SKAL JEG DØ? HJELP MEG!!!!

Jeg vil i dagens blogg ta dere tilbake i tid. Tilbake til en dag i mitt liv. En dag som har farget meg på lik linje som andre ting. En dag som har gjort meg takknemlig for at jeg har kommet meg ditt jeg er i dag.

«Lukten svir litt i nesa. Selv om luktene forandres litt i løpet av dagen så er det alikevel en kvalmende, tørr og spesiell lukt som hele tiden følger deg. Innimellom kommer lukten av middag. Den maten jeg ikke får spise. I snart 5 uker har jeg hatt tarmhvile. I håp om at tarmen skal roe seg å gro har legene bestemt at jeg skal kun få næring intravinøst. Tilogmed drikke blir overvåket. Jeg deler firemannsrom og ute er det mørkt. Høsten river i trærne som er på vei til å forandre seg til nakene og piskende kvister.

Elevated view of a nurse With patient in hospital room
Licensed from: moodboard / yayimages.com

 

Sykepleieren kommer inn med min mat. En hvit stor pose med næring. En tykk væske som først ble forsøkt å gi i veneflon men årene mine tålte ikke halve døgnet med medisinering. Tilslutt ble det så smertefullt og armen hovnet opp. Da ble det bestemt at cvk skulle legges inn. Cvk er en slags veneflon det også, men den opereres inn i en av de større blodårene som går til hjertet. (Om jeg fikk forklart det riktig) selv om det nå er 1 uke siden den ble satt er jeg fortsatt blå og øm på brystet. Rett under kravebeinet ligger det en plastledning. Inn ditt renner det medisiner nesten hele døgnet. 

Sykepleieren smiler til meg å ser på meg. Jeg orker ikke smile tilbake. Tårene drypper ned i puten. Uten å si noe henger sykepleieren “maten” opp og setter seg på sengekanten min. Ingen ord blir sagt, hun bare tar hånden min i sin. Jeg lukker øynene å hører bestikket som klirrer i tallerknene. Det er lørdag og stroganoff gryten som jeg vanligvis ville valgt å avstå fordi det er sykehusmat, var nå noe som fristet mer en noe. 5 uker uten mat. 5 uker hvor jeg kun fikk drikkebuljong, solrik og vann. 

Holding the hand of sick loved one
Licensed from: Melpomene / yayimages.com

 

Sykepleieren reiser seg opp fra sykesengen. Ser på klokken sin å sier: om 20 min kommer jeg med smertestillende til deg. Jeg fikk smertestillende etter klokka. Hver tredje time fikk jeg en god dose ketorax som er et morfinpreperat inn i min cvk. De hadde valgt å gi ved faste tider fordi smertetoppene var vanskelige å få bukt på. Med kontinuerlig lindring var det greit nok. Om det ble for ille kunne jeg ringe på å få tilleggsdose men stortsett gikk det OK. 

Sykepleieren går. Damene i nabosengen prater om maten og om løst og fast. Så kom do trangen igjen. I desperasjon begynner jeg å springe. Jeg måtte bare ha med meg stativet mitt. Eller Tor som jeg kalte det. Var liksom blitt min faste kavaler. Nå var bare håpet om at doen var ledig. Jeg rakk frem og satt meg. Tårene begynte å renne. For nå var det jeg gruet mest for. Etter mye diare var anus forvandlet til et eneste stort sår. Selv med god behandling ville det ikke gro. Det var det jeg selv kunne se. At tarmene mine så slik ut på innsiden også, ga meg en forståelse på hvorfor det å gå på do var et helvete.

Hospital
Licensed from: Nenov Brothers Images / yayimages.com

 

Smertene skjøt til som en kniv som stakk. Jeg husker ikke så mye for jeg datt litt ut. Svetten gjorde at håret klistret seg til nakken min. Så begynte jeg å ule. Jeg klarte det ikke. I desperasjon dro jeg i snora. Jeg kastet opp av smerte. Livredd for å besvime ropte jeg på hjelp. Sykepleieren kom inn. I det fjerne hørte jeg: herregud, slapp av! Du skal få hjelp. Hva som skjedde så, vet jeg ikke helt. For plutselig var det en sykepleier til der. Inne på den lille doen sto de og holdt meg fast mens de ga morfin i cvk. Jeg kastet opp og laget lyder som nok høres ut som dødsrop. For slik føltes det ut som. Jeg kjempet i mot døden. 

Doctor and nurse running in passageway
Licensed from: leaf / yayimages.com

 

Jeg husker jeg så dypt inn i øynene til hun ene å sa: HJELP meg… 

Så begynte morfinen å slå inn. Jeg begynte å hikste. Jeg ropte ikke lenger. Jeg hang over sykepleierne å hikstet å sa: nå orker jeg ikke mer. Jeg klarer ikke dette, jeg er ikke sterk nok. De satt meg ned på doen å sa rolig at de måtte finne ny skjorte og undertøy til meg. Jeg hang på den ene håndtaket som er for å støtte seg på. Jeg satt som en 17-18 åring i et rom fult av mine egene kroppsvæsker, blod og gørr. Utslitt, med snørr og tårer og et hår som var gjennomvåt av svette skammer jeg meg. 

Men jeg hadde ingen kontroll. Var dette livet mitt for alltid? Med vennlige ord fikk sykepleierne meg i seng. De hentet vaskefat og vasket kroppen min. Jeg hadde ikke krefter til å snakke, hadde ikke krefter til å løfte armer eller ben. Jeg hatet å ligge slik, så blottet for privatliv. Men samtidig var jeg takknemlig. Takknemlig for at disse damene i hvitt  med omsorg og kjærlighet, hadde sett på meg med trygghet og ro. 

Nude woman relaxing.
Licensed from: iofoto / yayimages.com

 

Over meg så jeg næringen drypte inn i slangen. Tykk hvit væske. Sammen med dette fikk jeg masse forskjellige medisiner. Sykepleieren strømmer over kinnet og smilte. Hvil deg nå Ida. Vi er her å passer på deg. Sov nå…. .»

Dette er en ettermiddag/kveld i mitt liv for 14-15 år siden ca. Jeg husker masse fra disse lange innleggelsesperjodene. Alt er fra hodet. Brent fast som minner fra en tid jeg der og da trodde jeg ikke skulle komme meg ut av. Heldigvis går livet opp og ned. Å selv om innleggelser er en del av livet så var de første 3 årene veldig tøffe. Jeg ønsker å formidle for at dere skal forstå. For at dere skal få et innblikk i hvilke kamper mange kjemper akkurat nå. Hver gang jeg har en dårlig dag tenker jeg tilbake på disse årene. Det gir meg styrke, styrke til å finne possitivitet i en tøff dag. For livet er tross alt mer godt en vondt. 

My story text concept
Licensed from: eenevski / yayimages.com

 

Men disse vonde minnene har gjort noe med deg, jeg har blitt mer possitiv, mer glad, mer levende, mer utholdende osv, fordi jeg vet så godt hvordan det er å ikke ha krefter til noe. Jeg deler slike minner med dere på bloggen innimellom. Det er ikke for å syte eller for å få medfølelse. Det er for at dere skal forstå hvorfor jeg klarer å være så possitiv og så glad på tross av en tøff sykdom. Jeg er takknemlig for hver dag jeg slipper sykehus, jeg er takknemlig for livet slik jeg har det i dag. For når jeg satt på den doen var livet mitt ikke noe liv. Døden ville vært et bedre allternativ. Heldigvis har jeg aldri gitt opp. Jeg har aldri mistet troen på et godt liv. 

I Can Do This Concept Blackboard
Licensed from: head-off / yayimages.com

 

 

Anderledes liv uten tvil, men et sabla godt liv. Takk for at dere tar del i min reise i fortid, nåtid og fremtid. 

Crohnsglede <3 

følg meg på Instagram, Facebook, Snapchat og Twitter. Søk opp crohnsglede og legg deg til. Jeg ønsker med øærlighet og ingen filter å rive ned tabuer, gi et ærlig bilde på sykdommen og ikke minst et håp om et godt liv. Jeg kjemper en kamp for at livet som kroniker kan bli litt lettere. Om de rundt får ta del i litt av det som ellers er privat vil kanskje det bli lettere og forstå at alle har sin historie. Vi er farget av den og noen ganger fanget i den også. Jeg har valgt å bruke historien min til å bevise at jeg kan det umulige. Det som for meg var umulig i mange år er i dag mulig. Jeg bruker ikke energien min på det jeg ikke kan mer. Jeg bruker ikke energien min på det jeg har mistet. Energien min blir brukt til det jeg mestrer og det jeg kan. Alt annet er uvesentlig. Skrivefeiler vil dere nok finne. Jeg er dyslektiker. 

Delinger settes pris på. <3 

#syk #smerte #fortid #kroniker #crohns #nydiagnosert #crohnsglede #fuckcrohns #crohnsfigther #figther #sykehus #minner #tøft #hostorienmin #vilje #tårer #cvk #næring #tarmhvile #liveternå #sterkt #minkamp 

4 kommentarer
    1. Kjære Ida <3 Så vondt å lese, men så godt å høre at du fungerer nå... Du er en fighter, det ligger i genene dine. Fortsatt god sommer til deg og dine! Har delt dette, Carine Olset er fra samme sted som meg, håper dere to får kontakt 😀 Varm klem

    2. Tøff lesning. Forstår deg mer og mer. Sikkert godt for deg å få alt dette ut, det hjelper faktisk! Er så glad for at du har det bedre nå. Ingen 17åring bør oppleve sånt. Man er jo så ustabil i denne alderen. Men du hadde kanskje ikke blitt den du er i dag om du ikke hadde opplevd det. Stor klem i hvert fall<3

    3. Freshsister: kjære deg, ja var en tøff alder. Men jeg sitter nå å føler jeg ikke ville vært den tiden uten jeg hadde ikke blitt den jeg er i dag uten å ha gjennomgått det.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg