DYSLEKTIKER OG HAKKEKYLLING!

Jeg velger å skrive dette innlegget litt i frustrasjon å litt fordi jeg syntes det er trist. Trist fordi mennesker ELSKER å finne feil med andre å ikke minst kunne bemerke den feilen. 

Jeg har dysleksi. Jeg har skrevet om det før, alikevel får jeg støtt høre hvor inkompetent jeg er som ikke klarer å skrive norsk. Du som er født og oppvokst i Norge burde jo beherske det? Jeg har tilogmed fått høre at jeg skriver dårligere en en innvandrer som har vært her i kort tid. 

Back to full colour with a bang today. The sky was looking particularly pretty this evening so we drove out to a field which I spotted whilst driving the other day to do a quick shoot.

Strobist:
YN460II on full power into shoot-through umbrella, camera left.

<a href=Bildet er lånt. 

 

Joda jeg vet jeg har noen skrivefeil. Jeg vet jeg sliter med å/og. Jeg prøver hardt med å få ting riktig. Jeg gjør så godt jeg kan. Forstår dere ikke hva jeg skriver om det står å et sted det skal stå og? Selvfølgelig gjør dere det. Men fordi dere kan så vil dere sette pekefingeren opp i luften å tråkke på noen. For den følesen må jo gi dere noe? følelsen av å være bedre en meg? Følesen av hovmod og makt? Ikke vet jeg. 

Jeg har dysleksi. Jeg har i alle år hatet å skrive i redsel for feil. Redsel for nettopp dere som er bedre en meg på skriving. Dere som skal lekse meg opp med link til rettskriving, dere som ber meg ta meg sammen osv. Tenk om noen hadde gjort slik med dere i noe dere ikke var så god i? I tillegg når personen har gitt klar beskjed om at det er en årsak til problemet.  Det beste er de som skriver til meg for å klage på skrivefeil,  men som har skrivefeil i teksten sin selv. 

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å ha en blogg som skulle ha innlegg som ble delt 1000 vis av ganger, jeg hadde ingen planer om å bli en blogg som lå på blogglistene. Jeg skulle skrive for meg å mine nærmeste jeg. Men så skriver jeg om tema som andre også kjenner seg igjen i. Jeg skriver om mitt liv, uten filter. Jeg skriver om skam, tabuer og missforståelser som jeg må leve med pga min kroniske sykdom. Jeg ser at bloggen gjør en forskjell for mange. Jeg får mailer, meldinger og kommentarer som gir meg mot til å fortsette å dele av meg selv. 

 

Så skrivefeil eller ikke tror jeg egentlig dere forstår hva jeg skriver. Over 1000 faste lesere forstår i allefall uten å måtte påpeke at “og” var satt et sted “å” skulle være. Jeg kjemper imot andre mennesker sin uforsiktighet og uvitenhet i denne bloggen. Her  treffer vi det igjen i et annet tema. Så fort vi finner en svakhet ved noen skal vi bruke det for alt det er verdt.  Vi mennesker har et enormt behov for å være bedre en andre, for å påpeke feil, slenge stygge kommentarer om mennesker vi ikke kjenner og ikke minst: dra konklusjoner som er langt i fra sannheten.

Fineste kommentaren var: du skriver utrolig godt, med viktige tema. Men slitsomt med og/å feil!!!!  Hva er viktigst da? Og/å, eller det jeg formidler. Om det var et forsøk på skryt druknet det,  i det du skrev den negative på slutten. Hva med: har du ikke noe possitivt å si så la være? 

For mine skrivefeil er ikke slurv! Jeg kjempet meg igjennom skolen med gråt, fortvilelse og ønske om å gi opp. Når mine medelever gjorde lekser på 30 min kunne jeg sitte 2,5 time. Oppløst i tårer fordi jeg ikke forsto. Viljen har det ALDRI vært noe i veien med. Men jeg kjempet meg i mellom lekser.  For hvilket resultat? -2 ble ofte karakteren. Var jeg heldig så fikk jeg en 2+. Jeg følte meg aldri god til å skrive på skolen fordi skrivefeilene ble lagt mer vekt på en hva jeg formidlet. 

For min formidlingsevne når jeg skriver vil jeg selv anse som god. Jeg skriver på en måte andre lett kan forstå og sette seg inn i. Jeg får dagelig tilbakemeldinger om at jeg skriver godt. At jeg gir dem tårer og latter. Så da er kanskje ikke og/å eller noen skriveleifer her og der så viktig? Dere som tror jeg slurver skal vite at jeg bruker lang tid på retting før jeg legger ut innlegg. Når jeg da får kommentarer på skrivefeil blir jeg lei meg. Ikke lei meg fordi jeg har feil for det har jeg hørt hele mitt liv så det er ikke noe nytt. Å jeg er klar over at plettfritt kommer jeg aldri til å skrive. Nei, jeg blir lei meg fordi andre mennesker føler behovet for å sette seg selv over noen. 

 

Så dere som hele tiden påpeker skrivefeil, om det er dysleksi som er årsak så STOPP! Vi har hørt alle feilene våres i et helt liv. Vi gjør så godt vi kan. Å om du ikke forstår hva vi skriver så la vær å les. Jeg har etter mange år funnet tilbake til skrivegleden. En glede jeg egentlig alltid har hatt men som ble fratatt meg på skolen. Jeg husker jeg skrev stiler med godt innhold men fikk det tilbake med røde streker overalt. Noen ganger sto det en kommentar som: flott skrevet! Ved siden av karakteren 2.  Jeg har bestemt meg for å fortsette å skrive blogg på tross av disse mange kommentarene på feil. Jeg DRITER i dere som må henge dere opp i det. Men det betyr ikke at jeg ikke prøver. For jeg jobber med meg selv hele tiden.

 

Jeg gjør så godt jeg kan mer kan du ikke forlange av et menneske. Vi har alle vår historie, vi må tenke oss om før vi bemerker, dømmer eller drar konklusjoner. 

Crohnsglede er dyslektiker. <3 

følg meg gjerne på Twitter, Instagram, Facebook og snap. Søk opp Crohnsglede å legg meg til. Delinger blir satt stor pris på, alle kjenner noen med dysleksi… 

#dysleksi #skrivefeil #kverulant #jegprøver #branok #bedreviter #skrive #skole #minner #kommentarer #jegkan #skriveglede #redsel #blogg #drøm 

VI VELGER BILFERIE I EUROPA FREMFOR CHARTER TUR.

God Søndagskveld.

Nok en helg er over. Ukene flyr avsted noe som både er bra og kjedelig på en gang. Kjedelig fordi jeg føler vi aldri for gjort alt vi skal. Er alltid noen som skulle vært besøkt, noe som burde vert prioritert i hjemmet osv. Jeg syntes vi akkurat feiret jul, å nå sitter vi å nesten snuser på sommerferien. Det bra med at det går fort er nettopp det. sommerferien

 

I år gjør vi slik vi har gjort i mange år før: vi pakker unger, bagasje for 5 stykk i bilen og setter snuta mot Europa. Vi drar dagen før 1.årsdagen til Ludvig, å vi kommer hjem når vi kommer hjem. Det eneste sikre vi har er 14 dager i Italia. På vei hjem er ofte Østerike og Sveits  et flott sted å stoppe noen dager. Vi avslutter ferien med tyskland og danmark. Vi har planer om The Reef i Fredrikshavn før vi tar feria hjem. Et fantastisk hotell med barn på slep. Kommer til å skrive mye om fine feriemål med barn i Europa siden. Vi velger å kjøre fordi det gir oss en større frihet når vi er på ferie. Vi liker å ha bil å kjøre rundt. Om vi hadde tatt fly alle 5, pluss leid bil hadde vi kommet langt dyrere ut av det enn vi gjør med å kjøre. 

Mange lurer på om vi er gale. Gale som drar med bil og 3 barn i 1700 km en vei. Noen lurer på om vi har helsa i behold når vi kommer frem, og ikke minst når vi kommer hjem. Å dere kan tro meg, eller ikke men vi har enda ikke opplevd den tiden i bil som annet en koselig. Å vet dere hva? Ungene har ikke ipad i bilen en gang. Så da lurer dere kanskje på hva vi gjør i bilen? Vi prater, synger, forteller eventyr fra fri fantasi, vi sover litt osv… 

Vi kjører ned med 2 overnattinger på veien. I år er målet Peschiera Del Garda ved Gardasjøen. Jeg kommer til å skrive reiseblogg om dette og litt om hvordan vi har hatt det, ting vi anbefaller osv. Vi har vært i Italia mange år nå å funnet våre favoritter.  Så nå gleder vi oss, om 39 dager vinker vi hadet til Larvik fra super speed. Å alle gleder seg veldig, vi gleder oss til familietid, varme, ro, bading, latter og fantastiske opplevelser. Når jeg er i Italia blir helsen min drastisk bedre også. Jeg kan spise hva jeg vil uten å bli dårlig, mine ledd og muskel problemer blir borte. Å bare det er så nydelig at ord kan ikke beskrive. Jeg har hele tiden sagt at jeg hører hjemme i Italia. Italia er mitt land. 

 

Så bare å glede seg til tips og triks som kommer underveis til bilkjøring og barn. Og ikke minst:ferie hvor alle storkoser seg. Men før vi sier Ciao Så må en juni måned med full kalender unnagjøres. Nå er det avslutninger, foreldremøte med den nye barnhagen (Isak flytter barnehage over til den her vi bor og Ludvig starter der han også), øyelege, andre legekontroller, ordne nye pass til ungene, bursdager osv. Så jeg tror nok Juni vil gå like fort som mai… 

Plutselig er juni over og vi kan dra på ferie. 

Crohnsglede <3

Følg meg på facebook, instagram, twitter og snap. Søk etter crohnsglede og legg meg til. Delinger er bare koselig. 😉

#bilferie #Italia #Europa #Barn #familie #gøy #turist #minner #familietid #drøm #thereef 

JEG MØTTE MEG SELV I DØRA SÅ DET SMALT!

I dag har dagen gått i full fart.  Siden jeg har en dag i morgen hvor jeg skal være alene med ungene uansett form, (Robert skal sykle Vestfold rundt) blir det ingen lang blogg i dag. Men jeg vil ta meg tid til å fortelle en hendelse som jeg enda ler utrolig av. 

Snakk om å møte meg selv i døra.

 

Jeg står å lager kveldsmat. Elida vil ha havregrøt, Isak skulle ha grove rundstykker og Ludde sin kveldsgrøt. Ettermiddag/kveld her i løveåsen er kun rutiner. Alt skjer etter fast tid og rekkefølge. Jeg er utrolig avhengig av rutiner for å fungere. Tilbake til matlagingen sto jeg å var temmelig sliten å hadde begynt å få ganske vondt. Elida sto å øvet på å slå jul mens Ludde utolmodig ventet på grøten sin. Jeg roper Elida inn på kjøkkenet å står med nesa inni kjøleskapet. Elida står nå bak meg, jeg tar ut en pakke smør og spør:

vil du ha meierismør på grøten din Elida? Mens jeg vifter boksen opp i været. Fortsatt med ansiktet inn i kjøleskapet. Etter en god stund uten å få svar snur jeg meg å ser på Elida som smådansende nikker på hodet. Jeg sier: Elida jeg kan jo ikke se deg når jeg står med hodet inn i kjøleskapet. Du må bruke stemmen din, jenta mi. Elida stopper med dansingen. Ser på meg med store brune øyne. Hun setter hendene i siden å oppgitt sier hun: men du mamma, dere voksene har jo sagt at dere har øyne i nakken? Hadde du lukket dem for kvelden da Eller? 

 

Altså? Hva skal man si… Vi har sagt til ungene at vi voksene ser ALT. At vi har øyne i nakken som gjør at vi får med oss alle rampestreker. Jeg viste den dagen hvor jeg ble avslørt skulle komme. Men jeg var ikke forberedt på at det skulle komme så fort! Elida er 6,5 år, å er ei veslevoksen frøken.  Jeg prøvde å ro meg unna men tror min lille skrøne nå er avslørt… 

 

 

Med barn i hus blir det mange morsomme å noen mindre morsomme hendelser. De mindre morsomme er slike leggekvelder som i dag. Huttemegtu, snakk om viljestyrke på små kropper. Godt at mora og faren er staere en dem enn så lenge. 

Ha en deilig lørdags kveld. Her fylles et glass med rødvin og beina legges høyt. Bare å lade opp til i morgendagen. 

crohnsglede <3

følg meg på Twitter, Instagram, Facebook og Snapchat. Om dere har lyst å dele så er det lov. 🙂 

#baremunn #gullkorn #barn #morsomt #mamma #foreldre #skrøne #øyneinakken #gøy #smart #jentami #viljestyrke #rutiner #sta 

 

NÅR SOMMERFUGLENE DANSER I MAGEN. <3

I dag har vært en slik dag hvor jeg bare smiler. En dag som gir sommerfugler i magen helt uten noen spesiell grunn, en slik dag hvor solen varmer opp muskler og vonde ledd, en slik dag hvor solbrillene hviler på en fregnete nese. I dag er en slik dag jeg lengter etter hele vinteren fordi det er så godt for kroppen min.

 

Også er det jo fredag! Å bare det er nok til å smile litt ekstra. Det har vært noen innlegg i det siste som kanskje kan misforståes av de som ikke kjenner meg. Jeg har fortalt mye om min fortid. Fortalt om ting som skjedde for mange år siden men som farget meg og min hverdag veldig. Jeg var fanget i et nett av redsel, skam og tabu i mange år før jeg tok tak i meg selv å begynte å jobbe. Jobbe med å få et liv jeg fortjener. Det tok meg 8 år den jobben. 8 år har jeg brukt på å snu om tankeganger, jobbet med sperrer, snudd om på mønstre, fått inn gode rutiner, gitt meg selv mer respekt og ikke minst funnet tilbake til Ida. 

For når jeg ble syk mistet jeg meg. Slik mange andre kronikere eller andre med utfordringer ble livet mitt oppslukt av negativitet, smerte, gråt og medlidenhet. Min blogg handler om hvordan livet gikk fra det mørket til slik livet mitt er NÅ. Tips og råd til å takle å leve selv med store utfordringer. Jeg vil dele av mine selvopplevde situasjoner for å gi tips til å tenke andeledes. Men for at dere skal ha respekt for meg må jeg gi dere innblikk i hvor tøft jeg har hatt det. Jeg vil at dere skal se at jeg vet hvordan det er å ha det jævelig. Samtidig er min fortid en viktig tid for at jeg er der jeg er nå. 

Jeg har en mye bedre selvfølelse, livsglede, livskvalitet og selvrespekt en jeg noen gang har hatt. Takket være mine opplevelser har jeg fått et liv jeg i dag er stolt av og glad i. Mine tunge opplevelser har gjort meg sterk. 

Det første jeg gjorde når jeg bestemte meg for å leve var å begynne med tankefelts terapi. Jeg hadde ikke mange timene men de timene var utrolig verdifulle for meg. Jeg forsto fort at jeg var min værste fiende, jeg ga meg selv stryk før jeg i det heletatt hadde begynt. Jeg begynte å utfordre meg selv med små ting jeg vanligvis ikke hadde gjort. Som å snakke med vilt fremmede, gi et kompliment til noen, spørre noen om hjelp, si NEI når noen spurte meg om noe jeg egentlig ikke hadde ork til osv… For jeg slet med å si nei. Jeg slet med mye… Etterhvert så jeg at jeg mestret mer og mer.

jeg så at jeg mestret å delta i livet. Det var begynnelsen på en snuoperasjon. Begynnelsen på å ta annsvar for livet mitt å gjøre noe med det jeg var misfornøyd med. For om det er noe man ikke liker er det kun DU som kan gjøre noe med det. Man kan ikke forvente at noen vet dine behov om du ikke sier dem… 

Jeg kommer til å skrive flere innlegg om dette fremover. Samtidig som jeg deler mine daglige kamper og opplevelser. Jeg skrev i går at jeg har et skikkelig hinder igjen. Mitt hinder er å ta lappen. Kanskje var det å skrive om dette på bloggen en god ting. For jeg fikk sagt hva jeg var redd for. Jeg fikk beskrevet med ord det jeg ikke har klart å innrømme for meg selv en gang. Jeg håper dere kan være med meg på reisen mot befrielse av mitt siste hinder.

I tillegg kommer det mye spennende fremover! Så følg med. Her jobbes det på spreng. Jeg ønsker at andre, syk eller ikke skal få oppleve livet uten å hindre seg selv i å leve. Jeg ønsker å vise at selv om livet er tøft å utfordringene store kan man ha det fantastisk om man ser det man har og det man kan isteden for alt man ønsker seg å det man ikke klarer. 

Det sitter i HODET. Vi er selv ansvarlige for vår egen lykke. 

En deilig fredag ønskes deg og dine. 

crohnsglede <3

følg meg på Facebook, Twitter, snap og Instagram. Søk opp crohnsglede. Å delinger er lov. Om du er kroniker så er du velkommen i gruppen livsglade kronikere på Facebook. <3 

#determulig #livsglede #detsitterihodet #lykke #mestring #mål #branok #livet #selvrespekt #smil #tankegang #tankefeltsterapi #snuopprasjon

 

I DAG ER JEG GJESTEBLOGGER!

Dere husker kanskje at jeg nevnte  før 17.mai at jeg skulle være gjesteblogger? Vel, pga litt forsinkelser så drøye det til i dag. Men nå er altså linken lagt ut å jeg kan dele den med dere. 

Jeg er gjesteblogger for et stort og kjent nettsted jeg selv har lest og leser mye fra enda.  Jeg har vært gjesteblogger for BABYVERDEN. De likte mitt blogginnlegg fra en tøff opplevelse når jeg gikk gravid. Å ville derfor at jeg skulle være gjesteblogger for dem, slikt sier man ikke nei til! 

Legen så tegn til alvorlige feil med fostret. Det ble starten på mange lange og vonde uker. Les mer ved å følge linken.

Ultralyd: Legen sa det kunne være noe alvorlig galt med fosteret

jeg vil også gi beskjed om at dagens innlegg (blogginnlegg) har allerede blitt lagt ut. Jeg ble veldig engasjert etter å ha lest en nyhetssak i dag tidlig. Du kan lese innlegget HER. Innlegget annebefaller jeg å lese. Omhandler  en nyhetssak om at vi kronisk syke nok en gang blir nedprioritert og tilsidesatt. Nå er vi ikke lenger prioritert i sykehuskøen å kan måtte stå årevis for oppfølgingstimer. Hva er vi kronikere verdt? 

Håper dere har hatt en deilig dag. Jeg har storkost meg med Elida og Ludvig ute i sola. Isak har vært med Robert etter barnehagen. 


 

Crohnsglede <3 

nå er det snaaaaart helg. Følg meg på Instagram, Facebook, snap og Twitter! Bare søk opp crohnsglede. 🙂 

#gjesteblogger #babyverden #gøy #sol #familie #crohn #crohnsglede #mammatil3 #enfindag #blogg #gravid #fødsel #trisomi #fostervannsprøve 

KJÆRE POLITIKERE: HVOR MANGE LIV SKAL DERE HA PÅ SAMVITTIGHETEN?

Jeg sitter her å leser over mailer og meldinger fra mine blogglesere da jeg plutselig får en p.m med en link. En link med overskriften: nye pasientrettigheter dytter kronisk syke bakover i helsekøen.  Du kan lese artikkelen HER. Jeg begynte å lese å kjenner sinnet, skuffelsen og ikke minst håpløsheten koke inni meg. 

Jeg er en kroniker. Jeg har to kroniske sykdommer,  (morbus crohns og epilepsi) jeg er avhengig av tett og god kontakt med sykehus. Jeg med alle mine kroniske syke medsøstre og medbrødre blir nok en gang tilsidesatt og nedprioritert. Det jeg sliter med å forstå er hvordan de som holder på med dette driver med dobbeltmoral. For det satses stort på å få oss kronikere i jobb. Å bli ufør er vanskeligere en noen gang.  (det er en god ting da en skal være sikker på at uførstønad er riktig å gi.) 

 

Når vi er under arbeidsavklaringspenger hos NAV kreves det mye av oss. Vi ska hit og dit, vi skal prøve det ene etter det andre. Alt er rettet mot at vi skal tilbake til jobb. Vet dere hva dere burde satset på? Dere burde satset på legehjelpen til oss kronikere. Av nettopp den grunnen jeg nevner over her bør vi kronikere ha en ekstremt kort ventetid for å få hjelp hos ekspertene i våre sykdommer. For når kronikere må vente i årevis for å få en konsultasjonstime sier det seg selv at de pengene som blir lagt i å få kronikere tilbake i jobb er feilplassert! 

Vi kommer oss ikke i jobb før helsen er bedre! Å for å få bedre helse må vi ha leger med kompetanse i våre sykdommer. Vi må ha mulighet for å fort komme inn for hjelp når ting røyner på.  Vi som kronikere trenger å bli skyvd frem i køen fordi vi allerede er den tapende part. Det jobbes hardt med å la syke, kronikere og uføre få tilbake verdighet og likeverd. Det jobbes med å fjerne tabuer og skam. Vi er ressurs sterke mennesker som dessverre har tatt det korteste strået innenenfor helse. Vi skammer oss nok fra før om ikke dere som sitter og bestemmer skal dra oss enda mer ned i søla. 

 

Vi kjemper for verdighet og livskvalitet! Vet dere at om man sier nok ganger med ord og handlinger at noen er mindre verdt vil de tilslutt tro på det? Dere har klart det! Mange kronikere føler seg mindre verdt, de føler skam for at de er syke. Noe de ikke kan noe for en gang! Vi er vanlige mennesker som dessverre er blitt kronisk syke! Ingen har garanti! Ingen kan forsikre seg mot sykdom. 

La oss kronikere bli sett! La oss få den hjelpen vi fortjener, la oss få verdigheten og livsgleden tilbake. Vi trenger leger med god kompetanse. Vi trenger leger med god tid å kunnskap om oss som pasienter. Vi trenger å bli sett å satset på. Så kjære dere som igjen gir oss kronikere følelsen av å være mindre verdt, at vi ikke er verdt å satses på. Dere tar så himla feil! Ikke ta fra oss mer nå! Vi kjemper for å holde hodene over vannet! Nå er det nok! 

Vi er verdt. Vi er fantastiske mennesker som fortjener å bli sett, satses på og ikke minst: vi fortjener livsviktig legehjelp før det er for sent. Hvor mange liv skal dere ha på samvittigheten? Enten dør man i kø eller fordi man ikke orker kjempe mer. VÅKN OPP! Vi fortjener verdighet mer en noen… 

Crohnsglede <3 

følg meg på Facebook, Twitter, snap og instagram. Søk opp crohnsglede. Å dette fortjener en deling. Håper #nrk #tv2 #media osv ser dette. Vi er klar for kamp. Kampen om verdighet. 

#kronikere #legehjelp #nrk #nyheter #tv2 #nettavisen #kamp #verdighet #ventetid #død #crohns #epilepsi #kø 

TING ER IKKE BESTANDIG SLIK DU TROR…

 

Jeg vil bare skrive om noe som mange ikke forstår. Jeg er ei som unngår kollektivt så langt jeg kan. Jeg er ei som ikke har lappen, jeg er ei som går mye og langt for å slippe buss. Mange har jo meninger og spørsmål om dette. Derfor vil jeg dere skal lese dette her.

 

Jeg har jo skrevet om uhell før, å deriblant på buss. Jeg var 17-18 år å opplevde alles værste mareritt. Jeg bæsjet på meg på en full skolebuss. Bare det å skrive det nå gjør at følesene fra den gangen velter tilbake å tårene renner. Jeg var i tillegg i en utrolig sårbar alder noe som gjorde det enda værre. Jeg husker panikken der jeg sto å trykket febrilsk på stopp knappen, hvordan tårene rant nedover kinnene mine, hvordan alt gikk rundt for meg. Hjertet mitt hamret så i brystet at jeg kjente det pulserte i ørene mine. Følesen jeg hadde når jeg sto  å ventet på at bussen skulle stoppe, kommer tilbake til meg som et slag i annsiktet hver gang jeg går på en buss.

Når bussen stoppet å jeg kom meg av husker jeg stemmene og latteren i det dørene lukket seg. ALDRI kommer jeg til å glemme. I det bussen forsvant for meg begynte jeg å kaste opp, jeg kastet opp som en reaksjon tror jeg. Kroppen var under så ekstrem belastning. Hva tror dere var det værste? Selve hendelsen eller det at jeg måtte gå på den samme bussen dagen etter? Jeg måtte gå på bussen å se alle de samme annsiktene som dagen før hadde sett meg oppleve det mest nedvergende og jævligste jeg kunne tenke meg… 

Jeg valgte å unngå buss spesielt etter det. I mange år gjorde jeg ALT jeg kunne for å unngå disse følesene. Hvem utsetter seg selv for slik tortur? Jeg kan faktisk fortsatt nå som voksen, se ansiktene som var på bussen den dagen for meg. Jeg kan kjenne luktene, å ikke minst kjenne panikken slik den var den dagen. Jeg hater kollektivt… Jeg blir stresset og uvel. 

 

For selv hvor mye jeg forbereder meg, uansett hvor mye jeg psyker meg opp så møter jeg denne knekken. I det dørene åpner kommer det Flash back fra den dagen jeg aldri glemmer. I mange år unngikk jeg buss. Jeg fikk lite forståelse for det egentlig men tror ikke folk forsto/forstår hvor mye krefter det koster meg. For en ting er det som har skjedd før. En annen ting er faren for gjentagelse. Jeg vet ikke om jeg hadde taklet det igjen. For friske er det lett å si: det er jo bare å ta bussen! For meg er det som å sette meg å la noen ta russisk rulette på meg. For om dotrangen kommer er jeg fuck’t.

De rundt meg maser veldig på at jeg må ta lappen. Å herlighet det er ikke noe mer jeg vil. Det er en av mine største ønsker. Men de forstår ikke at det er en stor redsel der. en redsel for å bæsje på meg.  Å sette seg i en situasjon hvor jeg må prestere, hvor  jeg blir nervøs, hvor jeg vet at jeg vil grue meg osv… Det er igjen som å sette seg i en stor fare. Min hjerne sier stopp å blinker med alle varsellamper! For alle som har litt sensibel mage vet at å grue seg, være spent, må prestere osv, slår inn på magen. Å jeg kan love at en crohns mage tåler null og niks av slike påkjenninger. Det ender med dotur på dotur å gjerne ukontrollert. 

Nå skriver jeg noe ikke engang Robert har fått vite. Jeg har lyst til å ta lappen mer en noe annet. Det hadde lettet livet mitt utrolig mye. Jeg kunne kjørt ditt jeg ville, jeg kunne sluppet å utsatt meg for kollektivt. Men for å komme ditt må jeg igjennom min største skrekk. Jeg må sette meg i en situasjon jeg vet magen vil mislike. Jeg må kanskje gjenoppleve det jeg opplevde som ungdom. Oppleve å miste kontrollen uten do i nærheten. Jeg vet ikke om det er verdt det, jeg vet ikke om jeg klarer å takle det. Så kjære dere som tror jeg er lat, at jeg ikke gidder, at jeg er dum som ikke bare gjør det. For alle har jo lappen!! Jeg er ikke lat, jeg er redd. Jeg er LIVREDD for å gjenoppleve marerittet fra ungdomsårene. Jeg er redd for å ikke rekke do. Ja, jeg er kanskje feig, men foreløpig ser jeg ingen løsning på problemet.

 

Så vær så snill å ikke mas på meg, det er som en kniv i hjertet hver gang dere sier: tenk hvor mye lettere det hadde vært om du kunne kjøre…. Jeg vet det veldig godt selv. jeg hater å spørre om å få sitte på steder, fordi jeg vil ikke være til byrde for noen. Jeg tar derfor kollektivt med hjertet i halsen når jeg MÅ. Jeg later som at det er OK for meg. Sannheten er at jeg har det helt jævelig. Selv om jeg kan ta på meg beskyttelse for å minske katastrofen er det psyken som er værst. 

Jeg orker ikke tanken på å ta lappen fordi jeg er redd. Jeg er livredd for å miste kontrollen å ikke ha en do tilgjengelig… Sånn, da er hemligheten min ute… Jeg er ikke lat jeg er livredd… Alle har sin historie. For oss med crohns er selv de vanligste tingene en stor utfordring. Ikke døm, det er ofte gode grunner…. Jeg fortsetter å kjempe, kanskje vil jeg en dag oppnå det jeg selv ser på som umulig. 

Crohnsglede <3 

følg meg på Instagram, snapp,  Facebook og Twitter. Å delinger gjør meg glad.  

#hemlighet #buss #kollektivt #lappen #redd #kamp #latersom #crohns #fuckcrohns #uhell #problemer #crohnsglede #kroniker #fortid 

FUCK DEG CROHNS, DU FÅR MEG ALDRI!

Jeg merker at crohns’n tar mer og mer plass i kroppen min om dagen. Jeg sloss mot noe jeg vet kroppen taper i mot. Jeg har valgt å skrive slik at dere forstår.

Doturene er mange i alle døgnets timer. Med doturene kommer smertene som jeg aldri vil bli vant til. De smertene som iler igjennom kroppen, som sender meg ned i knestående mens jeg ynker meg i smerte. En smerte som ikke gir seg før doskålen er fylt med blod, slim og gørr. Jeg kjemper meg i mellom tømming etter tømming. Men, hver tur tapper meg mer og mer for energi. Crohns jobber for å ta meg… 

Feberen kommer å jeg pakker meg inn i tepper. Jeg rekker ikke få varmen før jeg må på do igjen. Med hakkende tenner sitter jeg på do å lar neglene borre seg inn i håndflaten,  mens krampene i magen gjør at jeg gisper etter luft.  Når det slipper opp hikster jeg å gråter. Gråter fordi smerten slipper men også fordi jeg vet det kommer snart igjen. Der jeg sitter på do har du meg crohns. Du har meg i din knyttneve, du har fått kroppen min til å lystre deg. 

 

Når anfallene er over tørker jeg svette, utslitt prøver jeg å fungere. Men selv om magen har roet seg har jeg muskler og ledd som verker og er stive. Jeg må ofte  gråtende gi opp å kneppe bodyen til lillebror. Jeg ser på Ludvig som smiler og ler i mot meg, som knugger seg inntil mamma’n sin. Crohns har tatt plass i kroppen min å ingen forstår hvilken kamper jeg kjemper. Jeg legger meg på gulvet med ungene å leker, koser og synger. Jeg kjemper i mot deg crohns slik at barna ikke skal lide. Men du har tatt plass i kroppen min og du kjemper etter mer. Du vil spise opp håp, livsglede og psyke. 

Kjære crohns du prøver å ta meg, du prøver å dra meg ned i søla. Du tror kanskje du har vunnet over meg der jeg ligger å gråter å ynker meg i smerte. Du tror du har meg når jeg ligger utslitt i feber. Kjære crohns du har kanskje vunnet over kroppen min men meg får du aldri! Jeg skal kjempe imot deg med hele meg. Jeg skal smile etter smerteanfall å si: jeg håper det blir lenge til neste. Du tror du skremmer meg til et liv i ensomhet i redsel for akutte dobesøk som du gir meg. Du får aldri tatt fra meg ønsket om å leve, jeg tar på meg bleie om jeg må! Du får aldri ta livsgleden, håpet og drømmene mine fra meg. Du har valgt feil jente å sloss i mot jeg er staere en et beist.


 

for kjære crohns du hadde hele meg i mange år. Du forgiftet mitt hode jeg trodde du var meg. Jeg trodde døden var bedre en å leve fordi du viste vei. Du viste veien inn i et mørke som ikke er for meg. Så FUCK deg crohns du får meg aldri! Jeg smiler gjennom tårer, jeg presser mine grenser å opplever alt jeg vil. For selv om du har kroppen min har jeg et friskt og fritt sinn. 

Fuck deg, jeg lever for livsglede. 

Crohnsglede <3 

følg meg på Twitter, Instagram, snap og Facebook. Søk opp crohnsglede. Å husk at delinger er lov. 🙂 

#crohns #fuckcrohns #crohnsglede #kroniker #ksmp #kropp #sinn #mamma 

 

 

LIVET ER VERDT Å KJEMPE FOR!

I dag sitter jeg med mange følelser. Jeg tenker tilbake på de siste 16 årene i livet mitt. Eller egentlig hele mitt liv, som har vært fullt av utfordringer og vonde minner godt blandet med ønske om et liv i glede.  Om noen hadde sagt til meg for 14 år siden at jeg skulle skrive en blogg som skulle ha betydning for mange kronikere sine liv hadde jeg aldri trodd deg. Jeg var den gangen uten ork til å se noe annet en hvor grusomt livet mitt var. Jeg var sint på sykdommen min. Sint fordi den fratok meg muligheten til et vanlig liv. 

 

Jeg har i mange år hatt en følelse av å være ubetydelig. At jeg ikke var verdt å kjempe for, hvem trenger vel ei som kun flyr på do? Som har smerteanfall andre ikke kan forestille seg, som er ufør og uten betydning i samfunnet. Jeg husker når jeg ble mamma til Elida gråt jeg mens jeg vugget henne. Jeg unnskylde meg for at hun fikk meg som mamma, at hun ikke en frisk mamma slik hun hadde fortjent. Jeg satt med Elida i armene å gråt, jeg tråkket på meg selv, jeg satt i stuen å sa til mitt barn at hun fortjente en annen mamma. Jeg skammet meg, jeg straffet meg selv med å være stygg og nedlatende ovenfor meg selv. For jeg fortjente ikke noe bedre så ubrukelig å teit jeg var, som var blitt en kroniker. 

Jeg ønsket at noen skulle like meg, at noen skulle ha bruk for meg, se meg som en ressurs og gi meg livsglede og verdighet. Men hvordan kunne andre se meg som noe positivt om jeg selv ikke gjorde det? Jeg har i mange år gått igjennom en prosess. Jeg har måttet jobbe så utrolig hardt med meg selv. Jeg har måttet bli venn med meg selv og sykdommen. Jeg har hatt et stort ønske om å  gjøre en forskjell for andre syke. Men først og fremst måtte jeg jobbe med meg selv. Jeg er stolt av alt jeg har klart å få til på tross av sykdom. Jeg skriver nå en blogg som tar for seg tema som er vanskelige. Tema jeg selv har hatt behov for å skaffe kunnskap om, men ikke har funnet noe sted. For jeg har ekstremt mye kunnskap. Jeg har en livshistorie som er unik, jeg har opplevd mye både som barn, ungdom, syk og nå som voksen som har gjort meg til meg. 


 

Det sitter kronikere rundt om i Norges land som ikke forstår hvor verdifulle de er. Som tror på det de sier til seg selv.  Tror på at dem er verdiløse, anderledes, uverdige og uten muligheter i livet. Jeg har grått nok over sykdommen, jeg har tråkket nok på meg selv. Nå vil jeg gi meg det livet jeg fortjener, jeg er et utrolig sterkt menneske, jeg har i mange år kjempet kamper større en noen kan forstå.  Jeg kjemper fortsatt, men jeg vet at jeg kjemper av en grunn. Mitt liv er det kun jeg som er ansvarlig for. Ingen andre en meg kan gjøre livet mitt bra. Så jeg kjemper, jeg kjemper for å bygge meg å mitt liv opp. Jeg kjemper for de gode dagene, timene og minuttene. Jeg kjemper for et liv som kronisk syk men lykkelig. 

Selv om jeg sier jeg er kronisksyk og lykkelig betyr ikke det at livet mitt er lett. Jeg kjemper, gråter, snubler og lander i søla. Forskjellen er bare at jeg lar meg ikke bli liggende der. Jeg reiser meg, jeg børster av meg søla fordi jeg vet livet er verdt å leve. Jeg har snudd om tankegangen fra: jeg klarer ikke, til jeg klarer om jeg tilrettelegger. Fra å være livredd for uhell, forbereder jeg meg til å takle dem. Jeg har bestemt meg for å gi meg det livet jeg fortjener, jeg fortjener å ha et verdig liv som kroniker.

 

mitt liv kan ikke sammenlignes med et friskt et, strebe etter det var det første jeg måtte legge bort. Jeg kunne ikke strebe etter det jeg engang hadde, jeg måtte finne en ny måte å leve bra på. Jeg måtte akseptere at livet kan være bra med mye mindre forventninger til hva livet skal innholde. Jeg ser at jeg har en betydning i samfunnet. Min livserfaring og min blogg betyr noe for mange. Jeg ønsker å fortsette å bety noe. Jeg vil fortsette å skrive om tabuer, om skam og om livet som kroniker. Jeg kommer til å fortsette å spre håp om et godt liv som kronikker.  Jeg får så mange tilbakemeldinger fra kronikere og pårørende så jeg vet at dette trengs. Det er mulig å bety noe for andre, du kan få et verdifullt liv. Men først må du akseptere sykdommen å deg selv, du må finne tilbake til stolthetsfølesen og gleden ved å være deg. 

Du må akseptere og like deg selv før du kan forvente at andre skal gjøre det. Livet er nå, lev det så best du kan, med de forutsetningene du har. Ikke håp på at livet skal komme til deg, du må selv hoppe inn i livet å begynne å leve det. 

Det koster mye  men er verdt det. Følg meg på instagram, snap, Facebook og Twitter. Å del gjerne,  kronikere finnes det mange av. Spre håp om et godt liv. 

Fuck crohns velkommen livet… 

#kroniker #livsglede #uverdighet #verdighet #betydningsfull #akseptere #kjempe #glede #verdt #crohnsglede #fuckcrohns #liveternå #blogg #branok 

Crohnsglede <3

Å VÆRE SMÅBARNSFORELDRE ER TØFT FOR FORHOLDET.

God søndags kveld.

Nå er faktisk Robert sin pappaperm over. 10 uker hvor han har gått hjemme med oss er forbi. Når han startet så tenkte jeg at vi skulle få en evighet sammen. At vi skulle få pleie forholdet vårt litt, noe det sårt trenger da vi har ekstremt mye påkjenninger for tiden. Vi skulle gå hånd i hånd med barnevogna, vi skulle spise lunsj sammen, vi skulle ha masse nærhet og ikke minst fantastisk sex… 

Når permisjonen var over skulle vi ha fått et nytt giv, å være klare for nye runder med stressende småbarnsliv. Vel, jeg er ikke klar for å sende han på jobb i morgen. Jeg sitter faktisk med klump i halsen og tårer i øynene i kveld.  Joda han har fått vært med Ludvig og ungene, noe som er det viktigste. Jeg har fått litt avlastning noe jeg har trengt pga helsen. Men vi to som par er det vanskelig å få prioritert. Vi har hatt mye syke unger, Isak opererte mandlene, Ludvig har slitt med astmaanfall, det har vært feber, søvnmangel og nattevåk.  Dagelig sier en av oss at vi drømmer om en helg bare oss to, en helg vi kan gå hånd i hånd. Ikke fordi vi vil bort fra ungene men for at vi trenger å prioritere oss.

Kjærestelivet som småbarnsforeldre til 3 barn er utrolig hektisk. Selv om jeg ikke er i jobb så er det ting å ta hensyn til med sykdommen, som overhode ikke er kjærestevennelig. Er ikke like lett med nærhet når en har smerteanfall, doflying eller rett og slett er totalt utslitt. 

Men vips var altså permisjonen til Robert over. Nå er det tilbake til hverdagen, jobb, tidlig opp, leveringer, henting osv som må prioriteres.  Fremmover mot sommeren er det fult av ting som skal gjennomføres, skoleavslutninger, sykkelritt, bursdager osv… Å oppi alt dette er det forventninger til et godt sexliv fra begge parter som skal innfries. Vi som skulle ha sex flere ganger om dagen er overrasket om vi får til et par ganger i uka. Selv om  lysten, ønsket og viljen er der så er det tid, ork og rett og slett å få det til uten å bli avbrutt som avgjør.

Heldigvis har vi ferie å se frem til, vi drar til Italia 7.juli. Pakker bilen med 3 barn og to voksene kan trenge i noen nydelige uker i Europa. 2 av ukene er satt av til Italia, vårt drømmeland. Vi kjører ned slik vi har gjort mange ganger før. Det er en fantastisk ferie, men det er ikke noe kjæresteferie akkurat. Med 3 unger så er vi heldige om vi får delt seng i det heletatt. Ferien er en familieferie, å vi gleder oss veldig.

Vi prøver jo å sette av tid på kveldene men jeg er så sliten, jeg svikter rett og slett. Dagene går i full fart å når ungene er i seng går luften ut av meg. Det er ikke sjeldent vi sitter i hver vår ende av sofaen og sover kl 20.30. Slik er småbarnslivet vårt. Vi har fått 3 nydelige barn å det gir også utfordringer til barnevakt. Vi prøver å finne noen som kan sitte hjemme med ungene, slik at vi kan få noen timer alene om ikke annet men det er ikke lett. 

Får si som ei bekjent sa under en samtale for litt siden: klarer et forhold både unger å sykdom så klarer det alt. Vi er veldig glad i hverandre heldigvis, å er innstilt på å klare å holde gnisten som kjærester. I en hektisk hverdag er det kjempe vanskelig, men vi gir oss ikke. Å langt der femme er det en ferie hvor det er bare oss to. Det blir ikke i år, ikke til neste år heller, men kanskje om 3-4 år?  Godt å ha litt å glede seg til. 

Heldigvis vet vi at det blir bedre. De første 2 årene med ny baby er en prøvelse. Når de 2 første årene er forbi går det kun oppover igjen. Å nå er vi ferdig med babyer, nå skal vi prioritere ungene vi har å ikke minst å være kjærester. For det er den viktigste innvisteringen vi kan gjøre for ungene våre. Har vi det bra som par er vi også mye bedre foreldre. 

 

Crohnsglede <3

delinger settes stor pris på. Er ganske sikker på at vi ikke er de eneste med disse erfaringene. Følg meg på Facebook, Twitter, Instagram og snap. Søk opp crohnsglede og legg meg til. 

#småbarnsforeldre #kjærester #tidsklemma #foreldre #barn #ferie #slitene #sexliv #nærhet #drømmer #barnefri #syk #kroniker #crohns