I det klokken nærmer deg leggetid er det noe som skjer med meg. Robert påstår jeg har lakenskrekk, noe jeg altid har avvist. Egentlig blitt litt sur for at han påstår noe så dumt. Jeg er jo så sliten og trenger søvn. Men likevel hvor mye jeg prøver og overbevise meg om nettopp det, så kjenner jeg at innerst inne så har han jo på en måte rett. Å selv hvor mye jeg hater og innrømme det, så har jeg nok lakenskrekk.
Uansett hvor trøtt jeg er så er det noe som skjer i det klokken nærmer seg leggetid. Kroppen min begynner å jobbe, hodet fyller seg opp og jeg er livredd for de timene i mørket alene. For når jeg først skal innrømme A så må jeg nesten si B også. Det er jo ikke selve søvnen jeg har skrekk for, det er redselen for timene uten.
De timene hvor hele huset er i dyp søvn og jeg ligger og febrilsk prøver og sove. Lyder av sovende mennesker, mørket som kun avbrytes av en liten lysstripe fra døren ut til gangen. Disse timene hvor “alle” sover er for meg de tøffeste av de alle. Faktisk så gruer jeg meg til Robert sovner for da har jeg ingen å dele stillheten med. Robert pleier å le av meg å si at i det vi kommer i sengen er det som om noen har puttet på meg en 10 kroning.
Og han har rett. Det er nok litt ubevisst men likevel en slags måte og utsette det uungåelige. Nemmelig disse timene jeg deler kun med meg og min smertefulle kropp. Før jeg ble syk selv trodde jeg det var tull at man hadde mer vondt om natten. Men jeg vet nå at det er tilfelle. Eller, smerten er nok lik, men jeg har ingenting å distrahere den med. Ingen barn som skal ha hjelp til noe, ingen klesvask som skal taes, ingen lyder og konsentrere seg om.
Jeg skulle så ønske jeg bare kunne lagt meg slik som Robert. Etter 5 minutter sover han, om jeg er oppe på do 7 ganger på 1 time merker ikke han. Jeg kan nesten kjenne på et sinne ovenfor han og alle andre som “bare” kan legge seg. Jeg har så vondt i kroppen at jeg sliter med og finne en god stilling.
Også begynner klokka og gå… jeg kjemper i herdig for og finne søvnen samtidig som klokken går mot ny dag. Jeg har barn som skal på skole og barnehage, jeg kan ikke sove når jeg vil. Jeg har disse timene på natten til rådighet. Men kroppen min bryr seg ikke om hva mitt hode hvil. Kroppen vil at jeg skal kjenne på alt som jeg har klart og skyve unna i løpet av dagen. Og ikke minst straffe meg om jeg har gjort noe vågalt dagen før.
Noen ganger sovner jeg for og våkne av mareritt. Mareritt som handler om tortur av kroppen min. I det jeg våkner forstår jeg hvorfor. Smerten iler igjennom et kne, korsrygg eller fingre. En ny titt på klokken viser at det snart er en ny dag.. tårene mine og jeg går litt hånd i hånd om natten. For på natten har jeg ingen å være sterk for. På natten er det kun meg og min kropp. Ofte sovner jeg godt en til to timer før klokken ringer. Å selv om jeg er trøtt når en ny dag er her så er jeg allikevel litt lettet.
For natten er over og en ny dag er her. Jeg har nok lakenskrekk. Eller kanskje er det redsel for selve natten. Fordi det er da jeg føler meg mest syk. Det er da jeg ser dette store skillet mellom meg og friske. For friske bruker natten til og hente seg inn. Jeg bruker natten til og kjempe for noen timers OK søvn.
Med ønske om en god natt søvn. <3 Min klokke tikker mot en ny dag.
Crohnsglede <3
Lik min Facebook-side HER. Om du har lyst til og lese mer av meg er det stedet og like. Der ligger alle mine tidligere innlegg samtidig som nye innlegg blir delt der med en gang. Jeg skriver om mitt liv som kronisk syk. Jeg skriver om oppturer, nedturer og om og mestre livet på tross av utfordringer. Jeg er dyslektiker så skrivefeil vil forekomme.
Delinger blir satt pris på <3
#natt #tanker #kroniker #helse #blogger #blogg #innrømmelse #ibd #kronisksyk #smerter #påtross #minhistorie #mittliv #crohn #crohnsfighter #fighter #tårer #fuckcrohn#epilepsi #revmatisme #leddsmerter #lakenskrekk #sanheten #dyslektiker #alene #mørket #straff #søvn #mareritt #søvnløshet #oppturer #nedturer #stillhet #nydag #ærlig #utfordringer #klokken #ensomhet
Kjenner godt igjen det der…jeg har også alltid fått høre at jeg har lakenskrekk…å det stemmer nok litt også. I de dårligste periodene er det pga mye vondt, å det er lettere å kjenne smertene å la tårene renne…når alle andre sover. Man holder seg gjerne så sterk man kan hele dagen.
Kortison er jo også ganske kjent…at man får søvnproblemer. Morgenen har etterhvert blitt den “værste” tiden, å få kroppen til å virke. Så kvelden/ natten har etterhvert blitt da jeg har det best, å klarer å være litt effektiv. Da jeg var yngre å bare hadde meg selv å tenke på…ble det gjerne gjort rent om natta,baka..å.pynta til jul, om natta osv. Men det er ikke så veldig forenelig med familieliv…så det har jeg slutta med for lengst 😂😂 Er jo andre i huset som må sove 😂😂
Så kroppen kan altså forandre seg med årene…Håper det bedrer seg for deg også, at du slipper å ha vondt om natta 💜 Ønsker deg en så god natt som mulig 😴💤
Hanne: håper det jeg også. 🙂 ha en god dag.
Å jeg er så enig. Nok en gang setter du ord på åssen vi andre har det. I allfall jeg.
Har endelig fått noe som hjelper kroppen og bli litt ” tung” sånn at jeg sover bedrer å med mindre smerte.
Men jeg er livredd for å gå å legge meg når jeg er forkjøla eller sjuk på andre måter enn crohns og leddsmerter.
Om jeg er litt sliten forkjøla sier gubben ofte at jeg bare bør komme meg i seng… Gud å vill jeg blir av sånne kommentarer. Hater å måtte LEGGE meg fordi jeg er sjuk/ influensa. Har jo vært ufrivillig sengeliggende ( les do-liggende) så alt for mye.
Eva: skjønner deg så utrolig godt!
Kjenner det her så igjen. Etter å ha vært dårlig nå et år, med det legene hittil mistenker er Crohns, så har nettene blitt et salig søvnløst mareritt.. Og det er som du skriver, smertene er ikke mindre på dagen. Men det er så mye man har å gjøre, at man klarer å “ignorere” det til en viss grad. Imens det om natten er helt stille, og det eneste jeg klarer å tenke på er å puste meg gjennom den ene “krampa” etter den andre, og prøve å sove imellom besøkene på badet. Det er fortvilende å være så trøtt, men samtidig grue seg sånn til å legge seg. Jeg finner mye trøst i å lese bloggen din, midt i den usikre tilværelsen jeg er i nå. Så tusen takk for at du er så åpen og deler din erfaring. Tusen takk.
C: kjære fine du. Takk for fine ord. Varmer så ubeskrivelig mye. Bare ta kontakt om du trenger noen og prate med. Jeg vet hvor frustrerende det er å ikke helt forstå hva som skjer med livet og seg selv. Jeg er her
Tusen takk.. Akkurat nå er det jeg kjenner på, en form for redsel. Jeg kjenner ikke igjen måten kroppen min oppfører seg på, og aner hva som kommer. Og det skremmer meg..
C: Du er ikke alene. <3 Styrke og mot sendes din vei. <3