Fra smertelindring til avhengighet.

HVORDAN KUNNE JEG SYNKE SÅ LAVT?

Dette innlegget er ikke lett å skrive… Men etter mange år er det viktig å sette ord på noe som har preget meg i mange år… Noe som har gjort at jeg har skammet meg så over meg selv å aldri klart å se meg selv som et bra menneske igjen før i de siste årene.. Føler jeg har bevist at jeg har gjort en fabelaktig jobb med å snu et liv som var nesten i rennesteinen til en vanelig A4 liv.

Jeg hadde utrolig uflaks… Dette er ingen unnskyldning men en forklaring. Hvor viktig rolle en lege har å hvor dårlig det kan Gå kan dere få lese om her. (Dette blir nok langt.)

For samenheng les første og andre blogg innlegg først.

Jeg fortsetter der jeg slapp sist blogginnlegg. Jeg hadde kjæreste å ville bare late som jeg hadde det bra. Men jeg hadde det så Jævelig. Smertene spiste meg opp… Jeg satt store deler av døgnet på do… Måtte sette skittentøyskurven forran meg for å ha noe å besvime på… Innleggelse var det mye av… Både for undersøkelser, smertelindring, næring osv… I tillegg startet jeg operasjoner å å rette ut smertefulle tær… Livet var nå i en leilighet med en kjæreste som jobbet mye borte. Jeg ble henvist til smerteklinikken av sykehuset på Tønsberg. Der fikk jeg beskjed om å prøve smerteplaster. Husker jeg var så lykkelig over å kanskje bli litt mer menneske å ikke kjempe meg igjennom time for time…

Jeg hadde blitt anbefalt en fastlege i Sandefjord å husker jeg kom til han å sa at jeg skulle begynne med smerteplaster. Denne legen gjore en STOR feil!!!! Han begynte å skrive ut smerteplaster uten epikriser…
Jeg skulle hatt plaster på 25 mikro gr. Han skrev ut på 100…
Jeg stolte på han å han skrev ut mange plaster av gangen… Husker jeg syntes det var helt fantastisk å være smertefri… Ikke bare fysisk men psykisk og.
I løpet av noen mnd hadde jeg økt dosen med smerteplaster enormt… Min avhengighet var et faktum… Etter tips begynte jeg å legge varme på plastrene for å få mer ut av gangen.
Husker jeg gråt mens jeg ventet på lindring å at når jeg fikk på plastrene så slapp jeg å tenke på alt jeg ikke lenger var… Jeg hatet meg selv så… Jeg som aldri hadde prøvd hasj en gang satt nå å var avhengig av sterke medisiner.. Jeg var så skuffet over meg selv.. Husker jeg tenkte hver kveld at nå må jeg slutte men dagen etter orket jeg ikke å ta inn over meg livet mitt.

For livet mitt var ikke bra… Jeg hadde overhode ikke akseptert crohns. Jeg gikk på nederlag på nederlag i forhold til slik jeg var. Jeg som klarte alt!!! Nå klarte jeg ikke holde leiligheten ryddig en gang…jeg var ubrukelig! Forholdsmessig med han jeg bodde med ønsker jeg ikke gå innpå noe.. Jeg og han skulle aldri vært sammen.. Vi spilte hverandre dårlige for å si det slik…

For å gjøre en lang historie kort: de siste årene sammen med han husker jeg lite av. Jeg gitt konstant i en rus. Eneste jeg vet er at jeg har såret så utrolig mange… Å jeg har virkelig fått svi for det. Men fastlegen fortsatte å spy ut masse A preparater å jeg tok de for han sa jeg trengte det…

Så kom dagen han ble stoppet… Legen mistet sin auturisjon pga store menger a preparater, og andre grove overtråkk. Han hadde brukt svake mennesker som var i den største og dypeste krise på en stygg måte… Å jeg vil nok ALDRI tilgi han for at han ødela livet mitt… Som lege skal du stoppe pasienter når de tar for mye! Du skal ikke pøse ut mer og mer… Om du leser dette: du feilet som lege så til de grader! Å jeg kunne dødd pga deg! Eller endt et sted jeg ikke orker å tenke på… Jeg var 21 år å skikkelig rusavhengig. (Kun ting som ble skrevet ut til meg velogmerke merke)
Nå var jeg så langt nede å livet mitt var helt jævelig… Jeg og han jeg bodde med var virkelig et rot… Jeg ønsket at noen skulle hjelpe meg men de som kunne holdt jeg så langt unna som mulig… Mine foreldre…

Jeg orket ikke å la de skjønne hvor grusom jeg var. At jeg som deres datter ikke fortjente dems kjærlighet en gang. Jeg var et avskum som ikke fortjente noe godt så jeg fortsatte å straffe meg selv.. Stygt…

Jeg fikk ny fastlege tildelt å han stoppet all smertelindring på dagen noe alle som har litt oppi toppen skjønner at det går virkelig ikke… Så jeg ble lagt inn igjen.. Å da fikk min pappa endelig gjort noe… Han snakket med overlegen som begynte på et regime med morfin og nedtrapping. (Min mor var hjertesyk og til opptrening så var pappa den biten falt på)
Jeg var innlagt å husker at jeg gråt stortsett hele tiden. Jeg orket ikke å være meg mer. Orket ikke kjempe. Jeg ville ikke ha dette livet crohns hadde gitt meg. Hvem kan leve med slike smerter? Jeg var så redd for å ikke bli forstått av fastlegene forhold til hvor jævelig vondt jeg hadde å det var reelt.
Jeg ble skrevet ut rett før jul 2007. Med morfin piller først så skulle gå over til pinex forte etter det. Legen som fulgte meg opp sa: Ida du må slutte å tenke på smertelindring som dop nå men som noe du trenger for å overleve. Greia er at vi må finne riktig lindring så du kan leve. Å du skal kunne klare å ha det ok.
Nå kom liksom alle katter ut av sekken…
Jeg hadde ikke lenger noen hemligheter… Å endelig klarte jeg å puste uten å kjenne noe ha et jerngrep om hjertet mitt.

Jeg og kjæresten gjore det slutt. Jeg flyttet hjem til foreldrene mine å jeg følte endelig meg så fri..
Mine foreldre skjønte ikke at jeg følte meg som et nytt menneske… De var redd for at jeg skulle ta mitt eget liv noe jeg faktisk aldri har tenkt på… Jegfølte meg endelig fri fra noe jeg aldri skulle vært borti… Og fri fra noen helvetes år som gjore at jeg har gjort, sagt og oppført meg på en måte jeg aldri vil tilgi meg selv for. Men til dere som har vært berørt UNSKYLD!

Som jeg skrev øverst er nok dette mer en forklaring da mange har hørt noe av noen som har hørt noe av noen andre. Jeg er overhode ikke stolt av meg selv å ser det som den tiden jeg sviktet de som er glad i meg men ikke minst meg selv så til de grader.
Når livet er så på bunn er det kun er to utveier ene er døden eller å kjempe seg tilbake til livet … Å der var jeg. Jeg hadde ikke lyst å gå ut døren for følte det sto skrevet i panna mi: dårlig menneske!
Jeg gikk turer i skogen og på kveldene… En av de turene skulle bli snu punktet i mitt liv… Noen får en openbaring med Jesus/Gud jeg fikk et møte med livet.

Det kommer i neste blogg innlegg.
Å jeg vet mange sitter med haka på knærne. Spesielt de som har kjent meg kort. Å jeg forstår at dere kanskje føler jeg har holdt noe skjult men jeg har ikke vært sterk nok til å bære hele og fulle sannheten om hva som er gjort meg til meg… Noe jeg er i dag. Å om jeg skal gjøre en forskjell må jeg ta med det som er min historie… Å til de som har kjent meg gjennom alt, som har blitt ved min side å aldri gitt meg opp. Tusen takk. Jeg er så utrolig stolt av meg selv å veien jeg har gått. Det har vært beintøft! Men disse årene har gitt meg masse kunskap å mye erfaring.

Om man kjemper kan man oppleve den største glede i livet selv hvor mørkt det er.
Livet.
Crohnsglede.


 #crohnsglede #avhengighet #sykdom #crohns #smertelindring #kampenomlivet #morfin #sykehus

6 kommentarer
    1. Jeg vil bare ønske deg lykke til videre. Og si jeg er nok avhengig selv av disse medisinene. Av andre grunner. Jeg blir aldri ruset, men hvis jeg glemmer medsa mine blir jeg skikkelig dårlig abstineser så det holder. Jeg ble gjort oppmerksom på dette før jeg begynte og blir fulgt opp på sykehuset av spesialist. Men tar jeg de ikke kan jeg bare glemme og prøve og komme meg ut av senga engang.

    2. Marianne: så trist å høre… men du, husk at har msn reelle smerter og en må bruke smertestillende for å klare å leve må du se på dersom medisin du trenger for å leve. På lik linje som en hjertesyk. Man fortjener ikke å gå rundt i et smertehelvete. Greia er jo riktig mengde. Jeg har fått smertestillende som er mer riktig for meg å min kropp. Som gjør at jeg kan fortsette å leve men at jeg har mulighet til å ha det bedre. Lykke til kjære du… Å leve med smerter er et helvete…

    3. Kjempe sterk å lesa innleggå dine, eg bruge sjøl sterke smertelindrande tabletter men kunn dosen legen på sygehuset seie smertefri har eg ikkje våre på øve 10 år men dt tar toppen. Stempelet når man går på A prep e ikkje bra dt esje lov føle eg å vera kronisk syg uden å bli uglesett. 😍 Stå på

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg