Nå er det dysleksiuka. Kjenner du noen med dysleksi? Er du en som ofte bemerker andre sine skrivefeil i sosialemedia? LES denne. 

Jeg velger å skrive dette innlegget litt i frustrasjon og litt fordi jeg syntes det er trist. Trist, fordi mennesker ELSKER å finne feil med andre og ikke minst kunne bemerke den feilen. 

Jeg har dysleksi. Jeg har skrevet om det før, alikevel får jeg støtt høre hvor inkompetent jeg er som ikke klarer å skrive norsk. Du som er født og oppvokst i Norge burde jo beherske det? Jeg har til og med fått høre at jeg skriver dårligere en en innvandrer som har vært her i kort tid. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Licensed from: dolgachov / yayimages.com

Joda jeg vet jeg har noen skrivefeil, jeg vet jeg sliter med å/og. Jeg prøver hardt med og få ting riktig. Jeg gjør så godt jeg kan. Forstår dere ikke hva jeg skriver om det står å et sted det skal stå og? Selvfølgelig gjør dere det. Men fordi dere kan så vil dere sette pekefingeren opp i luften å tråkke på noen. For den følesen må jo gi dere noe? følelsen av å være bedre en meg? Følesen av hovmod og makt? Ikke vet jeg. 

Jeg har dysleksi. Jeg har i alle år hatet å skrive i redsel for feil. Redsel for nettopp dere som er bedre en meg på skriving. Dere som skal lekse meg opp med link til rettskriving, dere som ber meg ta meg sammen osv. Tenk om noen hadde gjort slik med dere i noe dere ikke var så god i? I tillegg når personen har gitt klar beskjed om at det er en årsak til problemet.  Det beste er de som skriver til meg for å klage på skrivefeil,  men som har skrivefeil i teksten sin selv. 

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å ha en blogg som skulle ha innlegg som ble delt 1000 vis av ganger, jeg hadde ingen planer om å bli en blogg som lå på blogglistene. Jeg skulle skrive for meg å mine nærmeste jeg. Men så skriver jeg om tema som andre også kjenner seg igjen i. Jeg skriver om mitt liv, uten filter. Jeg skriver om skam, tabuer og missforståelser som jeg må leve med pga min kroniske sykdom. Jeg ser at bloggen gjør en forskjell for mange. Jeg får mailer, meldinger og kommentarer som gir meg mot til å fortsette å dele av meg selv. 

Så skrivefeil eller ikke tror jeg egentlig dere forstår hva jeg skriver. Over 1000 faste lesere forstår i allefall uten å måtte påpeke at “og” var satt et sted “å” skulle være. Jeg kjemper imot andre mennesker sin uforsiktighet og uvitenhet i denne bloggen. Her  treffer vi det igjen i et annet tema. Så fort vi finner en svakhet ved noen skal vi bruke det for alt det er verdt.  Vi mennesker har et enormt behov for å være bedre en andre, for å påpeke feil, slenge stygge kommentarer om mennesker vi ikke kjenner og ikke minst: dra konklusjoner som er langt i fra sannheten.

Fineste kommentaren var: du skriver utrolig godt, med viktige tema. Men slitsomt med og/å feil!!!!  Hva er viktigst da? Og/å, eller det jeg formidler. Om det var et forsøk på skryt druknet det,  i det du skrev den negative på slutten. Hva med: har du ikke noe possitivt å si så la være? 

For mine skrivefeil er ikke slurv! Jeg kjempet meg igjennom skolen med gråt, fortvilelse og ønske om å gi opp. Når mine medelever gjorde lekser på 30 min kunne jeg sitte 2,5 time. Oppløst i tårer fordi jeg ikke forsto. Viljen har det ALDRI vært noe i veien med. Men jeg kjempet meg i mellom lekser.  For hvilket resultat? -2 ble ofte karakteren. Var jeg heldig så fikk jeg en 2+. Jeg følte meg aldri god til å skrive på skolen fordi skrivefeilene ble lagt mer vekt på en hva jeg formidlet. 

For min formidlingsevne når jeg skriver vil jeg selv anse som god. Jeg skriver på en måte andre lett kan forstå og sette seg inn i. Jeg får dagelig tilbakemeldinger om at jeg skriver godt. At jeg gir dem tårer og latter. Så da er kanskje ikke og/å eller noen skriveleifer her og der så viktig? Dere som tror jeg slurver skal vite at jeg bruker lang tid på retting før jeg legger ut innlegg. Når jeg da får kommentarer på skrivefeil blir jeg lei meg. Ikke lei meg fordi jeg har feil for det har jeg hørt hele mitt liv så det er ikke noe nytt. Jeg er klar over at plettfritt kommer jeg aldri til å skrive. Nei, jeg blir lei meg fordi andre mennesker føler behovet for å sette seg selv over noen. 

Så dere som hele tiden påpeker skrivefeil, om det er dysleksi som er årsak så STOPP! Vi har hørt alle feilene våres i et helt liv. Vi gjør så godt vi kan. Å om du ikke forstår hva vi skriver så la vær å les. Jeg har etter mange år funnet tilbake til skrivegleden. En glede jeg egentlig alltid har hatt men som ble fratatt meg på skolen. Jeg husker jeg skrev stiler med godt innhold men fikk det tilbake med røde streker overalt. Noen ganger sto det en kommentar som: flott skrevet! Ved siden av karakteren 2.  Jeg har bestemt meg for å fortsette å skrive blogg på tross av disse mange kommentarene på feil. Jeg DRITER i dere som må henge dere opp i det. Men det betyr ikke at jeg ikke prøver. For jeg jobber med meg selv hele tiden.

Jeg gjør så godt jeg kan mer kan du ikke forlange av et menneske. Vi har alle vår historie, vi må tenke oss om før vi bemerker, dømmer eller drar konklusjoner. 

Crohnsglede er dyslektiker. <3 

følg meg gjerne på Twitter, Instagram og facebook. Søk opp crohnsglede og legg meg til. Min side på facebook finner du HER, lik siden min da vel 🙂 Jeg skriver om mitt liv som kronisk syk, om utfordringer, drømmer og mål. Aller viktigst så prøver jeg å spre håp om livsglede på tross av utfordringer. Jeg ønsker at andre ser at alt er mulig om man tror på det umulige. Jeg har blitt en blogger, foredragsholder og jeg har et stort ønske om å fortsette å trosse mine utfordringer for å få til det jeg drømmer om. 

Delinger blir satt stor pris på, Alle kjenner en dyslektiker. VIS støtte å la andre se at man kan på tross av dysleksi. <3 

#dysleksi #skrivefeil #kverulant #jegprøver #branok #bedreviter #skrive #skole #minner #kommentarer #jegkan #skriveglede #redsel #blogg #drøm #helse #ibd #crohn #crohnsglede #fighter #crohnsfighter #stolt #dyslektiker #dysleksiuka #mestre #kronisksyk #lykkelig #livetmitt #minhistorie #mål #jegkan #stopp