De som kjenner meg godt, vet hvor rart det er at jeg trives med og snakke foran forsamlinger. For jeg har alltid hatt et elendig selvbilde og selvtillit. Jeg kan faktisk aldri huske at jeg så på meg selv som ei som kunne mestre situasjoner, eller som så på meg selv som bra nok, pen nok eller flink nok. Jeg har alltid sett opp til disse sterke menneskene som trosset redselene sine og fulgte sine egene drømmer på tross av hva andre måtte mene og tenke. Disse menneskene som oser selvrespekt og trygghet ovenfor seg selv.
Licensed from: fmarsicano / yayimages.com
Jeg var ei jente som var redd for alt. Jeg tenkte “hva vis” hele tiden og var livredd for at andre ikke skulle like meg. Faktisk brukte jeg så mye tid på og tenke meg selv ned, at jeg kunne jo aldri tro at noen kunne like meg heller. Når jeg ble syk så ble mye av disse tingene jeg hadde sett på som utrolig viktig for og kunne være lykkelig utrolig uviktig. Jeg hadde drømt om og være den populære i en vennegjeng for eksempel. (utrolig absurd som 31 åring og skrive nå, men da var jeg jo tenåring.) Men når jeg ble syk flyttet fokuset seg til bare ha venner som likte meg for den jeg var. Jeg som stammet meg igjennom høytlesning på skolen fordi jeg syntes det var skummelt, måtte plutselig stifte bekjentskap med det selve livet som er mørkt, farlig, skummelt og vondt. Livet som kronisk syk. Og de første årene så turbulent og vondt at jeg kjempet for de tingene andre ser som en selvfølglighet.
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com
Når ting som og ha de riktige klærne var viktige før, ble det viktigere og klare små mål som og gre håret i løpet av en dag, klare og gå uten støtte eller og kjempe for det selvfølgelige. Jeg har alltid sagt at jeg skulle ønske jeg hadde turt. At jeg skulle ønske jeg mestret det disse sterke flotte menneskene som fulgte drømmen sin gjorde. Plutselig en dag innså jeg noe. Jeg så meg selv i speilet og sa: Du er min største fiende Ida. Jeg hadde alltid sett på meg selv som svak, som ei som var ubetydelig, stygg og ikke bra nok. Som ikke klarte noen ting jeg prøvde meg på. Men herlighet, jeg har klart noe helt fantastisk.
Jeg ble alvorlig syk som 17 åring. De første 3 årene som kronisk syk var jeg på sykehus hele tiden, kun med få pauser. Jeg har virkelig hvert igjennom enorme prøvelser som menneske. Prøvelser jeg vet hadde vært lettere og gi opp på en og kjempe meg igjennom. Jeg har kjempet meg fra rennestenen, til å bli det menneske jeg er nå. Jeg er verken svak, stygg, feig eller lat. Jeg er en fighter, jeg er ei som har kjempet for meg selv og mitt liv på tross av ekstrem motgang. Til og med når andre ga meg opp så fortsatte jeg og kjempe.
Så derfor lovet jeg meg selv at jeg skulle bli en av de jeg har sett opp til. Hvorfor kunne jeg ikke det? hva stoppet meg i og følge drømmen min? Jo meg selv. Jeg har kjempet kamper andre aldri vil forstå. Jeg har lovet meg selv at jeg ALDRI mer skal ta meg selv forgitt. Jeg er jo bra nok, den som hindret meg var jo kun meg selv. Jeg var min største fiende. Når jeg burde støttet meg selv så dro jeg meg ned i søla. Det er det slutt på. Jeg står rakrygget og holder foredrag fordi jeg vet jeg kan. Jeg står og forteller om mitt liv på godt og vondt, fordi det er det jeg ønsker og gjøre. Jeg er stolt av meg selv for at jeg har turt og fulge min drøm. En drøm som jeg så vidt har begynt på.
Jeg velger og være åpen for og gi andre et håp. Et håp om at alt er mulig. Jeg forteller om livet mitt her på bloggen og i andre sammenhenger fordi jeg vet at det finnes utrolig mange kronikere der ute som ser på seg selv som svake. Som tror de ikke betyr noe, at de ikke er verdt og kjempe for. Jeg vil kjempe for de. Jeg vil vise dem at de er verdt og kjempe for. Jeg tok et valg om og ta ansvar for mitt liv i 2008. et valg jeg er utrolig stolt og glad for at jeg tok. Det har vert beintøft men så verdt det. Jeg er ikke redd lenger, jeg er den Ida jeg alltid ønsket og være.
Du er verdt og kjempe for. Men for at andre skal like deg, ha troen på deg og se deg må du starte med deg selv. Slutt og se på deg selv som en fiende. Finn din beste venn i deg selv.
Crohnsglede<3
Lik min Facebook side HER. Jeg setter stor pris på om du følger meg i min hverdag som kronisk syk og mamma. Jeg kjemper for selvfølgligheten og drømmen min. Jeg startet blogg fordi jeg ønsket og gjøre en forskjell. Drømmer har blitt oppfylt og flere mål kommer til. Jeg er beviset på at det umulige er mulig om man tørr og tro på det umulige. Ved og like siden på facebook får du alle blogginnnlegg først, pluss tilgang til intervjuer og annet gøy. Høsten er FULL av spennende ting. Jeg er dyslektiker så skrivefeil vil forekomme.
Delinger blir satt stor pris på. <3
#venn #fiende #syk #crohn #crohnsglede #fuckcrohn #viktig #uviktig #foredrag #crohnsfighter #fighter #ibd #helse #kroniker #kronisksyk #redsel #mestre #selvrespekt #forgitt #trygghet #turbulent #fortid #nåtid #fremtid #drømmer #mål #kjempefor #påtross #minhistorie #mittliv #minvei #mittvalg #stolt #glad #rakrygget #taannsvar #dittvalg #bestevenn #ikkeredd #verdtogkjempefor #tro
Du har vunnet og kommet over din største utfordring og det er deg selv 💖
Nå som den biten er på plass så er ingen ting umulig eller uoppnåelig. Det handler om som du selv sier bare å tørre å ta tak i det.
Alt er vanskelig før du lærer deg å takle motgang. Men når du har lært d, så er d lettere å komme seg opp igjen på beina og kjempe videre.
Jeg er utrolig glad for at du ser lyset selv om noen dager er grå og trist.
Som bjørn Afzelius sang: efter regnet kommer solen frem igjen . Du er solstrålen som varmer mange lesere sine hjerter med dine vise ord og råd. Enten d gjelder å takle motgang, medgang eller matglede.
Måtte dagen i morgen bli den beste 🍀
Stor chronglede klem til deg 😊
Kim: <3
Ser vi har opplevd mye av det samme! Stå på, du er god nok <3
jeaskamp: takk. Det samme til deg. <3 ja vist søren er vi gode nok, vi er faktisk mer en det også. Unike vil jeg si, det finnes bare et eksemplar av oss i hele verden. Det i seg selv er verdt og kjempe for. Vi er selv ansvarlige for eget liv.
Ja, det du sa! <3