Nå sitter jeg i stua ganske så utslitt, kanskje mest mentalt. Jeg hadde gruet meg så forferdelig til i dag, samtidig som jeg psyket meg opp til å stå opp for meg selv. Skrev et innlegg om det tidligere i dag, som du kan lese HER. Jeg skulle i dag til ny kontroll hos en lege jeg aldri har møtt. Jeg byttet sykehus fordi det sykehsuet jeg har hørt til har gjort meg mer vondt en godt. 

Licensed from: phovoir / yayimages.com

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Å det værste er nok følelsen av å bli gitt opp. Eller det var ikke bare følelsen heller, men direkte ord som: Vi kan ikke gjøre mer for deg. Vet du hvor skremmende det er å høre for ei på 31 med 3 barn? Derfor betydde denne kontroll timen mye. Jeg gruet meg fordi det betyr så mye for meg. Det er snakk om livet mitt dette her. Hadde det nye sykehuset samme holdning som det forrige? Ville legen høre på meg? Se meg? 

Jeg hadde sky høy puls når jeg ble ropt opp av verdens søteste sykepleier. Hun lurte på om hun kunne bli med på samtalen med legen, for de holdt på med en undersøkelse av noe slag. Selvfølgelig sa jeg ja. Jeg kjente pulsen vibrere i halsen i det hun åpnet døren inn til kontoret til legen, tårene presset på og jeg hadde lyst til å rømme. Men jeg gjorde ikke det, jeg pustet rolig å hilste pent. Legen var en litt eldre mann med briller og verdens snilleste øyne. 

Og i starten gikk det fint. Jeg klarte og fortelle hvordan jeg har det og har hatt det. Men så spør han om jeg kan tenke meg en full runde med utredning igjen. UTREDNING! Der alt helvete startet for 15 år siden. Jeg har hatt slager i kroppen mer en 50 ganger hvor mesteparten av dem har vært opplevelser som kun kan sammenlignes med tortur. Jeg ser på denne mannen og sykepleieren å sier at det har jeg ikke veldig lyst til. At jeg har litt angst. 

Å det er da det skjer: Legen ser på meg å sier: Men hvorfor vil du ikke? (eller noe i den duren) Det var som om noen stakk hull i en ballong. Tårene mine klarte ikke lenger holdes tilbake å jeg fortalte han hva jeg har vært utsatt for. Med hikstende stemme ga jeg han og sykepleieren en rask innføring i mine opplevelser på benken. Legen så en stund på meg men så ser han ned på blokken sin. Jeg avslutter med å si: “Jeg er 31 år å syntes det er grusomt å sitte her å vite hvordan det er å måtte tillate andre å utføre ting du selv ikke ønsker, at du blir holdt fast og bedt om å holde kjeft av den personen som skal hjelpe deg. Å det værste er at dette er ikke unikt. Vet du hvor mange som har disse følelsene? UTROLIG MANGE! Jeg var 17 år når livet mitt ble snudd opp ned. Så nei jeg har ikke LYST til å gjennomføre en ny utredning. Jeg vet at jeg må, men jeg har ikke lyst. faktisk er jeg livredd. “

Sykepleieren så på meg å smilte. Legen som satt å så i blokken sin, løftet blikket sitt å sa: “Jeg bestiller full narkose under utrdningen jeg. Så sover du igjennom det. Jeg forstår at det er den beste løsningen her, også smilte han til meg.” Å det var som om tusen kilo lettet fra skuldrene mine. Jeg fortalte også at jeg hadde fått beskjed fra det andre sykehuset om at det ikke var noe mer å gjøre for meg. Jeg så på han å sa: “Vet du hvordan det føles? Jeg har tre nydelige barn også er det likom ingen ting å gjøre? Jeg vil ha det bedre en det jeg har nå, jeg har drømmer om å kunne klare å jobbe om så bare en dag i uka.” 

Legen snakket om forskjellige muligheter å sa: “Vi gir ikke opp! Å vet du, det finnes mange alternativer som kan kombineres. Men du må følges nøye opp, fordi du har reagert med kraftig allergi på biologisk medisin. Det betyr ikke at du står uten muligheter.” Vet du hvor godt det var å høre de ordene? Vet du hvor godt det er å føle at man er verdt å kjempe for? Ord kan ikke beskrive det faktisk. 

Så nå er planen full utredning igjen. Men jeg skal sove! Jeg slipper å være redd mer. Mr må jeg ta i våken tilstand men det klarer jeg. Jeg tok masse blodprøver, fikk med en fecal test ( avføringsprøve som ser hvor høy betennelse du har i tarmen) også beskjed om å vente på time i posten. Jeg reiser meg opp å sier: “Vet du, jeg har gruet så til dette møtet her at du vil ikke tro det. For det som er dumt er at selv om du har møtt noen fine leger i årenes løp så er det ikke de man husker. Man husker kun de grusomme opplevelsene. Å det går utover slike leger som deg.” Legen smiler å tar meg i hånden. Jeg sier jeg er en blogger å at jeg kommer til å skrive om møtet vårt i dag. Da smilte han enda litt til. 

I det jeg tar i døren sier han: “Vi skal gjøre det vi kan for å hjelpe deg.”

Takk!!! Kjære gode lege, jeg har egentlig mest lyst å gi deg en klem. Men siden det ikke sømmer seg så takket jeg deg så pent jeg kunne i stede. 

Crohnsglede <3

JEG ER VIST VERDT Å KJEMPE FOR. 🙂

Følg meg på min facebook side HER. Der deler jeg mine erfaringer som kroniker gjennom 15 år. Jeg tar dere med på min reise for å nå mine drømmer på tross av utfordringer og hindre. Jeg tror det UMULIGE er MULIG. Jeg blir kjempe glad for om DU liker siden. 

Delinger settes stor pris på. <3

Om du har lyst til å lese om hvorfor jeg har redsel så les disse blogginnleggene her, dette er kun noen få av mine historier, historier som ikke er unike. Mange har hatt slike opplevelser å det er IKKE greit! Derfor skal jeg fortsette med å jobbe for forandringer. 

LES: Min første opplevelse med undersøkelser

        :Jeg var ikke tapper eller sterk, jeg var livredd

         :Du burde skamme deg!

        Jeg ble stemplet som løgner av legen.

#lege #kontroll #sykehus #spent #redd #mittliv #kroniker #syk #sykehus #minhistorie #Crohnsglede #livet #håp #drømmer #doktor #kontroll #crohn #crohnfighter #fighter #fuckcrohn #kronisksyk #møte #skrekk #tårer #gråt #nyttsykehus #frittsykehusvalg #fremtid