Som dere vet er jeg sponset av happybox. Det er et fantastisk produkt som jeg er utrolig stolt av og få være sponset av. For det er virkelig et produkt jeg ELSKER. denne utgaven har de virkelig overgodt seg selvfulstendig. For for en pakke med fantastisake produkter. Jeg har prøvd, kost meg og virkelig hatt tid til og nyte produkter av beste kvalitet. Håret mitt ser FANTASTISK ut etter en shampo og balsam jeg aldri har opplevd maken til. Og det beste av alt er jo at disse er i fulle størelser.
Men nå over til det mest fantastiske av det fantastiske denne utgaven. For hvor mange ganger har ikke du ønsket og finne den perfekte parfymen? Hvormange ganger har du ikke trodd du har funnet den etter intens lukting i parfymeriet og tilslutt tar du den du tror er best. Når du kommer hjem oppdager du at lukten ikke var perfekt likevel. I denne utgaven får du nemmelig 14 (!!!!) parfymeprøver fra et nytt og fantastisk parfymemerke som heter COMMO. Nå har du muligheten til og i fred og ro prøve parfymer og finne din favoritt i fred og ro i ditt eget hjem. Jeg må si at det og velge favoritt ikke var lett, for av disse 14 var det kun to stykker som ikke falt 100% i smak. Med andre ord, dette er fantastisk.
Min favoritt landet til slutt på nr 10 med navn AURORA. duften passer meg perfekt og jeg har fått så mye skryt. Robert har gått og luktet på meg og sagt at den parfymen er helt nydelig. Commo er innspirert av skandinavisk disign og levesett.
i tillegg til det som er nevnt er det MANGE fantastiske produkter. Nå i vinterkulden sliter jeg med utrolig tørre hender, i pakken lå det en stift som har reddet mine tørre og sprukne hender. Gå inn på Happybox.no HER og bestill din pakke du også. Du vil motta fantastiske pakker med nydelige skjønnhetsprodukter til en verdi av 1500 kr og til en virkelig GOD pris. ( sjekk nettsiden) Som mamma til snart fire og kronisk syk er min hverdag travel derfor er denne happybox`n som kommer rett hjem i postkassen helt fantastisk. Og hvem liker ikke hyggelige overraskelser i posten? Jeg vil presisere at jeg ALDRI kunne reklamert for noe jeg ikke står 100% innenfor. Dette er virkelig noe jeg kan gå god for.
Crohnsglede<3
Delinger settes pris på. <3
Følg min Facebook side HER. Jeg skriver om livet som kronisk syk, mamma til 3 og gravid med 4 mann. Jeg skriver om oppturer, nedturer, håp og livsglede påtross av utfordringer og motgang. Livet er fantastisk om du leter etter det fantastiske.
En liten snartur innom bare. Dagene flyr avsted og i morgen er jeg 16 + 0 av 40 +3 svangerskaps uker og dager. Rart hvor fort tiden går. Har mange tanker om dagen. 15 februar skal vi til Rikshospitalet på noe som heter organrettet ultralyd. Jeg går på medisiner for sykdommen Epilepsi som jeg ikke kan slutte på. Den har en minimal tjangs for og skade foster og jeg må derfor inn og sjekkes nøye av Norges beste eksperter i fostermedisin.
Nå har jeg vært gjennom det samme med alle sammen og alt har gått fint til nå. Tenk om jeg er så heldig og får 4 friske og fine barn. Det burde kanskje beroliget meg men jeg blir mer og mer urolig for vært barn egentlig. Gleder meg veldig til og bli ferdig med det. Magen virker til og ha roet seg litt egentlig. Fortsatt en god del smerter men virker som magen er mer stabil. Nesten så jeg ikke våger og skrive det i redsel for et skikkelig tilbakefall.
Men vi blogges mer senere i dag. :)vi er på vei til Sverige for påfyll av melkefritt og laktosefritt. Barna sitter og rocker i baksetet og jeg kjenner trøttheten siger på. Utenfor bilen snør det tett til barnas glede.
Jeg har virkelig slitt med og blogge i det siste. Årsaken har ikke vært den mange kanskje tror. For skrivesperre er ikke problemet, her er det nemlig noe helt annet som har stoppet meg. For jeg har slitt med og kunne skrive når jeg må unnlate og skrive om det som er min hverdag. Og akkurat i det siste har hverdagen dreiet seg mye om en ting som skal skje i juli.
For som dere kanskje husker tok jeg første skrive pausen i november. Les innlegget HER Årsaken var at jeg måtte ha tid til og tenke, tid til og puste og tid til og fordøye noe jeg ikke trodde jeg skulle ta stilling til igjen. For dette kom som et sjokk, et sjokk som måtte veies nøye for og i mot. For med sykdom og 3 barn var dette noe vi ikke kunne ta lett på.
Etter mye tårer ble valget tatt og i juli kommer 4 barnet. Vi skal bli en familie på 6. Jeg føler jeg har holdt noe viktig skjult for dere og har gledet meg, og gruet meg for og fortelle det til dere. Gledet meg forde jeg nå kan skrive fritt igjen om alt som opptar meg, uten og holde ting borte fra dere. Gruet meg fordi jeg vet mange har meninger om syke, uføre og barn. Det har jeg jo kjent på kroppen alerede med 3 barn, så hvordan skal det aksepteres at vi skal få fire? Nå tenker mange at vi burde beskyttet oss noe vi selvfølgelig har gjort, noe som gjorde dette ekstra vanskelig for oss. Men pga medisiner og mine sykdommer har medisinen ikke hatt godt nok opptak. Men pokker heller, vi er to voksene mennesker med god omsorgsevne, kjærlighet og jeg tenker at dette er vårt valg og vårt liv.
Når vi først satt i situasjonen klarte jeg ikke tanken på og ta bort mitt eget barn. For da må det jo være en mening med at akkurat dette barnet nå gror i min mage. Jeg tror alt har en mening og at dette er en erfaring vi har virkelig måttet kjenne på hvor vanskelig det er og ta valg. Men når valget var tatt var det et godt og fint valg vi er stolte av. For vi har utfordringer som alle familier, men vi har også så mye kjærlighet og gi barna våre at dette barnet vil bli like høyt elsket som de 3 andre. Jeg kommer til og skrive litt om det og være gravid og syk fremover. For jeg savnet litt info om det under mine forrige svangerskap.
Nå er hemligheten ute og jeg kan stolt si at jeg skal bli mamma til barn nr 4, på tross av utfordringer og sykdom.
Håper dere tilgir meg og forstår hvorfor jeg har vært stille. Dere får mer info senere, vi blogges plutselig igjen.
Crohnsglede<3
Året 2017 blir et spennende år for både crohnsglede og meg personlig.
Følg min Facebook side HER om du ønsker og følge meg i graviditeten med barn nr 4, og ellers i mitt arbeid med og fremme forståelsen for hvordan det er og leve med kronisk sykdom. Jeg skriver om tema knyttet til livet som syk og om oppturer og nedturer. Samtidig er noe av det aller viktigste for meg og spre god og ærlig informasjon med livsglede og håp. For livet som syk kan være fantastisk på tross av utfordringer om du våger og se etter det fantastiske på tross av. Jeg er dyslektiker så skrivefeil vil forekomme.
God morgen, snakk om og være sliten i dag. Heldigvis er det ikke slik vondt sliten, men egentlig litt godt på en måte. Dagen i går gikk i ett fra tidlig på morgenen til sent på kvelden. Jeg har jo Ludvig hjemme enda, så har absolutt nok og henge fingrene i. Derfor er formiddags drubben han har like viktig for meg. Uten den har jeg ingen kjangs til og komme meg gjennom dagen uten den berømte smellen.
Som dere vet skulle jeg til Oslo i går og jeg hadde forberedt meg godt. I veska hadde jeg med meg alt jeg mot formodning kunne trenge. I 99% av tilfellene går jo alt greit men det og vite man har med seg nød utstyr gjør selv det vanskelige lettere. For det koster mye og sette seg på et tog ALENE. Det koster mye og traske inn på et møterom med mange ukjente mennesker, som lille Ida, uten tittel eller fagelig kompetanse og skulle være likestilt med. En gjeng mennesker jeg ser opp til og som jeg skulle ønske jeg var en del av. Jeg snakker om menneskene som deltar i samfunnet slik det er meningen man skal. Hardt arbeidene mennesker som gjør en forskjell i livene til mange.
Det koster mye fordi jeg vet at min mage tåler dårlig stress, den tåler dårlig og ikke ha kontroll. Jeg innrømmer gladelig at for 8 år siden hadde det jeg gjorde i går ALDRI vært et alternativ. Jeg hadde unngått situasjoner som omhandlet ofentlig transport da jeg har kjent på kroppen hvordan det er og ha uhell nettopp slike steder. Jeg hadde ALDRI gått inn i et rom med ukjente mennesker med smil om munnen og tenkt at joda, det er nettopp disse menneskene jeg skal treffe i dag som bør lytte til det jeg har og si. Det er mennesker som kan dra nytte av mine erfaringer fordi vi sitter på forskjellige sider av bordet på en måte.
Selve turen inn til Oslo gikk supert, jeg koste meg med alenetid på toget og hadde fått en god veibeskrivelse. Jeg gikk av på Nationalteateret og sto utenfor og så på veiforklaringen, når en mann kom og spurte om jeg ville ha hjelp. Jeg forklarte hvor jeg skulle og han så på veiforklaringen, han ristet på hodet og begynte med sin forklaring. En lang historie kort, jeg kom inn på møtet noen minutter for sent med HØY puls og veldig skjelvende bein, den veibeskrivelsen tok meg ut på vandring i Oslos gater. For jeg pleier og få kontroll på nervøsiteten ved og ha god tid, jeg hater og komme for sent rett og slett. Etter en litt famlende start fikk jeg kommet til hektene og jeg må si at jeg er imponert over den flotte gjengen med engasjerte mennesker jeg møtte i går. Uten og kunne røpe serlig mer så er jeg stolt og ydmyk over og få være med en så flott gjeng.
Møtet ga meg enda mer visshet om at dette er det jeg vil holde på med. Jeg kjenner det kribler i hele meg av engasjement, håp og ønske om og bruke erfaringene jeg har fått meg i løpet av disse 15 årene til og jobbe mot en bedre fremtid. Jeg har snakket mye om det og få ut informasjon til de som er rundt oss og at jeg elsker og holde foredrag som kan bidra til bedre forståele. Men det er så utrolig mange flere måter og nå ut på, og jeg skal gjøre det jeg kan for at de som kommer etter meg skal få en enklere vei og gå enn jeg har hatt. Møtet i går ga mye inspirasjon og nye tanker om hvor jeg kan bidra med mine erfaringer. Så får vi se om det er gjennomførbart.
Møtet var ferdig 19.30 og jeg hastet mot Nationalteateret for og nå 19.41 toget. I det jeg kommer ned på perrongen forsvinner toget vekk. Litt lav banning og viten om at neste tog gikk først om en time, ble fort snudd fra irritasjon til glede for og rekke dotur og finne en kiosk for noe og drikke. Lite viste jeg der jeg sto med godt mot, at toget mitt ikke kom før 21.18 pga forsinkelser på forsinkelser. Når toget først kom, ble det forsinkelser selv da og jeg var ikke på Larvik stasjon før klokken var over 23.00 Å siden kolektiv trafikken til der jeg bor er DÅRLIG på det tidspungtet, var eneste alternativet drosje som måtte ringes etter.
Jeg var i seng nærmere kl 01.00 i går. Med andre ord en LANG dag og jeg syntes jeg akkurat hadde sovnet når klokken ringte i dag tidlig. Men på tross av forsinkelser så var dagen fin og jeg kan bruke tiden fremover på og komme meg til hektene igjen. For det koster MYE disse dagene, det tar av mitt energilager slik at jeg må spare det inn igjen fremover nå. Men herlighet det er verdt det. Det er helt fantastisk og kunne bidra på en god dag. Det er helt fantastisk og kunne kjenne seg nyttig og kjenne håpet og drømmen om og delta i livet, leve. Dette ble et langt innlegg på morgenkvisten.
Vi blogges plutselig igjen. Nå skal jeg og Ludvig danse etter Jovial og kose, for her er det unger som savnet mamman sin i går. Og mamma´n innrømmer at jeg savnet dem også. <3
Ha en fantastisk dag. Grip mulighetene som er rundt deg til og gjøre dagen din fin. Det er ikke de store tingene som er viktige men de små som kan utgjøre den store forskjellen på en god og en dårlig dag. Våg og se de.
Jeg skriver om livet som kronisk syk. Om utfordringer jeg har hatt og har og om livsglede på tross av utfordringer. eg skriver om tema som vi med kroniske sykdom må forholde oss til og om håpet om et godt liv. Følg Facebook siden om du ønsker og lese innleggene mine. Jeg bestemte meg for at jeg ville bli den jeg selv savnet når jeg var 17 år, ny diagnosert og livredd. den som kjemper uten og snu ryggen til noen. Jeg ønsker og gi informasjon og være med på og kjempe for fremtiden. Jeg er dyslektiker så skrivefeil forekommer.
I forbindelse med det oppdraget jeg skal delta i, som jeg har skrevet til dere om tidligere, skal jeg i morgen si litt om meg selv og hva jeg driver med. Jeg sitter her nå og tenker på hva som er viktig og få frem, samtidig som solen skinner inn vinduene og det ligger et tykt lag med rim på alt som befinner seg ute. Mellomstemann koser seg med hakkebakkeskogen på lydbok og det lukter kakao på kjøkkenet etter en typisk søndagsfrokost her i huset.
Plutselig var tankene mine på vandring. For hvordan var livet før familie og barn egentlig? Det blir feil og si det ikke hadde noe mening for det hadde det jo, men for min del var det og få barn det som gjorde at jeg så at livet var verdt og kjempe for. Disse stundene jeg sitter og nyter i dette øyeblikk, var jo ikke tilstede i livet før jeg fikk meg familie. Da besto livet av og sove, se på tv, syntes synd på meg selv å ikke minst mye sinne og sorg. Sinne over alt jeg ikke fikk til, alt sykdommen hadde tatt fra meg og over at livet mitt var så dritt. Sorg over alt jeg ikke kunne lenger, alle menneskene jeg hadde minstet, over livet som plutselig ikke ble noe av slik jeg hadde tenkt og sorg over den fremtiden jeg mente jeg aldri kom til og få.
Når jeg sitter og skriver dette, kunne jeg ønske jeg kunne gått tilbake til hun som lå på sofa´n uten livsgnist, uten glede og med så mye bitterhet. Jeg ville bedt henne om og ta seg sammen, begynne og gjøre noe med det livet hun har, isteden for og sørge over det hun har mistet. For det er akkurat det det handler om, livet en har før sykdom vil for de fleste aldri bli det samme igjen. Selvfølgelig i større og mindre grad avhengig av plager og sykdom, men uansett vil de fleste måtte tenke andeledes eller ta hensyn de som friske ikke hadde behov for.
Men trenger det og bety at livet blir til det værre etter sykdom? Jeg er takknemlig for det livet jeg har nå. Faktisk ville jeg ikke byttet bort alle disse årene med sykdom, fordi det har vært med på og forme meg til den jeg er i dag og ikke minst fått meg til å innse hvor heldig jeg er som har lært så mye av disse erfaringen jeg har hatt. Jeg er faktisk lykkeligere nå, en noen gang tidligere i livet mitt. Jeg har akseptert at jeg har en sykdom. En sykdom som jeg må ta hensyn til, men som IKKE definerer meg som menneske. Jeg har valg hele tiden, valg om hvordan jeg ønsker mitt liv skal være. Jeg velger IKKE og gå den enkleste veien, jeg velger og gå den veien som gir meg et best mulig liv. Det betyr at jeg må kjempe, det betyr at jeg må presse meg selv og det betyr at jeg vil falle. Men det er det verdt. For jeg har tenkt og leve det livet her så godt som overhode mulig på tross av sykdommer og andre utfordringer.
Der det hadde vært enklest for meg og si nei, skal jeg si ja om jeg kjenner at det er noe jeg har lyst til. At det vil koste meg mye er det ingen tvil om. Både i form av forberedelser, psyke, pågangsmot og vilje. Men når en har gjennomført og ser at det gikk, er mestringsfølelsen så stor at det er verdt og si ja. I morgen skal jeg en slik ting, jeg har sagt ja selv om det hadde vært enklest og si nei. Jeg har sagt ja fordi det er en drøm for meg å få lov til og bidra i samfunnet og ikke minst med den kunnskapen jeg har. Men jeg lyver om jeg sier det ikke koster meg noe. Likevel sitter jeg her på kjøkkenet med et smil om munnen, for jeg vet jeg tok det riktige valget den gangen jeg valgte og bryte ut av det selvmedlidenhets mønsteret, bitterheten og sinnet. Jeg tok riktig valg når jeg bestemte meg for og stoppe og savne det jeg aldri får tilbake og heller kjempe for og gjøre det livet jeg har så fantastisk som mulig.
At livet kan snu så drastisk på 9 år er jo både rart og godt på samme tid, for det betyr at det er håp for alle. Det er håp om gode liv på tross av utfordringer, om man tar som utgangspunkt i det man har og ikke det man har mistet. Jeg ønsker ikke og sitte som ei dame på 80 og angre på at jeg brukte opp livet mitt på og være bitter, til og se umuligheter fremfor muligheter og ikke minst til å være ulykkelig. Jeg skal sitte som en 80 år gammel dame med smil om munnen og tenke på alt jeg har fått til og alt jeg har klart i livet, på tross av sykdom og utfordringer. Jeg skal kjenne på en stolthet over å ha lært av mine nederlag, feiret mine seiere og levd mitt liv så godt som overhode mulig. Jeg skal ta disse kjangsene som dukker opp fordi jeg kan lære av dem og utvikle meg enda mer som menneske av dem.
Så da får vi hoppe ut i nye eventyr med viten om at jeg kan falle, men med å være godt forberedt selv på de værste hendelsene skal jeg takle det som kommer og reise meg igjen. Jeg gleder meg til utfordringene jeg møter og til og ta fatt på min drøm om å få lov til og hjelpe andre med mine erfaringer. Livet er ikke det vi hadde før sykdom, men livet er NÅ og idag. Ikke la deg bli gammel før du forstår at du må gjøre det beste med det du har NÅ. Livet som syk er annerledes en et friskt liv, men annerledes kan være fantastisk, om det er det eneste alternativet du har.
Nå skal resten av dagen brukes til å kose meg med mine og til og glede meg til å sette meg på toget til Oslo i morgen. Livet er rart, tenk og få bruke noe så trist og vondt som kronisk sykdom til noe bra og betydningsfullt. Nyt dagen, gjør den til en god dag og våg og drømme. Sykdom fjerner ikke drømmer, de blir bare litt vanskeligere og nå, å noen ganger helt andre drømmer en du hadde som frisk. Det umulige er mulig om du våger og tro på det umulige. Ta grep og gjør din dag god på tross av..
Jeg skriver om mitt liv med crohn, Epilepsi og revmatisme. Jeg skriver om fortid, nåtid og håp om fremtid. Jeg skriver om oppturer og nedturer fordi jeg mener åpenhet er veien og gå for en bedre fremtid for alle kronikere rundt om kring. Jeg er så heldig og få bidra med foredrag, blogginnlegg og prosjekter rundt det og bedre fremtiden til kronisk syke. Jeg lovet meg selv når jeg begynte og skrive på bloggen og gå etter min drøm at jeg skulle være den jeg selv savnet når jeg var 17 år, nydiagnosert og livredd. Jeg vil være den som kjemper, den som våger og svare og den som hyler ut for en bedre fremtid. Jeg er dyslektiker så skrivefeil vil forekomme. <3
Jobber du med barn og ungdom? Ja, da gjør du en utrolig viktig jobb. En jobb som du kanskje ikke helt forstår rekkevidden av, om du ikke er 100% innstilt på og se selv de elevene det er lett og snu ryggen til. For vi vet alle at det og jobbe med barn og ungdom er utfordrende og utrolig krevende. Det finnes utrolig mange utfordringer dere lærer om, når dere går på skolen selv. Likevel er det en gruppe som lett glemmes. En gruppe barn og unge som kanskje er de mest sårbare og som trenger deg som trygg og sterk voksen i en mye større grad, en du selv har tenkt på.
Jeg snakker om barn og unge som blir kronisk syke eller opplever skader i slik grad at de uteblir i større eller mindre grad av de naturlige rutinene. En ting er i barnehage der er det bedre rutiner, men allerede da er det utrolig viktig og vise et engasjement som er stort. Erfaringer tilsier at det som oftest ikke svikter i barnehagen, men at de også burde hatt mer og bedre informasjon for og kunne takle barn som sliter med alvorlige kroniske eller akutte sykdommer. Men så begynner man på skolen og da skjer det noe, et barn får en alvorlig sykdom og lærerene er ikke kompetente nok eller har et godt nok støtte apparat til og takle å gi den syke den støtten den trenger. Nå finnes det selvfølgelig ingen regler uten unntak og noen får jo dette til, men i stor grad er det IKKE god nok oppfølging av de barna/ungdommene som faktisk trenger det mest. Å jeg tror det går mye på for dårlig informasjon og forståelse av hva den syke går igjennom.
Jeg har nemlig opplevd å ikke bli kjempet for, jeg var 17 år når jeg ble syk. Gikk 2 året på vidregående og gikk fra ei som var på skolen hver dag til og ligge i en sykeseng uten mulighet til og stelle meg selv. På tross av hvor syk jeg faktisk var, så var det en ting jeg virkelig kjempet for, jeg kjempet for skolen. Det var det siste jeg hadde igjen av den Ida jeg kjente før sykdommen slo meg rett i bakken. Jeg husker jeg lå i sykesengen og tenkte at jeg skulle vise dem. Jeg skulle vise dem at jeg skulle klare skolen på tross av det jeg gikk igjennom. Og jeg prøvde, jeg prøvde virkelig det hardeste jeg kunne. Men hvorfor kjempet ingen for meg? Jeg kan forstå det kan være redsel, kanskje tenker man også at det siste man skal er og presse skole på noen som er syke.
Men vi trenger mer en noen gang at noen gir oss normalitet, at noen ser oss, at noen tror på oss og ikke minst at noen våger og kjempe for de som trenger og bli kjempet for. Kanskje har dere ikke forstått hvor stor betydning dere kan ha, og det er ikke deres feil. Men jeg vil gi dere en oppfordring til og våge og tråkke inn i det dere egentlig ikke ønsker og tråkke inn i. Jeg vet hvordan det er og føle seg snudd ryggen til, på det mest sårbare tiden i sitt liv. Å det er en opplevelse jeg ikke unner noen syke som kommer etter meg og oppleve. Desverre skjer det dagelig, jeg får mailer og leser i forum om saker som treffer meg hardt. Unge syke som trenger DEG. Jeg har en drøm om å kunne dra rundt på skoler og holde foredrag om nettopp hvor stor betydning DU som lærer eller barnehage annsatt kan ha i et liv.
Jeg når nye drømmer hele tiden. Jeg var så heldig at jeg fikk fortelle min historie til en videregående skole i Asker. En opplevelse som var utrolig sterk på mange måter. Denne opplevelsen gjorde så inntrykk på meg, på elvene og lærerne som hørte på meg at jeg vil nå ut til fler. Jeg vil så gjerne få gi lærere en forståelse de kun kan få fra noen som selv ønsket og bli kjempet for, jeg vil gi de mulighheten til og forstå hvor viktige de er. Jeg håper og tror muligheten for det ligger nærmere en jeg våger og tro. For det finnes 1000 vis av syke barn og unge der ute som ønsker at noen skal kjempe for dem. Og jeg ga et løfte når jeg begynte og blogge, holde foredrag og jobbe for kronisk syke sin fremtid. Et løfte om at jeg ALDRI skulle snu ryggen til noen. Et løfte om at jeg skal kjempe for at de får den behandlingen jeg så sårt savnet når jeg var 17 år, nydiagnosert og livredd.
Livet er ingen dans på roser, det er en dans på en tornete stilk pleier jeg og si. Og jeg skal rocke den stilken, for innimellom de vonde tornene er det en naken stilk og den er det verdt og kjempe for.
Jeg mistet min plass i samfunnet som 17 åring, noe jeg har hatt store problemer med og akseptere. Etter mange år med famling har jeg funnet min plass igjen. En plass der hvor jeg er så heldig å kan bruke mine erfaringer som kronisk syk i 15 år til og prøve og gjøre fremtiden for de som kommer etter meg litt bedre.
Så kjære deg som jobber med barn og unge. Vi er verdt og kjempe for, og vi trenger deres tillit og deres vilje til og pushe oss fremover.
Crohnsglede<3
Om du ønsker besøk av meg på skolen din/arbeidsplassen din så ta kontakt. ([email protected]) Jeg holder foredrag både for ungdom slik at de bedre kan forstå hvordan det er og bli alvorlig syk og for de som jobber med barn og unge. Har du spørsmål så må du også bare ta kontakt. Jeg driver med dette på gode dager fordi det gir meg mening i livet og mestring. Jeg har selv Crohns sykdom, epilepsi og revmatisme. Jeg er dyslektiker så skrivefeil vil forekomme.
Der legges det ut nye blogginnlegg, info, intervjuer og alt annet som er relevant for våre kamper. Jeg setter stor pris på alle mine følgere og ikke minst på deres engasjement Uten dere hadde jeg aldri klart og nå så langt som jeg har. Men vi har mange kamper igjen og kjempe og jeg er klar.
Nå er dere kanskje spente på hvordan det gikk om fredag? Jeg har hatt en skikkelig forkjølelse i tillegg til en liten gutt på 1,5 år som ikke har sovet verken på dagen eller natten, (astma) så her har jeg egentlig bare gått på autopilot de siste dagene. Nå ser ting ut til og snu litt heldigvis, og etter at Ludvig (minsten) var lagt i kveld sovnet jeg sittende i sofaen og våknet 45 minutter etterpå, uten og ha hørt at Robert tok leggingen av mellomste. Det og føle seg så trøtt som jeg har vært i dag er bare utrolig slitsomt.
Men nå har jeg litt ny giv og jeg skal selvfølgelig fortelle dere at jeg fikk besøk av en utrolig koselig mann på fredag som hadde med seg en kontrakt. Vi skulle ta møtet når Ludvig sov, men han ville det andeledes så han måtte bli med på møtet. Møtet skulle handle mest om kontrakten, men vi pratet også mye om løst og fast rundt nettopp det vi begge jobber med, men på forskjellige områder. Nemmelig kronisk syke. Kort fortalt ble kontrakten underskrevet og det var utrolig rart og spesielt for meg. Den følelsen av at noen ønsker lille Ida med på laget er utrolig stas. Jeg kan desverre ikke enda fortelle hva dette handler om, men allerede på mandag om en uke, setter jeg meg på toget inn til Oslo for og møte en gjeng dyktige og flotte mennesker. Sammen skal vi gjøre vårt for og nå et mål.
Jeg har egentlig følt at jeg ikke har strukket til på noen plan i det siste, noe som har tæret veldig på meg. Jeg setter bloggen utrolig høyt og ikke minst jobbingen rundt dette med kronisk syke og fremtiden vår. Jeg har så mange hjertesaker som jeg gleder meg til og skrive om. Ting jeg har tenkt mye på nå i det siste, fordi følelsen av at noen våger og bruke meg på tross av sykdom er nesten godtevond. For denne følelsen jeg har nå om dagen lengtet jeg så etter som 17 åring, men uansett hvor hardt jeg jobbet for det ble jeg snudd ryggen til. Dette er noe jeg sliter med og forstå og som jeg først nå i voksen alder forstår ringvirkningene av. Kommer til og skrive mer om det i neste blogginnlegg da det faktisk er så viktig at det må ha stor plass. Men at de rundt syke trenger bedre informasjon er det ingen tvil om.
Jeg vil bare stikke innom dere og si at jeg er her og at jeg har mange planer fremover. Jeg har også fått forespørsel om og skrive om forskjellige tema fra leserne mine, noe jeg skal gjøre. Om du sitter med noe du ønsker jeg skal skrive om, enten en problemstilling, noe du lurer på, noe du ønsker andre skal forstå eller lignende så skriv til meg. 🙂 Jeg skriver så godt jeg kan om alle tema som omhandler livet på godt og vondt med sykdom.
Husk og legg meg til på snapchat om du ønsker og bli litt bedre kjent med meg og min familie. 🙂 Søk opp crohnsglede og legg meg til. Jeg er også på twitter og instagram så jeg setter stor pris på nye følgere. Livet har oppturer og nedturer, noe jeg virkelig har fått kjent på i de siste månedene. Men nå er jeg klar for oppturen og gleder meg til hva 2017 har og by på.
Jeg skriver om livet med kronisk sykdom på godt og vondt, om tema som er vondt og vanskelig og om livshåp på tross av utfordringer. samtidig har dere mulighet til og følge meg i min drøm om å gjøre det som er min største drøm. Og kunne bruke de erfaringene jeg har fått disse årene som syk til og hjelpe andre. Ta deg gjerne tid til og sjekke ut eldre poster for og bli bedre kjent med meg. På dette året har jeg fått gjøre utrolig mye spennende og mer kommer i 2017. Jeg er utrolig heldig som får holde foredrag, gi syke et håp og gi friske bedre forståelse. For meg er det den største og viktigste jobben noen kan ha. Takk for tilliten dere gir meg. Jeg er dyslektiker så skrivefeil forekommer.
Jeg føler overskriften beskriver utrolig mye om hvordan jeg har det om dagen. Jeg har jo fortalt dere før, at 2017 inneholder mye spennende for meg. Nå har jeg gått litt i dvale føler jeg, fordi hodet mitt er kun på det jeg skal begynne med og alt det rundt. Det er vanskelig og skrive innlegg som er personlig om jeg ikke kan dele det personlige om dere skjønner.
Men jeg nærmer meg mer orden i hodet og gleder meg til og komme i gang. For det værste er den tiden jeg er i nå. Jeg går og tenker på om jeg er bra nok, om jeg kan bidra nok og om jeg er tøff nok det ene minuttet, for så og stå med rak rygg og si at dette passer meg perfekt det neste. Å det er så utrolig vanskelig og være positiv og rakrygget, når det gjelder noe jeg brenner så utrolig mye for. For jeg ønsker mer en noe annet og lykkes i dette. Jeg ønsker og bruke denne muligheten til å bygge broer, skaffe erfaringer og ikke minst vokse på dette selv. For er det noe en kroniker er god på så er det nederlag.
Nederlag takler vi på løpende bånd fra den dagen vi får diagnose. Vi snubler, reiser oss og snubler igjen. Mitt liv har vært så fult av nederlag i løpet av disse 15 årene, at jeg sliter med og tro at det vanlige nederlaget ikke kommer. For kan det virkelig være mulig og få til noe på tross av at ingen andre hadde troen på meg? Er det mulig og skape en drøm om å gi et frø mulighet til og gro til et tre, om ikke vekst forholdene ligger tilrette? Jeg har tenkt mye på dette de siste månedene og kommet frem til at om man har nok kjærlighet, vilje og aldri gir opp dette frøet, kan det skje.
I morgen skal jeg gå igjennom en kontrakt og skrive under den. I morgen skal dette lille frøet mitt som har vært i jorden en stund begynne og få så mye kjærlighet og omsorg som jeg overhode klarer og gi. Og kanskje, om jeg er heldig vil det begynne og gro. Jeg kan ikke si hva jeg skal gjøre fremover, men jeg innrømmer glatt at dette er virkelig klype seg i armen øyeblikk for ei som meg. Jeg skal sammen med mennesker jeg ser opp til og som gjør store og viktige ting, jobbe mot et mål. Et mål jeg gleder meg til og dele med dere når den tid kommer.
Jeg holder nesten pusten og kjenner at dette er stort for meg å få delta i. Jeg kjenner på en følelse av stolthet samtidig som jeg er livredd, livredd for å ikke være bra nok. jeg har bestemt meg for å gå inn i dette på lik linje som alt annet jeg har stupt inn i, siden jeg startet og blogge. Jeg SKAL gjøre alt jeg tror jeg ikke kan. Jeg skal bevise for meg selv at jeg er verdt og satse på. At jeg kan være en resurs og at jeg kan bidra med det jeg har mest kunnskap med. Nemmelig å være kronisk syk pasient på godt og vondt. Jeg er klar for det som venter og jeg grugleder meg. Men jeg vil aldri snu ryggen til min drøm igjen. Derfor er jeg så utrolig glad, takknemlig og ydmyk over at noen ser meg og ønsker lille MEG med på laget. Ord kan ikke beskrive hvor godt det føles og bli sett etter mange år hvor ingen ønsket og kjempe for deg.
Nå vet dere hvorfor det er litt stille herifra, lover bedring fra nå. For nå er Ida klar for kamp igjen. Kampen for å gi IBD syke og andre kronikere den verdigheten de fortjener. Vi fortjener kun det beste, og vi fortjener at noen kjemper for oss. Jeg har blitt kjent med noen fantastiske mennesker som gjør nettopp det. Og de er klare for og kjempe med oss. Jeg er klar for og kjempe for OSS.
Om du ønsker og holde deg oppdatert og ikke minst få med deg alt det spennende som skjer fremover, samtidig som du får et ærlig og ekte innblikk i en kronikers hverdag, er dette siden og følge. Jeg skriver om oppturer, nedturer og om livsglede og håp på tross av motgang og nederlag. Følg facebook siden og bli med oss på kampen mot en bedre fremtid. Jeg er dyslektiker så skrivefeil vil forekomme.
Nå er vi kommet oss godt inn i det nye året og hverdagen er tilbake. I hvertfall nesten her i huset, Elida begynner på skolen i morgen. Nå tenkte jeg at før jeg begynner og skrive nye innlegg for dette året så vil jeg gjerne dele noen av de mest leste og delte innleggene jeg har skrevet i 2016. Noen av innleggene har engasjert på den negative siden og andre på den positive. Jeg har i 2016 delt utrolig mye personlige tanker og klart at noe av dette har vært vanskelig og skrive om. Men valget ble tatt den dagen jeg startet og blogge, jeg vil skrive om alt det en sykdom omfatter. På godt og vondt.
Så her har dere noen av de mest leste og delte innleggene 2016.
Først ut er et innlegg jeg skrev om sykepleiere/hjelpepleiere og deres viktige rolle. Innlegget het Kjære sykepleiere/hjelpepleiere jeg har noe og fortelle dere, og er delt over 5200 ganger. Les innlegget HER
Så er innlegget som ga meg over 4000 sinte menn på nakken.. (slik føltes det i hvertfall) Innlegget var det første av mine som ble delt på nettavisen og jeg fikk for første gang kjenne på hvor lite folk tenker før de skriver når de sitter bak sin data. Innlegget var skrevet på tull om menns uvaner. Jeg skulle skrive om kvinner senere men ting tok litt av så det ble ikke helt slik. Innlegget het: Kjære menn, jeg har en høne og plukke med dere. Kommentarfeltet kokte på nettavisen og på bloggen. LES INNLEGGET HER.
I ren redsel skrev jeg i fjor et innlegg om hvordan det er å være den som blir igjen hjemme når en sender mannen sin ut på sykkel i en trafikk som ikke liker sykelister. Innlegget ble lest over 20.000 ganger og delt over 3200 ganger. Det er et sårt og ærlig innlegg som heter: De forbanna syklistene. Innlegget kan du lese HER
Så til innlegget som er delt over 6900 ganger. Et innlegg skrevet om det å være ufør og fordommer en møter. Et innlegg som ble tatt i mot på en måte som ga meg gåsehud og tårer i øynene. Innlegget handler om hvordan livet som kronisk syk og ufør egentlig er… Innlegget heter: Å være ufør, er som en ferie som aldri tar slutt. Innlegget kan du lese HER.
Dette er noen av de mest delte og leste innleggene mine. Det er jo klart de har blitt det med hjelp av media som har delt innlegget noe som viser at blir jeg delt blir jeg også lest. Det gir meg muligheten til og nå ut til de som behøver en hånd og holde i, eller å få lære mer om noe de ikke har god nok innformasjon om. I morgen derimot vil jeg dele de innleggene som er viktigst for meg. De innleggene jeg ser på som viktige og få delinger på men som media ikke våger og ta tak i. Jeg håper et lite tilbakeblikk kan gi en latter, et smil og en tåre om nødvendig.
Takk for delinger Dagbladet, sykelmagasinet, LMF, Uføreslandsorginisasjon, dysleksinorge og ikke minst Nettavisen. Jeg håper flere våger det samme som dere, for det og bli delt gir meg muligheten til å nå ut til de som behøver det.
Jeg er dyslektiker så skrivefeil vil forekomme. Jeg deler oppturer og nedturer om livet som kroniker. Og skriver om livsglede, håp om det å våge og drømme på tross av sykdom.
