«Jeg satt på venterommet på nok et legesenter. Damene i rødt var usedvanlig hyggelige. Smilte, lo og pratet. Jeg ble usikker, hva var deres intensjon? Jeg kjente en liten følese av glede inni meg. Hvorfor det? Jeg snakket litt sint til meg selv inni meg. Jeg burde nok sagt ordene høyt men det var et fult legekontor. For å ikke virke helt på tur snakket jeg strengt til meg selv inni meg mens jeg så på klokken. Ikke la smilene lure deg Ida, de vil snart bli til avisende og harde damer.

Licensed from: BDS / yayimages.com

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

10 minutter til det er min tur. Jeg var kvalm, hendene mine var helt klamme, og hjertet dundret i kroppen min. Om 10 minutter skulle jeg møte en av de jeg fryktet mest. Jeg hadde mistet troen på en lege som kunne gi meg trygghet. Jeg hadde mistet troen på en lege jeg kunne åpne meg for. Burde jeg tatt på meg noen andre klær? Kanskje jeg ikke ser syk nok ut? Han kjenner meg jo ikke, kanskje han tror jeg jukser?

Tankene løp løpsk i hodet mitt, jeg kjente mine egene hjerteslag som dundrende trommer i brystet. Pust med magen, Ida. Om det ikke går denne gangen så har du i allefall prøvd. Jeg hørte en dør åpnet seg, jeg turte ikke se opp. Skrittene stoppet rett ved meg…»

det var en høstdag i 2008 jeg skulle møte deg for første gang. Tenk at du skulle få så stor betydning for meg? Skulle ønske jeg kunne dratt tilbake til den dagen jeg satt å ventet på legekontoret for første gang. Bare for å si til hun som satt i stolen på venteværelset som et nervevrak, at det kom til å gå bra. At legen hun skulle møte var helt anderledes en alle andre legene  hun hadde møtt i sitt 23 årige liv. 

Før jeg går videre vil jeg dere skal lese om mitt forhold til leger frem til da. Jeg hadde utviklet angst for leger rett og slett. Les HER. 

Første møtet med den nye legen min ble helt anderledes en alle andre møter jeg har hatt med slike før. Legen var en ung og blid mann. Det første jeg la merke til var at han lyttet til meg. Han så på meg når jeg pratet. Han satt ikke å stirret inn i dataskjermen, han satt med vennlige øyne å så på meg. Legen spurte om jeg kunne fortelle litt om meg, jeg begynte den lange avhandlingen sykdommen min og alle plagene mine. Når jeg var ferdig sa han, det var mange vonde ting i ung alder, men hva med deg? Hvem er du? 

Ja hvem er jeg? Jeg viste ikke hva jeg skulle svare. Ingen lege hadde spurt meg om det før. Han så nok min usikkerhet for han smilte og lo litt. Jobber du? Går du på skole? Bor du sammen med noen? Har du det bra? Slike spørsmål var jeg ikke forberedt på. Men jeg kjente de gjorde noe med meg. Jeg slapp skuldrene ned, for første gang følte jeg at en lege var intrisert i hun bak sykdommen. Legen stresset aldri med å få meg ut døren, han avsluttet timen med å si: hyggelig å treffe deg, gleder meg til å bli bedre kjent. 

Licensed from: razihusin / yayimages.com

Dette ble starten på 8 års langt pasient og lege forhold. I  starten turte jeg ikke slippe skuldrene helt ned, jeg var livredd for at han plutselig skulle bli som alle andre. Men det skjedde aldri. Robert byttet også over til han som fastlege. Dette gjorde legen til en enda viktigere del av vårt liv. 

Han har vært med på 3 graviditeter. Han var den som viste om vår hemlighet før noen andre. Han har vi delt vanskelige ting med og koselige ting. Aldri har han avfeid meg, aldri har han gitt meg følesen av å være en av de kronikerne. Jeg har delt mange vonde tanker med legen min. Han har ikke kunnet gjort det jeg har slitt med bedre, men han har lyttet.  

Jeg har virkelig funnet verdens beste fastlege. Ungene våre ELSKER han. Han får gjort undersøkelser på en lekende lett måte. Selv med en 4 åring som har angst for å åpne munnen etter mange streptokokkrunder. Der legevakt legen gir opp, klarer han på en kreativ måte å få munnen til ungen opp. 

Jeg tror på at ting skjer av en grunn. Den legen kom inn i mitt liv når jeg kjempet kampen om å finne tilbake til livsglede å et godt liv på tross av sykdom. I mange år hadde sykdom vært meg. Fastlegen er en av de menneskene som har hjulpet meg ditt jeg er i dag. For noen uker siden opplevde jeg noe jeg aldri kommer til å glemme. 

Legen hadde lest bloggen min å når jeg kom innom for å ta noen sting stoppet han opp og sa: du skal vite at jeg har lest bloggen din. Å jeg vil bare si at jeg er stolt av deg. 

De ordene varmet meg så ubeskrivelig mye. Så kjære min fastlege, om du leser dette: Takk for at du har hatt troen på meg når jeg manglet den selv. Takk for at du har sett meg å ikke bare sykdom. For vår familie betyr du utrolig mye. Du er rett og slett umistelig. Du kom inn i mitt liv når jeg trengte at noen hadde troen på meg.

8 år har snart gått å jeg har funnet min vei. Jeg nyter livet på tross av sykdom. Jeg gikk fra det mørkeste mørket hvor død og liv ble lagt på en vektskål.  Takk for at du og de fantastiske damene i rødt ga meg troen på at jeg var verdt å smile til. 

Licensed from: svetlanna / yayimages.com

Følg meg på Facebook, Instagram, snap og Twitter. Del gjerne om dere ønsker. Jeg skriver om mine opplevelser som kroniker. Om livet før, livet nå og fremtiden. Takk for at du leser min historie. 

Takk, dere er umistelige. <3

Crohnsglede<3

#fastlege #lege #doktor #møte #legetime #kroniker #helse #takknemlig #umistelig #verdensbeste #venterom #redsel #angst #livsglede #håp #crohns #crohnsfigther #figther #kjempe #fuckcrohns #crohnsglede 

«Jeg lå og vred meg i smerter på baderomsgulvet. Smertene var på et nivå hvor bare det å puste var en kamp. I krampetak kom smerten i magen som vibrerende knivstikk. Kvalmen kom stigende i takt med smerten. Jeg borret neglene inn i håndflaten mens jeg knep øynene igjen. Jeg merket ikke at neglene trengte igjennom huden så blodet piplet frem og laget små røde blodstreker under neglene. 

Eneste jeg kunne var å konsentrere meg, konsentrere meg om å puste, spy og gå på do. I en svettedam lå jeg i fosterstilling. Når krampen var over åpnet jeg øynene å løsnet opp på hendene. I det neglene løsnet fra huden dryppet det blod på gulvet. Jeg snur meg over på ryggen… Ser opp i taket i mens tårene begynner å renne. Må jeg ringe etter hjelp? Jeg vet ikke om jeg makter å ta den telefonen. I mens jeg lå der å vurderte frem og tilbake på om lege skulle tilkalles kom et nytt smerteanfall… I refleks kryper jeg meg sammen og hyler..»

Licensed from: Novic / yayimages.com

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Slik kunne jeg ligge lenge.. I redsel for møte med leger valgte jeg å pine meg selv. Livredd for å kun bli sett som kronikeren som igjen var dårlig, valgte jeg å ligge i mitt eget torturkammer på badet. Innimellom kom legevakten hjem å satt morfin men det var siste utvei… Noen ganger måtte jeg på legevakt eller akuttmottaket for å bli lagt inn. 

Å det var der jeg møtte dere.  Dere som skulle gjøre mitt forhold til alle dere leger til et angstfylt helvete.  Jeg møtte så mange av dere over flere år som virkelig ikke brydde dere om meg. Dere så kun sykdom og papirer. Dere så ikke Ida på 19-20 år som var desperat etter hjelp. Jeg husker en natt på sykehuset, smertene var så ubegripelige. Sykepleierne var bekymret å ringte på deg. Jeg husker deg fortsatt, selv hvor vondt jeg hadde husker jeg din irriterte stemme. Jeg husker dine kalde ord. Jeg skrek og ba deg fjerne tarmen min, jeg ba deg desperat om hjelp. Jeg sa at om du ikke hjelper meg hopper jeg ut av et vindu. 

Du ble sint. Du sa til sykepleieren at hun fikk gi hva de ville til meg, han orket ikke forholde seg til slike som meg… 

Slike som meg… SLIKE SOM MEG???? 

Jeg var ei vanelig jente frem til 19.januar 2001. Jeg har vært livredd slike som deg siden da. Slike som på en arrogant og kald måte bare løfter på skuldrene å går. Lar meg bli igjen som noe uten verdi… Joda smertelindring er flott men hva med menneskelighet? Hva med medlidenhet? Hva med et smil? 

Jeg hadde mistet troen på å møte en lege jeg kunne prate med. Etter månedsvis og årevis med leger både på sykehus, legevakt og fastleger som var likegyldige til min tilstand, likegyldige til mitt liv trodde jeg ikke det fantes en lege som kunne se hun bak crohns. Joda, noen av legene på sykehuset var ok, men siden jeg var der lenge var det nye hele tiden. Så når du først likte en mistet du dem like fort. Eller når du trodde fastlegen brydde seg forsto jeg fort etter noen mnd ble jeg ikke prioritert lenger. For jeg var ingen quick fix. 

Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

Alle disse legene har gitt meg noe jeg kaller lege angst.  Jeg blir rett og slett  skjelven, kvalm og svett. Jeg føler meg som et barn som har gjort noe galt å må til rektor for å få nåde. 

slik var det frem til høsten 2008. Jeg trodde først du bare var som alle de andre men du skulle bli viktigere for meg en noen forstår. 

Hva som skjedde og hvem jeg prater om skriver jeg om i neste blogg innlegg. 

Å være kroniker og ung gjorde det vanskelig for meg å forholde meg til leger. De gode opplevelsene druknet i de vonde. De vonde opplevelsene laget store arr som åpnet seg på nytt så fort jeg måtte forholde meg til en ny lege.  

takk for at dere leser mine private  tanker og historier. Takk for at dere gir meg tilbakemelinger og meldinger. Jeg skriver for å bli ferdig med en vond fortid å ta i mot nåtiden med erfaringer i sekken som kan hjelpe andre i lignende situasjoner.

Crohnsglede <3

lik meg på Facebook, Instagram, snapp og Twitter. Om du har lyst er delinger koselig. 

#legeskrekk #smerter #angst #smertehelvete #ydmyk #redd #overgrep #likgyldighet #doktor  #sykehus #ung #pasient #opplevelser #historie #fortid #tanker #fremtid #erfaring #håp 

i dag skal jeg skrive om noe som er litt vanskelig. For jeg har ingen fasit. 

De som kjenner meg vet at jeg får litt panikk når noen kommer med et spesielt spørsmål. Dette spørsmålet gir meg et ønske om å fort komme bort fra situasjonen, på best mulig måte. Spørsmålet jeg sikter til er: hvordan går det? Eller: hvordan er det med deg? Eller: Går det bra med deg? dette spørsmålet kommer i flere varianter egentlig men tilfelles har de at det forventes et svar av meg. Men hvilket svar?

Licensed from: milinz / yayimages.com

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg kjenner på panikk når spørsmålet blir stilt å jeg skal prøve å forklare hvorfor. For alle spør hvordan det går når man møter noen man kjenner, sant? Hva da når den du spør ikke har det noe bra? Er det greit å svare akurat hvordan man har det, uten å bli oppfattet som ei som klager? Eller hva om jeg sier det går bra? Hva tenker du da? At jeg går hjemme uten grunn? Hun sier jo det går bra? 

Hvor mye skal jeg si? Hva bør jeg ikke si? Blæææææ, jeg føler sterkt behov for å si: next question! 

Jeg vet mine foreldre misliker mitt svar. Sikkert like mye som jeg misliker at dem spør. For mine foreldre vil jo ikke ha et “det går fint” svar. De vil ha sannheten. De vil ha det svaret jeg ikke klarer å gi noen. Å hvorfor klarer jeg ikke engang å svare mine foreldre ærlig på dette spørsmålet? Om jeg ikke klarer å svare dem hvordan skal jeg få svart naboen? Tante eller en mamma i barnehagen som lurer? 

Jeg har tenkt mye på det å tror jeg har funnet svaret. Om jeg hadde svart: takk som spør, men det er jævelig. Jeg har et blødende sår i rumpa som ikke gror fordi jeg går på do hele tiden. Jeg har så vondt i leddene mine at selv det enkleste som å gre håret til Elida er et helvete. Jeg lar være å spise fordi mat sender meg rett ned i et helvete dere ikke kan forestille dere. Jeg gråter når andre sover fordi jeg er dritt lei. Hva skjer da? Jo jeg vil fremstå som ei som syter, ei som klager over hvor grusomt hun har det. selvfølgelig er det en veldig ærlig måte og si det på,  men om jeg sier: nei det går ikke så bra, vil det ofte føre til flere spørsmål som er like vanskelige å svare på. Eller at personen som spør blir usikker og litt flau. 

For når noen spør om det går bra, er de virkelig ute etter et ærlig svar? Eller er de ute etter høflighets fraser? 

Jeg har prøvd å avslutte mitt alt for ærlige svar med: men det går bra altså. Desverre funker ikke det heller. Det virker som de siste ordene drukner i  den negative slimgrøten av en mørk mølje som jeg akurat slapp ut av munnen min. 

Jeg velger å svare: det går bra. Men dette er strengt tatt ikke et bra nok svar det heller. For hvorfor sier hun det går bra når vi vet hun er ufør? Lyver hun? Er hun ikke så syk? Hvorfor var hun ikke med på foreldre dugnaden i barnehagen om det går bra? Lurer hun seg unna? 

Jeg har funnet ut at uansett hvordan jeg svarer føler jeg det blir feil. jeg vil jo ikke virke svak, ikke vil jeg syte og klage heller. Men så vil jeg heller ikke bli misforstått som ei som er frisk, men later som  hun er dårlig for å slippe unna ting heller. 

Så hva skal man svare? 

Nå har jeg begynt å svare: Det går greit. Det er som det pleier. Ikke  værre eller bedre. Om noen spør mer da føler jeg stort behov for å gi klar beskjed om at jeg ikke har lyst å snakke om det. For jeg hater å snakke om helsen min. Hva skal jeg si? Jeg har vært syk i 16 år… Jeg føler virkelig jeg burde kommet med noe possitivt men medisinsk sett er det ikke det. Derfor velger jeg å unngå sykdoms prat. Jeg snakker mye heller om hvor viktig det er å leve godt i de gode stundene. Om å ha livsglede og livsmot. 

Licensed from: stuartmiles / yayimages.com

Så neste gang du spør noen om hvordan noen  har det, er du klar for svaret? Det ærlige? Eller spør du av høflighet? 

Følg meg på Instagram, Facebook, snapp og Twitter. Om du har lyst til å dele så er det lov. 🙂 

Crohnsglede <3 

#ærlighet #spørsmål #helse #høflighet #hvordangårdet? #hardudetbra? #sanheten #fraser #kroniker #crohns #crohnsglede #crohnsfigther #figther #frisk #syk #helvete 

En helg er i over og ny uke står for døren. Jeg har nok hatt en av de beste helgene på en god stund. Årsaken er ikke at jeg har hatt barnefri, selv om det var utrolig etterlengtet. Årsaken er en sprøyte jeg får hver mnd. (Eller ved behov) Ungene har kost seg hos besteforeldre mens jeg og Robert fikk være kjærester. 

Jeg er en av de mødrene som sliter litt med å slippe andre til barna mine. Jeg vet det er dumt, for vi som kjærester har godt av litt fri og ungene også. Men jeg har kjempet for disse ungene. Å jeg kjemper fortsatt veldig. Det er jeg som har fått unger, ikke besteforeldre, tanter eller onkler. Også stortrives vi med ungene rundt oss. Denne helgen har vært planlagt siden rett etter jul. Vi har gledet oss veldig alle sammen. Å helgen var nydelig. Sov lenge, spiste, drakk litt vin, så en konsert og sov enda mer. Også ikke minst: fått tatt solarium 2 ganger denne helgen. Å det er virkelig fantastisk for min kropp. 

Men nå: tilbake til mitt vidundermiddel. For jeg sliter med opptak i tarm. Tarmen er full av arrvev noe som gjør det vanskelig å ta opp vitaminer og mineraler som kroppen trenger.  I mange år gikk jeg med en alvorlig b12 mangel. Når det ble oppdaget ble jeg satt på en sprøyte i uka i 5 uker. Jeg gikk fra å være totalt utslitt til å få tilbake litt overskudd. Jeg fortsatte å ta sprøyter hver 3 mnd men måtte ofte ta 5 ukers kurer med 1 sprøyte i uka for å få det opp til et OK nivå.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Licensed from: MilanMarkovic78 / yayimages.com

Etter litt prøving og feiling har jeg funnet ut at 1-2 mnd mellom hver sprøyte er ideelt for meg. Jeg merker godt på kroppen når det er tid for ny sprøyte. Jeg blir utrolig trøtt, sover tungt og gjerne med mye drømmer også jeg blir svimmel. b12 har også en fantastisk virkning på mine negler, håret og huden i tillegg til å gi meg mer overskudd. Jeg  kan faktisk se stor bedring kort tid etter sprøyten. 

Desverre går mange med mangel på b12 lenge uten å få hjelp. Årsaken er ofte at fastleger ikke sjekker for b12 mangel. Pasienten går med diffuse men plagsomme symptomer som ofte bare blir hengt på sykdommen man allerede har, eller at noen er slitene. For meg hjalp b12 sprøyter utrolig mye. De er min lille livbøye som holder meg flytende.

symptomene på b12 mangel er: 

Utslitt. 

Deprimert 

Svimmel/uvel

Sår/betennelser i munnvikene/tunge

 Blek 

Lav blodprosent

noen får også prikkinger i annsikt osv.

Faktisk kan man i verstefall utvikle demens av alvorlig b12 mangel,  så dette er absolutt noe å sjekke opp i. Ta turen til fastlege å spør om blodprøver for å sjekke b12. I bestefall får du jo svar om at alt er bra, men om du lider av mangel kan du få en ny hverdag av et lite stikk i skinka. (Dette er ikke noe alle trenger å gjøre, men om du kjenner igjen det jeg skriver som symptomer så er det verdt å ta tak i.) 

Dette er noe av det viktigste jeg gjør for helsen min. 

Crohnsglede <3 

#b12 #vitamin #mangel #utslitt #svimmel #deprimert #sprøyte #stikk #overskudd #livbøye #crohns #crohnsfigther #crohnsglede #ibd 

God lørdag.

Jeg har i det siste tenkt mye tilbake på tiden jeg kjempet i mot ufør, å ikke minst tiden etter ufør. Hvordan jeg følte det å bli ufør var på en måte det siste som skulle til for å miste alt av verdighet. Hvorfor er det slik? Jeg tror mye ligger i hvordan mennesker behandler uføre å ikke minst hvordan uføre blir behandlet av staten. For vi er en sårbar gruppe. En gruppe som har mistet mye i løpet av noen år.  Først mister man evnen til å ha kontroll på egen helse, så mister man jobb/skole, så mister mat bestemmelsesrett ovenfor seg selv i større eller mindre grad (som sykmeldt følger man strenge regler), så mister man venner, noen mister familie, den økonomiske biten blir redusert til minimum 66% osv… Når man blir ufør mister man enda mer.

Licensed from: MilanMarkovic78 / yayimages.com

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg fikk jo mindre utbetalt som ungufør en når jeg gikk på aap. For når jeg gikk på aap telte jeg kun som meg å fikk barnetillegg for barna mine. Så fort jeg ble ufør mistet jeg det fordi Robert tjener for godt. Jeg må si med en gang at jeg er ikke ute etter å få mest mulig. Men jeg har ikke valgt å bli syk selv. Jeg mener at ufør burde kun blitt beregnet på deg å ikke hvor mye mannen tjener. For nok en gang føler man seg straffet. Straffet fordi man er syk. Nå må ikke dette misforståes for jeg er utrolig takknemnelig for all hjelp å alt jeg får på tross av at min arbeidsevne er 0%. 

Smatt litt på det. Arbeidsevnen min er 0%. Jeg er 100% ufør. Jeg skrev over om hvordan vi uføre ikke føler oss likestilt i samfunnet. Kanskje ikke så rart når det hver høst diskuteres om å kutte i våre penger. De forandrer på satser, gir oss andre skatteregler,  som egentlig høres bra ut men som i prinsippet ikke fungerer. Hvordan skal friske se på oss som vanlige når ikke politikere gjør det? Friske ser på oss uføre som en last. En last for samfunnet fordi vi tar skattepengene dems. Vi uføre har dårligsanvittighet konstant fordi vi er for syke til å jobbe å dermed tar av velferdsetaten Norge. 

Hvordan skal vi bli sett på som mennesker som fortsatt er likestilt med hvem som helst annen? Hvem har ikke sagt eller hørt fraser som: Hun der er bare ufør. Eller, hun/han lever på mine skattepenger. For å få dette snudd må vi starte med toppen. Om politikerne gir oss respekt vil også resten av befolkningen også det, tror jeg. Men foreløpig er uføre en last for samfunnet. Det skrives om alt for høye tall av uføre i aviser, om uføre som urettmessig får trygden sin, det skrives om forslag om nye absurde regler, og ikke minst: det skrives om å få uføre tilbake til arbeid.

Licensed from: BDS / yayimages.com

i noen få tilfeller er det mulig å jobbe noen prosent, å da er det flott å tilrettelegge for det, men jeg tror at 90% av oss uføre ikke kan jobbe fast noe sted. I allefall ikke etter noe klokke eller kalender. Å hva gjør det med oss som ikke kan bruke disse fine løsningene til å jobbe vedsiden av uføre? Jo vi blir først og fremst tapere økonomisk. Men aller viktigst: vi blir tapere i samfunnet. Fordi det legges opp til at vi skal jobbe. 

Jeg mener det er en lang vei å gå her. Men for å respektere uføre må vi starte på toppen. Gi oss respekt. Ikke ta mer fra en allerede svak part, vi har ikke valgt dette livet, vi har fått det. Man vet ikke hvem som er nestemann ut heller. Det kan være en advokat, en bilselger eller en butikkmedarbeider. Tilfelles har vi alle en ting: vi så ikke det komme, vi ønsket ikke dette livet og vi lever IKKE fett på staten. 

Licensed from: CartoonResource / yayimages.com

Jeg er så heldig å ha kommet i kontakt med uføreslandsorganisasjon.no, de har en flott side jeg anbefaler uføre å bli medlem av. De har også en facebook  side som du finner HER. Trykk liker og følg siden. Om vi står sammen så kanskje vi en dag blir hørt? 

Jeg har skrevet tidligere om at jeg har godtatt min uføre nå. Jeg er ufør og lykkelig. Jeg håper også andre kommer seg ditt, og ikke minst at det blir respekt for det også i samfunnet. For i de fleste tilfeller er uføre eneste utvei. Jeg vil si at de som er uføre fortjener de usle kronene de får. Joda det er noen få som jukser seg til uføre, noe jeg helt ærlig ikke kan forstå! For det er ikke lukrativt, det er ensomt og ikke minst lite akseptert i samfunnet. 

Jeg engasjerer meg i uføres rettigheter fordi jeg er en av dem selv. Jeg er et menneske på lik linje som bank sjefen! Jeg er verken dum eller tilbakestående. Jeg er en ressurs på min måte. Vi må slutte å dele mennesker opp i grupper!

jeg er lykkelig og ufør. <3

Licensed from: balasoiu / yayimages.com

Følg meg på Instagram, Facebook, Snapchat og Twitter. Søk opp crohnsglede så finner du meg. Delinger blir satt pris på. Ha en fantastisk dag. 🙂 
 

crohnsglede <3

#ufør #samfunn #helse #politikk #politikere #rettigheter #bestemmelsesrett #jobb #skole #økonomi #dum #ressurs #aap #helseminister #uføreslandsorganisasjon #respekt #tafradefattige #gitilderike #taper #straffet #kroniker #media #crohnsfigther #figther 

Som kroniker er det 10 ting vi helst vil slippe å høre. Her får du listen og hvorfor. 

1.) Er du kronisk syk? Du ser jo virkelig ikke syk ut! 

Altså, her er er det enten eller. Det possitive er jo at  sykdommen ikke har påvirket utsiden. Men det betyr jo ikke at innsiden ser likedan ut. Det finnes utrolig mange sykdommer som ikke syntes utenpå. Om noen ser fantastisk ut, betyr det ikke at personen er frisk.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

2.) Bør du spise det der? Du tåler vel ikke det? 

Når en blir syk mister man ikke evnen til å passe på seg selv. Vi vet selv om vi kan spise det, eller om vi faktisk tar å spiser det alikevel. Det går kun utover oss. Tenk på deg og ditt så tar jeg meg av mitt. 

3.) Skal du ikke spise? Du kan jo ikke gå uten mat? 

Noen ganger må man ta valg dere som friske ikke forstår. Dere ser en buffet med nydelige retter, jeg ser kun at den maten vil gi meg  trøbbel. Som skrevet under punkt  2, mistet jeg ikke evnen til å ta vare på meg selv, når jeg ble syk.  

4.) Kanskje du skulle begynne å trene? Man blir jo ikke frisk av å ligge i senga. 

Hadde jeg hatt ork til å trene hadde jeg ikke valgt å ligge inne. Jeg trenger ikke deg til å minne meg enda en ting, jeg ikke får til.

5.) Er du sikker på at det er så vondt? Kan du ikke prøve å vente litt til før du tar smertestillende? 

HALLO!!!! Når en sliter med så sterke smerter vil de ikke mirakuløst forsvinne. Faktisk blir det bare vanskeligere å få bort jo lenger man venter. Om jeg sier jeg har vondt, så har jeg det. Kan du føle mine smerter? 

6.) Er ikke du syk? Hvorfor er du her da? 

Som kroniker har man gode og dårlige dager. På gode dager ønsker jeg å late som jeg er normal. Ikke mistro meg som en snylter eller få meg til å føle meg som en, fordi jeg er ute noen timer. 

7.) Kari har samme sykdom som deg, hun er nå frisk nok til å både jobbe og ta seg av hjem. 

Her er det en viktig ting å lære seg. INGEN kroniker er like. Vi er forskjellig rammet av sykdommen, noen har god hjelp av medisiner mens andre ikke. Noen klarer å fungere normalt mens andre er 100% ufør. Ikke tro naboen er fasiten. Her finnes kun EN fasit per kroniker. 

8.) Du prøver ikke hardt nok, ta deg sammen. 

Jeg kjemper 24/7 hva vet du? Du kan ikke komme med slike utalelser før du har prøvd mitt liv en stund. Eller vent litt, det går jo ikke det. 

9.) Du kan ikke klage, du som er hjemme å kan kose deg vær dag. Ligge på sofa’n og dra deg hele dagen om du vil. 

Her er det en stor missoppfattelse. Jeg ligger ikke å drar meg. Er jeg heldig får jeg  4 gode timers søvn i løpet av et døgn. Å jeg koser meg ikke, jeg er ensom. Jeg skulle gjort hva som helst for å lukket døra bak meg å fått på jobb. Dette er ikke selv valgt. Å tro meg, ingenting å være messunnelig på.

10.) så syk du ser ut!

takk for den. Denne finnes i mange versjoner som: så blek du er, så tynn du er blitt, nå så du utslitt ut, er du dårlig nå? Osv… Spesielt dumt er er det de dagene jeg kanskje føler meg OK. Ikke at det er bedre om man virkelig er syk. Jeg trenger ikke deg til å fortelle meg,  om jeg ser syk ut. Det merker jeg godt selv. 

Her kan det slenges på mange punkter til. Jeg tror nok dere som sier dette mener det godt,  men vi trenger virkelig ikke deres konstante hjelp til å ta “riktige” valg. Du vil nok også mene at valgene jeg tar, er feil for meg  innimellom også. Men selv om jeg er syk, gir det ikke deg rett til å overvåke meg. Jeg mistet ikke evnen til å ta vare på meg selv den dagen jeg ble syk. Jeg vil selv ta valg for meg selv! Så sant jeg ikke spør deg om råd, så hold dem for deg selv. Å ikke tro du vet mer om min sykdom en meg. 

Dette er ting alle kronikere kjenner oss igjen i tror jeg. Vi kan skjeldent dra noe sted, uten å bli belært i vår egen sykdom. Tanken deres er kanskje  god, men bruk energien på dere selv lydig  isteden.<3 

Crohnsglede <3

Følg meg gjerne på Instagram, snap, Facebook og Twitter. Søk bare opp crohnsglede og legg meg til. Om du har lyst til å dele setter jeg stor pris på det.  Jeg har også opprettet en Facebook gruppe med navn: livsglade kronikere <3 legg deg gjerne til der om du er kroniker. 

#regler #liste #kroniker #bryseg #råd #lei #jegvetbest #holdning #crohns #figther #crohnsfigther #goddag #dårligdag #stopp #passpådegselv #hverdag #mittliv 

I kveldens innlegg vil jeg ta dere tilbake i tid. Tilbake til de første årene som syk. For jeg fikk fort erfare at en ting som ikke fungerte, var det å være syk og studere samtidig. Jeg vil fortelle om en kamp jeg tapte..

når jeg ble syk gikk jeg på vidregående. (2 året) før selve innleggelsen hadde jeg jo litt fravær men jeg klarte stortsett å kjempe meg på skolen. Selv om jeg hadde sittet på do hele natten med enorme smerter trosset jeg søvnløsheten å dro på skolen. Jeg var så dårlig at det gikk på kun viljestyrke. Men jeg hadde et enormt ønske, ønske om å mestre slik jeg alltid gjorde. Derfor presset jeg kroppen ytligere noe som førte til at jeg ble enda dårligere. 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Når jeg ble lagt inn var de første ukene i en døs av smerter, medisiner, undersøkelser om tårer. Derfor var skolen også litt i andre rekke naturligvis. Men etter noen uker spurte jeg sykepleierne hva jeg gjorde med skolen. De trakk på skuldrene å sa at det viste ikke de. Fortvilet ringte jeg læreren min som sa at det eneste jeg kunne var å få en plan av henne. Jeg ble så glad. For det betydde at jeg i allefall hadde noe. Jeg hadde fortsatt skole selv om det ikke var slik jeg skulle ønsket. 

Samtidig som jeg kjempet meg igjennom den tøffeste kampen jeg noen gang har tatt, presset jeg meg til å gjøre ALT jeg fikk beskjed om fra skolen og litt til. Jeg måtte trilles i rullestol fordi bena  ikke  kroppsvekten min så syk var jeg. Jeg klarte ikke gre mitt eget hår eller dusje selv, måtte få hjelp til alt av stell. Jeg husker jeg lukket øynene når sykepleierne vasket meg, knep øynene igjen. Det var nok det værste. Det å gå fra pære en frisk 17 åring som trente, var på fest, danset og hadde egen hybel til å være låst til en seng med behov for hjelp til ALT! Mitt oppi dette ble skolen min lille flukt. Min lille tynne sytrå som bandt meg fast i det livet utenfor sykehuset. Noen dager når formen var OK fikk jeg pappa til å kjøre meg på skolen slik at jeg kunne se de andre å gjøre det fysiske. 

Jeg kjempet virkelig for å fullføre det skoleåret. Jeg kjempet med nebb og klør. Fullførte prøver jeg selv hadde lest meg opp til, stilte opp de dagene jeg strengt tatt ikke burde vært der. Ingen hjalp til med tilrettelegging, ingen hjalp til for at jeg skulle kunne gå på skole. Her var det ene og alene mitt annsvar. 

ut i april/mai hadde jeg ligget på sykehuset siden januar. Endelig var jeg sterk nok til å bli skrivd ut. Med masse medisiner, en stor sekk med tøffe episoder i sekken ble jeg kastet tilbake til hverdagen. i mens mitt liv hadde stått stille bak sykehusets vegger hadde alle andre sine liv gått videre. Jeg slet med å tilpasse meg livet som syk. Jeg slet med en kropp sol ikke ville det samme som hodet. 

Mine foreldre så jeg slet å tok meg med på hytta dems på vegårdshei. Jeg husker jeg for første gang på 6 mnd kjente på følesen av ro. At jeg følte meg klar for å fortsette å kjempe. For jeg hadde tross av det helvete som hadde funnet sted bak sykehusets vegger tross alt klart å beholde skolen!  Det var jeg utrolig stolt av. Nå gjensto det bare eksamener så var jeg ferdig. 

Jeg husker jeg skulle gå ned til båten i det telefonen ringte. Det var en slik fin dag, solen skinte og laget gjennskinn på vannet i vinnar stien. Hvitveis sto i klaser blandt steiner, gress og kratt. Det luktet vår og fuglene laget den lyden man savner hele vinteren. Den lyden du må smile av fordi den er så lystig og glad. 

Jeg tok opp telefonen og så det var læreren min. Hva ville hun nå? Det var jo fri! Med glad stemme sa jeg hei. Fort forsto jeg at det var ingen hyggelig telefon jeg skulle få. Med skjelven stemme fortalte læren at hun hadde vært i møte om meg. At selv om hun hadde kjempet ville skolen ikke godkjenne fraværet mitt slik at jeg ville ikke få bestått det året. Hun sa hun var utrolig trist. At hun viste hvor mye jeg hadde kjempet. 

Jeg sto som om noen hadde spikret fast støvlene til bakken. Urølig sto jeg å mottok infoen om at jeg ikke fikk ta eksamen fordi jeg hadde vært syk. Jeg hadde kjempet for livet de mnd samtidig som jeg hadde studert. Jeg viste jeg kunne bestått, jeg viste jeg fortjente å få dette året godkjent. Det vanskeligste var at ei som kom og gikk som hun ville, ikke gjorde lekser eller var “tilstede” fikk lov til å ta eksamen. Hun var nok i grenseland men jeg hadde langvarig sammenhengende fravær. 

Når jeg sa ha det til læreren forsvant alt håp. Jeg tok opp en Stein å kastet den så langt jeg kunne mens jeg hylte. Nok en gang gikk alt i mot meg. Nok en gang sviktet systemet rundt den syke. Jeg som hadde følt at jeg krabbet rundt i søla i mange mnd med hodet så vidt over overflaten var nå dparket hardt og brutalt ned i bunn av et mørkt tjern av gjørme. Dette ble et så stort nederlag for meg fordi jeg hadde fortjent å få godkjent. Fordi jeg hadde krevd hjelp til å fortsette med skole selv om det ikke var noen rutine på dette. 

For om du blir syk når du går på skole finnes det lite hjelp. Du må kjempe selv. Jeg syntes det er utrolig trist at vi i 2016 ikke har et bedre opplegg for slike ting. For det er ikke bedre nå. Jeg hørter om historier fra skoler med barn helt ned i 12 års alder hvor tilrettelegging er null. Hvor forståelse og kreative løsninger ikke finnes. I en allerede vanskelig situasjon er skole/jobb utrolig viktig. for meg var det min eneste lille tilhørighet til det normale livet.  Jeg mener skolen og systemet sviktet meg. Var det riktig å se kun på fraværet? Joda var snakk om lang tid men jeg hadde jo holdt følge med medelever av egen fri vilje og stahet. 

Jeg fikk ikke engang prøve å ta eksamen. Jeg vet jeg hadde bestått. Istede fikk jeg et brev med beskjed om å prøve til neste år. Skolen er ikke for alle. Trenger du ekstra tilrettelegging er du ikke lenger interessant. 

Dette er min historie, det  finnes sikkert mange med god erfaring også. Men jeg vet at dette er ingen unik sak. Kronisk syke får ingen god oppfølging og hjelp for å kunne fortsette skole. Selv hvor mye de kjemper blir de avslått på en brutal måte. Her må det endring til, vi fortjener en tjangs. 

Crohnsglede <3

følg meg på Facebook, Instagram, snap og Twitter. Jeg setter stor pris på delinger. 

#skole #utdanning #vidregående #kamp #kroniker #syk #gittopp #sykehus #historie #endringer #tilrettelegging #forståelse #vilje #håp #fremtid #fortid #verdi 

Med tårer i øynene og klump i magen går jeg for tiden igjennom en stor sorg. Ja, eneste måten jeg kan beskrive det på er kjærlighetssorg. I 6 år har vi hatt dere voksene i barnehagen som våre nærmeste sammarbeidspartnere. Et fantastisk sammarbeid, mot at våre små skulle bli klare til skolestart. I fjor fikk vi med tårevåte øyne takke for all hjelp med eldstejenta vår. Hun var klar for å bli skolejente. Mens tårene rant sa jeg: det er jammen godt jeg har 2 barn til slik at jeg kan ha verdens beste barnehage mange år til. Slik ble det ikke. Vi flyttet, å pga det praktiske har vi valgt å søke overflytting på Isak og oppstart med Ludvig i barnehagen 5 minutter fra her. Jeg vil skrive dette til dere som jobber i barnehage. Dere er viktigere en dere tror.

Licensed from: diego_cervo / yayimages.com

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

For 6 årsiden tok dere imot foreldre og ei lita tulle på 1.år. Med omsorg og smil tok dere i mot oss alle. For dere viste ikke bare innteresse for barnet. Dere viste også stor omsorg og forståelse for oss voksene. Ga forstålse for at dette var rart og vanskelig. Med trygghet, åpenhet og god komunikasjon gikk det veldig fint. Jeg har fra dag en stolt 100% på at barnet mitt har det bra i verdens beste barnehage. Når lillebror skulle starte noen år etter, var jeg fortsatt spent men jeg viste at han var trygg. 

Vet du at dere som jobber i barnehage har verdens viktigste jobb? Dere er med på å få små barn til å bli klare til å bli skolestartere. 5 viktige år, hvor de skal lære å gå, snakke, spise selv, kle på seg, tegne, leke, klatre, empati osv… Listen er lang. For meg som mor beundrer jeg dere. Derfor vil jeg takke dere alle på denne måten. 

Til deg som tok i mot barnet når hun hadde begynt på storbarnavdeling å syntes alt var skummelt. Barnet klamret seg til mamma’n sin å var hysterisk.  Du tok barnet fra meg å sa: bare gå, jeg ringer deg. På veien hjem gråt jeg så tårene sprutet. For det å gå fra barnet sitt slik er helt motsatt av hva kroppen sier. Takk, takk for at du ringte meg å sa at barnet  nå hadde stoppet å gråte. Jeg hørte latteren hennes i bakgrunnen når vi snakket sammen. Jeg vet at selv om jeg gråt, forsto du at jeg var så takknemlig for at du ringte meg. Takk for at du tok deg tid i en hektisk morgenstund til å gi omsorg og trøst. 

Licensed from: BDS / yayimages.com

Til deg som så barnet mitt når det trengte en rolig start på dagen, takk. Takk for at du sendte de andre barna inn på fellesrommet så barnet kunne kle av seg å vinke i ro og fred. Det betydde utrolig mye. 

Til deg som trøstet et fortvilet barn som savnet mamma og pappa fordi det så noen andre ble hentet, takk! Takk for at du aldri er redd for å ta et barn på fanget. At du tørker tårer og snørr med den største selvfølgelighet. Takk for at du ser mitt barn. 

Til deg som gir fart på husken til barnet mitt for 160 gang, takk. Takk for at du sammen med barnet opplever fryd og latter. I noen øyeblikk er dere på vei til verdensrommet, dere er kanskje til og med høyere en et tre. Takk for at dere ler med barna våre. 

Til deg som tar oss i mot når vi kommer å henter, med smil om munnen forteller du om pirater som har sloss mot barnet. Barnet sto stolt ved siden å sa: jeg fikk til og med sår av piratenes sverd! Så stolt og kry går han avsted med skrap  fra kinn til hake. Med latter i stemmen kan du si at han har egentlig skrapet seg på et tre. 

Til deg som ringer oss med bekymring i stemmen når barnet var sykt, takk. Takk for at du tar deg av dem til vi kommer. At du trosser  spy, feber, snørr og tårer. Vil barnet ha kos, så gir du dem det. Jeg er så takknemlig. 

Til deg som gjør ting som er vanskelige å lære om til en lek, takk. Takk for at du oppmuntrer, finner løsninger og gir mestringsfølelse. Vi får hjem stolte barn som viser oss sine nye kunstner. 

Til deg som leser den samme boken om igjen og om igjen. Takk, takk for at du med samme iver og vilje setter deg ned å leser. At du ler med barna og gir dem en morsom og rolig stund. 

Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

Til deg som har tatt barnet mitt på alvor hver eneste dag, takk. Jeg er så takknemelig for at dere passer mine barn. Jeg ser nesten på dere ansatte som familiemedlemmer. Fordi barna våre tilbringer mer tid med dere en med oss. Takk for at dere alltid møter oss og barna med respekt, forståelse og smil. La aldri noen mene at jobben deres er uviktig, eller at det å jobbe i barnehage kunne hvem som helst gjort. DET ER FEIL! Å jobbe i barnehage er kun for noen få spesielle. Noen som har et hjerte for de aller minste, noen som gir trygghet og nærhet, noen som er de nærmeste for barna når foreldrene er borte. Å jobbe i barnehage er ingen simpel jobb! I mine øyne er det en av de viktigste jobbene i verden. Dere er med på å forme fremtidens helter. 

Jeg tørker tårer å sier takk, tusen takk for disse fantastiske 6 årene vi har hatt i verdens beste barnehage. Vi kommer aldri til å glemme det dere har gjort for våre små. Med hjertesorg lukker vi døren fra verdens beste barnehage. Med spente skritt, hjerteklapp og litt redsel er vi klare for å åpne en ny dør, døren til nok en av verdens beste barnehager som vi er heldige og ha. 

Licensed from: cienpies / yayimages.com

Takk for alle gode samtaler, latter, tårer, historier,  og omsorgen dere har gitt. Dere er umistelige alle som en. Jeg er i dyp sorg fordi vi mister så mange fantastiske mennesker vi har sett dagelig i 6 år. De barna som overtar mine barn sine  plasser er verdens heldigste. Dere er i våre hjerter. Vi vil aldri glemme det fantastiske dere har gjort for våre barn. Vi vil alltid huske dere alle med smil om munn. Takk for den fantastiske jobben dere gjør med våre små. 

Til dere som nå er klare for å levere barna deres til barnehager til høsten: jeg forstår dere gruer dere for det. Jeg er en 3 barns mamma og vil bare si at barna er i trygge hender. De er fantastiske mennesker som elsker jobben sin. Det er mennesker som i mine øyne er hverdagshelter. Om noen år sitter dere slik jeg gjør nå. Gråter over å miste dem som i hverdagskaoset gir oss trygghet og hjelp. 

crohnsglede <3 

følg crohnsglede på instagram, twitter, facebook og instagram. delinger er lov. håper mange andre også setter pris på sine barnhager. 

#barnehage #barndom #helter #takknemlig #sorg #barn #foreldre #fremtid #takk #snørr #tårer #vennskap #medtring #ærlig #tøft 

Nå har stormen etter innlegget om menns uvaner lagt seg. Innlegget ble delt på nettavisen og satt sinnet i kok hos menn. Les innlegget om menns uvaner  HER. Jeg hadde tenkt å lage innlegg dagen etter på damenes rare uvaner men kom aldri ditt, før i dag. Pappahjerte skrev jo et, men her er min versjon. Jeg har selvinnsikt nok til å vite at kvinner gjør mye rart som irriterer dere menn veldig.

Licensed from: AndreyPopov / yayimages.com

Så her kommer lista over de tingene menn hater vi kvinner gjør. 🙂 

1.) Først på lista er nok noe som foregår på badet. Vi jenters magiske rom hvor vi går inn som trøtte, bleke og til tider ikke respektable til å vise oss for noen,  for så en drøy halvtime etter er vi forvandlet til de frecheste, vakreste og flotteste damene i byen. Problemet er bare det som møter de som kommer etter oss på badet. Jeg er den første til å innrømme at badet ser ut som et mindre hyggelig sted etter meg. Sminke i vasken f.eks? Mitt pudder er nok ikke det Robert helst vil møte når han skal pusse tenner. Litt slik prikkete brunt i vasken? Også er det ofte ikke tid til å legge sminken tilbake i toalettmappen slik at vasken er full av remedier. 

2.) Slipper ikke badet riktig enda, for jeg har en tendens til å dra ut kontakter for å sette inn mine ting. (Hårføner,rettetang osv.) i det jeg drar ut støpselet til barbermaskinen til mannen som ligger  å lader, er planen å sette kontakten inn igjen så fort jeg er ferdig. Jeg kan virkelig ikke noe for at jeg glemmer det når ungene roper etter hjelp for å finne ditt eller datt. Alikevel stikker det når jeg hører mannen går på badet for å barbere seg, å finner barbermaskinen med kontakten ute og min rettetang i laderen. Sorry kjære. 🙂 

3.) Når min mann irritert leter etter noe han påstår han la på kjøkkenbenken å jeg mener på tro og ære at JEG ikke har flyttet den. Jeg hører han irritert si: du bare husker det ikke du! Du rydder så mye at du ikke husker hvor du legger ting bare du blir kvitt det du ser. Denne setningen har jeg hørt så mange ganger at jeg har ikke ord. Det gir en mindre hyggelig stemning å jeg begynner å lete for å bevise at han har lagt det bort selv. Noen ganger går det i mitt favør, men når jeg finner hans pulsbelte i min undertøyskuff da vet jeg at han har helt rett i det han sier. Desverre er det noen ganger litt vansklig å innrømme, så jeg forter meg å gjemme det i hans skuff for å si: har du sett i skuffen din?  *kremt* der ble hemligheten min avslørt. 

4.) Som kvinner flest er jeg ekstremt glad i sjokolade. Når Robert finner sjokoladepapir den uka jeg har sagt jeg skal være flink å la vær,  fordi jeg ønsker å bli kvitt litt på magen skylder jeg på barna. Jepp jeg vet, snakk om barnslig! Men mye heller at han tror ungene har rappet mors sjokolade, hun skulle ha til helgen en å se hans smil i det jeg innrømmer at jeg gikk på en smell. 

5.) Jeg har også ryddemani når det kommer til oppvask. Å jeg hater rot på benken (så sant det ikke er mitt eget selvfølgelig) derfor skjer det dagelig at Robert ikke finner glasset han akkurat tok ut å drakk av. Eller at jeg tar tallerkene til ungene å setter i oppvaskmaskin før de er ferdig med å spise. Dette fører jo til mye ekstra oppvask å en smule oppgitt mann som lurer på om jeg kan prøve å spørre før jeg tar ting. (Jeg øver på den kjære, men husk: noen ting tar laaaaang tid å lære seg.) 

6.) I mitt innlegg til menn skrev jeg om å sette tomme ting inn i kjøleskapet. Vel jeg er ikke noe bedre. Her i huset står jeg for mye irritasjon når det kommer til oboy boksen. 🙂 når den er tom setter jeg den tilbake i skapet,  noe som gjør at når søndagsfrokosten skal inntas mangler en viktig ingrediens for familielykke og ro. Samme gjør jeg med riskartongen. Når siste pose er tatt ut, blir ofte kartongen stående igjen. Å hvem må ut for å kjøpe ny når jeg står med middagslaging opp til ørene? Jo det er mannen det. 

7.) Ofte kan det mangle en ingrediens i huset for å gjennomføre dagens middag. Mannen i huset mener bestemt at det er lite lønnsomt å sende meg inn på butikken for å kjøpe denne ene tingen. Spesielt ved middagstider, selvfølgelig. Å jeg innrømmer det glatt. Når ei dame er sulten er det alt for mye som frister. Jeg har tilogmed puttet en sjokolade i vesken for så bestemt gått ut igjen i bilen for å bevise at jeg klarer å kjøpe en ting. Desverre klarer jeg ikke holde på hemligheten lenge, så innrømmer den sjokoladen veldig fort. Så jo, ved middagstider er det lurest å la menn handle. 

Licensed from: Sergey Nivens / yayimages.com

8.) En annen ting er mitt forhold til tid. Robert gir seg ende over. For om vi skal på besøk til noen kl 13.00 så stresser jeg rundt for å få alle klare til et bestemt tidspunkt. Om vi snakker 3 minutter forsinkelse kommer desperasjonen i stemmen. Da må ofte en melding sendes for å  gi beskjed om at vi er 3 (!) minutter forsinket. Men man kan IKKE komme for tidlig heller. Så slingringsmonnet mitt går egentlig på 12.55-13.00 med andre ord: stramt tidsskjema. 

9.) også kommer vi ikke utenom den ENE berømte uken i mnd. For faktisk har damer en uke med PMS. For joda vi griner mer, ler mer, blir fortere sinte osv. Ja egentlig er det dobbelt så mye av alle følelsene. Men husk menn: det finnes kun en uke dere kan si: får du mensen snart eller? Uten å irritere oss. Så før den opp i kalenderen så vet du når du kan dra mensen kortet uten å skape krig. 

Licensed from: graficallyminded / yayimages.com

10.) siste pungtet må bli om vårt behov for at menn skal forstå alt. For jeg mener, etter en krangel går jeg tromferende inn på badet. Gråtende sitter jeg og venter. Jeg vil ikke at han skal komme for tidlig etter meg, da er det irriterende. Men han må ikke vente for lenge heller, for her kan situasjonen gå fra kjip til ille om han blir sittende i stuen å se på film og le, mens jeg sipper på badet. Vi vet det er tåpelig men vi klarer ikke styre oss. 

Dette er kun 10 av maaaange pungter. Kan slenge på at jeg aldri klarer å la være å si ting etter vi har sagt natta, at jeg snakker høyt til meg selv når jeg er stressa, at jeg har alt for mye sko i skoskapet osv… Jeg vet det er kjipt å leve med oss rare kvinner til tider, men ville det vært bedre uten? 

Licensed from: vilevi / yayimages.com

P.s: husk at dette kun er ment for gøy. Jeg vet at mange kvinner er feilfrie å selvfølgelig aldri irriterer sine menn. Men nå er nå jeg en av de med uvaner og feil. Jeg vet jeg ikke er alene, selv om listene våre er forskjellig så vil jeg tro noen menn kjenner seg igjen i noe av dette. Samtidig som dere kvinner også kan le. Feilfri eller ikke. 🙂 

Crohnsglede <3

#nettavisen  #selvinnsikt #rar #liste #hemlighet #følelser #mensen #skodilla #krangel #marsogvenus #kvinnerogmenn #selvinnsikt 

lik meg gjerne på Facebook, Instagram, snapp og Twitter. Søk opp crohnsglede. Delinger er lov. 🙂 

I dag vil jeg fortelle dere om noe jeg har et ELSK/HAT forhold til…. For jeg elsker det i bunn og grunn men samtidig hater jeg det fordi det gir meg utrolig mye bekymringer og ubehag. 

Jeg snakker verken om tannlege eller mannen. Jeg sikter til MAT. Jeg har alltid vært utrolig glad i mat. Noe som gjorde meg smålubben som barn. Jeg gledet meg til middag før frokost var spist. Husker det var det første jeg spurte mamma om når dagen startet! Hva er det til middag i dag? Hva det var spilte nok ikke noe rolle men levergryte var en av mine favoritter. Middag var virkelig dagens høydepunkt. Men så skjedde det noe høsten 2001….

Licensed from: Fotosmurf / yayimages.com

Jeg bodde på hybel den gangen å jeg husker jeg etter et måltid med pizza (fikk besøk) måtte jeg  fly på do etter 2 biter . Smertene jaget i kroppen samtidig som jeg gikk på do resten av den natten. Fra den dagen startet HAT forholdet. Når jeg ble lagt inn på sykehus hadde jeg rast ned i vekt. Mye pga diaré men også fordi jeg unngikk mat. Hvem vil spise noe en blir syk av? I 3 mnd spiste jeg ingenting, jeg fikk diagnosen Crohns etter undersøkelser. Jeg fikk næring intravenøst. Drakk litt juce bare. Dere tror kanskje det var grusomt? Vel jeg hadde ikke ork til å spise uansett.. Jeg var så syk at jeg klarte ikke stå på beina mer en noen minutter av gangen… 

Licensed from: moodboard / yayimages.com

Etterhvert når jeg kom meg hjem startet jeg på most babymat. Potet, gulrot med litt melkefritt smør most, næringsdrikker og drikkebuljong levde jeg på i lange tider. Sakte måtte jeg prøve og feile. For dessverre er det ikke slik at det finnes en oppskrift av hva vi med Crohns/IBD tåler. Det er veldig inviduelt. Dermed startet en reise jeg fortsatt etter 16 år ikke er helt ferdig med. For noen perioder som under svangerskapet med Elida kunne jeg spise alt. Mens i Ludvigs svangerskap overlevde jeg på isbiter, kyllingfilet og Pepsi…. 

Det er noen matvarer jeg ikke har spist på snart 16 år. (Utrolig at det er så lenge siden) jeg kan foreksempel våkne av at jeg drømmer om å sette tennene i en skikkelig grovbrødskive med leverpostei, jeg kan kun spise loff. Eller spekemat som er så godt? Fy, fy… Sommerkoteletter, druer, eple, sitrusfrukt, ukokte grønnsaker er også på lista over NEI mat. I tillegg prøver jeg å leve mest mulig laktosefritt. 

Licensed from: homydesign / yayimages.com

Men så har jeg dager hvor formen er ubrukelig. Dager hvor alt er vondt og dritt bokstavelig talt. Da spiser jeg ting som er på grensa lista. (Ikke brød/spekemat/røyket mat). For da spiller det ingen rolle, like dårlig uansett.  Alt oppi dette matregimet har alltid noen noe de skulle sagt. Noen har hørt om noen som kan spise slik, eller de mener jeg burde gjøre sånn. Tror de virkelig 16 år med sykdommen ikke  har gitt meg kunnskap nok om min kropp? 

Jeg er desverre ei som unngår å spise om jeg skal steder. Jeg kan fint gå en hel dag uten mat pga redsel for å bli dårlig. Dette er jo selvfølgelig ikke noe jeg anbefaler, jeg jobber med det men foreløpig er det slik det er.  Jeg vil nok si en blir spiseforstyrret med disse sykdommene som Crohns, UC, ibd. Fordi mat blir et enormt fokus. Alle vet vi trenger mat for å overleve. Men mat blir noe negativt om det gir ubehag, smerter og fare for situasjoner en er redd for. Hadde du spist om det ga deg smerter ut av en annen verden? Hadde du likt å spise borte om alle skulle kommentere deg? Jeg hadde faktisk en periode jeg nektet å spise hos andre fordi jeg ble kommentert. Spiste jeg for lite ble det sagt å spiste jeg for mye fikk jeg beskjed om å ta det rolig… 

Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

Jeg vil med dette innlegget gi et lite innblikk i min mathverdag. Jeg ELSKER fortsatt mat men vet aldri når det sender meg ned i knestående. Å ikke tro det finnes noe fasit. Vi må desverre ta den reisen selv. Og det som går for meg, går ikke for en annen. Så til dere pårørende: ikke mas på oss om mat. Det er vansklig nok fra før om dere ikke skal legge enda mer press/byrde på oss. Ingen er like, tilogmed dager er ulike. La oss selv bestemme når/hva og hvordan vi vil spise. Om vi spør deg om råd så kan dere si deres mening, men så sant dere ikke har blitt spurt så hold meningene for dere selv. 🙂 

Crohnsglede er en smule matforstyrret også. <3 

følg med på Facebook, Instagram, snap og Twitter. Søk opp crohnsglede. Delinger er lov. 🙂 

#crohns #fuckcrohns #crohnsfigther #mat #matregime #spiseforstyrrelse #fokus #pårørende #ibd #elsk #hat #jamat #neimat #inviduelt