordmor. Men om du har bekymringer rundt oppfølgingen så ta en prat med jordmor/lege. Jeg er midt i planleggingsfasen på hvordan ting skal bli fremover så jeg skriver kun det jeg har gjort til nå og det jeg vet skal skje. 

 

  • Jeg er hos jordmor minimum hver 4 uke. Dette legges opp utifra hvor ofte jeg er hos de andre spesialistene så det ikke skal bli for mye. 
  • jeg er hos fastlege ca en gang i måneden. 
  • organrettet ultralyd på rikshospitalet for og se at barnet ikke har fosterskader pga medisiner jeg må ta. (mellom uke 15-17)
  • ultralyd og samtale med jordmor på sykehuset jeg skal føde. her diskuteres litt ønsker og mål. (uke 19) 
  • gynokolog om 4 uker og så fast hver 3 uke frem til fødsel (hver 2 uke fra uke 28)  han skal sjekke barnets vekst og legge plan for ukene frem til neste avtale. 

Dette er det jeg har gjort til nå. Fra og med uke 24 vil også en indremedisiner og mage/tarm lege bli rådført og tatt med i eventuelle avgjørelser. Jo nærmere fødsel jeg kommer jo hyppigere blir kontrollene. det taes også hyppig blodprøver, ultralyder, symfysemål, blodtrykk og vekt av meg for og hele tiden være forran problemet slik at vi skal unngå den opplevelsen jeg hadde når jeg skulle ha Ludvig. 

Så ja, jeg er utrolig glad for oppfølgingen jeg får, men hvert eneste møte koster meg masse energi og tid. Men så er det verdt det, for til syvende og sist er det viktigste at jeg og Sofus skal komme oss igjennom denne graviditeten og fødselen på en god måte. 

Nå har jeg fått besvart det mange har lurt på. :)

Vi blogges i morgen.

( Da skal det ikke være om graviditet, men måtte besvare spørsmål jeg får mange ganger om dagen) 



 

Crohnsglede <3

Følg min Facebook side HER

Delinger settes pris på. <3

Jeg skriver blogg om livet som kronisk syk med Morbus Crohn, Epilepsi og Revmatisme. Jeg er ufør, snart mamma til 4 og opptatt av og spre håp om godt liv på tross av utfordringer. Livet som syk er annerledes en et friskt liv, men annerledes kan være fantastisk om det er det eneste alternativet man har. Jeg skriver om tema som opptar meg, engasjerer meg og frustrerer meg. Jeg har som mål og spre kunnskap og sette fokus på livsglede og verdi hos oss som ofte havner utenfor i samfunnet. Jeg er dyslektiker så skrivefeil vil forekomme. 

#dyslektiker #helse #ibd #crohn #fighter #mittliv #minhistorie #gravid #kroniker #epilepsi #påtross #fokus #mamma #4barn #familie #oppfølging #sykehus #jordmor #ultralyd #fødsel #barsel #tanker #sliten #crohnsglede #spørsmål #energi #svangerskap #syk #ufør #livsglede #lukke #håp #jegkan #jegvil #jegskal 

GRAVIDITET OG SYKDOM ER BEINTØFT!

Noe jeg merker godt om dagen er hvor mye alt koster meg. En ting er jo og være syk, mamma og kjæreste. En annet ting er det når du legger en graviditet med ALT av ekstra utfordringer på toppen av det. Derfor trengte jeg litt ro. Nå har jeg blogget i straks et år og har ikke hatt store pausene. De dagene jeg ikke har blogget har jeg planlagt eller gjort noe som er relatert til bloggen. 



 

Derfor bestemte jeg meg for en liten pause. Det siste jeg fortalte på bloggen var at vi skulle på ultralyd og at jeg gruet meg. Dette er jo bare en liten ekstra del av bekymringen man har som gravid og syk. Påvirker min sykdom, mine medisiner og mine valg mitt ufødte barn? Er det friskt? Gjør jeg en god nok jobb med de hjemme? 

Vel jeg kan si at jeg strekker IKKE til om dagen. Jeg svømmer ikke med hode over vann, om du legger godviljen til, har jeg et sugerør i overflaten som jeg super litt luft i fra. Den følelsen er så kjip og eneste grunnen til at jeg har den, er fordi jeg har for store krav til meg selv. Derfor tok jeg valget med en pause hvor jeg kun var mamma og kjæreste. Å helt ærlig, jeg har trengt den. Jeg har kjent på følelsen av å ta meg tid til å bestemme hva som er viktig for meg. 

Jeg har bestemt meg for å prøve og legge bort den dårlige sanvittigheten, jeg skal prøve og tenke på en dag av gangen og ikke på alt jeg ikke orker. For det er jo ikke rart jeg er sliten? Jeg er gravid, jeg legger til rette for gode vekstmuligheter, næring, kjærlighet og ro. At graviditet er tøft er det ingen tvil om, og som syk er det en ekstra belastning fordi det er så mye og følge opp, mye bekymringer og mye tanker. I tillegg har jeg 3 barn, mann og hus. 



 

Uken i stillhet ble brukt til familietid. I magen ligger det en frisk og fin lillebror som skal få navnet Sofus. I morgen skal jeg skrive litt om hvilken oppfølging jeg får og tankene mine rundt det. Takk for at dere har ventet tålmodig, takk for fine meldinger og gode ord. Jeg er nå tilbake på bloggen og skal gjøre mitt for å få frem det jeg brenner for. 

Crohnsglede<3 

Følg min Facebook side HER. Jeg skriver om livet som kronisk syk, mamma, gravid og om tema jeg brenner for. Jeg er dyslektiker så skrivefeil vil forekomme. 

Delinger settes stor pris på. <3 

#gravid #mamma #4barn #tanker #sliten #baby #familie #fremtid #valg #mittliv #minhistorie #påtross #tøft #crohnsfighter #fighter #ibd #helse #kroniker #epilepsi #revmatiker #utslitt #juli2017 

JEG GRUER MEG SÅ FORFERDELIG TIL I MORGEN.

Varmepumpa suser og jeg kjenner hjertet mitt banker hardt og fort. Det er mørkt, helt mørkt. I fra magen kommer det små perfekte dult. Dult fra det som skal bli mitt barn. Eller skal det det? Jeg kjenner panikken griper tak i meg som et strupetak. Jeg får lyst til og hyle, rømme og bare slippe denne usikkerheten. Jeg legger mine varme hender på magen min som nå har blitt en god kul. Jeg kjenner på hvor inderlig høyt jeg ELSKER dette barnet allerede nå før det er født.



 

Jeg er livredd, jeg er livredd fordi jeg i morgen skal på organrettet ultralyd. For siden jeg er kronisk syk og må ta medisin i svangerskapet er det en ørliten tjangs for at babyen vil få defekter. I mitt vedkommende er det snakk om ganespalte og ryggmargsbrokk. Bare og skrive det gjør meg skjelven. For tenk om? Tenk om mine medisiner kan være med på og skade mitt barn? Selv om tjangsen er minimal og legene beroliger meg sitter frykten i meg som en flis i fingeren du aldri får bort. Selv hvor mye du prøver og glemme den, kjenner du den hele tiden. 

Nå skal det sies at jeg også opplevde skrekken på en av disse organrettede ultralyden for 6 år siden. Jeg opplevde og få beskjed om avvik. Jeg opplevde sorgen, redselen og den dype fortvilelsen jeg ikke var forberedt på og takle. Hva som skjedde kan du lese ved og følge DENNE LINKEN HER!  Så nå ligger jeg her og kjenner på hvor mye jeg gruer meg. Jeg har ikke klart og blogge denne uken fordi jeg vil bare bli ferdig med det i morgen. Jeg vil vite hvor jeg står. Kan jeg slippe jubelen løs og glede meg? Eller må jeg ta innover meg en stor tung byrde og sorg? Jeg håper selvfølgelig på det første, men panikken og redselen slipper meg ikke. 

Robert er 40 år i morgen også. Så det er jo en fin dag, det må jo bli en fin dag? Send meg gode tanker i morgen. Jeg trenger det. Skriver om hvordan ting har gått så fort jeg orker og har tid. Nå skal jeg prøve og sove, klokken ringer 05.00 i morgen og jeg trenger søvn. 

 

I magen er det full fart, prøver du og si meg noe lille venn? Jeg håper så inderlig alt er bra med deg slik at jeg kan få deg i mine armer om noen måneder. For kjærligheten til en mors ufødte barn er så uendelig sterkt og jeg vil kjempe for deg det skal du vite. 



 

Crohnsglede <3

følg min Facebook side her! 

Delinger settes stor pris på <3

#gravid #kroniker #crohn #ibd #helse #mittliv #minhistorie #medisiner #tanker #mamma #ultralyd #organrettetultralyd #redd #epilepsi #syk #foster #juli2017 #kjærlighet #fight #blogger #blogg #crohnsglede #foredragsholder #foredrag #livet #foreldre #bekymringer #sykdom 

NÅR UTSIDEN IKKE PASSER MED INNSIDEN MÅ MAN TÅLE OG BLI MISSTRODD.

De fleste vet jeg er kronisk syk, både fordi jeg er åpen om det privat, men også fordi jeg er offentlig åpen om det å være kronisk syk på godt og vondt.  Når en er syk har en dårlige dager og gode dager, eller man kan tro man har en god dag som i løpet av et måltid, kan bli  snudd til et sant helvete. Og det kan være vanskelig for de rundt oss kronikere og forstå. For hvordan kan vi se så friske ut og være alvorlig syke og innlagt på sykehus dagen etter?

Jeg har altid hatt store mål og vært sterk og nådd målene mine. Jeg var sjelden syk frem til des/januar 2001, men da snudde det. Januar 2001 fikk jeg diagnosen Morbus crohn etter at jeg ble alvorlig syk og havnet på sykehuset i mange måneder. Jeg slet i mange år med å godta at jeg ikke var bra nok mer, at ting jeg gjorde mislykkes. Hvis jeg anstrengte meg litt for mye, ble det innleggelser med mye smerter, tårer, og medisiner.

Girls having a fight
Licensed from: phovoir / yayimages.com


Jeg har i løpet av 16 år måttet kjempe hver dag for at jeg skal ha en god dag, og jeg vil nå bare hjelpe dere til å forstå. For hvem har ikke tenkt: jøss, er ikke hun ufør/sykmeldt? Hvorfor er hun på kafe da? Eller: hun der er jo så syk visstnok, men på fest det orker hun? Eller: hun sier hun er for syk til å jobbe, men hun ser jo langt i fra syk ut, der hun kommer sminket å fin når hun henter i barnehage. 

Jeg vet mange har tenkt slik. Tenkte slikt før jeg også, jeg er den første til å innrømme det. Men jeg har måttet gitt opp mange drømmer og sykdommen har tatt fra meg så mye. Derfor er det viktig å fortsette å leve, det er viktig og fortsette og håpe.  Er det riktig å legge seg ned å gråte, sutre eller bare bli en dass selv om en har det tøffere en andre? 

Det mener jeg tvert i mot. Jeg står opp hver dag, selv om smertene iler i kroppen, sender barna i barnehagen og på skole. Jeg hviler meg mange ganger i løpet av en dag for å fylle på energi, og jeg sover sammen med sønnen min på 18 mnd midt på dagen for å klare kvelden. Jeg leker med ungene mine, smiler og ler. Men når de er i seng er jeg kjempe sliten. Om det skulle være slik at vi som er syke, slik at vi ikke er arbeidsfør (er faktisk en lang prosess å komme dit, som de fleste kjemper i mot, til det ikke er noe håp mer) aldri på en god dag skulle kunne kose oss, hadde livet vårt hatt noe verdi da? 



 

Jeg mener at vi med kroniske sykdommer og andre utfordringer har rett på å kose oss på en god dag.  Isteden for å sitte å tenke at vi ikke er syke nok, forde vi er ute på kafe, så gled dere med oss. For hva vet dere om hva vi ofrer? 

Det finnes ingen garantier på at du plutselig sitter her jeg sitter en dag selv. Jeg skal da ta i mot deg med et smil og si jeg forstår. For jeg gjør det,Jeg forstår hvordan det og leve med en kronisk sykdom i den perfekte verden. Jeg vet hvordan ordene, blikkene og følelsen av å bli mistrodd kan skape store problemer med å finne verdighet og glede i livet. Hvem ønsker dette livet? Ikke jeg, men så er det dette jeg har fått utdelt, og jeg har tenkt til å fortsette å leve. INGEN skal ta fra meg smilet, håpet å gleden over en god dag. INGEN kan kjenne 10% av smerten JEG bærer på en dårlig dag. For å leve med kroniske smerter og en så tabu sykdom som Morbus Crohn er vanskelig. 

MEN MITT VALG ER TATT, JEG SKAL FORTSETTE OG LEVE!!!!

Så neste gang dere ser en som ikke ser syk ut, som smiler og ler slik som meg på det øverste bildet så husk at det kan være kort til et helvete slik på bildet av meg under. Slutt å døm, ikke gjør hverdagen til oss syke tøffere en den allerede er, uansett hva det feiler oss, gled dere heller med oss. Vi har nemmelig ikke gitt opp, vi velger å trosse alt det vonde, tøffe og alle smertene som kunne kastet hvem som helst ned i kjelleren. Vi har funnet ut at vi velger å leve. Vi gleder oss over det vi klarer isteden for alt vi ikke klarer. Vi ser muligheter fremfor hinder. 

 



 

Jeg har verdens beste familie, unger jeg elsker og jeg nyter livet mitt. Jeg har og verdens beste venner som forstår meg, som lar meg bare være Ida og som ikke dømmer. Så takk til alle dere jeg møter på min vei som koser dere med meg på gode dager, som kan vise omsorg og forståelse når hverdagen blir for tøff. Jeg har en mann som ALDRI ser meg som sykdom men som IDA. Han ser mine kvaliteter og mine egenskaper på tross av utfordringene jeg har. Han dytter meg de dagene jeg trenger en dytt og han holder meg igjen når jeg ikke klarer og bremse selv. 

Så  til dere som mistror kronisk syke, de hadde lånt bort skoene sine gladelig en time eller to, for at dere skulle kunne kjenne det på kroppen. Ikke for at vi unner dere vårt liv, men for og slippe og føle skam for og kose seg, når formen tilsier det. Håper dere tenker dere litt om neste gang, gi et smil å gled dere over en god dag istede for å gjøre en god dag til en vond dag, for et menneske som skulle gjort alt for et A4 liv som ditt. 



 

Crohnsglede<3

Dette var mitt første offentlige innlegg om min sykdom og mine tanker rundt det. Delt på min facebook profil for 3 år siden i dag. Jeg skrev det fordi jeg ønsket og informere og gi forståelse. Jeg velger å skrive den litt om og tilpasse den til bloggen for å dele den med enda fler. For budskapet er så utrolig viktig og noe jeg brenner så utrolig for. Vi mennesker har lett for og tro og mene noe, om ting vi ikke bør bry oss om. Hvorfor ikke glede oss med hverandre, gi glede og støtte? Det finnes så mange som trenger din vennlighet og vilje til og forstå. 

Om du ønsker og fortsette og lese mine blogginnlegg så følg in facebook side. Der legges alle blogginnlegg ut og mye annet sprell. Jeg er dyslektiker så skrivefeil vil forekomme.

FØLG MEG PÅ FACEBOOK HER

DELINGER AV INNLEGG SETTES STOR PRIS PÅ. <3

#meninger #facebook #ærlig #åpen #vondt #sårt #mitttliv #minhistorie #hjertesak #ibd #helse #crohn #crohnsglede #blogg #blogger #offentlig #foredrag #foredragsholder #påtross #syk #mamma #kroniker #kronisksyk #vennlighet #vilje #tanker #informere #forståelse #budskap #viktig #glede #livet #godt #vondt #dårligdag #goddag #vanskelig #forstå #sykehus #godta #branok #leve #håpe #kjempe #ufør #sykmeldt #verdi #fokus #hverdag #dyslektiker #epilepsi #revmatiker

NOEN VALG ER VANSKELIGE, MEN RIKTIGE OG TA. <3

Noen perioder i livet er litt heseblesende. Uansett hvor rolig du prøver å ta ting, så er det noe som skjer hele tiden. Med tre barn er det ting som skal følges opp naturligvis, noe jeg syntes er utrolig koselig. Jeg har hele tiden sagt at jeg prioriterer ungene før noe annet, noe som er helt riktig. Men i det siste har jeg kjent på denne snikende følelsen av å ikke klare å hente meg inn. Jeg som er så god på og posjonere ut energien min for å fungere på det jeg mener er viktigst, merker nå at jeg er helt på kanten av stupet hele tiden. 

Jeg elsker å være hjemme med Ludvig og jeg hadde aldri sett for meg at jeg måtte kaste inn håndkleet, om ikke vi finner en løsning. For en ting er før jeg ble gravid, men nå har jeg ikke bare meg å ta hensyn til, men også et barn i magen. Derfor har vi med tungt hjerte forhørt oss med barnehagen for muligheten til å ta Ludvig inn i mai, noen dager i uka. For egentlig skal han jo ikke begynne i barnehagen før august. Jeg skal føde i juli, noe som vil si at den tiden jeg så sårt trenger for å hvile og forberede meg til fødsel, vil gå til å springe rundt etter en 2 åring. 

 



 

Det rare er at jeg kjenner på følelsen av nederlag. Selv om jeg vet at det er det beste for oss ALLE, så kjenner jeg så på følelsen av å ikke klare å fullføre det jeg setter meg som mål. Jeg vet jo det er utrolig teit og at selv friske hadde trengt tid til å hvile som høygravide, likevel så kverner det i meg av dårlig sanvittighet. Jeg elsker ungene mine og det å sette MEG forran dem føles så feil. Men så vet jeg jo også at uten meg fungerer ingen i familien og dermed er det absolutt den beste løsningen. 

For jeg kjenner meg så godt, at jeg vet at for ungene går jeg LETT på felgen. Jeg kan fint si nei til andre, men å sette stopp for ungene er så utrolig vanskelig. Heldigvis har jeg en mann som forstår og som selv har snakket med styrer i barnehagen for å se på mulighetene for å få Ludvig litt inn i barnehage fra mai. Så da får jeg bruke tiden til mai på å bearbeide og forberede meg på å slippe litt opp. For man skulle kanskje tro at det å levere unger til barnehage blir lettere for hvert barn? Vel, jeg kan skrive under på at slik er det ikke her. Men jeg merker at dette svangerskapet flyr avsted uten at jeg rekker å nyte, kjenne og kose meg. For jeg henger bare litt heseblesende etter føler jeg.

 

Noen ganger må jeg stoppe opp og ta meg tid til og tenke over hva jeg faktisk får til på tross av og på grunn av mitt liv og mine erfaringer. Det er når en er som svakest en ser hvor sterk man er. 



 

Dagene går til mat, lek, søvn (jeg sover når Ludvig sover) rydding, klesskift, hvile, mer lek, legetimer, matlaging, lekser, hvile, lek, stell osv... når ungene er i seng er jeg totalt tom for krefter og blir sittende apatisk i stua. Jeg har heletiden dårlig samvittighet for mailer og meldinger som jeg desverre ikke får svart på fort nok. Jeg har dårlig samvittighet ovenfor mannen som ser meg med håret i en tull og som sitter sovende i stua kl 19.30 på kvelden. Jeg har dårlig samvittighet ovenfor bloggen, venner, familie og ikke minst meg selv. For jeg har ikke tid eller ork til å prioritere meg om dagen. Jeg koser meg og nyter dagene med ungene, men noe mer en det har jeg ikke energi til. Nå skal vi ha litt ferie sammen i vinterferien noe jeg gleder meg til. Skal skrive mer om hva, senere. 

Så må jeg bare innrømme at jeg er ingen frisk mamma. Jeg er en mamma med mine utfordringer og ting å ta hensyn til. Så da får vi rett og slett gjøre det beste ut av det slik at JEG rekker og nyte og kjenne at jeg koser meg med livet mitt. Noen valg er vanskelige men riktige og ta. 



 

Crohnsglede <3 

Jeg sa at jeg skulle gi dere en overraskelse i dag også. Vel, happybox vil dele ut en happybox til en av dere! Konkurransen kommer i morgen. :) Håper dere har forståelse med at jeg har det litt tøft nå, og at jeg må prioritere det som er viktigst. Det betyr at jeg kanskje svarer litt senere på meldiger eller mail, eller ikke får postet kommentarer umiddelbart.  Jeg holder også på med ting i kulissene som dere ikke får vite om riktig enda, så jeg har mange baller i lufta. Intervjuer skal også gjøres ,noe jeg ønsker og gjennomføre fordi det er viktig for meg. Så får vi mikse og trikse slik at jeg kan fortsette og gjøre det som er viktig for meg OG være en god mamma. For jeg ELSKER å jobbe med foredrag, blogg, fokus på kronisk helse og gjøre den jobben jeg har lovet jeg skal gjøre. Og selv om jeg er mamma er det viktig at jeg får mulighet til å være meg, å gjøre det som jeg liker. 

Jeg er dyslektiker, så skrivefeil vil forekomme. 

​Følg min Facebook side HER.

Delinger settes stor pris på. <3

#blogg #foredrag #dårlig #gravid #mamma #syk #crohn #påtross #kamp #utslitt #hjemmemamma #ufør #barnehage #trøtt #søvn #barn #familie #valg #juli2017 #prioritere #mittliv #minhistorie #heseblesende #meg #tid #samvittighet #ibd #helse #fokus #energi #kanten #stupet #hvile #forbrede #fødsel  #nederlag #beste #alle #nei #stopp #bearbeide #forbrede #prioritere #energi #utfordringer #hensyn #valg #meg #livet 

HAPPYBOX BLE ET LITE PARFYMERI, MIN HVERDAGSLUXUS VIL JEG ANBEFALLE ALLE KVINNER.

#SPONSET#

Som dere vet er jeg sponset av happybox. Det er et fantastisk produkt som jeg er utrolig stolt av og få være sponset av. For det er virkelig et produkt jeg ELSKER. denne utgaven har de virkelig overgodt seg selvfulstendig. For for en pakke med fantastisake produkter. Jeg har prøvd, kost meg og virkelig hatt tid til og nyte produkter av beste kvalitet. Håret mitt ser FANTASTISK ut etter en shampo og balsam jeg aldri har opplevd maken til. Og det beste av alt er jo at disse er i fulle størelser. 





 

Men nå over til det mest fantastiske av det fantastiske denne utgaven. For hvor mange ganger har ikke du ønsket og finne den perfekte parfymen? Hvormange ganger har du ikke trodd du har funnet den etter intens lukting i parfymeriet og tilslutt tar du den du tror er best. Når du kommer hjem oppdager du at lukten ikke var perfekt likevel. I denne utgaven får du nemmelig 14 (!!!!) parfymeprøver fra et nytt og fantastisk parfymemerke som heter COMMO. Nå har du muligheten til og i fred og ro prøve parfymer og finne din favoritt i fred og ro i ditt eget hjem. Jeg må si at det og velge favoritt ikke var lett, for av disse 14 var det kun to stykker som ikke falt 100% i smak. Med andre ord, dette er fantastisk. 



 

Min favoritt landet til slutt på nr 10 med navn AURORA. duften passer meg perfekt og jeg har fått så mye skryt. Robert har gått og luktet på meg og sagt at den parfymen er helt nydelig. Commo er innspirert av skandinavisk disign og levesett. 

i tillegg til det som er nevnt er det MANGE fantastiske produkter. Nå i vinterkulden sliter jeg med utrolig tørre hender, i pakken lå det en stift som har reddet mine tørre og sprukne hender.  Gå inn på Happybox.no HER og bestill din pakke du også. Du vil motta fantastiske pakker med nydelige skjønnhetsprodukter til en verdi av 1500 kr og til en virkelig GOD pris. ( sjekk nettsiden) Som mamma til snart fire og kronisk syk er min hverdag travel derfor er denne happybox`n som kommer rett hjem i postkassen helt fantastisk. Og hvem liker ikke hyggelige overraskelser i posten? Jeg vil presisere at jeg ALDRI kunne reklamert for noe jeg ikke står 100% innenfor. Dette er virkelig noe jeg kan gå god for. 



 

Crohnsglede<3

Delinger settes pris på. <3

Følg min Facebook side HER. Jeg skriver om livet som kronisk syk, mamma til 3 og gravid med 4 mann. Jeg skriver om oppturer, nedturer, håp og livsglede påtross av utfordringer og motgang. Livet er fantastisk om du leter etter det fantastiske. 

#sponset #happybox #commo #fantastisk #parfyme #favoritt #skjønnhet #kvinner #retthjem #shampo #balsam #anbefalles #skjemdegbort #tips #hverdagsluxus #kroniker #mamma #gravid #blogger #blogg #foredragsaholder #foredrag #mittliv #min historie #påtross #opptur #nedtur 

ET LITE PIP FRA E18. :D

En liten snartur innom bare. Dagene flyr avsted og i morgen er jeg 16 + 0 av 40 +3 svangerskaps uker og dager. Rart hvor fort tiden går. Har mange tanker om dagen. 15 februar skal vi til Rikshospitalet på noe som heter organrettet ultralyd. Jeg går på medisiner for sykdommen Epilepsi som jeg ikke kan slutte på. Den har en minimal tjangs for og skade foster og jeg må derfor inn og sjekkes nøye av Norges beste eksperter i fostermedisin. 

Nå har jeg vært gjennom det samme med alle sammen og alt har gått fint til nå. Tenk om jeg er så heldig og får 4 friske og fine barn. Det burde kanskje beroliget meg men jeg blir mer og mer urolig for vært barn egentlig. Gleder meg veldig til og bli ferdig med det. Magen virker til og ha roet seg litt egentlig. Fortsatt en god del smerter men virker som magen er mer stabil. Nesten så jeg ikke våger og skrive det i redsel for et skikkelig tilbakefall. 

Men vi blogges mer senere i dag. :)vi er på vei til Sverige for påfyll av melkefritt og laktosefritt. Barna sitter og rocker i baksetet og jeg kjenner trøttheten siger på. Utenfor bilen snør det tett til barnas glede. 

 

Ha en god søndag. <3

Crohnsglede<3

Følg min Facebook side HER. :) 

Del om du har lyst, jeg skriver mer i kveld. 

#sverige #tanker #gravid #juli2017 #baby #kronisksyk #kroniker #mamma #4barnsmor #mittliv #minhistorie #påtross #blogger #blogg #foredragsholder #foredrag #crohn #epilepsi #revmatiker #ibd #helse #medisiner #svangerskap #melkefritt #laktosefritt #påtur #familie #foreldre #redd #søndag #dyslektiker

HER ER ÅRSAKEN TIL AT DET HAR VÆRT LITT STILLE FRA MEG.

Jeg har virkelig slitt med og blogge i det siste. Årsaken har ikke vært den mange kanskje tror. For skrivesperre er ikke problemet, her er det nemlig noe helt annet som har stoppet meg. For jeg har slitt med og kunne skrive når jeg må unnlate og skrive om det som er min hverdag. Og akkurat i det siste har hverdagen dreiet seg mye om en ting som skal skje i juli. 

For som dere kanskje husker tok jeg første skrive pausen i november. Les innlegget HER Årsaken var at jeg måtte ha tid til og tenke, tid til og puste og tid til og fordøye noe jeg ikke trodde jeg skulle ta stilling til igjen. For dette kom som et sjokk, et sjokk som måtte veies nøye for og i mot. For med sykdom og 3 barn var dette noe vi ikke kunne ta lett på. 

Etter mye tårer ble valget tatt og i juli kommer 4 barnet. Vi skal bli en familie på 6. Jeg føler jeg har holdt noe viktig skjult for dere og har gledet meg, og gruet meg for og fortelle det til dere. Gledet meg forde jeg nå kan skrive fritt igjen om alt som opptar meg, uten og holde ting borte fra dere. Gruet meg fordi jeg vet mange har meninger om syke, uføre og barn. Det har jeg jo kjent på kroppen alerede med 3 barn, så hvordan skal det aksepteres at vi skal få fire? Nå tenker mange at vi burde beskyttet oss noe vi selvfølgelig har gjort, noe som gjorde dette ekstra vanskelig for oss. Men pga medisiner og mine sykdommer har medisinen ikke hatt godt nok opptak. Men pokker heller, vi er to voksene mennesker med god omsorgsevne, kjærlighet og jeg tenker at dette er vårt valg og vårt liv.



 

Når vi først satt i situasjonen klarte jeg ikke tanken på og ta bort mitt eget barn. For da må det jo være en mening med at akkurat dette barnet nå gror i min mage. Jeg tror alt har en mening og at dette er en erfaring vi har virkelig måttet kjenne på hvor vanskelig det er og ta valg. Men når valget var tatt var det et godt og fint valg vi er stolte av. For vi har utfordringer som alle familier, men vi har også så mye kjærlighet og gi barna våre at dette barnet vil bli like høyt elsket som de 3 andre. Jeg kommer til og skrive litt om det og være gravid og syk fremover. For jeg savnet litt info om det under mine forrige svangerskap.

Nå er hemligheten ute og jeg kan stolt si at jeg skal bli mamma til barn nr 4, på tross av utfordringer og sykdom.  

Håper dere tilgir meg og forstår hvorfor jeg har vært stille. Dere får mer info senere, vi blogges plutselig igjen. 



 

Crohnsglede<3

Året 2017 blir et spennende år for både crohnsglede og meg personlig. 

Følg min Facebook side HER om du ønsker og følge meg i graviditeten med barn nr 4, og ellers i mitt arbeid med og fremme forståelsen for hvordan det er og leve med kronisk sykdom. Jeg skriver om tema knyttet til livet som syk og om oppturer og nedturer. Samtidig er noe av det aller viktigste for meg og spre god og ærlig informasjon med livsglede og håp. For livet som syk kan være fantastisk på tross av utfordringer om du våger og se etter det fantastiske på tross av. Jeg er dyslektiker så skrivefeil vil forekomme. 

Delinger settes stor pris på. <3

#gravid #syk #baby #mamma #firebarnsmor #stolt #gruet #glad #redd #endelig #sannhet #ærlig #mittliv #familie #julibaby #juli2017 #crohn #epilepsi #revmatisme #påtross #minhistorie #crohnsglede #blogger #blogg #foredragsholder #foredrag #tøft #kjærlighet #barn #stolte #søsken #pappa #valg #vanskelig #livet #opptur #nedtur #mammablogger #gravidblogger #kroniker #smerter #helse #ibd #året #fokus #livsglede #håp #mestring Fuckcrohn #vilje #overaskelse #tanker #tårer #lykkelig #uke16 #fremtid #fordommer #info #svangerskap #oppfølging #risikogravid #meninger #ufør #tilgi #forstå #hemlighet #mening #erfaring #32år #dyslektiker #skrivefeil 

 

OSLO TUR MED FORVIKLINGER. <3

God morgen, snakk om og være sliten i dag. Heldigvis er det ikke slik vondt sliten, men egentlig litt godt på en måte. Dagen i går gikk i ett fra tidlig på morgenen til sent på kvelden. Jeg har jo Ludvig hjemme enda, så har absolutt nok og henge fingrene i. Derfor er formiddags drubben han har like viktig for meg. Uten den har jeg ingen kjangs til og komme meg gjennom dagen uten den berømte smellen. 

Som dere vet skulle jeg til Oslo i går og jeg hadde forberedt meg godt. I veska hadde jeg med meg alt jeg mot formodning kunne trenge. I 99% av tilfellene går jo alt greit men det og vite man har med seg nød utstyr gjør selv det vanskelige lettere. For det koster mye og sette seg på et tog ALENE. Det koster mye og traske inn på et møterom med mange ukjente mennesker, som lille Ida, uten tittel eller fagelig kompetanse og skulle være likestilt med. En gjeng mennesker jeg ser opp til og som jeg skulle ønske jeg var en del av. Jeg snakker om menneskene som deltar i samfunnet slik det er meningen man skal. Hardt arbeidene mennesker som gjør en forskjell i livene til mange. 



 

Det koster mye fordi jeg vet at min mage tåler dårlig stress, den tåler dårlig og ikke ha kontroll. Jeg innrømmer gladelig at for 8 år siden hadde det jeg gjorde i går ALDRI vært et alternativ. Jeg hadde unngått situasjoner som omhandlet ofentlig transport da jeg har kjent på kroppen hvordan det er og ha uhell nettopp slike steder. Jeg hadde ALDRI gått inn i et rom med ukjente mennesker med smil om munnen og tenkt at joda, det er nettopp disse menneskene jeg skal treffe i dag som bør lytte til det jeg har og si. Det er mennesker som kan dra nytte av mine erfaringer fordi vi sitter på forskjellige sider av bordet på en måte. 

Selve turen inn til Oslo gikk supert, jeg koste meg med alenetid på toget og hadde fått en god veibeskrivelse. Jeg gikk av på Nationalteateret og sto utenfor og så på veiforklaringen, når en mann kom og spurte om jeg ville ha hjelp. Jeg forklarte hvor jeg skulle og han så på veiforklaringen, han ristet på hodet og begynte med sin forklaring. En lang historie kort, jeg kom inn på møtet noen minutter for sent med HØY puls og veldig skjelvende bein, den veibeskrivelsen tok meg ut på vandring i Oslos gater.  For jeg pleier og få kontroll på nervøsiteten ved og ha god tid, jeg hater og komme for sent rett og slett. Etter en litt famlende start fikk jeg kommet til hektene og jeg må si at jeg er imponert over den flotte gjengen med engasjerte mennesker jeg møtte i går. Uten og kunne røpe serlig mer så er jeg stolt og ydmyk over og få være med en så flott gjeng. 

Lost Woman Tourist
Licensed from: MilanMarkovic78 / yayimages.com


 

Møtet ga meg enda mer visshet om at dette er det jeg vil holde på med. Jeg kjenner det kribler i hele meg av engasjement, håp og ønske om og bruke erfaringene jeg har fått meg i løpet av disse 15 årene til og jobbe mot en bedre fremtid. Jeg har snakket mye om det og få ut informasjon til de som er rundt oss og at jeg elsker og holde foredrag som kan bidra til bedre forståele. Men det er så utrolig mange flere måter og nå ut på, og jeg skal gjøre det jeg kan for at de som kommer etter meg skal få en enklere vei og gå enn jeg har hatt. Møtet i går ga mye inspirasjon og nye tanker om hvor jeg kan bidra med mine erfaringer. Så får vi se om det er gjennomførbart. 

Møtet var ferdig 19.30 og jeg hastet mot Nationalteateret for og nå 19.41 toget. I det jeg kommer ned på perrongen forsvinner toget vekk. Litt lav banning og viten om at neste tog gikk først om en time, ble fort snudd fra irritasjon til glede for og rekke dotur og finne en kiosk for noe og drikke. Lite viste jeg der jeg sto med godt mot, at toget mitt ikke kom før 21.18 pga forsinkelser på forsinkelser. Når toget først kom, ble det forsinkelser selv da og jeg var ikke på Larvik stasjon før klokken var over 23.00 Å siden kolektiv trafikken til der jeg bor er DÅRLIG på det tidspungtet, var eneste alternativet drosje som måtte ringes etter. 

train in motion
Licensed from: kennethjensen / yayimages.com


 

Jeg var i seng nærmere kl 01.00 i går. Med andre ord en LANG dag og jeg syntes jeg akkurat hadde sovnet når klokken ringte i dag tidlig. Men på tross av forsinkelser så var dagen fin og jeg kan bruke tiden fremover på og komme meg til hektene igjen. For det koster MYE disse dagene, det tar av mitt energilager slik at jeg må spare det inn igjen fremover nå. Men herlighet det er verdt det. Det er helt fantastisk og kunne bidra på en god dag. Det er helt fantastisk og kunne kjenne seg nyttig og kjenne håpet og drømmen om og delta i livet, leve. Dette ble et langt innlegg på morgenkvisten. 

Vi blogges plutselig igjen. Nå skal jeg og Ludvig danse etter Jovial og kose, for her er det unger som savnet mamman sin i går. Og mamma´n innrømmer at jeg savnet dem også. <3

Ha en fantastisk dag. Grip mulighetene som er rundt deg til og gjøre dagen din fin. Det er ikke de store tingene som er viktige men de små som kan utgjøre den store forskjellen på en god og en dårlig dag. Våg og se de. 





 

Crohnsglede<3

Følg min Facebook side HER.

Jeg skriver om livet som kronisk syk. Om utfordringer jeg har hatt og har og om livsglede på tross av utfordringer. eg skriver om tema som vi med kroniske sykdom må forholde oss til og om håpet om et godt liv. Følg Facebook siden om du ønsker og lese innleggene mine. Jeg bestemte meg for at jeg ville bli den jeg selv savnet når jeg var 17 år, ny diagnosert og livredd. den som kjemper uten og snu ryggen til noen. Jeg ønsker og gi informasjon og være med på og kjempe for fremtiden. Jeg er dyslektiker så skrivefeil forekommer. 

Delinger settes stor pris på. <3

#kroniker #Crohn #helse #ibd #mittliv #minhistorie #vårkamp #kronisksyk #sykdom #blogg #blogger #crohnsglede #foredrag #foredragsholder #fokus #kjempe #fighter #crohnsfighter #epiliepsi #revmatisme #håp #drømmer #Oslo #prosjekt #møte #fremtid #utfordringer #livsglede #utfordringer #planlegge #forberedt #håp #nydiagnosert #dysleksi #informasjon #fremtid #sliten #tog #forsinkelser #nødutstyr #koster #alene #faglig #kompetanse #ingen #tittel #lilleIda #delta #samfunnet #seropptil #stress #engasjert #inspirasjon #engasjement #ønske #erfaring #tog #taxi #energi #bidra #livet #påtross

EN SØNDAGS MORGEN MED MYE TANKER OM FORTIDEN OG FREMTIDEN...

I forbindelse med det oppdraget jeg skal delta i, som jeg har skrevet til dere om tidligere, skal jeg i morgen si litt om meg selv og hva jeg driver med. Jeg sitter her nå og tenker på hva som er viktig og få frem, samtidig som solen skinner inn vinduene og det ligger et tykt lag med rim på alt som befinner seg ute. Mellomstemann koser seg med hakkebakkeskogen på lydbok og det lukter kakao på kjøkkenet etter en typisk søndagsfrokost her i huset. 

Plutselig var tankene mine på vandring. For hvordan var livet før familie og barn egentlig? Det blir feil og si det ikke hadde noe mening for det hadde det jo, men for min del var det og få barn det som gjorde at jeg så at livet var verdt og kjempe for. Disse stundene jeg sitter og nyter i dette øyeblikk, var jo ikke tilstede i livet før jeg fikk meg familie. Da besto livet av og sove, se på tv, syntes synd på meg selv å ikke minst mye sinne og sorg. Sinne over alt jeg ikke fikk til, alt sykdommen hadde tatt fra meg og over at livet mitt var så dritt. Sorg over alt jeg ikke kunne lenger, alle menneskene jeg hadde minstet, over livet som plutselig ikke ble noe av slik jeg hadde tenkt og sorg over den fremtiden jeg mente jeg aldri kom til og få. 

Cocoa
Licensed from: Sea Wave / yayimages.com


 

Når jeg sitter og skriver dette, kunne jeg ønske jeg kunne gått tilbake til hun som lå på sofa´n uten livsgnist, uten glede og med så mye bitterhet. Jeg ville bedt henne om og ta seg sammen, begynne og gjøre noe med det livet hun har, isteden for og sørge over det hun har mistet. For det er akkurat det det handler om, livet en har før sykdom vil for de fleste aldri bli det samme igjen. Selvfølgelig i større og mindre grad avhengig av plager og sykdom, men uansett vil de fleste måtte tenke andeledes eller ta hensyn de som friske ikke hadde behov for. 

Men trenger det og bety at livet blir til det værre etter sykdom? Jeg er takknemlig for det livet jeg har nå. Faktisk ville jeg ikke byttet bort alle disse årene med sykdom, fordi det har vært med på og forme meg til den jeg er i dag og ikke minst fått meg til å innse hvor heldig jeg er som har lært så mye av disse erfaringen jeg har hatt. Jeg er faktisk lykkeligere nå, en noen gang tidligere i livet mitt. Jeg har akseptert at jeg har en sykdom. En sykdom som jeg må ta hensyn til, men som IKKE definerer meg som menneske. Jeg har valg hele tiden, valg om hvordan jeg ønsker mitt liv skal være. Jeg velger IKKE og gå den enkleste veien, jeg velger og gå den veien som gir meg et best mulig liv. Det betyr at jeg må kjempe, det betyr at jeg må presse meg selv og det betyr at jeg vil falle. Men det er det verdt. For jeg har tenkt og leve det livet her så godt som overhode mulig på tross av sykdommer og andre utfordringer. 

Loving the life
Licensed from: adrenalina / yayimages.com


 

Der det hadde vært enklest for meg og si nei, skal jeg si ja om jeg kjenner at det er noe jeg har lyst til. At det vil koste meg mye er det ingen tvil om. Både i form av forberedelser, psyke, pågangsmot og vilje. Men når en har gjennomført og ser at det gikk, er mestringsfølelsen så stor at det er verdt og si ja. I morgen skal jeg en slik ting, jeg har sagt ja selv om det hadde vært enklest og si nei. Jeg har sagt ja fordi det er en drøm for meg å få lov til og bidra i samfunnet og ikke minst med den kunnskapen jeg har. Men jeg lyver om jeg sier det ikke koster meg noe. Likevel sitter jeg her på kjøkkenet med et smil om munnen, for jeg vet jeg tok det riktige valget den gangen jeg valgte og bryte ut av det selvmedlidenhets mønsteret, bitterheten og sinnet. Jeg tok riktig valg når jeg bestemte meg for og stoppe og savne det jeg aldri får tilbake og heller kjempe for og gjøre det livet jeg har så fantastisk som mulig. 

At livet kan snu så drastisk på 9 år er jo både rart og godt på samme tid, for det betyr at det er håp for alle. Det er håp om gode liv på tross av utfordringer, om man tar som utgangspunkt i det man har og ikke det man har mistet. Jeg ønsker ikke og sitte som ei dame på 80 og angre på at jeg brukte opp livet mitt på og være bitter, til og se umuligheter fremfor muligheter og ikke minst til å være ulykkelig. Jeg skal sitte som en 80 år gammel dame med smil om munnen og tenke på alt jeg har fått til og alt jeg har klart i livet, på tross av sykdom og utfordringer. Jeg skal kjenne på en stolthet over å ha lært av mine nederlag, feiret mine seiere og levd mitt liv så godt som overhode mulig. Jeg skal ta disse kjangsene som dukker opp fordi jeg kan lære av dem og utvikle meg enda mer som menneske av dem. 

Happy Senior Woman Sitting In a Wheel Chair
Licensed from: leaf / yayimages.com


 

Så da får vi hoppe ut i nye eventyr med viten om at jeg kan falle, men med å være godt forberedt selv på de værste hendelsene skal jeg takle det som kommer og reise meg igjen. Jeg gleder meg til utfordringene jeg møter og til og ta fatt på min drøm om å få lov til og hjelpe andre med mine erfaringer. Livet er ikke det vi hadde før sykdom, men livet er og idag. Ikke la deg bli gammel før du forstår at du må gjøre det beste med det du har. Livet som syk er annerledes  en et friskt liv, men annerledes kan være fantastisk, om det er det eneste alternativet du har. 

Nå skal resten av dagen brukes til å kose meg med mine og til og glede meg til å sette meg på toget til Oslo i morgen. Livet er rart, tenk og få bruke noe så trist og vondt som kronisk sykdom til noe bra og betydningsfullt. Nyt dagen, gjør den til en god dag og våg og drømme. Sykdom fjerner ikke drømmer, de blir bare litt vanskeligere og nå, å noen ganger helt andre drømmer en du hadde som frisk. Det umulige er mulig om du våger og tro på det umulige. Ta grep og gjør din dag god på tross av.. 



 

Crohnsglede<3

Følg min Facebook side HER. 

Jeg skriver om mitt liv med crohn, Epilepsi og revmatisme. Jeg skriver om fortid, nåtid og håp om fremtid. Jeg skriver om oppturer og nedturer fordi jeg mener åpenhet er veien og gå for en bedre fremtid for alle kronikere rundt om kring. Jeg er så heldig og få bidra med foredrag, blogginnlegg og prosjekter rundt det og bedre fremtiden til kronisk syke. Jeg lovet meg selv når jeg begynte og skrive på bloggen og gå etter min drøm at jeg skulle være den jeg selv savnet når jeg var 17 år, nydiagnosert og livredd. Jeg vil være den som kjemper, den som våger og svare og den som hyler ut for en bedre fremtid. Jeg er dyslektiker så skrivefeil vil forekomme. <3

Delinger blir satt stor pris på<3

#crohn #crohnsglede #epilepsi #revmatisme #mittliv #minhistorie #påtross #blogg #kroniskhelse #kroniker #blogger #helse #ibd #påtross #dyslektiker #foredrag #foredragsholder #tanker #søndag #opptur #nedtur #informasjon #åpenhet #ærlig #syke #heldig #bidra #samfunn #drøm #nydiagnosert #livredd #kjemper #fighter #crohnsfighter #kakao #søndagsfrokost #livet #barn #familie #sinne #sorg #livsgnist #glede #bitterhet #andeledes #nei #ja #bidra #sykdom #hensyn #lykkelig #utfordringer #håp #stolthet #lære #nederlag #kjangser #forberedt #falle #hjelpe #erfaringer #nå #våg #umulig #mulig #facebook 

KJÆRE DU SOM JOBBER MED BARN OG UNGE, JEG HAR NOE OG FORTELLE DERE <3

Jobber du med barn og ungdom? Ja, da gjør du en utrolig viktig jobb. En jobb som du kanskje ikke helt forstår rekkevidden av, om du ikke er 100% innstilt på og se selv de elevene det er lett og snu ryggen til. For vi vet alle at det og jobbe med barn og ungdom er utfordrende og utrolig krevende. Det finnes utrolig mange utfordringer dere lærer om, når dere går på skolen selv. Likevel er det en gruppe som lett glemmes. En gruppe barn og unge som kanskje er de mest sårbare og som trenger deg som trygg og sterk voksen i en mye større grad, en du selv har tenkt på.

Composite image of school doodles
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com


Jeg snakker om barn og unge som blir kronisk syke eller opplever skader i slik grad at de uteblir i større eller mindre grad av de naturlige rutinene. En ting er i barnehage der er det bedre rutiner, men allerede da er det utrolig viktig og vise et engasjement som er stort. Erfaringer tilsier at det som oftest ikke svikter i barnehagen, men at de også burde hatt mer og bedre informasjon for og kunne takle barn som sliter med alvorlige kroniske eller akutte sykdommer. Men så begynner man på skolen og da skjer det noe, et barn får en alvorlig sykdom og lærerene er ikke kompetente nok eller har et godt nok støtte apparat til og takle å gi den syke den støtten den trenger. Nå finnes det selvfølgelig ingen regler uten unntak og noen får jo dette til, men i stor grad er det IKKE god nok oppfølging av de barna/ungdommene som faktisk trenger det mest. Å jeg tror det går mye på for dårlig informasjon og forståelse av hva den syke går igjennom. 

Jeg har nemlig opplevd å ikke bli kjempet for, jeg var 17 år når jeg ble syk. Gikk 2 året på vidregående og gikk fra ei som var på skolen hver dag til og ligge i en sykeseng uten mulighet til og stelle meg selv. På tross av hvor syk jeg faktisk var, så var det en ting jeg virkelig kjempet for, jeg kjempet for skolen. Det var det siste jeg hadde igjen av den Ida jeg kjente før sykdommen slo meg rett i bakken. Jeg husker jeg lå i sykesengen og tenkte at jeg skulle vise dem. Jeg skulle vise dem at jeg skulle klare skolen på tross av det jeg gikk igjennom. Og jeg prøvde, jeg prøvde virkelig det hardeste jeg kunne. Men hvorfor kjempet ingen for meg? Jeg kan forstå det kan være redsel, kanskje tenker man også at det siste man skal er og presse skole på noen som er syke. 



 

Men vi trenger mer en noen gang at noen gir oss normalitet, at noen ser oss, at noen tror på oss og ikke minst at noen våger og kjempe for de som trenger og bli kjempet for. Kanskje har dere ikke forstått hvor stor betydning dere kan ha, og det er ikke deres feil. Men jeg vil gi dere en oppfordring til og våge og tråkke inn i det dere egentlig ikke ønsker og tråkke inn i. Jeg vet hvordan det er og føle seg snudd ryggen til, på det mest sårbare tiden i sitt liv. Å det er en opplevelse jeg ikke unner noen syke som kommer etter meg og oppleve. Desverre skjer det dagelig, jeg får mailer og leser i forum om saker som treffer meg hardt. Unge syke som trenger DEG.  Jeg har en drøm om å kunne dra rundt på skoler og holde foredrag om nettopp hvor stor betydning DU som lærer eller barnehage annsatt kan ha i et liv. 



 

Jeg når nye drømmer hele tiden. Jeg var så heldig at jeg fikk fortelle min historie til en videregående skole i Asker. En opplevelse som var utrolig sterk på mange måter. Denne opplevelsen gjorde så inntrykk på meg, på elvene og lærerne som hørte på meg at jeg vil nå ut til fler. Jeg vil så gjerne få gi lærere en forståelse de kun kan få fra noen som selv ønsket og bli kjempet for, jeg vil gi de mulighheten til og forstå hvor viktige de er. Jeg håper og tror muligheten for det ligger nærmere en jeg våger og tro. For det finnes 1000 vis av syke barn og unge der ute som ønsker at noen skal kjempe for dem. Og jeg ga et løfte når jeg begynte og blogge, holde foredrag og jobbe for kronisk syke sin fremtid. Et løfte om at jeg ALDRI skulle snu ryggen til noen. Et løfte om at jeg skal kjempe for at de får den behandlingen jeg så sårt savnet når jeg var 17 år, nydiagnosert og livredd. 

Livet er ingen dans på roser, det er en dans på en tornete stilk pleier jeg og si. Og jeg skal rocke den stilken, for innimellom de vonde tornene er det en naken stilk og den er det verdt og kjempe for. 

Jeg mistet min plass i samfunnet som 17 åring, noe jeg har hatt store problemer med og akseptere. Etter mange år med famling har jeg funnet min plass igjen. En plass der hvor jeg er så heldig å kan bruke mine erfaringer som kronisk syk i 15 år til og prøve og gjøre fremtiden for de som kommer etter meg litt bedre. 

Så kjære deg som jobber med barn og unge. Vi er verdt og kjempe for, og vi trenger deres tillit og deres vilje til og pushe oss fremover. 



 

Crohnsglede<3

Om du ønsker besøk av meg på skolen din/arbeidsplassen din så ta kontakt. (crohnsglede@gmail.com) Jeg holder foredrag både for ungdom slik at de bedre kan forstå hvordan det er og bli alvorlig syk og for de som jobber med barn og unge. Har du spørsmål så må du også bare ta kontakt. Jeg driver med dette på gode dager fordi det gir meg mening i livet og mestring. Jeg har selv Crohns sykdom, epilepsi og revmatisme. Jeg er dyslektiker så skrivefeil vil forekomme. 

​Følg min Facebook side HER.

Der legges det ut nye blogginnlegg, info, intervjuer og alt annet som er relevant for våre kamper. Jeg setter stor pris på alle mine følgere og ikke minst på deres engasjement  Uten dere hadde jeg aldri klart og nå så langt som jeg har. Men vi har mange kamper igjen og kjempe og jeg er klar. 

DELINGER SETTES STOR PRIS PÅ<3

#kroniker #syk #crohn #fighter #crohnfighter #kronisksyk #minhistorie #mittliv #vårkamp #blogger #blogg #foredragsholder #foredrag #kamp #IBD #helse #barn #ungdom #unge #lærere #pedagoger #barnehage #annsatte #jobb #annsvar #fortelle #informasjon #viktig #elev #utfordrende #krevende #samfunn #skole #vidregående #barneskolen #sårbar #trygg #voksen #uteblir #svikter #rutiner #engasjement #informasjon #takle #sykdom #akutt #oppfølging #trenger #mest #forståelse #kjempetfor #påtross #sykeseng #prøve #hardt #meg #redsel #våge #trenger #normalitet #se #tror #snuryggentil #sårbar #desverre #trenger #deg #drøm #betydning #historie #fortelle #oppleve #sterk #nåut #forståelse #ønske #løfte #samfunnet #akseptere #plass #erfaring #fremtiden #lettere #verdt #kjempefor #tillit #vilje #fremover #kontakt #mening #mestring #epilepsi #revmatisme #dyslektiker 

Les mer i arkivet » Mai 2018 » April 2018 » Mars 2017