Varmepumpa suser og jeg kjenner hjertet mitt banker hardt og fort. Det er mørkt, helt mørkt. I fra magen kommer det små perfekte dult. Dult fra det som skal bli mitt barn. Eller skal det det? Jeg kjenner panikken griper tak i meg som et strupetak. Jeg får lyst til og hyle, rømme og bare slippe denne usikkerheten. Jeg legger mine varme hender på magen min som nå har blitt en god kul. Jeg kjenner på hvor inderlig høyt jeg ELSKER dette barnet allerede nå før det er født.
Jeg er livredd, jeg er livredd fordi jeg i morgen skal på organrettet ultralyd. For siden jeg er kronisk syk og må ta medisin i svangerskapet er det en ørliten tjangs for at babyen vil få defekter. I mitt vedkommende er det snakk om ganespalte og ryggmargsbrokk. Bare og skrive det gjør meg skjelven. For tenk om? Tenk om mine medisiner kan være med på og skade mitt barn? Selv om tjangsen er minimal og legene beroliger meg sitter frykten i meg som en flis i fingeren du aldri får bort. Selv hvor mye du prøver og glemme den, kjenner du den hele tiden.
Nå skal det sies at jeg også opplevde skrekken på en av disse organrettede ultralyden for 6 år siden. Jeg opplevde og få beskjed om avvik. Jeg opplevde sorgen, redselen og den dype fortvilelsen jeg ikke var forberedt på og takle. Hva som skjedde kan du lese ved og følge DENNE LINKEN HER! Så nå ligger jeg her og kjenner på hvor mye jeg gruer meg. Jeg har ikke klart og blogge denne uken fordi jeg vil bare bli ferdig med det i morgen. Jeg vil vite hvor jeg står. Kan jeg slippe jubelen løs og glede meg? Eller må jeg ta innover meg en stor tung byrde og sorg? Jeg håper selvfølgelig på det første, men panikken og redselen slipper meg ikke.
Robert er 40 år i morgen også. Så det er jo en fin dag, det må jo bli en fin dag? Send meg gode tanker i morgen. Jeg trenger det. Skriver om hvordan ting har gått så fort jeg orker og har tid. Nå skal jeg prøve og sove, klokken ringer 05.00 i morgen og jeg trenger søvn.
I magen er det full fart, prøver du og si meg noe lille venn? Jeg håper så inderlig alt er bra med deg slik at jeg kan få deg i mine armer om noen måneder. For kjærligheten til en mors ufødte barn er så uendelig sterkt og jeg vil kjempe for deg det skal du vite.
De fleste vet jeg er kronisk syk, både fordi jeg er åpen om det privat, men også fordi jeg er offentlig åpen om det å være kronisk syk på godt og vondt. Når en er syk har en dårlige dager og gode dager, eller man kan tro man har en god dag som i løpet av et måltid, kan bli snudd til et sant helvete. Og det kan være vanskelig for de rundt oss kronikere og forstå. For hvordan kan vi se så friske ut og være alvorlig syke og innlagt på sykehus dagen etter?
Jeg har altid hatt store mål og vært sterk og nådd målene mine. Jeg var sjelden syk frem til des/januar 2001, men da snudde det. Januar 2001 fikk jeg diagnosen Morbus crohn etter at jeg ble alvorlig syk og havnet på sykehuset i mange måneder. Jeg slet i mange år med å godta at jeg ikke var bra nok mer, at ting jeg gjorde mislykkes. Hvis jeg anstrengte meg litt for mye, ble det innleggelser med mye smerter, tårer, og medisiner.
Jeg har i løpet av 16 år måttet kjempe hver dag for at jeg skal ha en god dag, og jeg vil nå bare hjelpe dere til å forstå. For hvem har ikke tenkt: jøss, er ikke hun ufør/sykmeldt? Hvorfor er hun på kafe da? Eller: hun der er jo så syk visstnok, men på fest det orker hun? Eller: hun sier hun er for syk til å jobbe, men hun ser jo langt i fra syk ut, der hun kommer sminket å fin når hun henter i barnehage.
Jeg vet mange har tenkt slik. Tenkte slikt før jeg også, jeg er den første til å innrømme det. Men jeg har måttet gitt opp mange drømmer og sykdommen har tatt fra meg så mye. Derfor er det viktig å fortsette å leve, det er viktig og fortsette og håpe. Er det riktig å legge seg ned å gråte, sutre eller bare bli en dass selv om en har det tøffere en andre?
Det mener jeg tvert i mot. Jeg står opp hver dag, selv om smertene iler i kroppen, sender barna i barnehagen og på skole. Jeg hviler meg mange ganger i løpet av en dag for å fylle på energi, og jeg sover sammen med sønnen min på 18 mnd midt på dagen for å klare kvelden. Jeg leker med ungene mine, smiler og ler. Men når de er i seng er jeg kjempe sliten. Om det skulle være slik at vi som er syke, slik at vi ikke er arbeidsfør (er faktisk en lang prosess å komme dit, som de fleste kjemper i mot, til det ikke er noe håp mer) aldri på en god dag skulle kunne kose oss, hadde livet vårt hatt noe verdi da?
Jeg mener at vi med kroniske sykdommer og andre utfordringer har rett på å kose oss på en god dag. Isteden for å sitte å tenke at vi ikke er syke nok, forde vi er ute på kafe, så gled dere med oss. For hva vet dere om hva vi ofrer?
Det finnes ingen garantier på at du plutselig sitter her jeg sitter en dag selv. Jeg skal da ta i mot deg med et smil og si jeg forstår. For jeg gjør det,Jeg forstår hvordan det og leve med en kronisk sykdom i den perfekte verden. Jeg vet hvordan ordene, blikkene og følelsen av å bli mistrodd kan skape store problemer med å finne verdighet og glede i livet. Hvem ønsker dette livet? Ikke jeg, men så er det dette jeg har fått utdelt, og jeg har tenkt til å fortsette å leve. INGEN skal ta fra meg smilet, håpet å gleden over en god dag. INGEN kan kjenne 10% av smerten JEG bærer på en dårlig dag. For å leve med kroniske smerter og en så tabu sykdom som Morbus Crohn er vanskelig.
MEN MITT VALG ER TATT, JEG SKAL FORTSETTE OG LEVE!!!!
Så neste gang dere ser en som ikke ser syk ut, som smiler og ler slik som meg på det øverste bildet så husk at det kan være kort til et helvete slik på bildet av meg under. Slutt å døm, ikke gjør hverdagen til oss syke tøffere en den allerede er, uansett hva det feiler oss, gled dere heller med oss. Vi har nemmelig ikke gitt opp, vi velger å trosse alt det vonde, tøffe og alle smertene som kunne kastet hvem som helst ned i kjelleren. Vi har funnet ut at vi velger å leve. Vi gleder oss over det vi klarer isteden for alt vi ikke klarer. Vi ser muligheter fremfor hinder.
Jeg har verdens beste familie, unger jeg elsker og jeg nyter livet mitt. Jeg har og verdens beste venner som forstår meg, som lar meg bare være Ida og som ikke dømmer. Så takk til alle dere jeg møter på min vei som koser dere med meg på gode dager, som kan vise omsorg og forståelse når hverdagen blir for tøff. Jeg har en mann som ALDRI ser meg som sykdom men som IDA. Han ser mine kvaliteter og mine egenskaper på tross av utfordringene jeg har. Han dytter meg de dagene jeg trenger en dytt og han holder meg igjen når jeg ikke klarer og bremse selv.
Så til dere som mistror kronisk syke, de hadde lånt bort skoene sine gladelig en time eller to, for at dere skulle kunne kjenne det på kroppen. Ikke for at vi unner dere vårt liv, men for og slippe og føle skam for og kose seg, når formen tilsier det. Håper dere tenker dere litt om neste gang, gi et smil å gled dere over en god dag istede for å gjøre en god dag til en vond dag, for et menneske som skulle gjort alt for et A4 liv som ditt.
Crohnsglede<3
Dette var mitt første offentlige innlegg om min sykdom og mine tanker rundt det. Delt på min facebook profil for 3 år siden i dag. Jeg skrev det fordi jeg ønsket og informere og gi forståelse. Jeg velger å skrive den litt om og tilpasse den til bloggen for å dele den med enda fler. For budskapet er så utrolig viktig og noe jeg brenner så utrolig for. Vi mennesker har lett for og tro og mene noe, om ting vi ikke bør bry oss om. Hvorfor ikke glede oss med hverandre, gi glede og støtte? Det finnes så mange som trenger din vennlighet og vilje til og forstå.
Om du ønsker og fortsette og lese mine blogginnlegg så følg in facebook side. Der legges alle blogginnlegg ut og mye annet sprell. Jeg er dyslektiker så skrivefeil vil forekomme.
Noen perioder i livet er litt heseblesende. Uansett hvor rolig du prøver å ta ting, så er det noe som skjer hele tiden. Med tre barn er det ting som skal følges opp naturligvis, noe jeg syntes er utrolig koselig. Jeg har hele tiden sagt at jeg prioriterer ungene før noe annet, noe som er helt riktig. Men i det siste har jeg kjent på denne snikende følelsen av å ikke klare å hente meg inn. Jeg som er så god på og posjonere ut energien min for å fungere på det jeg mener er viktigst, merker nå at jeg er helt på kanten av stupet hele tiden.
Jeg elsker å være hjemme med Ludvig og jeg hadde aldri sett for meg at jeg måtte kaste inn håndkleet, om ikke vi finner en løsning. For en ting er før jeg ble gravid, men nå har jeg ikke bare meg å ta hensyn til, men også et barn i magen. Derfor har vi med tungt hjerte forhørt oss med barnehagen for muligheten til å ta Ludvig inn i mai, noen dager i uka. For egentlig skal han jo ikke begynne i barnehagen før august. Jeg skal føde i juli, noe som vil si at den tiden jeg så sårt trenger for å hvile og forberede meg til fødsel, vil gå til å springe rundt etter en 2 åring.
Det rare er at jeg kjenner på følelsen av nederlag. Selv om jeg vet at det er det beste for oss ALLE, så kjenner jeg så på følelsen av å ikke klare å fullføre det jeg setter meg som mål. Jeg vet jo det er utrolig teit og at selv friske hadde trengt tid til å hvile som høygravide, likevel så kverner det i meg av dårlig sanvittighet. Jeg elsker ungene mine og det å sette MEG forran dem føles så feil. Men så vet jeg jo også at uten meg fungerer ingen i familien og dermed er det absolutt den beste løsningen.
For jeg kjenner meg så godt, at jeg vet at for ungene går jeg LETT på felgen. Jeg kan fint si nei til andre, men å sette stopp for ungene er så utrolig vanskelig. Heldigvis har jeg en mann som forstår og som selv har snakket med styrer i barnehagen for å se på mulighetene for å få Ludvig litt inn i barnehage fra mai. Så da får jeg bruke tiden til mai på å bearbeide og forberede meg på å slippe litt opp. For man skulle kanskje tro at det å levere unger til barnehage blir lettere for hvert barn? Vel, jeg kan skrive under på at slik er det ikke her. Men jeg merker at dette svangerskapet flyr avsted uten at jeg rekker å nyte, kjenne og kose meg. For jeg henger bare litt heseblesende etter føler jeg.
Noen ganger må jeg stoppe opp og ta meg tid til og tenke over hva jeg faktisk får til på tross av og på grunn av mitt liv og mine erfaringer. Det er når en er som svakest en ser hvor sterk man er.
Dagene går til mat, lek, søvn (jeg sover når Ludvig sover) rydding, klesskift, hvile, mer lek, legetimer, matlaging, lekser, hvile, lek, stell osv… når ungene er i seng er jeg totalt tom for krefter og blir sittende apatisk i stua. Jeg har heletiden dårlig samvittighet for mailer og meldinger som jeg desverre ikke får svart på fort nok. Jeg har dårlig samvittighet ovenfor mannen som ser meg med håret i en tull og som sitter sovende i stua kl 19.30 på kvelden. Jeg har dårlig samvittighet ovenfor bloggen, venner, familie og ikke minst meg selv. For jeg har ikke tid eller ork til å prioritere meg om dagen. Jeg koser meg og nyter dagene med ungene, men noe mer en det har jeg ikke energi til. Nå skal vi ha litt ferie sammen i vinterferien noe jeg gleder meg til. Skal skrive mer om hva, senere.
Så må jeg bare innrømme at jeg er ingen frisk mamma. Jeg er en mamma med mine utfordringer og ting å ta hensyn til. Så da får vi rett og slett gjøre det beste ut av det slik at JEG rekker og nyte og kjenne at jeg koser meg med livet mitt. Noen valg er vanskelige men riktige og ta.
Crohnsglede <3
Jeg sa at jeg skulle gi dere en overraskelse i dag også. Vel, happybox vil dele ut en happybox til en av dere! Konkurransen kommer i morgen. 🙂 Håper dere har forståelse med at jeg har det litt tøft nå, og at jeg må prioritere det som er viktigst. Det betyr at jeg kanskje svarer litt senere på meldiger eller mail, eller ikke får postet kommentarer umiddelbart. Jeg holder også på med ting i kulissene som dere ikke får vite om riktig enda, så jeg har mange baller i lufta. Intervjuer skal også gjøres ,noe jeg ønsker og gjennomføre fordi det er viktig for meg. Så får vi mikse og trikse slik at jeg kan fortsette og gjøre det som er viktig for meg OG være en god mamma. For jeg ELSKER å jobbe med foredrag, blogg, fokus på kronisk helse og gjøre den jobben jeg har lovet jeg skal gjøre. Og selv om jeg er mamma er det viktig at jeg får mulighet til å være meg, å gjøre det som jeg liker.
