crohnsglede

09.10.2016 kl. 17:50

Jeg har altid har elsket denne årstiden, sett de nydlige fargene, kjent den deilig klare og kjølige luften, kjent solens varme stårler en tidlig oktober morgen i et ellers rimbelagt landskap. Denne årstiden har alltid fått meg til å smile og kjenne en innvendig glede for å få lov til å bo i et land med 4 unike årstider. Jeg har alltid sett høsten som en tid med masse turer i skogen, kakao, bål og lange gåturer osv.

Nå er det ikke slik lenger.

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Høsten bringer med seg denne kulden. Kulden som gir meg leddsmerter, som kun de som har det selv kan forstå, hvordan det er å leve med. Høsten som for meg var en årstid jeg så frem til, har blitt en årstid som markerer starten på mange måneder i store smerter og ubehag. Jeg har nemlig Morbus Crohn. En fordøyelses sykdom som kan gi innflammasjon fra munnhule til rumpa. Tarmer, magesekk, hals, munn osv kan bli dekket av store sår som gjør det og spise mat til et mareritt.

Nå sitter du kanskje å lurer på hvorfor jeg klager på ledd smerter når jeg har en fordøyelses sykdom? For ledd har vel ikke noe med magen og gjøre? Vel, det har nemlig det. For Har du IBD (crohn eller ulcerøs kolitt) er det en kjangs for at du utvikler tilleggs sykdommer. Sykdommer du ikke tenker på kan høre sammen med min crohn.

Det kan være ledd problematikk, hud sykdommer, øyesykdommer osv… Slik at for mange, i allefall etter noen år med sykdom blir det bare mer og forholde seg til. Når du har lært deg å akseptere livet med en sykdom kommer det gjerne nye plager. Jeg skal være helt ærlig å si at disse månedene jeg har i vente nå er beintøffe. Jeg har allerede fått kortison injeksjoner i albuen for å kunne ha litt mindre smerter, men hva da når hele kroppen blir full av disse irriterende, vonde og kjipe smertene? Man blir desperat etter lindring. En lindring som ikke kommer skikkelig før ut i mai en gang.

Ingen kan se på meg at jeg er en kronisk smertepasient. På lik linje som ingen kan se på meg at jeg har crohn eller revmatisme eller epilepsi. Det folk ser er ei jente som smiler, ikke er så mye ute og som bruker mye ull. Kanskje tenker du at jeg må være veldig glad i hjemmet mitt? At jeg liker å sitte inne i stua mi og tenne lys og nyte mørket? Vel, sannheten er at jeg har ikke noe annet valg en og like det. Jeg kan ikke lenger nyte timesvis ute med ungene mine uten at det straffer seg.

Selv det og ha det for kaldt på soverommet gjør at jeg kan våkne opp med en smerte jeg har vanskelig for å beskrive i mange av kroppens ledd. Hos meg er det skuldre, albue, fingre, korsrygg og knær som er verst. Jeg beskriver smerten som en brennende intens og irriterende smerte. en smerte en blir desperat for og bli kvitt. Problemet er bare at jeg blir ikke kvitt den, Jeg kan lindre den litt med varme, smertestillende og massasje, men den slipper ikke taket.

Så nei jeg liker ikke høsten slik jeg pleide lenger. Om jeg er bitter? Nei, jeg er takknemlig fordi om sommeren har jeg det fantastisk! da slipper noen av plagene mine taket. Så selv når livet mitt er smertefullt og kjipt så smiler jeg. For etter en mørk, våt og kald høst og vinter kommer våren igjen. Og den følelsen når solen varmer opp stive ledd og gir meg følelsen av normalitet er det som er min gulrot til å mestre hverdagen min i disse månedene. Jeg vil ALDRI gi sykdom mitt sinn. Selv om den har tatt min kropp så smiler jeg, leker med barna og jakter på mine drømmer.

Sykdom prøver kanskje å sette en stopper for mine hårete mål og drømmer, men jeg finner bare en ny sti jeg kan bruke. Denne høsten skal jeg bruke til å legge plan for hvordan jeg skal hjelpe andre med IBD og kroniske sykdommer i fremtiden. For DET kan jeg gjøre på tross av, eller faktisk på grunn av sykdommen.

Husk at livet er verdifullt, om du leter etter det verdifulle. <3

Crohnsglede<3

Følg min Facebook side HER. Der legges det ut nye blogg innlegg og annet spennende. Setter stor pris på om DU vil følge meg. 🙂 Jeg er dyslektiker og skriver blogg på tross av de utfordringene det gir. Jeg vil vise at det er MULIG om du tror på det UMULIGE. Derfor vil det finnes skrivefeil i innleggene mine.

Del gjerne innlegget på din facebook eller andre relevante sosiale media.

Jeg holder foredrag om min historie. Jeg ønsker og komme rundt i norge og gi andre et innblikk i min historie, min livsmestring og livsglede på tross av sykdom. Om du trenger en pasienthistorie eller lignende så ta kontakt (se kontakt info) Jeg ønsker og sette fokus på hvordan det er og leve med kronisk sykdom men alikevel leve et godt liv. Ta kontakt da vel. 🙂

#crohn #ibd #bitter #helse #foredrag #minhistorie #pasienthistorie #mittliv #cronsglede #crohnsfighter #fighter #livsglede #høst #epilepsi #revmatisme #Dyslektiker #blogger #Blogg #Foredragsholder #verdifult #mindrøm #drømmer #hjelpe #ærlighet #budskap #ekte #facebook #kronisk #kroniker #smertepasient #kronisksmerte #smiler 3påtross #fremtid #håretemål #kamp #verdighet #sykdom

Å BLI MOR REDDET MEG FRA ET LIV JEG IKKE ØNSKET OG LEVE.

07.10.2016 kl. 18:15

Jeg har tidligere skrevet på bloggen, om min reise som kronisk syk. Når jeg ble syk klarte jeg ikke å finne min plass i samfunnet. Alt jeg ønsket å mestre feilet jeg med, jeg mistet etterhvert håpet og troen på at jeg kunne få et bra liv. Det gikk bare nedover med meg, frem til jeg var i en så dyp dal at hverken sol eller glede lenger traff meg. Jeg ble likegyldig og unngikk og kjenne på føleser. Jeg bare eksiterte og dyrket sykdommen. For jeg så kun på den Ida jeg var før jeg ble syk, som fasiten til et godt liv.

Det er mange år jeg sliter med å relatere meg til, som jeg ikke kan forstå hva jeg drev på med. Det værste oppi min idiotiske sykdomsdyrking og selvmedlidenhet var at jeg såret de rundt meg, uten å tenke på det en gang. Nå gikk jo jeg på EKSTREME mengder morfin på den tiden, noe som også visklet ut mine grenser for hva som er rett og galt. Men så kom jeg ditt at jeg ønsket å leve. Jeg ønsket å bevise at selv hvor jævelig det så ut for meg, klarte jeg å ta grep og bli et menneske igjen.

Jeg begynte den klatringen med å tilgi meg selv, og akseptere min fortid allerede i 2008. Men det var først i 2009 når jeg ble mamma at jeg begynte å kjempe på en helt annen måte. For plutselig hadde jeg et barn som trengte meg, som jeg ønsket å være verdens beste mamma for. Jeg er heldig som har fått 3 velskapte barn, barn jeg aldri kan se for meg et liv uten. Jeg har gått min vei mot å akseptere og godta meg og min fortid samtidig som jeg ble mamma til fler og fikk oppleve verdens beste gave. Nemlig kjærligheten en mor har til sine barn.

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg har bestemt meg for at ungene altid skal gå i første rekke. Det betyr at jeg må si nei til mye fordi min tid er så knapp med gode minutter. Å hva er viktigst for meg? 30 minutter på kafe eller 30 minutter med ungene mine? Valget har vært lett for meg å ta. Jeg har valgt familien først. Noe som har vært vanskelig å forstå for familie og venner til tider, men det er et riktig valg for meg.

Mine barn har ikke valgt en syk mamma. Men de har meg, og jeg skal gjøre det jeg kan for å være en så god mamma de fortjener. Jeg har tre unger å kjempe for, tre unger som jeg gladelig smiler til og nyter livsgleden med. Selvfølgelig har i våre tøffe dager. Å ha en syk mamma er ingen spøk. Men trygghet og ærlighet står høyt hos oss. Ingen spørsmål skal svares defust, for barn fortjener ærlighet og trygghet på at vi sier sannheten.

Det er en ting jeg sliter med som mor og det er å slippe andre til. Jeg har et stort behov for ungene mine rundt meg å er nok definisjonen på hønemor. Nå sitter jeg og Robert i stua med kun et barn i huset. Elida og Isak er på hyttetur med moa og beppe. Og selv om jeg innrømmer at det er deilig, så savner jeg de veldig. For meg er mine barn utrolig viktig for meg. Som syk føler jeg nok det stilles ekstra krav til meg på en måte.

Jeg håper barna mine som voksene vil se tilbake på en tid hvor vi på tross av utfordringer i familien har levd 100%. Hvor det har vært mye glede og latter. Og selv hvor teit det høres ut så gir disse tre ungene meg en grunn til å kjempe. Jeg ønsker å vise dem at selv om livet egentlig ser mørkt og svart ut så kan man ta ansvar og snu livet på rett kjøl igjen. Jeg er stolt av den jobben jeg har gjort, Jeg har akseptert og tilgitt meg selv.

Også sluttet jeg å kjempe for å få tilbake den friske 16 åringen. Det var først når jeg aksepterte sykdommen som en del av meg at jeg så muligheter. Disse 15 årene med nedturer og oppturer har gitt meg en ryggsekk full av erfaringer. Erfaringer jeg er stolt av og glad for at jeg kan dele med dere og andre. For livet er verdt å kjempe for, man kan ha et fantastisk liv på tross av sykdom om man ser muligheter og ikke hindringer.

Livet er nå, og vi er selv ansvarlige for å gjøre det til noe vi kan være stolte av.

Nå skal jeg og Robert kose oss med Ludvig og hverandre i helgen.

Crohnsglede<3

Følg min Facebook side HER, der legges ut alle blogginnlegg og andre relevante ting. Jeg blogger om livet på tross av sykdom. Om mål, drømmer og ønsket om å gjøre en forskjell. Jeg er dyslektiker så skrivefeil vil forekomme.

delinger blir satt pris på.

#kroniker #mamma #forelder #fortid #syk #kronisksyk #helse #barn #ibd #crohn #crohnfighter #fighter #crohnsglede #fuckcrohn #håp #drømmer #blogg #Smertestillende #medlidenhet #tilgi #godta #fremtid #Rettkjøl #Akseptert #påtross

:Jeg var ikke tapper eller sterk, jeg var livredd

ER DET DETTE JEG RISIKERER? JEG FÅR KLUMP I MAGEN AV DETTE…

10 kommentarer

06.10.2016 kl. 18:19

I går leste jeg om ei jente som var blogger og ufør slik som meg. Hun blogget om det hun mestret i hverdagen på tross av fysisk sykdom etter en ulykke. Jeg er utrolig skuffet, etter å ha lest at hennes penger ble stoppet på bakgrunn av hennes blogging. Når jeg ble ufør sa saksbehandlerern til meg: Gjør hverdagen din så meningsfull som mulig. Bruk gode timer til noe godt og med familien. LØY HUN? En ting som forundrer meg er hvordan nav utifra blogginnlegg kan bestemme seg for at hun er for frisk.

Licensed from: BDS / yayimages.com

Se på facebook, et fantastisk eksempel på hvordan vi mennesker ønsker å dele vår positivitet og til tider perfekte liv. Alle vet at ingen liv er slik som på facebook, men hvem skal bestemme hva en person ønsker å dele om sitt liv? Et av eksemplene var at hun hadde skrevet at hun trente hardt og skrevet om det i bloggen. Men hva er hardt for deg, kan være en rusletur for meg? En annentig er: å trene tar kanskje 1 time? det betyr at den damen skrev om 1 time av sin dag. Det er fortsatt 23 timer igjen av det døgnet. Hvordan de 23 timene var skrev hun kanskje ikke om, fordi den 1 timen i aktivitet ga hun mulighet til å være “normal”.

Jeg mener at folk må få selv lov til å velge hva de deler om sitt liv på bloggen sin. Det er ikke slik at det du skriver er hele ditt liv. De fleste skriver om enkle hendelser de ønsker å dele. Burde ikke det få være hennes valg? Burde hun ikke få lov til å konsentrere seg om det positive fordi hun er ufør? Innstillingen til oss syke er utrolig viktig for å kunne ha et godt liv på tross av sykdom. Vi mestrer og er STOLTE av det lille vi klarer fordi det gir oss normalitet i en hverdag full av uforutsigbarhet.

Licensed from: stuartmiles / yayimages.com

Når jeg leste dette fikk jeg klump i magen. Hva risikerer jeg med å blogge om mitt liv? Om drømmer, nedturer, håp og mestring på tross av sykdom og uførhet? Jeg har kommet frem til at jeg har hele tiden vært ærlig på at mitt liv er langt i fra lett, men INGEN skal ta fra meg min livsglede og hverdagslykke. For meg betyr den så uendelig mye, og jo, det koster meg også blod, svette og tårer men dette er MITT liv.

Så spørsmålet mitt blir egentlig: Hva ønsker nav at en ufør skal gjøre? Skal vi aldri være glade? Aldri se mennesker? Aldri gå ut av huset kanskje? Isåfall bare for å dra til legen? Eller skal vi prøve å bidra med det lille vi kan? Jeg kan kun snakke for meg selv her, men å bli ufør var for meg ingen seier. Det var et jævla stort nederlag. Jeg tenker dagelig på drømmen min om å bli bra nok til å jobbe. Om så en dag i uka. Men min hverdag er for uforutsigbar. Og det uforutsigbare er det IKKE plass til i arbeidslivet. Det er ikke tilrettelagt for det i det hele tatt. Kanskje det er der det burde gjøres noe?

Jeg er skuffet over nav som driver med heksejakt. Jeg har skrytt av oppfølgingen jeg har fått av nav, disse årene jeg har kjempet IMOT ufør. Men nå føler jeg dere igjen tråkker på vår rett til å fortsette å være mennesker, også etter vi har blitt ufør. Jeg kommer til å fortsette å skrive bloggen min slik jeg skriver den. Med gode dager, dårlige dager, oppturer og nedturer. For det er LIVET til en kroniker. Også må andre bloggere selv få lov til å bestemme hva de ønsker å dele på en blogg, uten å bli kjeppjaget av nav.

For hva ønsker folk? At bloggene til oss uføre skal være uten håp, uten possitivitet og livsglede? Eller at vi fortsetter å kjempe på tross av vårt ganske så kjipe liv. Jeg har IKKE valgt å være ufør. Jeg har kjempet for å kunne være en bidragsyter. Nå gjør jeg det på mitt vis. Jeg bidrar med å gi andre informasjon, et håp om å fortsette å kjempe, jeg bidrar med min nakene historie slik at stigmatiseringen av oss syke skal bort. Bidra heller til det ved å heie opp under det å mestre livet på tross av sykdom.

Jeg vet noen lyver til seg stønader, og det er flott dere prøver og ta dem. Men husk at alt er ikke SVART/HVITT. Det som syntes utenpå er ofte langt i fra sannheten fordi vi kjemper for denne ene timen som normal.

TA DERE SAMMEN! Livet er verdt å leve på tross av alvorlig sykdom og uføre. Det er anderledes en et friskt liv, men anderledes er bra, om det er det eneste alternativet man har.

OVER OG UT.

CROHNSGLEDE<3

Følg min Facebook side HER, der legges det ut innlegg jeg skriver om min hverdag som syk. Jeg skriver om oppturer, nedturer, håp, drømmer og mestring på tross av sykdom. Legg deg til på siden min og bli med på min kamp om å få en bedre fremtid for kronisk syke og uføre. Jeg er dyslektiker så skrivefeil vil forekomme.

Delinger setter jeg stor pris på. Hjelp meg gjerne å nå ut til flere. <3

#ufør #nav #trist #blogger #aftenposten #minmening #kronisksyk #ungufør #engasjert #ibd #helse #håp #mestring #crohnsglede #croohn #crohnsfighter #fighter #kamp #mittliv #minhistorie #minkamp #livsglede #påtross #anderledes #alvorlig #hverdag #facebook #del #heksejakt #arbeidslivet #mestring #uforutsigbart

10 kommentarer

JEG ØNSKER IKKE Å VÆRE ET FORBILDE. HER ER ÅRSAKEN.

6 kommentarer

06.10.2016 kl. 09:11

Mange har lurt på hvorfor jeg har valgt navnet Crohnsglede, når livet med sykdommen er så tøft. Svaret mitt er at Crohn har gitt meg mye glede. En takknemlighet jeg ikke hadde før jeg ble syk. Jeg nyter dagene mine på en måte jeg tror friske ikke klarer, jeg ser possitivt på det negative fordi jeg vet hvor mørkt ting kan bli.

Når jeg startet og blogge hadde jeg ikke i min villeste fantasi, drømt om at den skulle bety noe for noen andre enn meg selv. I 6 måneder har jeg skrevet blogg, på de 6 mnd har jeg opplevd ting jeg aldri våget drømme om. Målene og drømmer har egentlig blitt til i løpet av tiden. Jeg har sett at jeg kan og jeg mester. En følelse jeg ikke har kjent på siden jeg var 16 år.

Det var likevel en ting jeg ikke var forberedt på. At jeg skulle få alle disse nydelige ordene fra mennesker som enten er syke selv, som er sykepleiere, leger, familie, venner eller bare frisk. Takk for alt dere skriver til meg, dere er grunnen til at jeg ALDRI kommer til å gi meg. Jeg setter meg nye mål hele tiden, fordi jeg ser at jeg allerede nå har betydd noe for mange mennesker. At lille meg har gitt håp til syke, mer forståelse fra pårørende, innsikt i sykdommen til de som jobber for oss og ikke minst, at jeg blir kontaktet av mennesker som søker råd og støtte i vansklige situasjoner.

Jeg har bestemt meg for å være ærlig i min kamp for en bedre fremtid for oss med IBD og kronisk sykdom generelt. Jeg vil fortsette å kjempe kamper fordi jeg vet det betyr mye for mange. Jeg har holdt foredrag hvor tilbakemeldingene har vært enorme, skrevet nakene blogginnlegg hvor jeg blir takket for at jeg turte å skrive det andre tenker, men ikke vet hvordan formiddle.

Det viktige for meg er at jeg har mulighet til å gjøre noe jeg har drømt om å gjøre, uten at jeg turte å si det høyt. Når jeg ser hvor mye jeg har utrettet på 6 mnd vet jeg at jeg skal fortsette. For om jeg når ut til 1, så er det fantastisk. Jeg gjør ikke dette av noen annen grunn en at jeg ønsker å være den jeg selv savnet som 17 åring. Samtidig som jeg ønsker å få til forandringer, jeg ønsker at VI skal få det bedre. Takk for at dere tror på meg, heier på meg å sender meg deres historier, heia rop og takknemlighet.

Sannheten er at det er jeg som skal takke. Jeg har takket være dere fått oppleve mestring igjen. Jeg har turt å drømme stort, tro på muligheter og ikke hindringer fordi dere heier på meg. Jeg har mange ganger fått høre jeg er et forbilde. Et ord jeg sliter med å relatere meg som. Jeg er jo bare ei helt vanelig jente som følger drømmen sin om å gjøre ting bedre for de som kommer etter. Jeg syntes forbilde er er STORT ord, som er vanskelig å bruke. Jeg ønsker å være et medmenneske. Ei som kjemper for andre pga sin egen historie. Jeg vet at mange har mye å lære om mine erfaringer, derfor skal jeg fortsette å dele. Jeg skal fortsette å kjempe for en fremtid hvor kronikere får den respekten de fortjener.

Dette skulle bli et lite innlegg men ble langt, vanskelig å skrive om takknemlighet i korthet.

Takk for at dere tror på det umulige. Det umulige skal skje, jeg skal gjøre ALT jeg kan. <3

Crohnsglede<3

FØLG MIN FACEBOOKSIDE HER, JEG SETTER STOR PRIS PÅ OM DU HAR LYST TIL Å LIKE SIDEN MIN. DER LEGGES ALLE BLOGG INNLEGG UT, PLUSS MASSE ANNET SPENNENDE. JEG ER DYSLEKTIKER SÅ SKRIVEFEIL VIL FOREKOMME

DELINGER AV INNLEGG BLIR SATT STOR PRIS PÅ, KANSKJE KAN EN DELING VÆRE MED PÅ Å NÅ UT TIL ET MENNESKE SOM TRENGER STØTTE? ELLER SOM TRENGER Å LÆRE? <3

#kroniker #kronisksyk #crohnfighter #fighter #forbilde #crohnsglede #fuckcrohn #helse #ibd #takknemlig #håp #drømmer #takk #sammen #fremtiden #facebook #umullig #mulig #medmenneske #minhistorie #mittliv #vårkamp #syk #livsglede #valg #aldrigiopp #tanker #lik #stoltdyslektiker

6 kommentarer

JEG GRUET MEG OG VILLE BARE DRA DERIFRA. SLIK GIKK DET PÅ SYKEHUSET.

16 kommentarer

04.10.2016 kl. 19:05

Nå sitter jeg i stua ganske så utslitt, kanskje mest mentalt. Jeg hadde gruet meg så forferdelig til i dag, samtidig som jeg psyket meg opp til å stå opp for meg selv. Skrev et innlegg om det tidligere i dag, som du kan lese HER. Jeg skulle i dag til ny kontroll hos en lege jeg aldri har møtt. Jeg byttet sykehus fordi det sykehsuet jeg har hørt til har gjort meg mer vondt en godt.

Licensed from: phovoir / yayimages.com

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Å det værste er nok følelsen av å bli gitt opp. Eller det var ikke bare følelsen heller, men direkte ord som: Vi kan ikke gjøre mer for deg. Vet du hvor skremmende det er å høre for ei på 31 med 3 barn? Derfor betydde denne kontroll timen mye. Jeg gruet meg fordi det betyr så mye for meg. Det er snakk om livet mitt dette her. Hadde det nye sykehuset samme holdning som det forrige? Ville legen høre på meg? Se meg?

Jeg hadde sky høy puls når jeg ble ropt opp av verdens søteste sykepleier. Hun lurte på om hun kunne bli med på samtalen med legen, for de holdt på med en undersøkelse av noe slag. Selvfølgelig sa jeg ja. Jeg kjente pulsen vibrere i halsen i det hun åpnet døren inn til kontoret til legen, tårene presset på og jeg hadde lyst til å rømme. Men jeg gjorde ikke det, jeg pustet rolig å hilste pent. Legen var en litt eldre mann med briller og verdens snilleste øyne.

Og i starten gikk det fint. Jeg klarte og fortelle hvordan jeg har det og har hatt det. Men så spør han om jeg kan tenke meg en full runde med utredning igjen. UTREDNING! Der alt helvete startet for 15 år siden. Jeg har hatt slager i kroppen mer en 50 ganger hvor mesteparten av dem har vært opplevelser som kun kan sammenlignes med tortur. Jeg ser på denne mannen og sykepleieren å sier at det har jeg ikke veldig lyst til. At jeg har litt angst.

Å det er da det skjer: Legen ser på meg å sier: Men hvorfor vil du ikke? (eller noe i den duren) Det var som om noen stakk hull i en ballong. Tårene mine klarte ikke lenger holdes tilbake å jeg fortalte han hva jeg har vært utsatt for. Med hikstende stemme ga jeg han og sykepleieren en rask innføring i mine opplevelser på benken. Legen så en stund på meg men så ser han ned på blokken sin. Jeg avslutter med å si: “Jeg er 31 år å syntes det er grusomt å sitte her å vite hvordan det er å måtte tillate andre å utføre ting du selv ikke ønsker, at du blir holdt fast og bedt om å holde kjeft av den personen som skal hjelpe deg. Å det værste er at dette er ikke unikt. Vet du hvor mange som har disse følelsene? UTROLIG MANGE! Jeg var 17 år når livet mitt ble snudd opp ned. Så nei jeg har ikke LYST til å gjennomføre en ny utredning. Jeg vet at jeg må, men jeg har ikke lyst. faktisk er jeg livredd. “

Sykepleieren så på meg å smilte. Legen som satt å så i blokken sin, løftet blikket sitt å sa: “Jeg bestiller full narkose under utrdningen jeg. Så sover du igjennom det. Jeg forstår at det er den beste løsningen her, også smilte han til meg.” Å det var som om tusen kilo lettet fra skuldrene mine. Jeg fortalte også at jeg hadde fått beskjed fra det andre sykehuset om at det ikke var noe mer å gjøre for meg. Jeg så på han å sa: “Vet du hvordan det føles? Jeg har tre nydelige barn også er det likom ingen ting å gjøre? Jeg vil ha det bedre en det jeg har nå, jeg har drømmer om å kunne klare å jobbe om så bare en dag i uka.”

Legen snakket om forskjellige muligheter å sa: “Vi gir ikke opp! Å vet du, det finnes mange alternativer som kan kombineres. Men du må følges nøye opp, fordi du har reagert med kraftig allergi på biologisk medisin. Det betyr ikke at du står uten muligheter.” Vet du hvor godt det var å høre de ordene? Vet du hvor godt det er å føle at man er verdt å kjempe for? Ord kan ikke beskrive det faktisk.

Så nå er planen full utredning igjen. Men jeg skal sove! Jeg slipper å være redd mer. Mr må jeg ta i våken tilstand men det klarer jeg. Jeg tok masse blodprøver, fikk med en fecal test ( avføringsprøve som ser hvor høy betennelse du har i tarmen) også beskjed om å vente på time i posten. Jeg reiser meg opp å sier: “Vet du, jeg har gruet så til dette møtet her at du vil ikke tro det. For det som er dumt er at selv om du har møtt noen fine leger i årenes løp så er det ikke de man husker. Man husker kun de grusomme opplevelsene. Å det går utover slike leger som deg.” Legen smiler å tar meg i hånden. Jeg sier jeg er en blogger å at jeg kommer til å skrive om møtet vårt i dag. Da smilte han enda litt til.

I det jeg tar i døren sier han: “Vi skal gjøre det vi kan for å hjelpe deg.”

Takk!!! Kjære gode lege, jeg har egentlig mest lyst å gi deg en klem. Men siden det ikke sømmer seg så takket jeg deg så pent jeg kunne i stede.

Crohnsglede <3

JEG ER VIST VERDT Å KJEMPE FOR. 🙂

Følg meg på min facebook side HER. Der deler jeg mine erfaringer som kroniker gjennom 15 år. Jeg tar dere med på min reise for å nå mine drømmer på tross av utfordringer og hindre. Jeg tror det UMULIGE er MULIG. Jeg blir kjempe glad for om DU liker siden.

Delinger settes stor pris på. <3

Om du har lyst til å lese om hvorfor jeg har redsel så les disse blogginnleggene her, dette er kun noen få av mine historier, historier som ikke er unike. Mange har hatt slike opplevelser å det er IKKE greit! Derfor skal jeg fortsette med å jobbe for forandringer.

LES: Min første opplevelse med undersøkelser

:Du burde skamme deg!

Jeg ble stemplet som løgner av legen.

#lege #kontroll #sykehus #spent #redd #mittliv #kroniker #syk #sykehus #minhistorie #Crohnsglede #livet #håp #drømmer #doktor #kontroll #crohn #crohnfighter #fighter #fuckcrohn #kronisksyk #møte #skrekk #tårer #gråt #nyttsykehus #frittsykehusvalg #fremtid

16 kommentarer

NÅ ER DAGEN HER, OG JEG GRUER MEG!!!

04.10.2016 kl. 08:25

Så var det tid for det jeg alltid gruer meg til. Som gir meg mareritt, høy puls, uro og følelsen av å være liten. Jeg har hatt morbus crohn i 15 år, jeg vil tørre påstå at jeg har blitt ganske god ekspert på min kropp. Å kanskje det også er grunnen til at jeg blir så nervøs. Fordi det for meg er så personlig. Det er livet mitt, min helse og min hverdag det er snakk om.

Licensed from: BDS / yayimages.com

Også har jeg møtt på noen leger i disse 15 årene som virkelig har gitt meg tårer, angst og følelsen av å være ubrukelig liten. Heldigvis har jeg disse gode møtene med leger som lytter, som vil det beste for pasienten. Å herlighet som jeg prøver å psyke meg opp til disse legetimene, med nye leger jeg aldri har møtt før. Å mulig er det også litt av problemet her. For jeg mener at vi kronikere fortjener en lege som følger oss, også ved innleggelse. Hvor mange ganger jeg har vært innlagt å leger forandrer behandlingsløpet etter sin egen vilje og mening. Dette skaper uro og følelsen av usikkerhet for pasienten.

Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

I allefall for meg. Jeg er en av de som er usikker på at legen vet best innimellom. Ikke fordi jeg ikke tror de gjør jobben sin godt, men fordi de ofte glemmer å se hele bildet. Jeg har blitt satt på medisiner som har krasjet med epilepsi medisinene mine f.eks. Noe som var utrolig skremmende. Da føler en seg ikke godt nok ivaretatt.

Men nå er det nytt sykehus som følger meg opp, et sykehus som jeg har hørt mye bra om. Derfor prøver jeg å puste rolig, jeg prøver å blunke bort tårene å presse disse dårlige minnene tilbake i langtidsminnet hvor de hører hjemme.

Håpet er jo at dette sykehuset ikke har gitt meg opp! At de fortsetter å prøve ut ting å se muligheter å ikke hindringer. For jeg er vel verdt det? Mitt liv er vel verdt det? Å ikke minst muligheten til en god hverdag er verdt det.

Hvordan det går får dere høre i et blogginnlegg senere. Følg meg gjerne på snap. Der deler jeg små glimt av dagen min. Søk opp Crohnsglede og legg meg til.

Crohnsglede <3

Følg min Facebook side HER. Der legger jeg ut alle blogginnlegg først. I tillegg legger jeg ut andre ting som ikke kommer ut på bloggen men som er relevant. Følg meg da vel! 🙂 jeg blogger om livet som kroniker på godt og vondt. Om å ha drømmer og mål på tross av hindringer.

del om du har lyst. <3

#legetime #kontroll #redd #angst #sykehus #crohn #helse #doktor #lege #crohnsglede #blogger #minhistorie #mittliv #kronisksyk #kroniker #ibd #håp #fremtid #redsel #fighter #crohnfighter #kjempe #tøft

DYSLEKTIKER OG HAKKEKYLLING!!!

03.10.2016 kl. 08:48

Nå er det dysleksiuka. Kjenner du noen med dysleksi? Er du en som ofte bemerker andre sine skrivefeil i sosialemedia? LES denne.

Jeg velger å skrive dette innlegget litt i frustrasjon og litt fordi jeg syntes det er trist. Trist, fordi mennesker ELSKER å finne feil med andre og ikke minst kunne bemerke den feilen.

Jeg har dysleksi. Jeg har skrevet om det før, alikevel får jeg støtt høre hvor inkompetent jeg er som ikke klarer å skrive norsk. Du som er født og oppvokst i Norge burde jo beherske det? Jeg har til og med fått høre at jeg skriver dårligere en en innvandrer som har vært her i kort tid.

Licensed from: dolgachov / yayimages.com

Joda jeg vet jeg har noen skrivefeil, jeg vet jeg sliter med å/og. Jeg prøver hardt med og få ting riktig. Jeg gjør så godt jeg kan. Forstår dere ikke hva jeg skriver om det står å et sted det skal stå og? Selvfølgelig gjør dere det. Men fordi dere kan så vil dere sette pekefingeren opp i luften å tråkke på noen. For den følesen må jo gi dere noe? følelsen av å være bedre en meg? Følesen av hovmod og makt? Ikke vet jeg.

Jeg har dysleksi. Jeg har i alle år hatet å skrive i redsel for feil. Redsel for nettopp dere som er bedre en meg på skriving. Dere som skal lekse meg opp med link til rettskriving, dere som ber meg ta meg sammen osv. Tenk om noen hadde gjort slik med dere i noe dere ikke var så god i? I tillegg når personen har gitt klar beskjed om at det er en årsak til problemet. Det beste er de som skriver til meg for å klage på skrivefeil, men som har skrivefeil i teksten sin selv.

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å ha en blogg som skulle ha innlegg som ble delt 1000 vis av ganger, jeg hadde ingen planer om å bli en blogg som lå på blogglistene. Jeg skulle skrive for meg å mine nærmeste jeg. Men så skriver jeg om tema som andre også kjenner seg igjen i. Jeg skriver om mitt liv, uten filter. Jeg skriver om skam, tabuer og missforståelser som jeg må leve med pga min kroniske sykdom. Jeg ser at bloggen gjør en forskjell for mange. Jeg får mailer, meldinger og kommentarer som gir meg mot til å fortsette å dele av meg selv.

Så skrivefeil eller ikke tror jeg egentlig dere forstår hva jeg skriver. Over 1000 faste lesere forstår i allefall uten å måtte påpeke at “og” var satt et sted “å” skulle være. Jeg kjemper imot andre mennesker sin uforsiktighet og uvitenhet i denne bloggen. Her treffer vi det igjen i et annet tema. Så fort vi finner en svakhet ved noen skal vi bruke det for alt det er verdt. Vi mennesker har et enormt behov for å være bedre en andre, for å påpeke feil, slenge stygge kommentarer om mennesker vi ikke kjenner og ikke minst: dra konklusjoner som er langt i fra sannheten.

Fineste kommentaren var: du skriver utrolig godt, med viktige tema. Men slitsomt med og/å feil!!!! Hva er viktigst da? Og/å, eller det jeg formidler. Om det var et forsøk på skryt druknet det, i det du skrev den negative på slutten. Hva med: har du ikke noe possitivt å si så la være?

For mine skrivefeil er ikke slurv! Jeg kjempet meg igjennom skolen med gråt, fortvilelse og ønske om å gi opp. Når mine medelever gjorde lekser på 30 min kunne jeg sitte 2,5 time. Oppløst i tårer fordi jeg ikke forsto. Viljen har det ALDRI vært noe i veien med. Men jeg kjempet meg i mellom lekser. For hvilket resultat? -2 ble ofte karakteren. Var jeg heldig så fikk jeg en 2+. Jeg følte meg aldri god til å skrive på skolen fordi skrivefeilene ble lagt mer vekt på en hva jeg formidlet.

For min formidlingsevne når jeg skriver vil jeg selv anse som god. Jeg skriver på en måte andre lett kan forstå og sette seg inn i. Jeg får dagelig tilbakemeldinger om at jeg skriver godt. At jeg gir dem tårer og latter. Så da er kanskje ikke og/å eller noen skriveleifer her og der så viktig? Dere som tror jeg slurver skal vite at jeg bruker lang tid på retting før jeg legger ut innlegg. Når jeg da får kommentarer på skrivefeil blir jeg lei meg. Ikke lei meg fordi jeg har feil for det har jeg hørt hele mitt liv så det er ikke noe nytt. Jeg er klar over at plettfritt kommer jeg aldri til å skrive. Nei, jeg blir lei meg fordi andre mennesker føler behovet for å sette seg selv over noen.

Så dere som hele tiden påpeker skrivefeil, om det er dysleksi som er årsak så STOPP! Vi har hørt alle feilene våres i et helt liv. Vi gjør så godt vi kan. Å om du ikke forstår hva vi skriver så la vær å les. Jeg har etter mange år funnet tilbake til skrivegleden. En glede jeg egentlig alltid har hatt men som ble fratatt meg på skolen. Jeg husker jeg skrev stiler med godt innhold men fikk det tilbake med røde streker overalt. Noen ganger sto det en kommentar som: flott skrevet! Ved siden av karakteren 2. Jeg har bestemt meg for å fortsette å skrive blogg på tross av disse mange kommentarene på feil. Jeg DRITER i dere som må henge dere opp i det. Men det betyr ikke at jeg ikke prøver. For jeg jobber med meg selv hele tiden.

Jeg gjør så godt jeg kan mer kan du ikke forlange av et menneske. Vi har alle vår historie, vi må tenke oss om før vi bemerker, dømmer eller drar konklusjoner.

Crohnsglede er dyslektiker. <3

følg meg gjerne på Twitter, Instagram og facebook. Søk opp crohnsglede og legg meg til. Min side på facebook finner du HER, lik siden min da vel 🙂 Jeg skriver om mitt liv som kronisk syk, om utfordringer, drømmer og mål. Aller viktigst så prøver jeg å spre håp om livsglede på tross av utfordringer. Jeg ønsker at andre ser at alt er mulig om man tror på det umulige. Jeg har blitt en blogger, foredragsholder og jeg har et stort ønske om å fortsette å trosse mine utfordringer for å få til det jeg drømmer om.

Delinger blir satt stor pris på, Alle kjenner en dyslektiker. VIS støtte å la andre se at man kan på tross av dysleksi. <3

#dysleksi #skrivefeil #kverulant #jegprøver #branok #bedreviter #skrive #skole #minner #kommentarer #jegkan #skriveglede #redsel #blogg #drøm #helse #ibd #crohn #crohnsglede #fighter #crohnsfighter #stolt #dyslektiker #dysleksiuka #mestre #kronisksyk #lykkelig #livetmitt #minhistorie #mål #jegkan #stopp

Å ELSKE NOEN PÅ TROSS. <3

02.10.2016 kl. 19:04

Noe mange med kronisk sykdom tenker på, har ofte med kjærlighet å gjøre. Jeg var ingen unntak. Når jeg fikk Crohns som 17 åring var jeg sikker på at jeg aldri kom til å finne ekte kjærlighet. Sannheten var selvfølgelig ikke så drastisk, men den redselen var utrolig sterk og ekte. Jeg har alltid vert ei jente som har likt meg i forhold. Jeg trives med dette mennesket som elsker deg og som du elsker tilbake.

Licensed from: adrenalina / yayimages.com

Jeg husker jeg gråt mange tårer som 17 åring, fordi redselen for ensomhet var så stor. Redselen for og aldri kunne skape min egen familie. Jeg var single når jeg ble syk, likevel klarte jeg å få meg en kjæreste (en jeg hadde kjent en stund) i denne grusomme sykdomstiden. Ekte kjærlighet var det ikke men det var alikevel en stor og vond sorg for meg når han valgte å gå ut av sykehuset, fordi han ikke taklet meg som kronisk syk. Han forlot meg når jeg trengte han som mest. Dette gjorde jo også at redselen for ekte kjærlighet ble enda større. Jeg fikk en kjæreste til i løpet av disse årene, men ekte kjærlighet var det ikke. Vi dro hverandre ned, i stede for opp. Tror ingen av oss så det før vi ble lykkelige på hver vår side etter bruddet.

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Licensed from: badmanproduction / yayimages.com

Redselen er nok ikke noe mindre om man blir syk når man er i et forhold. Vil partneren forlate meg? Blir han/hun her i sympati? Vil hun/han klare å elske meg når jeg er på det svakeste? Spørsmålene er like mange og vonde å tenke på, når man er i et forhold å blir syk som om man går inn i et forhold hvor den ene alerede er syk. Jeg måtte kysse noen frosker før jeg fant min prins. Prinsen som tør å elske meg på tross av sykdom.

Kunsten med å dele livet med en kronisk syk er jo å være forberedt på disse vonde og tøffe periodene. At man takler å se den du elsker alvorlig syk er en ting, men i tillegg skal det også klare å leve så til de grader på de gode dagene. Jeg har min wingman. Han jeg tør å vise meg sårbar til, som har holdt meg i hånden når tårer har trillet, som kjemper kamper når jeg selv ikke klarer å kjempe, som setter grenser når jeg selv ikke klarer å sette dem, som lar meg late som jeg er frisk når jeg har en god dag, som kysser meg like lidenskapelig når jeg ligger i en sykehus seng og kjemper, som når vi deler de gode livet sammen.

Når jeg ble sammen med Robert hadde jeg bestemt meg for å være alene minimum et år. Jeg hadde hatt ekstremt tunge år med prøvelser få kan sette seg inn i. Jeg hadde vært i bunnen hvor jeg tror mange hadde valgt å avslutte livet, fordi det var blitt for vanskelig å leve. Jeg har bare aldri vært en som slutter, jeg er en figther. Etter noen ekstremt tøffe år hvor alt hadde gått i mot meg var jeg klar for å ta tilbake livet mitt. Bevise for meg selv at jeg var verdt å kjempe for. At livet var verdt å leve, om man tok tak i ting å startet på nytt. Jeg valgte å fortelle Robert ALT om meg. I håp om å kanskje skremme han bort, fordi det skremte meg å kjenne på det jeg kjente på. Jeg viste at om han ble hos meg etter at jeg hadde fortalt han om min fortid, min sykdom men ikke minst om hvor usikker min fremtid var, ja da var det en som elsket meg for den jeg er.

Licensed from: muuraa / yayimages.com

Robert ble, og selv om usikkerheten innimellom kommer så vet jeg at han blir. Han elsker meg på tross av alt og han elsker meg for den jeg er. Vi lever intenst på gode dager, vi snakker lite om sykdom noe jeg er så glad for. Han behandler meg som en frisk, han har altid hatt troen på meg selv der jeg har vært uten den. Jeg vet at fremtiden vår er uviss. Jeg vet IKKE hvordan dagen i morgen er, jeg vet ikke hvordan livet mitt blir. Det jeg vet er at vi er to, jeg vet at han aldri vil svikte meg og at jeg ikke vil svikte han. Robert gjør meg til et bedre menneske. Han har en stor fortjeneste for at jeg har kommet meg hit jeg er i dag. Jeg har en som er stolt av meg, som tror på at jeg kan og som med glede tørker tårene mine når jeg ikke makter å være sterk.

Å være kjærester hvor en er syk er virkelig en utfordring. Men at man kan oppleve kjærlighet er det ingen tvil om. God kommunikasjon er nok ekstra viktig når en har store utfordringer i et parforhold, også er det viktigste av alt og aldri gi opp håpet om en bedre dag i morgen. Jeg har lyst å si til alle som er redd for å bli alene eller bli forlatt, at det finnes mennesker som elsker på tross av sykdom. Redselen er nok kanskje litt irrasjonell også, for hva hadde du selv gjort? hadde du forlatt den du elsker, om den plutselig ble kronisk syk? Eller hadde du rygget fra en potensiell partner som du fikk hjerteklapp av, å virkelig kjente du ville ha om du fikk høre personen hadde en kronisk sykdom?

Om kjærligheten er ekte så er det verdt å kjempe for. Å de som ikke ser verdien i å kjempe er ikke verdt å ha uansett. Redsel for ensomhet er nok noe av det vanskeligste en lever med som nydiagnosert, sammen med redsel for hva fremtiden vil bringe.

En kronisk sykdom gjør ikke at ekte kjærlighet visner,

det gjør heller at kjærligheten gror seg enda sterkere og mer intenst.

For man elsker ikke bare, man elsker på tross…..

Crohnsglede <3

Følg min Facebook side HER, der deles alle blogginnlegg slik at du ikke går glipp av noe. Samtidig deler jeg også andre relevante ting som har med min kamp for å få til min drøm. Min drøm om å kunne jobbe på gode dager med det jeg bryr meg mest om. Nemlig å gjøre fremtiden bedre for oss med IBD. Jeg ønsker å være den jeg selv ikke hadde som 17 åring og livredd. Jeg er dyslektiker så skrivefeil vil forekomme.

Delinger blir satt stor pris på. <3

#kjærlighet #kronisksyk #kroniker #helse #familie #redsel #nydiagnosert #syk #crohn #IBD #crohnsglede #crohnsfigther #figther #kamp #ektekjærlighet #vondt #brudd #ensomhet #tårer #fortid #nåtid #fremtid #leve #livsglede #sammen #påtross #sterk

JEG MOTOK EN MELDING SOM UTLØSTE GLEDSTÅRER OG KRAMPEGRÅT. <3

01.10.2016 kl. 19:11

Jeg delte et innlegg med dere på torsdag, som var rettet mot en lege jeg har hatt mange vonde møter med. Innlegget kan du lese HER. Innlegget ga stor respons. Meldingene haglet inn på facebook. Uten at jeg navnga legen, så kom det mange vonde historier som andre har opplevd (MED SAMME MANN) Historier som vil sjokkere å kanskje også være vanskelig å tro på. Det rare her er at det var mange damer som skrev, og kun en mann… Jeg skal ikke spekulere i det noe mer, men påfallende er det kanskje likevel.

Licensed from: stevanovicigor / yayimages.com

Jeg har grått meg igjennom meldinger med skildringer jeg kjenner meg godt igjen i. Om å bli holdt fast på koloskopi benken når en hyler stopp, for døve ører. Om trusler, journalskriving som ikke hører hjemme i virkeligheten og ikke minst maktmissbruk. Nå var jeg 17 år når jeg ble syk, å hadde mitt første møte med dr GAL. I disse neste 15 årene har jeg og han hatt krangler og mange vonde opplevelser. Likevel hadde jeg et håp om at det bare var meg dette hadde gått utover.

Men så var det denne ene meldingen jeg fikk i går. Meldingen som gjorde at jeg først bare gråt, så ble jeg tom. Ikke en slik vond tomhet, men den gode. En tomhet jeg har lengtet litt etter. For meldingen var først et direkte spørsmål om jeg ville si navnet på legen. Når jeg ikke oppga navnet fikk jeg denne meldingen. Det var en navngitt lege, ( som var samme som jeg har skrevet om) og personen fortalte om sine opplevelser som var veldig like mine. Men så kom disse ordene: Han er ikke lege der lenger.

Licensed from: BDS / yayimages.com

Ordene måtte jeg lese gang på gang. Jeg har vært hjemsøkt av disse vonde minnene i alle disse årene, Jeg har utviklet sykehus skrekk pga en mann med et enormt stort maktbehov. Og ikke minst har jeg blitt redd for å stole på disse menneskene i hvit frakk. For når du opplever å bli lyvd til er det utrolig vanskelig å stole på at neste lege er andeledes.

Jeg er nå fri! Jeg har bestemt meg for at jeg skal kunne fortelle om disse marerittene, jeg skal dele mine opplevelser slik at andre skal vite hva som foregikk. Men jeg blir ikke lenger hjemsøkt når jeg lukker øynene. Jeg slipper å gjennoppleve disse marerittene igjen. For sannheten er at selv om jeg har byttet sykehus så vil jeg bli kjørt til det nermeste om noe skjer meg akutt. Den redselen har nesten kvalt meg. Redselen for å møte denne mannen i en sårbar situasjon har gitt meg panikk. Nå har panikken forlatt min kropp, retferdigheten har seiret for oss alle som har opplevd urett i en sårbar situasjon, som har måttet gjennomgå ting som kun kan samenlignes med overgrep fordi vi ikke hadde noe valg. For det var ordene han brukte. At jeg måtte samarbeide for å bli frisk. Jeg håper dere tar dere tid til å lese dette innlegget. Et innlegg som beskriver litt av hva han utsatte meg for. Les HER om min første koloskopi av mange med denne DR. GAL.

Mitt håp er at han sitter i et mørkt kontor uten menneskelig kontakt. For ingen fler bør få oppleve det vi så alt for mange har opplevd. Men nå er jeg fri, Jeg slipper å være redd for denne mannen mer. Jeg skal jobbe hardt for å overvinne denne redselen og angsten han har skapt. For han er ikke verdt det. Mange følelser raser i kroppen min nå. Sinne over at så mange har fått livene sine “ødelagt” av denne mannen, sorg over at jeg har latt han ta så stor plass i livet mitt, men ikke minst glede for å være fri. Fri fra det marerittet som aldri slapp tak i meg.

Nå er jeg fri fra dr. GAL.

Crohnsglede <3

Følg min Facebook side HER. Der legges alle blogginnlegg ut, intervjuer, bilder, relevante ting og konkurranser. Jeg trenger følgere på siden min så lik meg gjerne. Jeg Holder foredrag om mine opplevelser som kronisk syk. Om mestring på tross av det jeg har opplevd og om livsglede. Jeg Ønsker å spre min historie og min kunnskap så ta kontakt om du vil booke et foredrag. (mailadressen er: [email protected])

Delinger blir satt stor pris på. <3

#lege #fortid #meldinger #kroniker #syk #koloskopi #sykehus #blogger #foredrag #minhistorie #overgrep #redd #angst #fri #borte #crohn #crohnsglede #tårer #ibd #legeskrekk #sykehusangst #opplevelser #mareritt #hjemsøkt #fuckcrohn #figther #crohnsfigther #mestring #åpenhet #ærlig #tøft #vondt #minner #glede #drgal #følelser #frihet #fortelle #sannhet #stopp #akutt