jeg har nevnt i blogginnlegg tidligere at det å være pårørende til syke er tøft. Det gjelder både fysisk og psykisk sykdom. Dere som pårørende får plutselig en stor bekymring samtidig som dere føler et stort annsvar. Dette kan føre til mange vonde situasjoner. Vi vet dere mener det godt, vi vet dere gjør det i beste mening. Selv om vi kanskje ikke viser det er vi utrolig glad for at dere står ved vår side. 

Jeg hadde flyttet for meg selv når jeg ble syk. Men måtte flytte hjem igjen til mine foreldre. Det var utrolig vanskelig. Jeg hatet det. Jeg ville ikke være avhengig andre. Men samtidig har mine foreldre, søster,mann, svigerfamilie, barn og venner måttet ofret mye for meg. Derfor velger jeg å skrive dette her. Det gjelder så mange av oss som er syke. Uansett med hva. Vi trenger dere selv om vi ikke viser det.

Kjære mamma jeg sa aldri takk når du hjalp meg med stell og dusjing når jeg ikke hadde krefter til det selv. Men det var ikke fordi jeg ikke var takknemelig. Det var fordi å si takk gjorde det enda mer virkelig. Virkeligheten var at jeg trengte hjelp til ting ei på 17 år vil klare selv. Men selv om jeg ikke sa ordene er jeg takknemelig. Det var bare for vanskelig for meg mamma.. Men jeg kan si det nå, takk. Takk for at du hjalp meg med alt når jeg ikke klarte å dusje meg selv. Takk for at du tørket mine tårer når jeg ikke orket å smile mer…

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Kjære pappa: Jeg var så sint på deg. Jeg sa ord som hater deg, slutt å bry deg, osv… Jeg lot sinnet mitt som egentlig var rettet mot sykdommen gå utover deg. Jeg så du var lei deg, jeg så ordene mine svei, jeg angret meg så etterpå pappa. Jeg gråt meg i søvn, men jeg klarte aldri å si at jeg ikke mente det jeg sa. Jeg klarte aldri å si unnskyld. For om jeg sa det måtte jeg ta innover meg hvorfor du fikk meg til å bli sint, hvorfor du fikk meg til å sprekke. Du så sannheten pappa. Jeg prøvde å overse den… Nå kan jeg si det. Unnskyld kjære pappa. Unnskyld for at jeg sa ord jeg aldri mente. Jeg er så lei meg for smerten, bekymringene og alle de vonde ordene du måtte høre. Jeg mente det ikke. Takk for at du ALDRI sluttet å kjempe for meg.. Jeg gråt etter kranglene våre pappa.. Jeg gråt meg i søvn fordi jeg hadde såret han som kjempet for meg. 

Kjære søster: Jeg har ikke fått vært en like bra storesøster for deg som jeg skulle ønske. Mange år gikk bort til å dyrke min egen elendighet. Til å være i mitt eget mørke. Unnskyld for at jeg ikke så deg. For at jeg ga masse bekymring og irritasjon. Unnskyld for at du måtte være så mye på sykehuset. Jeg så du var sliten. Jeg prøver nå som voksen å rette opp mine feil. Jeg lover jeg skal være en god storesøster fremover. Jeg mente virkelig ikke å såre deg. Det var bare for mye. Unnskyld.

Kjære kjæresten min du som alltid står ved min side. De dagene jeg har mye smerter går jeg konstant å er irritert. Jeg prøver å skjerpe meg men jeg har det så vondt. Jeg klarer ikke si det til deg for jeg vil ikke virke svak. Jeg biter tenna sammen å sier det går bra, om du spør om alt er fint. Jeg ønsker ikke at du skal bli bekymret om jeg sier det slik det er. Unnskyld snille mannen min, du fortjener det ikke. Jeg ønsker bare å være hun som klarer alt.Jeg elsker deg mer en noe annet. Jeg får panikk av tanken på å miste deg, så jeg later som alt er bra. Takk for at du legger armene dine rundt meg om natten når ting blir for vanskelig. Unnskyld for at jeg ikke sier ting slik de er. Jeg trenger deg så indelig men er redd jeg gjør ting feil. Takk for at du lar være å mase om ting. For at du lar meg få velge selv når jeg vil prate. Takk for at du tåler mine utbrudd og min gråt. Jeg vet det ikke er lett kjære. Det vet jeg inderlig godt. Jeg skal skjerpe meg jeg lover, men ha tolmodighet med meg. Jeg vil ha dager hvor smerter overtar fornuften. Hold rundt meg å du skal vite at jeg elsker deg for alt du gjør for meg. Jeg er heldig som har en flott mann som deg. Jeg skal bli flinkere til å si det til deg. Du er fantastisk rett og slett. Jeg elsker å le, tøyse å være normal med deg. Jeg elsker at du ser meg å ikke  bare sykdom. 

Kjære svigerfamilie: når jeg ble sammen med Robert gruet jeg meg til å forklare. jeg måtte svelge kameler å forklare ting og tang. Unnskyld for at  jeg innimellom blir stille. Jeg detter litt bort. Jeg prøver jo å henge med, det går IKKE på dere. Men jeg blir sliten, det er ikke deres feil.  Dere har laget mat jeg kan spise, kjørt meg til lege, kommet ilende å passet barn om vi har mått til legevakt osv.. Men sjeldent har dere sett meg skikkelig dårlig. Jeg setter på meg en maske. Jeg ønsker å være sterk hele tiden. Være normal. Jeg vet at jeg ikke trenger å bevise noe for dere, at dere hadde respektert om jeg hadde begynt å gråte. Å jeg skal bli flinkere til å spørre om hjelp. Jeg HATER å spørre, jeg føler meg så svak. selv om jeg vet dere vil slippe alt dere har i hendene for å hjelpe meg. Jeg er så takknemelig for dere alle sammen. Både svigerforeldre, svigerinner, svogere og tantebarn. Takk for at dere er så fantastiske mot meg. Takk for at dere ler med meg, at dere støtter meg å lar meg få lov å trekke meg bort. 

Kjære barna mine. Jeg kan innimellom bli veldig sliten. Jeg kan heve stemmen når ting blir for mye. Jeg prøver virkelig kjære barna mine. Jeg går med en vond klump i magen hver dag. Er jeg bra nok? Går dere glipp av noe? Farger jeg dere med min sykdom? Husker dere den kvelden Ludvig hadde vondt i magen? Pappa var ikke hjemme. Ludvig var bare 2 mnd å gråt så sårt. Han hadde nok fått melk i seg som han ikke tåler. Når dere skulle legge dere hadde ikke dere lyst. Dere hoppet i senger, sprang ut og inn, dere ropte å heiet på hverandre. Jeg sprang etter dere med en baby i armene. Husker dere hva som skjedde? Mamma begynte å gråte. Dere viste jo ikke at den dagen hadde jeg en vanskelig dag. En dag jeg ble spist opp av smerter. Jeg orket ikke mer. Jeg datt ned på gulvet i gangen å gråt. Tårene mine rant nedover kinnene mine å traff Ludvig som plutselig ble stille. Han lå i armene mine å bare så på meg. Så kom du Elida… Du satt deg vedsiden av meg. Du tok armen din rundt meg å visket unnskyld. Isak kom tuslende å satt seg på andresiden.. Der satt vi alle fire. Vi pratet masse den kvelden å når Ludvig hadde sovnet gikk jeg inn til dere på rommet. Dere sov så nydelig. Kjære fine barna mine. Jeg vil ikke unskylde for at jeg viser førelser for det tror jeg er sundt. Men unnskyld for at jeg ikke altid orker ting. At jeg må avlyse ting vi har lovet. Jeg prøver virkelig alt jeg kan for dere. Dere er min første prioritet. Jeg vet jeg vil skuffe dere igjen å det gnager meg i stykker. Men dere skal vite at mamma Elsker dere å kjemper for dere hver dag. Elida sier jeg er en vanelig mamma for jeg hopper på trampolina. Å selv om ikke turene blir lange kan vi kose oss med bålpanna i hagen. Takk for deres takknemlighet for de små tingene. Jeg kjemper hver dag for normal hverdag. Men innimellom går jeg på en smell. Unnskyld kjære barna mine.

Kjære vennene mine. Jeg er ikke alltid tilstede. Jeg kan i perioder være fraværende og du kan føle deg avist. Du skal vite at jeg gråter når jeg må si at jeg ikke kommer til jentekvelden du har stelt i stand. Du skal vite at jeg er mest redd for at du tror jeg later som. For jeg kjemper å håper til siste minutt. Jeg ønsker å være en god venn men desverre vil jeg innimellom svikte. Jeg har min egen  lille familie som må få av meg først. Ungene har ikke spurt om en syk mamma. Resten av meg skal fordeles på så mange. Unnskyld for at jeg ikke strekker til. Ikke tro at det er med vilje, jeg kjemper en kamp du ikke ser.

Kjære øvrige familie og bekjente. Dere som alle ønsker å forventer ting av meg. Se på listen over. Ser dere jeg kjemper? Jeg må desverre si nei til ting dere syntes er dumt. Dere kan tro det er latskap, at det er dårlig gjort osv.. Det gir meg klump i magen av å høre at vi ser dere jo aldri. Å jeg vet dere ønsker meg vel med råd og tips. Men jeg er så lei. Jeg er lei av alle mirakelkurene som gir håp for så å knekke meg. Å når jeg er på besøk ikke gransk alt jeg gjør. Ikke spør hvorfor jeg ikke spiser eller hvorfor jeg gjør det. Det er da ikke din sak? Å kjære dere som syntes det er helt naturlig å spørre meg hvor mange ganger jeg går på do. SLUTT! Herregud, det er så nedvergende. Når jeg er på besøk så vær inntrisert i meg. Jeg kommer ikke for å snakkke om bæsj. Jeg vet dere mener det godt men jeg får lyst til å rømme. Mitt privatliv ble allmenseie den dagen jeg ble syk. Når dere spør hvordan det går med meg å jeg svarer det går greit. Så er det fordi jeg kjener tårer og klumpen i halsen presse på. Jeg orker ikke prate om det i redsel for å begynne å gråte. Men dere skal få et svar nå. Det går ikke greit. Det er en jævla tøff kamp. Men den kampen ønsker jeg å vinne. Derfor smiler jeg meg i mellom tårer, jeg sminker meg frisk, jeg huttrer meg fri for feber å later som ingenting.  

Kjære mine pårørende jeg vet det er beintøft. Men la oss ta kampen om livet sammen. Når jeg smiler så smil med meg, når jeg danser så dans med meg. Den dagen jeg gråter å roper om hjelp så vet jeg dere går bak meg å dytter meg tilbake til livet.. 

Kjære mine pårørende, unnskyld for at jeg er en byrde. Kjære mine pårørende jeg Elsker dere selv om jeg ikke sier det…

Å takk for at du fortsatt er en av mine.. 

#familie #sykdom #pårørende #smerter #kamp #energi #fysisksykdom #psykisksykdom #unnskyld 

Jeg har hatt Crohns i 15 år. Inne i det 16 året. Kan nesten ikke tro at det er så lenge siden. Men det forklarer alle skrukkene i annsiktet. 🙂

jeg har prøvet og feilet masse. Medisinlisten er UENDELIG. Jeg har prøvd ALT. Noe har ikke hatt effekt, noe har gitt effekt men kroppen har laget antistoffer, noe har jeg fått allergisk reaksjon på. (Noe som var helt GRUSOMT) å noe har bivirkningene vært utholdlige av. Det siste jeg har brukt er Humira. Nå skal jeg Inn til lege igjen for å se om jeg kvalifiserer til å prøve ut noe annet. Er ikke lett når en reagerer på alt.

Jeg har skrevet før om min rumpekrem som jeg er helt avhengig av. Når man har crohns/ibs opplever man ofte fisurer i endetarmsområdet. Det er utrolig smertefullt. Jeg har jo crohns der i tillegg, så det kan virkelig bli nasty. (Sorry til dere som er vrimlemage men that’s the truth.) min redning er cylocain som jeg får på blå resept.  Det er lokalbedøvende og hjelper mot smerter. Det er ikke behandling så det må gjøres ved siden. Men det gir en form for smertelindring i hverdagen.

Så er det b12. Jeg hadde hatt crohns en god stund når jeg fikk beskjed om å begynne å bruke B12 fast.  Min tarm tar ikke opp like bra som frisk tarm pga arrvev. Jeg har brukt b12 sprøyter fast i mange år. Hver 3 mnd en god stund men nå får jeg hver mnd. Det har reddet meg. Jeg merker når jeg trenger ny sprøyte. Da blir jeg kjempe trøtt, svimmel og følelsen av å være totalt i kjelleren. Dagen etter sprøyten er jeg full av energi. (Så full av energi ei med crohns kan bli) Dette er reseptbelagt. Ta kontakt med fastlege å ta blodprøver for å se på verdiene dine.

Så er det kvalmestillende. Jeg klarer meg ikke uten. Jeg har slitt med mye kvalme. De kvalmestillende jeg bruker gir meg mer trygghet og livskvalitet. (Også reseptbelagt å noe du må ta opp med fastlege eller din lege på sykehuset)

også er det Lopramid. Det er det samme som Imodium. Altså noe som roer diaré. De har gjort at jeg kan bli med på ting jeg før måtte sagt NEI til. Disse kan kjøpes reseptfritt men om du har UC eller crohns så kandu få det på blå resept. Dette er ingen Quick ficks. Man kan reagere med å slite med magen en stund etterpå. Så det er viktig å vise forsiktighet. Å SNAKK med lege før bruk. 

Itillegg kommer jo smertestillende. Her er det veldig inviduelt. Jeg har og hatt problemer med forskjellige smerter som da trenger  forskjellig behandling. Her er god dialog med fastlege kjempe viktig. Det finnes hjelp. Smerteklininikk er også et alternativ om fastlege ikke vil hjelpe deg. Å leve med smerter er invaderende og umenneskelig. Vi kan ikke bli smertefrie men vi har krav på et liv hvor vi klarer å leve på tross av smerter.

Til slutt vil jeg nevne blodprøver av D-vitamin, jernlager og blodprosent. Vi bor i Norge. Jeg merker formen min er aller værst fra oktober til april. D-vitamin tilskudd kan hjelpe litt. Sjekk om du har mangel. Jeg får jerninfusjon ved behov. Det hjelper veldig når kroppen har lite jern. Vi med tarmlidelser kan reagere kraftig på jerntabletter/tilskudd. Jeg har fått streng beskjed om å ALDRI ta det kun få infusjon, følg med blodprosenten. Om den blir veldig lav fungerer ingenting.

Dette er mine små ting som gjør hverdagen litt lettere. Det kommer jo selvfølgelig diett, varmeflaske mot smerter, hvile osv i tillegg. Men det jeg har nevnt over ga ingen meg beskjed om. Det er ting som har kommet med årene. Å husk at om du er veldig plaget bør du oppsøke bandasjist. Der får du hjelp til sårstell, riktig pleie og andre produkter som kan lette hverdagen din.

Dette er ingen vidunderkur. Men heller små tips som leger ofte glemmer å nevne. Å fastleger har ikke god nok kunnskap. Så ta en samtale med fastlegen din om hvilke blodprøver som er tatt. .

 Kommenter gjerne under dere andre med gode råd. Jeg har helt sikkert glemt noe. 🙂 en liste kan gjøre ting mye lettere. Jeg har ikke STOMI så skriv gjerne på om det er tips i forhold til dette.

Vi blogges i kveld. 🙂 i kveld skal jeg ta for meg pårørende. 🙂 en deilig tirsdag fra meg til deg.

#crohns #liste #fuckcrohns #crohnsglede #ibd #uc #måha #b12 #kvalmestillende #smertestillende #imodium #cyolocaid #rumpekrem #dvitamin #jerntilskudd

I kveld sitter jeg å kikker i gjennom tema å skrive om fremover. Er så mye å velge mellom. Jeg pleier å skrive ned tema og stikkord en til to dager i uka. Jeg bruker mange timer på bloggen hver dag. Jeg har mange lesere som fortjener at jeg tar det seriøst  også. Jeg har jo en drøm med bloggen. En drøm jeg kommer til å skrive om seinere. Nå er boka mi full av masse morsomme, tøffe, vonde, rare og spennede stikkord. Så da sitter jeg her å ser ut av stuevinduet. Solen skinner fortsatt, jeg kjenner en glede. For med sol og varme kommer bedre form, mindre smerter og mer normalitet. Å det er virkelig ikke til å forakte.

Jeg jobber med en ny giveaway. Er heldig å blitt sponset med en fantastisk fin gave fra Bable som jeg skal dele ut til en av dere.

Innlegget jeg skrev å la ut i idag anbefaller jeg deg å lese om du ikke har gjort det. Det er virkelig en hendelse i livet mitt som har gjort meg til meg. Du kan lese innlegget HER.

Også har det seg sånn at jeg som alle andre mødre har unger som tøyer strikket om dagen. Elida på 6 (blir 7 i år) har hatt litt problemer med å høre etter i det siste så i kveld presenterte jeg nye regler for henne. Reglene er enkle. Hun har 10 min på sengen med prating, kos eller bok. (dette er etter kveldstell) Om hun begynner å tulle i løpet av dagen med å være frekk, svare eller ikke høre vil hun få en advarsel. Om hun velger å fortsette etter det vil hun miste 1 minutt ved kveldstid. Samme regelen gjelder Isak også.

Når jeg fortalte Elida dette ble det litt av en oppstandelse. For noe så urettferdig! Pappa og mamma kunne jo ikke bare bestemme det? Jeg svarte som sant var, at vi kan  bestemme det for vi er foreldrene hennes. Hun slår armene ut til siden å sier: Men mamma, har dere fått tillatelse fra KONGEN til å gi barna deres slike regler? For om dere ikke har sendt han et brev hvor dere spør så har dere ikke lov. Kongen bestemmer over alle i landet vet du…

Altså hva skal man si? Jeg lo så tårene trillet nedover kinnene mine mens jeg prøvde å få frem noen ord. Elida ble først sint for så å begynne å le hun også. Når jeg hadde pustet litt fikk jeg forklart henne at kongen ikke hadde noe med barneoppdragelse å gjøre. Elida syntes det var veldig rart, å var ikke helt sikker på om jeg snakket sant. For hun har lært på skolen at kongen bestemmer over landet her. Men regler er nå regler da.

I kveld skal jeg ikke gjøre stort. I det siste har det vært mye stress med bloggen. Etter to dager i nettavisen, henvenelser fra det ene og det andre. Også det innlegget om sykepleiere/hjelpepleiere som har tatt helt av har jeg ønsket å fortsette å skrive slike innlegg som blir likt så godt. det har blitt delt over 3800 ganger! Jeg er så ydmyk. Det har gitt meg leser tall på 5000, 4,500 osv dagelig. Nå begyner det å stabilisere seg litt igjen å jeg kan konsentrere meg om mine faste lesere. Jeg elsker å ha mange lesere men jeg liker at de som leser har lest seg opp. At de vet hvem jeg er. Så om du er ny, anbefaller jeg deg å ta en crohnsglede bonanza. Sett deg ned å les deg opp. 🙂

Nå skal jeg ta meg av den snille mannen min. Han som i det siste har heiet, støttet og bare er stolt av meg. At bloggen går så bra er mye fordi jeg får lov til å prioritere den.

Ha en deilig mandag. Fortsett og del, send meg meldinger om dere lurer på noe (hva som helst) og del med venner. Syntes det er veldig stas med alle nye likere på crohnsglede på facebook, instagram og snap og. Så kom bli med om du ønsker. Jeg har et mål om å spre masse kunskap, glede, forståelse, håp og latter. Men også ta opp viktige tema. Tema om tabubelagte ting, tema om ting vi mennesker gjør osv..

Takk for at dere er med på ferden til Crohnsglede. Jeg håper det blir et navn alle har en relasjon til en gang.

#kongen #barnemunn #latter #oppdragelse #familie #barn #rekord #lesere #oppdrag

Innlegget handler om noe få snakker om. Om den morskjærligheten som er så intens, vakker og overveldene. Men hva skjer når man opplever ting i et svangerskap. Når redselen for babyen overgår morslykke. Jeg tør å sette fokuset på det. 

Å VÆRE MAMMA ER EN STOR DEL AV MEG. 

Før jeg ble gravid med Elida, å egentlig under hennes svangerskap tenkte jeg lite på at noe kunne gå galt. Jeg var i en lykkerus. Jeg ble jo fulgt nøye opp under svangerskapet pga medisiner jeg må gå på. Selv om legene kalte det risikosvangerskap så tenkte jeg ALDRI på rissiko`n. Jeg var til blodprøver og en spesiell ultralyd de kaller organrettet ul på ullevål. Alt var jo fint. 12.12 .09 kom Elida frisk og fin til verden.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Når jeg ble gravid med nr 2 viste jeg jo hvor stor kjærlighet det innebar. Jeg viste at inne i magen min ligger det en liten skatt som er lillebror/lillesøster av Elida. En liten bit av meg og Robert som skal bli et menneske. Jeg hadde en uro i kroppen, men mest fordi jeg viste hvor stor kjærlighet det innebærer.På lik linje som når jeg gikk med Elida, måtte vi i uke 15 inn på Ullevål. Jeg bare gledet meg. Kanskje vi fikk vite kjønnet? dette barnet var så etterlengtet, jeg var så lykkelig. Selv om ikke magen var stor, gikk jeg å strøk meg på magen hele tiden. Robert var med å vi hadde barnevakt til Elida. Vi skulle kose oss. Det var rett før jul å vi tenkte vi skulle ta litt juleshopping, så en god middag sammen før vi dro hjem.

Var så deilig med litt kjæreste tid. Siden Robert jobbet så mye borte var vi jo som to turtelduer. Jeg klarte ikke la være å se på den flotte, snille og gode mannen som skulle bli pappa`n til enda en baby. Jeg kjente varme i hjertet mitt bare han så på meg. Vi ble ropt inn. Til vår glede var det samme lege som hadde undersøkt meg med Elida, 2 år tidligere. Først pratet vi litt og gikk igjennom papirer. Vi lo og han sa: ja jeg sa jo at vi sees snart igjen, når dere dro herifra sist. 

Så var det opp på benken. Lyset ble slått av og kald gele ble sprutet på magen..

DER, mitt på skjermen lå det.. Vårt barn.

Jeg klarte ikke slutte å smile. Legen sa ganske fort at om dere vil, kan dere få vite kjønn. Noe vi selvfølgelig ville. I magen lå det en liten sprek gutt. En lillebror. Robert klemte hånden min å var så stolt. Klarte ikke slutte å smile. Legen lo og pratet. Så begynte han på sjekklista. Ingen tegn til ryggmargsbrokk, noe som vi var ekstra bekymret for. Medisiner jeg må bruke gir en økt risiko for ryggmarksbrokk og hareskår. Han gikk videre til leppe osv… Vi så fingre, tær og alt var så perfekt..

Så ble legen stille. han kremtet forsiktig. Brukte god tid. Skrev inn tall, Tok nye mål og skrev inn igjen. Jeg begynte å kjenne på panikken. Snudde meg bort mot Robert, han blunket å tok hånden min. Holdt den hardt. Legen stoppet opp å sa: Du, jeg har funnet noen markører her.. Jeg vil at du skal vite at her kan det være noe alvorlig galt med fosteret. Stemmen hans ble borte i et tåkehav… Øynene mine fylte seg med tårer. Jeg begynte å kjenne panikken. Nei, det kan ikke stemme? det var jo en så fin gutt. Legen henter papir til meg for å tørke tårer. Han satt seg vedsiden av oss. Robert klemmer hånden min så hardt at jeg kjente nesten ikke fingrene mine… HEREGUD hva er det som skjer?

Legen forklarer fort og klinisk at det er funn på for stor nakkefold, hodet har det de kaller jordbærform og han har en hvit prikk på hjertet. Vi spør hva det betyr, legen forklarte at han så etter trisomi 18 som IKKE var forenlig med liv. Noe som betyr at fosteret enten dør i løpet av svangerskapet elle etter fødsel. Han sa at en fostervannsprøve bør taes. 

Robert og jeg hadde jo pratet om dette. Om det skulle være noe ville vi aldri ta fostervannsprøve. Men vi hadde ikke tenkt på at babyen kunne være alvorlig syk. Jeg hadde panikk. Jeg klarte ikke prate. Jeg hikstet og gråt. Robert prøvde å be meg ta et valg, men jeg klarte ikke. Tilslutt sa legen: Ida om du var min datter hadde jeg sagt til deg: ta fostervannsprøven NÅ. Det er mye bedre å ta den å vite hva vi har å forholde oss til. Å jeg forsto jo hva han sa. Men jeg ble kvalm av tanken. 

Jeg sa ja til fostervannsprøve. I løpet av 10 min lå jeg med en LANG nål inne i magen min. Jeg så på skjermen hvordan nålen gikk inn i fostersekken. Hvordan babyen sprellet like ved. Så fikk jeg beskjed om å ta det rolig. Jeg fikk beskjed om at jeg kunne oppleve lekasjer, blod osv.. Å at det var en liten tjangs for spontanabort.. Jeg å Robert gikk ut med ultralydbilder i hånden. Ultralydbilder av vårt nydelige barn. Vi ringte hjem til foreldrene våre.. Bare gråt. Dette var en fredag å vi ble lovet svar innen onsdag. Det ble ikke noe juleshopping på oss. Vi spiste å satt oss på toget. Robert prøvde å trøste meg så godt han kunne men jeg var livredd. Livredd for at jeg måtte ta et valg om å avbryte et svangerskap. At jeg skulle si at lillebror ikke fikk leve. 

Jeg hadde litt vondt i magen men det gikk fint. Robert la Elida å når jeg satt i sofan kjente jeg klart og tydelige spark for første gang. Lillebror turnet og sparket. Jeg gråt å sa til Robert at lillebror prøver å gi beskjed til meg: her er jeg! ikke gi meg opp mamma. Jeg kjemper. 

Helgen sneglet seg avgårde. Vi hadde jo Elida så vi måtte jo bare leve. Vi hadde sagt ifra til barnehagen om hvordan ting lå ann. Det for at de skulle vite om at ting var litt vanskelig hjemme. Elida var jo bare 2 år men forsto alikevel mye. Onsdagen kom å jeg ventet så på svar… Hørte ingenting.. Torsdagsmorgen ringte jeg sykehuset men fikk beskjed om at jeg ville bli ringt opp. Robert jobbet i England så jeg var alene med Elida. 

På torsdagsettermidag står jeg i garderoben i barnehagen for å kle på Elida  når telefonen ringer..Med skjelvende hender tar jeg den å sier hei. Hun som jobber i bhg viste jo om alt å så på meg at her var det fra sykehuset, så hun tok med seg Elida for å se på noe. Jeg skalv som bare det, hele kroppen ristet. Legen presenterte seg å sa: Jeg vil før jeg fortsetter si at babyen i magen har ingen trisomi. Jeg falt sammen. Beina mine sviktet under meg å jeg seig ned på gulvet. Han forklarte mye men jeg husker ingenting. Jeg la på å jeg begynte å gråte. Hun som hadde seinvakten kom bort å jeg fikk presset frem at alt var fint. Så fikk jeg en god klem å vi gråt begge to. 

Jeg burde klart å skru om hodet der ikke sant? klart å slå meg til ro med at alt var bra? jeg gjorde IKKE det. Jeg gikk resten av svangerskapet i en redsel. Jeg klarte ikke stole på at lillebror var frisk. Den dagen han ble født, med ansiktet opp mot stjernene, (stjernetitter) gransket jeg han etter feil. Jeg ville ikke bli glad i han i redsel for å miste han. Jeg sa jeg var sliten å ga Robert annsvaret.

Helt til noen timer etterpå. Jeg satt i sengen å sykepleieren ga meg Isak. Den lille kroppen på 3330 gr og 49 cm. Så perfekt. Jeg så på han og blikkene våre møttes. Da fikk jeg den samme førelsen som jeg hadde sittet med den kvelden etter fostervannsprøven. Mamma, jeg ville bare si at jeg har det bra. Kjemp for meg mamma. 

Etter det har jeg kjempet uten å nøle. Isak sov lite de først 8 mnd men jeg gikk milevis med han, trøstet, sang og ga alt av meg for den lille kroppen. Den lille kroppen som jeg en gang var så sikker på aldri skulle få oppleve min kjærlighet, skulle få hele meg. Jeg manglet morskjærlighet og tilknytning hele svangerskapet og timer etter han var født. Men fikk det så til de grader igjen. 

Det er ikke risikofritt å gå gravid. Det er ingen selvfølge å få friske barn. Heldigvis kan man oppleve at det går bra selv om oddsene taler i mot det. Idag er Isak 4 år. Frisk som en fisk. En skøyer uten like. Mamma og pappas lille kjemper. 

#graviditet #risiko #fødsel #foster #trisomi #fostervannsperøve #redsel #glede #tilknytning #morskjærlighet

Takk for alle som deltok. Vinneren av øyekremen ble trukket på denne måten: Jeg spurte Robert om et tall og det ble da den heldige. 🙂 Vinneren heter Gørill å har fått mail fra meg. Ha en deilig Søndag. Snart kommer en konkuranse rettet mot baby/barn i vogn. En fantastisk gave rett og slett. Bare å følge med fremover. 

Crohnsglede

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg har en ting jeg gjerne vil skrive om. Noe jeg forundrer meg over. Som barn/ungdom var jeg smålubben. Jeg fikk litt kommentarer men det var stortsett fra eldre i familien, kanskje ment som tull. Men så ble jeg syk. Min tarm har ikke noe bra opptak pga arrvev, noe som fører til at jeg ikke er så stor lenger. I skikkelige dårlige perjoder blir mat en fiende. Noe som fort kan gjøre at jeg faller ned til 45 kg å under det. Men det er grensen min til å bli lagt inn for næring.

Licensed from: iimages / yayimages.com

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Tror dere jeg ikke vet det selv? Tror dere jeg liker å se sykelig tynn ut? NEI! Jeg er jo desverre syk, men jeg har ikke spiseforstyrrelser eller sulter meg selv.  Ikke at det har noen betydning. Er man naturlig tynn, så har uansett ikke du eller dama/mannen på butikken rett til å si noen ting! Man hører at man ikke skal diskriminere tykke/kraftige. Men, de tynne kan alle mene noe om.

Folk klager på klesstørelsene er så små. At butikker kun ønsker tynne kunder, jeg ser virkelig ikke den siden. Jeg sliter med å få små nok bukser i kjedebutikker. Når jeg var gravid måtte jeg bestille små nok gravidbukser. Jeg ser på meg selv som tynn men ikke sykelig. (utenom når jeg er veldig dårlig)

Vi passer våre munner for å si noe nedvergende ovenfor de med noen kilo for mye. Man vet nesten ikke hvilket ord man skal bruke i redsel for å støte noen.  Selv om de også opplever å bli slengt dritt om fordi dem er har noen kilo for mye. Hvem har rett til å stå med pekefingeren? Om du er tynn eller lubben? Jeg har opplevd mer slenging med leppa som tynn en kraftig. Man kan si: herlighet nå var du alt for tynn! Nå må du legge på deg. Eller: Uff, du ser mye bedre ut med noen kilo til på kroppen. Hvorfor er det slik? Jeg har vært på begge sider av skala`n. Å det sårer like mye uansett om du får høre du er for tykk eller for tynn. 

Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

Hvorfor skal noen ha behov for å fortelle andre om sin kropp? Hvorfor er det lov å kritisere? Er du perfekt? 

Det sårer, det svir å jeg lover at det kan være skadelig. Det har jeg smertelig erfart som ung. Så hold meningene dine om min kropp for deg selv. Jeg vil gå litt opp og ned i vekt. Jeg vil se skrapa ut å jeg vil se “normal” ut. 

Eller hva er normalt? hvem har satt den normen på hva som er riktig? Jeg mener at normalen er det man selv er komfertabel med. Å joda det finnes noen grenser for hva som er sunt begge veier men det for doktorer og eksperter ta seg av. Mannen i gata kan bry seg om sin egen kropp. 

Dette er noe som har irritert meg en god stund. Å jeg utviklet spiseforstyrrelse som ungdom pga sleivete komentarer. (kom meg heldigvis bort fra det) Jeg har nå som voksen og syk mange ganger hørt: du er så mye penere med noen kilo til. Nå har du jo verken pupper eller lår! Hva tror du den kommentaren der gjør? Hvilken hensikt har Du med å si den? om du ikke har noe pent å si så HOLD KJEFT! 

Crohnsglede <3 

legg meg til på Facebook, Instagram, snap og Twitter. Søk opp crohnsglede. Del gjerne om du har lyst. 

#tynn #tykk #meninger #normal #branok #holdkjeft 

Jeg vil fortelle dere om en hendelse i livet mitt som virkelig har satt sine spor. Det handler om noe så vanskelig som liv og død. Temaet vi alle har et forhold til. Min hendelse er fra november 2014. Et av de øyeblikkene i livet jeg virkelig har kjent på kontraster. 

Vi tok over huset vårt i oktober. Før det hadde vi bodd hos svigermor og svigerfar en stund. Leiligheten vår ble solgt en smule fortere en vi hadde regnet med. Jeg har alltid ønsket meg 3 barn, noe vi hadde diskutert. Men i oktober la vi det på hylla da vi tross alt hadde mye fremover. Vi fikk i august/september greie på at en ung gutt som Robert har kjent lenge hadde kreft. Hjernekreft. Vi hadde jo alle et håp om at han skulle kjempe seg igjennom det, men samtiig lå det en redsel vi ikke pratet om der. En redsel for døden. Gutten var bare i 20 årene. Man skal jo ikke dø da? 

Robert og jeg dro i bursdagsfest til min bestevennine Marianne. Dagen etter på hotellrommet kastet jeg opp frokosten. Jeg tenkte det var pga vinen dagen før. 08.11.2014 fikk vi beskjed om at han som kjempet mot kreften, dagen før hadde han sovnet inn. Med kjæreste og familie rundt seg. Turen hjem på tog var grusom. Jeg er mamma selv, det var foreldre som hadde mistet sønnen sin så alt for tidlig. Mine tårer ville ikke stoppe å renne.. Jeg var helt knust på dems veiene.. Jeg kjente de ikke så godt som Robert, men godt nok til at det gikk fryktelig inn på meg. 

Dagene som kom var jeg ikke i form. Jeg prøvde å bortforklare symptomene jeg hadde, men tilslutt måtte jeg dra på butikken å kjøpe en graviditetstest. Med skjelvende hender tok jeg testen. Vi hadde jo bestemt oss for å vente.

11.november, testen var uten tvil possitiv. I magen lå et lite liv. Jeg ringte Robert å gråt i forthvilelse. Jeg var så redd for hva ha skulle si. Robert tok det veldig fint å sa: javel, da skal jeg bli 3 barnspappa til sommeren da. Den følelsen var en blanding av lettelse og redsel. 

Så kom 14.november 2014. Begravelsen til en som hadde hele livet forran seg. Å der satt jeg. I magen lå det et lite vidunder. Et liv. Jeg så foreldrene og søsken til denne gutten helt knust av sorg.. Det ble for mye for meg. Jeg knakk skikkelig sammen i den begravelsen. Der satt jeg med et liv i magen mens de hadde mistet sitt barn og sin bror. Jeg ble kvalt av dårlig samvittighet.. Den begravelsen gjorde så inntrykk på meg. Ikke bare fordi han var ung å døde av kreft. Men fordi jeg innså at vi råder ikke over livet. Vi har ingen herredømme over hva som skjer i morgen. Ludvig ble født 8.7.15. Å jeg er så takknemelig for han. Han er lyset i livene våres. Samtidig som han minner oss på noe hver dag. Livet er skjørt. Hold om dagene. 

Vi gråter fortsatt over han som død. Vi prater om han ofte. Den dagen i kirken ble så symbolsk. Liv og død går hånd i hånd. Vi kan ikke annet en å akseptere det. Til dere som har mistet et barn vil jeg si at jeg er så ubeskrivelig lei meg. 

#liv #død #sorg #glede 

I dag vil jeg fortelle litt om at det er mulig å gjennomføre ting du aldri trodde var mulig. Når jeg ble syk mistet jeg alt håp, jeg klamret meg en stund til håpet om et vanelig liv. Men etter mange nok knall og fall valgte jeg å stenge meg mer og mer inne. Jeg ble usosial. Nå skal det sies at de som kjenner meg fra barndommen/ungdomstiden vil nok ikke huske meg som veldig utadvent og sosial kanskje. Jeg var nok heller utrolig sjenert. Jeg var lubben, klønete og hatet å stikke meg frem.

Nå har jo det forandret seg litt med årene, men tror det har mye med erfaringer å gjøre. Når du har falt mange nok ganger til at du bare blir liggende i søla har du jo to valg. Du kan velge å gi opp. Eller du kan reise deg, også bestemme deg for at nå skal jeg ikke ned i søla noe mer. Jeg valgte det siste. Selve dagen jeg valgte livet kan du lese om HER. Jeg sier ikke at det var lett, for det har det IKKE vært. Men jeg hadde Robert ved min side hele veien. Hans motto er: ingen problem er så store at de ikke kan løses. Å jeg har grått så mange tårer underveis. Jeg har jo hatt en tøff vei de første årene som syk. Noe som gjorde at jeg hele tiden hadde behov for å bevise til alle at jeg har forandret meg. Jeg gikk konstant med en vond klump i magen. En redsel for å ikke bli sett på som et likeverdig menneske. Om noen ringte Robert å ville ha han med på noe alene (noe som er helt normalt) fikk jeg panikk etter han dro. Jeg var sikker på at den personen skulle fortelle Robert hvor grusom jeg var, eller komme med andre negative ting. Robert viste  ALT om meg naturligvis å han forsto ikke min redsel. Etterhvert begynte jeg å jobbe med tankene mine. Jeg begynte å tenke hva jeg hadde tenkt om meg selv om jeg var en annen person. Etter det begynte jeg å gi mer pokker i andre. Det er jo mitt liv. Jeg har ingenting å bevise for andre en meg selv. De som ikke ønsker å være i mitt liv, trenger heller ikke være der. 

Jeg har alltid vært glad i naturen. Min fetter og jeg har hatt så mange fine turer i skogen fra vi var små. Itillegg til at mine foreldre har vært super flinke til å ta oss med ut. Selv om jeg er glad i høye heler betyr roen i skogen noe spesielt for meg. Robert skulle opp på Hardangervidda med familien sin samme året som jeg ble sammen med han. Umiddelbart sa jeg NEI. Det kan jeg ikke være med på. Herlighet, tenk om jeg får uhell? tenk om vissomatte dersomatte… 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg grublet å tenkte. Jeg bestemte meg for å bli med. Jeg hadde altid drømt om å gå på hardangervidda. Jeg kunne ikke la en redsel ødelegge det?Jeg forberedte meg godt. Jeg gruet meg å gledet meg på en gang. Å jeg gjennomførte. Den lykkefølesen når jeg sto der å så utover vår vakre natur var ubeskrivelig. Der og da bestemte jeg meg for at jeg skal ikke si nei før jeg med 100% sikkerhet vet jeg ikke klarer det. 

Det ble bare starten. Vi har vært på hardangervidda utallige ganger etterpå, jeg har vært med på skitur, jeg har tatt buss og jeg har presset meg selv til å bli kjent med nye mennesker. Å de har blitt mine bestevenner. Jeg fortsetter å presse meg, joda, jeg faller. Men jeg tillater meg ikke selv å havne i søla. Jeg har alltid med skift, våtservietter, osv.. Min form for trygghet. Jeg har hatt bruk for det flere ganger. Men vet du, det er verdt det. For jeg orker ikke å se livet forsvinne forbi meg. Enda viktigere ble det når jeg ble mamma. Jeg ønsker at de skal oppleve det alle barn opplever. Det betyr at jeg må presse meg, at jeg må være ekstremt nøye med min bruk av energi. Men barna mine og mannen min går først. Derfor må jeg si nei til andre ting. Mine barn har ikke valgt en syk mamma. Å jeg kjemper hver dag for å oppleve livet med dem. Vi har senket kravene, for på en dårlig dag kan vi gå tur i vår egen hage. Med grill og lek. Eller ta dynene opp i stua å ha kinodag en kveld istede for å dra ut. Men de har mamma med på det viktigste. Jeg er med på avslutninger, tilstelninger, jeg hopper på trampolina og leser bok hver kveld. Så jo jeg er en god mamma, på tross av sykdom. 

Også har vi vår gulerot. Hver sommer er vi flere uker i landet i våre hjerter: Italia. Å der er formen min nesten helt fin. Der kan jeg pga varmen bevege meg uten store smerter, jeg får mer stabil mage, Mate er mer riktig for meg å jeg kan til og med drikke vin uten konsekvenser. Det er vår familie sin flukt fra hverdagen, de ukene er vi en familie uten fokus på sykdom. 

Innlegg om Italia og hva det gjør for meg kommer siden. 

Det jeg vil frem til med dette innlegget er at uansett hvor vanskelig man har det i livet må man selv gå den tøffe veien om man vil leve. Man må selv snuble og reise seg igjen. Jeg er heldig for jeg har hatt Robert til å gråte med. Han har aldri ledd  av meg, aldri fått meg til å føle meg andeledes. Jeg kommer til å fortsette å gå på smeller men det er så verdt det. Jeg lever en gang. Jeg har allerede mistet ca 8 av de på å være i min egen elendighet. Jeg skal ALDRI tilbake ditt.

Alt er mulig med planlegging, tilrettelegging, en god dæsj vilje og evnen til å børste av seg negative oppleveler. Kjemp for livet. Det er nå. 

#crohnsglede #fuckcrohns #livet #snu #skogen

Fy søren… Jeg har fått så mange koselige tilbakemeldinger etter innlegget som var rettet mot sykepleiere/hjelpepleiere. Om du ikke har lest det så er det HER. Det har blitt delt 751 ganger i skrivende stund. Herlighet jeg får stå pels… Jeg har så mange ting jeg ønsker å sette fokus på. Både i forhold til sykdom og ellers.  

For jeg elsker å skrive. Å tydeligvis engasjerer jeg med måten jeg skriver på også.  Jeg har i dag skrevet ned en del tema jeg skal ta opp fremover. Noe gruer jeg meg til å begynne på.. Men det er viktig å få vekk tabu. Grunnen til at jeg blogger har jo flere sider. Jeg har jo en stor drøm om å kunne bidra i samfunnet. Jeg har en drøm om å få en jobb. Jeg har en drøm om å tjene mine egene penger det ikke står NAV pensjon på. Men aller størst er drømmen at jeg en gang kan si til barna mine at mamma må på jobb… Og at de spør meg hva jeg har gjort på jobb. For en frisk er jo det en selvfølge men jeg har aldri opplevd det. Jeg har aldri opplevd å jobbe å få lønn inn på min konto (uten om sommerjobb) så kanskje? Hvem vet. En skal i allefall aldri stoppe å drømme. 

Men annen grunn til at jeg liker å blogge er å få fokus på sykdommer ingen ser utenpå. gi det et annsikt. Jeg er ikke redd for å fortelle akkurat hvordan det er. Jeg ønsker å bane vei for di som kommer etter meg slik at det ikke er så flaut, tabu og vanskelig å snakke om. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Så er det kanskje det viktigste. Jeg blogger fordi jeg ønsker at dere skal se hvordan en kan snu et liv fra helt i bunn til et liv som er fantastisk å leve. Joda jeg har absolutt ikke et liv likt ei frisk dame men jeg elsker å leve. Å ingen skal stoppe meg i det heller. Jeg har snakket med Elida litt om det i det siste å Elida sa det så fint: mamma, du er jo en helt vanelig mamma! Du hopper på trampoline, du klarer å hoppe tau også er du veldig god til å trøste… Jeg fikk et smekk mitt i ansiktet av di ordene. Jeg har lagt så mye mer i mammarollen en jeg tror jeg har trengt. 

Men det blir det innlegg om siden. Nå nytes fredagskvelden. Å vet dere hva??? I morgen skal jeg noe jeg gleder meg veldig til. Jeg skal ut å spise med noen nydelige damer fra barselgruppa å jeg gleder meg så. Jeg skal pynte meg, sminke meg, ta et glass vin og bare være Ida. Sammen med nydelige mennesker. Jeg savner virkelig litt tid uten barn. Vi har det så skjeldent. Jeg drømmer om en helg alene jeg og Robert… Kjæresteforhold har det blitt ekstremt lite av i det siste. Men med 3 barn er det bare slik det er. Så vi får heller bytte på å være hjemme. Å i morgen er det min tur. 🙂 

også dere: del konkurransen min på Facebook om dere vil. 🙂 så flere får blitt med. Trekning på søndag. HER er konkurransen. Å følg med!!! Jeg skal snart dele ut noe som alle med små barn vil elske og. 🙂 

jeg kommer sterkere tilbake med mer innholdsrikt blogg i morgen. Jeg sitter å klyper meg i armen når jeg ser over 3000 har lest min blogg i dag. Jeg drømmer om å gjøre noe stort ut av dette. En blogg med mening. 🙂 

vi blogges i morgen. God helg fra crohnsglede og min gjeng. 

#drøm #delinger #blogg #jentekveld #giveaway 

i samarbeid med SOTHYS skal jeg få lov til å gi bort mitt favoritt produkt. Jeg har brukt denne øyekremen siden før jul. Å som mamma til 3, kronisk syk og 31 år har jeg fått både små linjer og mørke hovene ringer under øynene. Jeg har merket så stor forbedring etter jeg begynte med denne. Vidunderet heter: SOTHYS Soin regard multi-actions.  

Nå kan du få den hjem til deg. 🙂 det du må gjøre er å komentere under blogginnlegget her. Jeg trekker en vinner på søndag kl 21.00. 🙂 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Lykke Til. 🙂 

jeg gleder meg til å gi bort noe jeg er så fornøyd med selv. 

Lik Facebook siden til SOTHYS om du vil ta en titt på andre ting de har. 🙂 HERhttps://m.facebook.com/Sothys-Norge-160068550720293/

#giveaway #sponset #kosmetikk