I går fikk vi barnevakt. Vi skulle ha overraskelsesfest for en god kamerat av Robert. Min pappa tok de to eldste og svigermor Ludvig.
Jeg forberedte meg godt! Spiste lite i løpet av dagen. Tok smertestillende og imodium. (Jeg vet det kan gi problemer seinere men er verdt det) vi skulle ut på restaurant å spise. Å herlighet så koselig. Maten var nydelig, selskapet perfekt osv… Jeg tok noen glass vin også. Robert kjørte da han måtte hente ungene tidlig i dag. Rett etter maten begynner magen å krangle. Å jeg fortet meg på do. Blir sittende en stund til jeg vet det er trygt å reise seg. Ingen andre en meg vet hva som foregår bak dodøren. Alle andre tror jo jeg bare fikser litt på sminka, tisser osv.. Men nei… Jeg sitter med skikkelig magevondt og diaré. Ikke litt, men MYE!
Jeg skal hente papir men det er tomt… Fuck! Desperat kikker jeg meg rundt, til min lettelse er det håndpapir der. Jeg tørker bort en tåre å ser på meg selv i speilet. Dette klarer du IDA! Bit tennene sammen. Lat som du er normal! Du fortjener å være normal. Jeg går ut døren å etterlater et stinkende rom. Det er min skrekk, at noen skal stå rett etter meg. Å kjenne hvordan det lukter. Men hvorfor er det slik? Hva er det med do som er så hemlighetsfult og tabu? Det mest vanlige vi gjør? Selv dronning Sonja bæsjer på do liksom.
På veien møter jeg flere av selskapets gjester. Jeg smiler å later som ingenting. Inni meg er jeg utslitt. Jeg er knust.
Jeg møter og en god venn å blir stående å prate med henne. Ingen kan se at hun som står med høye sorte heler, trang jeans og verdens største smil er utslitt. Masken er på. Robert kjenner meg godt. Vi blir spurt om å være med videre kl er jo bare 22.30! Jeg har jo ikke lyst til å si nei!!!! Pokker, jeg vil være normal. Jeg vil danse på bordet kl 02.00 på natta. Robert ser på meg å sier: vi drar hjem. Nå har vi barnefri. Han kjenner meg godt. Han vet jeg er sliten. Sliten av å late som.
På vei hjem sitter jeg med klumpen i halsen. Vi har jo barnefri. Jeg har så lyst å gjøre det vi burde gjøre. Redd for å skuffe Robert med å si at jeg orker ikke sex jeg er utslitt.
Vell hjemme kaster jeg klær og sko. Ny runde på do å da kaster jeg opp også. Magen vrenger seg. Har så vondt. Tørker tårer å går opp. Setter meg i sofan å holder på å sovne.
Robert går i dusjen. Jeg legger meg å huttrer å fryser. Vi legger oss å jeg sier unnskyld. Unnskyld for at jeg ikke orker… Robert legger seg inntil meg å holder rundt meg. Slik sovner vi… Jeg trenger ikke si at jeg har verdens beste mann for det forstår dere av å lese bloggen.
i dag får jeg igjen for de få timene ute i går. De få timene jeg var “normal”. Ingen kunne se på meg i går at jeg er syk! Ingen!!! Det har blitt min største oppgave. Å late som jeg er frisk. Men så ser ingen meg på do, i bilen, mens jeg kaster opp osv heller. Derfor forstår jeg at det er vanskelig å forstå hva crohns er. Jeg ønsker at dere skal få innblikk. Jeg ønsker at dere skal forstå at det er sykdommen dere ikke ser som er crohns. Det dere ser er rett og slett skuespill. Noe vi er blitt jævlig gode på.
Nå kommer snart ungene hjem å jeg tar på meg masken igjen. Jeg føler jeg lever i et skuespill. Å jeg tar jobben min dødsalvorlig. For jeg ønsker å late som jeg er frisk. Jeg ønsker å leve. Men den masken koster. Å når masken er av kommer den stygge sannheten frem. Sannheten om crohns.
Crohnsglede.
#ingenfilter #tabu #fuckcrohns #crohnsfigther #maske #virklighet #smerte #skuespill #livet
Huff, får vondt i meg av å lese om dette… Syntes du er tøff! Stå på 🙂
Malin Mevåg: takk. Men det går bra. Har levd slik i 15 snart 16 år. Men ønsker å gi informasjon så andre skal forstå.
Jeg lever samme liv som deg, i tillegg sover jeg ikke og ingen forstår ikke meg, det er vondt.
Renovat Nzeyimana: kjære deg. Kanskje om du deler innlegget. Skriver at slik har jeg det?jeg skriver bloggen for OSS. For at verden rundt skal få øynene opp for hva livet er. For hva crohns/UC/ibd betyr. Om vi får ut nok informasjon så vil kanskje forståelsen og bli større? Sender en klem. Å følg meg gjerne på crohnsglede på Facebook. Der legger jeg ut alle innlegg. Sender en klem å håp om bedre dager
Kjenner meg så godt igjen, spesielt det å ta på seg en maske! Du vil ikke fortelle alle hvordan du egentlig har det, lettere å bare skjule det. Slik er det i alle fall for meg.
Tøft av deg å dele slikt, fint at andre kan lese om hvordan en slik dag fort kan utvikle seg. Sender stor klem<3
Kjenner meg godt igjen i det du skriver. Hadde en opplevelse i et 50 årslag, hvor jeg ikke rakk helt frem til toalettet. Da er gode råd dyre. Heldigvis hadde jeg grabbet med meg kashmirskjerfet mitt fra garderoben. Da var det bare å strippe ned, få vasket seg.( Heldigvis var det vask inne på toalettet Kaste trusa og brette skjerfet for å legge det i strømpebuksa under kjolen. Ingen andre enn min mann fikk vite hva som skjedde. Det er bare å spille like blid. Utryggheten er det verste. Når og hvor skjer det neste gang?. Har blitt mye bedre i magen etter jeg begynte på Humira og har heldigvis færre slike opplevelser, men er aldri trygg. Man tar Imodeum, spiser lite, spiser sakte og tar alle forhånsregler, men vet aldri. Mer enn gull verdt med en forståelsesfull mann. Det har skjedd mye i forskningen rundt chron på de 29 årene jeg har vært syk. Setter min lit til videre forskning, og en bedre hverdag for IBD pasienter. Ønsker deg riktig god bedring!
Åshild Kristiansen: tusen takk. ja vi får håpe på et mirakel. ??
Tusen takk for at du deler 🙂 Det er fælt å si det, men det er nesten “godt” (misforstå meg rett) at andre har det som en selv. Litt mindre ensom <3 Ønsker deg alt godt <3
Mette: alltid godt å føle en blir forstått av noen. At noen andre har det som en selv. ?? Ønsker deg en fin søndagskveld.
Så godt at du tar dette opp, kjenner meg sååå godt igjen…..truse, bind og våtservietter er mitt faste utstyr i vesken, jeg veit aldri om jeg når frem til toalettet eller ikke. Jeg er alltid mer eller mindre sulten når jeg skal være med på noe, kun kinamat som sitter noenlunde…….
Mary Kallekleiv Ellingsen: vi er mange. Å jeg jobber med å bryte tabuer, tråkke fordommer ned i søla og gi kunnskap. Takk for tilbakemeldingen. Det varmer meg. Jeg er så redd for å gjøre noe feil samtidig som jeg vil ha ting frem i lyset. Deres tilbakemeldinger gjør at jeg vet jeg skal fortsette. Jeg skal stå å rope å få kunnskap frem.
Kjenner meg altfor godt igjen, bare med annen diagnose. Lever livet med ME og IBS, og føler det akkurat det samme, bare motsatt effekt på magen. Det er så hardt å ta av og på den masken hele tiden…At hver minste ting vi skal gjøre skal slite oss helt ut! Ble så glad over å lese hvilken fantstisk mann du har, selv har jeg verdens beste mann selv og bare vet at det betyr alt i verden ❤️ God klem til deg
Helen: vi er heldige. ??
Det er så vanvittig slitsomt med diaré! Hele kroppen er tom etter en runde liksom, men her, bare å samle kreftene til runde to om 30 min liksom! 🙁
Jeg jobber for noen år siden i en barnehage. Der gikk det en skikkelig runde omgangssyke en periode, og en etter en kom ansatte tilbake på jobb og beskrev helvettet de hadde hatt hjemme. Kom både den ene og andre veien, men magevondt og kvalme, de ønsker ikke dette på sin verste fiende engang. Vel, velkommen til min verden, svarte jeg. Endelig fikk jeg litt forståelse og sympati for alle sykedagene mine jeg belastet dem med :p
Hanne: trist at det er det som skal til da men jeg forstår at du syntes det var bra. Da har de noe å relatere det til. <3
Sterkt å lese. Jeg for min del har takket være deg fått mer forståelse for hva denne sykdommen innebærer. For det takker jeg deg. For det er gjennom viten man lærer. Fra de som lever med dette. For meg og mange så er dette en av de usynlige sykdommene og veldig lett mistolkes .
Takk og sender deg en high five.
Stor klem fra Glagubben bloggeren.
Glagubben: takk. Ja også er det vanskelig for dem med sykdommen å prate om også. Dermed blir det mye uvitenhet og skam. Jeg er ikke redd. Takk for koselig tilbakemelding.