crohnsglede Ei jente på 32 år som har hatt crohns sykdom siden jeg var 17. Bloggen vil inneholde et usminket bilde av en hverdag med opp og ned turer.

I dag skal jeg fortelle om ei dame jeg har blitt litt kjent med i det siste. Jeg har troen på at ting vi opplever, skjer av en grunn. Jeg tror at mennesker vi møter, opplevelser vi har både gode og vonde skjer fordi det er en slags mening. Jeg tror ikke det er tilfeldig at mitt liv har vært slik det har vært. Jeg tror vi skal oppleve det vi opplever, for å lære å gi kunnskap videre.  #SPONSET# 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

For noen uker siden fikk jeg en koselig mail av ei dame som skrev: “jeg så du beskrev deg som crohnsfigther. Det likte jeg veldig godt. Jeg er også en figther. ”  Slik startet en lang og personlig mail. Hun fortalte at hun hadde opplevd mye motgang og ikke minst dramatiske hendelser i livet som hadde gjort henne til en Figther. Hun hadde laget en bok, skrevet som en håndbok til oss damer spesielt. Oss som er snille piker og driftige damer. Vi som altid hjelper alle, er venn, elsker, kokk, mamma, sykepleiere, vi skal gjøre det godt på alle punkter å helst skal vi se fantastiske ut også. Noen som kjenner seg igjen? 

Hun spurte om hun kunne sende meg boken, mot at jeg ærlig skrev om den på bloggen. Hun fortalte at boken handlet om å ta grep for å ta vare på seg selv. Som dere vet er jeg ei som kjemper for nettopp dette. Å ta annsvar for sitt eget liv å gjøre det fantastisk. 

Jeg takket ja, å etter noen dager mottok jeg en nydelig bok i posten. En bok som man bare måtte bla litt i med en gang. Lørdags morgen ble jeg liggende i sengen å begynte å lese. Boken inneholder fantastiske bilder, nydelige sitat og små historier fra en sann figthers liv. Jeg leste boken med hele spekter av følelser. For selv om boken er ment som et hjelpemiddel for oss damer for å ta bedre vare på oss selv, handler den også om en kvinne sterkere en noen jeg tror jeg har møtt. En kvinne som kjempet for livet selv når egentlig håpet var borte…

Boken ga meg tårer, latter og iver. Å jeg kjente meg så igjen i det hun skrev om å selv ta annsvar. Blås i hva naboen mener du burde gjøre, gjør det som er best for deg og din familie.  Som dere skjønner er dette en bok jeg annbefaler dere å lese. Alle kvinner burde ha den på kjøkkenbenken.  Om det bare er for inspirasjon med de nydelige oppskriftene hun har i boken eller for en oppmuntring en mørk dag. 

Boken heter: Ta vare på deg selv! Håndbok for flinke piker og driftige damer. Skrevet av Monica Lien. Gå inn på tavarepådegselv.no å bestill. Jeg lover deg at det vil du ikke angre på! 

Om noen uker kan du være heldig å få en utgave av denne boken. Så følg med på crohnsglede på Facebook, å her på bloggen for denne muligheten bør du ikke gå glipp av. 

Det bor en figther i et vært menneske. Har du funnet din? 

Jeg avslutter dette innlegget med et sitat fra bokens siste side. Et som traff meg veldig: 

«lo que pasó pasó. Desde hoy borrón y cuenta nueva» 

«Det som har skjedd har skjedd. Fra i dag blir det blanke ark.» (Fra spansk) Som jeg skrev først i innlegget  tror jeg alt skjer av en grunn. Jeg trengte denne boken for å minne meg på hvilken figther jeg er. For å huske på å sette viktige grenser for meg og mitt liv. 

Crohnsglede <3 

Følg meg på facebook, instagram, snap og twitter. Søk opp crohnsglede og legg meg til. Delinger blir satt pris på. Ta deg tid til å lese litt i gamle bloggposter. Kanskje kan du kjenne deg igjen i noe? Eller du kanskje lærer oe nytt? Kunnskap  og åpenhet om livet som kronisk syk kan bidra til at de som kommer etter meg får en bedre forståelse en jeg hadde. 

#annonse #bok #livsglede #flikpike #driftikedamer #figther #bokorm #leseglede #oppskrifter #håndbok #kvinner #anbefaller #crohns #crohnsfigther #figther #livet #meningenmedlivet #giveaway #sponset #håndbok #godbok #facebook #kroniker #håp #livsmot #hærlig #jegkan #troenpådetumulige 

« Jeg sitter i leiligheten i 4.etasje å røyker. Bortsett fra lyden av hunden min Max, er det stille. Jeg er så rastløs. Klokken er 15.30 på ettermiddagen å jeg skal fortsatt være alene i nesten 2 uker til. Kan man bli gal av ensomhet? Klumpen i halsen vokser. Det er fredag å jeg burde jo ut! Jeg burde kledd på meg litt penere tøy og smilt litt til verden.

Licensed from: BDS / yayimages.com

Jeg sukker litt oppgitt over meg selv. Hva er det du driver med Ida? Hva er dette for et liv? Jeg slukket røyken å går inn på badet. Jeg ser på meg selv i speilet. Herlighet, hvem er hun som står der? Så blek, ulykkelig og trist? Hvor er Ida? Jeg ble stående å se på meg selv. Tårene begynte å renne… Det var ikke slik jeg skulle bli!! Jeg skulle jo leve livet mitt jeg nå! Istede var jeg bunnet til en leilighet både fysisk og psykisk. Når jeg turte å dra ut var det nesten ikke verdt det. For jeg ble så psykisk sliten. Sliten av å hele tiden tenke, sliten av å forberede meg å være i krise modus. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

For tenk hvis? Tenk hvis jeg måtte på do når doen ikke var ledig? Tenk hvis jeg fikk akutt vondt å kanskje ikke orket noe? Tenk hvis noen tenkte noe dumt om meg? Tenk hvis noen sa noe jeg skulle bli lei meg for? Tenk hvis jeg ikke føler meg velkommen? Nei, det er best jeg er hjemme. Da plager jeg ingen. Å jeg slipper å være redd for “hva hvis”. 

Jeg tørket tårer, gikk inni stua og skrudde på TV. Så var det vel slik livet mitt skulle være. Jeg fortjener ikke noe mer heller. Klumpen i magen var nå blitt enda større. Jeg mislikte meg selv så sterkt. Stygg var jeg også, ingen vil jo være sammen med noen slike som meg. Nei, ikke hvis ikke de “må”. Jeg la meg ned i sofan og kjente tårene presset på… Herregud så patetisk du er Ida, ta deg sammen!!!!!!!»

Licensed from: cynoclub / yayimages.com

Det jeg skriver om er tatt rett ut av min hverdag for mange år siden. Jeg var dypt ulykkelig, jeg ønsket å bli elsket. Jeg ønsket å bli likt og satt pris på. Men hvordan kunne noen like meg når jeg hatet meg selv? Jeg tråkket på meg selv så fort jeg fikk tjangsen. Jeg så på meg selv som ei som ikke fortjente noe annet en dritt. Derfor ga jeg meg selv så mye dritt jeg kunne få. Sykdommen crohns hadde tatt strupetak på meg. 

Innerst inne hadde jeg så lyst til å bli likt av mennesker rundt meg. Jeg hadde lyst til å kjenne glede og felleskap. Men for at andre skal like en, eller se på deg som verdifull må du først like deg selv. Men hvordan kunne jeg like meg selv? Jeg som bare var syk, å ikke klarte å jobbe en gang

Licensed from: Iko / yayimages.com

Det kommer ingen å ringer på døra for å si du er nydelig eller god, om du ikke gir godhet. Det kommer ikke noen smil om du ikke gir smil først. Når jeg skulle begynne å leve igjen (har jo fortalt om mine 8 år i helvete. Om hvordan jeg tok den tøffe og lange veien mot livsglede) måtte jeg jobbe intenst med meg selv. Jeg måtte finne tilbake til Ida. Jeg måtte stå opp for meg selv, heie på meg selv og presse meg selv på en god måte. Jeg måtte finne troen på at Ida var fantastisk. At Ida var verdt å være sammen med selv med Crohns.

 Det rare var når jeg begynte å åpne meg, når jeg smilte mer til andre begynte jeg å få komplimenter. Jeg som  alltid hadde vært stygg, feit og ekkel skulle bli lagt merke til. Husker første gangen jeg fikk et kompliment (som single)  som om det var i går. Jeg var alene i byen å  skulle inn i en heis. Jeg hadde pyntet meg med heler og sminke. Inne i heisen sto det to gutter. Jeg smilte til dem å de smilte tilbake. I det jeg skal gå ut av heisen hører jeg: Du, jeg må bare si at du har de vakreste øynene jeg har sett! Jeg snudde meg å så han inn i øynene. Jeg trodde først han tullet men måten han så på meg, ga meg ingen tvil. Han mente det, jeg takket å gikk ut. Den følelsen kommer  jeg aldri til å glemme. Tårene rant den kvelden. Jeg hadde opplevd noe jeg aldri trodde var mulig. 

Licensed from: adrenalina / yayimages.com

Nå er dette 9 år siden (godt og vel) å jeg er fortsatt ikke noe god på å ta i mot komplimenter men jeg opplever det innimellom. Komplimenter for måten jeg er på varmer  meg mest. For fy søren som  jeg har jobbet for å komme hit  jeg er i dag. Jeg er stolt av den jobben jeg har gjort. Jeg har gått fra å se på meg selv som noe uverdig, ubrukelig og ekkelt. Som den syke som ikke er av noe verdi. Til å se at jeg har mange gode ferdigheter. Jeg kan, jeg klarer og jeg har en vilje av stål. 

Jeg har lært hvor viktig det er å like seg selv for å kunne bli likt av andre. Livet mitt startet først når jeg sluttet å tråkke på meg selv. 

Det jeg vil frem til med dette innlegget er kanskje litt defust. Men jeg vet mange har det slik jeg hadde det. Desverre kommer ingen å ringer på døra de. Du må gjøre jobben selv. Du må bli venn med deg selv før du klarer å tillate andre å slippe til. Du må presse deg ut å by på deg selv for å bli sett. Du må gi godhet for å få godhet tilbake. Det er en beintøff vei å gå, men det er så verdt det. 

Licensed from: nuchylee / yayimages.com

Drit i “hva hvis”. Livet er for kort til å bekymre seg for alt som kan skje. Med positiv tenking kan man flytte fjell. Ha troen på det umulige, og det umulige skjer. 

Crohnsglede<3

Følg meg på instagram, facebook, twitter og snapchat. Søk opp crohnsglede å legg meg til. Del gjerne om du ønsker. Delinger gjør meg glad,

#tøft #ensom #hat #alene #gråt #nedvergelse #stygg #dårlig #hvahvis #negativ #kjærlighet #fantastisk #livet #vennskap #troenpålivet #smile #kamp #verdi #lykke #crohns #crohnsfigther #figther #kroiker #fuckcrohns #crohnsglede #ansvar #positiv 
 

I dag skal jeg skrive om noe jeg har tenkt litt på i det siste. Media er full av historier om familier som ikke har råd/mulighet til å dra på utlandsferier i sommer. Det kommenteres i kommentarfelt i nettaviser, om at de som drar utenlands med barna er egoistiske. Fordi barn heller vil dra på telttur,  en å være med mor og far på heseblesende ferier.

Vi er en av de familiene som tar med barna våre til utlandet. Vi pakker bilen å drar på tur i flere uker. Målet er Italia. På veien ditt opplever vi mye gøy å storkoser oss. Ferien er på barnas premisser. Jeg og Robert legger opp til at ungene skal ha en avslappende, morsom og leken ferie. Når ungene koser seg, koser vi oss også. Ungene teller ned dager til vi drar. De har vært med oss hver sommer siden de ble født. Bortsett fra i fjor for da kom Ludvig 8.juli og helsen min var elendig. Ferien vår består av synging i bil, historier, konkurranser i bilen, gode matpauser, overnattinger på hotell, bading og lek i 2 uker når vi kommer ned til Italia og ikke minst: tid med mamma, pappa og søsken. 

Vi er IKKE rike. Jeg er jo ufør så her er det ikke mye ekstra å hente. Vi har valgt å prioritere disse turene. Det betyr at julegaver og bursdags gaver blir noen små ting, det betyr at andre goder blir det mindre av. Men for oss er det et riktig og viktig valg. Skal vi ha dårlig samvittighet for å dra på tur? Jeg mener at svaret er nei. Andre har et hus til 6 millioner, skulle de latt være å kjøpe det fordi andre ikke har råd? Skal de som har hest til barna la være å ha det fordi andre ikke har den muligheten? Jeg mener familier må få velge selv hva de gjør med sine ferier uten å bli påtvunget dårlig samvittighet.  Jeg har ikke dårlig samvittighet. Jeg mener vi gir gode opplevelser til våre barn. På lik linje som de foreldrene som drar på luksus ferier (vår ferie er ingen luksus) å på lik linje som foreldre som tar med barna sine på telt tur, eller gåtur på fjellet. Ja til og med de som tilbringer sommeren hjemme gir jo barna sine gode minner. 

Vi må lære barna våre at familier er forskjellig. At verden er urettferdig noen ganger. Våre barn har veldig lyst på katt eller hund. Det vil de aldri få. Betyr det at naboen ikke kan skaffe seg katt fordi det blir urettferdig? Hva med å flytte fokuset fra urettferdig til forskjellige opplevelser? Det handler ikke om hvor vi drar, men hva vi gjør og hvilke følelser det gir oss. 

Selvfølgelig er det trist at noen aldri får dra til utlandet. Ikke missforstå, men jo mer fokus vi voksene setter på det, jo værre blir det. Som voksene må vi takle urettferdighet og forskjeller.  Mine barn ville nok veldig gjerne vært mer på hyttetur. Men min helse er virkelig ikke laget for hytteliv. Det betyr at de får ikke hyttetur med mamma og pappa. Men de får andre ting som de som er på hytte ikke får. Det må være aksept for alle forskjellige ferier. 

Jeg syntes det nesten har vært overfokus på de foreldrene som drar med barna til utlandet. Det står om egoisme, om fyll, om grinete barn osv. Foreldre som blir i Norge får ros for å være kjærlige foreldre med mye omsorg. Jeg tror dårlige foreldre kommer uavhengig om hvor ferien blir lagt til. På lik linje som at gode foreldre også kan ta med ungene på ferie. 

Dette ble et langt innlegg. Men det jeg vil frem til er  at det er vi voksene som må endre fokuset vårt. I fjor hadde vi hjemmeferie. Vi storkoste oss, vi grillet, hoppet på trampoline, var masse på stranda og syklet i gata. Ungene hadde det topp. På lik linje som de har det fantastisk på tur i Europa.  En god ferie er ikke hvor vi er. Det er hva vi gjør det til. 

Ønsker dere en fantastisk ferie. 

Følg meg på Facebook, Instagram, snap og Twitter. Del om dere ønsker. 

Crohnsglede <3 

#ferie #ulikheter #sommer #utlandet #hjemme #aksept #foreldre #barn #familie #godferie #fokus #hytte #teltur #gøy #minner #annsvar #branok #forskjeller 

Noe av det jeg har mest minner av, fra tiden jeg var alvorlig syk på sykehuset var den grusomme redselen. Den redselen som kom snikende for så å ta strupetak på meg når jeg minst ventet det. Jeg var mye redd. Ikke bare redd for det som skjedde der og da, nei jeg var nok like mye redd for fremtiden. For hva skjer når du fra en dag til en annen får livet snudd opp ned? Når livet du så for deg plutselig blir avlyst? Jeg ble redd. Men jeg turte ikke vise det til noen

Jeg måtte igjennom utrolig mange vonde og ubehagelige undersøkelser. Undersøkelser som for meg opplevdes som overgrep. Jeg gikk fra å være ei jente som hadde et veldig privat forhold til kroppen sin til å måtte godta at selv det mest private skulle undersøkes. Ikke bare en gang men MANGE ganger og av forskjellige leger. Jeg var 17 år og livredd. Men hadde jeg noe valg? Hadde jeg noe jeg skulle sagt? 

Licensed from: moodboard / yayimages.com

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg husker mine foreldre kalte meg tapper. De sa jeg var sterk som bare godtok alt jeg måtte igjennom. Men hadde jeg noe valg? Jeg var 17 år. Ikke barn men heller ikke voksen. Jeg hadde aldri i livet mitt vært borti smerter bortsett fra noen kneskader og leddbetennelser. Over natten skulle jeg takle smerter værre en fødsel. Når jeg hadde besøk blunket jeg vekk tårer, når noen sa jeg var tapper svarte jeg bare: jeg har ikke noe annet valg.    Første gangen jeg skulle igjennom undersøkelser gruet jeg for det ukjente. Alle de neste gangene gruet jeg for det kjente… 

Når mine pårørende dro kom tårene… For jeg var redd. Jeg kunne ligge å gråte i timesvis. Ligge å håpe på at noen skulle tilfeldigvis komme innom å se meg, holde rundt meg å si at det skulle gå bra. Men det kom ingen… Jeg husker jeg ble trillet ned til undersøkelser å tårene dryppet ned på hodeputen. Jeg hadde mest lyst til å flykte, mest lyst til å hyle ut at dette vil jeg ikke være med på. Men jeg hadde IKKE noe valg. Noen ganger ble jeg fulgt av en koselig sykepleier andre ganger ble jeg satt i gangen alene for å vente. Vente på det jeg gruet mest for. 

Når jeg ble trillet inn på undersøkelsesrommet var kroppen i kamp modus. Jeg husker jeg altid ba dem om å være forsiktig. Legen svarte bare noe som: dette går fint om du samarbeider. Jeg prøvde å sammarbede doktor, jeg prøvde å ikke hyle. Når du ba meg holde kjeft så skjedde det motsatte. Jeg var REDD! Hva gjør man i en panikk situasjon? Man kjemper…. 

Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

Men så kom jeg i denne situasjon så mange ganger at jeg sluttet å kjempe. Kroppen og hodet valgte å koble fra hverandre. Hodet mitt var med hele tiden, jeg hørte ALT dere sa! Men kroppen lå urølig. Jeg hadde sluttet å kjempe. Dere sa jeg var flink. Den legen som tidligere hadde bedt meg holde kjeft roste meg for å ligge rolig mens han påførte meg umenneskelige smerter. Jeg svarte han ikke… Hva skulle jeg si? Jo takk? 

Jeg viste jo at jeg måtte. Jeg var 17 år. Ikke voksen men heller Ingen barn.  Jeg gråt når jeg var alene, men rundt mennesker viste jeg et mot og en styrke jeg ble beundret for. Men jeg var verken sterk eller modig. Jeg hadde bare ikke noe valg. JEG VAR LIVREDD!!!! Om jeg hadde fortalt mine foreldre hvordan jeg hadde det ville de fått det enda vanskeligere en de allerede hadde det. De viste jo ikke hva godt de skulle få gjort. Jeg valgte å skåne dem.  Jeg valgte å kjempe min kamp alene. 

Jeg har klart meg bra på tross av mange vonde opplevelser. Jeg gikk fra å være en vanelig frisk 17 åring til alvorlig syk på en dag. Psykisk fikk jeg ingen hjelp. Jeg valgte å stenge inn all redsel. Jeg ville ikke bekymre pårørende fordi jeg så at de tok sykdommen tungt. Det skulle vært et team som tok annsvar der det medisinske stoppet. Både for å gi støtte til den syke men også for å lære opp de pårørende. 

Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

På tross av all redsel jeg opplevde for 16 år siden har jeg fått den fremtiden jeg for 16 år siden fryktet var borte. Fortsatt kan jeg i noen tilfeller få Flash back, men jeg har funnet en måte å overleve på. Nå er målet mitt at andre nydiagnoserte skal slippe å være alene om det jeg slet med. At de skal slippe å være livredde og alene.

En dag skal drømmen bli virkelighet. 

Følg meg på Facebook, Instagram, Snapchat og Twitter. Del gjerne om du ønsker. 

#sykehus #ung #redd #livredd #undersøkelser #sterk #modig #tårer #fremtid #flinkpike #barn #voksen #pårørende #crohns #crohnsfigther #fuckcrohns #crohnsglede #drøm #nydiagnosert #frykt #alene #hjelpe #virklighet #kroniker #livsglede #livetblebra 

«Jeg satt på venterommet på nok et legesenter. Damene i rødt var usedvanlig hyggelige. Smilte, lo og pratet. Jeg ble usikker, hva var deres intensjon? Jeg kjente en liten følese av glede inni meg. Hvorfor det? Jeg snakket litt sint til meg selv inni meg. Jeg burde nok sagt ordene høyt men det var et fult legekontor. For å ikke virke helt på tur snakket jeg strengt til meg selv inni meg mens jeg så på klokken. Ikke la smilene lure deg Ida, de vil snart bli til avisende og harde damer.

Licensed from: BDS / yayimages.com

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

10 minutter til det er min tur. Jeg var kvalm, hendene mine var helt klamme, og hjertet dundret i kroppen min. Om 10 minutter skulle jeg møte en av de jeg fryktet mest. Jeg hadde mistet troen på en lege som kunne gi meg trygghet. Jeg hadde mistet troen på en lege jeg kunne åpne meg for. Burde jeg tatt på meg noen andre klær? Kanskje jeg ikke ser syk nok ut? Han kjenner meg jo ikke, kanskje han tror jeg jukser?

Tankene løp løpsk i hodet mitt, jeg kjente mine egene hjerteslag som dundrende trommer i brystet. Pust med magen, Ida. Om det ikke går denne gangen så har du i allefall prøvd. Jeg hørte en dør åpnet seg, jeg turte ikke se opp. Skrittene stoppet rett ved meg…»

det var en høstdag i 2008 jeg skulle møte deg for første gang. Tenk at du skulle få så stor betydning for meg? Skulle ønske jeg kunne dratt tilbake til den dagen jeg satt å ventet på legekontoret for første gang. Bare for å si til hun som satt i stolen på venteværelset som et nervevrak, at det kom til å gå bra. At legen hun skulle møte var helt anderledes en alle andre legene  hun hadde møtt i sitt 23 årige liv. 

Før jeg går videre vil jeg dere skal lese om mitt forhold til leger frem til da. Jeg hadde utviklet angst for leger rett og slett. Les HER. 

Første møtet med den nye legen min ble helt anderledes en alle andre møter jeg har hatt med slike før. Legen var en ung og blid mann. Det første jeg la merke til var at han lyttet til meg. Han så på meg når jeg pratet. Han satt ikke å stirret inn i dataskjermen, han satt med vennlige øyne å så på meg. Legen spurte om jeg kunne fortelle litt om meg, jeg begynte den lange avhandlingen sykdommen min og alle plagene mine. Når jeg var ferdig sa han, det var mange vonde ting i ung alder, men hva med deg? Hvem er du? 

Ja hvem er jeg? Jeg viste ikke hva jeg skulle svare. Ingen lege hadde spurt meg om det før. Han så nok min usikkerhet for han smilte og lo litt. Jobber du? Går du på skole? Bor du sammen med noen? Har du det bra? Slike spørsmål var jeg ikke forberedt på. Men jeg kjente de gjorde noe med meg. Jeg slapp skuldrene ned, for første gang følte jeg at en lege var intrisert i hun bak sykdommen. Legen stresset aldri med å få meg ut døren, han avsluttet timen med å si: hyggelig å treffe deg, gleder meg til å bli bedre kjent. 

Licensed from: razihusin / yayimages.com

Dette ble starten på 8 års langt pasient og lege forhold. I  starten turte jeg ikke slippe skuldrene helt ned, jeg var livredd for at han plutselig skulle bli som alle andre. Men det skjedde aldri. Robert byttet også over til han som fastlege. Dette gjorde legen til en enda viktigere del av vårt liv. 

Han har vært med på 3 graviditeter. Han var den som viste om vår hemlighet før noen andre. Han har vi delt vanskelige ting med og koselige ting. Aldri har han avfeid meg, aldri har han gitt meg følesen av å være en av de kronikerne. Jeg har delt mange vonde tanker med legen min. Han har ikke kunnet gjort det jeg har slitt med bedre, men han har lyttet.  

Jeg har virkelig funnet verdens beste fastlege. Ungene våre ELSKER han. Han får gjort undersøkelser på en lekende lett måte. Selv med en 4 åring som har angst for å åpne munnen etter mange streptokokkrunder. Der legevakt legen gir opp, klarer han på en kreativ måte å få munnen til ungen opp. 

Jeg tror på at ting skjer av en grunn. Den legen kom inn i mitt liv når jeg kjempet kampen om å finne tilbake til livsglede å et godt liv på tross av sykdom. I mange år hadde sykdom vært meg. Fastlegen er en av de menneskene som har hjulpet meg ditt jeg er i dag. For noen uker siden opplevde jeg noe jeg aldri kommer til å glemme. 

Legen hadde lest bloggen min å når jeg kom innom for å ta noen sting stoppet han opp og sa: du skal vite at jeg har lest bloggen din. Å jeg vil bare si at jeg er stolt av deg. 

De ordene varmet meg så ubeskrivelig mye. Så kjære min fastlege, om du leser dette: Takk for at du har hatt troen på meg når jeg manglet den selv. Takk for at du har sett meg å ikke bare sykdom. For vår familie betyr du utrolig mye. Du er rett og slett umistelig. Du kom inn i mitt liv når jeg trengte at noen hadde troen på meg.

8 år har snart gått å jeg har funnet min vei. Jeg nyter livet på tross av sykdom. Jeg gikk fra det mørkeste mørket hvor død og liv ble lagt på en vektskål.  Takk for at du og de fantastiske damene i rødt ga meg troen på at jeg var verdt å smile til. 

Licensed from: svetlanna / yayimages.com

Følg meg på Facebook, Instagram, snap og Twitter. Del gjerne om dere ønsker. Jeg skriver om mine opplevelser som kroniker. Om livet før, livet nå og fremtiden. Takk for at du leser min historie. 

Takk, dere er umistelige. <3

Crohnsglede<3

#fastlege #lege #doktor #møte #legetime #kroniker #helse #takknemlig #umistelig #verdensbeste #venterom #redsel #angst #livsglede #håp #crohns #crohnsfigther #figther #kjempe #fuckcrohns #crohnsglede 

«Jeg lå og vred meg i smerter på baderomsgulvet. Smertene var på et nivå hvor bare det å puste var en kamp. I krampetak kom smerten i magen som vibrerende knivstikk. Kvalmen kom stigende i takt med smerten. Jeg borret neglene inn i håndflaten mens jeg knep øynene igjen. Jeg merket ikke at neglene trengte igjennom huden så blodet piplet frem og laget små røde blodstreker under neglene. 

Eneste jeg kunne var å konsentrere meg, konsentrere meg om å puste, spy og gå på do. I en svettedam lå jeg i fosterstilling. Når krampen var over åpnet jeg øynene å løsnet opp på hendene. I det neglene løsnet fra huden dryppet det blod på gulvet. Jeg snur meg over på ryggen… Ser opp i taket i mens tårene begynner å renne. Må jeg ringe etter hjelp? Jeg vet ikke om jeg makter å ta den telefonen. I mens jeg lå der å vurderte frem og tilbake på om lege skulle tilkalles kom et nytt smerteanfall… I refleks kryper jeg meg sammen og hyler..»

Licensed from: Novic / yayimages.com

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Slik kunne jeg ligge lenge.. I redsel for møte med leger valgte jeg å pine meg selv. Livredd for å kun bli sett som kronikeren som igjen var dårlig, valgte jeg å ligge i mitt eget torturkammer på badet. Innimellom kom legevakten hjem å satt morfin men det var siste utvei… Noen ganger måtte jeg på legevakt eller akuttmottaket for å bli lagt inn. 

Å det var der jeg møtte dere.  Dere som skulle gjøre mitt forhold til alle dere leger til et angstfylt helvete.  Jeg møtte så mange av dere over flere år som virkelig ikke brydde dere om meg. Dere så kun sykdom og papirer. Dere så ikke Ida på 19-20 år som var desperat etter hjelp. Jeg husker en natt på sykehuset, smertene var så ubegripelige. Sykepleierne var bekymret å ringte på deg. Jeg husker deg fortsatt, selv hvor vondt jeg hadde husker jeg din irriterte stemme. Jeg husker dine kalde ord. Jeg skrek og ba deg fjerne tarmen min, jeg ba deg desperat om hjelp. Jeg sa at om du ikke hjelper meg hopper jeg ut av et vindu. 

Du ble sint. Du sa til sykepleieren at hun fikk gi hva de ville til meg, han orket ikke forholde seg til slike som meg… 

Slike som meg… SLIKE SOM MEG???? 

Jeg var ei vanelig jente frem til 19.januar 2001. Jeg har vært livredd slike som deg siden da. Slike som på en arrogant og kald måte bare løfter på skuldrene å går. Lar meg bli igjen som noe uten verdi… Joda smertelindring er flott men hva med menneskelighet? Hva med medlidenhet? Hva med et smil? 

Jeg hadde mistet troen på å møte en lege jeg kunne prate med. Etter månedsvis og årevis med leger både på sykehus, legevakt og fastleger som var likegyldige til min tilstand, likegyldige til mitt liv trodde jeg ikke det fantes en lege som kunne se hun bak crohns. Joda, noen av legene på sykehuset var ok, men siden jeg var der lenge var det nye hele tiden. Så når du først likte en mistet du dem like fort. Eller når du trodde fastlegen brydde seg forsto jeg fort etter noen mnd ble jeg ikke prioritert lenger. For jeg var ingen quick fix. 

Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

Alle disse legene har gitt meg noe jeg kaller lege angst.  Jeg blir rett og slett  skjelven, kvalm og svett. Jeg føler meg som et barn som har gjort noe galt å må til rektor for å få nåde. 

slik var det frem til høsten 2008. Jeg trodde først du bare var som alle de andre men du skulle bli viktigere for meg en noen forstår. 

Hva som skjedde og hvem jeg prater om skriver jeg om i neste blogg innlegg. 

Å være kroniker og ung gjorde det vanskelig for meg å forholde meg til leger. De gode opplevelsene druknet i de vonde. De vonde opplevelsene laget store arr som åpnet seg på nytt så fort jeg måtte forholde meg til en ny lege.  

takk for at dere leser mine private  tanker og historier. Takk for at dere gir meg tilbakemelinger og meldinger. Jeg skriver for å bli ferdig med en vond fortid å ta i mot nåtiden med erfaringer i sekken som kan hjelpe andre i lignende situasjoner.

Crohnsglede <3

lik meg på Facebook, Instagram, snapp og Twitter. Om du har lyst er delinger koselig. 

#legeskrekk #smerter #angst #smertehelvete #ydmyk #redd #overgrep #likgyldighet #doktor  #sykehus #ung #pasient #opplevelser #historie #fortid #tanker #fremtid #erfaring #håp 

i dag skal jeg skrive om noe som er litt vanskelig. For jeg har ingen fasit. 

De som kjenner meg vet at jeg får litt panikk når noen kommer med et spesielt spørsmål. Dette spørsmålet gir meg et ønske om å fort komme bort fra situasjonen, på best mulig måte. Spørsmålet jeg sikter til er: hvordan går det? Eller: hvordan er det med deg? Eller: Går det bra med deg? dette spørsmålet kommer i flere varianter egentlig men tilfelles har de at det forventes et svar av meg. Men hvilket svar?

Licensed from: milinz / yayimages.com

Jeg kjenner på panikk når spørsmålet blir stilt å jeg skal prøve å forklare hvorfor. For alle spør hvordan det går når man møter noen man kjenner, sant? Hva da når den du spør ikke har det noe bra? Er det greit å svare akurat hvordan man har det, uten å bli oppfattet som ei som klager? Eller hva om jeg sier det går bra? Hva tenker du da? At jeg går hjemme uten grunn? Hun sier jo det går bra? 

Hvor mye skal jeg si? Hva bør jeg ikke si? Blæææææ, jeg føler sterkt behov for å si: next question! 

Jeg vet mine foreldre misliker mitt svar. Sikkert like mye som jeg misliker at dem spør. For mine foreldre vil jo ikke ha et “det går fint” svar. De vil ha sannheten. De vil ha det svaret jeg ikke klarer å gi noen. Å hvorfor klarer jeg ikke engang å svare mine foreldre ærlig på dette spørsmålet? Om jeg ikke klarer å svare dem hvordan skal jeg få svart naboen? Tante eller en mamma i barnehagen som lurer? 

Jeg har tenkt mye på det å tror jeg har funnet svaret. Om jeg hadde svart: takk som spør, men det er jævelig. Jeg har et blødende sår i rumpa som ikke gror fordi jeg går på do hele tiden. Jeg har så vondt i leddene mine at selv det enkleste som å gre håret til Elida er et helvete. Jeg lar være å spise fordi mat sender meg rett ned i et helvete dere ikke kan forestille dere. Jeg gråter når andre sover fordi jeg er dritt lei. Hva skjer da? Jo jeg vil fremstå som ei som syter, ei som klager over hvor grusomt hun har det. selvfølgelig er det en veldig ærlig måte og si det på,  men om jeg sier: nei det går ikke så bra, vil det ofte føre til flere spørsmål som er like vanskelige å svare på. Eller at personen som spør blir usikker og litt flau. 

For når noen spør om det går bra, er de virkelig ute etter et ærlig svar? Eller er de ute etter høflighets fraser? 

Jeg har prøvd å avslutte mitt alt for ærlige svar med: men det går bra altså. Desverre funker ikke det heller. Det virker som de siste ordene drukner i  den negative slimgrøten av en mørk mølje som jeg akurat slapp ut av munnen min. 

Jeg velger å svare: det går bra. Men dette er strengt tatt ikke et bra nok svar det heller. For hvorfor sier hun det går bra når vi vet hun er ufør? Lyver hun? Er hun ikke så syk? Hvorfor var hun ikke med på foreldre dugnaden i barnehagen om det går bra? Lurer hun seg unna? 

Jeg har funnet ut at uansett hvordan jeg svarer føler jeg det blir feil. jeg vil jo ikke virke svak, ikke vil jeg syte og klage heller. Men så vil jeg heller ikke bli misforstått som ei som er frisk, men later som  hun er dårlig for å slippe unna ting heller. 

Så hva skal man svare? 

Nå har jeg begynt å svare: Det går greit. Det er som det pleier. Ikke  værre eller bedre. Om noen spør mer da føler jeg stort behov for å gi klar beskjed om at jeg ikke har lyst å snakke om det. For jeg hater å snakke om helsen min. Hva skal jeg si? Jeg har vært syk i 16 år… Jeg føler virkelig jeg burde kommet med noe possitivt men medisinsk sett er det ikke det. Derfor velger jeg å unngå sykdoms prat. Jeg snakker mye heller om hvor viktig det er å leve godt i de gode stundene. Om å ha livsglede og livsmot. 

Licensed from: stuartmiles / yayimages.com

Så neste gang du spør noen om hvordan noen  har det, er du klar for svaret? Det ærlige? Eller spør du av høflighet? 

Følg meg på Instagram, Facebook, snapp og Twitter. Om du har lyst til å dele så er det lov. 🙂 

Crohnsglede <3 

#ærlighet #spørsmål #helse #høflighet #hvordangårdet? #hardudetbra? #sanheten #fraser #kroniker #crohns #crohnsglede #crohnsfigther #figther #frisk #syk #helvete 

En helg er i over og ny uke står for døren. Jeg har nok hatt en av de beste helgene på en god stund. Årsaken er ikke at jeg har hatt barnefri, selv om det var utrolig etterlengtet. Årsaken er en sprøyte jeg får hver mnd. (Eller ved behov) Ungene har kost seg hos besteforeldre mens jeg og Robert fikk være kjærester. 

Jeg er en av de mødrene som sliter litt med å slippe andre til barna mine. Jeg vet det er dumt, for vi som kjærester har godt av litt fri og ungene også. Men jeg har kjempet for disse ungene. Å jeg kjemper fortsatt veldig. Det er jeg som har fått unger, ikke besteforeldre, tanter eller onkler. Også stortrives vi med ungene rundt oss. Denne helgen har vært planlagt siden rett etter jul. Vi har gledet oss veldig alle sammen. Å helgen var nydelig. Sov lenge, spiste, drakk litt vin, så en konsert og sov enda mer. Også ikke minst: fått tatt solarium 2 ganger denne helgen. Å det er virkelig fantastisk for min kropp. 

Men nå: tilbake til mitt vidundermiddel. For jeg sliter med opptak i tarm. Tarmen er full av arrvev noe som gjør det vanskelig å ta opp vitaminer og mineraler som kroppen trenger.  I mange år gikk jeg med en alvorlig b12 mangel. Når det ble oppdaget ble jeg satt på en sprøyte i uka i 5 uker. Jeg gikk fra å være totalt utslitt til å få tilbake litt overskudd. Jeg fortsatte å ta sprøyter hver 3 mnd men måtte ofte ta 5 ukers kurer med 1 sprøyte i uka for å få det opp til et OK nivå.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Licensed from: MilanMarkovic78 / yayimages.com

Etter litt prøving og feiling har jeg funnet ut at 1-2 mnd mellom hver sprøyte er ideelt for meg. Jeg merker godt på kroppen når det er tid for ny sprøyte. Jeg blir utrolig trøtt, sover tungt og gjerne med mye drømmer også jeg blir svimmel. b12 har også en fantastisk virkning på mine negler, håret og huden i tillegg til å gi meg mer overskudd. Jeg  kan faktisk se stor bedring kort tid etter sprøyten. 

Desverre går mange med mangel på b12 lenge uten å få hjelp. Årsaken er ofte at fastleger ikke sjekker for b12 mangel. Pasienten går med diffuse men plagsomme symptomer som ofte bare blir hengt på sykdommen man allerede har, eller at noen er slitene. For meg hjalp b12 sprøyter utrolig mye. De er min lille livbøye som holder meg flytende.

symptomene på b12 mangel er: 

Utslitt. 

Deprimert 

Svimmel/uvel

Sår/betennelser i munnvikene/tunge

 Blek 

Lav blodprosent

noen får også prikkinger i annsikt osv.

Faktisk kan man i verstefall utvikle demens av alvorlig b12 mangel,  så dette er absolutt noe å sjekke opp i. Ta turen til fastlege å spør om blodprøver for å sjekke b12. I bestefall får du jo svar om at alt er bra, men om du lider av mangel kan du få en ny hverdag av et lite stikk i skinka. (Dette er ikke noe alle trenger å gjøre, men om du kjenner igjen det jeg skriver som symptomer så er det verdt å ta tak i.) 

Dette er noe av det viktigste jeg gjør for helsen min. 

Crohnsglede <3 

#b12 #vitamin #mangel #utslitt #svimmel #deprimert #sprøyte #stikk #overskudd #livbøye #crohns #crohnsfigther #crohnsglede #ibd 

God lørdag.

Jeg har i det siste tenkt mye tilbake på tiden jeg kjempet i mot ufør, å ikke minst tiden etter ufør. Hvordan jeg følte det å bli ufør var på en måte det siste som skulle til for å miste alt av verdighet. Hvorfor er det slik? Jeg tror mye ligger i hvordan mennesker behandler uføre å ikke minst hvordan uføre blir behandlet av staten. For vi er en sårbar gruppe. En gruppe som har mistet mye i løpet av noen år.  Først mister man evnen til å ha kontroll på egen helse, så mister man jobb/skole, så mister mat bestemmelsesrett ovenfor seg selv i større eller mindre grad (som sykmeldt følger man strenge regler), så mister man venner, noen mister familie, den økonomiske biten blir redusert til minimum 66% osv… Når man blir ufør mister man enda mer.

Licensed from: MilanMarkovic78 / yayimages.com

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg fikk jo mindre utbetalt som ungufør en når jeg gikk på aap. For når jeg gikk på aap telte jeg kun som meg å fikk barnetillegg for barna mine. Så fort jeg ble ufør mistet jeg det fordi Robert tjener for godt. Jeg må si med en gang at jeg er ikke ute etter å få mest mulig. Men jeg har ikke valgt å bli syk selv. Jeg mener at ufør burde kun blitt beregnet på deg å ikke hvor mye mannen tjener. For nok en gang føler man seg straffet. Straffet fordi man er syk. Nå må ikke dette misforståes for jeg er utrolig takknemnelig for all hjelp å alt jeg får på tross av at min arbeidsevne er 0%. 

Smatt litt på det. Arbeidsevnen min er 0%. Jeg er 100% ufør. Jeg skrev over om hvordan vi uføre ikke føler oss likestilt i samfunnet. Kanskje ikke så rart når det hver høst diskuteres om å kutte i våre penger. De forandrer på satser, gir oss andre skatteregler,  som egentlig høres bra ut men som i prinsippet ikke fungerer. Hvordan skal friske se på oss som vanlige når ikke politikere gjør det? Friske ser på oss uføre som en last. En last for samfunnet fordi vi tar skattepengene dems. Vi uføre har dårligsanvittighet konstant fordi vi er for syke til å jobbe å dermed tar av velferdsetaten Norge. 

Hvordan skal vi bli sett på som mennesker som fortsatt er likestilt med hvem som helst annen? Hvem har ikke sagt eller hørt fraser som: Hun der er bare ufør. Eller, hun/han lever på mine skattepenger. For å få dette snudd må vi starte med toppen. Om politikerne gir oss respekt vil også resten av befolkningen også det, tror jeg. Men foreløpig er uføre en last for samfunnet. Det skrives om alt for høye tall av uføre i aviser, om uføre som urettmessig får trygden sin, det skrives om forslag om nye absurde regler, og ikke minst: det skrives om å få uføre tilbake til arbeid.

Licensed from: BDS / yayimages.com

i noen få tilfeller er det mulig å jobbe noen prosent, å da er det flott å tilrettelegge for det, men jeg tror at 90% av oss uføre ikke kan jobbe fast noe sted. I allefall ikke etter noe klokke eller kalender. Å hva gjør det med oss som ikke kan bruke disse fine løsningene til å jobbe vedsiden av uføre? Jo vi blir først og fremst tapere økonomisk. Men aller viktigst: vi blir tapere i samfunnet. Fordi det legges opp til at vi skal jobbe. 

Jeg mener det er en lang vei å gå her. Men for å respektere uføre må vi starte på toppen. Gi oss respekt. Ikke ta mer fra en allerede svak part, vi har ikke valgt dette livet, vi har fått det. Man vet ikke hvem som er nestemann ut heller. Det kan være en advokat, en bilselger eller en butikkmedarbeider. Tilfelles har vi alle en ting: vi så ikke det komme, vi ønsket ikke dette livet og vi lever IKKE fett på staten. 

Licensed from: CartoonResource / yayimages.com

Jeg er så heldig å ha kommet i kontakt med uføreslandsorganisasjon.no, de har en flott side jeg anbefaler uføre å bli medlem av. De har også en facebook  side som du finner HER. Trykk liker og følg siden. Om vi står sammen så kanskje vi en dag blir hørt? 

Jeg har skrevet tidligere om at jeg har godtatt min uføre nå. Jeg er ufør og lykkelig. Jeg håper også andre kommer seg ditt, og ikke minst at det blir respekt for det også i samfunnet. For i de fleste tilfeller er uføre eneste utvei. Jeg vil si at de som er uføre fortjener de usle kronene de får. Joda det er noen få som jukser seg til uføre, noe jeg helt ærlig ikke kan forstå! For det er ikke lukrativt, det er ensomt og ikke minst lite akseptert i samfunnet. 

Jeg engasjerer meg i uføres rettigheter fordi jeg er en av dem selv. Jeg er et menneske på lik linje som bank sjefen! Jeg er verken dum eller tilbakestående. Jeg er en ressurs på min måte. Vi må slutte å dele mennesker opp i grupper!

jeg er lykkelig og ufør. <3

Licensed from: balasoiu / yayimages.com

Følg meg på Instagram, Facebook, Snapchat og Twitter. Søk opp crohnsglede så finner du meg. Delinger blir satt pris på. Ha en fantastisk dag. 🙂 
 

crohnsglede <3

#ufør #samfunn #helse #politikk #politikere #rettigheter #bestemmelsesrett #jobb #skole #økonomi #dum #ressurs #aap #helseminister #uføreslandsorganisasjon #respekt #tafradefattige #gitilderike #taper #straffet #kroniker #media #crohnsfigther #figther 

Som kroniker er det 10 ting vi helst vil slippe å høre. Her får du listen og hvorfor. 

1.) Er du kronisk syk? Du ser jo virkelig ikke syk ut! 

Altså, her er er det enten eller. Det possitive er jo at  sykdommen ikke har påvirket utsiden. Men det betyr jo ikke at innsiden ser likedan ut. Det finnes utrolig mange sykdommer som ikke syntes utenpå. Om noen ser fantastisk ut, betyr det ikke at personen er frisk.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

2.) Bør du spise det der? Du tåler vel ikke det? 

Når en blir syk mister man ikke evnen til å passe på seg selv. Vi vet selv om vi kan spise det, eller om vi faktisk tar å spiser det alikevel. Det går kun utover oss. Tenk på deg og ditt så tar jeg meg av mitt. 

3.) Skal du ikke spise? Du kan jo ikke gå uten mat? 

Noen ganger må man ta valg dere som friske ikke forstår. Dere ser en buffet med nydelige retter, jeg ser kun at den maten vil gi meg  trøbbel. Som skrevet under punkt  2, mistet jeg ikke evnen til å ta vare på meg selv, når jeg ble syk.  

4.) Kanskje du skulle begynne å trene? Man blir jo ikke frisk av å ligge i senga. 

Hadde jeg hatt ork til å trene hadde jeg ikke valgt å ligge inne. Jeg trenger ikke deg til å minne meg enda en ting, jeg ikke får til.

5.) Er du sikker på at det er så vondt? Kan du ikke prøve å vente litt til før du tar smertestillende? 

HALLO!!!! Når en sliter med så sterke smerter vil de ikke mirakuløst forsvinne. Faktisk blir det bare vanskeligere å få bort jo lenger man venter. Om jeg sier jeg har vondt, så har jeg det. Kan du føle mine smerter? 

6.) Er ikke du syk? Hvorfor er du her da? 

Som kroniker har man gode og dårlige dager. På gode dager ønsker jeg å late som jeg er normal. Ikke mistro meg som en snylter eller få meg til å føle meg som en, fordi jeg er ute noen timer. 

7.) Kari har samme sykdom som deg, hun er nå frisk nok til å både jobbe og ta seg av hjem. 

Her er det en viktig ting å lære seg. INGEN kroniker er like. Vi er forskjellig rammet av sykdommen, noen har god hjelp av medisiner mens andre ikke. Noen klarer å fungere normalt mens andre er 100% ufør. Ikke tro naboen er fasiten. Her finnes kun EN fasit per kroniker. 

8.) Du prøver ikke hardt nok, ta deg sammen. 

Jeg kjemper 24/7 hva vet du? Du kan ikke komme med slike utalelser før du har prøvd mitt liv en stund. Eller vent litt, det går jo ikke det. 

9.) Du kan ikke klage, du som er hjemme å kan kose deg vær dag. Ligge på sofa’n og dra deg hele dagen om du vil. 

Her er det en stor missoppfattelse. Jeg ligger ikke å drar meg. Er jeg heldig får jeg  4 gode timers søvn i løpet av et døgn. Å jeg koser meg ikke, jeg er ensom. Jeg skulle gjort hva som helst for å lukket døra bak meg å fått på jobb. Dette er ikke selv valgt. Å tro meg, ingenting å være messunnelig på.

10.) så syk du ser ut!

takk for den. Denne finnes i mange versjoner som: så blek du er, så tynn du er blitt, nå så du utslitt ut, er du dårlig nå? Osv… Spesielt dumt er er det de dagene jeg kanskje føler meg OK. Ikke at det er bedre om man virkelig er syk. Jeg trenger ikke deg til å fortelle meg,  om jeg ser syk ut. Det merker jeg godt selv. 

Her kan det slenges på mange punkter til. Jeg tror nok dere som sier dette mener det godt,  men vi trenger virkelig ikke deres konstante hjelp til å ta “riktige” valg. Du vil nok også mene at valgene jeg tar, er feil for meg  innimellom også. Men selv om jeg er syk, gir det ikke deg rett til å overvåke meg. Jeg mistet ikke evnen til å ta vare på meg selv den dagen jeg ble syk. Jeg vil selv ta valg for meg selv! Så sant jeg ikke spør deg om råd, så hold dem for deg selv. Å ikke tro du vet mer om min sykdom en meg. 

Dette er ting alle kronikere kjenner oss igjen i tror jeg. Vi kan skjeldent dra noe sted, uten å bli belært i vår egen sykdom. Tanken deres er kanskje  god, men bruk energien på dere selv lydig  isteden.<3 

Crohnsglede <3

Følg meg gjerne på Instagram, snap, Facebook og Twitter. Søk bare opp crohnsglede og legg meg til. Om du har lyst til å dele setter jeg stor pris på det.  Jeg har også opprettet en Facebook gruppe med navn: livsglade kronikere <3 legg deg gjerne til der om du er kroniker. 

#regler #liste #kroniker #bryseg #råd #lei #jegvetbest #holdning #crohns #figther #crohnsfigther #goddag #dårligdag #stopp #passpådegselv #hverdag #mittliv