DYSLEKTIKER OG HAKKEKYLLING!

Jeg velger å skrive dette innlegget litt i frustrasjon å litt fordi jeg syntes det er trist. Trist fordi mennesker ELSKER å finne feil med andre å ikke minst kunne bemerke den feilen. 

Jeg har dysleksi. Jeg har skrevet om det før, alikevel får jeg støtt høre hvor inkompetent jeg er som ikke klarer å skrive norsk. Du som er født og oppvokst i Norge burde jo beherske det? Jeg har tilogmed fått høre at jeg skriver dårligere en en innvandrer som har vært her i kort tid. 

Back to full colour with a bang today. The sky was looking particularly pretty this evening so we drove out to a field which I spotted whilst driving the other day to do a quick shoot.

Strobist:
YN460II on full power into shoot-through umbrella, camera left.

<a href=Bildet er lånt. 

 

Joda jeg vet jeg har noen skrivefeil. Jeg vet jeg sliter med å/og. Jeg prøver hardt med å få ting riktig. Jeg gjør så godt jeg kan. Forstår dere ikke hva jeg skriver om det står å et sted det skal stå og? Selvfølgelig gjør dere det. Men fordi dere kan så vil dere sette pekefingeren opp i luften å tråkke på noen. For den følesen må jo gi dere noe? følelsen av å være bedre en meg? Følesen av hovmod og makt? Ikke vet jeg. 

Jeg har dysleksi. Jeg har i alle år hatet å skrive i redsel for feil. Redsel for nettopp dere som er bedre en meg på skriving. Dere som skal lekse meg opp med link til rettskriving, dere som ber meg ta meg sammen osv. Tenk om noen hadde gjort slik med dere i noe dere ikke var så god i? I tillegg når personen har gitt klar beskjed om at det er en årsak til problemet.  Det beste er de som skriver til meg for å klage på skrivefeil,  men som har skrivefeil i teksten sin selv. 

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å ha en blogg som skulle ha innlegg som ble delt 1000 vis av ganger, jeg hadde ingen planer om å bli en blogg som lå på blogglistene. Jeg skulle skrive for meg å mine nærmeste jeg. Men så skriver jeg om tema som andre også kjenner seg igjen i. Jeg skriver om mitt liv, uten filter. Jeg skriver om skam, tabuer og missforståelser som jeg må leve med pga min kroniske sykdom. Jeg ser at bloggen gjør en forskjell for mange. Jeg får mailer, meldinger og kommentarer som gir meg mot til å fortsette å dele av meg selv. 

 

Så skrivefeil eller ikke tror jeg egentlig dere forstår hva jeg skriver. Over 1000 faste lesere forstår i allefall uten å måtte påpeke at “og” var satt et sted “å” skulle være. Jeg kjemper imot andre mennesker sin uforsiktighet og uvitenhet i denne bloggen. Her  treffer vi det igjen i et annet tema. Så fort vi finner en svakhet ved noen skal vi bruke det for alt det er verdt.  Vi mennesker har et enormt behov for å være bedre en andre, for å påpeke feil, slenge stygge kommentarer om mennesker vi ikke kjenner og ikke minst: dra konklusjoner som er langt i fra sannheten.

Fineste kommentaren var: du skriver utrolig godt, med viktige tema. Men slitsomt med og/å feil!!!!  Hva er viktigst da? Og/å, eller det jeg formidler. Om det var et forsøk på skryt druknet det,  i det du skrev den negative på slutten. Hva med: har du ikke noe possitivt å si så la være? 

For mine skrivefeil er ikke slurv! Jeg kjempet meg igjennom skolen med gråt, fortvilelse og ønske om å gi opp. Når mine medelever gjorde lekser på 30 min kunne jeg sitte 2,5 time. Oppløst i tårer fordi jeg ikke forsto. Viljen har det ALDRI vært noe i veien med. Men jeg kjempet meg i mellom lekser.  For hvilket resultat? -2 ble ofte karakteren. Var jeg heldig så fikk jeg en 2+. Jeg følte meg aldri god til å skrive på skolen fordi skrivefeilene ble lagt mer vekt på en hva jeg formidlet. 

For min formidlingsevne når jeg skriver vil jeg selv anse som god. Jeg skriver på en måte andre lett kan forstå og sette seg inn i. Jeg får dagelig tilbakemeldinger om at jeg skriver godt. At jeg gir dem tårer og latter. Så da er kanskje ikke og/å eller noen skriveleifer her og der så viktig? Dere som tror jeg slurver skal vite at jeg bruker lang tid på retting før jeg legger ut innlegg. Når jeg da får kommentarer på skrivefeil blir jeg lei meg. Ikke lei meg fordi jeg har feil for det har jeg hørt hele mitt liv så det er ikke noe nytt. Å jeg er klar over at plettfritt kommer jeg aldri til å skrive. Nei, jeg blir lei meg fordi andre mennesker føler behovet for å sette seg selv over noen. 

 

Så dere som hele tiden påpeker skrivefeil, om det er dysleksi som er årsak så STOPP! Vi har hørt alle feilene våres i et helt liv. Vi gjør så godt vi kan. Å om du ikke forstår hva vi skriver så la vær å les. Jeg har etter mange år funnet tilbake til skrivegleden. En glede jeg egentlig alltid har hatt men som ble fratatt meg på skolen. Jeg husker jeg skrev stiler med godt innhold men fikk det tilbake med røde streker overalt. Noen ganger sto det en kommentar som: flott skrevet! Ved siden av karakteren 2.  Jeg har bestemt meg for å fortsette å skrive blogg på tross av disse mange kommentarene på feil. Jeg DRITER i dere som må henge dere opp i det. Men det betyr ikke at jeg ikke prøver. For jeg jobber med meg selv hele tiden.

 

Jeg gjør så godt jeg kan mer kan du ikke forlange av et menneske. Vi har alle vår historie, vi må tenke oss om før vi bemerker, dømmer eller drar konklusjoner. 

Crohnsglede er dyslektiker. <3 

følg meg gjerne på Twitter, Instagram, Facebook og snap. Søk opp Crohnsglede å legg meg til. Delinger blir satt stor pris på, alle kjenner noen med dysleksi… 

#dysleksi #skrivefeil #kverulant #jegprøver #branok #bedreviter #skrive #skole #minner #kommentarer #jegkan #skriveglede #redsel #blogg #drøm 

14 kommentarer
    1. Som en felles Dyslektiker så sier jeg meg enig i din kommentar. ” Har du ikke noe fint å si, så trenger du ikke si noe da”. Jeg sliter selv med skrivefeil og anstrenger meg til den store gull medaljen for å få ting til å stemme. Jeg bruker til og med fruen som korrekturleser på innleggene mine. FYI fruen min er ikke født engang i Norge og har vokst opp med Russisk som hovedspråk i 14 år. Hun er nå 27. Til og med hun skriver bedre enn meg. Men som hun sier. Hvorfor bry seg om det?? Det er da innholdet som teller. Og legger man viljen til så forstår man, om man bare vil. For jeg tror nemlig at mange av de der ute som klager på oss med dysleksi er de man hører på stranden i syden med verdens morsomste form for engelsk…. Vi har også hatt engelsk på skolen siden vi var i 6 klasse. Jeg snakker flytende engelsk. Skal jeg da mobbe dere? Nei, jeg legger viljen til og prøver å forstå hva dere sier.
      Vi er ikke perfekte, men det er sannelig ikke dere heller.
      Hipp Hurra for våre feil og mangler. Det er det som gjør oss til mennesker.
      Hilsen
      Glagubben bloggeren

    2. Jeg sier ja takk til skrivefeil, det er innholdet som er viktig. Hvis alle dere ute hadde blogget helt perfekt, hadde jeg lagt ned min side for lengst. Stå på videre, du formidler veldig godt!

    3. Det er så bra skrevet det du legger ut at jeg har ikke en gang tenkt på om det er skrivefeil eller ikke. I så fall, hva gjør vel det? 😉 Du har en veldig bra formidlingsevne med viktige temaer og innhold, hva er mer kan man forlange… Jeg har ikke dysleksi, men har da mine skrivefeil jeg også ;o)
      Han en fin fin dag! :o)

    4. Dersom dette er noe som plager deg, hvorfor benytter du ikke da stavekontroll på innleggene før du publiserer dem for å fjerne de fleste feilene?

    5. Espen: om jeg skriver og eller å vil det merkes som feil. Nei. Å det er der mitt største problem ligger. Dessuten har jeg ikke pc. Jeg skriver faktisk alle mine innlegg fra iPhone eller iPad. (Mest iPhone) å stavekontroll er på allikevel dukker det opp skrivefeil. Dette plager meg ikke nevneverdig at slike som du må nevne ting om skriving. Men jeg ville gi min mening om hva jeg syntes om andres menneskers behov for å peke finger på andres feil. Jeg skriver ikke tidsskrift, jeg er ingen journalist. Jeg skriver en blogg. Om dere ikke takler og/å feil osv så lardere bare være å lese. Jeg gjør så godt jeg kan. 🙂

    6. Dette er første gangen jeg er innom bloggen din fordi jeg fulgte en lenke fra facebook. Jeg er selv mor til en gutt (straks mann – hvor ble tiden av) med kraftig dysleksi. Han kommer alltid til å møte utfordringer med rettskriving. Når han bruker gode retteprogram lukes en del av feilene ut, men det vil alltid være skrivefeil. Det viktigste vi som foreldre har gjort er å hjelpe ham med å være åpen om dysleksien og gi ham troen på at han ikke er dum, men faktisk en smart, ung mann som kan få til det meste.

    7. Må bare legge inn et spor her også før jeg tar kveld. Jeg skriver under på det Tom nevner, at dine skrivefeil merkes ikke en plass. Jeg blir så oppslukt i innholdet at jeg ikke har merket at du har noen skrivefeil. Hva gjør vel det, når det er innholdet som teller? Jeg elsker selv å skrive og jeg har garantert noen skrivefeil selv, uten at jeg er dyslektiker. Det er nesten ikke til å unngå med noen feik for alle. Lykke til videre med skrivingen, jeg heier på deg og er innom ofte for å se om det har kommet noe nytt på bloggen 🙂 God natt fra meg <3

    8. Tanita: ååååh, takk kjære gode du. Da fikk du kanskje akuratt med deg kveldens innlegg også. <3 Desverre er det mye fokus på skrivefeil men jeg gjør virkelig så godt jeg kan. Å mener at det er en uting å måtte fremheve andre sine svakheter. Ønsker deg en god natt Tanita. Takk for at du leser. Det er for slike som deg jeg skriver. <3

    9. <3 tusen, tusen takk for det!
      Jeg skriver selv blogg, men er litt for dårlig til å oppdatere jevnlig, litt vanskelig å vite hva man skal skrive om. Fint å innhente noen tips både hos deg og hos andre bloggere der ute! :)
      Klem <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg