Jeg har prøvd å skrive dette innlegget flere ganger men har valgt å la være å poste. Jeg har mange ganger fått meldinger fra anonyme om  at jeg ikke er opperert å derfor ikke har grunnlag for å skrive om sykdommen. Dette provoserer meg veldig. Jeg er glad for at jeg har sluppet operasjoner men det har vært unngått med et nødskrik flere ganger. Jeg kan love dere at jeg har vært ekstremt syk. Nesten 3 år var jeg på sykehus de første årene etter diagnosen. Å mange ganger i året etter det. Jeg kunne verken spise, drikke, gå selv, gre håret selv eller dusje selv. Hadde null krefter rett og slett. 

Jeg er fortsatt laaaaangt i fra frisk. Men det stemmer, jeg er ikke operert. Selv om jeg har bønnfalt leger om å fjerne tarmen så har legene ment vi bør vente.  De har prøvd alle ting før operasjon. Jeg har crohn i hele tykktarm, store deler av tynntarm, magesekk og litt i svelg. Jeg har fått beskjed om at de er redd for store operasjoner når de først er i gang. Jeg har innsnevringer på tarmen flere steder å vet at før eller siden må jeg gjøre noe. Men er det slik at kun de som er operert mange ganger har rett til å skrive om det? Kun dem med synlige arr som kan være til hjelp for andre?  Dette er en sykdom med mange grader. 

Licensed from: BDS / yayimages.comhttp://m.crohnsglede.blogg.no/1466883846_25062016.html

Jeg skriver ikke for å ha det værst. Jeg skriver for å gi et håp til andre syke om et bra liv på tross av allvorlig sykdom. Vi må aldri glemme at vi er oss selv nærmest. Jeg har på flere grupper opplevd at det er konkurranse om å ha operert mest, ha det vondest, være dårligst osv. Jeg vil ikke være med på det der! Livet mitt handler om så mye mer. Når jeg ble syk var det lett å finne informasjon om de med grusomme historier med crohns. Tåredryppende og nervepirrende historier. For meg ga det enda mindre håp om et OK liv med denne sykdommen. 

Det var lite informasjon om de midt i mellom. De som strever men har det ok. Jeg valgte å gi bloggen navnet crohnsGLEDE. Hvorfor? Fordi jeg vil slå et slag for possitivitet og livsglede på tross av sykdom. Vi har alle våre historier, historier andre kan dra nytte av. Jeg tror virkelig det er plass til bloggere med og uten dramatiske opprasjoner, fordi vi er forskjellige. Noen har stort behov for å lese dramatikk og tøffe historier om heltinner og helter. Andre har lyst å lese om de som ikke har opplevd det. 

Licensed from: badmanproduction / yayimages.com

Jeg har mange ganger fått høre at Ingrid Anette Hoff Melkersen har rett til å skrive blogg, fordi hun har vært operert så mange ganger. Hun er ei imponerende dame! Ei dame som gjør en viktig kamp for de med stomi blandt annet. Jeg heier på henne av hele mitt hjerte å syntes det er så trist at man automatisk skal konkurrere. For jeg er ikke intrisert i noe annet en å formidle min historie. Formidle hvordan jeg har taklet ting å hvordan jeg fortsatt kjemper. 

Jeg har min historie og min måte å skrive på. Andre bloggere skriver sine historier på sine måter. Jeg har bestemt meg for å ha en blogg med possitivt syn. Det betyr ikke at jeg kun tar opp possitive ting men at jeg alltid prøver å avslutte det på en possitiv måte. 

Jeg slår et slag for åpenhet og ærlighet på en possitiv måte. Jeg skriver om mørke vonde ting jeg har vært igjennom, som har gjort meg til den jeg er i dag. Jeg kommer IKKE til å slutte med å blogge forde annonyme sender meg stygge meldinger, hvor de ber meg blandt annet  lese om Ingrid Anette. Jeg følger bloggen til Ingrid Anette med stor interesse å har henne som venn på Facebook. Hun imponerer meg stort å er ei tøff dame som har fått til mye av det hun drømmer om. Det betyr ikke at det nå ikke er plass til meg. Vi er veldig forskjellige på mange områder. Til felles  har vi et stort ønske om å gi kunnskap og informasjon fra oss som er syke. Jeg ønsker å se på oss som puslebiter, vi sitter alle med vår egen puslebit. Hver for oss er vi flotte fordi vi formidler historier. Men om vi settes sammen å bruker hverandre vil det bli til noe unikt.

Licensed from: ALotOfPeople / yayimages.com

Vi ønsker å nå frem, vi ønsker å stå i fronten å kjempe. Vi hadde ingen som kjempet for oss. 

Sånn, da har du/dere anonyme som sender meldinger fått svar. Jeg konkurrerer ikke med Ingrid Anette, Vi har ingenting å konkurrere om. I mine øyne er våre kamper like viktige men forskjellige. Vi har hver vår historie som har gjort oss til noen sterke kvinner som heier på hverandre.  Ingrid Anette skriver alltid: sammen er vi sterke,  å den syntes jeg passer her. 

Licensed from: yayayoyo / yayimages.com

Jeg kommer til å fortsette å skrive rett fra hjertet mitt. Å jeg har mange store drømmer som jeg ønsker å oppnå. Jeg tror alt er mulig om man bare prøver hardt nok. Det umulige kan bare ta litt lenger tid. Les bloggen til Crohnsprinsessa, ingrid Anette  Hoff Melkersen HER. 

Husk at vi eier kun en sannhet å det er vår egen. Ingen har rett til å mene eller tro noe om dine opplevelser. Livet som crohns pasient er utfordrende og tøft. Om du ønsker å lese hva det å bli syk har gjort med meg så annbefaler jeg å lese http://m.crohnsglede.blogg.no/1466883846_25062016.html 

crohnsglede <3 

Følg meg på Facebook, Instagram, Twitter og Snapchat. Søk opp crohnsglede og legg meg ti om du har lyst til å dele innlegg jeg skriver, blir det satt pris på. Om du oppdager skrivefeil så er jeg dyslektiker. 🙂

#konkurranse #historie #blogger #plasstilfler #syk #kroniker #crohns #crohnsfigther #fuckcrohns #crohnsglede #ikkeopoerert #ærlig #ingridanettehoffmelkersen #jentersomheierpåjenter #plasstilfler #stolt #anonym #svar #jegermeg #dyslektiker #puslebiter #ærlig #informere #ingenfilter 

Stillhet. Bortsett fra regnet som treffer vinduet, min manns tunge pust og lille Ludvig sine lette pustelyder med små koseknirk innimellom er det stille. Elida og Isak ligger på hvert sitt rom å sover de også. Rommet er halvmørkt og det er svalt og godt. Alt burde ligge tilrette for søvn… 

Søvn har for meg i mange år vært vanskelig. For når stillheten senker seg å kroppen skal falle til ro,gjør ikke min kropp det. Jeg sliter med smerter som gjør det å ligge ubehagelig. Jeg sliter med tanker som på dagen er lette å holde på avstand. Nå er det ingen som roper mamma eller som krever min oppmerksomhet. Det er bare stillhet. 

Jeg vet at søvn er beste medisin å herregud som jeg drømmer om en natt uten smerter, uten oppvåkninger, timesvis hvor jeg kaster meg frem og tilbake fordi søvnen uteblir. Jo mer jeg tenker på at nå må jeg sove jo vanskeligere blir det. Jeg har få timer til rådighet for å få ladet opp min energitank, som jeg har skrevet om HER.  Jeg er en veldig possitiv person men jeg liker ikke natten. For med natten kommer stillheten. Med stillheten kommer tankene jeg ellers ikke har tid til å høre på. 

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

Det kan være netter hvor jeg stille gråter meg i søvn. Ikke fordi jeg har det grusomt men fordi jeg skulle ønske jeg kunne nyte stillheten. Jeg skulle ønske jeg kunne sove når jeg er trøtt, våkne uthvilt og fornøyd dagen etter. Men slik er det ikke når man lider av kroniske sykdom hvor smerter er et stort tema. For med natten kommer stivheten i ledd og verkingen i muskler. 

Jeg lukker øynene å kryper tett inntil Robert. For om så er at jeg ikke får sove, at smertene blir for store og stillheten for tøff så er jeg ikke alene. Jeg kan krype inntil en som vil holde rundt meg til jeg sovner. En som i refleks varmer albuene mine om jeg ligger å ynker meg i søvne fordi leddene værker. Jeg er ikke alene i stillheten selv om jeg er den eneste som oppfatter stillheten som slitsom. Jeg er heldig uten tvil som har en å krype inntil. 

Det er det jeg skal nå, krype inntil han som er min mann og far til mine barn. Han som gjør stillheten litt mindre skummel og mer trygg å være i. Blogges i morgen om et langt mer tøft tema.  

Ønsker dere en god natt. Mobilblogging på sengen er også en måte å utsette stillheten litt til. 

Crohnsglede <3 

Følg meg på Facebook, Instagram, Twitter og Snapchat. Søk opp crohnsglede å legg meg til. Om du finner noen skrivefeil så er det kjekt å vite ag jeg er dyslektiker. Følg meg i kampen om åpenhet om det å leve med kronisk sykdom og bryte ned fordommer og tabuer. Livsglede er et valg. Delinger blir satt pris på. <3

#natt #stillhet #tanker #ensom #pust #trøtt #sovgodt #kjæreste #barn #blogging #skummel #kroniker #crohns #crohnsfigther #ibd #fuckcrohns #crohnsglede #smerter #livsglede #varme #kjærlighet #nærhet #familie #mørket

Jeg er mamma til 3 nydelige og unike barn. Alle 3 har forskjellige personligheter å interesser. Men jeg har lagt merke til noe. For om du har ei jente som er litt tøff blir det aldri noe snakk om noe annet en at det er tøft. 

Elida på 6.5 år har aldri lekt særlig med dukker eller barbie. Hun liker lilla og blått, hun har knæsj grønne gummistøvler, da rosa ikke var et alternativ. Hun har aldri kledd seg ut som ei prinsesse i karneval, men vært spiderman, troll, Pippi osv. Elida er kul, hun tør å være seg selv å jeg er utrolig stolt av det. Hun er absolutt jålete på noe, men andre ting ikke. 

Også har vi Isak på 4. Han elsker å leke med dukker, syntes kjoler er fint, han elsker neglelakk, leppestift  og strikk i håret. Når du spør Isak hva han skal bli når han blir stor, svarer han: en pappa. Isak har en enorm omsorg for de som er små. Han elsker rollelek å kan leke timesvis med storesøster. Han leker med traktorer, biler og såkalte “gutte ting” også men om han kan få leke på jenterommet er han i himmelen. Isak har ei storesøster han ser veldig opp til. Han også elsker å sykle, å er en skikkelig tøffing men han blir usikker om det blir slåssing å voldsom lek rundt han. 

Jeg syntes det er trist å se hvordan vi voksene legger opp til kjønnsroller hele tiden. Hvorfor må rosa og lilla være jentefage og blå og grønn til gutt? Ofte ser jeg at jenter som velger litt guttete ting får mye skryt for å være tøffe. Men guttene som leker med såkalte jente ting da? Ofte får man utsagn som: Det går sikkert over, eller: får han lov til å ha på neglelakk? Eller: det kan ikke gutter ha! 

Isak hadde en periode hvor han gikk med strikk i håret til barnehagen, akkurat som Elida. Han så Elida som var så fin å ønsket det samme. Han så storesøster få neglelakk og leppestift, klart han også ville ha! Å klart han fikk. Det er vi voksene som skaper kjønnsroller. Det er vi voksene som skaper barn som sier: nei jeg leker ikke med jenteleker!

Isak er kommet litt over den perioden nå men fortsatt er det neglelakk og rollelek med dukker som står høyt. Å vet dere hva? Jeg blåser i om han fortsetter med det for alltid. Han skal få lov til å leke med det han vil, jeg ser på den fantastiske omsorgsfulle gutten min å er så stolt! For han kommer til å bli en fantastisk pappa en gang.

vi var på legevakt med Isak, å han må ta CRP. Han hadde ikke lyst å sykepleieren sa: men se her da Isak, i denne skuffen har jeg noen premier. I skuffen var det en beholder med dinosaurer og en med slike “tannlege ringer”. Sykepleieren sa: når du er flink kan du velge deg en dinosaur vet du. Etter stikket var ferdig ble Isak stående med hendene på ryggen å se opp i boksen med dinosaurer. Sykepleieren sa: hadde vi ikke den dinosauren du ønsket deg? Isak svarte: egentlig liker jeg ikke dinosaurer. Jeg ønsker meg så en  gul ring slik  som storesøster har. 

Men lang historie kort, sykepleieren ble helt forfjamset. Hun angret på hvordan hun hadde lagt frem premiene å trodde hun forutså hans valg. Isak gikk ut så stolt med en gul ring på fingeren. 

Isak har ingen storebror han kan sloss mot, han har ei veslevoksen storesøster. Han elsker Elida å ser så opp til henne. Isak skal få lov til å leke med det han ønsker uten å høre ordet: du er jo gutt! For hva så? Nå er det ninjago for alle pengene men en ninjago kan selvfølgelig ha oransje neglelakk og strikk i håret. 

Ludvig på 1 år skal også få leke med det han selv vil. Det er ikke barn som skaper jenteleker og gutteleker eller jentefarger og guttefarger. Det er det vi som voksene som gjør.

La barn få være barn. Alvoret kommer tidsnok uansett. Jeg er sprekkeferdig stolt av mine 3, med eller uten neglelakk, rosa kjole eller grønne gummistøvler. 

Jeg nyter synet av Elida som sykler rundt i sine grønne støvler. Jeg nyter synet av Isak som leker superhelt med neglelakk og leppestift. Å jeg smiler når  ungene kler Ludvig i strutteskjørt. La barn få være barn. 

Crohnsglede <3 

Følg meg på Facebook, Instagram, Snapchat og Twitter. Søk opp crohnsglede å legg meg til. Jeg skriver om det å være kronisk syk å livet mitt. I mitt liv har jeg mann og 3 barn, derfor blir dem også naturlig tema innimellom. 🙂 Om dere oppdager skrivefeil så er det greit å vite at jeg er dyslektiker. 

#barn #kjønnsroller #jentefarger #guttefarger #jenteleker #gutteleker #superhelt #neglelakk #lepestift #grønnegummistøvler #tøffjente #tøffgutt #rollelek #kjoler #storesøster #lillebror #barndom #fordommer #frihet #stolt #mamma #dyslektiker. 

Noen ganger sitter jeg å dagdrømmer tilbake til den tiden før jeg ble syk. Jeg kan huske mye god mat, ingen hensyn å ta i forhold til mat eller dagsform. Ikke trengte jeg å tenke på hvor doen var heller. Å for ikke å glemme smertefrihet. Jeg levde et liv uten store bekymringer rett og slett. Det var vel det man kan kalle et godt og deilig liv? 

Eller vent litt! Det er det man skulle tro, sant? Men tiden før sykdom var langt i fra bekymringsfri og deilig. Jeg blir egentlig litt bitter på meg selv når jeg tenker tilbake på hvor overfladisk jeg var å hvor mye jeg var missfornøyd med. Ting jeg den gangen mente jeg ikke gjorde bra nok ville jeg i dag vært strålende fornøyd med. Jeg var egentlig aldri fornøyd, mente jeg kunne bedre,ikke var jeg tynn nok, ikke utadvendt nok, leste ikke nok, trente ikke nok å slik  fortsatte listen i det uendelige. Jeg var rett og slett aldri fornøyd. Så på meg selv som mislykket. 

Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

Det gjør vondt langt inn i sjela mi, å tenke på at jeg brukte opp de friske årene mine på uvesentlige ting. Ting jeg skulle ønske jeg dreit litt i, å hadde valgt å leve litt istede. For jeg kan ikke se tilbake på de årene før jeg ble syk som år jeg var lykkelig, nei heller tvert i mot. Jeg var mer opptatt av hva alle andre mente, en hva jeg mente selv. Jeg brydde meg mer om de uviktige tingene, en de tingene som virkelig betyr noe. 

Jeg har mange ganger sagt at jeg er mye mer lykkelig nå, en jeg var før jeg ble syk. Å jeg tror faktisk jeg er glad for alle disse tøffe erfaringene jeg har opplevd. For de har gitt meg verdier og en måte å leve livet på, som jeg aldri hadde kunnet uten å ha opplevd alt jeg har opplevd. 

Licensed from: griffre / yayimages.com

For kanskje er det slik, at det er først når man mister noe at man forstår hva man egentlig har hatt? Jeg er på en måte takknemlig for at jeg har gått igjennom alt jeg har. For det har gjort meg bevist på hvordan jeg ønsker livet mitt skal være. Det har gitt meg en trygghet på at livsglede og hverdagsglede er det kun jeg som kan lage. 

Jeg lever 1 gang. Det livet skal ikke lenger surres bort, eller gjemme meg bort, mislike meg selv, eller til å gjøre det andre mener jeg bør gjøre. Når jeg sitter på gamlehjemmet (forhåpentligvis) skal jeg være stolt av meg selv. Jeg skal tørre å ta tjangser, jeg skal gjøre ting jeg har lyst til, jeg skal være stolt av meg selv å ikke minst: jeg skal være fornøyd med meg selv. 

Det er kun oss selv som setter grensene for våre liv. Jeg har erfart at alt jeg har opplevd har gitt meg  mot til å følge hjertet mitt. Noen ganger kan det være uforståelig for andre at jeg gjør slik jeg gjør eller drømmer om det jeg drømmer om. Men det er mitt liv, og mine grenser. 

Jeg har lært meg hvor fort livet kan snues opp ned. Jeg har lært meg at man ikke skal vente med å leve, for livet er nå. Også har jeg lært at hva andre syntes, tenker eller mener er uvesentlig. For vi har alle forskjellige opplevelser og hendelser i livene våre som former oss til de vi er i dag. Vi er de vi er pga og på tross av alt vi har opplevd, å hvordan vi har taklet det.  

Nei, en så rart det høres ut ville jeg ikke vært disse 16 årene foruten. For de har gjort meg til meg. Å jeg er stolt av det jeg har blitt å det jeg har fått til på tross av alle hindringene på veien. Jeg ville ikke byttet liv med hun Ida jeg var for 16 år siden. Jeg vil uten tvil være hun jeg er i dag. Jeg er trygg på at jeg er bra nok, at ingen ting er umulig om man jobber hardt nok, å at man ikke skal ta noe forgitt. For vi vet ikke hva som skjer i morgen. Vi må bruke dagen vi har i dag, lære av feilene vi har gjort å se fremover. 

Jeg har mange drømmer å hvem vet? Kanskje vil jeg oppleve noen av dem også? Veien blir til i mens vi går den. Å vi kan starte en reise med et klart mål i sikte. Om vi ikke blir for fokusert på målet, men konsentrerer oss om veien skritt for skritt kan hemmelige dører åpne seg. Dører som forandrer synet på hva målet egentlig er.  Vi må lære oss å se oss rundt for hvert skritt vi tar. Livet er for fantastisk til å oppleves med skylapper på. 

Crohnsglede <3

Følg meg på facebook, instagram, snap og twitter. Jeg skriver om livet som kronisk syk og hvordan det mørkeste og vanskligste jeg har vært igjennom lærte meg hva livet egentlig handler om. Søk opp Crohnsglede å legg meg til. Om du har lyst å dele innlegget settes det pris på. Jeg vil fortsette å skrive om sykdom, livet rundt det å være syk og livsmestring. Helt uten filter og rett fra hjertet mitt. Jeg er dyslektiker så skrivefeil kan forekomme. 

#utakknemlig #missfornøyd #smertefrihet #uproblematisk #kroniker #crohns #crohnsglede #fuckcrohns #figther #crohnsfigter #Livet #opplevelser #hendelser #meg #stolt #forgitt #trygg #branok #umuligermulig #jobberhardtnok #læreavfeil #sefremover #målet #skylapper #livsmestring #Livsglede #hverdagslykke #glede #stolt #tøff #fantastisk #dyslektiker #smerter 

Jeg maser mye om livsglede og at en selv må lage sin egen lykke. Å jeg har tenkt mye på det i det siste. For hva betyr det egentlig? Om man har for store mål til hva livsglede eller hverdagslykke er, vil man oppnå dem da? Tvilsomt, eller i allefall ikke daglig. Å slik har desverre verden blitt. Mye vil ha mer. Vi får rett og slett ikke nok av ting som viser litt status. I allefall er det viktig for mange. 

Det var det for meg også. Helt frem til jeg ble kronisk syk og ufør. Eller det er litt feil å si, for jeg strebet fortsatt en god stund etter det perfekte livet “alle” tilsynelatende hadde.  Frem til en dag jeg innså at når jeg jaget etter å oppleve denne magien alle snakket om, forsvant min. For vi har forskjellige liv, vi har forskjellige ståsted i livet. Noe som betyr at min lykke er en helt annen en naboen sin. 

Shoppingtips

Gaveideer til under 500-lappen

Jeg vet at vi lever i en materialistisk verden. For mange er lykken og hverdags glede å ta seg råd til dyr bil, et stort hus, dyre møbler eller dyre reiser. Men er det hverdags glede? Er det noe du kan forvente og oppleve dagelig? Hvorfor må det være de store tingene vi ser på som viktig? Jeg gikk glipp av utrolig mange hverdagsøyeblikk, frem til den dagen jeg snudde fokuset. Vi har ikke stort hus, men vi har tak over hodet. Desverre er økonomien stram da jeg er ufør å det har gjort at vi passer dårlig inn i denne materialistiske tiden vi lever i. 

Vi har venner, familie og bekjente som fyller de dyre husene sine til maaaange milioner med dyre møbler samtidig som de kjører rundt i biler som koster like mye som halvparten av vårt hus. I mange år var jeg messunnelig. Jeg var messunnelig på at de ikke måtte spare, at de kunne kjøpe det de har lyst til å ha det slik de ønsker uten å tenke økonomi.  At folk kunne gifte seg foreksempel, har vært sårt for meg. Vi har ikke råd, ikke til et slikt bryllup jeg ønsker meg. Men så begynte jeg å samle på hverdagsmagi. Jeg så hele tiden på det som enten var uoppnåelig for oss pga økonomi/prioriteringer, eller det vi måtte spare til i et år for å få til som livsglede. Å den følesen når man kan dra på ferie etter å ha spart lenge er jo fantastisk men det er IKKE livsglede. Livsglede er for meg noe man lager selv med de midlene og forutsetningene man har.

Livsglede og hverdagslykke er ord jeg elsker. Å dagen bør ha masse av det. For meg er livsglede når jeg klarer å gjennomføre mine gjøremål for dagen, når jeg tusler i hagen eller rydder opp etter middagen. Fordi for meg er det ingen selvfølge. Jeg vet hvordan det er å ikke klare å dusje selv, jeg vet hvordan det er å ikke ha krefter til å gå. Hverdagslykke er de små øyeblikkene som gjør at du må smile. Som å sette deg på trappa med et nytt blad når lillemann er lagt for drubben. Høre fuglene kvitrer å se sommerfuglene danser i luften. Eller når ungene leker å kommer med iver i stemmen å forteller om dems nye erobringer. 

Vi kan selv bestemme om hva vi ønsker livene våre skal handle om. Alt handler om ditt fokus. Fokuserer du på det som er uoppnåelig eller det du sjelden opplever,  blir livsgleden og hverdagslykken mye mindre. Men om du fokuserer på de små fantastiske tingene vil du få en mer ro og lykkefølelse. 

Vi må la være å sammenligne oss med naboen, venninna eller onkelen. For alt vi vet er selv dem som virker som har alt, ulykkelig fordi den ønsker mer.  Vi må stoppe opp å nyte livet som er nå! De små tingene er livet, ikke de store tingene vi opplever sjelden. 

Nå skal jeg snart oppleve det som for oss er luksus, nemmelig ferie til utlandet. Vi må prioritere bort MYE for å kunne dra på ferie. Men for oss er det riktig og viktig. Det betyr ikke at det er lykken og selve livet. For det er slik som akkurat nå i skrivende stund. Jeg har tømt en oppvaskmaskin, Ludvig er lagt å jeg har satt på musikk. Nå setter jeg meg ut i solen å nyter et blad. 

Livet blir ikke alltid slik man trodde eller ønsket. Men det betyr ikke at livet er et dårlig liv. . Man må bare skru ned forventninger, snu om tankeganger og slutte å sammenligne seg med andre. Gjør livet ditt, til et så fantastisk liv som du har forutsetninger for å ha. Å slutt å gnage på det du hadde før, eller det du skulle ønske du hadde. 

Sett deg små og oppnåelige mål, vær stolt av det du får til å ta deg tid til å stoppe opp å nyte. 

Livet er nå. <3 

Følg meg på Facebook, Snapchat, Instagram og Twitter. Søk opp crohnsglede og legg meg til. Følg meg i min kamp mot sykdom. Jeg vil fortsette å skrive om mine opplevelser og mine erfaringer. Helt ærlig, uten filter. Del om du har lyst. 🙂 

#livsglede #hverdagslykke #forventninger #kroniker #crohns #ibd #fuckcrohns #crohnsfigther #figther #livet #kjempe #øyeblikk #mateialisme #uoppnålig #oppnålig #forrutsetninger #fokuser #tanker #snu #syk #ufør #dyslektiker #misunnelse #nyte #livsnyter #magi 

Som kronisk syk er det en ting som er veldig viktig. Hvile og planlegging. I går gikk ting litt skeis å det straffes jeg for i dag. Det friske ser på som en selvfølge, er ikke det for en/ei som er syk. Du vet den ekstra tanken som friske har? Den du bruker av når du er sliten etter en hard dag men bare må rydde, vaske tøy og trene før du legger deg? Du skrur over på ekstra tanken å gjennomfører dine gjøremål. Du blir sliten men med en god natt søvn har du hentet deg inn igjen å over på den vanlige tanken igjen. Kjekt med en slik ekstra tank ikke sant? Slik at du heletiden kan få gjort de små ekstra tingene hver dag. 

Shoppingtips

Julegavene som gir vann i munnen

Jeg har ingen ekstra tank. Eller egentlig tror jeg at min normale tank har blitt til en ekstra tank. For den energien som ligger i en ekstra tank skal nå rekke til hele min dag.  Det betyr at jeg har ikke nok energi til 1/3 del av dagen en gang. Jeg må prioritere, hvile og si nei. Jeg har INGEN ekstra energi å hente. En kronikers tank består av energi til kun noen få ting i løpet av en dag. Ladingen skjer om natta og er jeg heldig får jeg fylt opp tanken min igjen men jeg opplever ofte at den bittelille tanken min med energi bare blir halvfull grunnet dårlig søvn. 

Vi må planlegge alt vi skal. Legge inn hvilepauser for å fylle opp den lille tanken slik at den ikke går tom. For går den tom, Gud forby, da er det snakk om laaaaang tid å få fylt den igjen. 

I går gikk jeg på en smell. Jeg var med søstera mi til byen.  Ludvig på 11 mnd var jo også med. Når vi kom hjem var jeg sliten, Ludvig skulle sove å jeg fortet meg på sofan. Hvert minutt teller, er ikke søvn som er viktig men hvile. Ligge å gjøre ingenting. Så ringte en telefon jeg måtte ta. Vips våknet Ludvig å jeg hadde IKKE fylt tanken nok opp til å klare en hel ettermiddag med unger, middag, trass og stress.  Jeg hater når det skjer, for etter 16 år som syk bør jeg vite bedre. Jeg kjempet meg igjennom kvelden. Når ungene sov satt jeg apatisk i sofan og klarte ingenting. Hadde planer om så mye men nå var tanken min tom. Tårene presset på… 

Vasken i maskinen måtte bare bli liggende, rydding kan glemmes og selv det enkle som å prate med mannen min blir vanskelig. Hodet er helt ullent. Kroppen virker ikke mer! Det finnes ingen trekkoppskrue heller. Febrilsk prøver man å skjerpe seg men det går ikke. Man svarer med enstavelsesord når man blir spurt om noe, jeg prøvde å starte på blogginnlegg men ga opp. Klarte ikke…. mest av alt vil man bare finne den ekstratanken alle har…

Men det finnes ingen ekstratank… Nå er tanken tom. Selv med en god natt søvn er jeg totalt utslitt. Jeg har en liten kar på 11 mnd hjemme som får alt han trenger av mamma’n sin. men nå blir det ikke tur med vogna, det blir ikke herjing å springing. Mamma’n ligger på gulvet på en dyne å leker med Ludvig.. Alt foregår på gulvet. Energien må nå forsiktig deles ut. Min lille tank er nå 1/3 del full. En tank som er så stor som en vanelig frisk sin ekstra tank. 

Ludvig smiler og ler mot meg å tanken kryper litt oppover.. Sakte men sikkert går tanken opp igjen. Men det vil ta tid. Dagen i dag blir uten noe husarbeid eller andre sprell. Energien går til det mest nødvendigste. Ungene å det å klare å overleve frem til ny natt. Eldste er på hyttetur så har bare Isak på 4 og Ludvig hjemme. Heldigvis har jeg en mann også som hjelper til men jeg hater å være tom. 

Som syk mister mange sin energi. Det er en stor overgang å ikke ha mulighet til å være med på alt vi før så på som en selvfølge. Vi MÅ prioritere den lille tanken vi har. Det betyr at vi må si nei til mye, det betyr at vi gråtende må si nei til ting vi har utrolig lyst til. Fordi det tar for mye energi. Energi vi ikke har. Vi må legge inn hvile etter turer for å kunne fortsette dagen. Dere ser ikke dette. Dere ser meg smilende på bytur! Dere ser meg lekende med ungene i hagen, men dere ser ikke hvor mye det koster meg. Jeg har et godt liv fordi jeg har blitt god på å porsjonere ut energien min. Men jeg går på smeller, å jeg må si nei. 

Håper dere får litt mer forståelse for hvorfor jeg må si nei til ting innimellom. Å hvorfor jeg må avlyse ting fordi noe dukker opp. Jeg har ingen ekstratank. Når min tank er tom, er det ikke mer å hente. 

Crohnsglede <3

følg meg på Instagram, Facebook, Twitter og Snapchat. Søk opp crohnsglede å legg meg til. Del om du har lyst. Takk for at du leser. 

#fulltank #tomtank #energi #kroniker #sliten #utslitt #forståelse #smell #nei #hvile #mamma #crohns #fuckcrohns #crohnsglede #crohnsfigther #figther #hvilepauser #planlegging #fatigue 

I dag skal jeg fortelle om ei dame jeg har blitt litt kjent med i det siste. Jeg har troen på at ting vi opplever, skjer av en grunn. Jeg tror at mennesker vi møter, opplevelser vi har både gode og vonde skjer fordi det er en slags mening. Jeg tror ikke det er tilfeldig at mitt liv har vært slik det har vært. Jeg tror vi skal oppleve det vi opplever, for å lære å gi kunnskap videre.  #SPONSET# 

For noen uker siden fikk jeg en koselig mail av ei dame som skrev: “jeg så du beskrev deg som crohnsfigther. Det likte jeg veldig godt. Jeg er også en figther. ”  Slik startet en lang og personlig mail. Hun fortalte at hun hadde opplevd mye motgang og ikke minst dramatiske hendelser i livet som hadde gjort henne til en Figther. Hun hadde laget en bok, skrevet som en håndbok til oss damer spesielt. Oss som er snille piker og driftige damer. Vi som altid hjelper alle, er venn, elsker, kokk, mamma, sykepleiere, vi skal gjøre det godt på alle punkter å helst skal vi se fantastiske ut også. Noen som kjenner seg igjen? 

Hun spurte om hun kunne sende meg boken, mot at jeg ærlig skrev om den på bloggen. Hun fortalte at boken handlet om å ta grep for å ta vare på seg selv. Som dere vet er jeg ei som kjemper for nettopp dette. Å ta annsvar for sitt eget liv å gjøre det fantastisk. 

Jeg takket ja, å etter noen dager mottok jeg en nydelig bok i posten. En bok som man bare måtte bla litt i med en gang. Lørdags morgen ble jeg liggende i sengen å begynte å lese. Boken inneholder fantastiske bilder, nydelige sitat og små historier fra en sann figthers liv. Jeg leste boken med hele spekter av følelser. For selv om boken er ment som et hjelpemiddel for oss damer for å ta bedre vare på oss selv, handler den også om en kvinne sterkere en noen jeg tror jeg har møtt. En kvinne som kjempet for livet selv når egentlig håpet var borte…

Boken ga meg tårer, latter og iver. Å jeg kjente meg så igjen i det hun skrev om å selv ta annsvar. Blås i hva naboen mener du burde gjøre, gjør det som er best for deg og din familie.  Som dere skjønner er dette en bok jeg annbefaler dere å lese. Alle kvinner burde ha den på kjøkkenbenken.  Om det bare er for inspirasjon med de nydelige oppskriftene hun har i boken eller for en oppmuntring en mørk dag. 

Boken heter: Ta vare på deg selv! Håndbok for flinke piker og driftige damer. Skrevet av Monica Lien. Gå inn på tavarepådegselv.no å bestill. Jeg lover deg at det vil du ikke angre på! 

Om noen uker kan du være heldig å få en utgave av denne boken. Så følg med på crohnsglede på Facebook, å her på bloggen for denne muligheten bør du ikke gå glipp av. 

Det bor en figther i et vært menneske. Har du funnet din? 

Jeg avslutter dette innlegget med et sitat fra bokens siste side. Et som traff meg veldig: 

«lo que pasó pasó. Desde hoy borrón y cuenta nueva» 

«Det som har skjedd har skjedd. Fra i dag blir det blanke ark.» (Fra spansk) Som jeg skrev først i innlegget  tror jeg alt skjer av en grunn. Jeg trengte denne boken for å minne meg på hvilken figther jeg er. For å huske på å sette viktige grenser for meg og mitt liv. 

Crohnsglede <3 

Følg meg på facebook, instagram, snap og twitter. Søk opp crohnsglede og legg meg til. Delinger blir satt pris på. Ta deg tid til å lese litt i gamle bloggposter. Kanskje kan du kjenne deg igjen i noe? Eller du kanskje lærer oe nytt? Kunnskap  og åpenhet om livet som kronisk syk kan bidra til at de som kommer etter meg får en bedre forståelse en jeg hadde. 

#annonse #bok #livsglede #flikpike #driftikedamer #figther #bokorm #leseglede #oppskrifter #håndbok #kvinner #anbefaller #crohns #crohnsfigther #figther #livet #meningenmedlivet #giveaway #sponset #håndbok #godbok #facebook #kroniker #håp #livsmot #hærlig #jegkan #troenpådetumulige 

« Jeg sitter i leiligheten i 4.etasje å røyker. Bortsett fra lyden av hunden min Max, er det stille. Jeg er så rastløs. Klokken er 15.30 på ettermiddagen å jeg skal fortsatt være alene i nesten 2 uker til. Kan man bli gal av ensomhet? Klumpen i halsen vokser. Det er fredag å jeg burde jo ut! Jeg burde kledd på meg litt penere tøy og smilt litt til verden.

Licensed from: BDS / yayimages.com

Jeg sukker litt oppgitt over meg selv. Hva er det du driver med Ida? Hva er dette for et liv? Jeg slukket røyken å går inn på badet. Jeg ser på meg selv i speilet. Herlighet, hvem er hun som står der? Så blek, ulykkelig og trist? Hvor er Ida? Jeg ble stående å se på meg selv. Tårene begynte å renne… Det var ikke slik jeg skulle bli!! Jeg skulle jo leve livet mitt jeg nå! Istede var jeg bunnet til en leilighet både fysisk og psykisk. Når jeg turte å dra ut var det nesten ikke verdt det. For jeg ble så psykisk sliten. Sliten av å hele tiden tenke, sliten av å forberede meg å være i krise modus. 

Shoppingtips

Gaveideer til under 500-lappen

For tenk hvis? Tenk hvis jeg måtte på do når doen ikke var ledig? Tenk hvis jeg fikk akutt vondt å kanskje ikke orket noe? Tenk hvis noen tenkte noe dumt om meg? Tenk hvis noen sa noe jeg skulle bli lei meg for? Tenk hvis jeg ikke føler meg velkommen? Nei, det er best jeg er hjemme. Da plager jeg ingen. Å jeg slipper å være redd for “hva hvis”. 

Jeg tørket tårer, gikk inni stua og skrudde på TV. Så var det vel slik livet mitt skulle være. Jeg fortjener ikke noe mer heller. Klumpen i magen var nå blitt enda større. Jeg mislikte meg selv så sterkt. Stygg var jeg også, ingen vil jo være sammen med noen slike som meg. Nei, ikke hvis ikke de “må”. Jeg la meg ned i sofan og kjente tårene presset på… Herregud så patetisk du er Ida, ta deg sammen!!!!!!!»

Licensed from: cynoclub / yayimages.com

Det jeg skriver om er tatt rett ut av min hverdag for mange år siden. Jeg var dypt ulykkelig, jeg ønsket å bli elsket. Jeg ønsket å bli likt og satt pris på. Men hvordan kunne noen like meg når jeg hatet meg selv? Jeg tråkket på meg selv så fort jeg fikk tjangsen. Jeg så på meg selv som ei som ikke fortjente noe annet en dritt. Derfor ga jeg meg selv så mye dritt jeg kunne få. Sykdommen crohns hadde tatt strupetak på meg. 

Innerst inne hadde jeg så lyst til å bli likt av mennesker rundt meg. Jeg hadde lyst til å kjenne glede og felleskap. Men for at andre skal like en, eller se på deg som verdifull må du først like deg selv. Men hvordan kunne jeg like meg selv? Jeg som bare var syk, å ikke klarte å jobbe en gang

Licensed from: Iko / yayimages.com

Det kommer ingen å ringer på døra for å si du er nydelig eller god, om du ikke gir godhet. Det kommer ikke noen smil om du ikke gir smil først. Når jeg skulle begynne å leve igjen (har jo fortalt om mine 8 år i helvete. Om hvordan jeg tok den tøffe og lange veien mot livsglede) måtte jeg jobbe intenst med meg selv. Jeg måtte finne tilbake til Ida. Jeg måtte stå opp for meg selv, heie på meg selv og presse meg selv på en god måte. Jeg måtte finne troen på at Ida var fantastisk. At Ida var verdt å være sammen med selv med Crohns.

 Det rare var når jeg begynte å åpne meg, når jeg smilte mer til andre begynte jeg å få komplimenter. Jeg som  alltid hadde vært stygg, feit og ekkel skulle bli lagt merke til. Husker første gangen jeg fikk et kompliment (som single)  som om det var i går. Jeg var alene i byen å  skulle inn i en heis. Jeg hadde pyntet meg med heler og sminke. Inne i heisen sto det to gutter. Jeg smilte til dem å de smilte tilbake. I det jeg skal gå ut av heisen hører jeg: Du, jeg må bare si at du har de vakreste øynene jeg har sett! Jeg snudde meg å så han inn i øynene. Jeg trodde først han tullet men måten han så på meg, ga meg ingen tvil. Han mente det, jeg takket å gikk ut. Den følelsen kommer  jeg aldri til å glemme. Tårene rant den kvelden. Jeg hadde opplevd noe jeg aldri trodde var mulig. 

Licensed from: adrenalina / yayimages.com

Nå er dette 9 år siden (godt og vel) å jeg er fortsatt ikke noe god på å ta i mot komplimenter men jeg opplever det innimellom. Komplimenter for måten jeg er på varmer  meg mest. For fy søren som  jeg har jobbet for å komme hit  jeg er i dag. Jeg er stolt av den jobben jeg har gjort. Jeg har gått fra å se på meg selv som noe uverdig, ubrukelig og ekkelt. Som den syke som ikke er av noe verdi. Til å se at jeg har mange gode ferdigheter. Jeg kan, jeg klarer og jeg har en vilje av stål. 

Jeg har lært hvor viktig det er å like seg selv for å kunne bli likt av andre. Livet mitt startet først når jeg sluttet å tråkke på meg selv. 

Det jeg vil frem til med dette innlegget er kanskje litt defust. Men jeg vet mange har det slik jeg hadde det. Desverre kommer ingen å ringer på døra de. Du må gjøre jobben selv. Du må bli venn med deg selv før du klarer å tillate andre å slippe til. Du må presse deg ut å by på deg selv for å bli sett. Du må gi godhet for å få godhet tilbake. Det er en beintøff vei å gå, men det er så verdt det. 

Licensed from: nuchylee / yayimages.com

Drit i “hva hvis”. Livet er for kort til å bekymre seg for alt som kan skje. Med positiv tenking kan man flytte fjell. Ha troen på det umulige, og det umulige skjer. 

Crohnsglede<3

Følg meg på instagram, facebook, twitter og snapchat. Søk opp crohnsglede å legg meg til. Del gjerne om du ønsker. Delinger gjør meg glad,

#tøft #ensom #hat #alene #gråt #nedvergelse #stygg #dårlig #hvahvis #negativ #kjærlighet #fantastisk #livet #vennskap #troenpålivet #smile #kamp #verdi #lykke #crohns #crohnsfigther #figther #kroiker #fuckcrohns #crohnsglede #ansvar #positiv 
 

I dag skal jeg skrive om noe jeg har tenkt litt på i det siste. Media er full av historier om familier som ikke har råd/mulighet til å dra på utlandsferier i sommer. Det kommenteres i kommentarfelt i nettaviser, om at de som drar utenlands med barna er egoistiske. Fordi barn heller vil dra på telttur,  en å være med mor og far på heseblesende ferier.

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

Vi er en av de familiene som tar med barna våre til utlandet. Vi pakker bilen å drar på tur i flere uker. Målet er Italia. På veien ditt opplever vi mye gøy å storkoser oss. Ferien er på barnas premisser. Jeg og Robert legger opp til at ungene skal ha en avslappende, morsom og leken ferie. Når ungene koser seg, koser vi oss også. Ungene teller ned dager til vi drar. De har vært med oss hver sommer siden de ble født. Bortsett fra i fjor for da kom Ludvig 8.juli og helsen min var elendig. Ferien vår består av synging i bil, historier, konkurranser i bilen, gode matpauser, overnattinger på hotell, bading og lek i 2 uker når vi kommer ned til Italia og ikke minst: tid med mamma, pappa og søsken. 

Vi er IKKE rike. Jeg er jo ufør så her er det ikke mye ekstra å hente. Vi har valgt å prioritere disse turene. Det betyr at julegaver og bursdags gaver blir noen små ting, det betyr at andre goder blir det mindre av. Men for oss er det et riktig og viktig valg. Skal vi ha dårlig samvittighet for å dra på tur? Jeg mener at svaret er nei. Andre har et hus til 6 millioner, skulle de latt være å kjøpe det fordi andre ikke har råd? Skal de som har hest til barna la være å ha det fordi andre ikke har den muligheten? Jeg mener familier må få velge selv hva de gjør med sine ferier uten å bli påtvunget dårlig samvittighet.  Jeg har ikke dårlig samvittighet. Jeg mener vi gir gode opplevelser til våre barn. På lik linje som de foreldrene som drar på luksus ferier (vår ferie er ingen luksus) å på lik linje som foreldre som tar med barna sine på telt tur, eller gåtur på fjellet. Ja til og med de som tilbringer sommeren hjemme gir jo barna sine gode minner. 

Vi må lære barna våre at familier er forskjellig. At verden er urettferdig noen ganger. Våre barn har veldig lyst på katt eller hund. Det vil de aldri få. Betyr det at naboen ikke kan skaffe seg katt fordi det blir urettferdig? Hva med å flytte fokuset fra urettferdig til forskjellige opplevelser? Det handler ikke om hvor vi drar, men hva vi gjør og hvilke følelser det gir oss. 

Selvfølgelig er det trist at noen aldri får dra til utlandet. Ikke missforstå, men jo mer fokus vi voksene setter på det, jo værre blir det. Som voksene må vi takle urettferdighet og forskjeller.  Mine barn ville nok veldig gjerne vært mer på hyttetur. Men min helse er virkelig ikke laget for hytteliv. Det betyr at de får ikke hyttetur med mamma og pappa. Men de får andre ting som de som er på hytte ikke får. Det må være aksept for alle forskjellige ferier. 

Jeg syntes det nesten har vært overfokus på de foreldrene som drar med barna til utlandet. Det står om egoisme, om fyll, om grinete barn osv. Foreldre som blir i Norge får ros for å være kjærlige foreldre med mye omsorg. Jeg tror dårlige foreldre kommer uavhengig om hvor ferien blir lagt til. På lik linje som at gode foreldre også kan ta med ungene på ferie. 

Dette ble et langt innlegg. Men det jeg vil frem til er  at det er vi voksene som må endre fokuset vårt. I fjor hadde vi hjemmeferie. Vi storkoste oss, vi grillet, hoppet på trampoline, var masse på stranda og syklet i gata. Ungene hadde det topp. På lik linje som de har det fantastisk på tur i Europa.  En god ferie er ikke hvor vi er. Det er hva vi gjør det til. 

Ønsker dere en fantastisk ferie. 

Følg meg på Facebook, Instagram, snap og Twitter. Del om dere ønsker. 

Crohnsglede <3 

#ferie #ulikheter #sommer #utlandet #hjemme #aksept #foreldre #barn #familie #godferie #fokus #hytte #teltur #gøy #minner #annsvar #branok #forskjeller 

Noe av det jeg har mest minner av, fra tiden jeg var alvorlig syk på sykehuset var den grusomme redselen. Den redselen som kom snikende for så å ta strupetak på meg når jeg minst ventet det. Jeg var mye redd. Ikke bare redd for det som skjedde der og da, nei jeg var nok like mye redd for fremtiden. For hva skjer når du fra en dag til en annen får livet snudd opp ned? Når livet du så for deg plutselig blir avlyst? Jeg ble redd. Men jeg turte ikke vise det til noen

Jeg måtte igjennom utrolig mange vonde og ubehagelige undersøkelser. Undersøkelser som for meg opplevdes som overgrep. Jeg gikk fra å være ei jente som hadde et veldig privat forhold til kroppen sin til å måtte godta at selv det mest private skulle undersøkes. Ikke bare en gang men MANGE ganger og av forskjellige leger. Jeg var 17 år og livredd. Men hadde jeg noe valg? Hadde jeg noe jeg skulle sagt? 

Licensed from: moodboard / yayimages.com

Shopping

Alltid suksess: Julegavesettene som blir perfekte julegaver

Jeg husker mine foreldre kalte meg tapper. De sa jeg var sterk som bare godtok alt jeg måtte igjennom. Men hadde jeg noe valg? Jeg var 17 år. Ikke barn men heller ikke voksen. Jeg hadde aldri i livet mitt vært borti smerter bortsett fra noen kneskader og leddbetennelser. Over natten skulle jeg takle smerter værre en fødsel. Når jeg hadde besøk blunket jeg vekk tårer, når noen sa jeg var tapper svarte jeg bare: jeg har ikke noe annet valg.    Første gangen jeg skulle igjennom undersøkelser gruet jeg for det ukjente. Alle de neste gangene gruet jeg for det kjente… 

Når mine pårørende dro kom tårene… For jeg var redd. Jeg kunne ligge å gråte i timesvis. Ligge å håpe på at noen skulle tilfeldigvis komme innom å se meg, holde rundt meg å si at det skulle gå bra. Men det kom ingen… Jeg husker jeg ble trillet ned til undersøkelser å tårene dryppet ned på hodeputen. Jeg hadde mest lyst til å flykte, mest lyst til å hyle ut at dette vil jeg ikke være med på. Men jeg hadde IKKE noe valg. Noen ganger ble jeg fulgt av en koselig sykepleier andre ganger ble jeg satt i gangen alene for å vente. Vente på det jeg gruet mest for. 

Når jeg ble trillet inn på undersøkelsesrommet var kroppen i kamp modus. Jeg husker jeg altid ba dem om å være forsiktig. Legen svarte bare noe som: dette går fint om du samarbeider. Jeg prøvde å sammarbede doktor, jeg prøvde å ikke hyle. Når du ba meg holde kjeft så skjedde det motsatte. Jeg var REDD! Hva gjør man i en panikk situasjon? Man kjemper…. 

Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

Men så kom jeg i denne situasjon så mange ganger at jeg sluttet å kjempe. Kroppen og hodet valgte å koble fra hverandre. Hodet mitt var med hele tiden, jeg hørte ALT dere sa! Men kroppen lå urølig. Jeg hadde sluttet å kjempe. Dere sa jeg var flink. Den legen som tidligere hadde bedt meg holde kjeft roste meg for å ligge rolig mens han påførte meg umenneskelige smerter. Jeg svarte han ikke… Hva skulle jeg si? Jo takk? 

Jeg viste jo at jeg måtte. Jeg var 17 år. Ikke voksen men heller Ingen barn.  Jeg gråt når jeg var alene, men rundt mennesker viste jeg et mot og en styrke jeg ble beundret for. Men jeg var verken sterk eller modig. Jeg hadde bare ikke noe valg. JEG VAR LIVREDD!!!! Om jeg hadde fortalt mine foreldre hvordan jeg hadde det ville de fått det enda vanskeligere en de allerede hadde det. De viste jo ikke hva godt de skulle få gjort. Jeg valgte å skåne dem.  Jeg valgte å kjempe min kamp alene. 

Jeg har klart meg bra på tross av mange vonde opplevelser. Jeg gikk fra å være en vanelig frisk 17 åring til alvorlig syk på en dag. Psykisk fikk jeg ingen hjelp. Jeg valgte å stenge inn all redsel. Jeg ville ikke bekymre pårørende fordi jeg så at de tok sykdommen tungt. Det skulle vært et team som tok annsvar der det medisinske stoppet. Både for å gi støtte til den syke men også for å lære opp de pårørende. 

Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

På tross av all redsel jeg opplevde for 16 år siden har jeg fått den fremtiden jeg for 16 år siden fryktet var borte. Fortsatt kan jeg i noen tilfeller få Flash back, men jeg har funnet en måte å overleve på. Nå er målet mitt at andre nydiagnoserte skal slippe å være alene om det jeg slet med. At de skal slippe å være livredde og alene.

En dag skal drømmen bli virkelighet. 

Følg meg på Facebook, Instagram, Snapchat og Twitter. Del gjerne om du ønsker. 

#sykehus #ung #redd #livredd #undersøkelser #sterk #modig #tårer #fremtid #flinkpike #barn #voksen #pårørende #crohns #crohnsfigther #fuckcrohns #crohnsglede #drøm #nydiagnosert #frykt #alene #hjelpe #virklighet #kroniker #livsglede #livetblebra