Noe av det værste ved og bli syk er tiden fra vi begynner og hangle, til vi får svar på hva som feiler oss. Vi kjenner at kroppen hyler og roper varsko, uten og forstå helt hvorfor. En stund overser vi symptomer så langt det lar seg gjøre, for det kan jo ikke være så ille? Det går sikkert over av seg selv. Det er vi jo lært opp til og tro helt fra vi er små. Et plaster og litt blåsing på et sår så er alt bra igjen. At såret på kneet svei og var sårt lang tid etterpå var ikke så viktig, for når plasteret var på så var alt bra ble vi fortalt. Og faktisk så trodde vi jo på det også selv om vi kjente ubehaget fortsatt. 

Licensed from: palinchak / yayimages.com

 

Jeg var en av de som overså alle tegn på at kroppen min var på vei inn i alvorlig sykdom. Jeg satt på do hele natten og hadde store smerter, men jeg presset meg på skolen dagen etter. At kroppen min prøvde alt den kunne for og få meg til og lytte ble totalt oversett. Nei, unnskyldningene jeg laget ble utrolig mange. For jeg var sikkert bare sliten, feberen kom sikkert av lett forkjølelse og alt blodet var det sikkert en forklaring på. Å slik gikk det jo en stund, jeg fortsatte og kjempe i mot min egen kropp, en kropp som prøvde og filleriste meg i håp om og bli hørt. Så etter en stund kommer den tvilen. Den tvilen du ikke våger og si til noen fordi det du er mest redd for er og bli bagatellisert eller ikke trodd. Eller kanskje enda værre, sett på som hypokonder. Så du fortsetter og kjempe i mot kroppen din, samtidig som du begynner og bli redd. Redd for at det kan være noe alvorlig galt med deg. 

Så fortsetter helsen og skrante. Kiloene raste av meg og jeg klatre ikke få i meg mat. Det var da jeg tok det første skrittet mot og lytte til min egen kropp. Jeg tok mot til meg og søke råd. Jeg søkte kanskje ikke råd hos den jeg burde søkt råd hos i en slik helsesituasjon, men som en 17 åring ble guruen min mamma. Mamma ble jo bekymret, men som hun også er opplært så finner vi noen plaster og blåser litt så blir det bedre. Plastrene mamma ville jeg skulle prøve ble tatt i mot med åpne armer.  Jeg drakk kull, fikk tabeletter for diare, jeg drakk avkok fra ris og listen bare fortsatte. Alt gjorde jeg i håp om at det kunne bli plasteret som leget det nå nok så store og blødende såret i kroppen min. 

Licensed from: ia_64 / yayimages.com

Et sår som kroppen min gjorde ALT den kunne for og gi meg klar beskjed om at var alvorlig, men som jeg valgte og bagatellisere. Så kommer smellen, smellen hvor kroppen kolapser og jeg ikke maktet mer. Ja til og med her forsto jeg ikke alvoret en gang. Jeg trodde virkelig jeg skulle inn til en legetime og få en kur også bli bra. Selv om jeg var så syk som jeg aldri før hadde vært, var jeg i “ta på et plaster” modus. 

Vel, noe plaster fikk jeg definitivt ikke. For nå startet kampen om og finne årsaken til plager og symptomer. Jeg startet jo med godt mot på denne ferden, Jeg husker jeg tenkte at det er det samme hva dere gjør med meg, så lenge jeg blir frisk. Så startet undersøkelsene, undersøkelser hvor kroppen min ble gjennomsøkt millimeter for millimeter. Hvor jeg gikk fra og grue for det ukjente for så og grue til det kjente. For det jeg skulle igjennom var beintøft for en allerede utmattet kropp og et hode i fornektelse. Etterhvert som dagene går og du må igjennom så mye at du blir sykere og sykere for hver time som går, forandret fokuset mitt seg. For tenk om de ikke finner noe? Tenk om alt er i hodet mitt? For er det noe leger er gode på, så er det og fremstille ting slik. Jeg husker jeg fikk høre at det var mest sannsynlig psykisk allerede første dagen. Selv med blodprøver helt på viddene og en kropp som var på vei til og bryte sammen var plasteret legen ville bruke: PSYKISK. Psykisk? Det var som et plaster som var alt for lite for et stort sår. Et som teipes fast i sårkanten og som skaper større problemer en det leger. For når man er så syk så vil man fikses, og man vil fikses nå! At det var psykisk kunne det vel ikke være? Kunne jeg bli så syk i kroppen av psyke? 

Licensed from: Novic / yayimages.com

 

Eller? Kanskje det er det? Kroppen hyler ut at her er det noe alvorlig galt, men det blir forsøkt og sette et plaster på såret med merkelapp psykisk. Kanskje hadde det vært lettest husker jeg at jeg tenkte. For om det er psykisk slipper jeg og høre maset om at det sikkert er psykisk. Det føles egentlig ut som om legen bruker ordet psykisk, fordi de ikke vet hva som er grunnen til at jeg er syk. Dagene går og selv kroppen som nå i mange måneder har jobbet i herdig med og forklare alvoret til meg, begynner og gi opp. For noen ganger funker det ikke med et plaster, noen ganger klarer ikke kroppen fikse seg selv med en magisk lapp. Den trenger hjelp, og det NÅ. 

Så kommer dagen som var magisk. Legen kommer inn og gir meg en diagnose. Jeg husker det så godt for jeg ble ikke lei meg, jeg ble glad. Jeg ble glad for og bli trodd, Jeg var glad fordi kroppen min hadde hatt rett hele tiden, jeg var ikke psykisk syk eller trengte et plaster. Jeg trengte hjelp på et mye dypere plan. Selv om jeg trodde jeg forsto hvor alvorlig crohn var så var jeg så lettet, jeg var lettet over og ha blitt trodd. Jeg var lettet over at vi nå viste hva som feilte meg og at kampen kunne begynne. 

At kampen aldri vil slutte er jeg glad for at jeg ikke forsto der og da, for jeg trengte all styrke i min kropp for de neste månedene jeg skulle igjennom.  En kamp hvor livet ble en kamp og livsmotet satt på prøve. 

Helt fra starten av prøvde kroppen og gi meg tydelig beskjed om at noe var alvorlig galt. Så hvorfor lystret jeg ikke? Hvorfor kontaktet jeg ikke lege før? Hvorfor lystrer vi ikke når kroppen vår roper? Om du hører kroppen din rope, HØR! Kjemp med den for og få hjelpen dere trenger. Dessverre vil mange tro det er en lett løsning eller at du må ta deg sammen. Men om kroppen roper, så lytt. 

 

Crohnsglede<3

Følg min facebookside HER. 

Jeg skriver om livet som kroniker, og om tema som omhandler våre liv. Jeg skriver om oppturer, nedturer og om håp på tross av sykdom og utfordringer. Jeg holder foredrag om livet som crohn syk (eller kronisk syk om du vil) og om livsmestring på tross av utfordringer. Jeg er utrolig heldig som kan bruke bloggen og skrivingen til og nå ut til flere, slik at jeg kan fortsette og nå drømmen min. Drømmen om og være den jeg selv savnet når jeg var 17 år, nydiagnosert og livredd. Jeg ønsker og fronte kronikeres kamp og kjempe for fremtiden. Jeg er utrolig takknemlig for alt jeg har fått tatt del i og alt jeg skal ta del i fremover. Dette er min drøm. Ønsket om og hjelpe andre og fjerne stigma og tabuer. Jeg er dyslektiker så skrivefeil vil forekomme. 

Delinger blir satt pris på. <3

#crohn #helse #crohnsglede #crohnsfighter #fighter #IBD #kroniker #kamp #syk #sykdom #kroppen #signaler #rop #påtross #minhistorie #mittliv #vårkamp #ærlig #epilepsi #revmatiker #diagnose #blogger #blogg #foredrag #foredragsholder #opptur #nedtur #ansikt #livsmestring #utfordringer #heldig #nåut #drøm #savn #nydiagnosert #livredd #fronte #kamp #fremtiden #takknemlig #ønske #hjelpe #stigma #tabuer #spørsmål #tabu #dyslektiker #svar #varsko #rope #forstå #symptomer #overse #plaster #tegn #alvorlig #sykdom #do #smerter #feber #blod #tvil #bagatell #misstrodd #hypokonder #redd #råd #smell #kolaps #årsak #plager #frisk #undersøkelser #grue #kjente #ukjente #utmattet #fornektelse #fokus #lege #sykehus #psykisk #giopp #magisk #leimeg #glad #trodd #lettet #lang #evig #livet #livsmot #starten #tydelig #beskjed #galt #lystret #HØR #hjelp #løsning #tadegsammmen