Når man har en sykdom med usynlige skavanker som jeg har, er det en ting vi virkelig hater. Vi syns det er skummelt å møte nye folk. For det betyr uendelig mange potensielle spørsmål og ubehagelige situasjoner. Jeg har mange ganger ønsket å la være å dra istede for å måtte svare på alle disse spørsmålene.

Men jeg presser meg fordi jeg elsker jo å leve, jeg elsker jo mennesker. Med dundrende hjerte, skjelvende og svette hender setter jeg meg i slike situasjoner støtt og stadig. Det første spørsmålet en alltid må svare på er: Ja, hva driver du med da Ida? Hva er jobben din? Alle vet at jobben er mye av din identitet. Så hva skjer når du ikke jobber? Når du i tillegg er ung ufør av en sykdom ingen ser? Med tårer som presser på svarer jeg sannheten. Jeg sier at jeg er kronisk syk å dermed ufør. I det ordene forlater min munn gransker jeg motakeren. Motakerens reaksjon betyr ALT. En negativ reaksjon kan potensielt slenge meg rett i kjelleren. Jeg gransker blikket, kroppspråk å tilogmed hvilke ord du velger å bruke til svaret ditt.

Jeg har vært borti noen som har sagt: Ja vel?  jeg ser på dem at de nesten får avsky for meg. Alle mennesker vil forsvare seg selv så jeg begynner å ro… Jeg bruker alle krefter jeg har for å redde relasjonen mellom meg å et menneske jeg aldri før har møtt. Noen ganger med hell, andre ganger ikke. Jeg svelger klumpen i halsen og blunker vekk tårer før jeg smiler til de rundt meg, Klar for nye spørsmål. Kroppen er nå i kriseberedskap, alle mine pigger er ute. Jeg er klar for å forsvare meg selv.

Så er det noen som våger seg på å spørre hva sykdommen min er. De har kanskje aldri hørt om Crohns slik som mange andre. Nok en gang tennes alle varsellamper i min kropp. Hvor går grensen? Hvor mye kan jeg si uten å miste verdigheten min? Jeg begynner ofte med den medisinske forklaringen. At man får betennelser og store sår i fordøyelsessystemet. At om man har Crohns kan man bli rammet fra anus til lepper. Så stopper jeg, jeg gransker så motageren. Ser personen fortsatt meg rett i øynene uten å vike blikk, står personen uanstrengt uten å fikkle med hendene? Ja da er det trygt å fortsette.

Ofte spør noen hva sykdommen innebærer for meg. Hvor detaljert skal man være på en fest? Skal man legge ut om diare, blod, oppkast, smertehelvete og tortur? Kanskje det er det man skulle gjort, for at de skulle forstå. Men så er det den verdigheten da. Vi pakker inn ord som smerter, mange doturer, kvalme osv i rosa cellofan papir i håp om å ikke skremme. 

Å slik fortsetter vi vår jobb om å beholde verdigheten vår. Vi tømmer kroppene våre totalt for krefter. Men når sannheten er fortalt og motageren gir positiv respons så føler vi en enorm glede samtidig som vi er utslitte. Da vet vi hvor vi har den personen i allefall. 

Det er slik jeg føler det etter at jeg startet denne bloggen. Jeg har fortalt skyggesidene ved Crohns. Jeg har gitt dere et innblikk i noen av mine største hemligheter. Når jeg poster et innlegg med tunge og vanskelige temaer sitter jeg med hjerteklapp og svette hender. Når jeg ser en melding dukker opp så tørr jeg nesten ikke åpne den. Når man velger å være så åpen om tema som er tabu og fordommsfult føler man seg blottlagt. Men, jeg kan si at det er verdt det. Jeg har fått så masse gode tilbakemeldinger at jeg VET jeg har gjort det rette med å starte bloggen. Jeg skammer meg ikke mer. Nå skal jeg med rak rygg fortelle alle som gidder å høre om virkligheten. Jeg skal snakke om tabuer og få folk til å tenke. Jeg ser at min åpenhet gjør en stor forskjell for andre. Så jeg er skjelven, lykkelig og klar til å brette opp armene, møte verden med et smil og klar for å bryte nye tause tabuer. 

Crohnsglede

#ufør #tabu #spørsmål #verdighet #crohns #kronisksyk #blogg #åpenhet #tabu #blottlegge #smil #glede