crohnsglede Ei jente på 32 år som har hatt crohns sykdom siden jeg var 17. Bloggen vil inneholde et usminket bilde av en hverdag med opp og ned turer.

I kveldens innlegg vil jeg ta dere tilbake i tid. Tilbake til de første årene som syk. For jeg fikk fort erfare at en ting som ikke fungerte, var det å være syk og studere samtidig. Jeg vil fortelle om en kamp jeg tapte..

når jeg ble syk gikk jeg på vidregående. (2 året) før selve innleggelsen hadde jeg jo litt fravær men jeg klarte stortsett å kjempe meg på skolen. Selv om jeg hadde sittet på do hele natten med enorme smerter trosset jeg søvnløsheten å dro på skolen. Jeg var så dårlig at det gikk på kun viljestyrke. Men jeg hadde et enormt ønske, ønske om å mestre slik jeg alltid gjorde. Derfor presset jeg kroppen ytligere noe som førte til at jeg ble enda dårligere. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Når jeg ble lagt inn var de første ukene i en døs av smerter, medisiner, undersøkelser om tårer. Derfor var skolen også litt i andre rekke naturligvis. Men etter noen uker spurte jeg sykepleierne hva jeg gjorde med skolen. De trakk på skuldrene å sa at det viste ikke de. Fortvilet ringte jeg læreren min som sa at det eneste jeg kunne var å få en plan av henne. Jeg ble så glad. For det betydde at jeg i allefall hadde noe. Jeg hadde fortsatt skole selv om det ikke var slik jeg skulle ønsket. 

Samtidig som jeg kjempet meg igjennom den tøffeste kampen jeg noen gang har tatt, presset jeg meg til å gjøre ALT jeg fikk beskjed om fra skolen og litt til. Jeg måtte trilles i rullestol fordi bena  ikke  kroppsvekten min så syk var jeg. Jeg klarte ikke gre mitt eget hår eller dusje selv, måtte få hjelp til alt av stell. Jeg husker jeg lukket øynene når sykepleierne vasket meg, knep øynene igjen. Det var nok det værste. Det å gå fra pære en frisk 17 åring som trente, var på fest, danset og hadde egen hybel til å være låst til en seng med behov for hjelp til ALT! Mitt oppi dette ble skolen min lille flukt. Min lille tynne sytrå som bandt meg fast i det livet utenfor sykehuset. Noen dager når formen var OK fikk jeg pappa til å kjøre meg på skolen slik at jeg kunne se de andre å gjøre det fysiske. 

Jeg kjempet virkelig for å fullføre det skoleåret. Jeg kjempet med nebb og klør. Fullførte prøver jeg selv hadde lest meg opp til, stilte opp de dagene jeg strengt tatt ikke burde vært der. Ingen hjalp til med tilrettelegging, ingen hjalp til for at jeg skulle kunne gå på skole. Her var det ene og alene mitt annsvar. 

ut i april/mai hadde jeg ligget på sykehuset siden januar. Endelig var jeg sterk nok til å bli skrivd ut. Med masse medisiner, en stor sekk med tøffe episoder i sekken ble jeg kastet tilbake til hverdagen. i mens mitt liv hadde stått stille bak sykehusets vegger hadde alle andre sine liv gått videre. Jeg slet med å tilpasse meg livet som syk. Jeg slet med en kropp sol ikke ville det samme som hodet. 

Mine foreldre så jeg slet å tok meg med på hytta dems på vegårdshei. Jeg husker jeg for første gang på 6 mnd kjente på følesen av ro. At jeg følte meg klar for å fortsette å kjempe. For jeg hadde tross av det helvete som hadde funnet sted bak sykehusets vegger tross alt klart å beholde skolen!  Det var jeg utrolig stolt av. Nå gjensto det bare eksamener så var jeg ferdig. 

Jeg husker jeg skulle gå ned til båten i det telefonen ringte. Det var en slik fin dag, solen skinte og laget gjennskinn på vannet i vinnar stien. Hvitveis sto i klaser blandt steiner, gress og kratt. Det luktet vår og fuglene laget den lyden man savner hele vinteren. Den lyden du må smile av fordi den er så lystig og glad. 

Jeg tok opp telefonen og så det var læreren min. Hva ville hun nå? Det var jo fri! Med glad stemme sa jeg hei. Fort forsto jeg at det var ingen hyggelig telefon jeg skulle få. Med skjelven stemme fortalte læren at hun hadde vært i møte om meg. At selv om hun hadde kjempet ville skolen ikke godkjenne fraværet mitt slik at jeg ville ikke få bestått det året. Hun sa hun var utrolig trist. At hun viste hvor mye jeg hadde kjempet. 

Jeg sto som om noen hadde spikret fast støvlene til bakken. Urølig sto jeg å mottok infoen om at jeg ikke fikk ta eksamen fordi jeg hadde vært syk. Jeg hadde kjempet for livet de mnd samtidig som jeg hadde studert. Jeg viste jeg kunne bestått, jeg viste jeg fortjente å få dette året godkjent. Det vanskeligste var at ei som kom og gikk som hun ville, ikke gjorde lekser eller var “tilstede” fikk lov til å ta eksamen. Hun var nok i grenseland men jeg hadde langvarig sammenhengende fravær. 

Når jeg sa ha det til læreren forsvant alt håp. Jeg tok opp en Stein å kastet den så langt jeg kunne mens jeg hylte. Nok en gang gikk alt i mot meg. Nok en gang sviktet systemet rundt den syke. Jeg som hadde følt at jeg krabbet rundt i søla i mange mnd med hodet så vidt over overflaten var nå dparket hardt og brutalt ned i bunn av et mørkt tjern av gjørme. Dette ble et så stort nederlag for meg fordi jeg hadde fortjent å få godkjent. Fordi jeg hadde krevd hjelp til å fortsette med skole selv om det ikke var noen rutine på dette. 

For om du blir syk når du går på skole finnes det lite hjelp. Du må kjempe selv. Jeg syntes det er utrolig trist at vi i 2016 ikke har et bedre opplegg for slike ting. For det er ikke bedre nå. Jeg hørter om historier fra skoler med barn helt ned i 12 års alder hvor tilrettelegging er null. Hvor forståelse og kreative løsninger ikke finnes. I en allerede vanskelig situasjon er skole/jobb utrolig viktig. for meg var det min eneste lille tilhørighet til det normale livet.  Jeg mener skolen og systemet sviktet meg. Var det riktig å se kun på fraværet? Joda var snakk om lang tid men jeg hadde jo holdt følge med medelever av egen fri vilje og stahet. 

Jeg fikk ikke engang prøve å ta eksamen. Jeg vet jeg hadde bestått. Istede fikk jeg et brev med beskjed om å prøve til neste år. Skolen er ikke for alle. Trenger du ekstra tilrettelegging er du ikke lenger interessant. 

Dette er min historie, det  finnes sikkert mange med god erfaring også. Men jeg vet at dette er ingen unik sak. Kronisk syke får ingen god oppfølging og hjelp for å kunne fortsette skole. Selv hvor mye de kjemper blir de avslått på en brutal måte. Her må det endring til, vi fortjener en tjangs. 

Crohnsglede <3

følg meg på Facebook, Instagram, snap og Twitter. Jeg setter stor pris på delinger. 

#skole #utdanning #vidregående #kamp #kroniker #syk #gittopp #sykehus #historie #endringer #tilrettelegging #forståelse #vilje #håp #fremtid #fortid #verdi 

Med tårer i øynene og klump i magen går jeg for tiden igjennom en stor sorg. Ja, eneste måten jeg kan beskrive det på er kjærlighetssorg. I 6 år har vi hatt dere voksene i barnehagen som våre nærmeste sammarbeidspartnere. Et fantastisk sammarbeid, mot at våre små skulle bli klare til skolestart. I fjor fikk vi med tårevåte øyne takke for all hjelp med eldstejenta vår. Hun var klar for å bli skolejente. Mens tårene rant sa jeg: det er jammen godt jeg har 2 barn til slik at jeg kan ha verdens beste barnehage mange år til. Slik ble det ikke. Vi flyttet, å pga det praktiske har vi valgt å søke overflytting på Isak og oppstart med Ludvig i barnehagen 5 minutter fra her. Jeg vil skrive dette til dere som jobber i barnehage. Dere er viktigere en dere tror.

Licensed from: diego_cervo / yayimages.com

For 6 årsiden tok dere imot foreldre og ei lita tulle på 1.år. Med omsorg og smil tok dere i mot oss alle. For dere viste ikke bare innteresse for barnet. Dere viste også stor omsorg og forståelse for oss voksene. Ga forstålse for at dette var rart og vanskelig. Med trygghet, åpenhet og god komunikasjon gikk det veldig fint. Jeg har fra dag en stolt 100% på at barnet mitt har det bra i verdens beste barnehage. Når lillebror skulle starte noen år etter, var jeg fortsatt spent men jeg viste at han var trygg. 

Vet du at dere som jobber i barnehage har verdens viktigste jobb? Dere er med på å få små barn til å bli klare til å bli skolestartere. 5 viktige år, hvor de skal lære å gå, snakke, spise selv, kle på seg, tegne, leke, klatre, empati osv… Listen er lang. For meg som mor beundrer jeg dere. Derfor vil jeg takke dere alle på denne måten. 

Til deg som tok i mot barnet når hun hadde begynt på storbarnavdeling å syntes alt var skummelt. Barnet klamret seg til mamma’n sin å var hysterisk.  Du tok barnet fra meg å sa: bare gå, jeg ringer deg. På veien hjem gråt jeg så tårene sprutet. For det å gå fra barnet sitt slik er helt motsatt av hva kroppen sier. Takk, takk for at du ringte meg å sa at barnet  nå hadde stoppet å gråte. Jeg hørte latteren hennes i bakgrunnen når vi snakket sammen. Jeg vet at selv om jeg gråt, forsto du at jeg var så takknemlig for at du ringte meg. Takk for at du tok deg tid i en hektisk morgenstund til å gi omsorg og trøst. 

Licensed from: BDS / yayimages.com

Til deg som så barnet mitt når det trengte en rolig start på dagen, takk. Takk for at du sendte de andre barna inn på fellesrommet så barnet kunne kle av seg å vinke i ro og fred. Det betydde utrolig mye. 

Til deg som trøstet et fortvilet barn som savnet mamma og pappa fordi det så noen andre ble hentet, takk! Takk for at du aldri er redd for å ta et barn på fanget. At du tørker tårer og snørr med den største selvfølgelighet. Takk for at du ser mitt barn. 

Til deg som gir fart på husken til barnet mitt for 160 gang, takk. Takk for at du sammen med barnet opplever fryd og latter. I noen øyeblikk er dere på vei til verdensrommet, dere er kanskje til og med høyere en et tre. Takk for at dere ler med barna våre. 

Til deg som tar oss i mot når vi kommer å henter, med smil om munnen forteller du om pirater som har sloss mot barnet. Barnet sto stolt ved siden å sa: jeg fikk til og med sår av piratenes sverd! Så stolt og kry går han avsted med skrap  fra kinn til hake. Med latter i stemmen kan du si at han har egentlig skrapet seg på et tre. 

Til deg som ringer oss med bekymring i stemmen når barnet var sykt, takk. Takk for at du tar deg av dem til vi kommer. At du trosser  spy, feber, snørr og tårer. Vil barnet ha kos, så gir du dem det. Jeg er så takknemlig. 

Til deg som gjør ting som er vanskelige å lære om til en lek, takk. Takk for at du oppmuntrer, finner løsninger og gir mestringsfølelse. Vi får hjem stolte barn som viser oss sine nye kunstner. 

Til deg som leser den samme boken om igjen og om igjen. Takk, takk for at du med samme iver og vilje setter deg ned å leser. At du ler med barna og gir dem en morsom og rolig stund. 

Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

Til deg som har tatt barnet mitt på alvor hver eneste dag, takk. Jeg er så takknemelig for at dere passer mine barn. Jeg ser nesten på dere ansatte som familiemedlemmer. Fordi barna våre tilbringer mer tid med dere en med oss. Takk for at dere alltid møter oss og barna med respekt, forståelse og smil. La aldri noen mene at jobben deres er uviktig, eller at det å jobbe i barnehage kunne hvem som helst gjort. DET ER FEIL! Å jobbe i barnehage er kun for noen få spesielle. Noen som har et hjerte for de aller minste, noen som gir trygghet og nærhet, noen som er de nærmeste for barna når foreldrene er borte. Å jobbe i barnehage er ingen simpel jobb! I mine øyne er det en av de viktigste jobbene i verden. Dere er med på å forme fremtidens helter. 

Jeg tørker tårer å sier takk, tusen takk for disse fantastiske 6 årene vi har hatt i verdens beste barnehage. Vi kommer aldri til å glemme det dere har gjort for våre små. Med hjertesorg lukker vi døren fra verdens beste barnehage. Med spente skritt, hjerteklapp og litt redsel er vi klare for å åpne en ny dør, døren til nok en av verdens beste barnehager som vi er heldige og ha. 

Licensed from: cienpies / yayimages.com

Takk for alle gode samtaler, latter, tårer, historier,  og omsorgen dere har gitt. Dere er umistelige alle som en. Jeg er i dyp sorg fordi vi mister så mange fantastiske mennesker vi har sett dagelig i 6 år. De barna som overtar mine barn sine  plasser er verdens heldigste. Dere er i våre hjerter. Vi vil aldri glemme det fantastiske dere har gjort for våre barn. Vi vil alltid huske dere alle med smil om munn. Takk for den fantastiske jobben dere gjør med våre små. 

Til dere som nå er klare for å levere barna deres til barnehager til høsten: jeg forstår dere gruer dere for det. Jeg er en 3 barns mamma og vil bare si at barna er i trygge hender. De er fantastiske mennesker som elsker jobben sin. Det er mennesker som i mine øyne er hverdagshelter. Om noen år sitter dere slik jeg gjør nå. Gråter over å miste dem som i hverdagskaoset gir oss trygghet og hjelp. 

crohnsglede <3 

følg crohnsglede på instagram, twitter, facebook og instagram. delinger er lov. håper mange andre også setter pris på sine barnhager. 

#barnehage #barndom #helter #takknemlig #sorg #barn #foreldre #fremtid #takk #snørr #tårer #vennskap #medtring #ærlig #tøft 

Nå har stormen etter innlegget om menns uvaner lagt seg. Innlegget ble delt på nettavisen og satt sinnet i kok hos menn. Les innlegget om menns uvaner  HER. Jeg hadde tenkt å lage innlegg dagen etter på damenes rare uvaner men kom aldri ditt, før i dag. Pappahjerte skrev jo et, men her er min versjon. Jeg har selvinnsikt nok til å vite at kvinner gjør mye rart som irriterer dere menn veldig.

Licensed from: AndreyPopov / yayimages.com

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Så her kommer lista over de tingene menn hater vi kvinner gjør. 🙂 

1.) Først på lista er nok noe som foregår på badet. Vi jenters magiske rom hvor vi går inn som trøtte, bleke og til tider ikke respektable til å vise oss for noen,  for så en drøy halvtime etter er vi forvandlet til de frecheste, vakreste og flotteste damene i byen. Problemet er bare det som møter de som kommer etter oss på badet. Jeg er den første til å innrømme at badet ser ut som et mindre hyggelig sted etter meg. Sminke i vasken f.eks? Mitt pudder er nok ikke det Robert helst vil møte når han skal pusse tenner. Litt slik prikkete brunt i vasken? Også er det ofte ikke tid til å legge sminken tilbake i toalettmappen slik at vasken er full av remedier. 

2.) Slipper ikke badet riktig enda, for jeg har en tendens til å dra ut kontakter for å sette inn mine ting. (Hårføner,rettetang osv.) i det jeg drar ut støpselet til barbermaskinen til mannen som ligger  å lader, er planen å sette kontakten inn igjen så fort jeg er ferdig. Jeg kan virkelig ikke noe for at jeg glemmer det når ungene roper etter hjelp for å finne ditt eller datt. Alikevel stikker det når jeg hører mannen går på badet for å barbere seg, å finner barbermaskinen med kontakten ute og min rettetang i laderen. Sorry kjære. 🙂 

3.) Når min mann irritert leter etter noe han påstår han la på kjøkkenbenken å jeg mener på tro og ære at JEG ikke har flyttet den. Jeg hører han irritert si: du bare husker det ikke du! Du rydder så mye at du ikke husker hvor du legger ting bare du blir kvitt det du ser. Denne setningen har jeg hørt så mange ganger at jeg har ikke ord. Det gir en mindre hyggelig stemning å jeg begynner å lete for å bevise at han har lagt det bort selv. Noen ganger går det i mitt favør, men når jeg finner hans pulsbelte i min undertøyskuff da vet jeg at han har helt rett i det han sier. Desverre er det noen ganger litt vansklig å innrømme, så jeg forter meg å gjemme det i hans skuff for å si: har du sett i skuffen din?  *kremt* der ble hemligheten min avslørt. 

4.) Som kvinner flest er jeg ekstremt glad i sjokolade. Når Robert finner sjokoladepapir den uka jeg har sagt jeg skal være flink å la vær,  fordi jeg ønsker å bli kvitt litt på magen skylder jeg på barna. Jepp jeg vet, snakk om barnslig! Men mye heller at han tror ungene har rappet mors sjokolade, hun skulle ha til helgen en å se hans smil i det jeg innrømmer at jeg gikk på en smell. 

5.) Jeg har også ryddemani når det kommer til oppvask. Å jeg hater rot på benken (så sant det ikke er mitt eget selvfølgelig) derfor skjer det dagelig at Robert ikke finner glasset han akkurat tok ut å drakk av. Eller at jeg tar tallerkene til ungene å setter i oppvaskmaskin før de er ferdig med å spise. Dette fører jo til mye ekstra oppvask å en smule oppgitt mann som lurer på om jeg kan prøve å spørre før jeg tar ting. (Jeg øver på den kjære, men husk: noen ting tar laaaaang tid å lære seg.) 

6.) I mitt innlegg til menn skrev jeg om å sette tomme ting inn i kjøleskapet. Vel jeg er ikke noe bedre. Her i huset står jeg for mye irritasjon når det kommer til oboy boksen. 🙂 når den er tom setter jeg den tilbake i skapet,  noe som gjør at når søndagsfrokosten skal inntas mangler en viktig ingrediens for familielykke og ro. Samme gjør jeg med riskartongen. Når siste pose er tatt ut, blir ofte kartongen stående igjen. Å hvem må ut for å kjøpe ny når jeg står med middagslaging opp til ørene? Jo det er mannen det. 

7.) Ofte kan det mangle en ingrediens i huset for å gjennomføre dagens middag. Mannen i huset mener bestemt at det er lite lønnsomt å sende meg inn på butikken for å kjøpe denne ene tingen. Spesielt ved middagstider, selvfølgelig. Å jeg innrømmer det glatt. Når ei dame er sulten er det alt for mye som frister. Jeg har tilogmed puttet en sjokolade i vesken for så bestemt gått ut igjen i bilen for å bevise at jeg klarer å kjøpe en ting. Desverre klarer jeg ikke holde på hemligheten lenge, så innrømmer den sjokoladen veldig fort. Så jo, ved middagstider er det lurest å la menn handle. 

Licensed from: Sergey Nivens / yayimages.com

8.) En annen ting er mitt forhold til tid. Robert gir seg ende over. For om vi skal på besøk til noen kl 13.00 så stresser jeg rundt for å få alle klare til et bestemt tidspunkt. Om vi snakker 3 minutter forsinkelse kommer desperasjonen i stemmen. Da må ofte en melding sendes for å  gi beskjed om at vi er 3 (!) minutter forsinket. Men man kan IKKE komme for tidlig heller. Så slingringsmonnet mitt går egentlig på 12.55-13.00 med andre ord: stramt tidsskjema. 

9.) også kommer vi ikke utenom den ENE berømte uken i mnd. For faktisk har damer en uke med PMS. For joda vi griner mer, ler mer, blir fortere sinte osv. Ja egentlig er det dobbelt så mye av alle følelsene. Men husk menn: det finnes kun en uke dere kan si: får du mensen snart eller? Uten å irritere oss. Så før den opp i kalenderen så vet du når du kan dra mensen kortet uten å skape krig. 

Licensed from: graficallyminded / yayimages.com

10.) siste pungtet må bli om vårt behov for at menn skal forstå alt. For jeg mener, etter en krangel går jeg tromferende inn på badet. Gråtende sitter jeg og venter. Jeg vil ikke at han skal komme for tidlig etter meg, da er det irriterende. Men han må ikke vente for lenge heller, for her kan situasjonen gå fra kjip til ille om han blir sittende i stuen å se på film og le, mens jeg sipper på badet. Vi vet det er tåpelig men vi klarer ikke styre oss. 

Dette er kun 10 av maaaange pungter. Kan slenge på at jeg aldri klarer å la være å si ting etter vi har sagt natta, at jeg snakker høyt til meg selv når jeg er stressa, at jeg har alt for mye sko i skoskapet osv… Jeg vet det er kjipt å leve med oss rare kvinner til tider, men ville det vært bedre uten? 

Licensed from: vilevi / yayimages.com

P.s: husk at dette kun er ment for gøy. Jeg vet at mange kvinner er feilfrie å selvfølgelig aldri irriterer sine menn. Men nå er nå jeg en av de med uvaner og feil. Jeg vet jeg ikke er alene, selv om listene våre er forskjellig så vil jeg tro noen menn kjenner seg igjen i noe av dette. Samtidig som dere kvinner også kan le. Feilfri eller ikke. 🙂 

Crohnsglede <3

#nettavisen  #selvinnsikt #rar #liste #hemlighet #følelser #mensen #skodilla #krangel #marsogvenus #kvinnerogmenn #selvinnsikt 

lik meg gjerne på Facebook, Instagram, snapp og Twitter. Søk opp crohnsglede. Delinger er lov. 🙂 

I dag vil jeg fortelle dere om noe jeg har et ELSK/HAT forhold til…. For jeg elsker det i bunn og grunn men samtidig hater jeg det fordi det gir meg utrolig mye bekymringer og ubehag. 

Jeg snakker verken om tannlege eller mannen. Jeg sikter til MAT. Jeg har alltid vært utrolig glad i mat. Noe som gjorde meg smålubben som barn. Jeg gledet meg til middag før frokost var spist. Husker det var det første jeg spurte mamma om når dagen startet! Hva er det til middag i dag? Hva det var spilte nok ikke noe rolle men levergryte var en av mine favoritter. Middag var virkelig dagens høydepunkt. Men så skjedde det noe høsten 2001….

Licensed from: Fotosmurf / yayimages.com

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg bodde på hybel den gangen å jeg husker jeg etter et måltid med pizza (fikk besøk) måtte jeg  fly på do etter 2 biter . Smertene jaget i kroppen samtidig som jeg gikk på do resten av den natten. Fra den dagen startet HAT forholdet. Når jeg ble lagt inn på sykehus hadde jeg rast ned i vekt. Mye pga diaré men også fordi jeg unngikk mat. Hvem vil spise noe en blir syk av? I 3 mnd spiste jeg ingenting, jeg fikk diagnosen Crohns etter undersøkelser. Jeg fikk næring intravenøst. Drakk litt juce bare. Dere tror kanskje det var grusomt? Vel jeg hadde ikke ork til å spise uansett.. Jeg var så syk at jeg klarte ikke stå på beina mer en noen minutter av gangen… 

Licensed from: moodboard / yayimages.com

Etterhvert når jeg kom meg hjem startet jeg på most babymat. Potet, gulrot med litt melkefritt smør most, næringsdrikker og drikkebuljong levde jeg på i lange tider. Sakte måtte jeg prøve og feile. For dessverre er det ikke slik at det finnes en oppskrift av hva vi med Crohns/IBD tåler. Det er veldig inviduelt. Dermed startet en reise jeg fortsatt etter 16 år ikke er helt ferdig med. For noen perioder som under svangerskapet med Elida kunne jeg spise alt. Mens i Ludvigs svangerskap overlevde jeg på isbiter, kyllingfilet og Pepsi…. 

Det er noen matvarer jeg ikke har spist på snart 16 år. (Utrolig at det er så lenge siden) jeg kan foreksempel våkne av at jeg drømmer om å sette tennene i en skikkelig grovbrødskive med leverpostei, jeg kan kun spise loff. Eller spekemat som er så godt? Fy, fy… Sommerkoteletter, druer, eple, sitrusfrukt, ukokte grønnsaker er også på lista over NEI mat. I tillegg prøver jeg å leve mest mulig laktosefritt. 

Licensed from: homydesign / yayimages.com

Men så har jeg dager hvor formen er ubrukelig. Dager hvor alt er vondt og dritt bokstavelig talt. Da spiser jeg ting som er på grensa lista. (Ikke brød/spekemat/røyket mat). For da spiller det ingen rolle, like dårlig uansett.  Alt oppi dette matregimet har alltid noen noe de skulle sagt. Noen har hørt om noen som kan spise slik, eller de mener jeg burde gjøre sånn. Tror de virkelig 16 år med sykdommen ikke  har gitt meg kunnskap nok om min kropp? 

Jeg er desverre ei som unngår å spise om jeg skal steder. Jeg kan fint gå en hel dag uten mat pga redsel for å bli dårlig. Dette er jo selvfølgelig ikke noe jeg anbefaler, jeg jobber med det men foreløpig er det slik det er.  Jeg vil nok si en blir spiseforstyrret med disse sykdommene som Crohns, UC, ibd. Fordi mat blir et enormt fokus. Alle vet vi trenger mat for å overleve. Men mat blir noe negativt om det gir ubehag, smerter og fare for situasjoner en er redd for. Hadde du spist om det ga deg smerter ut av en annen verden? Hadde du likt å spise borte om alle skulle kommentere deg? Jeg hadde faktisk en periode jeg nektet å spise hos andre fordi jeg ble kommentert. Spiste jeg for lite ble det sagt å spiste jeg for mye fikk jeg beskjed om å ta det rolig… 

Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

Jeg vil med dette innlegget gi et lite innblikk i min mathverdag. Jeg ELSKER fortsatt mat men vet aldri når det sender meg ned i knestående. Å ikke tro det finnes noe fasit. Vi må desverre ta den reisen selv. Og det som går for meg, går ikke for en annen. Så til dere pårørende: ikke mas på oss om mat. Det er vansklig nok fra før om dere ikke skal legge enda mer press/byrde på oss. Ingen er like, tilogmed dager er ulike. La oss selv bestemme når/hva og hvordan vi vil spise. Om vi spør deg om råd så kan dere si deres mening, men så sant dere ikke har blitt spurt så hold meningene for dere selv. 🙂 

Crohnsglede er en smule matforstyrret også. <3 

følg med på Facebook, Instagram, snap og Twitter. Søk opp crohnsglede. Delinger er lov. 🙂 

#crohns #fuckcrohns #crohnsfigther #mat #matregime #spiseforstyrrelse #fokus #pårørende #ibd #elsk #hat #jamat #neimat #inviduelt 

*sponset* 

som mødre flest har jeg aldri mye tid til overs. Når kvelden kommer er jeg utslitt. Jeg syntes det er viktig å ta vare på huden, men innrømmer at jeg ofte sovnet med sminken på. Det var før jeg fikk prøve SOTHYS micellar cleansing water. Det renser huden perfekt samtidig som sminken  lett blir borte. Dette er virkelig en av mine sommerfavoritter. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Anbefaler virkelig SOTHYS produkter varmt. 

Ha en deilig soldag. (Å husk solkrem) 

crohnsglede <3 

#sothysnorge #hudpleie #sponset #cleansingwater #ren #favoritt #effektiv #god #drøm #sommerfavoritt #sothys 

Jeg har en ting jeg vil skrive om i dag. Det er om noe jeg som mamma brenner for, nemlig åpenhet og ærlighet ovenfor barn. 

Jeg mener med hånden på hjertet at vi foreldre må involvere barn mer i familiehverdagen. Jeg har selv som barn opplevd viktigheten i å få informasjon og kunnskap når min pappa var alvorlig syk. Dette var på 90 tallet å mine foreldre fikk virkelig gjennomgå for valget de tok. De valgte å la barna være en del av familien. Det betydde at jeg og min søster fikk informasjon om min pappa før noen andre, det betydde at de var ærlige med oss om hvordan ting var. De fikk høre av andre at de tok feil valg, at de skulle skjerme oss for slike vansklige ting. Barn skal ikke ha bekymringer fikk de beskjed om. De trosset formaningene de fikk. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg kan nå som voksen si at mine foreldre tok et riktig valg. For barn forstår  mye mer en hva vi voksene tror. Er det greit å lyve til barn for å ikke gi de bekymringer?  Om du spør meg er svaret NEI!!! For hva skjer når et barn spør etter svar å enten får en løgn eller beskjed om å ikke tenke på det? Jo de føler seg tilsidesatt, utrygge, og tillit kan svekkes. For barn forstår når voksene lyver. Vi voksene må tenke på at når et barn velger å spørre oss om slike ting har de som oftest grublet lenge før de spør. De fortjener å få svar på det de lurer på. De fortjener å bli møtt med forståelse for sine bekymringer. Barn er ikke dumme, de er faktisk utrolig inntligente.

Vi må ikke glemme at barna våre er en del av familien. Når vi i en familie opplever kriser bør ikke barnet skjermes, det bør involveres. Årsaken er at vi skal gjøre de rustet til å takle livet. Livet er ikke bare rosenrødt. Om vi lar barna ta del i nedturer og tøffetider allerede som barn vil de bli rustet til å takle det bedre en de som blir skånet for det. Barn skal bli voksene, om vi lærer de  som små at voksene tør prate om livets tøffe sider er tjangsen større for at de tør å søke hjelp selv om ting blir vanskelig. Livet er jo ikke som på Facebook, livet  har mange sider. Selvfølgelig skal vi voksene kunne ha noe for oss selv uten å måtte forklare alt, å det er viktig å lære barna det også. Men om barn kommer med spørsmål så møt de med åpenhet, gi de trygghet på at de får svar når de lurer på noe. Også er det store ting som sykdom, død, flytting, osv jeg mener vi må innvolvere barna i. La de få være de første til å få viktig informasjon som handler om de. Ikke la andre få den først.

Gir vi barn tillit får vi tillit tilbake. Jeg er mamma til 3 nydelige barn som er fullverdige medlemmer i familien. Her er åpenhet, tillit og komunikasjon satt høyt. Det betyr ikke at vi er feilfrie, vi snubler som alle andre. Men vi prøver så godt vi kan. 

Crohnsglede <3 

#barneoppdragelse #barn #foreldre #oppdragelse #kommunikasjon #tillit # familie #mamma #foreldre #ærlighet #åpenhet 

Sitter her å må bare stikke fort innom for å fortelle dere noe. For når man slår selveste konatil, malindius og rannveigheitmann ja da har man lov til å skrive litt selv om jeg bor i jantelovens land Norge. Tenk 6457 leste bloggen MIN i går. Det er 600 mer en min tidligere rekord. Like mange har sett rumpa mi uten en trå. Noen har kanskje lurt på hvorfor jeg har valgt disse bildene jeg har? For meg har de en betydning. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det første bildet symboliserer at jeg som syk  gjemmer meg bak skam og tabuer. At jeg som syk ikke tør vise hele meg. 

Neste bildet symboliserer kun en ting å det er FRIHET. Jeg er nemmelig fri fra 15 års sykdomstabu og skam. Jeg tør å være glad i meg selv på tross av sykdom og utfordringer. Så bildene er ikke for å vise frem kroppen min (selv om jeg ikke ser noe galt i en naken kropp heller) men fordi det bildet symboliserer min frihet. 

Jeg har fått flotte mailer fra blant annet Norges dyslektiker forbund etter innlegget om dysleksi innlegget kan du lese HER . At jeg kan vise til andre som er rammet av dysleksi mulighetn til å mestre på tross av lese og skrive vansker er en ære. Jeg bruker nok 4 ganger så lang tid på rettskriving som en annen blogger, alikevel får jeg feil. Men det betyr ikke at jeg ikke kan. For formidlingsevnen min er der. Jeg trosset dysleksien å er blitt en toppblogger! Helt utrolig!  

Så igjen, tusen takk for delinger, for kommentarer og deres historier som jeg får på Mail/meldinger. Jeg er ydmyk og rørt. At dere ønsker å dele deres mørkeste og vondeste ting med meg gir meg gåsehud. Jeg forstår nå at bloggen var viktigere en jeg så for meg når jeg begynte å skrive den. 

Tenk at jeg ligger på 27 plass på topplisten

Og på 10 plass på bloggtoppen 

Takk for at dere er med meg på reisen med crohnsglede. For bak crohnsglede sitter Ida med tårevåte kinn og et stort smil. Vi blogges senere måtte innom å skryte litt bare. Nyt solens deilige stråler. 

Crohnsglede <3 

 #rekord #lesere #bloggtoppen #toppblogger #rørt #ydmyk #stolt #skryt #dyslektiker #crohnsglede #crohns #kroniker #figther #livsglede

kjære alle syke. Både dere som er sykemeldte, dere på aap og uføretrygdede. alle dere som så mange skal mene noe om fordi staten gir dere penger til å overleve. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg er selv uføretrygdet. Det betyr snart 16 år under nav. Å jeg VET hva det betyr å skamme seg. Jeg vet at det å gå ut på en god dag er vanskelig. Når man er syk er man plutselig noen alle har rett til å mene noe om. Jeg vet om syke som ikke tør gå ut på kafé en god dag, fordi dem er sykmeldt. For er man syk skal man jo være fengslet til hjemmet sitt, helst inne. Om du våger deg utenfor døren begynner viskingen og tiskingen om hun/han som kanskje ikke er så syk likevel. 

Jeg syntes det er på høy tid å drite i hva alle andre kanskje tenker og tror. Om du har en god dag skal du ikke sitte hjemme i redsel for å bli mistrodd. På en god dag fortjener du mer en noen å kjenne på noen timers glede, å ikke minst sosialt liv. Vi må kaste denne dårlige samvittigheten ditt pepperen gror! Vi er syke, det betyr ikke at livet vårt er over! Det betyr at hverdagen vår er beintøff og at de gode timene er få.

En frisk person går på kafé/tar seg en øl i solen etter en hard arbeidsdag eller i en fridag fordi han/hun fortjener det. Vi syke er på jobb 24/7, vår jobb er å kjempe i mot sykdom, vente på legetimer, prøve medisiner med bivirkninger osv, ha ekstremt dårlig søvn, smerter, null sosialt liv osv.. Det er ingen dans på roser. Så om du har en god dag så nyt den! Vi fortjener mer en noe å kjenne på glede i en beintøff hverdag. Vi fortjener å ta vare på oss selv å være sosiale. 

Når man blir syk mister man en stor del av seg selv. Livet stopper opp, man blir ensom og trist. Ikke la noen bestemme at du ikke fortjener å smile. Ikke la noen mene du ikke er syk om du tar en fest, ikke la noen bestemme over hvordan du skal leve ditt liv. De ser deg ikke på dine dårlige dager, de ser deg kun de få timene der du smiler og ler. 

Ikke la dem som ikke forstår vinne. Ikke la dem få deg til å føle skam. Vis dem heller at du ikke lar sykdom/skade ødelegge livet mer en det allerede gjør.  Vis dem at du kjemper. Det vil altid være noen som sladrer, noen som skal mene noe om andres valg. Om det er noe trøst er det oftest uvitenhet og gamle tankeganger som ødelegger dem. For ingen har noen garanti, sykdom kan treffe alle. Vi som har tøft liv å leve å fortjener og smile, fortjener gleder i hverdagen og fortjener et liv utenfor husets fire vegger. 

Når man får en sykdom/skade er man ikke sykdommen/skaden, man er fortsatt et menneske med rett til et fantastisk liv. Ikke la redsel for andres meninger stoppe deg i å få oppleve livet, ikke la noen få stoppe deg i å smile. For du trenger det for å overleve, du trenger gode dager for å fortsette en kamp ingen vil forstå. Så lukk ørene for dem som ikke har noe hyggelig å si, snu ryggen til dem som ikke gleder seg med deg i noen timers flykt fra sykdom. 

Du trenger ikke forsvare deg eller forklare deg ovenfor noen. Du er voksen å kan ta egene valg. Så ta å gjør livet ditt så godt du kan på tross av sykdom eller skader, drit i bedrevitere som faktisk ikke vet noen ting om ditt liv. Velg di som gir deg glede og smil. Ikke de som gir deg følese av mindreverdighet å som får tårene til å trille. 

livet er ditt og ingen andres. Ta annsvar for deg og ditt. Lev livet slik du fortjener å leve. Slutt og straff deg selv for noe du ikke kan noe for.

Livet er for fantastisk til å gå glipp av når du har gode timer. Ingen ser at du kjemper når livet blir for tøft til å oppleves. Det er slik det er å være syk. Livet har to sider, ofte er det vanskelig å forstå for friske. De tror livet kun er det de ser. 

Crohnsgelede <3 

lik meg på Facebook, Instagram, snap og Twitter. Bli med i kampen om midre skam å mer åpenhet og medmenneskelighet. Delinger er lov. 

#syk #kroniker #liv #sosialt #bedreviter #livsglede #levlivet 

Jeg velger å skrive dette innlegget litt i frustrasjon å litt fordi jeg syntes det er trist. Trist fordi mennesker ELSKER å finne feil med andre å ikke minst kunne bemerke den feilen. 

Jeg har dysleksi. Jeg har skrevet om det før, alikevel får jeg støtt høre hvor inkompetent jeg er som ikke klarer å skrive norsk. Du som er født og oppvokst i Norge burde jo beherske det? Jeg har tilogmed fått høre at jeg skriver dårligere en en innvandrer som har vært her i kort tid. 

Bildet er lånt. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Joda jeg vet jeg har noen skrivefeil. Jeg vet jeg sliter med å/og. Jeg prøver hardt med å få ting riktig. Jeg gjør så godt jeg kan. Forstår dere ikke hva jeg skriver om det står å et sted det skal stå og? Selvfølgelig gjør dere det. Men fordi dere kan så vil dere sette pekefingeren opp i luften å tråkke på noen. For den følesen må jo gi dere noe? følelsen av å være bedre en meg? Følesen av hovmod og makt? Ikke vet jeg. 

Jeg har dysleksi. Jeg har i alle år hatet å skrive i redsel for feil. Redsel for nettopp dere som er bedre en meg på skriving. Dere som skal lekse meg opp med link til rettskriving, dere som ber meg ta meg sammen osv. Tenk om noen hadde gjort slik med dere i noe dere ikke var så god i? I tillegg når personen har gitt klar beskjed om at det er en årsak til problemet.  Det beste er de som skriver til meg for å klage på skrivefeil,  men som har skrivefeil i teksten sin selv. 

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å ha en blogg som skulle ha innlegg som ble delt 1000 vis av ganger, jeg hadde ingen planer om å bli en blogg som lå på blogglistene. Jeg skulle skrive for meg å mine nærmeste jeg. Men så skriver jeg om tema som andre også kjenner seg igjen i. Jeg skriver om mitt liv, uten filter. Jeg skriver om skam, tabuer og missforståelser som jeg må leve med pga min kroniske sykdom. Jeg ser at bloggen gjør en forskjell for mange. Jeg får mailer, meldinger og kommentarer som gir meg mot til å fortsette å dele av meg selv. 

Så skrivefeil eller ikke tror jeg egentlig dere forstår hva jeg skriver. Over 1000 faste lesere forstår i allefall uten å måtte påpeke at “og” var satt et sted “å” skulle være. Jeg kjemper imot andre mennesker sin uforsiktighet og uvitenhet i denne bloggen. Her  treffer vi det igjen i et annet tema. Så fort vi finner en svakhet ved noen skal vi bruke det for alt det er verdt.  Vi mennesker har et enormt behov for å være bedre en andre, for å påpeke feil, slenge stygge kommentarer om mennesker vi ikke kjenner og ikke minst: dra konklusjoner som er langt i fra sannheten.

Fineste kommentaren var: du skriver utrolig godt, med viktige tema. Men slitsomt med og/å feil!!!!  Hva er viktigst da? Og/å, eller det jeg formidler. Om det var et forsøk på skryt druknet det,  i det du skrev den negative på slutten. Hva med: har du ikke noe possitivt å si så la være? 

For mine skrivefeil er ikke slurv! Jeg kjempet meg igjennom skolen med gråt, fortvilelse og ønske om å gi opp. Når mine medelever gjorde lekser på 30 min kunne jeg sitte 2,5 time. Oppløst i tårer fordi jeg ikke forsto. Viljen har det ALDRI vært noe i veien med. Men jeg kjempet meg i mellom lekser.  For hvilket resultat? -2 ble ofte karakteren. Var jeg heldig så fikk jeg en 2+. Jeg følte meg aldri god til å skrive på skolen fordi skrivefeilene ble lagt mer vekt på en hva jeg formidlet. 

For min formidlingsevne når jeg skriver vil jeg selv anse som god. Jeg skriver på en måte andre lett kan forstå og sette seg inn i. Jeg får dagelig tilbakemeldinger om at jeg skriver godt. At jeg gir dem tårer og latter. Så da er kanskje ikke og/å eller noen skriveleifer her og der så viktig? Dere som tror jeg slurver skal vite at jeg bruker lang tid på retting før jeg legger ut innlegg. Når jeg da får kommentarer på skrivefeil blir jeg lei meg. Ikke lei meg fordi jeg har feil for det har jeg hørt hele mitt liv så det er ikke noe nytt. Å jeg er klar over at plettfritt kommer jeg aldri til å skrive. Nei, jeg blir lei meg fordi andre mennesker føler behovet for å sette seg selv over noen. 

Så dere som hele tiden påpeker skrivefeil, om det er dysleksi som er årsak så STOPP! Vi har hørt alle feilene våres i et helt liv. Vi gjør så godt vi kan. Å om du ikke forstår hva vi skriver så la vær å les. Jeg har etter mange år funnet tilbake til skrivegleden. En glede jeg egentlig alltid har hatt men som ble fratatt meg på skolen. Jeg husker jeg skrev stiler med godt innhold men fikk det tilbake med røde streker overalt. Noen ganger sto det en kommentar som: flott skrevet! Ved siden av karakteren 2.  Jeg har bestemt meg for å fortsette å skrive blogg på tross av disse mange kommentarene på feil. Jeg DRITER i dere som må henge dere opp i det. Men det betyr ikke at jeg ikke prøver. For jeg jobber med meg selv hele tiden.

Jeg gjør så godt jeg kan mer kan du ikke forlange av et menneske. Vi har alle vår historie, vi må tenke oss om før vi bemerker, dømmer eller drar konklusjoner. 

Crohnsglede er dyslektiker. <3 

følg meg gjerne på Twitter, Instagram, Facebook og snap. Søk opp Crohnsglede å legg meg til. Delinger blir satt stor pris på, alle kjenner noen med dysleksi… 

#dysleksi #skrivefeil #kverulant #jegprøver #branok #bedreviter #skrive #skole #minner #kommentarer #jegkan #skriveglede #redsel #blogg #drøm 

God Søndagskveld.

Nok en helg er over. Ukene flyr avsted noe som både er bra og kjedelig på en gang. Kjedelig fordi jeg føler vi aldri for gjort alt vi skal. Er alltid noen som skulle vært besøkt, noe som burde vert prioritert i hjemmet osv. Jeg syntes vi akkurat feiret jul, å nå sitter vi å nesten snuser på sommerferien. Det bra med at det går fort er nettopp det. sommerferien. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I år gjør vi slik vi har gjort i mange år før: vi pakker unger, bagasje for 5 stykk i bilen og setter snuta mot Europa. Vi drar dagen før 1.årsdagen til Ludvig, å vi kommer hjem når vi kommer hjem. Det eneste sikre vi har er 14 dager i Italia. På vei hjem er ofte Østerike og Sveits  et flott sted å stoppe noen dager. Vi avslutter ferien med tyskland og danmark. Vi har planer om The Reef i Fredrikshavn før vi tar feria hjem. Et fantastisk hotell med barn på slep. Kommer til å skrive mye om fine feriemål med barn i Europa siden. Vi velger å kjøre fordi det gir oss en større frihet når vi er på ferie. Vi liker å ha bil å kjøre rundt. Om vi hadde tatt fly alle 5, pluss leid bil hadde vi kommet langt dyrere ut av det enn vi gjør med å kjøre. 

Mange lurer på om vi er gale. Gale som drar med bil og 3 barn i 1700 km en vei. Noen lurer på om vi har helsa i behold når vi kommer frem, og ikke minst når vi kommer hjem. Å dere kan tro meg, eller ikke men vi har enda ikke opplevd den tiden i bil som annet en koselig. Å vet dere hva? Ungene har ikke ipad i bilen en gang. Så da lurer dere kanskje på hva vi gjør i bilen? Vi prater, synger, forteller eventyr fra fri fantasi, vi sover litt osv… 

Vi kjører ned med 2 overnattinger på veien. I år er målet Peschiera Del Garda ved Gardasjøen. Jeg kommer til å skrive reiseblogg om dette og litt om hvordan vi har hatt det, ting vi anbefaller osv. Vi har vært i Italia mange år nå å funnet våre favoritter.  Så nå gleder vi oss, om 39 dager vinker vi hadet til Larvik fra super speed. Å alle gleder seg veldig, vi gleder oss til familietid, varme, ro, bading, latter og fantastiske opplevelser. Når jeg er i Italia blir helsen min drastisk bedre også. Jeg kan spise hva jeg vil uten å bli dårlig, mine ledd og muskel problemer blir borte. Å bare det er så nydelig at ord kan ikke beskrive. Jeg har hele tiden sagt at jeg hører hjemme i Italia. Italia er mitt land. 

Så bare å glede seg til tips og triks som kommer underveis til bilkjøring og barn. Og ikke minst:ferie hvor alle storkoser seg. Men før vi sier Ciao Så må en juni måned med full kalender unnagjøres. Nå er det avslutninger, foreldremøte med den nye barnhagen (Isak flytter barnehage over til den her vi bor og Ludvig starter der han også), øyelege, andre legekontroller, ordne nye pass til ungene, bursdager osv. Så jeg tror nok Juni vil gå like fort som mai… 

Plutselig er juni over og vi kan dra på ferie. 

Crohnsglede <3

Følg meg på facebook, instagram, twitter og snap. Søk etter crohnsglede og legg meg til. Delinger er bare koselig. 😉

#bilferie #Italia #Europa #Barn #familie #gøy #turist #minner #familietid #drøm #thereef