«Jeg satt på venterommet på nok et legesenter. Damene i rødt var usedvanlig hyggelige. Smilte, lo og pratet. Jeg ble usikker, hva var deres intensjon? Jeg kjente en liten følese av glede inni meg. Hvorfor det? Jeg snakket litt sint til meg selv inni meg. Jeg burde nok sagt ordene høyt men det var et fult legekontor. For å ikke virke helt på tur snakket jeg strengt til meg selv inni meg mens jeg så på klokken. Ikke la smilene lure deg Ida, de vil snart bli til avisende og harde damer.
Licensed from: BDS / yayimages.com
10 minutter til det er min tur. Jeg var kvalm, hendene mine var helt klamme, og hjertet dundret i kroppen min. Om 10 minutter skulle jeg møte en av de jeg fryktet mest. Jeg hadde mistet troen på en lege som kunne gi meg trygghet. Jeg hadde mistet troen på en lege jeg kunne åpne meg for. Burde jeg tatt på meg noen andre klær? Kanskje jeg ikke ser syk nok ut? Han kjenner meg jo ikke, kanskje han tror jeg jukser?
Tankene løp løpsk i hodet mitt, jeg kjente mine egene hjerteslag som dundrende trommer i brystet. Pust med magen, Ida. Om det ikke går denne gangen så har du i allefall prøvd. Jeg hørte en dør åpnet seg, jeg turte ikke se opp. Skrittene stoppet rett ved meg…»
det var en høstdag i 2008 jeg skulle møte deg for første gang. Tenk at du skulle få så stor betydning for meg? Skulle ønske jeg kunne dratt tilbake til den dagen jeg satt å ventet på legekontoret for første gang. Bare for å si til hun som satt i stolen på venteværelset som et nervevrak, at det kom til å gå bra. At legen hun skulle møte var helt anderledes en alle andre legene hun hadde møtt i sitt 23 årige liv.
Før jeg går videre vil jeg dere skal lese om mitt forhold til leger frem til da. Jeg hadde utviklet angst for leger rett og slett. Les HER.
Første møtet med den nye legen min ble helt anderledes en alle andre møter jeg har hatt med slike før. Legen var en ung og blid mann. Det første jeg la merke til var at han lyttet til meg. Han så på meg når jeg pratet. Han satt ikke å stirret inn i dataskjermen, han satt med vennlige øyne å så på meg. Legen spurte om jeg kunne fortelle litt om meg, jeg begynte den lange avhandlingen sykdommen min og alle plagene mine. Når jeg var ferdig sa han, det var mange vonde ting i ung alder, men hva med deg? Hvem er du?
Ja hvem er jeg? Jeg viste ikke hva jeg skulle svare. Ingen lege hadde spurt meg om det før. Han så nok min usikkerhet for han smilte og lo litt. Jobber du? Går du på skole? Bor du sammen med noen? Har du det bra? Slike spørsmål var jeg ikke forberedt på. Men jeg kjente de gjorde noe med meg. Jeg slapp skuldrene ned, for første gang følte jeg at en lege var intrisert i hun bak sykdommen. Legen stresset aldri med å få meg ut døren, han avsluttet timen med å si: hyggelig å treffe deg, gleder meg til å bli bedre kjent.
Licensed from: razihusin / yayimages.com
Dette ble starten på 8 års langt pasient og lege forhold. I starten turte jeg ikke slippe skuldrene helt ned, jeg var livredd for at han plutselig skulle bli som alle andre. Men det skjedde aldri. Robert byttet også over til han som fastlege. Dette gjorde legen til en enda viktigere del av vårt liv.
Han har vært med på 3 graviditeter. Han var den som viste om vår hemlighet før noen andre. Han har vi delt vanskelige ting med og koselige ting. Aldri har han avfeid meg, aldri har han gitt meg følesen av å være en av de kronikerne. Jeg har delt mange vonde tanker med legen min. Han har ikke kunnet gjort det jeg har slitt med bedre, men han har lyttet.
Jeg har virkelig funnet verdens beste fastlege. Ungene våre ELSKER han. Han får gjort undersøkelser på en lekende lett måte. Selv med en 4 åring som har angst for å åpne munnen etter mange streptokokkrunder. Der legevakt legen gir opp, klarer han på en kreativ måte å få munnen til ungen opp.
Jeg tror på at ting skjer av en grunn. Den legen kom inn i mitt liv når jeg kjempet kampen om å finne tilbake til livsglede å et godt liv på tross av sykdom. I mange år hadde sykdom vært meg. Fastlegen er en av de menneskene som har hjulpet meg ditt jeg er i dag. For noen uker siden opplevde jeg noe jeg aldri kommer til å glemme.
Legen hadde lest bloggen min å når jeg kom innom for å ta noen sting stoppet han opp og sa: du skal vite at jeg har lest bloggen din. Å jeg vil bare si at jeg er stolt av deg.
De ordene varmet meg så ubeskrivelig mye. Så kjære min fastlege, om du leser dette: Takk for at du har hatt troen på meg når jeg manglet den selv. Takk for at du har sett meg å ikke bare sykdom. For vår familie betyr du utrolig mye. Du er rett og slett umistelig. Du kom inn i mitt liv når jeg trengte at noen hadde troen på meg.
8 år har snart gått å jeg har funnet min vei. Jeg nyter livet på tross av sykdom. Jeg gikk fra det mørkeste mørket hvor død og liv ble lagt på en vektskål. Takk for at du og de fantastiske damene i rødt ga meg troen på at jeg var verdt å smile til.
Licensed from: svetlanna / yayimages.com
Følg meg på Facebook, Instagram, snap og Twitter. Del gjerne om dere ønsker. Jeg skriver om mine opplevelser som kroniker. Om livet før, livet nå og fremtiden. Takk for at du leser min historie.
Takk, dere er umistelige. <3
Crohnsglede<3
#fastlege #lege #doktor #møte #legetime #kroniker #helse #takknemlig #umistelig #verdensbeste #venterom #redsel #angst #livsglede #håp #crohns #crohnsfigther #figther #kjempe #fuckcrohns #crohnsglede
For et vakkert innlegg igjen! Fantastisk!
Ha en god natt med mye søvn<3
Anonym: takk for koselige ord. <3
Det heter “stille spørsmål”, og ikke “spørre spørsmål”, så du bør endre overskriften 🙂 “Frem til du stilte meg et spørsmål” blir riktig her. Bare et tips! Fin blogg =)
Agnes: jeg har dysleksi bare for å informere deg… Anbefaler deg å lese: dyslektiker og hakkekylling…
Agnes: for å gjøre det litt lettere for deg, her har du link. Håper du tenker deg lm neste gang. Regner med du forsto hva jeg mente? http://m.crohnsglede.blogg.no/1464678250_dyslektiker_og_hakkek.html Å påpeke andres feil er for meg lite sjarmerende.
Kjære Ida.
For en fantastisk historie. Jeg skulle ønske det fantes flere av den typen leger. For jeg tror nok dessverre vi er mange kronikere som opplever at fastlegen vår går lei av pga og diagnosen vår…
Sesilie: takk. Ja, jeg har møtt utallige leger før han her som ikke har klart å skjule sin misnøye over en kroniker som pasient. Jeg føler meg utrolig heldig. Håper fler kan oppleve det samme som meg. <3
Det var ikke meningen å være frekk. Jeg visste ikke at du skulle ta deg nær av deg. Jeg beklager det. Det var kun ment som et velment råd, som kunne hjelpe deg å løfte bloggen din. Aldri meningen at du skulle bli fornærmet. Ønsker deg en god kveld 🙂
<3
Agnes: beklager. Jeg får meldinger om skriving hele tiden. Noen ganger blir jeg lei. For jeg er ingen avis eller et tids skrift. Jeg skriver å gjør så godt jeg kan. Om man får bemerkninger om skriving nesten hver dag blir man lei. Ha en fin dag.
Ja tenk at det virkelig finnes slike flotte menneske leger der ute😊 De er desverre i fåtall,men jeg har kjent en selv.Takk for flott innlegg
Jorunn: jeg er utrolig heldig rett og slett. <3