«Jeg lå og vred meg i smerter på baderomsgulvet. Smertene var på et nivå hvor bare det å puste var en kamp. I krampetak kom smerten i magen som vibrerende knivstikk. Kvalmen kom stigende i takt med smerten. Jeg borret neglene inn i håndflaten mens jeg knep øynene igjen. Jeg merket ikke at neglene trengte igjennom huden så blodet piplet frem og laget små røde blodstreker under neglene.
Eneste jeg kunne var å konsentrere meg, konsentrere meg om å puste, spy og gå på do. I en svettedam lå jeg i fosterstilling. Når krampen var over åpnet jeg øynene å løsnet opp på hendene. I det neglene løsnet fra huden dryppet det blod på gulvet. Jeg snur meg over på ryggen… Ser opp i taket i mens tårene begynner å renne. Må jeg ringe etter hjelp? Jeg vet ikke om jeg makter å ta den telefonen. I mens jeg lå der å vurderte frem og tilbake på om lege skulle tilkalles kom et nytt smerteanfall… I refleks kryper jeg meg sammen og hyler..»
Licensed from: Novic / yayimages.com
Slik kunne jeg ligge lenge.. I redsel for møte med leger valgte jeg å pine meg selv. Livredd for å kun bli sett som kronikeren som igjen var dårlig, valgte jeg å ligge i mitt eget torturkammer på badet. Innimellom kom legevakten hjem å satt morfin men det var siste utvei… Noen ganger måtte jeg på legevakt eller akuttmottaket for å bli lagt inn.
Å det var der jeg møtte dere. Dere som skulle gjøre mitt forhold til alle dere leger til et angstfylt helvete. Jeg møtte så mange av dere over flere år som virkelig ikke brydde dere om meg. Dere så kun sykdom og papirer. Dere så ikke Ida på 19-20 år som var desperat etter hjelp. Jeg husker en natt på sykehuset, smertene var så ubegripelige. Sykepleierne var bekymret å ringte på deg. Jeg husker deg fortsatt, selv hvor vondt jeg hadde husker jeg din irriterte stemme. Jeg husker dine kalde ord. Jeg skrek og ba deg fjerne tarmen min, jeg ba deg desperat om hjelp. Jeg sa at om du ikke hjelper meg hopper jeg ut av et vindu.
Du ble sint. Du sa til sykepleieren at hun fikk gi hva de ville til meg, han orket ikke forholde seg til slike som meg…
Slike som meg… SLIKE SOM MEG????
Jeg var ei vanelig jente frem til 19.januar 2001. Jeg har vært livredd slike som deg siden da. Slike som på en arrogant og kald måte bare løfter på skuldrene å går. Lar meg bli igjen som noe uten verdi… Joda smertelindring er flott men hva med menneskelighet? Hva med medlidenhet? Hva med et smil?
Jeg hadde mistet troen på å møte en lege jeg kunne prate med. Etter månedsvis og årevis med leger både på sykehus, legevakt og fastleger som var likegyldige til min tilstand, likegyldige til mitt liv trodde jeg ikke det fantes en lege som kunne se hun bak crohns. Joda, noen av legene på sykehuset var ok, men siden jeg var der lenge var det nye hele tiden. Så når du først likte en mistet du dem like fort. Eller når du trodde fastlegen brydde seg forsto jeg fort etter noen mnd ble jeg ikke prioritert lenger. For jeg var ingen quick fix.
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com
Alle disse legene har gitt meg noe jeg kaller lege angst. Jeg blir rett og slett skjelven, kvalm og svett. Jeg føler meg som et barn som har gjort noe galt å må til rektor for å få nåde.
slik var det frem til høsten 2008. Jeg trodde først du bare var som alle de andre men du skulle bli viktigere for meg en noen forstår.
Hva som skjedde og hvem jeg prater om skriver jeg om i neste blogg innlegg.
Å være kroniker og ung gjorde det vanskelig for meg å forholde meg til leger. De gode opplevelsene druknet i de vonde. De vonde opplevelsene laget store arr som åpnet seg på nytt så fort jeg måtte forholde meg til en ny lege.
takk for at dere leser mine private tanker og historier. Takk for at dere gir meg tilbakemelinger og meldinger. Jeg skriver for å bli ferdig med en vond fortid å ta i mot nåtiden med erfaringer i sekken som kan hjelpe andre i lignende situasjoner.
Crohnsglede <3
lik meg på Facebook, Instagram, snapp og Twitter. Om du har lyst er delinger koselig.
#legeskrekk #smerter #angst #smertehelvete #ydmyk #redd #overgrep #likgyldighet #doktor #sykehus #ung #pasient #opplevelser #historie #fortid #tanker #fremtid #erfaring #håp
Håper du slipper slike leger som ikke bryr seg om deg. Ingen fortjener noe slikt, og synd at man skal bli redd sykehus. Håper alt er bedre med den legen du har nå<3 Klem
Nok et utrolig bra innlegg. Har vært gjennom min del av leger og kan selv skrive under på at det finnes mange elendige der ute. Heldigvis har jeg nå et fast team jeg går til. Gjør livet mitt mye enklere. Gleder meg til neste innlegg .
Glagubben: tusen takk. <3
Jeanett Michelle: <3
Veldig godt innlegg, du er kjempeflink <3 Skal følge deg videre! Masse lykke til fremover, ønsker deg alt godt!
Håper du finner en lege som bryr seg om deg og du kan stole på , samme med sykehus man skal føle seg trygge når man kommer med sykdom. Har vert gjennom 1 del leger selv og jeg ble så lei av og ikke bli hørt at jeg begynte med selv medisinering , men denne selv medisinering kunne jeg ikke holde på med , så jeg ringte legevakten langt langt nede var jeg da, og da fikk jeg til om 1 lege som skulle være skikkelig. Jeg ringte ned til legen forklarte kort situasjonen og fikk time neste dag , når jeg kom inn til denne legen viste jeg ikke at dette skulle bli et nytt liv på det positive, etter jeg forklarte hvordan jeg hadde det ble jeg sendt hit og dit for bilder osv osv. Kom tilbake til han og han hadde allerede funnet medisiner som var tilpasset meg + jeg fikk et smerte team og forholde meg til. Legen her reddet virkelig livet mitt og pr i dag har jeg det kjempe bra , jeg har lært meg og leve litt med smertene og tar bare medisinen når jeg virkelig trenger det , han hjelpet meg til og med slik at jeg fikk rett uføretrygd og det jeg trenger av penger. Nå har jeg hadd denne legen i over 6 år og jeg kommer aldri til og skifte om jeg så flytter ut av kommunen jeg bor i. Jeg kan spørre han om alt og får ikke nei. Ikke gi opp du vil finne rette legen og sykehus til slutt.
Thomas: hei Thomas. Jeg har funnet riktig fastlege. Det kom i neste innlegg etter denne. Du har lest her. (Heter: jeg fryktet slike som deg frem til du spurte meg om et spørsmål) jeg fikk virkelig hjelpen jeg trengte av han. Han feddet meg han og å fortjente et eget blogg innlegg. Les det om du har lyst.
Thomas: også må jeg si at jeg blir så glad for slike historier som dine. <3
Jeg sitter med tårer i øynene,for min elskede datter Diddi fikk Crohn da hun var 13-åring,jeg vet ikke hvor mange ganger vi var hos leger for å finne ut hva som feilte min datter hun ble tynnere og tynnere og hadde forferdelige smerter.Endelig etter lang tid og vonde undersøkelser fant de ut at hun hadde en aggressiv form for Crohn ,for en mor å se sin datter lide på den måten var grusomt,mange tårer når hun ikke så det,jeg beundret henne for mellom “slagene” var hun blid og morsom.Hun har hatt en del operasjoner opp gjennom årene.Nå er hun i førtiårene har en skjønn mann og en nydelig datter,men sykdommen er der og hun er inne i en god periode nå og ber om at det fortsetter for hun gifter seg i august med sin elskede mann som har stått ved hennes side i 22-år
Hun er og har alltid vært en solstråle tross alt det hun går igjennom.Og kjære Chronsglede håper av hele mitt hjerte at det vil komme en kur eller medesin som kan hjelpe alle med denne fryktelige sykdommen og tusen takk for det fine innlegget ditt klem mor Unni
Anonym: du har en sterk datter Unni. Jeg krysser fingrer for at hun får det mest fantastiske bryllupet hun kan tenke seg. Crohn er en beintøff sykdom uten tvil. Men det forandrer oss som har sykdommen også. Livet blir mer viktig, de små tingene betyr mye mer å de tingene jeg før så som viktig er nå lagt bakerst i skuffen. For livet er i dag. Vi kan ikke planlegge morgen dagen men vi kan leve nå. Ønsker familien din en fantastisk sommer. Varme hilsener fra ida
Jeg har også fått legeangst dessverre. Lite forståelse for det blant leger synes jeg. Jeg tror at det er noe med det å innrømme at de kan ha medvirket til det som blir et problem for dem. I tillegg så har de problemer med å forstå at noen som kommer til legen mer enn en gang årlig kan ha legeangst. Det har jo selvfølgelig ingenting med mengden visitter å gjøre, men heller hvor stor terskelen er for å ta kontakt i forhold til behovet og hvor mye man engster seg for det. Jeg gruer meg i flere uker før å ta kontakt. Gjør en stor greie av å pønske ut hvem jeg skal ta kontakt med og hvordan, for å minimere risiko for mer traumer og å unngå scenarioer jeg forestiller meg som gjør meg redd. Klarer ikke å forberede meg heller pga angsten (må ignorere avtalen helt), så møter alltid opp uforberedt og mindre i stand til å ta opp nødvendige ting. Det er et stort problem. Jeg har ikke tellingen på hvor mange ganger jeg selv har følt og tenkt at jeg trengte helsehjelp, men ikke oppsøkt det likevel pga legeangsten.
Jeg tror nok at en del kroniske syke muligens har en variant av ‘medical trauma’, altså traumatiske opplevelser fra kontakten med helsevesenet, i mindre eller større grad som kan være årsaken til legeangst.