Mange har lurt på hvorfor jeg har valgt navnet Crohnsglede, når livet med sykdommen er så tøft. Svaret mitt er at Crohn har gitt meg mye glede. En takknemlighet jeg ikke hadde før jeg ble syk. Jeg nyter dagene mine på en måte jeg tror friske ikke klarer, jeg ser possitivt på det negative fordi jeg vet hvor mørkt ting kan bli. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Når jeg startet og blogge hadde jeg ikke i min villeste fantasi, drømt om at den skulle bety noe for noen andre enn meg selv. I 6 måneder har jeg skrevet blogg, på de 6 mnd har jeg opplevd ting jeg aldri våget drømme om. Målene og drømmer har egentlig blitt til i løpet av tiden. Jeg har sett at jeg kan og jeg mester. En følelse jeg ikke har kjent på siden jeg var 16 år. 

Det var likevel en ting jeg ikke var forberedt på. At jeg skulle få alle disse nydelige ordene fra mennesker som enten er syke selv, som er sykepleiere, leger, familie, venner eller bare frisk. Takk for alt dere skriver til meg, dere er grunnen til at jeg ALDRI kommer til å gi meg. Jeg setter meg nye mål hele tiden, fordi jeg ser at jeg allerede nå har betydd noe for mange mennesker. At lille meg har gitt håp til syke, mer forståelse fra pårørende, innsikt i sykdommen til de som jobber for oss og ikke minst, at jeg blir kontaktet av mennesker som søker råd og støtte i vansklige situasjoner. 

Jeg har bestemt meg for å være ærlig i min kamp for en bedre fremtid for oss med IBD og kronisk sykdom generelt. Jeg vil fortsette å kjempe kamper fordi jeg vet det betyr mye for mange. Jeg har holdt foredrag hvor tilbakemeldingene har vært enorme, skrevet nakene blogginnlegg hvor jeg blir takket for at jeg turte å skrive det andre tenker, men ikke vet hvordan formiddle. 

Det viktige for meg er at jeg har mulighet til å gjøre noe jeg har drømt om å gjøre, uten at jeg turte å si det høyt. Når jeg ser hvor mye jeg har utrettet på 6 mnd vet jeg at jeg skal fortsette. For om jeg når ut til 1, så er det fantastisk. Jeg gjør ikke dette av noen annen grunn en at jeg ønsker å være den jeg selv savnet som 17 åring. Samtidig som jeg ønsker å få til forandringer, jeg ønsker at VI skal få det bedre. Takk for at dere tror på meg, heier på meg å sender meg deres historier, heia rop og takknemlighet. 

Sannheten er at det er jeg som skal takke. Jeg har takket være dere fått oppleve mestring igjen. Jeg har turt å drømme stort, tro på muligheter og ikke hindringer fordi dere heier på meg. Jeg har mange ganger fått høre jeg er et forbilde. Et ord jeg sliter med å relatere meg som. Jeg er jo bare ei helt vanelig jente som følger drømmen sin om å gjøre ting bedre for de som kommer etter. Jeg syntes forbilde er er STORT ord, som er vanskelig å bruke. Jeg ønsker å være et medmenneske. Ei som kjemper for andre pga sin egen historie.  Jeg vet at mange har mye å lære om mine erfaringer, derfor skal jeg fortsette å dele. Jeg skal fortsette å kjempe for en fremtid hvor kronikere får den respekten de fortjener. 

Dette skulle bli et lite innlegg men ble langt, vanskelig å skrive om takknemlighet i korthet. 

Takk for at dere tror på det umulige. Det umulige skal skje, jeg skal gjøre ALT jeg kan. <3

Crohnsglede<3

FØLG MIN FACEBOOKSIDE HER, JEG SETTER STOR PRIS PÅ OM DU HAR LYST TIL Å LIKE SIDEN MIN. DER LEGGES ALLE BLOGG INNLEGG UT, PLUSS MASSE ANNET SPENNENDE. JEG ER DYSLEKTIKER SÅ SKRIVEFEIL VIL FOREKOMME

DELINGER AV INNLEGG BLIR SATT STOR PRIS PÅ, KANSKJE KAN EN DELING VÆRE MED PÅ Å NÅ UT TIL ET MENNESKE SOM TRENGER STØTTE? ELLER SOM TRENGER Å LÆRE? <3

#kroniker #kronisksyk #crohnfighter #fighter #forbilde #crohnsglede #fuckcrohn #helse #ibd #takknemlig #håp #drømmer #takk #sammen #fremtiden #facebook #umullig #mulig #medmenneske #minhistorie #mittliv #vårkamp #syk #livsglede #valg #aldrigiopp #tanker #lik #stoltdyslektiker

Nå sitter jeg i stua ganske så utslitt, kanskje mest mentalt. Jeg hadde gruet meg så forferdelig til i dag, samtidig som jeg psyket meg opp til å stå opp for meg selv. Skrev et innlegg om det tidligere i dag, som du kan lese HER. Jeg skulle i dag til ny kontroll hos en lege jeg aldri har møtt. Jeg byttet sykehus fordi det sykehsuet jeg har hørt til har gjort meg mer vondt en godt. 

Licensed from: phovoir / yayimages.com

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Å det værste er nok følelsen av å bli gitt opp. Eller det var ikke bare følelsen heller, men direkte ord som: Vi kan ikke gjøre mer for deg. Vet du hvor skremmende det er å høre for ei på 31 med 3 barn? Derfor betydde denne kontroll timen mye. Jeg gruet meg fordi det betyr så mye for meg. Det er snakk om livet mitt dette her. Hadde det nye sykehuset samme holdning som det forrige? Ville legen høre på meg? Se meg? 

Jeg hadde sky høy puls når jeg ble ropt opp av verdens søteste sykepleier. Hun lurte på om hun kunne bli med på samtalen med legen, for de holdt på med en undersøkelse av noe slag. Selvfølgelig sa jeg ja. Jeg kjente pulsen vibrere i halsen i det hun åpnet døren inn til kontoret til legen, tårene presset på og jeg hadde lyst til å rømme. Men jeg gjorde ikke det, jeg pustet rolig å hilste pent. Legen var en litt eldre mann med briller og verdens snilleste øyne. 

Og i starten gikk det fint. Jeg klarte og fortelle hvordan jeg har det og har hatt det. Men så spør han om jeg kan tenke meg en full runde med utredning igjen. UTREDNING! Der alt helvete startet for 15 år siden. Jeg har hatt slager i kroppen mer en 50 ganger hvor mesteparten av dem har vært opplevelser som kun kan sammenlignes med tortur. Jeg ser på denne mannen og sykepleieren å sier at det har jeg ikke veldig lyst til. At jeg har litt angst. 

Å det er da det skjer: Legen ser på meg å sier: Men hvorfor vil du ikke? (eller noe i den duren) Det var som om noen stakk hull i en ballong. Tårene mine klarte ikke lenger holdes tilbake å jeg fortalte han hva jeg har vært utsatt for. Med hikstende stemme ga jeg han og sykepleieren en rask innføring i mine opplevelser på benken. Legen så en stund på meg men så ser han ned på blokken sin. Jeg avslutter med å si: “Jeg er 31 år å syntes det er grusomt å sitte her å vite hvordan det er å måtte tillate andre å utføre ting du selv ikke ønsker, at du blir holdt fast og bedt om å holde kjeft av den personen som skal hjelpe deg. Å det værste er at dette er ikke unikt. Vet du hvor mange som har disse følelsene? UTROLIG MANGE! Jeg var 17 år når livet mitt ble snudd opp ned. Så nei jeg har ikke LYST til å gjennomføre en ny utredning. Jeg vet at jeg må, men jeg har ikke lyst. faktisk er jeg livredd. “

Sykepleieren så på meg å smilte. Legen som satt å så i blokken sin, løftet blikket sitt å sa: “Jeg bestiller full narkose under utrdningen jeg. Så sover du igjennom det. Jeg forstår at det er den beste løsningen her, også smilte han til meg.” Å det var som om tusen kilo lettet fra skuldrene mine. Jeg fortalte også at jeg hadde fått beskjed fra det andre sykehuset om at det ikke var noe mer å gjøre for meg. Jeg så på han å sa: “Vet du hvordan det føles? Jeg har tre nydelige barn også er det likom ingen ting å gjøre? Jeg vil ha det bedre en det jeg har nå, jeg har drømmer om å kunne klare å jobbe om så bare en dag i uka.” 

Legen snakket om forskjellige muligheter å sa: “Vi gir ikke opp! Å vet du, det finnes mange alternativer som kan kombineres. Men du må følges nøye opp, fordi du har reagert med kraftig allergi på biologisk medisin. Det betyr ikke at du står uten muligheter.” Vet du hvor godt det var å høre de ordene? Vet du hvor godt det er å føle at man er verdt å kjempe for? Ord kan ikke beskrive det faktisk. 

Så nå er planen full utredning igjen. Men jeg skal sove! Jeg slipper å være redd mer. Mr må jeg ta i våken tilstand men det klarer jeg. Jeg tok masse blodprøver, fikk med en fecal test ( avføringsprøve som ser hvor høy betennelse du har i tarmen) også beskjed om å vente på time i posten. Jeg reiser meg opp å sier: “Vet du, jeg har gruet så til dette møtet her at du vil ikke tro det. For det som er dumt er at selv om du har møtt noen fine leger i årenes løp så er det ikke de man husker. Man husker kun de grusomme opplevelsene. Å det går utover slike leger som deg.” Legen smiler å tar meg i hånden. Jeg sier jeg er en blogger å at jeg kommer til å skrive om møtet vårt i dag. Da smilte han enda litt til. 

I det jeg tar i døren sier han: “Vi skal gjøre det vi kan for å hjelpe deg.”

Takk!!! Kjære gode lege, jeg har egentlig mest lyst å gi deg en klem. Men siden det ikke sømmer seg så takket jeg deg så pent jeg kunne i stede. 

Crohnsglede <3

JEG ER VIST VERDT Å KJEMPE FOR. 🙂

Følg meg på min facebook side HER. Der deler jeg mine erfaringer som kroniker gjennom 15 år. Jeg tar dere med på min reise for å nå mine drømmer på tross av utfordringer og hindre. Jeg tror det UMULIGE er MULIG. Jeg blir kjempe glad for om DU liker siden. 

Delinger settes stor pris på. <3

Om du har lyst til å lese om hvorfor jeg har redsel så les disse blogginnleggene her, dette er kun noen få av mine historier, historier som ikke er unike. Mange har hatt slike opplevelser å det er IKKE greit! Derfor skal jeg fortsette med å jobbe for forandringer. 

LES: Min første opplevelse med undersøkelser

        :Jeg var ikke tapper eller sterk, jeg var livredd

         :Du burde skamme deg!

        Jeg ble stemplet som løgner av legen.

#lege #kontroll #sykehus #spent #redd #mittliv #kroniker #syk #sykehus #minhistorie #Crohnsglede #livet #håp #drømmer #doktor #kontroll #crohn #crohnfighter #fighter #fuckcrohn #kronisksyk #møte #skrekk #tårer #gråt #nyttsykehus #frittsykehusvalg #fremtid     

Så var det tid for det jeg alltid gruer meg til. Som gir meg mareritt, høy puls, uro og følelsen av å være liten. Jeg har hatt morbus crohn i 15 år, jeg vil tørre påstå at jeg har blitt ganske god ekspert på min kropp. Å kanskje det også er grunnen til at jeg blir så nervøs. Fordi det for meg er så personlig. Det er livet mitt, min helse og min hverdag det er snakk om. 

Licensed from: BDS / yayimages.com

Også har jeg møtt på noen leger i disse 15 årene som virkelig har gitt meg tårer, angst og følelsen av å være ubrukelig liten. Heldigvis har jeg disse gode møtene med leger som lytter, som vil det beste for pasienten. Å herlighet som jeg prøver å psyke meg opp til disse legetimene, med nye leger jeg aldri har møtt før. Å mulig er det også litt av problemet her. For jeg mener at vi kronikere fortjener en lege som følger oss, også ved innleggelse. Hvor mange ganger jeg har vært innlagt å leger forandrer behandlingsløpet etter sin egen vilje og mening. Dette skaper uro og følelsen av usikkerhet for pasienten. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

I allefall for meg. Jeg er en av de som er usikker på at legen vet best innimellom. Ikke fordi jeg ikke tror de gjør jobben sin godt, men fordi de ofte glemmer å se hele bildet. Jeg har blitt satt på medisiner som har krasjet med epilepsi medisinene mine f.eks. Noe som var utrolig skremmende. Da føler en seg ikke godt nok ivaretatt.

Men nå er det nytt sykehus som følger meg opp, et sykehus som jeg har hørt mye bra om. Derfor prøver jeg å puste rolig, jeg prøver å blunke bort tårene å presse disse dårlige minnene tilbake i langtidsminnet hvor de hører hjemme.

Håpet er jo at dette sykehuset ikke har gitt meg opp! At de fortsetter å prøve ut ting å se muligheter å ikke hindringer. For jeg er vel verdt det? Mitt liv er vel verdt det? Å ikke minst muligheten til en god hverdag er verdt det. 

Hvordan det går får dere høre i et blogginnlegg senere. Følg meg gjerne på snap. Der deler jeg små glimt av dagen min. Søk opp Crohnsglede og legg meg til. 

Crohnsglede <3

Følg min Facebook side HER. Der legger jeg ut alle blogginnlegg først. I tillegg legger jeg ut andre ting som ikke kommer ut på bloggen men som er relevant. Følg meg da vel! 🙂 jeg blogger om livet som kroniker på godt og vondt. Om å ha drømmer og mål på tross av hindringer. 

del om du har lyst. <3 

#legetime #kontroll #redd #angst #sykehus #crohn #helse #doktor #lege #crohnsglede #blogger #minhistorie #mittliv #kronisksyk #kroniker #ibd #håp #fremtid #redsel #fighter #crohnfighter #kjempe #tøft 

Nå er det dysleksiuka. Kjenner du noen med dysleksi? Er du en som ofte bemerker andre sine skrivefeil i sosialemedia? LES denne. 

Jeg velger å skrive dette innlegget litt i frustrasjon og litt fordi jeg syntes det er trist. Trist, fordi mennesker ELSKER å finne feil med andre og ikke minst kunne bemerke den feilen. 

Jeg har dysleksi. Jeg har skrevet om det før, alikevel får jeg støtt høre hvor inkompetent jeg er som ikke klarer å skrive norsk. Du som er født og oppvokst i Norge burde jo beherske det? Jeg har til og med fått høre at jeg skriver dårligere en en innvandrer som har vært her i kort tid. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Licensed from: dolgachov / yayimages.com

Joda jeg vet jeg har noen skrivefeil, jeg vet jeg sliter med å/og. Jeg prøver hardt med og få ting riktig. Jeg gjør så godt jeg kan. Forstår dere ikke hva jeg skriver om det står å et sted det skal stå og? Selvfølgelig gjør dere det. Men fordi dere kan så vil dere sette pekefingeren opp i luften å tråkke på noen. For den følesen må jo gi dere noe? følelsen av å være bedre en meg? Følesen av hovmod og makt? Ikke vet jeg. 

Jeg har dysleksi. Jeg har i alle år hatet å skrive i redsel for feil. Redsel for nettopp dere som er bedre en meg på skriving. Dere som skal lekse meg opp med link til rettskriving, dere som ber meg ta meg sammen osv. Tenk om noen hadde gjort slik med dere i noe dere ikke var så god i? I tillegg når personen har gitt klar beskjed om at det er en årsak til problemet.  Det beste er de som skriver til meg for å klage på skrivefeil,  men som har skrivefeil i teksten sin selv. 

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å ha en blogg som skulle ha innlegg som ble delt 1000 vis av ganger, jeg hadde ingen planer om å bli en blogg som lå på blogglistene. Jeg skulle skrive for meg å mine nærmeste jeg. Men så skriver jeg om tema som andre også kjenner seg igjen i. Jeg skriver om mitt liv, uten filter. Jeg skriver om skam, tabuer og missforståelser som jeg må leve med pga min kroniske sykdom. Jeg ser at bloggen gjør en forskjell for mange. Jeg får mailer, meldinger og kommentarer som gir meg mot til å fortsette å dele av meg selv. 

Så skrivefeil eller ikke tror jeg egentlig dere forstår hva jeg skriver. Over 1000 faste lesere forstår i allefall uten å måtte påpeke at “og” var satt et sted “å” skulle være. Jeg kjemper imot andre mennesker sin uforsiktighet og uvitenhet i denne bloggen. Her  treffer vi det igjen i et annet tema. Så fort vi finner en svakhet ved noen skal vi bruke det for alt det er verdt.  Vi mennesker har et enormt behov for å være bedre en andre, for å påpeke feil, slenge stygge kommentarer om mennesker vi ikke kjenner og ikke minst: dra konklusjoner som er langt i fra sannheten.

Fineste kommentaren var: du skriver utrolig godt, med viktige tema. Men slitsomt med og/å feil!!!!  Hva er viktigst da? Og/å, eller det jeg formidler. Om det var et forsøk på skryt druknet det,  i det du skrev den negative på slutten. Hva med: har du ikke noe possitivt å si så la være? 

For mine skrivefeil er ikke slurv! Jeg kjempet meg igjennom skolen med gråt, fortvilelse og ønske om å gi opp. Når mine medelever gjorde lekser på 30 min kunne jeg sitte 2,5 time. Oppløst i tårer fordi jeg ikke forsto. Viljen har det ALDRI vært noe i veien med. Men jeg kjempet meg i mellom lekser.  For hvilket resultat? -2 ble ofte karakteren. Var jeg heldig så fikk jeg en 2+. Jeg følte meg aldri god til å skrive på skolen fordi skrivefeilene ble lagt mer vekt på en hva jeg formidlet. 

For min formidlingsevne når jeg skriver vil jeg selv anse som god. Jeg skriver på en måte andre lett kan forstå og sette seg inn i. Jeg får dagelig tilbakemeldinger om at jeg skriver godt. At jeg gir dem tårer og latter. Så da er kanskje ikke og/å eller noen skriveleifer her og der så viktig? Dere som tror jeg slurver skal vite at jeg bruker lang tid på retting før jeg legger ut innlegg. Når jeg da får kommentarer på skrivefeil blir jeg lei meg. Ikke lei meg fordi jeg har feil for det har jeg hørt hele mitt liv så det er ikke noe nytt. Jeg er klar over at plettfritt kommer jeg aldri til å skrive. Nei, jeg blir lei meg fordi andre mennesker føler behovet for å sette seg selv over noen. 

Så dere som hele tiden påpeker skrivefeil, om det er dysleksi som er årsak så STOPP! Vi har hørt alle feilene våres i et helt liv. Vi gjør så godt vi kan. Å om du ikke forstår hva vi skriver så la vær å les. Jeg har etter mange år funnet tilbake til skrivegleden. En glede jeg egentlig alltid har hatt men som ble fratatt meg på skolen. Jeg husker jeg skrev stiler med godt innhold men fikk det tilbake med røde streker overalt. Noen ganger sto det en kommentar som: flott skrevet! Ved siden av karakteren 2.  Jeg har bestemt meg for å fortsette å skrive blogg på tross av disse mange kommentarene på feil. Jeg DRITER i dere som må henge dere opp i det. Men det betyr ikke at jeg ikke prøver. For jeg jobber med meg selv hele tiden.

Jeg gjør så godt jeg kan mer kan du ikke forlange av et menneske. Vi har alle vår historie, vi må tenke oss om før vi bemerker, dømmer eller drar konklusjoner. 

Crohnsglede er dyslektiker. <3 

følg meg gjerne på Twitter, Instagram og facebook. Søk opp crohnsglede og legg meg til. Min side på facebook finner du HER, lik siden min da vel 🙂 Jeg skriver om mitt liv som kronisk syk, om utfordringer, drømmer og mål. Aller viktigst så prøver jeg å spre håp om livsglede på tross av utfordringer. Jeg ønsker at andre ser at alt er mulig om man tror på det umulige. Jeg har blitt en blogger, foredragsholder og jeg har et stort ønske om å fortsette å trosse mine utfordringer for å få til det jeg drømmer om. 

Delinger blir satt stor pris på, Alle kjenner en dyslektiker. VIS støtte å la andre se at man kan på tross av dysleksi. <3 

#dysleksi #skrivefeil #kverulant #jegprøver #branok #bedreviter #skrive #skole #minner #kommentarer #jegkan #skriveglede #redsel #blogg #drøm #helse #ibd #crohn #crohnsglede #fighter #crohnsfighter #stolt #dyslektiker #dysleksiuka #mestre #kronisksyk #lykkelig #livetmitt #minhistorie #mål #jegkan #stopp 

Noe mange med kronisk sykdom tenker på, har ofte med kjærlighet å gjøre. Jeg var ingen unntak. Når jeg fikk Crohns som 17 åring var jeg sikker på at jeg aldri kom til å finne ekte kjærlighet. Sannheten var selvfølgelig ikke så drastisk, men den redselen var utrolig sterk og ekte. Jeg har alltid vert ei jente som har likt meg i forhold. Jeg trives med dette mennesket som elsker deg og som du elsker tilbake. 

Licensed from: adrenalina / yayimages.com

Jeg husker jeg gråt mange tårer som 17 åring, fordi redselen for ensomhet var så stor. Redselen for og aldri kunne skape min egen familie. Jeg var single når jeg ble syk, likevel klarte jeg å få meg en kjæreste (en jeg hadde kjent en stund) i denne grusomme sykdomstiden. Ekte kjærlighet var det ikke men det var alikevel en stor og vond sorg for meg når han valgte å gå ut av sykehuset, fordi han ikke taklet meg som kronisk syk. Han forlot meg når jeg trengte han som mest. Dette gjorde jo også at redselen for ekte kjærlighet ble enda større. Jeg fikk en kjæreste til i løpet av disse årene, men ekte kjærlighet var det ikke. Vi dro hverandre ned, i stede for opp. Tror ingen av oss så det før vi ble lykkelige på hver vår side etter bruddet. 

Licensed from: badmanproduction / yayimages.com

Redselen er nok ikke noe mindre om man blir syk når man er i et forhold. Vil partneren forlate meg? Blir han/hun her i sympati? Vil hun/han klare å elske meg når jeg er på det svakeste? Spørsmålene er like mange og vonde å tenke på, når man er i et forhold å blir syk som om man går inn i et forhold hvor den ene alerede er syk. Jeg måtte kysse noen frosker før jeg fant min prins. Prinsen som tør å elske meg på tross av sykdom. 

Kunsten med å dele livet med en kronisk syk er jo å være forberedt på disse vonde og tøffe periodene. At man takler å se den du elsker alvorlig syk er en ting, men i tillegg skal det også klare å leve så til de grader på de gode dagene. Jeg har min wingman. Han jeg tør å vise meg sårbar til, som har holdt meg i hånden når tårer har trillet, som kjemper kamper når jeg selv ikke klarer å kjempe, som setter grenser når jeg selv ikke klarer å sette dem, som lar meg late som jeg er frisk når jeg har en god dag, som kysser meg like lidenskapelig når jeg ligger i en sykehus seng og kjemper, som når vi deler de gode livet sammen. 

Når jeg ble sammen med Robert hadde jeg bestemt meg for å være alene minimum et år. Jeg hadde hatt ekstremt tunge år med prøvelser få kan sette seg inn i. Jeg hadde vært i bunnen hvor jeg tror mange hadde valgt å avslutte livet, fordi det var blitt for vanskelig å leve. Jeg har bare aldri vært en som slutter, jeg er en figther. Etter noen ekstremt tøffe år hvor alt hadde gått i mot meg var jeg klar for å ta tilbake livet mitt. Bevise for meg selv at jeg var verdt å kjempe for. At livet var verdt å leve, om man tok tak i ting å startet på nytt. Jeg valgte å fortelle Robert ALT om meg. I håp om å kanskje skremme han bort, fordi det skremte meg å kjenne på det jeg kjente på. Jeg viste at om han ble hos meg etter at jeg hadde fortalt han om min fortid, min sykdom men ikke minst om hvor usikker min fremtid var, ja da var det en som elsket meg for den jeg er. 

Licensed from: muuraa / yayimages.com

Robert ble, og selv om usikkerheten innimellom kommer så vet jeg at han blir. Han elsker meg på tross av alt og  han elsker meg for den jeg er. Vi lever intenst på gode dager, vi snakker lite om sykdom noe jeg er så glad for. Han behandler meg som en frisk, han har altid hatt troen på meg selv der jeg har vært uten den. Jeg vet at fremtiden vår er uviss. Jeg vet IKKE hvordan dagen i morgen er, jeg vet ikke hvordan livet mitt blir. Det jeg vet er at vi er to, jeg vet at han aldri vil svikte meg og at  jeg ikke vil svikte han. Robert gjør meg til et bedre menneske. Han har en stor fortjeneste for at jeg har kommet meg hit jeg er i dag. Jeg har en som er stolt av meg, som tror på at jeg kan og som med glede tørker tårene mine når jeg ikke makter å være sterk. 

Å være kjærester hvor en er syk er virkelig en utfordring. Men at man kan oppleve kjærlighet er det ingen tvil om. God kommunikasjon er nok ekstra viktig når en har store utfordringer i et parforhold, også er det viktigste av alt og aldri gi opp håpet om en bedre dag i morgen. Jeg har lyst å si til alle som er redd for å bli alene eller bli forlatt, at det finnes mennesker som elsker på tross av sykdom. Redselen er nok kanskje litt irrasjonell også, for hva hadde du selv gjort? hadde du forlatt den du elsker, om den plutselig ble kronisk syk? Eller hadde du rygget fra en potensiell partner som du fikk hjerteklapp av, å virkelig kjente du ville ha om du fikk høre personen hadde en kronisk sykdom? 

Om kjærligheten er ekte så er det verdt å kjempe for. Å de som ikke ser verdien i å kjempe er ikke verdt å ha uansett. Redsel for ensomhet er nok noe av det vanskeligste en lever med som nydiagnosert, sammen med redsel for hva fremtiden vil bringe.

En kronisk sykdom gjør ikke at ekte kjærlighet visner,

det gjør heller at kjærligheten gror seg enda sterkere og mer intenst. 

For man elsker ikke bare, man elsker på tross…..

Crohnsglede <3

​Følg min Facebook side HER, der deles alle blogginnlegg slik at du ikke går glipp av noe. Samtidig deler jeg også andre relevante ting som har med min kamp for å få til min drøm. Min drøm om å kunne jobbe på gode dager med det jeg bryr meg mest om. Nemlig å gjøre fremtiden bedre for oss med IBD. Jeg ønsker å være den jeg selv ikke hadde som 17 åring og livredd. Jeg er dyslektiker så skrivefeil vil forekomme. 

Delinger blir satt stor pris på. <3

#kjærlighet #kronisksyk #kroniker #helse #familie #redsel #nydiagnosert #syk #crohn #IBD #crohnsglede #crohnsfigther #figther #kamp #ektekjærlighet #vondt #brudd #ensomhet #tårer #fortid #nåtid #fremtid #leve #livsglede #sammen #påtross #sterk 

Jeg delte et innlegg med dere på torsdag, som var rettet mot en lege jeg har hatt mange vonde møter med. Innlegget kan du lese HER. Innlegget ga stor respons. Meldingene haglet inn på facebook. Uten at jeg navnga legen, så kom det mange vonde historier som andre har opplevd (MED SAMME MANN) Historier som vil sjokkere å kanskje også være vanskelig å tro på. Det rare her er at det var mange damer som skrev, og kun en mann… Jeg skal ikke spekulere i det noe mer, men påfallende er det kanskje likevel. 

Licensed from: stevanovicigor / yayimages.com

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg har grått meg igjennom meldinger med skildringer jeg kjenner meg godt igjen i. Om å bli holdt fast på koloskopi benken når en hyler stopp, for døve ører. Om trusler, journalskriving som ikke hører hjemme i virkeligheten og ikke minst maktmissbruk. Nå var jeg 17 år når jeg ble syk, å hadde mitt første møte med dr GAL. I disse neste 15 årene har jeg og han hatt krangler og mange vonde opplevelser. Likevel hadde jeg et håp om at det bare var  meg dette hadde gått utover. 

Men så var det denne ene meldingen jeg fikk i går. Meldingen som gjorde at jeg først bare gråt, så ble jeg tom. Ikke en slik vond tomhet, men den gode. En tomhet jeg har lengtet litt etter. For meldingen var først et direkte spørsmål om jeg ville si navnet på legen. Når jeg ikke oppga navnet fikk jeg denne meldingen. Det var en navngitt lege, ( som var samme som jeg har skrevet om) og personen fortalte om sine opplevelser som var veldig like mine. Men så kom disse ordene: Han er ikke lege der lenger. 

Licensed from: BDS / yayimages.com

Ordene måtte jeg lese gang på gang. Jeg har vært hjemsøkt av disse vonde minnene i alle disse årene, Jeg har utviklet sykehus skrekk pga en mann med et enormt stort maktbehov. Og ikke minst har jeg blitt redd for å stole på disse menneskene i hvit frakk. For når du opplever å bli lyvd til er det utrolig vanskelig å stole på at neste lege er andeledes. 

Jeg er nå fri! Jeg har bestemt meg for at jeg skal kunne fortelle om disse marerittene, jeg skal dele mine opplevelser slik at andre skal vite hva som foregikk. Men jeg blir ikke lenger hjemsøkt når jeg lukker øynene. Jeg slipper å gjennoppleve disse marerittene igjen. For sannheten er at selv om jeg har byttet sykehus så vil jeg bli kjørt til det nermeste om noe skjer meg akutt. Den redselen har nesten kvalt meg. Redselen for å møte denne mannen i en sårbar situasjon har gitt meg panikk. Nå har panikken forlatt min kropp, retferdigheten har seiret for oss alle som har opplevd urett i en sårbar situasjon, som har måttet gjennomgå ting som kun kan samenlignes med overgrep fordi vi ikke hadde noe valg. For det var ordene han brukte. At jeg måtte samarbeide for å bli frisk. Jeg håper dere tar dere tid til å lese dette innlegget. Et innlegg som beskriver litt av hva han utsatte meg for. Les HER om min første koloskopi av mange med denne DR. GAL.

Mitt håp er at han sitter i et mørkt kontor uten menneskelig kontakt. For ingen fler bør få oppleve det vi så alt for mange har opplevd. Men nå er jeg fri, Jeg slipper å være redd for denne mannen mer. Jeg skal jobbe hardt for å overvinne denne redselen og angsten han har skapt. For han er ikke verdt det. Mange følelser raser i kroppen min nå. Sinne over at så mange har fått livene sine “ødelagt” av denne mannen, sorg over at jeg har latt han ta så stor plass i livet mitt, men ikke minst glede for å være fri. Fri fra det marerittet som aldri slapp tak i meg. 

Nå er jeg fri fra dr. GAL. 

Crohnsglede <3

Følg min Facebook side HER. Der legges alle blogginnlegg ut, intervjuer, bilder, relevante ting og konkurranser. Jeg trenger følgere på siden min så lik meg gjerne. Jeg Holder foredrag om mine opplevelser som kronisk syk. Om mestring på tross av det jeg har opplevd og om livsglede. Jeg Ønsker å spre min historie og min kunnskap så ta kontakt om du vil booke et foredrag. (mailadressen er: [email protected])

Delinger blir satt stor pris på. <3

#lege #fortid #meldinger #kroniker #syk #koloskopi #sykehus #blogger #foredrag #minhistorie #overgrep #redd #angst #fri #borte #crohn #crohnsglede #tårer #ibd #legeskrekk #sykehusangst #opplevelser #mareritt #hjemsøkt #fuckcrohn #figther #crohnsfigther #mestring #åpenhet #ærlig #tøft #vondt #minner #glede #drgal #følelser #frihet #fortelle #sannhet #stopp #akutt