God lørdag. 🙂 her ligger jeg, Med sminka fra i går. (FY!!) Bruker litt tid i dag. Siste ukene har det vært lite avslapning å jeg er sliten. Sliter veldig med vonde ledd om dagen. Men vet slikt vær som vi har nå hjelper. Bare å smøre seg med tolmodighet.
Mens jeg ligger i senga med vinduet oppe å hører fuglene som kvitrer, ser solens deilige stråler leke seg med bjørka rett utenfor, som begynner å bli lysegrønn av små museører (blad). hører jeg mine 4 fantastiske oppe. Hører Elida som stolt roper på pappa å han kommer springende. Ludvig som er treig av seg øver seg på å sette seg opp selv om dagen, å får utrolig mye støtte og klapping av oss rundt.
Jeg hører Isak og Elida som spent lurer på hva vi skal i dag. Vi skal på stranda. Det er noe de har ønsket seg en stund å slike dager må nytes. Jeg er utrolig heldig. Jeg har noen å kjempe for. Jeg har en fantastisk familie som trenger meg. Det gjør det mye lettere å fungere, smile å trosse ting. Jeg vil oppleve alt livet har å tilby.
Joda, noe må glippe men det viktigste som innebærer ungene mine det kjemper jeg for. Man glemmer ikke det vonde for all del men det er verdt å smile forbi. Opp å ta noen smertestillende, en varm dusj å ut å nyte livet. Blir jo ikke mat på meg før vi kommer hjem for å prøve å unngå uhell men det er jeg vant til. 🙂
Jeg ønsker alle dere som leser crohnsglede en nydelig lørdag. Se rundt deg, se på alt du har, lukk øynene dine å lytt til vårens deilige lyder. Kjenn solen som treffer annsiktet og gleden ved å få leve. Vi er heldige som kan gå ut i verden. Selv med forskjellige personlige kamper er livet verdt å leve.
Når man har en sykdom med usynlige skavanker som jeg har, er det en ting vi virkelig hater. Vi syns det er skummelt å møte nye folk. For det betyr uendelig mange potensielle spørsmål og ubehagelige situasjoner. Jeg har mange ganger ønsket å la være å dra istede for å måtte svare på alle disse spørsmålene.
Men jeg presser meg fordi jeg elsker jo å leve, jeg elsker jo mennesker. Med dundrende hjerte, skjelvende og svette hender setter jeg meg i slike situasjoner støtt og stadig. Det første spørsmålet en alltid må svare på er: Ja, hva driver du med da Ida? Hva er jobben din? Alle vet at jobben er mye av din identitet. Så hva skjer når du ikke jobber? Når du i tillegg er ung ufør av en sykdom ingen ser? Med tårer som presser på svarer jeg sannheten. Jeg sier at jeg er kronisk syk å dermed ufør. I det ordene forlater min munn gransker jeg motakeren. Motakerens reaksjon betyr ALT. En negativ reaksjon kan potensielt slenge meg rett i kjelleren. Jeg gransker blikket, kroppspråk å tilogmed hvilke ord du velger å bruke til svaret ditt.
Jeg har vært borti noen som har sagt: Ja vel? jeg ser på dem at de nesten får avsky for meg. Alle mennesker vil forsvare seg selv så jeg begynner å ro… Jeg bruker alle krefter jeg har for å redde relasjonen mellom meg å et menneske jeg aldri før har møtt. Noen ganger med hell, andre ganger ikke. Jeg svelger klumpen i halsen og blunker vekk tårer før jeg smiler til de rundt meg, Klar for nye spørsmål. Kroppen er nå i kriseberedskap, alle mine pigger er ute. Jeg er klar for å forsvare meg selv.
Så er det noen som våger seg på å spørre hva sykdommen min er. De har kanskje aldri hørt om Crohns slik som mange andre. Nok en gang tennes alle varsellamper i min kropp. Hvor går grensen? Hvor mye kan jeg si uten å miste verdigheten min? Jeg begynner ofte med den medisinske forklaringen. At man får betennelser og store sår i fordøyelsessystemet. At om man har Crohns kan man bli rammet fra anus til lepper. Så stopper jeg, jeg gransker så motageren. Ser personen fortsatt meg rett i øynene uten å vike blikk, står personen uanstrengt uten å fikkle med hendene? Ja da er det trygt å fortsette.
Ofte spør noen hva sykdommen innebærer for meg. Hvor detaljert skal man være på en fest? Skal man legge ut om diare, blod, oppkast, smertehelvete og tortur? Kanskje det er det man skulle gjort, for at de skulle forstå. Men så er det den verdigheten da. Vi pakker inn ord som smerter, mange doturer, kvalme osv i rosa cellofan papir i håp om å ikke skremme.
Å slik fortsetter vi vår jobb om å beholde verdigheten vår. Vi tømmer kroppene våre totalt for krefter. Men når sannheten er fortalt og motageren gir positiv respons så føler vi en enorm glede samtidig som vi er utslitte. Da vet vi hvor vi har den personen i allefall.
Det er slik jeg føler det etter at jeg startet denne bloggen. Jeg har fortalt skyggesidene ved Crohns. Jeg har gitt dere et innblikk i noen av mine største hemligheter. Når jeg poster et innlegg med tunge og vanskelige temaer sitter jeg med hjerteklapp og svette hender. Når jeg ser en melding dukker opp så tørr jeg nesten ikke åpne den. Når man velger å være så åpen om tema som er tabu og fordommsfult føler man seg blottlagt. Men, jeg kan si at det er verdt det. Jeg har fått så masse gode tilbakemeldinger at jeg VET jeg har gjort det rette med å starte bloggen. Jeg skammer meg ikke mer. Nå skal jeg med rak rygg fortelle alle som gidder å høre om virkligheten. Jeg skal snakke om tabuer og få folk til å tenke. Jeg ser at min åpenhet gjør en stor forskjell for andre. Så jeg er skjelven, lykkelig og klar til å brette opp armene, møte verden med et smil og klar for å bryte nye tause tabuer.
Dette er et innlegg om noe som er utrolig sårt og vannskelig for meg. Selv nå som voksen, vennskap. Det vil bli langt men jeg håper dere tar dere tid til å lese. Jeg har fått en unnskyldning fra en av disse som du kan lese HER
Jeg hadde aldri hatt skikkelig gode venner før 8.klasse. Da ble jeg del av en gjeng som jeg så opp til, var glad i og som var mine beste venner. Faktisisk mine første beste venner. Jeg var et lubbent barn som overhode var noe skjønnhet. Jeg ble ofte mobbet på barneskolen fordi jeg var for voksen å fordi jeg var en geleklump. Derfor hadde jeg aldri kjent på ekte vennskap før jeg ble en del av jentene.
Jeg husker jeg gråt av lykke når jeg forsto at dere faktisk likte meg slik jeg var. At dere syntes jeg var fantastisk, at dere ville være med meg var nesten for godt til å være sant. Mine foreldre opplevde for første gang at jeg følte meg lykkelig og godtatt. Vi har så mange minner. Jeg kan ofte kjenne en lukt å tenke på dere. Som lukten av vått gress gir meg minner om jentekvelder med taco, besøk av gutter som lånte jenteklær osv. En sang kan gi minner om telttur og lyden av gresshopper gir meg minner om den siste sommeren før vi begynte på vidregående. Da vi var sammen hele sommmeren fordi vi klarte ikke være fra hverandre.
Vi har så mage gode minner som jeg aldri kommer til å glemme, selv om disse minnene nå gir meg klump i halsen og tårer i øynne. Som venner gikk vi også i gjennom kriser. Krangling, diskusjoner, kjærestebrudd osv. Men største krisen var når mamma`n til hun ene ble drept i en ulykke. Det var en tragedie. Vi var sammen dag og natt. Vi sørget sammen, vi gjorde ALT for vår venn i sin aller største krise. Vi kjempet for hverandre.
Men så flyttet jeg til Horten. Jeg ble syk å dere som jeg så ofte, så jeg skjeldnere å skjeldnere. Jeg forstår det godt for det må ha vært utrolig skremmende, å se noen du bryr deg om så syk som jeg var. De gangene dere kom på besøk prøvde jeg alt jeg kunne for å holde meg oppdatert på dere alle. Når dere gikk ut døra knakk jeg sammen i sorg. Jeg savnt dere, jeg savnet livet. Alle som har lest bloggen vet at jeg gikk en tøff tid i møte. Jeg kjempet en enorm kamp. En kamp ingen forsto, ikke engang dere som var mine beste venner. Jeg var så redd, jeg gjore mange dumme valg. Valg jeg der og da ikke var istand til å forstå konsikvensene av. Valg som førte til at jeg mistet mine bestevenner.
Vi som skulle sitte sammen på gamlehjem med hver vår drink, vi som skulle være med i hverandres bryllup, støtte hverandre mellom graviditeter, babytid og familieliv var plutselig slutt. Jeg mistet dere når jeg trengte dere som mest. Jeg mistet dere når jeg var helt i kjelleren. Når jeg hadde mistet alt i livet mitt. Når alle katter var ute av sekken å jeg skulle ta fatt på å fikse livet mitt igjen tok vennskapene til dere slutt.
Kun ei sto ved min side å har aldri sviktet å hun betyr mer en noe annet. Jeg var så redd, livet jeg hadde levd i mange år som syk skulle snues fra elendighet, avhengighet, gråt, smerte og negativitet til livsglede. Jeg skulle gå den tøffeste veien et menneske kan gå, å det uten dere. Jeg har grått så mange tårer. Jeg har i desperat håp om å få dere tilbake skrevet til en av dere. Jeg hadde levd halve livet mitt med dere. Jeg viste ikke hvordan jeg skulle klare meg uten dere, når jeg trengte dere som mest.
Jeg klarte det uten dere, Jeg sitter nå som mamma til 3 nydelige barn, har mann og er ei fantastisk jente fordi jeg har vært i helvete og tilbake til livet igjen. Jeg klarte hver skritt uten deres støtte og klemmer. Men det har kostet. Jeg har savnet dere mer en dere vil forstå. aller mest den dagen jeg etter alt jeg har vært igjennom kjøpte mitt eget hus. De dagene noe fantastisk har skjedd i livet mitt har jeg savnet dere å dele det med. Jeg har savnet å ta den telefonen til en av dere. Jeg er heldig som har mage andre fantastiske venner som jeg kan dele nyheter med, venner som aldri har sviktet eller vil svikte.
Jeg har funnet nye venner.Jeg som aldri trodde jeg kunne stole på at venner ikke forsvant fra meg igjen, har nå mange fantastiske venner i livet mitt. Jeg er RIK på fantastiske vennskap. Selv om dere ikke fysisk har vært tilstede i mitt liv de siste 8-9 årene, har dere hatt større betydning for disse en dere forstår selv. Jeg bestemte meg den dagen jeg hadde mistet alt, at jeg skulle bevise dere at jeg hadde vært vært å kjempe for. At deres frykt var feil. Jeg kunne bli noe fantastisk selv om det så svart ut. Dere skal vite at jeg tilgir dere for at dere ga meg opp. Jeg kan forstå det og. Jeg kommer aldri til å glemme alle fine kveldene med taco, latter og glede. Det er de jeg har gjemt innerst i mitt hjerte. Jeg har begravd vårt vennskap, jeg har det helt fint uten dere. Men savnet og følesene jeg følte når jeg alene kjempet min største kamp sitter i. Vi blir aldri VI igjen. noen sår vil aldri repareres. Men dere skal vite at dere har en spesiell plass i hjertet mitt. Jeg kjempet for å bevise dere, at jeg hadde vert verdt å kjempe for.
Jeg vil også si at etter en samtale i dag er det mange årsaker til at ting ble slik det ble. Jeg er uten tvil en stor årsak til det. Jeg har gjort så utrolig mye jeg er lei meg for. Jeg har såret mange. Jeg har tidligere og sagt hvor lei meg jeg er for alle som jeg såret i en tid jeg husker lite fra. Jeg var psykisk og fysisk ikke til stede. Jeg var i bunnen av kjelleren. Jeg bærer INGEN nag til disse. Jeg er stolt av å ha hatt dem i mitt liv. Jeg savner dem masse å vi burde pratet sammen den gangen. Jeg skrev IKKE innlegget for å fraskrive meg noe annsvar for den som har ansvaret for mitt liv er jo meg. Så jenter, ikke misforstå innlegget som noe annet en at jeg savner dere, at jeg skulle ønske ting var anderledes og at jeg er utrolig lei meg. Jeg vet jeg er årsaken til at ting ble vanskelig. Men vit at jeg har gjemt dere innerst i hjertet mitt. At dere var med meg på kampen selv om dere ikke fysisk var her. Jeg burde også kjempet for dere. Men jeg hadde ikke krefter. Å når jeg hadde kommet meg nok ble det for vanskelig. Jeg var FEIG. Så vi er alle ansvarlige for det. Ville bare at innlegget ikke skal missoppfattes som at jeg legger all skyld på dem. jeg er veldig glad i dere.
<3
Jeg vet mange kronisk syke mister vennene sine. Fordi det blir for skummelt, tøft og vanskelig. Men vi syke trenger dere mer en noen gang. Ikke gi oss opp. Vi vet ting er tøft, vi vet ting kan være kjipt. Men ekte vennskap skal jo tåle slikt? Ta vare på gode vennskap.
Det er en ting jeg forundrer meg over, en ting jeg sliter med å forstå. Jeg klarer ikke forstå hvorfor man skal heve den moralske pekefingeren så fort man får en mulighet. Man ser det overalt, å dette er oftest rettet mot kvinner. Helst fra kvinner selv å eksemplene er mange.
Se på mammapolitet foreksempel. Om en mor i oppgitthet skriver på et mammaforum at hun har blitt sint på sin trassige 3 åring. At hun skrek til barnet og bar det inn på rommet. Da kunne hun like gjerne ha skutt seg selv. I løpet av sekunder bombanderes den allerede utslitte mamma`n som søkte råd. Hun bombanderes av meldinger som: Du skulle ikke vært mor. Stakkars barnet ditt, du skader det for livet. Barnemisshandling. Håper noen som kjenner deg ringer barnevernet. osv… Herreguuud, ikke kom her å fortell meg at du som mor ALDRI har mistet besinnelsen? da tror jeg enten du lyver så du fortjener en medalje i skuespill eller du rett og slett driter i regler. For en eller annen gang i løpet av mammatiden blir nok, nok. Hvorfor gjør mødre dette? Er det for å føle seg som en bedre mor selv? er det for å bare lage diskusjoner? er det bare for å være bedriten? Jeg forstår ikke! hva om man istede hadde gitt gode råd, gitt trøst og forståelse. Hvorfor skal mange konkurrere i å være best?
Også er det valgene vi kvinner gjør. Om en mamma velger å legge ut bilder av seg selv i sexy undertøy eller gudforby naken på facebook eller andre steder. Kanskje det er jobben hennes? at hun er modell, eller at hun rett og slett er stolt av kroppen sin. Så vil det løpet av kort tid fylles med negative og stygge komentarer som rett og slett er mobbing i kommentarfeltet. Noen drar paraleller mellom nakenhet og det å være en dårlig mor. Noen gir klar beskjed hvor stygg hun er. At hun er oppmerksomhet syk osv. Hvorfor gjør kvinner slik? Kan ikke vi kvinner være stolt av kroppen vår uten å være utekkelige? Uten at vi er selvopptatte?
De er dårlige mødre som ikke tenker på hva de stakkars barna deres vil føle om 16 år når de finner bilder av mor i undertøy. Hadde jeg funnet bilde av min mor i sexy undertøy hvor hun så fantastisk ut, ikke minst var stolt av det selv hadde jeg faktisk blitt STOLT. For jeg mener vi kvinner skal være stolte av oss selv. Vi skal ha lov til å like kroppene våres. Nei, jeg er drittlei hva kvinner kan få seg til å si. Dere pressiserer at det ikke er sjalusi men jeg sliter med å tro det. Om man ikke har noe pent å si så holder vi munn.
Om en kvinne har tatt et valg som er anderledes en steriotype av en kvinne, så skal jeg love deg hun får tyn. Å av hvem? kvinner. Se foreksempel på kvinner som er mødre å jobber turnus på båt/plattform. Andre mødre/kvinner hagler rundt seg med kommentarer som, hun må jo være selvopptatt, at hun ikke kan være glad i barna sine, at hun ikke burde hatt barn, hun burde fått en annen jobb i det hun ble mor osv.. Men hva hvis det fungerer for den kvinnen og hennes familie? hvilken rett har andre til å mene det er feil? Finnes det bare en riktig måte å gjøre ting på? Å hvem bestemmer hva den er?
Også er det de unge mødrene da. Å hjelpes meg for noen drittunger, og ikke minst mødrene til de unge mødrene igjen. De burde jo hindret barnet sitt i å ha sex.. Unge mødre går en utrolig tøff vei for å bli akseptert av mange andre mødre. De blir fulgt med haukeblikk. De diskuterer og sladdrer om dem. De stakkars mødrene som virkelig burde fått all hjelp og støtte fra de mer erfarene får det motsatte, en kald skulder.
Jeg vet mange kvinner ikke er som beskrevet over men jeg ser så utrolig mange tilfeller på det motsatte. Hvor kvinner kan råtte seg sammen som ulver i løpet av et sekund mot et stakkars kvinnemenneske som er litt anderledes.
Kan vi ikke holde oss for gode til å heve pekefingeren ovenfor hverandre? Vi bør hylle hverandre, støtte hverandre og stå samlet som et lag. Det er ingen konkurranse i å være best. Det finnes ingen fasit. En god mamma kommer i mange varianter. En stripper kan faktisk være en bedre mor en ei som jobber i barnevernet. Jeg syntes det er trist å se kvinner som anngriper hverandre, tråkker på dem som om de skulle vært en siggarettsneip. Vi burde jo heller vise omsorg, oppmuntre og heie.
Jeg håper vi kvinner kan ta oss sammen. At vi kan stå sammen om fremsnakking og oppmuntring. Om vi er bekymret for noe, eller lurer på noe, så spør vedkommende. Ikke spør naboen eller lag din egen sannhet. Det finnes ikke en måte å gjøre noe på. Hvem skal bestemme hva som er riktig eller gal måte å gjøre ting på? kan vi ikke stole nok på andre kvinners bedømmelseskraft til å ikke legge oss opp i dems valg?
Innlegget virker nok litt krast å det er det også. Jeg vil vi skal stoppe andre kvinner i å tråkke på andre. Vi jobber så med mobbing på skole. Ungene våre skal ikke bli mobbet eller mobbe noen. Men vi voksene da? Burde ikke vi ta oss sammen å gå forran som et godt eksempel?
Ha toleranse og godhet mot andre, Om du ikke har noe pent å si så lar du være.
Crohnsglede blir engasjert. 😉
følg meg på Instagram, Facebook, snap og Twitter. Søk etter crohnsglede og legg meg til. 🙂 del om du har lyst.
I dag er en slik dag hvor jeg kjenner på gleden av livet. Eller, det gjør jeg hver dag. Jeg elsker å våkne, høre Ludvig som ligger å skravler i senga si og det deilige smilet han gir oss når vi tar han opp. Jeg elsker når Elida og Isak kommer blide og hoppende opp i senga vår. Også ligger vi bare slik alle fem. Prater, ler og starter dagen rolig. Fridager midt i uka er utrolig godt for store og små. I det siste har det vert mye tyngde på innleggene mine. Å det med god grunn. Men så er det noe helt annet jeg også vil formiddle med denne bloggen, nemmelig livsglede. For 15 år siden var jeg innlagt på sykehus. Jeg var kjempe syk. Jeg var en kropp uten krefter, glede og med masse smerter. Jeg drømte om å oppleve livet igjen. Ikke viste jeg at livet skulle bli mye bedre en jeg drømte om. Livet skulle bli FANTASTISK.
Jeg har siden jeg var 8 år hatt et liv med mye sykdom, annsvar og vonde opplevelser. Jeg har måttet si adjø til min pappa mange ganger fordi han har vært så syk. Han har kjempet mot døden, selv hvor vondt det var så endte det godt, han vant over døden. Jeg ble syk som 17 åring å har kjempet i motvind og oppoverbakker. Selv hvor mørkt det har vært har jeg aldri gitt opp. Jeg har kjemet for å få oppleve livet igjen.
Nå er jeg 31 år. Jeg er så forferdelig lykkelig. Joda, om jeg hadde vært frisk og aldri opplevd alt jeg har opplevd i livet mitt ville jeg nok sett på det livet jeg har nå som ekstremt kjedelig og kanskje til og med grusomt. Men jeg vet hva grusomt er. Grusomt er når du er så syk at du ikke klarer å dusje selv, at du har så mye smerter at du blir gal, at rumpa er et eneste stort sår osv… Så derfor sitter jeg her å tenker på hvor heldig jeg er. Jeg fokuserer IKKE på alt jeg ikke kan. Jeg fokuserer å alt jeg klarer, Jeg står opp hver dag til samme tid, sminker meg, kler på meg pent og smiler. For jeg vet hvordan det er å ikke klare å komme seg ut av sengen. Jeg spiser mat å nyter smaken for jeg vet hvordan det er å gå uten å spise måneder av gangen. Jeg nyter å være i mitt eget hjem for jeg hvet hvordan det er å bo på sykehus måned etter måned.
De som kjenner meg beskriver meg som ei som aldri klager. (selv om jeg føler jeg ikke har gjort annet i bloggen, men det er for å få andre til å forstå) De beskriver meg som possitiv og ei med bein i nesa. Å jeg er ganske enig. Jeg er veldig opptatt av lykke. Jeg vil så gjerne at alle syke skal ha håp om et fantastisk liv. At alle friske skal se gleden i alt livet er, å ikke alt det mangler. For livet mitt er helt nydelig. Å faktisk så vet jeg ikke om jeg ville ungått alle de nedturene jeg har vært igjennom i mitt liv om jeg hadde kunnet. For da hadde ikke jeg blitt meg. Jeg er stolt av alt jeg har klart. Jeg er stolt av hvordan jeg hver dag gjør den fantastisk.
I dag skal jeg intervjues av lokal avisen.Jeg fikk en mail om at de hadde lest bloggen å ville møte meg. Da har JEG blitt lagt merke til. Jeg vil si til dem som jeg skriver her. Jeg skriver blogg for å gjøre en forskjell. For å åpne lukkede dører, tråkke på tabuer å få livsglede tilbake på agendan.
Så nå må jeg komme i gang. Vi blogges seinere. Å takk, takk for at du leser, deler og gjør en forskjell i mitt liv. Dere betyr masse for meg. Må solen skinne over dere i dag. Se på alt du har, istede for det du ønsker deg. Se på det du klarer istede for det du ikke makter. Se på deg selv å smil. Gjør denne dagen til en fantastisk dag.
Jeg utfordrer deg til å skryte av deg selv til noen. Si noe possitivt om deg. Jeg kan begynne å si det til dere: jeg syntes jeg er vakker når jeg smiler.
Samboer, 3 barn og kronisk syk med sykdommen morbus Crohns og Epilepsi. Dette er ingen ROSABLOGG men en blogg om livet som mamma, syk og om drømmen min. Om du har noe du vil jeg skal promotere så ta kontakt. Bloggen vokser i stor fart å jeg gir meg ikke. Jeg er en crohnsfigter. Fuckcrohn velkommen crohnsglede.
Kjære alle lesere. Bloggen er under forandringer om dagen. For at det skal bli bra må jeg nå poste noen innlegg fremover som kan virke litt meningsløse. Jeg skal få knapper man kan trykke på med info om meg, kontakt osv. Men for at det kan legges inn på knappenne må innlegg lages om det. Så håper dere har litt forståelse nå. Min kjære fetter jobber på spreng for at jeg skal få en fin blogg som er leservennelig og stilren. Det vil nok og se litt rart og rotete ut innimmelom men det blir snart perfekt.
Jeg kommer til å merke innlegg som skal til knappene som “info” det for at dere skal forstå at det ikke er et skikkelig innlegg. Beklager ulempene dette blir under veis.
Men gleder meg til resultatet. takk for at dere er med meg på Crohnsglede sin reise. Hilsninger fra Ida.
I kveld skal jeg skrive om noe jeg fikk rett i fleisen. Jeg fikk en melding av mamma`n min. <3
Det var en ting jeg ikke var helt forberedt på ved å starte en så ærlig blogg. For jeg har lagt min sjel i å skjule sannheten for mine foreldre.Sannheten om alvorlighets graden av Crohns. Jeg var 17 år når jeg ble syk. I starten lot jeg foreldrene mine være med på alt. Men så begynte jeg å legge merke til hva det gjorde med dem. Jeg så min mor virkelig slite. Hun jobbet for meg 24/7. Mamma og pappa sluttet å leve. De ble kun pårørende.
Så jeg tok et valg jeg da syntes var riktig. Et valg jeg mente var det beste. Nå er jeg mamma selv og jeg kan si at det valget var feil. Jeg valgte å støte foreldrene mine bort. Jeg ville ikke lenger ha de med på undersøkelser/legeundersøkelser. Det fordi jeg så dems bekymring å jeg hatet det. Jeg hatet å se at jeg laget “problemer” for de. For det var slik jeg så det. Jeg begynte da med den MASKEN min som du kan lese om i dette innlegget HER. Jeg valgte aldri å si sannheten. Jeg svarte/og svarer: det går greit, når noen spør om hvordan jeg har det. Jeg hater å si det går dårlig. Jeg er livredd for hvilke bekymringer jeg legger på skuldrene til de som spør. Samtidig som det gjør at jeg slipper å føle på disse grusomme følesene. Følesene av maktløshet, uverdighet, utmattelse og redsel.
Men så begynte jeg med denne bloggen da. Å mitt livsviktige prosjekt ble plutselig avslørt. Min mor som virkelig har vært den som trodde hun kjente meg har kanskje følt seg lurt og urettferdig behandlet. For jeg har jo ikke vært ærlig. Jeg har i beste mening svart at det går greit. Mamma har nok ikke trodd meg helt når jeg sa det går greit, men hun hadde ikke i sin villeste fantasi trodd at sannheten var slik.
I går fikk jeg en meldig av henne.
Når jeg fikk den meldingen forsto jeg at det jeg har gjort i beste mening i mange år har vært feil. Jeg har gjort det for å skåne dem. Men vil man som mor og far skånes? Jeg er selv mamma til 3, hjertet mitt vrenges av tanken på at en av dem skulle mene at min lykke var viktigere en å si sannheten til meg. Heregud, jeg er mamma`n dems. Jeg vil kjempe for dem til jeg dør. Om de lar meg kjempe da...Så kjære mamma: Jeg vil si at jeg gjorde alt i beste mening. Jeg ser nå at valget jeg tok når jeg var 17 var feil. Å jeg er lei meg for at du føler på føleser av utilstrekklighet, sorg og smerte nå. For det er ikke din feil.
Jeg gjorde det MANGE kronisksyke gjør. Vi vil ikke være til bry, vi kjemper for å ikke la sannheten komme frem. For vi vil ikke gi mer bekymringer en dere rundt oss allerede har. Så kjære foreldre og pårørende til kronisk syke:Ikke godta svaret Det går greit. Ikke tro det er sannheten bestandig. Det er ikke sikkert vi orker å prate om det, men sannheten er MYE værre en du tror. Vi bare kjemper. Vi kjemper for å holde masken. Vi kjemper for verdighet og lykke. Vi kjemper for normalitet. Å desverre vil det føre til at dere føler dere utilstrekklige. At dere ikke forstår.
Å derfor startet jeg bloggen. Slik at syke kan bruke den som et komunikasjonsmiddel. Når ting blir for vanskelig å si. Eller at pårørene ka lese og skjønne hvordan det er å leve med sykdom. Vi kan se så sterke ut, vi kan smile og le. Men om du ser godt etter så finnes det en maske på oss. bak den er sannheten en helt annen. Den er brutal, vond og tøff.
Jeg har snakket med foreldrene mine mye den siste mnd. Jeg er nå 31 år. Jeg er voksen å har stiftet min egen familie. Å det er viktig at de forstår at jeg tok valg underveis som jeg mente var de beste. Å det vil andre syke gjøre også. Vi gjør det vi tror er best for andre. For kronikere blir ofte flinke på å glemme seg selv. Jeg skriver bloggen for å snu dette litt. Kanskje kan en av innleggene brukes til å prate sammen om ting. Kanskje kan en mor eller far forstå at sannheten er en helt annen en dere tror.
Sannheten med og uten maske er to forskjellige mennesker.
Kjære alle mine lesere: Nå har jeg skrevet på denne plattformen i 1 mnd. På den mnd har jeg opplevd å vært 2 ganger i nettavisen (håper på fler), jeg har blitt kontaktet av flere spennende prosjekter, jeg har stortsett 1000 lesere eller fler dagelig. Faktisk opp til 5700 lesere på en dag. Innlegget om sykepleiere som du ka lese HER er delt over 5000 ganger på facebook! Det er helt utrolig at innleggene mine engasjerer. Jeg får dagelig mailer, meldinger og pm fra syke, pårørende osv. Jeg setter så pris på det. Jeg håper dere fortsetter å skrive til meg. Om dere har tips til ting jeg skal ta opp så kjør på. Jeg er så utrolig takknemmelig for all respons. Drømmen min er å røre litt i grøter som ikke har vært rørt i før. Drømmer om en gang å holde kurs/samlinger for pårørende, venner og for de syke selv. Et sted hvor alt er lov, hvor tabuer skal brytes og livsglede skal brukes. Å drømmen min vil jeg jobbe med hver dag. Så om du har noe du tror jeg kan bidra med så bare ta kontakt. Mailadresse står på profilen min.
takk for at dere fortsetter å lese. At dere liker og deler. Delinger er eneste måte å nå ut til folk på. Så DELom dere har lyst. 🙂 Jeg vet mange har bruk for informasjonen. Jeg kjemper en stor kamp for oss syke og alle rundt. Å hver så snill: ta kontakt om noen trenger noen råd eller bare noen tips. Bloggen har blitt min baby. Jeg gir meg ikke. <3
Jeg har nå over mange år sett en slags “konkuranse” blandt mange mødre og samfunnet rundt oss. En konkuranse om å være den beste mamma`n. Det jeg velger å skrive om i dag er amming og flaske. Dette er en stor greie for oss mødre. Dette er noe som uansett hvordan vi prøver å belyse det på potensielt kan tråkke noen på tærna.
Jeg har aldri ammet. Har 3 barn å aldri har jeg opplevd å kunne gi brystmelk til mine barn. Min unskyldning for å la være er medisinsk. Alikevel har jeg slitt så med dette. Jeg har følt meg utillstrekkelig, jeg har hatt en sorg over det. Om man sitter å gir flaske til et nyfødt barn får du blikk. Noen våger seg til og med si noen ord for å opplyse meg om at amming tross alt er best for barnet. Å der sitter jeg å gir flaske til barnet mitt. Kjenner klumpen vokse i magen, jeg ser på det vakre barnet mitt å føler meg misslykket.
Jeg har gitt alle måltider til barnet mitt med kjærlighet og nærkontakt. Koker flasker, ordner med pulver, rister, raper og koser. Gir mitt barn det beste jeg kan tilby. Jeg gir mat.
Når vi var på helsestasjonen på første barselgruppe satt vi 13 mødre. Fleste parten med puppen ute med baby som spiste. Jeg hadde gråten i halsen. Jeg skulle så ønske det var meg. Også var det tid for en hilserunde. Vi skulle si navnet vårt, navnet på barnet å alder på barnet. (fødselsdato) så sier helsesøster, jeg er jo ammehjelper å da syntes jeg det er fantastisk om dere kan si om dere ammer eller gir flaske. Jeg hadde lyst å forsvinne. Jeg angret for at jeg dro. Flere mødre presenterte seg og babyen å sa stolt og tydelig: jeg ammer. Så var det min tur. Med sjelvende stemme sa jeg at jeg het ida og hadde ludvig på 8 uker. Og jeg ga flaske. Jeg følte jeg hadde 13 sett øyne stirrende på meg. Hadde mest lyst til å gråte for det var ikke en gang mitt valg. Valget hadde leger tatt for meg. Helsesøster så på meg å sa: du gir flaske du ja. Da vil nok mesteparten av informasjonen i dag være unyttig for deg. For her blir det mye ammeprat i dag. Så der satt jeg, som eneste mor som ga flaske. Jeg var egentlig skikkelig forbannet. Forbannet over alt jeg hørte. Fokuset på hvor bra amming er skulle bare mangle, men det tar helt av! Når en får mødre til nyfødte til å gråte i skam for at de enten ikke kan amme, har valgt å la være av forskjellige årsaker eller fordi de har gitt opp.
Jeg vet om jenter som ammer for en hver pris. Fordi helsesøster er så opptatt av hvor viktig amming er. Som mamma vil du gjøre alt for ditt nyfødte barn. Men til hvilken pris? Hvor lenge skal man holde på om det ikke går? Hvem skal bestemme det? Er det riktig å presse mødre som ikke ønsker å amme mer med å si: prøv en uke til, babyen din trenger morsmelk. Jeg vet morsmelk er fantastisk, alle mamma`r i Norge vet det. Vi får det prentet inn fra dagen vi blir gravide. Derfor kreves det mot å si at jeg orker ikke mer, jeg ammer ikke eller jeg har sluttet. Er det da riktig av samfunnet å fortsette å presse på hvor fantastiask amming er?
Når amming fungerer er det FANTASTISK: Da er det virkelig det beste for mor og barn. Men jeg tror med hånden på hjertet at om det ikke fungerer så er det ikke bra for verken mor eller barn. Jeg skulle ønske ammepresset var tonet MYE ned. Når en mamma sier hun ikke ammer skal det respekteres på lik linje som når en som ammer sier hun gjør det. For tilfelles har vi mødre noe.
Vi elsker babyen vår. Vi vil det beste for vårt barn. Det som er det beste for deg behøver ikke være det for meg. La det å være flaskemamma bli litt mer akseptert. For min del som ufrivillig hadde blitt fratatt muligheten til å velge om jeg kunne amme selv, har det vært beintøft. Jeg har fått masse spørsmål å fått høre at jeg gjør så barna mine får dårlig imunforsvar. At jeg utsetter dem for sykdommer som de hadde sluppet om jeg hadde ammet. Det er ikke OK å si slikt. Det er ikke ok å ta spørrerunde på barselgruppe heller. Det kan helsesøstren spurt om privat.
Jeg må si at jeg er ikke imot amming. Tvert i mot. Jeg er nok heller utrolig sår på at jeg ikke har fått gitt barna mine den goden amming er. Men jeg er en flaskemamma. Å jeg er i bunn og grunn stolt av det. Jeg har gitt mat til barna mine.
Noen ganger er mamming viktigere en amming.
Jeg ønsker at amming og flasking skal likestilles. Vi er like gode mødre alle sammen. Kan vi ikke støtte hverandre å gi mødre få lov til å ta et valg selv? uten å måtte gang å gang høre hvor gode mødre de som ammer er. For vi som gir flaske er fantastiske mødre. Vi er helt like de som ammer. Vi gir bare flaske istede for bryst. Vi elsker barna våre.
Crohnsglede er også mamma. Del om dere vil at mamma’r skal være like mye verdt om man ammer eller flasker.
