Noe av det jeg har mest minner av, fra tiden jeg var alvorlig syk på sykehuset var den grusomme redselen. Den redselen som kom snikende for så å ta strupetak på meg når jeg minst ventet det. Jeg var mye redd. Ikke bare redd for det som skjedde der og da, nei jeg var nok like mye redd for fremtiden. For hva skjer når du fra en dag til en annen får livet snudd opp ned? Når livet du så for deg plutselig blir avlyst? Jeg ble redd. Men jeg turte ikke vise det til noen

Jeg måtte igjennom utrolig mange vonde og ubehagelige undersøkelser. Undersøkelser som for meg opplevdes som overgrep. Jeg gikk fra å være ei jente som hadde et veldig privat forhold til kroppen sin til å måtte godta at selv det mest private skulle undersøkes. Ikke bare en gang men MANGE ganger og av forskjellige leger. Jeg var 17 år og livredd. Men hadde jeg noe valg? Hadde jeg noe jeg skulle sagt? 

Licensed from: moodboard / yayimages.com

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg husker mine foreldre kalte meg tapper. De sa jeg var sterk som bare godtok alt jeg måtte igjennom. Men hadde jeg noe valg? Jeg var 17 år. Ikke barn men heller ikke voksen. Jeg hadde aldri i livet mitt vært borti smerter bortsett fra noen kneskader og leddbetennelser. Over natten skulle jeg takle smerter værre en fødsel. Når jeg hadde besøk blunket jeg vekk tårer, når noen sa jeg var tapper svarte jeg bare: jeg har ikke noe annet valg.    Første gangen jeg skulle igjennom undersøkelser gruet jeg for det ukjente. Alle de neste gangene gruet jeg for det kjente… 

Når mine pårørende dro kom tårene… For jeg var redd. Jeg kunne ligge å gråte i timesvis. Ligge å håpe på at noen skulle tilfeldigvis komme innom å se meg, holde rundt meg å si at det skulle gå bra. Men det kom ingen… Jeg husker jeg ble trillet ned til undersøkelser å tårene dryppet ned på hodeputen. Jeg hadde mest lyst til å flykte, mest lyst til å hyle ut at dette vil jeg ikke være med på. Men jeg hadde IKKE noe valg. Noen ganger ble jeg fulgt av en koselig sykepleier andre ganger ble jeg satt i gangen alene for å vente. Vente på det jeg gruet mest for. 

Når jeg ble trillet inn på undersøkelsesrommet var kroppen i kamp modus. Jeg husker jeg altid ba dem om å være forsiktig. Legen svarte bare noe som: dette går fint om du samarbeider. Jeg prøvde å sammarbede doktor, jeg prøvde å ikke hyle. Når du ba meg holde kjeft så skjedde det motsatte. Jeg var REDD! Hva gjør man i en panikk situasjon? Man kjemper…. 

Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

Men så kom jeg i denne situasjon så mange ganger at jeg sluttet å kjempe. Kroppen og hodet valgte å koble fra hverandre. Hodet mitt var med hele tiden, jeg hørte ALT dere sa! Men kroppen lå urølig. Jeg hadde sluttet å kjempe. Dere sa jeg var flink. Den legen som tidligere hadde bedt meg holde kjeft roste meg for å ligge rolig mens han påførte meg umenneskelige smerter. Jeg svarte han ikke… Hva skulle jeg si? Jo takk? 

Jeg viste jo at jeg måtte. Jeg var 17 år. Ikke voksen men heller Ingen barn.  Jeg gråt når jeg var alene, men rundt mennesker viste jeg et mot og en styrke jeg ble beundret for. Men jeg var verken sterk eller modig. Jeg hadde bare ikke noe valg. JEG VAR LIVREDD!!!! Om jeg hadde fortalt mine foreldre hvordan jeg hadde det ville de fått det enda vanskeligere en de allerede hadde det. De viste jo ikke hva godt de skulle få gjort. Jeg valgte å skåne dem.  Jeg valgte å kjempe min kamp alene. 

Jeg har klart meg bra på tross av mange vonde opplevelser. Jeg gikk fra å være en vanelig frisk 17 åring til alvorlig syk på en dag. Psykisk fikk jeg ingen hjelp. Jeg valgte å stenge inn all redsel. Jeg ville ikke bekymre pårørende fordi jeg så at de tok sykdommen tungt. Det skulle vært et team som tok annsvar der det medisinske stoppet. Både for å gi støtte til den syke men også for å lære opp de pårørende. 

Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

På tross av all redsel jeg opplevde for 16 år siden har jeg fått den fremtiden jeg for 16 år siden fryktet var borte. Fortsatt kan jeg i noen tilfeller få Flash back, men jeg har funnet en måte å overleve på. Nå er målet mitt at andre nydiagnoserte skal slippe å være alene om det jeg slet med. At de skal slippe å være livredde og alene.

En dag skal drømmen bli virkelighet. 

Følg meg på Facebook, Instagram, Snapchat og Twitter. Del gjerne om du ønsker. 

#sykehus #ung #redd #livredd #undersøkelser #sterk #modig #tårer #fremtid #flinkpike #barn #voksen #pårørende #crohns #crohnsfigther #fuckcrohns #crohnsglede #drøm #nydiagnosert #frykt #alene #hjelpe #virklighet #kroniker #livsglede #livetblebra