I dag hadde jeg en time hos min fastlege. En time jeg ikke kunne utsette mer da formen min er rett og slett på bunn. Jeg skal jo holde foredrag i forbindelse med LMF sin markering av IBD dagen. I tillegg til selve foredraget skal jeg også bidra med å sitte i debatt panel. Og nettopp med å sitte i en debatt panel gjorde at jeg måtte ta timen i dag. Greia er at jeg har kjent på en redsel i de siste dagene som jeg overhode ikke har hatt kontroll på. Nemelig redselen for å måtte svikte. For så dårlig har jeg verst at både forbredelser og oppladning til den dagen har blitt bort prioroitert og byttet ut med søvn. For det er jo ikke slik at jeg bare kan holde et foredrag uten at det både må planlegges og tilrettelegges nøye. Alt må skje i riktig rekkefølge for at jeg skal klare å gjennomføre et oppdrag. 

Jeg må lade opp med å ha 100% kontroll på det jeg skal gjøre. Har jeg det så slipper jeg mye uro som kan skape nervøsitet. Men jeg må også hvile mye både før og etter oppdraget. At jeg står der de timene er jo nesten som et skuespill hvor jeg er en utrolig god skuespiller. For INGEN kan se hvor mye det koster meg både i forkant, der og da og i ettertid. Det koster meg utrolig mye, men det er verdt det fordi jeg ELSKER å gjøre det. det gir livet mitt mening å få lov til og bidra med det lille jeg kan bidra med i samfunnet. Derfor er det og avlyse selv om min form nå er helt på kanten av hva jeg tåler ikke et alternativ. Isteden begynner jeg jobben med hvordan skal jeg kunne gjennomføre dette på en best mulig måte. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Licensed from: Csaba Deli / yayimages.com

Og første jeg måtte gjøre var og ta turen til legen for nå er mitt største problem nettopp og sitte. Jeg kan bare beskrive det som å ha kniver som vrir seg inne i endetarmen, med andre ord smertefullt. Når jeg dro derifra med resept på en pappeske FULL av rektal væske (som ingen apotek hadde inne i dag så må bestilles) og satt i gang med nok en kur kortison, så slo det meg hvor deilig det er å gå til legen uten og grue meg. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har vært hos lege med klump i halsen og tårer i øynene. Hvor jeg nesten før jeg har åpnet munnen blir slept ut av kontoret igjen uten noe løsning på problemet. Ja, om jeg i det hele tatt har fått delt problemet selvfølgelig. 

Jeg ble syk som 17 åring har hatt mange forskjellige fastleger. Men for 9 år siden fikk jeg ved tilfeldighet vite at en ny lege skulle starte opp som fastlege. Det lille jeg viste om han var at han var ung, hadde erfaring innenfor psykiatrien og at han var hyggelig (sa de som skulle jobbe med han) Vel, de kunne brukt så mange flere og flottere ord på den mannen for og si det slik. Jeg har nå i 9 år følt meg i varetatt, sett og hørt. Jeg har blitt møtt med smil, varme og gode ord. Jeg har møtt forståelse, latter og en litt uformell tone noe som gir meg en trygghet og en ro. Vi har hatt mange vanskelige samtaler men ALDRI har jeg følt meg dum eller at det jeg har på hjertet mitt var uvesentlig. 

En kroniker trenger leger som behandler oss annerledes en de pasientene de ser en gang hver 2 år. Vi trenger leger som våger å være litt personlige, men likevel være profisjonell. De må ta seg tid til og lytte og kanskje lete litt etter de ordene vi ikke sier. De må forstå at en kroniker er ulik en annen pasient på utrolig mange plan, fordi livet vårt er å være syk derfor tåler mange av oss mye, vi roper ikke så høyt og vi krever ikke, vi spør. Jeg er så takknemlig for alle tårene jeg har fått slippe, jeg er takknemlig for all hjelp og alle gode ord. At jeg er så opptatt av å informere, tilrettelegge og gi min historie er mye takket være denne legen. For han har vist meg hvordan en lege bør være, han har gitt meg troen på meg selv som meg selv. Alle kronikere fortjener en slik lege og at jeg skulle være så heldig med min er jeg utrolig glad for. Ikke bare er jeg glad for alt han gjør for meg men,  også alt han gjør for min familie. 

I morgen henter jeg min rektal veske og setter i gang med intensivbehandling for å kunne stå oppreist og rakrygget å fortelle deler av min historie. Å uten støtten og hjelpen fra min kjære lege, ja så kunne jeg mest sannsynlig sett den dagen bli nok en strek over nederlag. Jeg må bruke dagene frem mot onsdagen riktig og jeg vet at jeg kommer meg igjennom dette, men jeg skriver dette samtidig som tårene renner.  For som legen min sa i dag: Noen ganger er det lov å si at nå er alt helt jævelig. Å ja, det er helt jævelig, men det betyr ikke at jeg gir opp, det betyr bare at jeg er ærlig får så og børste av meg dritten på knærne etter gjørma jeg har svømt rundt i en stund også begynner jeg på kampen opp i stående stilling igjen.

Så først, takk kjære lege (du vet hvem du er), uten deg hadde jeg aldri klart å fortsette og kjempe, uten deg hadde jeg aldri våget og følge min drøm, og uten deg hadde jeg ikke sett behovet for å gi fastleger muligheten til å høre min stemme for å lære om hvordan de nettopp kan takle oss kronikere på en god måte. 

Så sist men ikke minst: Jeg gleder meg til onsdag! jeg kommer om jeg så må stå fra jeg kommer til jeg går. Livet er for godt til å ikke kunne leves selv for en kroniker. 

Crohnsglede – Ida <3 

Følg min Facebook side HER. der legges alle mine blogginnlegg ut, alt om mine prosjekter, foredrag og andre spennende og relevante ting. Om du kjenner noen som ønsker å lære mer om livsmestring og hvordan bruke en kronikers historie til å bli bedre i jobben din eller lignende så ta kontakt. Jeg kommer gjerne og hoder mitt foredrag som spesialiseres til lytteren. Til nå har jeg holdt foredrag for elever, lærere, leger, nav, sykepleiere osv. Men jeg ønsker og nå ut til mange fler og er klar til å dele min historie med deg/dere. 

Delinger av innlegg er selvfølgelig lov. 

#lege #crohn #fastlege #IBD-dagen #lmf #foredrag #debattpanel #syk #crohn IBD #lmf #blogger #minhistorie #mittliv #møte #stolt #opptur #nedtur #tanker #ærlighet #takknemlig #påtross #kamp #kroniker #meninger #redsel #svikte #oppladning #takk