HAR DU HØRT NOE SÅ DUMT! JEG HAR IKKE ORD….

Altså, jeg har hørt mye dumt disse månedene som blogger, I dag skal jeg dele to kommentarer med dere. Nå er jo det å kalle seg en blogger som å spørre om trøbbel. Spesielt når du blir delt i nettaviser. I tillegg er jeg kvinne, en kvinne som står opp for seg selv og som våger å heve stemmen. Jeg har blitt kalt de sykeste ting disse månedene, spesielt innlegget jeg skrev om at “jeg har en høne og plukke med mannfolk”  fikk jeg 4000 sinte menn på nakken av. Om du har lyst på en latter kan du lese innlegget  HER. Husk å les kommentar feltet.  Det som står der, er ingenting i forhold til det som sto på nettavisen sitt eget kommentarfelt. Voksene mennesker som HATER på høyt plan, fordi noen har en annen mening en deg, tuller eller roper litt høyt.

 

Men det tåler jeg godt, faktisk har jeg ledd utrolig mye av det. Spesielt når jeg ble kalt drittkjærring nettopp fordi jeg skrev dette innlegget for gøy. Å kalle meg for drittkjærring er ingen fornærmelse. Jeg har morbus crohn og kan vel krone meg selv med det kallenavnet. Alt jeg har hørt disse månedene har prellet lett av meg. Noe det også må, om man skal våge å skrive om ting som kan irritere, sjokkere og treffe et ømt punkt hos noen. 

Mulig var det nettopp det jeg gjorde, når jeg skrev innlegget som het “Å være ufør er som en evig ferie, som aldri tar slutt.” For at det har engasjert har vært klart og tydelig. Men TO kommentarer i kommentar feltet vil jeg dra frem. Egentlig burde jeg dra frem alle de andre kommentarene isteden, for de sier litt hvor viktige disse innleggene er. Men de kommentarene kan du lese selv HER ,under selve innlegget. For og si det slik, jeg har tørket MANGE tårer. 

Nå legger jeg ut bilde av disse to kommentarene jeg vil dra frem og skriver litt om hva jeg tenker om det. 

 

Ja, hvor skal jeg begynne her? Egentlig blir jeg fryktelig skremt og skuffet. Skremt over at mennesker virkelig tror at det finnes en fasit på ting.Frisk av en kronisk sykdom? Nei du, i dvale kan sykdommen være, men du blir ikke frisk.  Å si at jeg burde være frisk siden kjæresten din er det, er like dumt som om jeg hadde sagt: Jeg liker levergryte så jeg betviler at du snakker sant når du sier du ikke liker det. Teit ikke sant? Jeg blir skuffet fordi det gjør vondt at noen tror jeg ville funnet på min livshistorie for moroskyld. Egentlig er kommentaren så dum at jeg nesten tviler på at han kan mene disse ordene, men jeg har bestemt meg for en ting, å det er å ha respekt for at ikke alle forstår meg og mine valg. Likevel er den kommentaren et kroneksemplar av hvor dømmende mennesker er. For siden han kjente noen med crohn som både jobbet, hadde blitt frisk, reiste på ferier og var aktiv, så kunne han ikke forstå at jeg var ufør og syk. At det faktisk er mennesker som tenker slik, gir meg enda mer lyst til og rope ut om sannheten om å leve med sykdom. For vi kan ikke sammenlignes med NOEN! Om du har lyst og lese mitt direkte svar til personen, så ligger det inne på bloggen.

 

Så er det denne kommentaren her da. Nei, hva skal man si? Om det er et forsøk på og fornærme meg, eller og gi meg kompliment, er jeg ikke helt sikker på. det jeg kan si med sikkerhet, er at det lykkes hun/han ikke med. Men hva får mennesker til å skrive slikt til mennesker de ikke kjenner? Hva får dem til og sette seg ned å spy ut av seg, ting de ALDRI hadde sagt til meg ansikt til ansikt? Eneste jeg kan komme på er feighet, ensomhet og et ønske om å føle seg bedre en noen andre. Her har jeg kun noen få ord og si. Karma is a bitch! 

Nå har jeg valgt å fokusere på kun dette innlegget. Tro meg, det er fine kommentarer i forhold til mye annet jeg må svare på og også slette fordi det er for stygt. Jeg syntes det er trist at noen må spy ut av seg slikt, men om dere har lest min livshistorie, så får ikke en slik kommentar meg til å slutte og blogge. For faktisk er det på tide og snu det rykte bloggere har på seg. Jeg er verken dum eller PR kåt. Jeg har en drøm om at det helvete jeg har vært igjennom, ikke skal være forgjeves. Jeg blogger for å nå ut til mennesker som både har noe å lære om at livet kanskje ikke er så værst alikevel? Og ikke minst for å røre litt i grøter, røske opp i tabuer og hive ut litt skam. 

Herlig ikke sant? For hvor dum går det an å gjøre seg selv? Det er faktisk lov og tenke litt før en skriver, selv når du kommenterer en blogg. 

 

Crohnsglede<3

Jeg har min egen facebook side hvor jeg deler alle mine innlegg pluss masse annet spennende. Om du har lyst til å lese mer av meg så trykk HER, og lik siden min. Jeg er dyslektiker så skrivefeil vil forekomme.

Delinger av innlegg settes stor pris på. <3

#kroniker #nettavisen #facebook #kommentarer #drittkjærring #blogger #blogg #kommentarfelt #nettroll #karma #skremt #skuffet #crohnsglede #crohns #ibd #helse #oppgjør #prkåt #dum #crohnsfighter #fighter #tabu #skam #tenkselv #minhistorie #mittliv #påtross #stolt #foredrag #foredragsholder #trøbbel #nettaviser #delinger #kvinne #hat #meninger #sterkemeninger #drittkjærring #irritere #sjokkere #ufør #engasjert #tårer #fasit #mennesker #betvile #dum #livshistorie #respekt #mittvalg #dømmende #kompliment #fornærme 

DENNE ER TIL DEG KJÆRE SYKEPLEIER OG HELSEFAGARBEIDER. <3

Jeg har tidligere skrevet om hvordan enkelt møter med leger har vært med på å ødelegge meg. Det første var den legen som ga meg diagnosen samtidig som han ga beskjed om at nå blir livet aldri det samme…. Det kan du lese om HERogså om møte med en fastlege som var med på å nesten ødelegge livet mitt. Det kan du lese om HER. Jeg har heldigvis truffet noen fine mennesker også, i dag vil jeg trekke frem dem. Jeg ble syk som 17 åring. Ikke barn men heller ingen voksen. 

Kjære du som ser mine tårer. 

Jeg  var på sykehus nesten i 3 år bare med få opphold hjemme, den første tiden etter jeg fikk diagnosen. Jeg møtte mange sykepleiere og hjelpepleiere. Noen har satt sine spor. Jeg vil fortelle om dem for at dere skal forstå hvor viktig de var for meg. 

Jeg husker spesielt en nattevakt, hun var alltid blid å kom inn på rommet etter hun hadde gått runden sin før natta. Hun satt seg på sengen min, begynte å prate med meg som Ida, ikke som en pasient. Husker du spurte meg om jeg hadde kjæreste, vi pratet og lo. Du var ikke så mange år eldre en meg, du fortalte om den håpløse kjæresten du hadde dumpet, som hadde kommet på jobb med blomster dagen etter. I 10 minutter så du meg som Ida, i 10 minutter var jeg normal. Takk kjære deg for at du så meg og lot meg få være ungdom, i en vansklig tid.

team or group of doctors and nurses
Licensed from: dolgachov / yayimages.com

 

Også var det hun som elsket å flette hår. jeg var jo kjempe dårlig så klarte ikke stelle meg. Du kom inn på morgen å flettet håret mitt. For deg var det en liten ting, for meg betydde det alt. Jeg følte meg stelt å flettene var alltid like vakre som deg. 

Så til deg som så jeg var ukomfortabel når jeg trengte hjelp til å dusje. Takk for at du hentet et håndkle som du la over meg så jeg slapp å sitte helt naken. En liten ting for deg men for meg betydde det alt. Jeg følte meg respektert. 

Til deg som kom inn til meg midt i et smerte anfall. Jeg våget ikke ringe på, fordi jeg hadde jo fått smertestillende for kun 1 time siden. Du sprang avgårde å kom tilbake med morfin, som du ga rett i åra. Du la hodet mitt i fanget ditt mens du ba meg puste rolig, kroppen min ristet i smerte. Legen kom og ga ordre om mer smertestillende, tarmen hadde fått krøll på seg. Du ga mer morfin og muskelavslappende. Du forlot meg ikke! Du så meg rett inn i øynene og lovet meg at det skulle gå bra. Når smerten begynte å forsvinne sto du og strøk på meg mens jeg hikstet. Du tørket mine tårer med dine fingre. Jeg kommer aldri til å glemme det. 

Hands holding red heart
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

 

Du  som tok å skiftet på sengen etter 4 uhell. Jeg var så skamfull. Men du smilte og sa: dette er jo jobben min. Ikke tenk på det. Jeg gjør dette hele tiden.

Den mannlige sykepleieren som alltid fortalte tørre vitser, før han skulle stikke veneflon. Takk for at du ga meg en latter. 

Husker jeg ble holdt oppe på do når jeg satt der å kastet opp, samtidig som blod og gørr rant. Du sto å holdt meg mens ei annen satt  smertestillende. Du holdt meg oppe når jeg selv ikke hadde mulighet til å stå. Du lot meg hyle i smerte å du slapp meg aldri. Etterpå bar dere meg i sengen å vasket bort svette med en kald klut.. Jeg glemmer aldri det smilet du ga meg. 

Det å være kronisk syk er tøft. Man opplever mange vonde ting. Takk for at dere som jobber med vår elendighet klarer å se enkelt mennesker. Takk for at dere klarer å tørke tårer, le , gråte med oss og kjempe med oss.  

Jobben din er så mye viktigere en du noen gang vil forstå om du ikke havner i sykesengen selv. Hvordan dere møter spesielt oss som er kronikere er avgjørende for oss. 

Takk for at du ser at jeg er noe mer en pasienten ved vindusplass på 204. Takk for at du gjør det lille ekstra for meg. Takk for at du klarer å se at jeg er en mamma, kjæreste, venn og nabo. At du klarer å gi den lille ekstra omsorgen som en kroniker trenger. Tusen takk. Jeg glemmer dere aldri. Jeg forteller barna mine om dere. Jeg glemmer ikke hvordan dere ser ut selv etter 15 år, å jeg ønsker å nå frem til alle dere som gjør der lille ekstra. 

 

Takk… 

Crohnsglede <3 

Følg meg på min Facebook side HER.  Jeg kjemper for oss kronikere. For at tabuer skal rives og informasjon bli gitt. La crohns og Ulserøs kolitt bli noe alke vet hva er. Innlegget ble først delt på bloggen min for mange måneder siden. Men det var i starten av bloggingen min og hadde MYE feil og fortjente en ansiktsløftning. Det forrige innlegget ble delt av over 4000 mennesker. Jeg er dyslektiker, skrivefeil vil forekomme. 

Delinger settes stor pris på. Kanskje kjenner du en sykepleier eller helsefag arbeider? hjelp meg og takke dem.

 

#pasient #sykepleier #takk #crohn #crohnsglede #fuckcrohns #helse #sykehus #ibd #kroniker #lege #kamp #fighter #smerter #blogger #blogg #mittliv #minhistorie #takknemlig #nåfrem #crohnsfighter #epilepsi #gråt #diare #svette #hyl #takk #omsorg #mamma #kjæreste #venn #nabo #yte #semeg #jobb #viktig #sykehussengen #pasient #respektert #semeg #ungdom #syk

SOM SYK HAR DU ET ANSVAR!!

Jeg har hatt noen travle dager nå. Med 5 plass på blogglista i går, og 4 plass i dag, har det ikke vært stille for og si det slik. Jeg har svart på meldinger, telefoner, mailer og kommentarer. Det som overrasker meg mest, er hvor lite negativt det har kommet. Noe har det jo selvfølgelig vært, men det er for det meste uvitenhet. Og det er jo akkurat derfor jeg har bestemt meg for og blogge. Jeg har fått spørsmål om hvorfor jeg ønsker å utlevere noe som er så privat og som vil sette meg i den boksen som alle syke blir satt i. Svaret er jo veldig enkelt, det er nettopp det som er grunnen til at jeg blogger så åpent om mitt liv som kronisk syk. 

 

For vi som kronikere føler oss jo mindre verdt og til sidesatt i samfunnet. Vi føler at vi er lengst ned på rangstigen. Det er ingen tvil om at politikere og samfunnet generelt bidrar til den stigmatiseringen, men vi må gå litt i oss selv også. For vi er faktisk litt med på og bidra til det. Det er få som vil snakke om seg selv som syk eller ufør. Vi vil jo ikke bli sammenlignet med de steriotypene som samfunnet har laget av oss. Men hvordan skal vi få snudd holdninger da? Hvordan kan vi bevise dem at de tar feil, om ikke en gang vi som er syke våger og stå opp for oss selv?

Så her er jeg.

 

Jeg er snart 32 år, fikk livet mitt snudd opp ned som 17 åring når jeg fikk en alvorlig kronisk sykdom, som heter morbus crohn. Jeg har etter det kjempet en enorm kamp for et godt liv, på tross av sykdom. I løpet av disse årene som syk har nye diagnoser dukket opp og i 2014 kom spikeren i kista. Jeg ble ufør. Plutselig var jeg en av de snyltrene, en av de som ikke bidro til samfunnet og en av de som var blitt en verketå. 

Ja, det letteste hadde vært og fortsette og stikke hodet ned i sanden, latt folk tro og mene ting om meg og andre mennesker som har vert igjennom og går igjennom ting få kan forstå. Men jeg har aldri tatt den lette veien. Jeg kan ikke forvente at noen respekterer meg om jeg ikke har respekt for meg selv en gang. Der har dere grunnen til min enorme åpenhet og ærlighet rundt tema som er betente og vansklige. Jeg våger fordi noen må stå opp for seg selv for at andre skal se hvordan sannheten er. Jeg er verken en verketå eller ressurs svak. Det har jeg i grunn bevist disse 6 månedene med blogging. Jeg har fått til utrolig mye på kort tid på tross av sykdommer og hindringer. Jeg sitter ikke i sofa´n hele dagen og nyter livet som ufør. Jeg kjemper en daglig kamp for et verdig og godt liv samtidig som jeg føler min største drøm om og få syke til og tro på seg selv. Om å få friske til og se hvem vi egentlig er og ikke mist: Gi håp om at alt er mulig selv om oddsen er imot deg.

 

Jeg ser at min åpenhet har en betydning, å selv om jeg føler meg totalt oppskrytt om dagen etter alle de flotte meldingene, kommentarene og mailene så er jeg stolt. Jeg er stolt fordi jeg ser det gir håp. Der har dere grunnen til at jeg så ærlig om meg og mitt. Jeg ønsker å vise at jeg ikke er ei som har gitt opp, men ei som ønsker og bidra på den måten jeg kan. Så får vi som syke svelge noen kameler og tro på oss selv. For selv om sykdom har tatt plass i vår kropp, så er vi ikke sykdommen. Det er så uendelig mye igjen. Vi må bare våge å bruke de ressursjene vi har, se det vi kan og være stolte over alt vi får til på tross. 

Jeg er ubeskrivelig stolt over at jeg har turt. Samtidig som tårene mine bare triller, fordi det betyr mer for meg en noen kanskje forstår. I 15 år har jeg manglet en plass i samfunnet. Nå har jeg funnet den. En jornalist fra øp  spurte meg hvofor jeg gjør dette, svaret er enkelt:

Jeg ønsker og være den jeg selv ikke hadde når jeg var 17 år og ny diagnosert. 

 

Crohnsglede<3

​Følg min Facebook side HER. Der legges alle blogginnlegg ut slik at det er enkelt og få de med seg. Jeg setter stor pris på om du vil følge meg på min vei mot et bedre og inkluderende samfunn. Jeg deler mine oppturer, nedturer. Jeg holder foredrag om livet mitt og mine erfaringer så bare ta kontakt om det er ønskelig. Mitt motto er: ingenting er umulig om man tror på det umulige. Jeg har valgt og være åpen for at andre som kommer etter meg skal få en enklere vei og gå en jeg har hatt. Jeg er dyslektiker så skrivefeil vil forekomme. 

#kroniker #nettavisen #delinger #blogg #blogger #kronisksyk #crohn #revmatiker #epilepsi #drømmer #åpen #ærlig #samfunn #håp #påtross #crohnsglede #fighter #crohnsfighter #annsvar “politikere #diagnoser #ufør #5.plass #4.plass #blogglisten #60000lesere #stolt #blogglisten #negativt #uvitenhet #mindreverdt #tilsidesatt #stigmatisering #våge #snylter #verketå #åpenhet #betydning #skam #tabu #oppskrytt #stolt #journalist #østlandsposten

 

 

JEG KAN FORSTÅ AT UFØRE OG SYKE KAN BLI MISTRODD.

Når jeg satt meg ned for og skrive innlegget som nå spres i stor fart over hele Norge, var det etter en hendelse på bussen. Jeg ble sittende og overhøre to som pratet om uføre. Samtalen såret meg, samtidig som jeg vet mange tenker slik. Jeg satt meg ned og skrev innlegget som ble lest av over 20.000 i går og delt over 2700 ganger. Jeg skrev fordi jeg ønsker og si i fra, om at det som mange tror ikke stemmer i de fleste tilfeller.

På en måte så kan jeg forstå at noen tviler på at vi uføre faktisk er syke. For få av oss med sykdom/skade forteller hvordan vi virkelig har det. Og hvordan kan et menneske som aldri har opplevd smerter eller sykdom bortsett fra fyllesyke og influensa forstå? Jeg mener det er på tide at noen våger og fortelle sannheten. Om virkeligheten blir mer offentlig vil kanskje noen fler forstå? Jeg har blitt delt på Nettavisen med bloggen flere ganger, men dette er faktisk første gangen de har delt et innlegg som har med det jeg faktisk skriver om. Og jeg må si den responsen innlegget har fått, bør få nettavisen og andre aviser til og få øynene opp for dette. 

 

Jeg har bestemt meg for og våge, jeg har bestemt meg for og stå frem med min historie fordi jeg vet mange er i samme båt som meg. Jeg skriver en blogg som omhandler et liv som overhode ikke er perfekt, om du ser på hvor jeg er på denne rangstigen som ofte blir brukt i samfunnet. Som kronisk syk og ufør har jeg vel det man kan kalle oddsene i mot meg. Jeg liker og bevise at man kan ta feil,  det umulige er mulig om man våger og tro på det umulige. Når jeg begynte og blogge hadde jeg et eneste ønske: Jeg ønsket og være den jeg selv savnet som 17 åring og ny diagnosert. Jeg vil kjempe for et samfunn som aksepterer og tilrettelegger langt mer en det gjøres nå. 

Rundt om i Norges land sitter det uføre og syke som sørger over jobben de ikke får beholde, eller har mistet fordi noe uforskyldt har rammet dem. Mange kunne kanskje bidratt på en god dag tenker mange? Eller i hverfall en god periode? Men samfunnet har ikke plass til uforutsigbarhet. Tilrettelegging på arbeidsplasser og skole er alt for dårlig jevnt over. Jeg har en drøm om og røre litt i denne grøten, jeg ønsker og få en debatt nettopp rundt dette. 

 

Livet mitt er ingen ferie. Men på lik linje som mange uføre og syke, så ønsker jeg og gjøre det beste ut av det livet jeg har fått. På en god dag så skal jeg ikke skamme meg for og gå ute, jeg skal ikke være redd for baksnakking eller stygge kommentarer. Jeg kjemper for at syke skal våge og leve på tross av sykdom. Jeg hadde flere år hvor jeg ikke turte og gå på kino, kafe eller ut på en fest en god dag. For redselen for disse som dømmer uten og ha forståelse for at det man ser kun er en liten bit av sannheten var så stor. Men så bestemte jeg meg for at jeg har kun dette ene livet. Jeg ønsker og sitte som en 80 år gammel dame (forhåpentligvis) og smile over alt jeg fikk til på tross av utfordringene mine. Jeg kan gjøre alt med tilrettelegging, planlegging og en stor porsjon vilje, klart jeg går på en smell i ny og ne, men heller det en og angre på at jeg aldri våget å prøve.

 

Jeg ønsker og gi håp og støtte til syke, jeg ønsker og sette fokus på hvordan et liv som syk kan være godt på tross av sykdom. Og ikke minst, bruke mine egne erfaringer til og hjelpe andre. Få fokus på det som ikke fungerer, men ikke minst få samfunnet til å akseptere og tilrettelegge mer for oss. Jeg har aldri sett på meg selv som en ufør, jeg skulle jo bidra til samfunnet. Men så valgte noen sykdommer meg, og jeg fikk livet snudd opp ned. Jeg har bestemt meg for at jeg kan bidra på mitt vis, nettopp med og fortelle min historie, rive bort tauer og sette fokus på det som er mitt og mange 100.000 andre sine liv. 

På disse 6 månedene som blogger, har jeg opplevd utrolig mye gøy! Og jeg er klar for mer. Håper på mange flere foredrag, oppdrag og debatter. Jeg er klar for og kjempe den kampen jeg brenner for. Kampen om likeverd og åpenhet. Takk til alle som har delt innlegg, skrevet kommentarer og mailer. Jeg er helt overveldet. Nå håper jeg flere tør ta kontakt slik at min åpenhet kan ha en betyding. 

 

Takk for all støtte jeg har fått. <3

Crohnsglede<3

​Følg min Facebook side HER. Her deler jeg mine oppturer og nedturer, samtidig som jeg jobber for og kunne gjøre en forskjell for andre syke. Jeg holder foredrag om livet mitt som kronisk syk og om og kunne se livet som godt på tross av mye motgang. Jeg tilrettelegger foredrag etter publikum. Ta kontakt om du kunne tenke deg og booke meg til et event. Jeg er en dyslektiker så skrivefeil vil forekomme. 

Delinger blir satt pris på. <3

#kroniker #nettavisen #rekord #delinger #takknemlig #mittliv #minhistorie #påtross #crohnsglede #IBD #epilepsi #ufør #arbeid #uforutsigbarhet #fighter #umulig #mulig #drøm #kjempe #helse #samfunn #debatt #media #våge #kronisksyk #crohn #revmatiker #foredrag #foredragsholder #blogglisten #blogger #stolt #facebook #kamp #tabuer #skam #likeverd #åpenhet #fokus #jegkan #våge #tilrettelegging #skole #Jobb #utfordringer #ydmyk #mitt 

Å VÆRE UFØR ER SOM EN BETALT FERIE, SOM ALDRI TAR SLUTT!

I det siste har jeg fått noen ting og tenke på. Ting som jeg vet mange av oss med kronisk sykdom tenker på, men prøver og skyve unna fordi det er så vondt. Men så er det disse små ordene som blir sagt om oss, som føles ut som en pil som treffer hjertet vårt. Jeg har ofte fått høre hvor heldig jeg er som har ferie 24/7. Som aldri trenger og gjøre noe annet en det jeg vil. Disse ordene treffer så hardt, de får det og være syk til og høres ut som en fantastisk ferie hvor det drikkes sjampanje, danses og nytes fra tidlig morgen til sent på natt. 

Smiling attractive young woman in pink bikini sunbathing
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

Vel, jeg kan med hånden på hjertet si, at mitt liv er ingen fest. Faktisk vil jeg si at jeg har ikke hatt en eneste ferie fra dette helvete på 15 år. For når jeg ble syk som 17 åring, var det ikke dette her jeg så for meg. Jeg trodde virkelig det skulle være en Quick fix. At jeg skulle starte på medisiner og bli “frisk” nok til og fortsette livet mitt igjen. Nå er det 15 år siden jeg satt livet mitt på hold. Jeg har innfunnet meg med at det livet jeg hadde før sykdommen, vil jeg mest sannsynlig vis aldri oppleve igjen. Jeg har måttet lære og leve på nytt, for kroppen setter grenser som hodet ikke har lyst til og være med på. 

 

Jeg beskriver det å bli kronisk syk litt som en sorg. Du har bare ikke mistet en slektning eller venn, du har mistet deg selv. Når jeg først aksepterte at jeg aldri kom til å bli den Ida jeg var når jeg var 17, begynte ting å snu for meg. Jeg begynte å kjempe for de små øyeblikkene i hverdagen. De øyeblikkene friske ser på som en selvfølge. Jeg samler ikke på store stener,Jeg samler på sand pleier jeg å si. Å med det mener jeg at før jeg ble syk, var det di store tingene i livet mitt jeg så på som selve livet. Store fester, kjøpe hus, bli ferdig med utdannelse, få barn osv.. Men nå er det de små øyeblikkene i hverdagen jeg verdsetter. Øyeblikk som når vi alle spiser frokost sammen, når jeg kan leke å le med barna mine, når jeg kan krype opp i sofan med mannen min, og bare nyte og være inntil. For når jeg er kjempe syk, er det ikke de store øyeblikkene jeg lengter etter. Det er de små vanlige tingene, det jeg beskriver som sanden.

 

Om du vil beskrive opptil 40 do besøk på et døgn, blødende og vonde sår i rumpa, oppkast, muskelsmerter som er så sterke at du må opp og gå midt på natta, ensomhet, måtte si nei til sosiale ting, redsel for uhell, utmattelse, søvnløshet, sorg, ofte besøk hos lege, masse medisiner, bivirkninger av medisiner, sykehusinnleggelser, måtte se barna bli lei seg når en må avlyse ting, bli sett på som utenfor i samfunnet, økonomiske utfordringer, knuste drømmer, osv som en ferie, så tror jeg vi har forskjellig syn på hva det er. jeg har hørt noen si at ufør er som en betalt ferie som aldri tar slutt. For meg er det ord som viser uvitenhet og lite kunnskap.  For jeg har ikke valgt og bli syk, sykdommen har valgt meg. 

 

Et liv som kronisk syk er ingen ting og ønske seg. Husk at dere ser oss kronikere når vi har masken på, dere ser oss ikke når vi ligger i fosterstilling og hyler av smerte, dere ser ikke hvor mye det cafe besøket koster oss. Jeg har en bønn til dere, SLUTT og tro det og være kronisk syk, eller ufør er en ferie. Vi som lever i dette, skulle gjort hva som helst for og kunne oppleve et friskt liv om ikke annet for en dag eller to. Disse frasene sårer mye, fordi det vi sliter med er så langt i fra ferie som mulig. Kanskje er det uvitenhet som er årsaken til at noen tror vi faktisk nyter dette livet i ensomhet og smerte. 

 

Jeg lever et godt liv på tross av sykdommer. Det er fordi jeg i løpet av disse årene har lært meg og sette fokus på de riktige tingene. jeg fokuserer ikke på det jeg ikke kan eller ikke har fått til, jeg fokuserer på alt jeg har mestret og alt jeg fortsatt kan. Og være kronisk syk er veldig anderledes et friskt liv. Men anderleds kan være fantastisk, om annerledes er det eneste alternativet du har. Jeg vil gå på trynet innimellom men det er verdt det. 🙂

Husk at en kroniker stort sett ikke later som de er syke. De later som de er friske. <3

 

Crohnsglede<3

Følg min Facebook side HER. Der deler jeg alle mine blogg innlegg som handler om oppturer og nedturer. Jeg skriver om drømmer og mål på tross av sykdom og ikke minst om og bryte tabuer og få bort skam. Jeg setter stor pris på om du vil like siden mi og bli med på min kamp om en bedre fremtid for oss med kroniske sykdommer. Jeg er dyslektiker så skrivefeil vil forekomme. 

Delinger blir satt pris på. <3

#ibd #crohn #crohnsglede #ferie #nav #betalt #ufør #kroniker #kronisksyk #epilepsi #revmatiker #mittliv #minkamp #minhistorie #crohnfighter #fighter #livsglede #hverdagsglede #dyslektiker #helse #sand #steiner #sykehus #smerte #liv #fokus #annderledes #fantastisk #mulighet #sorg #utmattelse Samfunn #kvalme #oppkast #søvnløshet #fuckcrohn #latersom #hverdag #påtross #ærlig #tabu #skam #tanker #oppturer #nedturer #påtrynet #mestre #uvitenhet 

HVA SKJER MED MEG? ER DETTE ET MARERITT? JEG HØRER LYDEN AV SIRENER SÅ BLIR ALT SVART….

Bli liggende Ida, det går bra, pust rolig.”

Stemmen har jeg hørt før. Er det mamma? Jeg prøver og få ut en lyd, men jeg klarer ikke. Prøver og bevege kroppen, men den lystrer ikke. Så blir det mørkt igjen. Jeg prøver og åpne øynene men klarer ikke, kjenner en hånd som stryker meg over kinnet, hører bekymrede stemmer. Stemmer fra mennesker jeg vet hvem er, men ikke klarer og huske navnet på. Kinnet mitt ligger på noe varmt, men kroppen min er iskald. 

Halloween female hand behind transparent glass background as sil
Licensed from: FrameAngel / yayimages.com

Så hører jeg sirener, en stemme sier: Slapp av nå er ambulansen her. “Nå må du våkne Ida, Herlighet denne drømmen er alt for virkelig” tenker jeg i det jeg igjen hører disse stemmene, stemmer jeg vet er gode, men ikke klarer og plasere. Er det pappa? Hjelp meg og våkne! Hva skjer med meg? Hvorfor våkner jeg ikke? Jeg bruker alle krefter jeg kan for og åpne øynene. Hvor er jeg! øynene er tørre og tåkete. Jeg blunker og prøver og se rundt meg. 

Prøver og snu hodet, men jeg klarer ikke, smerten iler til. Så ser jeg mamma i tåken. Hennes bekymrede og tårevåte øyne møter mine. Jeg har lyst til og si noe men stemmen sitter fast. Herregud hva skjer med meg! Nå må jeg våkne, jeg må si at det går bra! Eller gjør det det? Jeg forsvinner bort igjen, kanskje sovnet jeg? Jeg vet ikke. Jeg hører en stemme som prater til meg. Hvem er det? smerten i kroppen iler. det smaker blod i munnen min, uten at jeg kan forstå hvorfor. 

Alle tankene jeg begynner på blir som en grøt, jeg har ikke kontroll på kroppen min. Den lystrer meg ikke og hodet mitt vil ikke følge mine tanker. Nå begynte redselen og sette seg for alvor. Dette må være en drøm, et mareritt! Hvorfor blir jeg ikke vekt? Slik som den gangen jeg drømte om at jeg falt ned fra et stup. Rett før jeg traff bakken så våknet jeg jo. 

To wake up a Dragon
Licensed from: animagistr / yayimages.com

 

Tårene mine begynte og renne og noe godt førte det med seg, for det som før hadde vært uklart var nå klart. Jeg kunne se rundt meg. Jeg prøvde og si noe men det ble bare rare lyder. Ved siden av meg sitter en mann. En mann som skriver. Det tar litt tid før jeg forstår at jeg er i en ambulanse. Herregud hva er det som har skjedd?? Mannen som sitter vedsiden av meg ser på meg Jeg ser han former leppene sine til ord men alt jeg hører er summing. Jeg lukker øynene. Kanskje det hjelper? Om jeg sovner igjen? Vil jeg våkne fra drømmen da? 

Jeg registrerer at bilen jeg er i, har stanset.  Det suser i ørene og jeg glir igjen inn i det mørke og tomme. Jeg ser plutselig inn i to brune øyne. En ung mann med hvit frakk. Jeg prøver og hyle, jeg prøver og bevege meg. Kroppen lystrer ikke. Skal jeg gi opp? Jeg blunker og tårene treffer puten. Legen legger meg over på siden. Jeg blir kledd av halveis og registrerer så vidt at noe føres opp i rumpen. De brune øynene blir stående og se på meg, jeg ser han beveger leppene men jeg forstår ikke hva han sier. Han ser på klokken sin og tar hånden min. Alt rundt meg er hvitt…

Doctor and a nurse examine a patient
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

 

Så skjer det. Lydene begynner og bli tydlige jeg kan røre fingrene mine..

 Jeg brå reiser meg fra sengen, river av meg ledninger og kjenner adrenalinet bruse i kroppen. Legen tar et bestemt tak i armen min og ei dame som ser ut som en sykepleier tar tak i den andre. Jeg hyler, og denne gangen får stemmen min makt… Jeg kjemper, kjemper fordi jeg er forvirret og livredd. Jeg blir lagt ned i sengen og disse brune øynene møter mine.. Slapp av Ida, jeg er lege. Jeg skal hjelpe deg! 

Hva skjer? Jeg halvveis hyler mellom hikstene. Legen ser på meg og sier: Du har hatt en annfall. Og denne gangen et alvorlig et. Annfall? Ordene hans for meg til og forstå at jeg har ikke drømt. Alt jeg har opplevd har vært virklighet. Dette er virkelig. Jeg har hatt et epileptisk anfall igjen… Når jeg klarer og slappe av forstår jeg at jeg har skadet meg. Sakte vinner jeg tilbake kontrollen over kroppen min. En fortann er knekt helt av, den andre en stor bit av, smerten i munn er stor, og halve ansiktet og kroppen er forslått og oppskrubbet.

Jeg har epilepsi. Jeg skulle bare sope betong gulvet i garasjen til foreldrene mine, en høstdag hvor en brå lyd mest sannsynlig utløste et anfall. På mirakuløst vis snudde jeg kroppen litt i det jeg falt. Mine foreldre og søster ble vitne til et skremmende og stygt anfall. Mamma og pappa sier at de var sikre på at jeg skulle dø.  Jeg skriver ikke så mye om epilepsien min. Det er fordi jeg sliter med disse minnene, Minner fra tiden før jeg ble riktig medisinert. Dette var bare et av mange annfall. For meg så kan jeg beskrive et slikt annfall som en drøm. For når jeg våkner tar det tid før hodet og kroppen spiller på lag igjen. Det føles ut som om du er i en drøm men du ikke klarer og våkne. Et slags mareritt. 

epilepsy
Licensed from: Sohel_Parvez_Haque / yayimages.com

 

Jeg har vært fri for anfall i snart 8 år. Takket være riktig medisinering slipper jeg og være redd for neste annfall. Jeg vet ikke om det vil vare evig denne gode perioden, eller om jeg vil få annfall igjen. Det jeg vet er at jeg har epilepsi og er glad for at jeg har det så godt som jeg har det nå. For jeg takler crohn mye bedre en epilepsien, fordi Crohn har jeg kontrollen på. Jeg blir ikke borte eller kan skade meg på samme måte. Jeg har ikke skrevet så mye om dette, fordi det er vonde minner for meg og familien. Men jeg vil at dere skal forstå meg, bli kjent med meg og jeg ønsker og gi dere innblikk i hele min historie. 

For jeg har ikke bare Crohn og Revmatisme, jeg er også en epileptiker. 3 diagnoser som former meg til den jeg er. Min historie, mitt liv og min kamp. 

 

Crohnsglede <3

Følg min Facebook side HER. Der legges alle mine blogginnlegg ut. Om du har lyst til og lese mer om mine oppturer og nedturer som kronisk syk, mamma, kjæreste, venn og ikke minst min vei mot og trosse samfunnets stigmatisering, så lik siden min. 🙂 Jeg holder foredrag, skriver blogg og gir av meg selv fordi jeg ønsker og gi et håp om et godt liv på tross av vonde erfaringer og tøffe påkjenninger. Jeg tror det umulige er mulig om man tror på det umulige. Jeg er dyslektiker så skrivefeil vil forekomme. 

Hva vet du om epilepsi? Del gjerne innlegget mitt så andre kan lese og lære<3

#epilepsi #crohn #kroniker #revmatiker #blogger #blogg #foredragsholder #foredrag #crohnsglede #crohnsfighter #påtross #livsglede #hverdagsglede #fighter #drømmer #lege #sykehus Annfall #redsel #smerte #skadet #ambulanse #mareritt #minhistorie #mittliv #minkamp #ærlig #utenfilter #tanker #vondt #bortmedtabu #skam #medisiner #stesolid 

EN OVERASKELSE I POSTEN OG EN ORANSJE LAPP <3

I dag fikk jeg meg en overaskelse. Jeg hadde en tøff dag i går og i dag også egentlig. Sliten, trøtt og lei av og ikke orke. Elida skulle hente posten og kommer springende inn i gangen. Mamma, det er en pakke til deg. Jeg ser fortumlet på Elida og sier: Hva, nei det må være feil. Men Elida var sikker i sin sak, om at pakken var til meg. Elida sine øyne glitteret når jeg begynte og åpne pakken. 

Pretty asian woman feel surprised facial expression
Licensed from: tomwang / yayimages.com

For hva kunne det være? Når jeg åpnet pakken kom det til syne en leppestift, en boks med 3 glass engler og en orangsje lapp. Jeg leste lappen høyt med tårer dryppende nedover mitt kinn. Det var så utrolig koselig gave og få fra en av mine lesere. Og disse ordene som sto på den lappen varmet meg så mye. Elida som snart blir 7 sa: Mamma så heldig du er. De englene kan vi henge på juletreet og det som sto på lappen var så pent. 

Jeg setter utrolig pris på dere lesere. Og skulle så gjerne ønske jeg kunne satt pris på dere alle, men det får jeg ikke til. Det jeg kan er og gi bort noe til dere. Så når vi har 1000 likere på Facebook siden min vil jeg gi bort en fin gave. (Blir innlegg om det senere) 

 

Så til deg kjære Randi. Takk for gaven og ikke minst de utrolige nydelige ordene. De varmet meg så ubeskrivelig mye. Det gjorde en litt kjip og grå dag til en dag litt utenom det vanlige. Disse ordene på den oransje lappen gjemmer jeg bort til disse grå dagene. 

Nå skal jeg lage raklett og ta meg et glass rødvin. Fredagskveld er virkelig den beste i uka. Jeg skal sette litt pris på de rundt meg i helgen, for om en gave og en lapp kan varme meg så mye, vet jeg at jeg kan glede noen andre også. Det handler om og bry seg. 

God helg.

Crohnsglede <3 

Følg min Facebook side HER. Hjelp meg og nå 1000 likere slik at jeg kan dele ut en gave. Jeg skriver om livet mitt som kronisk syk med morbus crohn. Jeg skriver om oppturer og nedturer, om fortid, nåtid og ikke minst håpet om fremtiden. Jeg er dyslektiker så skrivefeil vil forekomme. 

Delinger blir satt pris på. <3

#overaskelse #post #pakke #leser #engel #lapp #småord #betydelig #rørt #takknemlig #takk #ord #gave #bryseg #påtross #kroniker #kronisksyk #syk #crohn #crohnsglede #fighter #crohnsfighter #fuckcrohn #følgmeg #facebook #helse #ibd #kamp #opptur #nedtur #fortid #nåtid #fremtid #blogg #blogger #foredrag #foredragsholder #mittliv #minhistorie #minkamp #livsglede #hverdagsglede #smil #tårer 

EN KRONIKERS TANKER OM OG IKKE PASSE INN….

Stillheten har senket seg nok en gang. Ungene sover og Robert er og trener. Jeg sitter med klump i magen, egentlig har jeg mest lyst til og gråte. Når jeg ble syk ble jeg god på og være alene. Jeg vil si at jeg trives godt i mitt eget selskap på en måte. Aldri følt med redd eller syntes det er utrivelig i mitt eget selskap. For når jeg ble syk var det ikke bare kontroll over kroppen min jeg mistet, jeg mistet også mitt sosiale liv. jeg stengte meg mer og mer inne fordi det var enklest og tryggest. 

Nå har jeg vært syk i 15 år. Og jeg savner så sinnsykt et liv uten om hjemmet. Det er virkelig det som er vanskeligst for meg og akseptere. Jeg elsker og være sosial. Jeg føler virkelig jeg blir spist opp av livet i hjemmet mitt. Jeg er 31 (snart 32) år og ufør. En status jeg drømmer om og forandre. Jeg mistrives med det å ikke være en resursj. Jeg er ensom selv om jeg vet jeg burde være lykkelig og glad. For jeg er utrolig heldig, jeg har nydelige barn, en snill mann og familie og venner. Det er bare at jeg føler jeg ikke har min identitet. Eller identiteten min er ufør og mamma. 

 

Jeg har begynt og finne meg igjen, noe som bidrar til denne frustrasjonen. For jeg har aldri vært lykligere en når jeg var i Asker og holdt foredrag, Når jeg var på Takeda og på andre møter. Jeg kom meg ut av huset, jobbet med det jeg elsket og gjøre og ikke minst så mennesker. Jeg var IDA. Det var noen som forventet noe av meg og jeg bidro. Jeg vet jeg ikke kan jobbe 100% og jeg vet jeg må ha tilrettelegging, men pokker jeg skulle ønske jeg hadde en jobb. Jeg jobber jo mot det men det går så sakte. Jeg klør i fingrene etter og sette til live mine ideer og hjelpe andre kronikere med mine erfaringer. Jeg vet jeg kunne vært en stor bidragsyter på mange plan. 

Men jeg er en kroniker. Jeg kan ikke forvente at en arbeidsplass gidder og ansette meg. Jeg kan ikke håpe på at noen våger og satse på mine drømmer. Jeg forstår det så utrolig godt samtidig som jeg er frustrert. For det sitter 1000 vis av uføre som drømmer om det samme som meg. De drømmer om og bidra til samfunnet. Men samfunnet har ikke plass til det uforutsigbare. Samfunnet ser ikke løsninger men problemer. Jeg syntes det er utrolig trist at fantastiske mennesker skal avskrives fordi vi har blitt syke. Det finnes jo ingen logikk i det. 

Jeg har sagt at jeg en dag skal si til barna mine at mamma skal på jobb. Jeg vet jeg ikke kan jobbe 100%. Jeg vet at ting må tilrettelegges men jeg vet også at det er mulig. Jeg har utrolig mye og bidra med i forhold til den kunskapen jeg har opparbeidet meg som kronisk syk i 15 år. Jeg har crohn, Epilepsi og revmatisme, men jeg er ikke dum. Jeg har aldri følt meg mer sikker på at jeg skal klare og oppnå min drøm som nå. På 6 måneder med blogging har jeg opplevd utrolig mye. 

Multitasking woman looking at the time
Licensed from: phovoir / yayimages.com

 

Det jeg har opplevd har gitt meg så mye glede. Også har det gitt meg en redsel og sorg. Jeg er livredd for at jeg ikke skal klare og nå målet mitt, livredd for at drømmen min om og hjelpe andre kronikere og spre kunnskap blir et nederlag. At jeg ikke klarer det, på lik linje som så utrolig mye annet jeg har mislykkes med i mitt liv. Den følelsen er så vond og kjenne på, for det er her er min drøm. Jeg kommer ikke til og gi meg før jeg vet det ikke er noe annen mulighet en og gi opp. Også får jeg håpe jeg treffer de menneskene på min vei som kan hjelpe meg opp og frem. For jeg klarer ikke og nå målet mitt alene. Selv hvor hardt jeg ønsker så trenger jeg noen som tror på mine ideer og som kan bidra til min drøm. 

Hands and puzzle
Licensed from: stryjek / yayimages.com

Nå sitter jeg her i stuen og har en dårlig dag rett og slett. For jeg savner IDA. Jeg har så lyst til og bli stolt av meg selv igjen, bevise at jeg KAN noe og faktisk er god på noe. Dette er ikke ment som noe sutre innlegg egentlig. Men vil bare dele min frustrasjon. For jeg har sagt at dere skal få være med på min vei mot mitt mål. Målet om og opplyse, gi kunnskap og forandre fremtiden til oss med IBD. Jeg ønsker at de som kommer etter meg skal slippe og oppleve den håpløsheten jeg har hatt og fortsatt kjenner på. 

Det mest frustrerende er vel at jeg ser målet, men vet ikke hvordan jeg skal komme meg ditt. Jeg vet jeg skal ditt på en eller annen måte, og jeg er klar for og kjempe, men i dag er jeg bare ensom og savner og føle meg som en del av samfunnet. Jeg elsker og holde foredrag. Jeg drømmer om og snakke til leger, sykepleiere, apotek, offentlige instanser, lærere, sjefer, pårørende og syke. Jeg drømmer om og være med på og gi den kunnskapen til alle de som er rundt en som er syk slik at den personen skal slippe og føle seg slik som jeg gjør nå. Og det er det som gjør meg så rastløs, jeg vil ha ting i gang nå. Jeg tenker på dette hele dagen og ofte på natten. Dette har blitt min store drøm. Jeg må bare håpe at noen jeg møter på min vei ser MEG og mitt potensiale. At de tør og satse på meg og mine ideer. I mellomtiden skal jeg fortsette og jobbe med og informere fra sofakroken.  

Jeg har bevist at det umulige er mulig. Jeg SKAL skape min egen arbeidsplass med det jeg kan best. Nemlig og ha et godt liv på tross av en beintøff historie. Vi har alle vårt liv, og vi er selv ansvarlige for og gjøre det beste ut av det. 

 

Crohnsglede<3

Følg meg på min facebook side HER. Der legges ut alle mine innlegg om livet som kroniker og om og kjempe på tross. Det er oppturer og nedturer og brutal ærlighet. Jeg setter stor pris på om du vil følge meg der. Om du ønsker foredrag så ta kontakt på [email protected] Eller om du har andre forespørsler. Jeg er dyslektiker så skrivefeil vil forekomme. 

Delinger settes stor pris på. <3

#ibd #kroniker #crohnsglede #fuckcrohn #crohn #crohnfighter #fighter #epilepsi #revmatisme #syk #påtross #kamp #drøm #jobb #ufør #foredrag #foredragsholder #minhistorie #mittliv #mindrøm #drøm #håp #fremtid #kronisksyk #hjelpe #ærlighet #kunskap #leger #lærere #pårørende #familie #venner #potensiale #apotek #sykepleiere #satse #ensom #savn #mål #redd #uforutsigbar #samfunn #plass #ute #glede #forandre #anderledes 

DIREKTØR MED BLEIE OG SPENNENDE NYHETER OM IN THEIR SHOES.

Etter en pause på noen dager er jeg tilbake. Minstemann har vært på sykehus, så har prioritert han selvfølgelig. Han har vært på sykehus for og få vaksine grunnet allergi. Nå sitter en utslitt mamma på kjøkkenet med en feber varm koseklump på fanget. 

Over til det jeg vil dele med dere, er bare en rask tur innom men vil dere skal få lese. Dere husker jeg var på Takeda og holdt foredrag? 18 ansatte skulle leve som oss med IBD i 2 døgn, det som var det tøffe her var at deres daglige liv skulle fortsette som normalt. Om dere ikke husker så ka dere lese om det HER og HER. Det første innlegget er om dagen de startet oppgaven, og det siste om hvordan det gikk med dem. Anbefaler og lese da det virkelig viser at noen prøver og gjøre en innsats for oss med ibd.

På mandag fikk jeg Mail fra Takeda, med link til en kronikk fra adm Direktør Bjørn Lie.  Den vil jeg dele med dere, for mannen gikk virkelig inn for prosjektet. Han gikk Askermasjen påført bleie. Les hvordan det gikk også avsløres det fantastiske nyheter om videreutvikling av In their shoes. Dette blir så gøy!

 

Her har dere linken. 

TRYKKHER for og lese.

som dere vet har jeg stor tillit til Takeda. Jeg hadde et fantastisk sammarbeid med dem og hvem vet? Kanskje blir det mer? De er uansett noen jeg er utrolig stolte av. Det har vært en ære for meg og bidra i dette. 

Ha en fin dag. Skriver mer senere, men nå er det en febertass som trenger mamma. <3 

 

Crohnsglede <3 

Følg min Facebook side HER. Jeg setter stor pris på om DU følger meg der.  Har et håp om og komme over 1000 likere før jul og den nærmer seg. På Facebook legges alle blogginnlegg ut. I tillegg til andre relevante ting, linker til intervjuer osv. Bli med i mitt liv som kronisk syk med crohn. Jeg er mamma til 3  barn og ønsker og fortsette og drømme på tross for sykdom. Jeg deler opp og nedturer. Jeg er dyslektiker så skrivefeil forekommer. 

Delinger settes stor pris på. <3 

#takeda #kronikk #bleie #voksenbleie #ibd #crohnsglede #crohn #crohnfighter #påtross #helse #kronisksyk #kroniker #kronikk #budstikka #sykdom #stolt #media #nyhet #fremtid #takknemlig #facebook #fighter #kamp #opptur #nedtur #dyslektiker 

DU ER MIN STØRSTE FIENDE….

De som kjenner meg godt, vet hvor rart det er at jeg trives med og snakke foran forsamlinger.  For jeg har alltid hatt et elendig selvbilde og selvtillit. Jeg kan faktisk aldri huske at jeg så på meg selv som ei som kunne mestre situasjoner, eller som så på meg selv som bra nok, pen nok eller flink nok. Jeg har alltid sett opp til disse sterke menneskene som trosset redselene sine og fulgte sine egene drømmer på tross av hva andre måtte mene og tenke. Disse menneskene som oser selvrespekt og trygghet ovenfor seg selv. 

Young woman hiding scared about domestic violence
Licensed from: fmarsicano / yayimages.com

Jeg var ei jente som var redd for alt. Jeg tenkte “hva vis” hele tiden og var livredd for at andre ikke skulle like meg. Faktisk brukte jeg så mye tid på og tenke meg selv ned, at jeg kunne jo aldri tro at noen kunne like meg heller. Når jeg ble syk så ble mye av disse tingene jeg hadde sett på som utrolig viktig for og kunne være lykkelig utrolig uviktig. Jeg hadde drømt om og være den populære i en vennegjeng for eksempel. (utrolig absurd som 31 åring og skrive nå, men da var jeg jo tenåring.) Men når jeg ble syk flyttet fokuset seg til  bare ha venner som likte meg for den jeg var. Jeg som stammet meg igjennom høytlesning på skolen fordi jeg syntes det var skummelt, måtte plutselig stifte bekjentskap med det selve livet som er mørkt, farlig, skummelt og vondt. Livet som kronisk syk. Og de første årene så turbulent og vondt at jeg kjempet for de tingene andre ser som en selvfølglighet.

thoughtful woman looking at her reflection
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

 

Når ting som og ha de riktige klærne var viktige før, ble det viktigere og klare små mål som og gre håret i løpet av en dag, klare og gå uten støtte eller og kjempe for det selvfølgelige. Jeg har alltid sagt at jeg skulle ønske jeg hadde turt. At jeg skulle ønske jeg mestret det disse sterke flotte menneskene som fulgte drømmen sin gjorde. Plutselig en dag innså jeg noe. Jeg så meg selv i speilet og sa: Du er min største fiende Ida. Jeg hadde alltid sett på meg selv som svak, som ei som var ubetydelig, stygg og ikke bra nok. Som ikke klarte noen ting jeg prøvde meg på. Men herlighet, jeg har klart noe helt fantastisk.

Jeg ble alvorlig syk som 17 åring. De første 3 årene som kronisk syk var jeg på sykehus hele tiden, kun med få pauser. Jeg har virkelig hvert igjennom enorme prøvelser som menneske. Prøvelser jeg vet hadde vært lettere og gi opp på en og kjempe meg igjennom. Jeg har kjempet meg fra rennestenen, til å bli det menneske jeg er nå. Jeg er verken svak, stygg, feig eller lat. Jeg er en fighter, jeg er ei som har kjempet for meg selv og mitt liv på tross av ekstrem motgang. Til og med når andre ga meg opp så fortsatte jeg og kjempe. 

 

Så derfor lovet jeg meg selv at jeg skulle bli en av de jeg har sett opp til.  Hvorfor kunne jeg ikke det? hva stoppet meg i og følge drømmen min? Jo meg selv. Jeg har kjempet kamper andre aldri vil forstå. Jeg har lovet meg selv at jeg ALDRI mer skal ta meg selv forgitt. Jeg er jo bra nok, den som hindret meg var jo kun meg selv. Jeg var min største fiende. Når jeg burde støttet meg selv så dro jeg meg ned i søla. Det er det slutt på. Jeg står rakrygget og holder foredrag fordi jeg vet jeg kan. Jeg står og forteller om mitt liv på godt og vondt, fordi det er det jeg ønsker og gjøre. Jeg er stolt av meg selv for at jeg har turt og fulge min drøm. En drøm som jeg så vidt har begynt på. 

 

Jeg velger og være åpen for og gi andre et håp. Et håp om at alt er mulig. Jeg forteller om livet mitt her på bloggen og i andre sammenhenger fordi jeg vet at det finnes utrolig mange kronikere der ute som ser på seg selv som svake. Som tror de ikke betyr noe, at de ikke er verdt og kjempe for. Jeg vil kjempe for de. Jeg vil vise dem at de er verdt og kjempe for. Jeg tok et valg om og ta ansvar for mitt liv i 2008. et valg jeg er utrolig stolt og glad for at jeg tok. Det har vert beintøft men så verdt det. Jeg er ikke redd lenger, jeg er den Ida jeg alltid ønsket og være. 

Du er verdt og kjempe for. Men for at andre skal like deg, ha troen på deg og se deg må du starte med deg selv. Slutt og se på deg selv som en fiende. Finn din beste venn i deg selv. 

 

Crohnsglede<3

Lik min Facebook side HER. Jeg setter stor pris på om du følger meg i min hverdag som kronisk syk og mamma. Jeg kjemper for selvfølgligheten og drømmen min. Jeg startet blogg fordi jeg ønsket og gjøre en forskjell. Drømmer har blitt oppfylt og flere mål kommer til. Jeg er beviset på at det umulige er mulig om man tørr og tro på det umulige. Ved og like siden på facebook får du alle blogginnnlegg først, pluss tilgang til intervjuer og annet gøy. Høsten er FULL av spennende ting. Jeg er dyslektiker så skrivefeil vil forekomme. 

Delinger blir satt stor pris på. <3 

#venn #fiende #syk #crohn #crohnsglede #fuckcrohn #viktig #uviktig #foredrag #crohnsfighter #fighter #ibd #helse #kroniker #kronisksyk #redsel #mestre #selvrespekt #forgitt #trygghet #turbulent #fortid #nåtid #fremtid #drømmer #mål #kjempefor #påtross #minhistorie #mittliv #minvei #mittvalg #stolt #glad #rakrygget #taannsvar #dittvalg #bestevenn #ikkeredd #verdtogkjempefor #tro