crohnsglede Ei jente på 32 år som har hatt crohns sykdom siden jeg var 17. Bloggen vil inneholde et usminket bilde av en hverdag med opp og ned turer.

Hvor skal jeg begynne? Jeg har egentlig ikke ord for de følesene jeg sitter med om dagen. Jeg har fått meldinger og mailer fra hele Norge, med ord som treffer meg, mer en jeg klarer å beskrive. Jeg har hele tiden sagt at jeg ønsker og være den jeg selv savnet når jeg var 17 år, nydiagnosert og livredd. Jeg vil vise at noen kjemper for dem, at noen ser dem som verdifulle og ikke minst, at noen gir dem et håp om verdig liv på tross av sykdom/skade. Jeg vil være den “noen”. Jeg ønsker ikke at disse 15 årene hvor jeg har opplevd så utrolig mye vondt, skal være forgjeves.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg ønsker og bruke mine erfaringer til og sette fokus på en menneskegruppe som er tilsidesatt og sviktet av samfunnet. For jeg har virkelig kjent på kroppen hvordan det er og bli sviktet. Jeg ble sviktet av det samfunnet som burde ha støttet meg igjennom en vanskelig tid. Jeg var 17 år når jeg ble syk. Selv på sykehuset kjempet jeg hardt for å gjennomføre skolen. Jeg kjempet fordi skolen var det eneste jeg hadde igjen av den Ida jeg kjente til.  Men skolen kjempet ikke for meg, uforutsigbarhet var det ikke plass til. Selv med gyldig fravær var det ikke håp. Nok et nederlag av uendelig mange måtte  jeg takle.

For når en blir syk så er det jo ikke bare selve sykdommen du skal bli venn med, det er så uendelig mye mer en det. Det værste er at du får INGEN hjelp til det! Jeg er klar for og rope ut, om at nå må det forandringer til. Følg med fremover for jeg kommer til og skrive flere innlegg som går direkte på hva som svikter og hvordan ting bør være.  Samme dag som dagbladet kontaktet meg om å dele innlegg, fikk jeg også en forespørsel om og delta i et tv program. Jeg har gått mange runder med meg selv og har takket ja.  Årsaken er at jeg har sagt fra dag 1, at jeg kommer til og ta opp tema som både er skamfulle og tabubelagte. Og det er virkelig det jeg skal prate om på tv. Gleder meg til og gi informasjon når den tid kommer. 

Licensed from: phovoir / yayimages.com

Jeg kommer til og skrive på bloggen, holde foredrag og rope ut om det jeg mener bør ropes ut om.  Nå skal jeg snart få vise dere at jeg våger og prate om disse vansklige tingene også på TV. Jeg hadde ALDRI i min villeste fantasi trodd at jeg skulle være i Norges største aviser, i ukeblader og om ikke lenge også på tv. Alt jeg har gjort er å kjempe for de som fortjener og bli kjempet for og fortalt min historie.

Jeg startet og blogge fordi jeg har et stort ønske om at minst mulig mennesker, skal miste sin plass i samfunnet slik jeg gjorde for 15 år siden. Jeg syntes det er forferdelig og høre om unge mennesker som ikke bare har blitt alvorlig syke, men i tillegg slutter alle og kjempe for en. Du er overlatt til deg selv. Du får hjelp til det medisinske men det stopper der. Jeg mener samfunnet er med på og skape psykiske problemer hos kronikere og ikke minst, med på at de ender uten jobb/skole. For det er ikke plass til uforutsigbarhet i dagens samfunn. Verken i skole eller jobb. 

Licensed from: YesPhotographers / yayimages.com

Nå er det på tide og snu om på dette. Det er på tide og se oss kronikere som en ressurs. Vi fortjener og bli kjempet for! Når en blir syk er det ikke bare sykdommen som er vondt og vanskelig. Det vanskeligste er nok at den vi trodde vi var, ikke lenger eksisterer. Vi må bli kjent med oss selv igjen på en måte. Og det er en utrolig tøff kamp. Men hvordan kan vi klare og kjempe for og finne noe verdighet og håp i fremtiden, når hele samfunnet har vent oss ryggen og gitt opp? Jeg mistet min plass i samfunnet for 15 år siden, når jeg ble syk. I 15 år har jeg fomlet i mørket med et eneste ønske. Et ønske om og kunne bidra til samfunnet og finne min plass der igjen.

Nå har jeg funnet den plassen. Jeg har lest igjenom uendelige mailer og meldinger de siste ukene. Mailer som gjør meg 100% sikker på at jeg har valgt riktig. For det finnes så mange som ønsker og bli kjempet for. Takk for alle fine ord dere skriver til meg. Jeg er tom for ord som kan beskrive hvordan jeg har det egenlig men takknemlig og beveget er nok det som beskriver det mest. Jeg har helet iden sagt at det umulige er mulig, om du tror på det umulige. Beviset har dere her. Det nytter og rope. <3

Takk for at dere har troen på meg, dytter meg oppover og heier på meg. Dere betyr så mye for meg. <3Jeg gleder meg så til og dele alt av prosjekter jeg har fremover med dere. Jeg deler min historie fordi jeg mener det er viktig at den blir fortalt.

Vi kan ikke forandre fortiden, men fremtiden kan vi gjøre noe med. 

Crohnsglede<3

​Følg min Facebook side HER. Der ligger alle mine tidligere innlegg og selvfølgelig blir de nye blogginnleggene delt der. Så om du ønsker og følge meg i oppturer og nedturer så lik siden. Inviter gjerne vennene deres til og like siden også. Jeg er dyslektiker så skrivefeil vil forekomme. 

Delinger blir satt stor pris på. <3

#takknemelig #dagbladet #ufør #kroniker 3syk #crohn #epilepsi #revmatiker #media #aviser #nettaviser #ukeblad #fighter 3crohnfighter #påtross #fremtid #fortid #helse #ibd #stolt #rørt #prosjekt #minhistorie #mittliv #samfunn #minplass #beveget #forandre #fortjener #kjempetfor #mørket #vanskelig #ressurs #bidra #blogger #foredragsholder #tv #livredd #psyk #nederlag #uforutsigbarhet #

I det klokken nærmer deg leggetid er det noe som skjer med meg. Robert påstår jeg har lakenskrekk, noe jeg altid har avvist. Egentlig blitt litt sur for at han påstår noe så dumt. Jeg er jo så sliten og trenger søvn. Men likevel hvor mye jeg prøver og overbevise meg om nettopp det, så kjenner jeg at innerst inne så har han jo på en måte rett. Å selv hvor mye jeg hater og innrømme det, så har jeg nok lakenskrekk.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Uansett hvor trøtt jeg er så er det noe som skjer i det klokken nærmer seg leggetid. Kroppen min begynner å jobbe, hodet fyller seg opp og jeg er livredd for de timene i mørket alene. For  når jeg først skal innrømme A så må jeg nesten si B også. Det er jo ikke selve søvnen jeg har skrekk for, det er redselen for timene uten.

De timene hvor hele huset er i dyp søvn og jeg ligger og febrilsk prøver og sove. Lyder av sovende mennesker, mørket som kun avbrytes av en liten lysstripe fra døren ut til gangen. Disse timene hvor “alle” sover er for meg de tøffeste av de alle. Faktisk så gruer jeg meg til Robert sovner for da har jeg ingen å dele stillheten med. Robert pleier å le av meg å si at i det vi kommer i sengen er det som om noen har puttet på meg en 10 kroning. 

Og han har rett. Det er nok litt ubevisst men likevel en slags måte og utsette det uungåelige. Nemmelig disse timene jeg deler kun med meg og min smertefulle kropp. Før jeg ble syk selv trodde jeg det var tull at man hadde mer vondt om natten. Men jeg vet nå at det er tilfelle. Eller, smerten er nok lik, men jeg har ingenting å distrahere den med. Ingen barn som skal ha hjelp til noe, ingen klesvask som skal taes, ingen lyder og konsentrere seg om. 

Jeg skulle så ønske jeg bare kunne lagt meg slik som Robert. Etter 5 minutter sover han, om jeg er oppe på do 7 ganger på 1 time merker ikke han.  Jeg kan nesten kjenne på et sinne ovenfor han og alle andre som “bare” kan legge seg. Jeg har så vondt i kroppen at jeg sliter med og finne en god stilling. 

Også begynner klokka og gå… jeg kjemper i herdig for og finne søvnen samtidig som klokken går mot ny dag. Jeg har barn som skal på skole og  barnehage, jeg kan ikke sove når jeg vil. Jeg har disse timene på natten til rådighet. Men kroppen min bryr seg ikke om hva mitt hode hvil. Kroppen vil at jeg skal kjenne på alt som jeg har klart og skyve unna i løpet av dagen. Og ikke minst straffe meg om jeg har gjort noe vågalt dagen før. 

Noen ganger sovner jeg for og våkne av mareritt. Mareritt som handler om tortur av kroppen min. I det jeg våkner forstår jeg hvorfor. Smerten iler igjennom et kne, korsrygg eller fingre. En ny titt på klokken viser at det snart er en ny dag.. tårene mine og jeg går litt hånd i hånd om natten. For på natten har jeg ingen å være sterk for. På natten er det kun meg og min kropp. Ofte sovner jeg godt en til to timer før klokken ringer. Å selv om jeg er trøtt når en ny dag er her så er jeg allikevel litt lettet. 

For natten er over og en ny dag er her. Jeg har nok lakenskrekk. Eller kanskje er det redsel for selve natten. Fordi det er da jeg føler meg mest syk. Det er da jeg ser dette store skillet mellom meg og friske. For friske bruker natten til og hente seg inn. Jeg bruker natten til og kjempe for noen timers OK søvn.

Med ønske om en god natt søvn. <3 Min klokke tikker mot en ny dag. 

Crohnsglede <3

Lik min Facebook-side  HER. Om du har lyst til og lese mer av meg er det stedet og like. Der ligger alle mine tidligere innlegg samtidig som nye innlegg blir delt der med en gang. Jeg skriver om mitt liv som kronisk syk. Jeg skriver om oppturer, nedturer og om og mestre livet på tross av utfordringer. Jeg er dyslektiker så skrivefeil vil forekomme.

Delinger blir satt pris på <3

#natt  #tanker #kroniker #helse #blogger #blogg #innrømmelse #ibd #kronisksyk #smerter #påtross #minhistorie #mittliv #crohn #crohnsfighter #fighter #tårer #fuckcrohn#epilepsi #revmatisme #leddsmerter #lakenskrekk #sanheten #dyslektiker #alene #mørket #straff #søvn #mareritt #søvnløshet #oppturer #nedturer #stillhet #nydag #ærlig #utfordringer #klokken #ensomhet 

Når jeg ble syk som 17 åring, forsto ikke jeg omfanget av hvordan det skulle forandre mitt liv. Jeg var bare 17 år, hadde hele livet forran meg og hadde ingen planer om at fremtiden skulle forandres. Jeg trodde faktisk lenge at jeg skulle klare alt jeg hadde planlagt, på tross av at jeg lå i en sykeseng uten mulighet for å gre mitt eget hår. Første skikkelige slaget i trynet, hvor jeg forsto at dette var noe mer en bare en dump i veien, var når jeg ikke klarte å dusje selv. Som 17 åring måtte jeg sitte på en krakk i en dusj på sykehuset og bli dusjet av fremmede. Den følelsen jeg hadde da kan jeg fortsatt kjenne når jeg tenker på det.

Følelsen av en ekstrem redsel, samtidig som en ikke vet hva en er mest redd for. Er det det som skjer nå en er redd for, eller fremtiden? For meg var det nok en god blanding av alt. Også kommer man ikke utenom døden. For uansett så kommer en innom det, når en blir alvorlig syk. Jeg hadde så mye smerter en periode at jeg ønsket og dø. Jeg ønsket å slippe det livet liggende i en sykeseng uten kontroll på min egen kropp. Jeg er helt ærlig når jeg sier at jeg der og da ikke så noe håp om et verdig liv. Jeg trodde fremtiden min var å kjempe en kamp enten for og dø eller for å overleve til døden vant.

Jeg er veldig glad for at jeg våget å tro på fremtiden på tross av alt jeg gikk igjennom. Men samtidig selv nå etter 15 år som syk kommer panikken innimellom. Kanskje spesielt nå etter jeg ble mamma. For det jeg er mest redd for er at ungene mine skal se meg dø. At noe skal skje slik at de mister mamman sin og at jeg ikke får annledning til å se dem vokse opp. Selv om jeg vet FÅ dør av sykdommen min, så dør noen av komplikasjoner. Og det skremmer meg så forferdelig. Samtidig som jeg ikke ønsker at redselen skal feste seg hos meg. 

Det jeg vet med sikkerhet er at denne sykdommen vil følge meg til døden. Jeg blir ikke kvitt den og jeg kan ikke forutsi hvordan fremtiden blir. Det er skummelt nok for en mamma å tenke på døden uten å ha sykdommer i bakhand, men når helsen ikke spiller på samme lag så blir det en ekstra belastning. Nå er det slik at jeg kunne tatt den redselen så innover meg at jeg ikke klarte å nyte det som skjer her og nå, fordi redselen for neste nedtur var for stor. Heldigvis er jeg ikke der. Jeg er nok heller litt motsatt. For jeg har selv et annsvar for mitt liv. Og tenk om jeg hadde bekymret bort hele livet mitt unødig? 

En kroniker har ingen garanti for dagen i morgen, men det har heller ikke en frisk person. Vi har litt mer margin i mot oss for å møte motstand, noe annet ville vært naivt og tro. Men hvorfor bruke de dagene som er gode til å bekymre seg for det som kanskje aldri kommer? Jeg gjør så mye ut av mitt liv jeg kan på tross av mine utfordringer. At det er beintøft er det ikke noe tvil om, men den mestringsfølelsen jeg har etter å ha kunnet nyte en god dag uten å bekymre seg for neste nedtur er så fantastisk. 

Jeg er syk til døden, men jeg tillater IKKE redselen for døden ta plass i min hverdag. Jeg har et utrolig godt liv, fordi jeg husker så godt hvordan jeg hadde det når jeg faktisk ønsket døden fremfor livet. Når en er så syk har man to valg. Man kan velge å dyrke sykdommen eller å kjempe for livet. Jeg har valgt det siste. Som jeg har skrevet før, skal jeg sitte som ei dame på 80 år (forhåpentligvis) å smile over alt jeg har mestret på tross av sykdom. Jeg ønsker ikke å sitte som en gammel dame å tenke på alt jeg skulle ha gjort, men som jeg ikke turte eller ville, fordi jeg var mer redd for å leve selve livet, enn å forbrede meg på å dø. 

Deler et av mine mange sitater:

Livet er ingen dans på roser, det er en dans på en tornete stilk. Jeg skal rocke den stilken. For innimellom disse tornene, er det en ren stilk og den er det verdt og kjempe for. 

Jeg ønsker ikke å la tornene ta fokuset, jeg ser på de som noen hinder jeg må over for å komme til den rene stilken som jeg har på ubestemt tid. Alt handler om fokus. Livet kan gies mer bekymring ved å fokusere på at som “kan” skje. Livet kan også gi mer glede og trygghet ved å fokusere på det jeg har og det jeg mestrer. 

Crohnsglede<3

Følg in Facebook side HER. Om du har lyst til og lese mer av det jeg har skrevet så ligger alle mine innlegg der. Samtidig deles alle nye innlegg først på den siden. Der får du en mulighet til å få bli enda bedre kjent med meg og se oppturer, nedturer og håp på tross av sykdom og utfordringer. Jeg er dyslektiker så skrivefeil vil forekomme.

Delinger settes stor pris på. <3

#kroniker #ufør #syk #mamma #sykmammma #redd #redsel Døden #livet #sykehus #ung #kronisksyk #crohn #ibd #helse #crohnsglede #crohnsfighter #fighter #tanker #fuckcrohn #epilepsi #revmatiker #blogg #blogger #redsel #fremtid #smerter #ønsketdøden #ærlig #minhistorie #mittliv #mitthåp #panikk #ansvar #garanti #mestringsfølelse #tovalg #syktildøden #godtliv #livsglede #hverdagslykke #påtross #sitat #danspåroser #opptur #nedtur #glede #trygghet #fokus  #dyslektiker 

I går var jeg som en hel haug andre mødre ute og gikk knask eller knep med barna mine. Her i Larvik var været virkelig vått, rått og trist. Med andre ord: ikke veldig bra for min kropp. Selv med ull og varmt tøy, fikk jeg virkelig svi. Jeg er mamma til 3 nydelige barn. Barn som ikke har valgt en syk mamma, de har bare fått en. Jeg har fra den dagen vi sto med positiv test med Elida, sagt at ungene går foran alt. Selvfølgelig lider de av å ha en syk mamma, å si noe annet er både naivit og teit. Men de skal alltid gå først. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Å se gleden de viste var virkelig verdt de smertene jeg fikk i retur. For kroppen verket noe forferdelig, jeg hadde ikke tjangs til å skrive blogg i går. Fingrene var for stive og vonde. Korsryggen er forferdelig vond, albuene verker og ikke minst skulderene. Alt dette var det jeg måtte takle etter en god time i regnvær. Vet dere hva jeg måtte gjøre før den turen? Det er snakk om en time ute i regnværet, som krever ganske drastiske tiltak. 

Bilde av meg med mine 3 barn. mamma på tross.<3
 

• Jeg spiste ikke mat i går foreksempel. Mitt første måltid var kl 20.00 i går kveld. Eneste jeg fikk i meg av næring var drikke. Og til de som ikke forstår, så er det min måte å sikre meg mot eventuelle nederlag. Snakker om uhell, smerter og utmattelse her. For jeg vet ALDRI hvordan min mage takler mat. Selv den snilleste maten kan gi meg utfordringer få aner rekkevidden av.
• Jeg var ute og gikk tur på ettermidagen for å få kroppen god og varm før vi skulle ut, for smerten er værst om jeg har vært i lite bevegelse i løpet av dagen
• Jeg tok Lopramid. Lopramid er medisiner som bremser tarmfunksjonen. 
• Jeg sov en time på sofa´n når Ludvig hadde hvilen sin.

Dette er tiltak jeg gjør når jeg skal ut døren uavhengig av når på døgnet. Altså mat er uaktuelt, om jeg er på steder uten toalett. Likevel er det ingen som ser hva jeg ofrer for den timen. Det er INGEN som ser meg stå med fingrene under varmt vann, for og varme opp ledd som verker så tårene renner. Det er INGEN som ser meg ligge våken på natta, fordi kroppen føles ut som den kriger i mot seg selv. Der er INGEN som ser at jeg må spørre om hjelp av mannen til å gre håret til Elida på morgenen, fordi det er for smertefult for meg. Det er INGEN som ser hvordan jeg plundrer for å kneppe bodyen til minstemannen, fordi fingrene er stive og vonde. Det er INGEN som ser at jeg satt på do fire ganger før vi i det hele tatt kunne gå til barnehagen i dag tidlig.

Det er INGEN som ser hvor mye jeg ofrer for den ene timen. De ser en mamma som følger barna sine rundt i nabolaget, med et stort smil og trøstende ord når det blir knall og fall i mørket, eller noe blir for skummelt. Å det er VERDT og bli misstrodd for den ene timen. Det å følge opp barna er verdt alt for meg. At jeg må ofre mye er for meg helt greit, at noen misstror meg er også helt ok. For jeg EIER sannheten. En sannhet få forstår rekkevidden av. En sannhet som er skjult for omverdenen, likevel blir vi dømt for den. 

Ungene mine går forran alt. Men til tider er det utrolig vondt å ikke kunne klare alt. Som i dag som søsteren min gjerne ville komme på besøk og jeg måtte si nei. Vet dere hvor mye det svir? For jeg MÅ prioritere å hvile når Ludvig sover. Jeg må fylle opp energi lagrene mine igjen. Jeg kan IKKE få begge deler. Derfor blir alle bortsett fra barna de som må svi. Og det er vel den eneste tingen jeg sliter med å akseptere med denne sykdommen. At det går utover meg er en ting, men når andre må prioriteres bort fordi jeg må velge, det SVIR! Ting er sjelden slik det ser ut til.

Vi blogges i kveld, ville bare gi en forklaring til hvorfor jeg ikke blogget i går. Jeg måtte prioritere å være ute med ungene mine selv om det sender meg i kjelleren for noen timer. Nå er det tilbake til sofa´n for å fylle på energi slik at jeg kan krabbe rundt på gulvet å være den mamma´n barna fortjener. 

Ha en deilig dag, kjære lesere. 

Husk at livet er verdifullt om du leter etter det verdifulle.

Crohnsglede<3

Delinger blir satt stor pris på. <3

Lik gjerne min facebook side HER. Der får du alle mine blogginnlegg jeg har skrevet samtidig som du får beskjed når nytt er skrevet. Om du har lyst å følge min vei mot en ny og bedre fremtid for kronikere og uføre så lik side min. Jo fler vi er, jo større er kjangsen for å nå ut til de som trenger noen som forstår. Jeg deler oppturer og nedturer uten filter. Jeg ønsker å være den for andre som jeg selv savnet når jeg var 17 år og livredd. Jeg er dyslektiker så skrivefeil forekommer. Om du har lyst å lære mer om livet som kronisk syk så holder jeg foredrag. Jeg forteller min historie for å gi informasjon om hvordan det var å bli syk som 17 åring, gå på mange smeller og ikke minst: kjempe seg tilbake til et godt liv på tross av utfordringer. Ta kontakt på [email protected] om du vil vite mer. 

#halloween #kronisksyk #mamma #barn #sykmamma #smerter #lide #crohn #ibd #crohnsfighter #fighter #crohnsglede #blogger #blogg #helse #påtross #utfordringer  #ufør #helse #muskelsmerter #leddsmerter #næring #lopramid #tarmtroll #søvn #tiltak #toalett #ofre #misstrodd #sannhet #mittliv #minhistorie #prioritering #svir #nofilter #fremtid #dyslektiker #epilepsi #revmatisme #opptur #nedtur #oredrag #foredragsholder #informasjon #godtliv #livsglede #mittvalg #stolt #ærlig 

Altså, jeg har hørt mye dumt disse månedene som blogger, I dag skal jeg dele to kommentarer med dere. Nå er jo det å kalle seg en blogger som å spørre om trøbbel. Spesielt når du blir delt i nettaviser. I tillegg er jeg kvinne, en kvinne som står opp for seg selv og som våger å heve stemmen. Jeg har blitt kalt de sykeste ting disse månedene, spesielt innlegget jeg skrev om at “jeg har en høne og plukke med mannfolk”  fikk jeg 4000 sinte menn på nakken av. Om du har lyst på en latter kan du lese innlegget  HER. Husk å les kommentar feltet.  Det som står der, er ingenting i forhold til det som sto på nettavisen sitt eget kommentarfelt. Voksene mennesker som HATER på høyt plan, fordi noen har en annen mening en deg, tuller eller roper litt høyt.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Men det tåler jeg godt, faktisk har jeg ledd utrolig mye av det. Spesielt når jeg ble kalt drittkjærring nettopp fordi jeg skrev dette innlegget for gøy. Å kalle meg for drittkjærring er ingen fornærmelse. Jeg har morbus crohn og kan vel krone meg selv med det kallenavnet. Alt jeg har hørt disse månedene har prellet lett av meg. Noe det også må, om man skal våge å skrive om ting som kan irritere, sjokkere og treffe et ømt punkt hos noen. 

Mulig var det nettopp det jeg gjorde, når jeg skrev innlegget som het “Å være ufør er som en evig ferie, som aldri tar slutt.” For at det har engasjert har vært klart og tydelig. Men TO kommentarer i kommentar feltet vil jeg dra frem. Egentlig burde jeg dra frem alle de andre kommentarene isteden, for de sier litt hvor viktige disse innleggene er. Men de kommentarene kan du lese selv HER ,under selve innlegget. For og si det slik, jeg har tørket MANGE tårer. 

Nå legger jeg ut bilde av disse to kommentarene jeg vil dra frem og skriver litt om hva jeg tenker om det. 

Ja, hvor skal jeg begynne her? Egentlig blir jeg fryktelig skremt og skuffet. Skremt over at mennesker virkelig tror at det finnes en fasit på ting.Frisk av en kronisk sykdom? Nei du, i dvale kan sykdommen være, men du blir ikke frisk.  Å si at jeg burde være frisk siden kjæresten din er det, er like dumt som om jeg hadde sagt: Jeg liker levergryte så jeg betviler at du snakker sant når du sier du ikke liker det. Teit ikke sant? Jeg blir skuffet fordi det gjør vondt at noen tror jeg ville funnet på min livshistorie for moroskyld. Egentlig er kommentaren så dum at jeg nesten tviler på at han kan mene disse ordene, men jeg har bestemt meg for en ting, å det er å ha respekt for at ikke alle forstår meg og mine valg. Likevel er den kommentaren et kroneksemplar av hvor dømmende mennesker er. For siden han kjente noen med crohn som både jobbet, hadde blitt frisk, reiste på ferier og var aktiv, så kunne han ikke forstå at jeg var ufør og syk. At det faktisk er mennesker som tenker slik, gir meg enda mer lyst til og rope ut om sannheten om å leve med sykdom. For vi kan ikke sammenlignes med NOEN! Om du har lyst og lese mitt direkte svar til personen, så ligger det inne på bloggen.

Så er det denne kommentaren her da. Nei, hva skal man si? Om det er et forsøk på og fornærme meg, eller og gi meg kompliment, er jeg ikke helt sikker på. det jeg kan si med sikkerhet, er at det lykkes hun/han ikke med. Men hva får mennesker til å skrive slikt til mennesker de ikke kjenner? Hva får dem til og sette seg ned å spy ut av seg, ting de ALDRI hadde sagt til meg ansikt til ansikt? Eneste jeg kan komme på er feighet, ensomhet og et ønske om å føle seg bedre en noen andre. Her har jeg kun noen få ord og si. Karma is a bitch! 

Nå har jeg valgt å fokusere på kun dette innlegget. Tro meg, det er fine kommentarer i forhold til mye annet jeg må svare på og også slette fordi det er for stygt. Jeg syntes det er trist at noen må spy ut av seg slikt, men om dere har lest min livshistorie, så får ikke en slik kommentar meg til å slutte og blogge. For faktisk er det på tide og snu det rykte bloggere har på seg. Jeg er verken dum eller PR kåt. Jeg har en drøm om at det helvete jeg har vært igjennom, ikke skal være forgjeves. Jeg blogger for å nå ut til mennesker som både har noe å lære om at livet kanskje ikke er så værst alikevel? Og ikke minst for å røre litt i grøter, røske opp i tabuer og hive ut litt skam. 

Herlig ikke sant? For hvor dum går det an å gjøre seg selv? Det er faktisk lov og tenke litt før en skriver, selv når du kommenterer en blogg. 

Crohnsglede<3

Jeg har min egen facebook side hvor jeg deler alle mine innlegg pluss masse annet spennende. Om du har lyst til å lese mer av meg så trykk HER, og lik siden min. Jeg er dyslektiker så skrivefeil vil forekomme.

Delinger av innlegg settes stor pris på. <3

#kroniker #nettavisen #facebook #kommentarer #drittkjærring #blogger #blogg #kommentarfelt #nettroll #karma #skremt #skuffet #crohnsglede #crohns #ibd #helse #oppgjør #prkåt #dum #crohnsfighter #fighter #tabu #skam #tenkselv #minhistorie #mittliv #påtross #stolt #foredrag #foredragsholder #trøbbel #nettaviser #delinger #kvinne #hat #meninger #sterkemeninger #drittkjærring #irritere #sjokkere #ufør #engasjert #tårer #fasit #mennesker #betvile #dum #livshistorie #respekt #mittvalg #dømmende #kompliment #fornærme 

Jeg har tidligere skrevet om hvordan enkelt møter med leger har vært med på å ødelegge meg. Det første var den legen som ga meg diagnosen samtidig som han ga beskjed om at nå blir livet aldri det samme…. Det kan du lese om HER. også om møte med en fastlege som var med på å nesten ødelegge livet mitt. Det kan du lese om HER. Jeg har heldigvis truffet noen fine mennesker også, i dag vil jeg trekke frem dem. Jeg ble syk som 17 åring. Ikke barn men heller ingen voksen. 

Kjære du som ser mine tårer. 

Jeg  var på sykehus nesten i 3 år bare med få opphold hjemme, den første tiden etter jeg fikk diagnosen. Jeg møtte mange sykepleiere og hjelpepleiere. Noen har satt sine spor. Jeg vil fortelle om dem for at dere skal forstå hvor viktig de var for meg. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg husker spesielt en nattevakt, hun var alltid blid å kom inn på rommet etter hun hadde gått runden sin før natta. Hun satt seg på sengen min, begynte å prate med meg som Ida, ikke som en pasient. Husker du spurte meg om jeg hadde kjæreste, vi pratet og lo. Du var ikke så mange år eldre en meg, du fortalte om den håpløse kjæresten du hadde dumpet, som hadde kommet på jobb med blomster dagen etter. I 10 minutter så du meg som Ida, i 10 minutter var jeg normal. Takk kjære deg for at du så meg og lot meg få være ungdom, i en vansklig tid.

Licensed from: dolgachov / yayimages.com

Også var det hun som elsket å flette hår. jeg var jo kjempe dårlig så klarte ikke stelle meg. Du kom inn på morgen å flettet håret mitt. For deg var det en liten ting, for meg betydde det alt. Jeg følte meg stelt å flettene var alltid like vakre som deg. 

Så til deg som så jeg var ukomfortabel når jeg trengte hjelp til å dusje. Takk for at du hentet et håndkle som du la over meg så jeg slapp å sitte helt naken. En liten ting for deg men for meg betydde det alt. Jeg følte meg respektert. 

Til deg som kom inn til meg midt i et smerte anfall. Jeg våget ikke ringe på, fordi jeg hadde jo fått smertestillende for kun 1 time siden. Du sprang avgårde å kom tilbake med morfin, som du ga rett i åra. Du la hodet mitt i fanget ditt mens du ba meg puste rolig, kroppen min ristet i smerte. Legen kom og ga ordre om mer smertestillende, tarmen hadde fått krøll på seg. Du ga mer morfin og muskelavslappende. Du forlot meg ikke! Du så meg rett inn i øynene og lovet meg at det skulle gå bra. Når smerten begynte å forsvinne sto du og strøk på meg mens jeg hikstet. Du tørket mine tårer med dine fingre. Jeg kommer aldri til å glemme det. 

Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

Du  som tok å skiftet på sengen etter 4 uhell. Jeg var så skamfull. Men du smilte og sa: dette er jo jobben min. Ikke tenk på det. Jeg gjør dette hele tiden.

Den mannlige sykepleieren som alltid fortalte tørre vitser, før han skulle stikke veneflon. Takk for at du ga meg en latter. 

Husker jeg ble holdt oppe på do når jeg satt der å kastet opp, samtidig som blod og gørr rant. Du sto å holdt meg mens ei annen satt  smertestillende. Du holdt meg oppe når jeg selv ikke hadde mulighet til å stå. Du lot meg hyle i smerte å du slapp meg aldri. Etterpå bar dere meg i sengen å vasket bort svette med en kald klut.. Jeg glemmer aldri det smilet du ga meg. 

Det å være kronisk syk er tøft. Man opplever mange vonde ting. Takk for at dere som jobber med vår elendighet klarer å se enkelt mennesker. Takk for at dere klarer å tørke tårer, le , gråte med oss og kjempe med oss.  

Jobben din er så mye viktigere en du noen gang vil forstå om du ikke havner i sykesengen selv. Hvordan dere møter spesielt oss som er kronikere er avgjørende for oss. 

Takk for at du ser at jeg er noe mer en pasienten ved vindusplass på 204. Takk for at du gjør det lille ekstra for meg. Takk for at du klarer å se at jeg er en mamma, kjæreste, venn og nabo. At du klarer å gi den lille ekstra omsorgen som en kroniker trenger. Tusen takk. Jeg glemmer dere aldri. Jeg forteller barna mine om dere. Jeg glemmer ikke hvordan dere ser ut selv etter 15 år, å jeg ønsker å nå frem til alle dere som gjør der lille ekstra. 

Takk… 

Crohnsglede <3 

Følg meg på min Facebook side HER.  Jeg kjemper for oss kronikere. For at tabuer skal rives og informasjon bli gitt. La crohns og Ulserøs kolitt bli noe alke vet hva er. Innlegget ble først delt på bloggen min for mange måneder siden. Men det var i starten av bloggingen min og hadde MYE feil og fortjente en ansiktsløftning. Det forrige innlegget ble delt av over 4000 mennesker. Jeg er dyslektiker, skrivefeil vil forekomme. 

Delinger settes stor pris på. Kanskje kjenner du en sykepleier eller helsefag arbeider? hjelp meg og takke dem.

#pasient #sykepleier #takk #crohn #crohnsglede #fuckcrohns #helse #sykehus #ibd #kroniker #lege #kamp #fighter #smerter #blogger #blogg #mittliv #minhistorie #takknemlig #nåfrem #crohnsfighter #epilepsi #gråt #diare #svette #hyl #takk #omsorg #mamma #kjæreste #venn #nabo #yte #semeg #jobb #viktig #sykehussengen #pasient #respektert #semeg #ungdom #syk

Jeg har hatt noen travle dager nå. Med 5 plass på blogglista i går, og 4 plass i dag, har det ikke vært stille for og si det slik. Jeg har svart på meldinger, telefoner, mailer og kommentarer. Det som overrasker meg mest, er hvor lite negativt det har kommet. Noe har det jo selvfølgelig vært, men det er for det meste uvitenhet. Og det er jo akkurat derfor jeg har bestemt meg for og blogge. Jeg har fått spørsmål om hvorfor jeg ønsker å utlevere noe som er så privat og som vil sette meg i den boksen som alle syke blir satt i. Svaret er jo veldig enkelt, det er nettopp det som er grunnen til at jeg blogger så åpent om mitt liv som kronisk syk. 

For vi som kronikere føler oss jo mindre verdt og til sidesatt i samfunnet. Vi føler at vi er lengst ned på rangstigen. Det er ingen tvil om at politikere og samfunnet generelt bidrar til den stigmatiseringen, men vi må gå litt i oss selv også. For vi er faktisk litt med på og bidra til det. Det er få som vil snakke om seg selv som syk eller ufør. Vi vil jo ikke bli sammenlignet med de steriotypene som samfunnet har laget av oss. Men hvordan skal vi få snudd holdninger da? Hvordan kan vi bevise dem at de tar feil, om ikke en gang vi som er syke våger og stå opp for oss selv?

Så her er jeg.

Jeg er snart 32 år, fikk livet mitt snudd opp ned som 17 åring når jeg fikk en alvorlig kronisk sykdom, som heter morbus crohn. Jeg har etter det kjempet en enorm kamp for et godt liv, på tross av sykdom. I løpet av disse årene som syk har nye diagnoser dukket opp og i 2014 kom spikeren i kista. Jeg ble ufør. Plutselig var jeg en av de snyltrene, en av de som ikke bidro til samfunnet og en av de som var blitt en verketå. 

Ja, det letteste hadde vært og fortsette og stikke hodet ned i sanden, latt folk tro og mene ting om meg og andre mennesker som har vert igjennom og går igjennom ting få kan forstå. Men jeg har aldri tatt den lette veien. Jeg kan ikke forvente at noen respekterer meg om jeg ikke har respekt for meg selv en gang. Der har dere grunnen til min enorme åpenhet og ærlighet rundt tema som er betente og vansklige. Jeg våger fordi noen må stå opp for seg selv for at andre skal se hvordan sannheten er. Jeg er verken en verketå eller ressurs svak. Det har jeg i grunn bevist disse 6 månedene med blogging. Jeg har fått til utrolig mye på kort tid på tross av sykdommer og hindringer. Jeg sitter ikke i sofa´n hele dagen og nyter livet som ufør. Jeg kjemper en daglig kamp for et verdig og godt liv samtidig som jeg føler min største drøm om og få syke til og tro på seg selv. Om å få friske til og se hvem vi egentlig er og ikke mist: Gi håp om at alt er mulig selv om oddsen er imot deg.

Jeg ser at min åpenhet har en betydning, å selv om jeg føler meg totalt oppskrytt om dagen etter alle de flotte meldingene, kommentarene og mailene så er jeg stolt. Jeg er stolt fordi jeg ser det gir håp. Der har dere grunnen til at jeg så ærlig om meg og mitt. Jeg ønsker å vise at jeg ikke er ei som har gitt opp, men ei som ønsker og bidra på den måten jeg kan. Så får vi som syke svelge noen kameler og tro på oss selv. For selv om sykdom har tatt plass i vår kropp, så er vi ikke sykdommen. Det er så uendelig mye igjen. Vi må bare våge å bruke de ressursjene vi har, se det vi kan og være stolte over alt vi får til på tross. 

Jeg er ubeskrivelig stolt over at jeg har turt. Samtidig som tårene mine bare triller, fordi det betyr mer for meg en noen kanskje forstår. I 15 år har jeg manglet en plass i samfunnet. Nå har jeg funnet den. En jornalist fra øp  spurte meg hvofor jeg gjør dette, svaret er enkelt:

Jeg ønsker og være den jeg selv ikke hadde når jeg var 17 år og ny diagnosert. 

Crohnsglede<3

​Følg min Facebook side HER. Der legges alle blogginnlegg ut slik at det er enkelt og få de med seg. Jeg setter stor pris på om du vil følge meg på min vei mot et bedre og inkluderende samfunn. Jeg deler mine oppturer, nedturer. Jeg holder foredrag om livet mitt og mine erfaringer så bare ta kontakt om det er ønskelig. Mitt motto er: ingenting er umulig om man tror på det umulige. Jeg har valgt og være åpen for at andre som kommer etter meg skal få en enklere vei og gå en jeg har hatt. Jeg er dyslektiker så skrivefeil vil forekomme. 

#kroniker #nettavisen #delinger #blogg #blogger #kronisksyk #crohn #revmatiker #epilepsi #drømmer #åpen #ærlig #samfunn #håp #påtross #crohnsglede #fighter #crohnsfighter #annsvar “politikere #diagnoser #ufør #5.plass #4.plass #blogglisten #60000lesere #stolt #blogglisten #negativt #uvitenhet #mindreverdt #tilsidesatt #stigmatisering #våge #snylter #verketå #åpenhet #betydning #skam #tabu #oppskrytt #stolt #journalist #østlandsposten

Når jeg satt meg ned for og skrive innlegget som nå spres i stor fart over hele Norge, var det etter en hendelse på bussen. Jeg ble sittende og overhøre to som pratet om uføre. Samtalen såret meg, samtidig som jeg vet mange tenker slik. Jeg satt meg ned og skrev innlegget som ble lest av over 20.000 i går og delt over 2700 ganger. Jeg skrev fordi jeg ønsker og si i fra, om at det som mange tror ikke stemmer i de fleste tilfeller.

På en måte så kan jeg forstå at noen tviler på at vi uføre faktisk er syke. For få av oss med sykdom/skade forteller hvordan vi virkelig har det. Og hvordan kan et menneske som aldri har opplevd smerter eller sykdom bortsett fra fyllesyke og influensa forstå? Jeg mener det er på tide at noen våger og fortelle sannheten. Om virkeligheten blir mer offentlig vil kanskje noen fler forstå? Jeg har blitt delt på Nettavisen med bloggen flere ganger, men dette er faktisk første gangen de har delt et innlegg som har med det jeg faktisk skriver om. Og jeg må si den responsen innlegget har fått, bør få nettavisen og andre aviser til og få øynene opp for dette. 

Jeg har bestemt meg for og våge, jeg har bestemt meg for og stå frem med min historie fordi jeg vet mange er i samme båt som meg. Jeg skriver en blogg som omhandler et liv som overhode ikke er perfekt, om du ser på hvor jeg er på denne rangstigen som ofte blir brukt i samfunnet. Som kronisk syk og ufør har jeg vel det man kan kalle oddsene i mot meg. Jeg liker og bevise at man kan ta feil,  det umulige er mulig om man våger og tro på det umulige. Når jeg begynte og blogge hadde jeg et eneste ønske: Jeg ønsket og være den jeg selv savnet som 17 åring og ny diagnosert. Jeg vil kjempe for et samfunn som aksepterer og tilrettelegger langt mer en det gjøres nå. 

Rundt om i Norges land sitter det uføre og syke som sørger over jobben de ikke får beholde, eller har mistet fordi noe uforskyldt har rammet dem. Mange kunne kanskje bidratt på en god dag tenker mange? Eller i hverfall en god periode? Men samfunnet har ikke plass til uforutsigbarhet. Tilrettelegging på arbeidsplasser og skole er alt for dårlig jevnt over. Jeg har en drøm om og røre litt i denne grøten, jeg ønsker og få en debatt nettopp rundt dette. 

Livet mitt er ingen ferie. Men på lik linje som mange uføre og syke, så ønsker jeg og gjøre det beste ut av det livet jeg har fått. På en god dag så skal jeg ikke skamme meg for og gå ute, jeg skal ikke være redd for baksnakking eller stygge kommentarer. Jeg kjemper for at syke skal våge og leve på tross av sykdom. Jeg hadde flere år hvor jeg ikke turte og gå på kino, kafe eller ut på en fest en god dag. For redselen for disse som dømmer uten og ha forståelse for at det man ser kun er en liten bit av sannheten var så stor. Men så bestemte jeg meg for at jeg har kun dette ene livet. Jeg ønsker og sitte som en 80 år gammel dame (forhåpentligvis) og smile over alt jeg fikk til på tross av utfordringene mine. Jeg kan gjøre alt med tilrettelegging, planlegging og en stor porsjon vilje, klart jeg går på en smell i ny og ne, men heller det en og angre på at jeg aldri våget å prøve.

Jeg ønsker og gi håp og støtte til syke, jeg ønsker og sette fokus på hvordan et liv som syk kan være godt på tross av sykdom. Og ikke minst, bruke mine egne erfaringer til og hjelpe andre. Få fokus på det som ikke fungerer, men ikke minst få samfunnet til å akseptere og tilrettelegge mer for oss. Jeg har aldri sett på meg selv som en ufør, jeg skulle jo bidra til samfunnet. Men så valgte noen sykdommer meg, og jeg fikk livet snudd opp ned. Jeg har bestemt meg for at jeg kan bidra på mitt vis, nettopp med og fortelle min historie, rive bort tauer og sette fokus på det som er mitt og mange 100.000 andre sine liv. 

På disse 6 månedene som blogger, har jeg opplevd utrolig mye gøy! Og jeg er klar for mer. Håper på mange flere foredrag, oppdrag og debatter. Jeg er klar for og kjempe den kampen jeg brenner for. Kampen om likeverd og åpenhet. Takk til alle som har delt innlegg, skrevet kommentarer og mailer. Jeg er helt overveldet. Nå håper jeg flere tør ta kontakt slik at min åpenhet kan ha en betyding. 

Takk for all støtte jeg har fått. <3

Crohnsglede<3

​Følg min Facebook side HER. Her deler jeg mine oppturer og nedturer, samtidig som jeg jobber for og kunne gjøre en forskjell for andre syke. Jeg holder foredrag om livet mitt som kronisk syk og om og kunne se livet som godt på tross av mye motgang. Jeg tilrettelegger foredrag etter publikum. Ta kontakt om du kunne tenke deg og booke meg til et event. Jeg er en dyslektiker så skrivefeil vil forekomme. 

Delinger blir satt pris på. <3

#kroniker #nettavisen #rekord #delinger #takknemlig #mittliv #minhistorie #påtross #crohnsglede #IBD #epilepsi #ufør #arbeid #uforutsigbarhet #fighter #umulig #mulig #drøm #kjempe #helse #samfunn #debatt #media #våge #kronisksyk #crohn #revmatiker #foredrag #foredragsholder #blogglisten #blogger #stolt #facebook #kamp #tabuer #skam #likeverd #åpenhet #fokus #jegkan #våge #tilrettelegging #skole #Jobb #utfordringer #ydmyk #mitt 

I det siste har jeg fått noen ting og tenke på. Ting som jeg vet mange av oss med kronisk sykdom tenker på, men prøver og skyve unna fordi det er så vondt. Men så er det disse små ordene som blir sagt om oss, som føles ut som en pil som treffer hjertet vårt. Jeg har ofte fått høre hvor heldig jeg er som har ferie 24/7. Som aldri trenger og gjøre noe annet en det jeg vil. Disse ordene treffer så hardt, de får det og være syk til og høres ut som en fantastisk ferie hvor det drikkes sjampanje, danses og nytes fra tidlig morgen til sent på natt. 

Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

Vel, jeg kan med hånden på hjertet si, at mitt liv er ingen fest. Faktisk vil jeg si at jeg har ikke hatt en eneste ferie fra dette helvete på 15 år. For når jeg ble syk som 17 åring, var det ikke dette her jeg så for meg. Jeg trodde virkelig det skulle være en Quick fix. At jeg skulle starte på medisiner og bli “frisk” nok til og fortsette livet mitt igjen. Nå er det 15 år siden jeg satt livet mitt på hold. Jeg har innfunnet meg med at det livet jeg hadde før sykdommen, vil jeg mest sannsynlig vis aldri oppleve igjen. Jeg har måttet lære og leve på nytt, for kroppen setter grenser som hodet ikke har lyst til og være med på. 

Jeg beskriver det å bli kronisk syk litt som en sorg. Du har bare ikke mistet en slektning eller venn, du har mistet deg selv. Når jeg først aksepterte at jeg aldri kom til å bli den Ida jeg var når jeg var 17, begynte ting å snu for meg. Jeg begynte å kjempe for de små øyeblikkene i hverdagen. De øyeblikkene friske ser på som en selvfølge. Jeg samler ikke på store stener,Jeg samler på sand pleier jeg å si. Å med det mener jeg at før jeg ble syk, var det di store tingene i livet mitt jeg så på som selve livet. Store fester, kjøpe hus, bli ferdig med utdannelse, få barn osv.. Men nå er det de små øyeblikkene i hverdagen jeg verdsetter. Øyeblikk som når vi alle spiser frokost sammen, når jeg kan leke å le med barna mine, når jeg kan krype opp i sofan med mannen min, og bare nyte og være inntil. For når jeg er kjempe syk, er det ikke de store øyeblikkene jeg lengter etter. Det er de små vanlige tingene, det jeg beskriver som sanden.

Om du vil beskrive opptil 40 do besøk på et døgn, blødende og vonde sår i rumpa, oppkast, muskelsmerter som er så sterke at du må opp og gå midt på natta, ensomhet, måtte si nei til sosiale ting, redsel for uhell, utmattelse, søvnløshet, sorg, ofte besøk hos lege, masse medisiner, bivirkninger av medisiner, sykehusinnleggelser, måtte se barna bli lei seg når en må avlyse ting, bli sett på som utenfor i samfunnet, økonomiske utfordringer, knuste drømmer, osv som en ferie, så tror jeg vi har forskjellig syn på hva det er. jeg har hørt noen si at ufør er som en betalt ferie som aldri tar slutt. For meg er det ord som viser uvitenhet og lite kunnskap.  For jeg har ikke valgt og bli syk, sykdommen har valgt meg. 

Et liv som kronisk syk er ingen ting og ønske seg. Husk at dere ser oss kronikere når vi har masken på, dere ser oss ikke når vi ligger i fosterstilling og hyler av smerte, dere ser ikke hvor mye det cafe besøket koster oss. Jeg har en bønn til dere, SLUTT og tro det og være kronisk syk, eller ufør er en ferie. Vi som lever i dette, skulle gjort hva som helst for og kunne oppleve et friskt liv om ikke annet for en dag eller to. Disse frasene sårer mye, fordi det vi sliter med er så langt i fra ferie som mulig. Kanskje er det uvitenhet som er årsaken til at noen tror vi faktisk nyter dette livet i ensomhet og smerte. 

Jeg lever et godt liv på tross av sykdommer. Det er fordi jeg i løpet av disse årene har lært meg og sette fokus på de riktige tingene. jeg fokuserer ikke på det jeg ikke kan eller ikke har fått til, jeg fokuserer på alt jeg har mestret og alt jeg fortsatt kan. Og være kronisk syk er veldig anderledes et friskt liv. Men anderleds kan være fantastisk, om annerledes er det eneste alternativet du har. Jeg vil gå på trynet innimellom men det er verdt det. 🙂

Husk at en kroniker stort sett ikke later som de er syke. De later som de er friske. <3

Crohnsglede<3

Følg min Facebook side HER. Der deler jeg alle mine blogg innlegg som handler om oppturer og nedturer. Jeg skriver om drømmer og mål på tross av sykdom og ikke minst om og bryte tabuer og få bort skam. Jeg setter stor pris på om du vil like siden mi og bli med på min kamp om en bedre fremtid for oss med kroniske sykdommer. Jeg er dyslektiker så skrivefeil vil forekomme. 

Delinger blir satt pris på. <3

#ibd #crohn #crohnsglede #ferie #nav #betalt #ufør #kroniker #kronisksyk #epilepsi #revmatiker #mittliv #minkamp #minhistorie #crohnfighter #fighter #livsglede #hverdagsglede #dyslektiker #helse #sand #steiner #sykehus #smerte #liv #fokus #annderledes #fantastisk #mulighet #sorg #utmattelse Samfunn #kvalme #oppkast #søvnløshet #fuckcrohn #latersom #hverdag #påtross #ærlig #tabu #skam #tanker #oppturer #nedturer #påtrynet #mestre #uvitenhet 

“Bli liggende Ida, det går bra, pust rolig.”

Stemmen har jeg hørt før. Er det mamma? Jeg prøver og få ut en lyd, men jeg klarer ikke. Prøver og bevege kroppen, men den lystrer ikke. Så blir det mørkt igjen. Jeg prøver og åpne øynene men klarer ikke, kjenner en hånd som stryker meg over kinnet, hører bekymrede stemmer. Stemmer fra mennesker jeg vet hvem er, men ikke klarer og huske navnet på. Kinnet mitt ligger på noe varmt, men kroppen min er iskald. 

Licensed from: FrameAngel / yayimages.com

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Så hører jeg sirener, en stemme sier: Slapp av nå er ambulansen her. “Nå må du våkne Ida, Herlighet denne drømmen er alt for virkelig” tenker jeg i det jeg igjen hører disse stemmene, stemmer jeg vet er gode, men ikke klarer og plasere. Er det pappa? Hjelp meg og våkne! Hva skjer med meg? Hvorfor våkner jeg ikke? Jeg bruker alle krefter jeg kan for og åpne øynene. Hvor er jeg! øynene er tørre og tåkete. Jeg blunker og prøver og se rundt meg. 

Prøver og snu hodet, men jeg klarer ikke, smerten iler til. Så ser jeg mamma i tåken. Hennes bekymrede og tårevåte øyne møter mine. Jeg har lyst til og si noe men stemmen sitter fast. Herregud hva skjer med meg! Nå må jeg våkne, jeg må si at det går bra! Eller gjør det det? Jeg forsvinner bort igjen, kanskje sovnet jeg? Jeg vet ikke. Jeg hører en stemme som prater til meg. Hvem er det? smerten i kroppen iler. det smaker blod i munnen min, uten at jeg kan forstå hvorfor. 

Alle tankene jeg begynner på blir som en grøt, jeg har ikke kontroll på kroppen min. Den lystrer meg ikke og hodet mitt vil ikke følge mine tanker. Nå begynte redselen og sette seg for alvor. Dette må være en drøm, et mareritt! Hvorfor blir jeg ikke vekt? Slik som den gangen jeg drømte om at jeg falt ned fra et stup. Rett før jeg traff bakken så våknet jeg jo. 

Licensed from: animagistr / yayimages.com

Tårene mine begynte og renne og noe godt førte det med seg, for det som før hadde vært uklart var nå klart. Jeg kunne se rundt meg. Jeg prøvde og si noe men det ble bare rare lyder. Ved siden av meg sitter en mann. En mann som skriver. Det tar litt tid før jeg forstår at jeg er i en ambulanse. Herregud hva er det som har skjedd?? Mannen som sitter vedsiden av meg ser på meg Jeg ser han former leppene sine til ord men alt jeg hører er summing. Jeg lukker øynene. Kanskje det hjelper? Om jeg sovner igjen? Vil jeg våkne fra drømmen da? 

Jeg registrerer at bilen jeg er i, har stanset.  Det suser i ørene og jeg glir igjen inn i det mørke og tomme. Jeg ser plutselig inn i to brune øyne. En ung mann med hvit frakk. Jeg prøver og hyle, jeg prøver og bevege meg. Kroppen lystrer ikke. Skal jeg gi opp? Jeg blunker og tårene treffer puten. Legen legger meg over på siden. Jeg blir kledd av halveis og registrerer så vidt at noe føres opp i rumpen. De brune øynene blir stående og se på meg, jeg ser han beveger leppene men jeg forstår ikke hva han sier. Han ser på klokken sin og tar hånden min. Alt rundt meg er hvitt…

Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

Så skjer det. Lydene begynner og bli tydlige jeg kan røre fingrene mine..

 Jeg brå reiser meg fra sengen, river av meg ledninger og kjenner adrenalinet bruse i kroppen. Legen tar et bestemt tak i armen min og ei dame som ser ut som en sykepleier tar tak i den andre. Jeg hyler, og denne gangen får stemmen min makt… Jeg kjemper, kjemper fordi jeg er forvirret og livredd. Jeg blir lagt ned i sengen og disse brune øynene møter mine.. Slapp av Ida, jeg er lege. Jeg skal hjelpe deg! 

Hva skjer? Jeg halvveis hyler mellom hikstene. Legen ser på meg og sier: Du har hatt en annfall. Og denne gangen et alvorlig et. Annfall? Ordene hans for meg til og forstå at jeg har ikke drømt. Alt jeg har opplevd har vært virklighet. Dette er virkelig. Jeg har hatt et epileptisk anfall igjen… Når jeg klarer og slappe av forstår jeg at jeg har skadet meg. Sakte vinner jeg tilbake kontrollen over kroppen min. En fortann er knekt helt av, den andre en stor bit av, smerten i munn er stor, og halve ansiktet og kroppen er forslått og oppskrubbet.

Jeg har epilepsi. Jeg skulle bare sope betong gulvet i garasjen til foreldrene mine, en høstdag hvor en brå lyd mest sannsynlig utløste et anfall. På mirakuløst vis snudde jeg kroppen litt i det jeg falt. Mine foreldre og søster ble vitne til et skremmende og stygt anfall. Mamma og pappa sier at de var sikre på at jeg skulle dø.  Jeg skriver ikke så mye om epilepsien min. Det er fordi jeg sliter med disse minnene, Minner fra tiden før jeg ble riktig medisinert. Dette var bare et av mange annfall. For meg så kan jeg beskrive et slikt annfall som en drøm. For når jeg våkner tar det tid før hodet og kroppen spiller på lag igjen. Det føles ut som om du er i en drøm men du ikke klarer og våkne. Et slags mareritt. 

Licensed from: Sohel_Parvez_Haque / yayimages.com

Jeg har vært fri for anfall i snart 8 år. Takket være riktig medisinering slipper jeg og være redd for neste annfall. Jeg vet ikke om det vil vare evig denne gode perioden, eller om jeg vil få annfall igjen. Det jeg vet er at jeg har epilepsi og er glad for at jeg har det så godt som jeg har det nå. For jeg takler crohn mye bedre en epilepsien, fordi Crohn har jeg kontrollen på. Jeg blir ikke borte eller kan skade meg på samme måte. Jeg har ikke skrevet så mye om dette, fordi det er vonde minner for meg og familien. Men jeg vil at dere skal forstå meg, bli kjent med meg og jeg ønsker og gi dere innblikk i hele min historie. 

For jeg har ikke bare Crohn og Revmatisme, jeg er også en epileptiker. 3 diagnoser som former meg til den jeg er. Min historie, mitt liv og min kamp. 

Crohnsglede <3

Følg min Facebook side HER. Der legges alle mine blogginnlegg ut. Om du har lyst til og lese mer om mine oppturer og nedturer som kronisk syk, mamma, kjæreste, venn og ikke minst min vei mot og trosse samfunnets stigmatisering, så lik siden min. 🙂 Jeg holder foredrag, skriver blogg og gir av meg selv fordi jeg ønsker og gi et håp om et godt liv på tross av vonde erfaringer og tøffe påkjenninger. Jeg tror det umulige er mulig om man tror på det umulige. Jeg er dyslektiker så skrivefeil vil forekomme. 

Hva vet du om epilepsi? Del gjerne innlegget mitt så andre kan lese og lære<3

#epilepsi #crohn #kroniker #revmatiker #blogger #blogg #foredragsholder #foredrag #crohnsglede #crohnsfighter #påtross #livsglede #hverdagsglede #fighter #drømmer #lege #sykehus Annfall #redsel #smerte #skadet #ambulanse #mareritt #minhistorie #mittliv #minkamp #ærlig #utenfilter #tanker #vondt #bortmedtabu #skam #medisiner #stesolid