I høst skulle jeg egentlig levere to barn i BHG å ei på skole. Jeg skulle bruke mye tid på bloggen, på mine drømmer og på å få satt lys på en del viktige saker.
Men som jeg har skrevet før blir noen ganger ting anderledes en vi først planlegger. Jeg har hatt en vond klump i magen siden vi søkte Ludvig (minstemann) inn i bhg. Ikke fordi han ikke ville hatt det bra der, for det er jeg sikker på. Men fordi Ludvig er veldig allergisk for melkeprotein. Han blir kjempe syk å veldig små mengder skal til. Selv vi klarer ikke å passe godt nok på. Et lite øyeblikk med storesøsken kan være nok til at uhellet er ute. Å når ikke jeg klarer det, hvordan vil det gå i barnehagen da? Smuler av mat, hender som har tatt på pålegg med melk, leker som deles osv…
Avgjørelsen ble tatt i Italia. Ludvig ble smurt med solkrem å jeg skulle bøye meg ned for å hente vann. Plutselig sitter Ludvig med solkremen i munnen. Der og da tenkte jeg ikke over det, men i løpet av kort tid begynte Ludvig å sutre. Han ble klam i huden å vi trodde han var trøtt. Mine foreldre var der å mamma tok han inn i leiligheten å sto i kald luft. Når jeg kom inn så jeg tårene hans randt kontinuerlig, han var rødprikkete å hovenet opp i annsiktet. En kjapp avgjørelse ble tatt med å gi medisiner og få Ludvig i dusjen. Få dusjet av han alle mulige spor av melk.
ludvig gråt og ble veldig trøtt, noe han pleier etter å ha fått i seg melk. I tillegg sikler han å var kvalm. Vi rakk å unngå oppkast den gangen men stortsett kaster han veldig opp også. Den kvelden ble jeg og Robert enige om at Ludvig blir hjemme et år til. Noen ganger må planer forandres litt på. Jeg vil fortsette å satse på det jeg tror på og har en drøm om. Men jeg vil ha en liten gutt på 1 år sammen med meg som vil ha første prioritet.
Også må det jo også nevnes at jeg er ikke frisk. Å ha en gutt hjemme vil også gi utfordringer med at jeg vil bli veldig sliten. Jeg elsker å være mamma, jeg nyter virkelig den delen med å ta del i å forme et menneske. Men det betyr også at jeg må sette meg bakerst i køen, igjen. For jeg VET jeg vil bli sliten og lei. Jeg VET at jeg vil føle meg oppspist og ensom. Derfor er det å ha bloggen en god ting. Den kan skrives på når jeg har tid og ork. I tillegg har jeg masse andre ønsker for fremtiden.
Men Ludvig trenger å ha trygghet rundt mat et år til. Så om jeg blir litt borte i mammatåka så redd meg ut igjen! Jeg vil ikke drukne, jeg er opptatt av å kunne fortsette å være Ida.
Høsten er full av spennende ting. Jeg er klar for å ta fatt på mange tabuer og vanskelige tema i tillegg til flere møter om fremtiden og bloggen. Hva tiden bringer vet jeg ikke, men klar det er jeg. Med en 1 åring under armen og doen i nærmeste omkrets er jeg klar til å spre Crohnsglede med mine barn på 7, 4 og 1 år med meg. Også må jo Robert også nevnes, han stiller opp slik at jeg kan få tid til blogg og meg på kveldstid.
Som skrevet før blir livet til når vi går. Noen ganger blir fremtiden andeledes en vi ser for oss men det kan også åpne noen dører som fører til noe fantastisk. Man må bare tørre å åpne dem.
Crohnsglede <3
legg deg til på min side på Facebook. Søk opp crohnsglede å lik siden min. Snart 500 likere å jeg håper på fler. Sammen kan vi spre budskap og informasjon om tema mange trenger å lære om. Jeg er også å finne på Instagram, snap og Twitter. Setter pris på leserne mine og på at dere deler innleggene mine.
Jeg vil i dagens blogg ta dere tilbake i tid. Tilbake til en dag i mitt liv. En dag som har farget meg på lik linje som andre ting. En dag som har gjort meg takknemlig for at jeg har kommet meg ditt jeg er i dag.
«Lukten svir litt i nesa. Selv om luktene forandres litt i løpet av dagen så er det alikevel en kvalmende, tørr og spesiell lukt som hele tiden følger deg. Innimellom kommer lukten av middag. Den maten jeg ikke får spise. I snart 5 uker har jeg hatt tarmhvile. I håp om at tarmen skal roe seg å gro har legene bestemt at jeg skal kun få næring intravinøst. Tilogmed drikke blir overvåket. Jeg deler firemannsrom og ute er det mørkt. Høsten river i trærne som er på vei til å forandre seg til nakene og piskende kvister.
Sykepleieren kommer inn med min mat. En hvit stor pose med næring. En tykk væske som først ble forsøkt å gi i veneflon men årene mine tålte ikke halve døgnet med medisinering. Tilslutt ble det så smertefullt og armen hovnet opp. Da ble det bestemt at cvk skulle legges inn. Cvk er en slags veneflon det også, men den opereres inn i en av de større blodårene som går til hjertet. (Om jeg fikk forklart det riktig) selv om det nå er 1 uke siden den ble satt er jeg fortsatt blå og øm på brystet. Rett under kravebeinet ligger det en plastledning. Inn ditt renner det medisiner nesten hele døgnet.
Sykepleieren smiler til meg å ser på meg. Jeg orker ikke smile tilbake. Tårene drypper ned i puten. Uten å si noe henger sykepleieren “maten” opp og setter seg på sengekanten min. Ingen ord blir sagt, hun bare tar hånden min i sin. Jeg lukker øynene å hører bestikket som klirrer i tallerknene. Det er lørdag og stroganoff gryten som jeg vanligvis ville valgt å avstå fordi det er sykehusmat, var nå noe som fristet mer en noe. 5 uker uten mat. 5 uker hvor jeg kun fikk drikkebuljong, solrik og vann.
Sykepleieren reiser seg opp fra sykesengen. Ser på klokken sin å sier: om 20 min kommer jeg med smertestillende til deg. Jeg fikk smertestillende etter klokka. Hver tredje time fikk jeg en god dose ketorax som er et morfinpreperat inn i min cvk. De hadde valgt å gi ved faste tider fordi smertetoppene var vanskelige å få bukt på. Med kontinuerlig lindring var det greit nok. Om det ble for ille kunne jeg ringe på å få tilleggsdose men stortsett gikk det OK.
Sykepleieren går. Damene i nabosengen prater om maten og om løst og fast. Så kom do trangen igjen. I desperasjon begynner jeg å springe. Jeg måtte bare ha med meg stativet mitt. Eller Tor som jeg kalte det. Var liksom blitt min faste kavaler. Nå var bare håpet om at doen var ledig. Jeg rakk frem og satt meg. Tårene begynte å renne. For nå var det jeg gruet mest for. Etter mye diare var anus forvandlet til et eneste stort sår. Selv med god behandling ville det ikke gro. Det var det jeg selv kunne se. At tarmene mine så slik ut på innsiden også, ga meg en forståelse på hvorfor det å gå på do var et helvete.
Smertene skjøt til som en kniv som stakk. Jeg husker ikke så mye for jeg datt litt ut. Svetten gjorde at håret klistret seg til nakken min. Så begynte jeg å ule. Jeg klarte det ikke. I desperasjon dro jeg i snora. Jeg kastet opp av smerte. Livredd for å besvime ropte jeg på hjelp. Sykepleieren kom inn. I det fjerne hørte jeg: herregud, slapp av! Du skal få hjelp. Hva som skjedde så, vet jeg ikke helt. For plutselig var det en sykepleier til der. Inne på den lille doen sto de og holdt meg fast mens de ga morfin i cvk. Jeg kastet opp og laget lyder som nok høres ut som dødsrop. For slik føltes det ut som. Jeg kjempet i mot døden.
Jeg husker jeg så dypt inn i øynene til hun ene å sa: HJELP meg…
Så begynte morfinen å slå inn. Jeg begynte å hikste. Jeg ropte ikke lenger. Jeg hang over sykepleierne å hikstet å sa: nå orker jeg ikke mer. Jeg klarer ikke dette, jeg er ikke sterk nok. De satt meg ned på doen å sa rolig at de måtte finne ny skjorte og undertøy til meg. Jeg hang på den ene håndtaket som er for å støtte seg på. Jeg satt som en 17-18 åring i et rom fult av mine egene kroppsvæsker, blod og gørr. Utslitt, med snørr og tårer og et hår som var gjennomvåt av svette skammer jeg meg.
Men jeg hadde ingen kontroll. Var dette livet mitt for alltid? Med vennlige ord fikk sykepleierne meg i seng. De hentet vaskefat og vasket kroppen min. Jeg hadde ikke krefter til å snakke, hadde ikke krefter til å løfte armer eller ben. Jeg hatet å ligge slik, så blottet for privatliv. Men samtidig var jeg takknemlig. Takknemlig for at disse damene i hvitt med omsorg og kjærlighet, hadde sett på meg med trygghet og ro.
Over meg så jeg næringen drypte inn i slangen. Tykk hvit væske. Sammen med dette fikk jeg masse forskjellige medisiner. Sykepleieren strømmer over kinnet og smilte. Hvil deg nå Ida. Vi er her å passer på deg. Sov nå…. .»
Dette er en ettermiddag/kveld i mitt liv for 14-15 år siden ca. Jeg husker masse fra disse lange innleggelsesperjodene. Alt er fra hodet. Brent fast som minner fra en tid jeg der og da trodde jeg ikke skulle komme meg ut av. Heldigvis går livet opp og ned. Å selv om innleggelser er en del av livet så var de første 3 årene veldig tøffe. Jeg ønsker å formidle for at dere skal forstå. For at dere skal få et innblikk i hvilke kamper mange kjemper akkurat nå. Hver gang jeg har en dårlig dag tenker jeg tilbake på disse årene. Det gir meg styrke, styrke til å finne possitivitet i en tøff dag. For livet er tross alt mer godt en vondt.
Men disse vonde minnene har gjort noe med deg, jeg har blitt mer possitiv, mer glad, mer levende, mer utholdende osv, fordi jeg vet så godt hvordan det er å ikke ha krefter til noe. Jeg deler slike minner med dere på bloggen innimellom. Det er ikke for å syte eller for å få medfølelse. Det er for at dere skal forstå hvorfor jeg klarer å være så possitiv og så glad på tross av en tøff sykdom. Jeg er takknemlig for hver dag jeg slipper sykehus, jeg er takknemlig for livet slik jeg har det i dag. For når jeg satt på den doen var livet mitt ikke noe liv. Døden ville vært et bedre allternativ. Heldigvis har jeg aldri gitt opp. Jeg har aldri mistet troen på et godt liv.
Anderledes liv uten tvil, men et sabla godt liv. Takk for at dere tar del i min reise i fortid, nåtid og fremtid.
Crohnsglede <3
følg meg på Instagram, Facebook, Snapchat og Twitter. Søk opp crohnsglede og legg deg til. Jeg ønsker med øærlighet og ingen filter å rive ned tabuer, gi et ærlig bilde på sykdommen og ikke minst et håp om et godt liv. Jeg kjemper en kamp for at livet som kroniker kan bli litt lettere. Om de rundt får ta del i litt av det som ellers er privat vil kanskje det bli lettere og forstå at alle har sin historie. Vi er farget av den og noen ganger fanget i den også. Jeg har valgt å bruke historien min til å bevise at jeg kan det umulige. Det som for meg var umulig i mange år er i dag mulig. Jeg bruker ikke energien min på det jeg ikke kan mer. Jeg bruker ikke energien min på det jeg har mistet. Energien min blir brukt til det jeg mestrer og det jeg kan. Alt annet er uvesentlig. Skrivefeiler vil dere nok finne. Jeg er dyslektiker.
Noen dager skulle jeg ønske jeg hadde et hull å krype inn i. Dere vet et slikt sort, mørkt hull? Jeg er sliten, lei meg og litt dritt lei. Altså missforstå meg rett. Jeg har det veldig godt men å komme hjem fra Italia er virkelig nedtur. En nedtur jeg på en måte skyver vekk når jeg er der nede. For i varmere strøk fungerer kroppen min mye bedre.
Jeg våkner opp hver dag med relativt store smerter i korsrygg, knær, albuer og fingre. Ikke litt vondt heller, eneste måten jeg kan beskrive det på er en tannverk lignende og brennende smerte. Bevegelse hjelper litt så jeg må liksom komme meg i gang. Noen ganger står jeg med hender i varmt vann for å få varmet opp å lindret smerten. En dusj er også godt, men det lindrer så kort. For jeg må ut av dusjen også.
Jeg har problemer med å kneppe knapper, vri opp kluter osv. Dette er nok noe få tenker på har en sammenheng med crohns men det har det visstnok. Mange med crohns får tilleggsdiagnoser i løpet av noen år. Alt fra revmatiske lidelser, øyesykdommer, hudlidelser osv er relativt vanelig å få problemer med.
Så nå sitter jeg her. I 14 dager var jeg uten ledd og muskel smerter! 14 dager hadde jeg bare magen å tenke på. Herlighet å fantastisk det var. Jeg fungerte så mye bedre. i 14 dager var jeg i en liten boble. En boble av håp og glede. til og med Robert merket stor forskjell på meg å sa at vi skulle bodd her nede. Du kunne jo fått en så mye bedre hverdag. Vi satt i bilen på vei for å hilse på noen italienske pub eiere. Solen skinte, det viste 36 grader i skyggen, ungene var blide å jeg hadde ikke vondt i et ledd i kroppen. Vi satt med vind i håret å drømte oss bort. Drømte oss bort i en drøm om et liv i Italia.
Min pappa har alltid sagt at drømmer er gratis, så drømme det er jeg god på. Det er bare det at jeg har blitt bedre på å prøve å realisere drømmene mine også.
Nå har vi vært hjemme i 3 dager. Å smertene har slått meg i bakken. For det er en stor ulempe med å ha mindre smerter. Når de kommer tilbake så takler du dem mye dårligere en når du kjenner på de dagelig. Jeg er så fortvilt i dag. Jeg kjenner på en håpløshet og tristhet. For jeg vet at 180 mil unna her kunne jeg kanskje klart å jobbe! Jeg hadde kanskje klart meg uten smertestillende og tårer.
Jeg var hos legen i dag å etter å ha sett på et utslett Ludvig har fått sa han: kanskje dere bare burde gjort drømmen om liv i Italia, til virkelighet? For det er ikke bare meg som har hatt det bedre i Italia. Ludvig er astmatiker, allergiker og atopiker. Lille vennen min har virkelig slitt. Han bruker forstøverapperat med astma medisiner flere ganger om dagen, huden hans er full av kløende tørt utslett og han må smøres mye og ofte. I Italia ble huden helt fin!!! I tillegg pustet han så godt at vi våget oss å slutte på astmamedisiner også. På 14 dager tok han forstøver 3 ganger. (Da var det regnvær den ene gangen og i Tyskland de to andre.) her hjemme ville det vært minimum 28 ganger! I tillegg kommer ventoline i kammer flere ganger dagelig. Ludvig strålte! Sov som en engel å hadde det så godt.
Alerede første natt hjemme hørte vi han begynte å få tettere pust. Nå er vi tilbake på full medisinering igjen å fult smøre skjema da eksemet har blusset opp på magen igjen. Å flytte til et annet land med 3 barn er ikke bare, bare. Men det viktigste er jo jobb. Om Robert hadde fått seg en jobb der er vi ganske sikre på at valget hadde vært lett. Vi hadde pakket sammen å flyttet mot et lettere liv.
Desverre er det mange hindre i veien for at vi kan dra. Men jeg tror på det umulige. I allefall til jeg har prøvd så hardt at jeg vet det ikke er noen mulighet. Først får vi bli noen resere i Italiensk. Så får vi se om jeg en gang kan oppleve å føle meg i riktig land. Jeg føler meg hjemme i Italia, vi vet ungene og vi hadde fått det fantastisk der. Men, det er bare en drøm. En drøm med en liten bit av håp.
Nå kan jeg ikke rømme fra den virkeligheten som jobber i kroppen min. Jeg klarer ikke å overse smerten selv hvor hardt jeg prøver. Jeg har rett og slett en dårlig dag. En dag full av vonde tanker, savn, drømmer og sinne. Heldigvis er jeg god på å dra meg selv opp av søla. Jeg tillater meg ikke å bli liggende å kave for lenge. For jo mer møkkete man blir jo vanskeligere er det å bli ren igjen. Alikevel tillater jeg meg på slike dager som i dag å bare ha det litt kjipt. For jeg er et menneske. Livet går opp og ned.
Satser på en opptur i morgen. Jeg skal nå i allefall gjøre mitt for å lage meg en god dag.
Nå skal jeg lage meg en kyllingbaguett, ta litt Pepsi å se på TV. Å det beste med kvelden er at jeg skal gjøre et med han jeg vil bli gammel med.
Crohnsglede <3
søk opp crohnsglede på Facebook, Instagram, Snapchat og Twitter å legg meg til. Jeg er så glad for all støtte jeg får fra dere ledere. Jeg fortsetter kampen i å gi dere et ærlig å viktig innblikk i en kronikers hverdag. Uten filter eller hemligheter. Sammen kan vi kanskje klare det umulige? For det umulige kan bli mulig om man prøver hardt nok. Bort med tabuer og usannheter. Inn med ærlighet og opplysning. Om dere oppdager skrivefeil så er jeg en dyslektiker, så gi meg litt slækk.
Livet går opp og ned. Man må være sterk for å innrømme sine svakheter. <3
I går skrev jeg et laaaaangt blogginnlegg hvor jeg skrev inn hele intervjuet som ble gjort av meg i VG. Etter litt tenking kom jeg på at det kanskje ikke var lov, å tok det blogginnlegget bort inntil jeg fikk kontakt med journalisten. Hun kunne fortelle at å gjenfortelle ikke er lov, fordi det stykket ligger bak en betalingsmur. Altså: man må betale for å lese det. Jeg vet mange ikke fikk med seg intervjuet å hadde sett frem til å lese det. Desverre har jeg ikke lov til å skrive intervjuet i sin helhet.
Men jeg kan med mine egene ord beskrive hva intervjuet handlet om å på den måten gi dere et innblikk likevel.
Intervjuet skulle legge vekt på det å snu om på livet fra negativt til possitivt. Intervjuet tok utgangspunkt i når jeg var på det mørkeste i livet mitt å så ingen annen utvei en to valg. Døden eller livet. Som dere har lest valgte jeg livet. Å en utrolig tøff og lang prossess startet. Jeg måtte først og fremt innfinne meg med at jeg aldri kom til å få tilbake det livet jeg hadde før jeg ble syk. Rett og slett godta at livet var slik det er nå. Så sto det litt om å ha faste rutiner, stå opp om morgenen, komme seg ut, kle seg å stelle seg hver dag å sette små oppgaver og mål til seg selv.
I tillegg til meg var det også en coach som ble intervjuet som bygget opp under at man skal ha lov til å være lei seg når livet er tøft men at det lønner seg å tenke fremover og komme seg opp av kjelleren.
Jeg avsluttet intervjuet med å si at jeg ikke vil tillate meg selv å bli liggende i søla mer. Jeg kommer til å falle men å bli liggende er ikke et alternativ noe mer.
Dette er veldig kort forklart men jeg vil i tillegg lime inn noe jeg skrev i det innlegget jeg publiserte i går, fordi jeg mener det er så viktig å tenke på.
jeg er veldig fornøyd med intervjuet og bildene ikke minst. Jeg fikk tilsendt noen av fotografen som jeg deler med dere her. (Med tillatelse av fotografen.) Jeg tror på at livet kan være godt på tross av tøffe utfordringer. Mitt neste mål nå er å få media til å skrive om crohns slik sykdommen er. Altså usminket og ekte. Jeg brukte 8 år fra jeg bestemte meg for å leve til der jeg er i dag. Virkelig ingen quckfiks men virkelig verdt hvert skritt jeg tok. Jeg har lært utrolig mye om meg selv på veien. Om du sitter å føler livet er for tøft, begynn å ta grep. Små grep først som du kan mestre. Vi lever en gang. Ikke stå å se på livet forsvinne forbi deg. Nå er det på tide å hoppe på karusellen. Jeg har klart det, da kan du også.
I tillegg sto også noen få av mine tips til hvordan komme deg ut av den negative sirkelen. Disse tipsene som ble publisert i avisen vil jeg dele med dere nå men i tillegg vil det komme et eget blogginnlegg om det litt senere. Der vil dere få mine leveregler.
VIS OMSORG for deg selv. Unn deg noe hver eneste dag., noe du har lyst på og som gir deg en god følese. For at livet skal være bra må du ha det bra.
ENDRE FOKUS. Snu tankene dine fra “jeg klarer ikke” til “jeg kan”
GODTA AT LIVET er som det er. Ikke kast bort energien din på å kjempe for å få tilbake det du faktisk har mistet.
FINN NOEN å dele tankene med.
ØNSKER DU IKKE å snakke med noen, kan du skrive ned det du går å bærer på. Du kan brenne det etterpå, slik at du er sikker på ingen finner det etterpå. Det viktigste er å få det ut.
DU VET IKKE hvordan morgendagen blir. L E V!
Dette er noen få av mine små leveregler. Jeg tror på et godt liv på tross av mange vonde dager.
Crohnsglede <3
søk opp crohnsglede på Facebook å lik siden min. Der legges det ut alle blogginnlegg å andre relevante ting. Jeg kjemper for å gi kronikere en stemme, en bedre hverdag å ikke minst bryte ned noen tabuer. Jeg snakker om det få tør snakke om. Hvorfor? Fordi jeg ønsker at de som kommer etter meg å blir syke skal slippe å miste så mange år av livet sitt. Å bli syk betyr ikke at livet er over. Det betyr bare at det ble litt andeledes. Å vet du? Anderledes er bra. 🙂 følg meg på Twitter, Instagram og snap også.
Del gjerne innleggene mine. Jeg setter stor pris på dere som hjelper meg i kampen mot åpenhet og informasjon. Sammen kan vi klare det umulige. For selv det umulige er mulig om man prøver hardt nok.
Crohnsglede <3
igjen beklager jeg at jeg ikke kan dele innlegget. Om du alikevel ønsker å lese kan du lese innlegget på VG + ved å betale en liten sum for det. Linken til innlegget finner du HER
Litt skjelven er jeg nå kjenner jeg. Dagen før dagen. I morgen er jeg å finne i VG! Jeg er ikke hjemme en gang så håper noen av dere kan sende meg et bilde eller to av reportasjen.
Jeg har lest teksten, men ikke sett bilder. Krysser fingre for at det ble bra. Nå vil jeg benytte annledningen til å si at artikkelen er possitivt ladet. Det betyr ikke at jeg aldri har dårlige dager eller aldri er dritt lei. Om noen har fått det inntrykket ønsker jeg å si litt om det.
For jeg har virkelig et liv som er langt i fra rosenrødt. Men jeg prøver å være possitiv. Jeg mistet 8 år av livet mitt på å hate, være sint og mislike livet mitt. Jeg tillater meg ikke ned ditt igjen. For selv om livet mitt ikke ble slik jeg hadde tenkt, selv om livet mitt er fordømt tøft så har jeg det veldig bra. Jeg tok et valg mellom liv og død for snart 9 år siden. Jeg valgte livet å har bestemt meg for å gjøre det livet jeg har så fantastisk som mulig. For det er kun mine forventninger til livets innhold som setter begrensninger for meg.
Lykke er for meg noe helt annet nå enn hva det var før jeg ble syk. Men jeg har et bedre liv nå en det jeg hadde før jeg ble syk fordi jeg setter pris på livet. Jeg vet livet er i dag, for i morgen kan jeg bli slått i bakken. De dårlige periodene skal jeg ha gode dager å se tilbake på. Jeg vil ikke angre på noe, jeg er selv ansvarlig for mitt liv og min lykke.
Så livet mitt er beintøft men alternativet er jo mye værre? Jeg lever! Jeg er mamma til 3 nydelige barn, jeg har verdens beste mann og en familie jeg er glad i. Jeg har venner jeg ikke kan beskrive hvor mye jeg beundrer. Hvordan kan jeg da ikke være glad? I 3 år lå jeg omtrent på sykehus uten stopp. Ikke fikk jeg spise, ikke klarte jeg å dusje meg selv eller gre mitt eget hår. Jeg levde på morfin og intravenøst næring sammen med en haaaaug medisiner. Jeg vet hvor jævelig livet kan være, jeg vet følelsen av at død må være bedre en et liv. Derfor vil jeg sette pris på selv en dårlig dag. For noe possitivt er det selv med den dagen.
Jeg velger å skrive bloggen for å gi dere innblikk i mitt liv. Jeg har valgt å sette fokus på det jeg kan å ikke det jeg ikke mestrer. Det betyr ikke at jeg er frisk, det betyr bare at jeg har valgt å leve.
Husk VG i morgen. Der finner dere crohnsglede (Ida Vindstad) <3
Takk for at dere følger meg på veien min.
Crohnsglede <3
legg deg til på siden min på Facebook. Crohnsglede, der legger jeg ut alt av innlegg og konkurranser etterhvert. I tillegg vil det være mye spennende ting fremover. 🙂
jeg er også å finne på Instagram, Twitter og snapp. Følg meg i livet mitt om du har lyst. Om du finner skrivefeil så er jeg en stolt dyslektiker som ikke lar det stoppe meg i å gjøre det jeg elsker. Nemmelig å skrive.
Jeg har fått litt tid til å tenke de siste ukene. Ferie er virkelig en god ting. Jeg har store ønsker for bloggen å jeg har viktige kamper jeg er klar for å kjempe. Vi har i tillegg tatt et valg som vil gjøre min hverdag fremover litt tøffere en forventet men barna kommer først. Forteller mer om det siden. Jeg har så masse jeg ønsker å fronte, så mye jeg ønsker å ta tak i.
Jeg elsker virkelig å blogge å alt det har ført med seg for meg til nå. Å jeg er så takknemlig for at dere leser alt jeg skriver, deler innlegg og engasjerer dere på meldinger til meg. Jeg vet drømmen om mindre tabu om kroniske sykdommer og mer åpenhet er et hårete mål. Men jeg har bevist så mange ganger før at alt er mulig om man tar tiden til hjelp å lager veien mens man går den. Så jeg er klar til å ta et skritt om gangen i mot det å opplyse å gi et ærlig bilde om mitt liv som kronisk syk med morbus crohns og epilepsi. Les et viktig innlegg HER, det forklarer litt om hvordan livet mitt er på en dårlig dag.
Jeg har en side på Facebook som heter crohnsglede jeg ønsker å promotere litt. Der legges alle innlegg ut pluss andre spennende ting fremover mot høsten. Legg gjerne til venner eller andre dere ønsker å gi et lite innblikk i hverdagen til en syk men vanlig mamma. For jeg er først og fremt vanlig. Det syntes ikke på meg at jeg er syk. Jeg er som mange andre kronikere utrolig blid og utholden. Men det er det dere ser, det finnes også en annen side dere ikke kanskje før har forstått. Derfor ønsker jeg å gi dere en mulighet til å forstå og bli forstått.
Husk at ingen kroniker er like. Vi har alle våre historier som former oss som mennesker. Vi kan ikke sammenlignes med naboen eller tante “Kari”.
Jeg er nå på vei hjem fra Italia å befinner meg utenfor München. (Alt er bra med oss) jeg gleder meg til å komme hjem å ta fatt på nye skrive stunder . Nå kommer jeg snart i VG også noe jeg gleder meg til. Jeg elsker vinklingen som ble gitt der. For jeg lever nå, jeg vet jeg får tøffe tider så en OK dag skal jeg gjøre fantastisk.
Legg deg til på Instagram, snap og Twitter også. Søk opp crohnsglede. Også lik siden min på Facebook om du har lyst.
Litt inspirert fra Italia:
Arrivederci. (På gjensyn)
crohnsglede. <3
Om dere oppdager skrivefeil er jeg en stolt dyslektiker som trosser også det hinderet. Nå skal ingenting hindre meg i å gjøre det jeg liker.
Å reise med barn i bil kan være en prøvelse i seg selv. Vi startet turen mot Italia, tidlig en torsdagsmorgenen. Første etappe var veldig kort da den var fra huset til kaia i Larvik. I en desperat kamp mot klokka ble det bleieskift, gå igjennom lista med kosefiller, tutter, medisiner og tannbørster før vi stabla unger i bilen. På vei mot kaia var vi riktig fornøyde Med pakkingen, ungene og oss selv. At ho mor hadde pådratt seg øyekatarr på morgen fikk så være. Heldigvis hadde jeg dråper liggende da gutta hadde hatt det for litt siden.
Vi syntes turen over med superspeed er utrolig koselig. Tenk å få pannekaker, brus, is og pølser til frokost! Da er det ferie. I tillegg hadde de et flott show for barna som både var skummelt og gøy. Litt shopping i taxfree da vi må ha kjøregodt for neste etappe. Ungene oppførte seg eksemplarisk! Å velkjent er det, at om barna koser seg så koser vi voksene oss også.
Et raskt stopp i Danmark for å kjøpe brød, leverpostei og smør så var vi snart på vei igjennom danmark. I Danmark er det masse melkefritt så vi så for oss at det ville være det videre nedover i Europa også… Den antagelsen skulle vi nok ikke tatt. Heldigvis hadde vi tatt med oss det mest nødvendigste for Ludvig som er melkeallergiker. For at de kan putte melk i så mye er utrolig!
På tross av trafikk og en GPS som dro oss inn på en sidevei vi ikke kom oss ut av på mange timer så kom vi oss igjennom Danmark uten problemer. Ungene sov litt, fortalte eventyr og pratet. Vi stoppet på burger king i Flensburg å spiste middag å ungene kjøpte seg litt leker. Når alle vargode å Mette startet turen igjen. Målet var å komme seg ned mot Hamburg. Selv om det ble litt sent var ungene blide å fornøyde. Vi fant et flott hotell rett før Soltau. Der fikk vi suite for natten. Med stort badekar og flotte senger. Etter et bad på unger sovnet vi som steiner alle mann.
Vi leitet etter melkefritt forgjeves i Soltau å fant ut at vi må i større byer for å finne slikt utvalg. Det hadde vi ikke tid til. Heldigvis er Ludvig fornøyd med det han får.
Fredags morgen startet vi med frokost før vi pakket å dro videre. Denne dagen var målet Østeriket. At det skulle bli så på henge de håret hadde vi ikke trodd. På denne etappen måtte vi ty til litt iPad på de to største helt på slutten. Vi legger inn gode lange pauser med mat, lek og tisse/bleieskift. I Tyskland er det fantastiske rasteplasser med nydelig mat, fantastiske doer (mot 0.70 cent hvor du får en lapp på 0,50 cent som du kan levere når du handler noe å får det igjen på stasjonen) Dette er noe flere europeiske land skulle lært av. Samtidig sol lekeapparater er store og mange på hvert stopp. Jeg Elsker å feriere i Tyskland med barn rett og slett.
Med nød og neppe kom vi frem til Østerike ganske sent. Men å finne overnatting viste seg ikke å være like lett. Tilslutt fant vi et gjestehus som verken hadde do eller dusj på rommet. Men pokker heller. Vi var 5 trøtte slitene turister som var klare for å sove så da fikk det være. I Østerike fant vi en butikk som solgte litt babymat som var melkefritt. Vi shoppet vilt for å si det slik. Livredde for å ikke finne noe i Italia til Ludvig uten melk.
Lørdag var dagen vi skulle komme oss til Italia. Etter frokost satt vi oss i bilen igjen med blide unger utrolig nok. Robert var nok den som var mest sliten da han kjørte. Vi dro fra 20 grader i Østerike til å nå 38 grader i Italia. Endelig var vi fremme! Jubelen sto i taket! Etter ungenes ønske gikk vi rett i bassenget for å bade. Vi pakket ikke ut en gang.
Nytt innlegg om hva vi gjør i Italia kommer snart.
Jeg får ikke lastet opp bilder på dette innlegget for må ha pc. Så det kommer litt senere. Håper dere forstår at det blir litt få innlegg nå på ferie. Er så dårlig nett. Jeg har masse på hjertet å kommer sterkere tilbake.
Følg meg på snap, Facebook, Instagram og Twitter. I tillegg til hvordan jeg lever med sykdom så vil jeg skrive om mitt liv. Følg med. Søk opp crohnsglede. <3
Akurat nå føler jeg at det er godt å ikke være i Norge. For det er ikke bare i VG dere kan lese om meg om dagen. (19.juli kommer jeg i VG) Det er nemmelig slik at om dere kjøper Allers i dag vil dere finne 4 sider med meg å mine barn. 4 sider med en KORT versjon av mitt liv. Reportasjen er possitivt vinklet. Det betyr at det er ingen skrekk historier med. Kun koselige ting.
Så, om du har lyst til å bli bedre kjent med meg bak bloggen crohnsglede så kjøp Allers denne uken da vel. 🙂
som dere sikkert har fått med dere (i allefall mine faste lesere er vi i Italia om dagen. Vi nyter late dager med mye familiekos og god mat. Formen er nå stigene også pga varmen. I går var det 38 varmegrader i skyggen. Lillemann på 1 år takler det fantastisk. Å det gjør de to eldste også. Kommer et eget blogg innlegg om reisen nedover men nett er ikke bare bare her nede så blogging blir ikke første prioritet. Jeg vil alikevel si at det kan anbefales å kjøre Europa med barn. Det har gått strålende. Virkelig, ungenene har storkost seg å vi voksene også. Noen utfordringer møter man på men det tåler man.
Det største problemet var faktisk mat til Ludvig som har alvorlig melkeallergi. For brød osv var med melk i hele Tyskland. Vi fikk tilslutt tak i litt i Østerike å hamstret vilt. Her i Italia har vi funnet et brød uten melk å er dermed reddet. Har med oss EPI penn om uhellet skulle være ute. Håper selvfølgelig vi slipper å bruke den men tryggheten er god å ha.
tilbake til media så føles det egentlig litt godt å være her å få det hele litt på avstand. Føles jo litt rart dette her. Morro og rart. Håper dere har forståelse for at det ikke er så hyppig blogging fra meg nå i ferien. Lover å komme meg når jeg kommer hjem.
Ønsker dere en fantastisk dag. Å følg med på bloggen. Plutselig kommer det et innlegg. Følg meg på Facebook, Instagram, Snapchat og Twitter også. Søk opp crohnsglede å legg meg til. Om du oppdager skrivefeil så er jeg dyslektiker. Delinger blir satt pris på. Jeg fortsetter kampen for å gi informasjon og fjerne skam om det å leve som kronisk syk. Livet er nå, lev det.
Har du noen gang sett noen snike seg inn på handikap toalettet som overhode ikke er handikapet? Du vet, slike som ikke bruker rullestol. Gjerne kan det være damer i høye heler, en fjong veske og flott sminket. Eller en pen mann i dress med stresskoffert? Snakk om irriterende ikke sant? Burde jo kunne sminke seg på dametoalettet som alle andre. Hva mannen gjør vet jeg ikke, men noe er det. Dårlig gjort ikke sant? Ta for seg på den måten. Nei, tenk på de som er handicapet å trenger den doen. Rett og slett frekt! Jeg syntes vi burde bli flinkere til å si i fra til dem som tar for seg slik jeg. Slik at de kan skamme seg når de får høre hvor egoistiske de er.
Eller vent litt, er det slik dere som kjefter på oss tenker? Vi som ser friske ut å som i desperasjon tar den ledige doen, som kan gi oss litt privatliv i mens vi gjør det mest private du kan tenke deg. Noen ganger klarer vi ikke forsvare oss selv en gang, fordi vi føler oss så nedverget at ingen ord kommer ut av munnen vår. Om du hadde satt deg litt inn i ting hadde du forstått at mange sykdommer syntes ikke utenpå. Selv om jeg ser frisk ut har jeg et handicap uten tvil.
Jeg har morbus crohns. En autoimmun sykdom. Min sykdom gir store betennelsestilstander i fordøyelses systemet. Man kan få sykdommen fra anus til munn. I tillegg finnes Ulcerøs kolitt som kun går på tykktarm men som gir like symptomer. Å vi må ikke glemme de som sliter med irritabel tarm også. Jeg kan beskrive min hverdag ganske direkte slik at dere forstår at jeg ikke sminker meg når jeg med desperasjon i blikket smetter inn på handicap doen.
Jeg får akutt dotrang. Ikke slik at jeg må litt på do å kan kontrollert holde meg til jeg kommer meg ditt. Neida, her snakker vi eksplosjonsfare og gjerne med påfølgende smerter som er helt uutholdelige. Om du har omgangssyke ville du satt deg i en bås da? For oss med kroniske magesykdommer kan smertene vi får under dobesøkene være så ekstreme at vi kaster opp og besvimer. Noe som hører hjemme på en felles do?
Jeg har hørt mange som regelrett har blitt skjelt ut å nektet adgang til handicap toalettet. Dette gjør meg så forbanna. Se for deg om du allerede hadde hatt uhell da. At du rett og slett ikke har rukket frem. Du er så flau og uvel der du smyger deg inn på et handicap toalett for å skifte og vaske deg. Plutselig kommer det noen du ikke kjenner som nå er på et oppdrag. Oppdrag stopphandicaptoalettmissbrukerne. Med sinne, høy stemme og grusomme ord står du der å hyler mot et menneske som kanskje har opplevd det som for deg er utenkelig at voksene gjør.
Det finnes slike dokort i Norge som vi med sykdommene kan bruke. Men dessverre er det ikke alle som har dette eller de ikke har det med seg. For om vi må på do har vi ikke tid til å lete etter kortet, vi må løpe og det NÅ! Så derfor ønsker jeg å gi viktig informasjon til dere som ikke har god nok informasjon. For jeg håper det er det som er problemet her, ikke at du er så ond og maktsyk.
Så neste gang du ser ei eller en som smyger seg inn på handikaptoalettet. Hold deg for god til å stå med pekefingeren. Om du har så stort behov så finn noen andre å hakke på. Er snakk om en do, ikke en plass vi skal oppholde oss på i timesvis. Om dere gir oss et smil isteden for stygge blikk kan kanskje en allerede jævelig dag bli litt bedre?
Ta dere sammen, alle handicap syntes ikke på utsiden. Drittkjærringa er lei. Alle handicap toaletter burde vært merket med: Husk ikke alle handicap er synlige.
Crohnsglede <3
Følg meg på min Facebook side HER. Bli med på min vei mot åpenhet, ærlighet og fjerning av tabuer. Jeg er en kroniker, en stolt en. Om du oppdager skrivefeil så legg bak øret at jeg er dyslektiker. Del om du har lyst. 💜
Jeg er bare raskt innom for å fortelle dere noe. Føler jeg har holdt det hemmelig lenge nok. For å være helt ærlig var jeg nesten i tvil om det ble noe av, da fotograf aldri ble avtalt.
Sent i går kveld ble det 100% sikkert. I dag kl 16.00 skulle fotografen komme. Jeg har hatt 3 unger hjemme, pakket til hele hurven for mange uker på tur. Med andre ord: det som møtte fotografen var lettere kaos og stressa mamma med baby på armen og en gutt på 4 som var fryktelig nyskjerrig. Heldigvis hadde min svigermor kommet til unnsetning for å passe på ungene så han fikk fotografert i fred.
Fotografen var kjempe hyggelig. Selv om jeg har blitt fotografert noen ganger nå, så er det så ukomfortabelt. Men moderjord ville ha oppmerksomheten mot henne mitt i fotograferingen. For når jeg står på et jorde med korn opp til puppene åpnet himmelen seg å tordnet hamret til. Vi sprang inn under tak å ble stående å se på det fantastiske været. Fotografen ville utnytte været og fotograferte i vei i mens regnet bøttet ned å uværet herjet rundt oss.
Like fort som uværet kom forsvant det å solen tittet frem. Vi fortsatte å ta bilder i en god stund til, å om han ikke får noen brukenes bilder så finnes det desverre ikke noe håp for meg. 🙂 Jeg følte meg faktisk komfertabel etterhvert, noe jeg aldri før har opplevd.
Saken skal være en feelgood ting. Om livsglede og tanken’s makt, hvordan jeg snudde livet fra å fokusere på alt jeg ikke kan, til alt jeg klarer.
Helt utrolig stas for lille meg rett og slett. Jeg hadde aldri trodd dette når jeg startet å blogge for noen måneder siden. Jeg tror på det umulige, jeg tror at om man tør så ligger det muligheter der ute. Jeg tør, jeg ønsker og jeg vil jobbe hardt for å nå målene mine. Jeg ønsker å være en stemme. Jeg håper noen kan få lyst til å ta tak i livet sitt å tørre å leve igjen. For livet er fantastisk, man må bare se på muligheter å ikke hindringer.
Sånn da har dere fått greie på det. Nå må hu mor i dusjen. Kroppen er veldig sliten å sliter med muskler og ledd i dag. Er en god stund før jeg kan legge meg. I morgen går turen med super speed over til Danmark. Å ferden mot Italia er i gang.
Følg med på bloggen, Snapchat, Facebook, Instagram og Twitter for oppdateringer underveis. Vi gleder oss veldig. Jeg ønsker å kjempe for oss kronikere som ikke har en tydelig stemme i samfunnet. Jeg er ærlig om tabuer og skambelagte tema’r. Hvorfor? Fordi det kan være med på å gjøre livet til de som kommer etter meg lettere. Å være syk er tøft, enda tøffere når omverden ikke forstår omfanget. Om dere oppdager skrivefeil er jeg dyslektiker.
