crohnsglede Ei jente på 32 år som har hatt crohns sykdom siden jeg var 17. Bloggen vil inneholde et usminket bilde av en hverdag med opp og ned turer.

Dette er et innlegg om noe som er utrolig sårt og vannskelig for meg. Selv nå som voksen, vennskap.  Det vil bli langt men jeg håper dere tar dere tid til å lese. Jeg har fått en unnskyldning fra en av disse som du kan lese HER

Jeg hadde aldri hatt skikkelig gode venner før 8.klasse. Da ble jeg del av en gjeng som jeg så opp til, var glad i og som var mine beste venner. Faktisisk mine første beste venner. Jeg var et lubbent barn som overhode var noe skjønnhet. Jeg ble ofte mobbet på barneskolen fordi jeg var for voksen å fordi jeg var en geleklump. Derfor hadde jeg aldri kjent på ekte vennskap før jeg ble en del av jentene. 

Jeg husker jeg gråt av lykke når jeg forsto at dere faktisk likte meg slik jeg var. At dere syntes jeg var fantastisk, at dere ville være med meg var nesten for godt til å være sant. Mine foreldre opplevde for første gang at jeg følte meg lykkelig og godtatt. Vi har så mange minner. Jeg kan ofte kjenne en lukt å tenke på dere. Som lukten av vått gress gir meg minner om jentekvelder med taco, besøk av gutter som lånte jenteklær osv. En sang kan gi minner om telttur og lyden av gresshopper gir meg minner om den siste sommeren før vi begynte på vidregående. Da vi var sammen hele sommmeren fordi vi klarte ikke være fra hverandre.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Vi har så mage gode minner som jeg aldri kommer til å glemme, selv om disse minnene nå gir meg klump i halsen og tårer i øynne. Som venner gikk vi også i gjennom kriser. Krangling, diskusjoner, kjærestebrudd osv. Men største krisen var når mamma`n til hun ene ble drept i en ulykke. Det var en tragedie. Vi var sammen dag og natt. Vi sørget sammen, vi gjorde ALT for vår venn i sin aller største krise. Vi kjempet for hverandre.

Men så flyttet jeg til Horten. Jeg ble syk å dere som jeg så ofte, så jeg skjeldnere å skjeldnere. Jeg forstår det godt for det må ha vært utrolig skremmende, å se noen du bryr deg om så syk som jeg var. De gangene dere kom på besøk prøvde jeg alt jeg kunne for å holde meg oppdatert på dere alle. Når dere gikk ut døra knakk jeg sammen i sorg. Jeg savnt dere, jeg savnet livet. Alle som har lest bloggen vet at jeg gikk en tøff tid i møte. Jeg kjempet en enorm kamp. En kamp ingen forsto, ikke engang dere som var mine beste venner. Jeg var så redd, jeg gjore mange dumme valg. Valg jeg der og da ikke var istand til å forstå konsikvensene av. Valg som førte til at jeg mistet mine bestevenner.

Vi som skulle sitte sammen på gamlehjem med hver vår drink, vi som skulle være med i hverandres bryllup, støtte hverandre mellom graviditeter, babytid og familieliv var plutselig slutt. Jeg mistet dere når jeg trengte dere som mest. Jeg mistet dere når jeg var helt i kjelleren. Når jeg hadde mistet alt i livet mitt. Når alle katter var ute av sekken å jeg skulle ta fatt på å fikse livet mitt igjen tok vennskapene til dere slutt.

Kun ei sto ved min side å har aldri sviktet å hun betyr mer en noe annet. Jeg var så redd, livet jeg hadde levd i mange år som syk skulle snues fra elendighet, avhengighet, gråt, smerte og negativitet til livsglede. Jeg skulle gå den tøffeste veien et menneske kan gå, å det uten dere. Jeg har grått så mange tårer. Jeg har i desperat håp om å få dere tilbake skrevet til en av dere. Jeg hadde levd halve livet mitt med dere. Jeg viste ikke hvordan jeg skulle klare meg uten dere, når jeg trengte dere som mest. 

Jeg klarte det uten dere, Jeg sitter nå som mamma til 3 nydelige barn, har mann og er ei fantastisk jente fordi jeg har vært i helvete og tilbake til livet igjen. Jeg klarte hver skritt uten deres støtte og klemmer. Men det har kostet. Jeg har savnet dere mer en dere vil forstå. aller mest den dagen jeg etter alt jeg har vært igjennom kjøpte mitt eget hus. De dagene noe fantastisk har skjedd i livet mitt har jeg savnet dere å dele det med. Jeg har savnet å ta den telefonen til en av dere. Jeg er heldig som har mage andre fantastiske venner som jeg kan dele nyheter med, venner som aldri har sviktet eller vil svikte.

Jeg har funnet nye venner.Jeg som aldri trodde jeg kunne stole på at venner ikke forsvant fra meg igjen, har nå mange fantastiske venner i livet mitt. Jeg er RIK på fantastiske vennskap. Selv om dere ikke fysisk har vært tilstede i mitt liv de siste 8-9 årene, har dere hatt større betydning for disse en dere forstår selv. Jeg bestemte meg den dagen jeg hadde mistet alt, at jeg skulle bevise dere at jeg hadde vært vært å kjempe for. At deres frykt var feil. Jeg kunne bli noe fantastisk selv om det så svart ut. Dere skal vite at jeg tilgir dere for at dere ga meg opp. Jeg kan forstå det og. Jeg kommer aldri til å glemme alle fine kveldene med taco, latter og glede. Det er de jeg har gjemt innerst i mitt hjerte. Jeg har begravd vårt vennskap, jeg har det helt fint uten dere. Men savnet og følesene jeg følte når jeg alene kjempet min største kamp sitter i. Vi blir aldri VI igjen. noen sår vil aldri repareres. Men dere skal vite at dere har en spesiell plass i hjertet mitt. Jeg kjempet for å bevise dere, at jeg hadde vert verdt å kjempe for.

Jeg vil også si at etter en samtale i dag er det mange årsaker til at ting ble slik det ble. Jeg er uten tvil en stor årsak til det. Jeg har gjort så utrolig mye jeg er lei meg for. Jeg har såret mange. Jeg har tidligere og sagt hvor lei meg jeg er for alle som jeg såret i en tid jeg husker lite fra. Jeg var psykisk og fysisk ikke til stede. Jeg var i bunnen av kjelleren. Jeg bærer INGEN nag til disse. Jeg er stolt av å ha hatt dem i mitt liv. Jeg savner dem masse å vi burde pratet sammen den gangen. Jeg skrev  IKKE innlegget for å fraskrive meg noe annsvar for den som har ansvaret for mitt liv er jo meg. Så jenter, ikke misforstå innlegget som noe annet en at jeg savner dere, at jeg skulle ønske ting var anderledes og at jeg er utrolig lei meg. Jeg vet jeg er årsaken til at ting ble vanskelig. Men vit at jeg har gjemt dere innerst i hjertet mitt. At dere var med meg på kampen selv om dere ikke fysisk var her. Jeg burde også kjempet for dere. Men jeg hadde ikke krefter. Å når jeg hadde kommet meg nok ble det for vanskelig. Jeg var FEIG. Så vi er alle ansvarlige for det. Ville bare at innlegget ikke skal missoppfattes som at jeg legger all skyld på dem. jeg er veldig glad i dere. 

<3

Jeg vet mange kronisk syke mister vennene sine. Fordi det blir for skummelt, tøft og vanskelig. Men vi syke trenger dere mer en noen gang. Ikke gi oss opp. Vi vet ting er tøft, vi vet ting kan være kjipt. Men ekte vennskap skal jo tåle slikt? Ta vare på gode vennskap. 

Det er en ting jeg forundrer meg over, en ting jeg sliter med å forstå. Jeg klarer ikke forstå hvorfor man skal heve den moralske pekefingeren så fort man får en mulighet. Man ser det overalt, å dette er oftest rettet mot kvinner. Helst fra kvinner selv å eksemplene er mange.

Se på mammapolitet foreksempel. Om en mor i oppgitthet skriver på et mammaforum at hun har blitt sint på sin trassige 3 åring. At hun skrek til barnet og bar det inn på rommet. Da kunne hun like gjerne ha skutt seg selv. I løpet av sekunder bombanderes den allerede utslitte mamma`n som søkte råd. Hun bombanderes av meldinger som: Du skulle ikke vært mor. Stakkars barnet ditt, du skader det for livet. Barnemisshandling.  Håper noen som kjenner deg ringer barnevernet. osv… Herreguuud, ikke kom her å fortell meg at du som mor ALDRI har mistet besinnelsen? da tror jeg enten du lyver så du fortjener en medalje i skuespill eller du rett og slett driter i regler. For en eller annen gang i løpet av mammatiden blir nok, nok. Hvorfor gjør mødre dette? Er det for å føle seg som en bedre mor selv? er det for å bare lage diskusjoner? er det bare for å være bedriten? Jeg forstår ikke! hva om man istede hadde gitt gode råd, gitt trøst og forståelse. Hvorfor skal mange konkurrere i å være best? 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Også er det valgene vi kvinner gjør. Om en mamma velger å legge ut bilder av seg selv i sexy undertøy eller gudforby naken på facebook eller andre steder. Kanskje det er jobben hennes? at hun er modell, eller at hun rett og slett er stolt av kroppen sin. Så vil det løpet av kort tid fylles med negative og stygge komentarer som rett og slett er mobbing i kommentarfeltet. Noen drar paraleller mellom nakenhet og det å være en dårlig mor.  Noen gir klar beskjed hvor stygg hun er. At hun er oppmerksomhet syk osv. Hvorfor gjør kvinner slik? Kan ikke vi kvinner være stolt av kroppen vår uten å være utekkelige? Uten at vi er selvopptatte?

De er dårlige mødre som ikke tenker på hva de stakkars barna deres vil føle om 16 år når de finner bilder av mor i undertøy. Hadde jeg funnet bilde av min mor i sexy undertøy hvor hun så fantastisk ut, ikke minst var stolt av det selv hadde jeg faktisk blitt STOLT. For jeg mener vi kvinner skal være stolte av oss selv. Vi skal ha lov til å like kroppene våres. Nei, jeg er drittlei hva kvinner kan få seg til å si. Dere pressiserer at det ikke er sjalusi men jeg sliter med å tro det. Om man ikke har noe pent å si så holder vi munn. 

Om en kvinne har tatt et valg som er anderledes en steriotype av en kvinne, så skal jeg love deg hun får tyn. Å av hvem? kvinner. Se foreksempel på kvinner som er mødre å jobber turnus på båt/plattform. Andre mødre/kvinner hagler rundt seg med kommentarer som, hun må jo være selvopptatt, at hun ikke kan være glad i barna sine, at hun ikke burde hatt barn, hun burde fått en annen jobb i det hun ble mor osv.. Men hva hvis det fungerer for den kvinnen og hennes familie? hvilken rett har andre til å mene det er feil? Finnes det bare en riktig måte å gjøre ting på? Å hvem bestemmer hva den er?

Også er det de unge mødrene da. Å hjelpes meg for noen drittunger, og ikke minst mødrene til de unge mødrene igjen. De burde jo hindret barnet sitt i å ha sex.. Unge mødre går en utrolig tøff vei for å bli akseptert av mange andre mødre. De blir fulgt med haukeblikk. De diskuterer og sladdrer om dem. De stakkars mødrene som virkelig burde fått all hjelp og støtte fra de mer erfarene får det motsatte, en kald skulder. 

Jeg vet mange kvinner ikke er som beskrevet over men jeg ser så  utrolig mange tilfeller på det motsatte. Hvor kvinner kan råtte seg sammen som ulver i løpet av et sekund mot et stakkars kvinnemenneske som er litt anderledes. 

Kan vi ikke holde oss for gode til å heve pekefingeren ovenfor hverandre? Vi bør hylle hverandre, støtte hverandre og stå samlet som et lag. Det er ingen konkurranse i å være best. Det finnes ingen fasit. En god mamma kommer i mange varianter. En stripper kan faktisk være en bedre mor en ei som jobber i barnevernet. Jeg syntes det er trist å se kvinner som anngriper hverandre, tråkker på dem som om de skulle vært en siggarettsneip. Vi burde jo heller vise omsorg, oppmuntre og heie. 

Jeg håper vi kvinner kan ta oss sammen. At vi kan stå sammen om fremsnakking og oppmuntring. Om vi er bekymret for noe, eller lurer på noe, så spør vedkommende. Ikke spør naboen eller lag din egen sannhet. Det finnes ikke en måte å gjøre noe på. Hvem skal bestemme hva som er riktig eller gal måte å gjøre ting på? kan vi ikke stole nok på andre kvinners bedømmelseskraft til å ikke legge oss opp i dems valg? 

Innlegget virker nok litt krast å det er det også. Jeg vil vi skal stoppe andre kvinner i å tråkke på andre. Vi jobber så med mobbing på skole. Ungene våre skal ikke bli mobbet eller mobbe noen. Men vi voksene da? Burde ikke vi ta oss sammen å gå forran som et godt eksempel?

Ha toleranse og godhet mot andre, Om du ikke har noe pent å si så lar du være. 

Crohnsglede blir engasjert. 😉

følg meg på Instagram, Facebook, snap og Twitter. Søk etter crohnsglede og legg meg til. 🙂 del om du har lyst. 

#kvinnekamp #mobbing #diskusjon #forskjeller #mamma #fasit #kropp #godmor #dårligmor #selvopptatt #stoppmobbing #pekefinger

God morgen. 😉

I dag er en slik dag hvor jeg kjenner på gleden av livet. Eller, det gjør jeg hver dag. Jeg elsker å våkne, høre Ludvig som ligger å skravler i senga si og det deilige smilet han gir oss når vi tar han opp. Jeg elsker når Elida og Isak kommer blide og hoppende opp i senga vår. Også ligger vi bare slik alle fem. Prater, ler og starter dagen rolig. Fridager midt i uka er utrolig godt for store og små. I det siste har det vert mye tyngde på innleggene mine. Å det med god grunn. Men så er det noe helt annet jeg også vil formiddle med denne bloggen, nemmelig livsglede. For 15 år siden var jeg innlagt på sykehus. Jeg var kjempe syk. Jeg var en kropp uten krefter, glede og med masse smerter. Jeg drømte om å oppleve livet igjen. Ikke viste jeg at livet skulle bli mye bedre en jeg drømte om. Livet skulle bli FANTASTISK.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg har siden jeg var 8 år hatt et liv med mye sykdom, annsvar og vonde opplevelser. Jeg har måttet si adjø til min pappa mange ganger fordi han har vært så syk. Han har kjempet mot døden, selv hvor vondt det var så endte det godt, han vant over døden. Jeg ble syk som 17 åring å har kjempet i motvind og oppoverbakker. Selv hvor mørkt det har vært har jeg aldri gitt opp. Jeg har kjemet for å få oppleve livet igjen. 

Nå er jeg 31 år. Jeg er så forferdelig lykkelig. Joda, om jeg hadde vært frisk og aldri opplevd alt jeg har opplevd i livet mitt ville jeg nok sett på det livet jeg har nå som ekstremt kjedelig og kanskje til og med grusomt. Men jeg vet hva grusomt er. Grusomt er når du er så syk at du ikke klarer å dusje selv, at du har så mye smerter at du blir gal, at rumpa er et eneste stort sår osv… Så derfor sitter jeg her å tenker på hvor heldig jeg er. Jeg fokuserer IKKE på alt jeg ikke kan. Jeg fokuserer å alt jeg klarer, Jeg står opp hver dag til samme tid, sminker meg, kler på meg pent og smiler. For jeg vet hvordan det er å ikke klare å komme seg ut av sengen. Jeg spiser mat å nyter smaken for jeg vet hvordan det er å gå uten å spise måneder av gangen. Jeg nyter å være i mitt eget hjem for jeg hvet hvordan det er å bo på sykehus måned etter måned.

De som kjenner meg beskriver meg som ei som aldri klager. (selv om jeg føler jeg ikke har gjort annet i bloggen, men det er for å få andre til å forstå) De beskriver meg som possitiv og ei med bein i nesa. Å jeg er ganske enig. Jeg er veldig opptatt av lykke. Jeg vil så gjerne at alle syke skal ha håp om et fantastisk liv.  At alle friske skal se gleden i alt livet er, å ikke alt det mangler. For livet mitt er helt nydelig. Å faktisk så vet jeg ikke om jeg ville ungått alle de nedturene jeg har vært igjennom i mitt liv om jeg hadde kunnet. For da hadde ikke jeg blitt meg. Jeg er stolt av alt jeg har klart. Jeg er stolt av hvordan jeg hver dag gjør den fantastisk.

I dag skal jeg intervjues av lokal avisen.Jeg fikk en mail om at de hadde lest bloggen å ville møte meg. Da har JEG blitt lagt merke til. Jeg vil si til dem som jeg skriver her. Jeg skriver blogg for å gjøre en forskjell. For å åpne lukkede dører, tråkke på tabuer å få livsglede tilbake på agendan. 

Så nå må jeg komme i gang. Vi blogges seinere. Å takk, takk for at du leser, deler og gjør en forskjell i mitt liv. Dere betyr masse for meg.  Må solen skinne over dere i dag. Se på alt du har, istede for det du ønsker deg. Se på det du klarer istede for det du ikke makter. Se på deg selv å smil. Gjør denne dagen til en fantastisk dag. 

Jeg utfordrer deg til å skryte av deg selv til noen. Si noe possitivt om deg. Jeg kan begynne å si det til dere: jeg syntes jeg er vakker når jeg smiler. 

Hastalavista 

Crohnsglede

#lykke #glede #crohns #crohnsglede #fortid #nåtid #fremtid #Livsglede

Følg siden min crohnsglede på Facebook, Twitter og instagram. Sponsing eller annen forespørsel: [email protected]

Samboer, 3 barn og kronisk syk med sykdommen morbus Crohns og Epilepsi. Dette er ingen ROSABLOGG men en blogg om livet som mamma, syk og om drømmen min. Om du har noe du vil jeg skal promotere så ta kontakt. Bloggen vokser i stor fart å jeg gir meg ikke. Jeg er en crohnsfigter. Fuckcrohn velkommen crohnsglede.

Les, bli informert, opplyst og engasjert. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Kjære alle lesere. Bloggen er under forandringer om dagen. For at det skal bli bra må jeg nå poste noen innlegg fremover som kan virke litt meningsløse. Jeg skal få knapper man kan trykke på med info om meg, kontakt osv. Men for at det kan legges inn på knappenne må innlegg lages om det. Så håper dere har litt forståelse nå. Min kjære fetter jobber på spreng for at jeg skal få en fin blogg som er leservennelig og stilren. Det vil nok og se litt rart og rotete ut innimmelom men det blir snart perfekt.

Jeg kommer til å merke innlegg som skal til knappene som “info” det for at dere skal forstå at det ikke er et skikkelig innlegg. Beklager ulempene dette blir under veis. 

Men gleder meg til resultatet. takk for at dere er med meg på Crohnsglede sin reise. Hilsninger fra Ida.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I kveld skal jeg skrive om noe jeg fikk rett i fleisen. Jeg fikk en melding av mamma`n min. <3 

Det var en ting jeg ikke var helt forberedt på ved å starte en så ærlig blogg. For jeg har lagt min sjel i å skjule sannheten for mine foreldre.Sannheten om alvorlighets graden av Crohns.  Jeg var 17 år når jeg ble syk. I starten lot jeg foreldrene mine være med på alt. Men så begynte jeg å legge merke til hva det gjorde med dem. Jeg så min mor virkelig slite. Hun jobbet for meg 24/7. Mamma og pappa sluttet å leve. De ble kun pårørende. 

Så jeg tok et valg jeg da syntes var riktig. Et valg jeg mente var det beste. Nå er jeg mamma selv og jeg kan si at det valget var feil. Jeg valgte å støte foreldrene mine bort. Jeg ville ikke lenger ha de med på undersøkelser/legeundersøkelser. Det fordi jeg så dems bekymring å jeg hatet det. Jeg hatet å se at jeg laget “problemer” for de. For det var slik jeg så det. Jeg begynte da med den MASKEN min som du kan lese om i dette innlegget HER. Jeg valgte aldri å si sannheten. Jeg svarte/og svarer: det går greit, når noen spør om hvordan jeg har det. Jeg hater å si det går dårlig. Jeg er livredd for hvilke bekymringer jeg legger på skuldrene til de som spør. Samtidig som det gjør at jeg slipper å føle på disse grusomme følesene. Følesene av maktløshet, uverdighet, utmattelse og redsel.

Men så begynte jeg med denne bloggen da. Å mitt livsviktige prosjekt ble plutselig avslørt. Min mor som virkelig har vært den som trodde hun kjente meg har kanskje følt seg lurt og urettferdig behandlet. For jeg har jo ikke vært ærlig. Jeg har i beste mening svart at det går greit. Mamma har nok ikke trodd meg helt når jeg sa det går greit, men hun hadde ikke i sin villeste fantasi trodd at sannheten var slik. 

I går fikk jeg en meldig av henne.

Når jeg fikk den meldingen forsto jeg at det jeg har gjort i beste mening i mange år har vært feil. Jeg har gjort det for å skåne dem. Men vil man som mor og far skånes? Jeg er selv mamma til 3, hjertet mitt vrenges av tanken på at en av dem skulle mene at min lykke var viktigere en å si sannheten til meg. Heregud, jeg er mamma`n dems. Jeg vil kjempe for dem til jeg dør. Om de lar meg kjempe da...Så kjære mamma: Jeg vil si at jeg gjorde alt i beste mening. Jeg ser nå at valget jeg tok når jeg var 17 var feil. Å jeg er lei meg for at du føler på føleser av utilstrekklighet, sorg og smerte nå. For det er ikke din feil. 

Jeg gjorde det MANGE kronisksyke gjør. Vi vil ikke være til bry, vi kjemper for å ikke la sannheten komme frem. For vi vil ikke gi mer bekymringer en dere rundt oss allerede har. Så kjære foreldre og pårørende til kronisk syke:Ikke godta svaret Det går greit. Ikke tro det er sannheten bestandig. Det er ikke sikkert vi orker å prate om det, men sannheten er MYE værre en du tror. Vi bare kjemper. Vi kjemper for å holde masken. Vi kjemper for verdighet og lykke. Vi kjemper for normalitet. Å desverre vil det føre til at dere føler dere utilstrekklige. At dere ikke forstår. 

Å derfor startet jeg bloggen. Slik at syke kan bruke den som et komunikasjonsmiddel. Når ting blir for vanskelig å si. Eller at pårørene ka lese og skjønne hvordan det er å leve med sykdom. Vi kan se så sterke ut, vi kan smile og le. Men om du ser godt etter så finnes det en maske på oss. bak den er sannheten en helt annen. Den er brutal, vond og tøff.

Jeg har snakket med foreldrene mine mye den siste mnd. Jeg er nå 31 år. Jeg er voksen å har stiftet min egen familie. Å det er viktig at de forstår at jeg tok valg underveis som jeg mente var de beste. Å det vil andre syke gjøre også. Vi gjør det vi tror er best for andre. For kronikere blir ofte flinke på å glemme seg selv. Jeg skriver bloggen for å snu dette litt. Kanskje kan en av innleggene brukes til å prate sammen om ting. Kanskje kan en mor eller far forstå at sannheten er en helt annen en dere tror.

Sannheten med og uten maske er to forskjellige mennesker.

Kjære alle mine lesere: Nå har jeg skrevet på denne plattformen i 1 mnd. På den mnd har jeg opplevd å vært 2 ganger i nettavisen (håper på fler), jeg har blitt kontaktet av flere spennende prosjekter, jeg har stortsett 1000 lesere eller fler dagelig. Faktisk opp til 5700 lesere på en dag. Innlegget om sykepleiere som du ka lese HER er delt over 5000 ganger på facebook! Det er helt utrolig at innleggene mine engasjerer. Jeg får dagelig mailer, meldinger og pm fra syke, pårørende osv. Jeg setter så pris på det. Jeg håper dere fortsetter å skrive til meg. Om dere har tips til ting jeg skal ta opp så kjør på. Jeg er så utrolig takknemmelig for all respons. Drømmen min er å røre litt i grøter som ikke har vært rørt i før. Drømmer om en gang å holde kurs/samlinger for pårørende, venner og for de syke selv. Et sted hvor alt er lov, hvor tabuer skal brytes og livsglede skal brukes. Å drømmen min vil jeg jobbe med hver dag. Så om du har noe du tror jeg kan bidra med så bare ta kontakt. Mailadresse står på profilen min.

takk for at dere fortsetter å lese. At dere liker og deler. Delinger er eneste måte å nå ut til folk på. Så DELom dere har lyst. 🙂  Jeg vet mange har bruk for informasjonen. Jeg kjemper en stor kamp for oss syke og alle rundt. Å hver så snill: ta kontakt om noen trenger noen råd eller bare noen tips. Bloggen har blitt min baby. Jeg gir meg ikke. <3

Crohnsglede

#blogg #crohnsglede #tabuer #smerte #mamma #pappa #kroniker #maske #komunikasjon #unskyld #drøm #baby #kurs #kamp

Jeg har nå over mange år sett en slags “konkuranse” blandt mange mødre og samfunnet rundt oss. En konkuranse om å være den beste mamma`n. Det jeg velger å skrive om i dag er amming og flaske. Dette er en stor greie for oss mødre. Dette er noe som uansett hvordan vi prøver å belyse det på potensielt kan tråkke noen på tærna.

Jeg har aldri ammet. Har 3 barn å aldri har jeg opplevd å kunne gi brystmelk til mine barn. Min unskyldning for å la være er medisinsk. Alikevel har jeg slitt så med dette. Jeg har følt meg utillstrekkelig, jeg har hatt en sorg over det. Om man sitter å gir flaske til et nyfødt barn får du blikk. Noen våger seg til og med si noen ord for å opplyse meg om at amming tross alt er best for barnet. Å der sitter jeg å gir flaske til barnet mitt. Kjenner klumpen vokse i magen, jeg ser på det vakre barnet mitt å føler meg misslykket.

Jeg har gitt alle måltider til barnet mitt med kjærlighet og nærkontakt. Koker flasker, ordner med pulver, rister, raper og koser. Gir mitt barn det beste jeg kan tilby. Jeg gir mat. 

Når vi var på helsestasjonen på første barselgruppe satt vi 13 mødre. Fleste parten med puppen ute med baby som spiste. Jeg hadde gråten i halsen. Jeg skulle så ønske det var meg. Også var det tid for en hilserunde. Vi skulle si navnet vårt, navnet på barnet å alder på barnet. (fødselsdato)  så sier helsesøster, jeg er jo ammehjelper å da syntes jeg det er fantastisk om dere kan si om dere ammer eller gir flaske. Jeg hadde lyst å forsvinne. Jeg angret for at jeg dro. Flere mødre presenterte seg og babyen å sa stolt og tydelig: jeg ammer. Så var det min tur. Med sjelvende stemme sa jeg at jeg het ida og hadde ludvig på 8 uker. Og jeg ga flaske. Jeg følte jeg hadde 13 sett øyne stirrende på meg. Hadde mest lyst til å gråte for det var ikke en gang mitt valg. Valget hadde leger tatt for meg. Helsesøster så på meg å sa: du gir flaske  du ja. Da vil nok mesteparten av informasjonen i dag være unyttig for deg. For her blir det mye ammeprat i dag. Så der satt jeg, som eneste mor som ga flaske. Jeg var egentlig skikkelig forbannet. Forbannet over alt jeg hørte. Fokuset på hvor bra amming er skulle bare mangle, men det tar helt av! Når en får mødre til nyfødte til å gråte i skam for at de enten ikke kan amme, har valgt å la være av forskjellige årsaker eller fordi de har gitt opp. 

Jeg vet om jenter som ammer for en hver pris. Fordi helsesøster er så opptatt av hvor viktig amming er. Som mamma vil du gjøre alt for ditt nyfødte barn. Men til hvilken pris? Hvor lenge skal man holde på om det ikke går? Hvem skal bestemme det? Er det riktig å presse mødre som ikke ønsker å amme mer med å si: prøv en uke til, babyen din trenger morsmelk. Jeg vet morsmelk er fantastisk, alle mamma`r i Norge vet det. Vi får det prentet inn fra dagen vi blir gravide. Derfor kreves det mot å si at jeg orker ikke mer, jeg ammer ikke eller jeg har sluttet. Er det da riktig av samfunnet å fortsette å presse på hvor fantastiask amming er?

Når amming fungerer er det FANTASTISK: Da er det virkelig det beste for mor og barn. Men jeg tror med hånden på hjertet at om det ikke fungerer så er det ikke bra for verken mor eller barn. Jeg skulle ønske ammepresset var tonet MYE ned. Når en mamma sier hun ikke ammer skal det respekteres på lik linje som når en som ammer sier hun gjør det. For tilfelles har vi mødre noe. 

Vi elsker babyen vår. Vi vil det beste for vårt barn. Det som er det beste for deg behøver ikke være det for meg. La det å være flaskemamma bli litt mer akseptert. For min del som ufrivillig hadde blitt fratatt muligheten til å velge om jeg kunne amme selv, har det vært beintøft. Jeg har fått masse spørsmål å fått høre at jeg gjør så barna mine får dårlig imunforsvar. At jeg utsetter dem for sykdommer som de hadde sluppet om jeg hadde ammet. Det er ikke OK å si slikt. Det er ikke ok å ta spørrerunde på barselgruppe heller. Det kan helsesøstren spurt om privat. 

Jeg må si at jeg er ikke imot amming. Tvert i mot. Jeg er nok heller utrolig sår på at jeg ikke har fått gitt barna mine den goden amming er. Men jeg er en flaskemamma. Å jeg er i bunn og grunn stolt av det. Jeg har gitt mat til barna mine. 

Noen ganger er mamming viktigere en amming. 

Jeg ønsker at amming og flasking skal likestilles. Vi er like gode mødre alle sammen. Kan vi ikke støtte hverandre å gi mødre få lov til å ta et valg selv? uten å måtte gang å gang høre hvor gode mødre de som ammer er. For vi som gir flaske er fantastiske mødre. Vi er helt like de som ammer. Vi gir bare flaske istede for bryst. Vi elsker barna våre. 

Crohnsglede er også mamma. Del om dere vil at mamma’r skal være like mye verdt om man ammer eller flasker. 

#amming #flaske #baby #stolt #tabu #helsesøster #ammepress #respekt #elske #mamma 

Jeg skal prøve å gi dere et innblikk i hvor viktig smertelindring er for kronisk syke. Men samtidig hvor galt det kan gå. Jeg har prøvd mye forskjellig smertelindring med ulik virkning. Jeg har sittet på mange legekontor med hjertet i halsen i redsel for å ikke bli trodd. Redsel for at en lege som ikke en gang tar seg bryet med å se i min journal skal stemple meg. Stemple deg som en som lyver eller i verstefall narkoman! 

Det har skjedd meg en gang å jeg har aldri følt meg så liten. Jeg var ikke en gang der for smerter. 

Å jeg er ikke alene om å ha det slik. For det er maaaaange kronisk syke/mennesker som har opplevd ulykker og går med kroniske og invaderende smerter.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg har til tider det helt jævlig. Men snakke om at jeg må bruke smertestillende for å ha en normal hverdag gjør man ikke. Det er tabu til tusen. Man skal klare hverdagen selv. Man skal gå med smerter som er så invaderende. Som gjør at jeg blir lenket til hjemmet mitt. Til sengen min. Jeg har prøvd mye i min kamp mot en bedre hverdag. Jeg har fått god hjelp og dårlig hjelp. Fra sykehuset har jeg alltid fått god hjelp. Når smertene mine er som værst blir jeg lagt inn for smertelindring. Da får jeg morfin rett i årene. Når jeg er så dårlig at jeg velger å dra fra barna mine for å få hjelp er jeg på kanten til å stupe. For at dere skal forstå vil jeg forklare. Jeg går gjerne noen dager å piner meg. Går sammenkrøket, biter tennene sammen konstant, borrer neglene inn i håndflaten til blodet renner. Jeg sover ingenting, jeg sitter på do opptil 40 ganger i døgnet. Men jeg hater sykehus. Jeg hater sykehus så mye at jeg håper i det lengste at smertene gir seg. Etter noen døgn er jeg på randen til å gå på veggen. 

Robert prøver å overtale meg til å legge meg inn. Men jeg hater sykehus. Jeg vil være hjemme. Tilslutt må jeg. Først er det legevakt om fastlegen er stengt. Å Gud bedre. Det er en prøvelse i seg selv. Heldigvis har jeg Robert. Han har skjelt ut leger som har ment at jeg ikke behøver innleggelse. (Det uten en eneste prøve av meg) 

på legevakt får en kronikker skjelden smertelindring om du ikke er heldig. I allefall på larvik legevakt. Sist jeg var så dårlig var jeg helt kvalm og utslitt. Jeg spurte om å få drosje fra legevakt til sykehus men det kunne jeg glemme. Vi hadde barn hjemme så Robert måtte jo egentlig tilbake til dem. Men nei! Han viste at jeg ikke kom til å bli tatt imot der en gang for legen hadde jobbet på sykehuset før å dermed viste hvem som var syke og ikke. Robert kjørte meg inn til sykehuset å jeg klarte så vidt å krøpet meg inn i akuttmottaket. Jeg kom inn på et undersøkelserom å sykepleierne ser på meg å sier: kjære deg Ida, hvor vondt har du nå? I det hun spurte begynte jeg å gråte, ikke sånn litt men her snakker vi snørr og tårer. Hun springer avgårde og kommer med morfin. Jeg har vært så mye på sykehus at det ligger i journalen hva jeg  pleier å få. Sykepleieren kommer å gir meg en stor dose rett i åra. Så litt muskelavslappende. I det smertestillende virker begynner jeg å hikste. I mange dager har smertene vært så intense at jeg holder på å bli gal. Å jeg forstår dem som lever slik å velger å ta livet sitt for det er ikke noe verdig liv. Jeg kan bli liggende en god uke for smertelindring. En pause i en smertefull hverdag. Fuck you legevaktslege som mente jeg ikke var syk. Du er en av grunnene til at jeg venter så lenge med å legge meg inn. Jeg er livredd deg. Fordi du tråkker hardt og brutalt på noen som allerede ligger i søla. 

Men så er det hverdags smertene. De jeg lever med dagelig. Jeg ønsker du skal lese HER før du går videre. Der leser du om hvordan mitt første møte med smertelindring endte i kraftig avhengighet. 

I 2010 fikk jeg endelig hjelp. Jeg har brukt mye pinex forte med litt hell. Men etter en innleggelse ville overlegen at jeg skulle prøve langtidsvirkende smertestillende. Plutselig klarte jeg å fungere. Jeg kunne bli med på ting, jeg kunne smile mer, kjente på gleden på livet. Jeg var langt i fra smertefri men jeg var fri for smertetopper. Jeg begynte å leve igjen. Det funker ikke på akutte smerter da må jeg fylle på med kortidsvirkende men det er en hverdagags hjelp  jeg er så glad for. 

Men så er det de forbanna fordommene. For man kan jo ikke bruke smertestillende og være normal? Da er man jo rusmisbruker? Narkoman? Husker jeg i en samtale med min fantastiske lege sa at jeg følte meg misslykket, at jeg følte meg som et dårlig menneske. Det han sa da kommer jeg aldri til å glemme. Han sa: Ida, en med diabetes er avhengig av insulin for å leve sant? På lik linje som en hjertesyk trenger sin hjertemedesin. 

Du trenger smertestillende for å leve. Det er medisin ikke narkotika. For deg å mange andre er smertestillende eneste allternativet til et liv. Et verdig liv. 

Smertelindring er komplekst. Det er vanskelig og inviduelt. Det er et stort ansvar på fastlege/spesialist da avhengighet kan forekomme. Å gjensidig tillit er utrolig viktig.  Men alt i alt er det en fantastisk medisin. Noe som øker livskvaliteten til mange 1000. Vi kan ikke noe for at vi har blitt alvorlig syke. Skal vi pines i tillegg? Nei her må det holdningsendring til. For jo, smertestillende skal man være forsiktige med men for kronisk syke kan det gi nytt liv. Er vi ikke verdt det? Skal vi skjemmes for å måtte ta smertestillende for å overleve dagen? Jeg lever nå i dag. Å jeg er så glad for hjelpen jeg har fått. Jeg har fortsatt mye vondt men uten mine smertestillende hadde jeg ikke kunnet vært mamma slik jeg er, jeg kunne ikke deltatt i livet. Jeg merker ingen form for rus fordi de taes riktig å fordi det er smerter som er årsaken. 

Jeg er en god mamma fordi jeg for hjelp når smertene herjer. 
 

Jeg tar smertestillende, men jeg er ingen dårlig menneske. Jeg er en som kjemper. Kjemper en usynelig kamp hver dag. Om vi bryter ned tabuer og fordommer vil kanskje den daglige kampen bli lettere. Det å leve med smerter er utrolig tøft. Tenk på tannværk. Ville du hatt tannværk hele livet. (I hele kroppen?) nei tenkte meg det. Du hadde desperat ropt om hjelp. 

 (Jeg brukte IKKE  disse smertestillende under svangerskapene mine. Da pinte jeg meg gjennom dag for dag. Jeg ønsket ikke å utsette dem for mulige bivirkninger. Det er noen av de tøffeste kampene jeg har hatt i livet. Men jeg klarte det.

jeg håper dere deler dette. Dette er viktig info. Mange 100.000 lider av sterke smerter å blitt møtt med  holdninger som ikke hører hjemme. Lett å si for en frisk at smertestillende ikke er noe alternativ men jeg er ikke så tøff. Jeg ville valgt døden fremfor det livet jeg hadde. 

#smertehelvete #avhengighet #smertestillende #helse #kronisksyke #smerte #smertestillende #tabu #kamp #legevakt #lege #liv #død 

Å være mamma er det fineste å beste i verden. Men så mye bekymring. Hjertet mitt får støtt en knekk. Som i går. Jeg har 3 nydelige barn, med 3 barn følger det selvfølgelig bekymringer. Både i forhold til hun eldste på 6 (blir 7) som virkelig er prepubertal om dagen. Han på 4 leter etter seg selv å det er vondt å se en 4 åring som leter etter sin identitet. Hvem er jeg? Hvorfor kan ikke jeg bestemme? Jeg vil jo ha kjeks til frokost! Den er liksom veldig vanelig. 

Også har vi minstemann. Han ble født 3 uker før tiden å har astma. Når han var et par mnd hadde vi første møte med forstøver. Nå er vi der igjen. Han hoster til han kaster opp, gråter så sårt og er tung i pusten. I tillegg tror de han har en defekt i pusterøret som gjør at det klapper sammen. 

I går skulle jeg skrive om smertebehandling og fordommer men jeg ble sittende å vugge, synge og tørke tårer. Lille gutten vår er 9 mnd å forstår heller ikke hvorfor han har det slik han har det. 

Min mor fortalte om denne bekymringen en får når en blir foreldre men at den skulle bli så sterk? Det hadde jeg aldri trodd. Jeg er jo syk selv men i det en av ungene trenger mamma er jeg liksom satt på pause. Jeg gråter med dem, trøster, prøver å finne løsninger å gi trygghet på at ting ordner seg. Men inni meg har jeg klump i magen. 

Ungene mine er små. Å jeg vet hvilke bekymringer som venter meg. Jeg vet at de bekymringene jeg har i dag er ingenting i forhold til det som venter. 

Jeg tørker søvnen ut av øynene, kjenner de få timene med søvn i natt overhode ikke er nok. Men her er dagen godt i gang. Mammalivet. Jeg både elsker og misliker det. Elsker det fordi det er fantastisk men hater det for det innebærer mye bekymringer.

Ønsker dere en fantastisk mandag. Følg med i kveld. Da kommer et sterkt og viktig innlegg om smertelindring for kronisk syke. Et viktig tema. 

Her fra sykehuset om fredag. 
 

Vi blogges. 

Crohnsglede.

#mamma #barn #bekymringer #astma #mammalivet #søvn