Innlegget handler om noe få snakker om. Om den morskjærligheten som er så intens, vakker og overveldene. Men hva skjer når man opplever ting i et svangerskap. Når redselen for babyen overgår morslykke. Jeg tør å sette fokuset på det. 

Å VÆRE MAMMA ER EN STOR DEL AV MEG. 

Før jeg ble gravid med Elida, å egentlig under hennes svangerskap tenkte jeg lite på at noe kunne gå galt. Jeg var i en lykkerus. Jeg ble jo fulgt nøye opp under svangerskapet pga medisiner jeg må gå på. Selv om legene kalte det risikosvangerskap så tenkte jeg ALDRI på rissiko`n. Jeg var til blodprøver og en spesiell ultralyd de kaller organrettet ul på ullevål. Alt var jo fint. 12.12 .09 kom Elida frisk og fin til verden.

Shopping

Derfor bør du gi bort en opplevelse til jul

Når jeg ble gravid med nr 2 viste jeg jo hvor stor kjærlighet det innebar. Jeg viste at inne i magen min ligger det en liten skatt som er lillebror/lillesøster av Elida. En liten bit av meg og Robert som skal bli et menneske. Jeg hadde en uro i kroppen, men mest fordi jeg viste hvor stor kjærlighet det innebærer.På lik linje som når jeg gikk med Elida, måtte vi i uke 15 inn på Ullevål. Jeg bare gledet meg. Kanskje vi fikk vite kjønnet? dette barnet var så etterlengtet, jeg var så lykkelig. Selv om ikke magen var stor, gikk jeg å strøk meg på magen hele tiden. Robert var med å vi hadde barnevakt til Elida. Vi skulle kose oss. Det var rett før jul å vi tenkte vi skulle ta litt juleshopping, så en god middag sammen før vi dro hjem.

Var så deilig med litt kjæreste tid. Siden Robert jobbet så mye borte var vi jo som to turtelduer. Jeg klarte ikke la være å se på den flotte, snille og gode mannen som skulle bli pappa`n til enda en baby. Jeg kjente varme i hjertet mitt bare han så på meg. Vi ble ropt inn. Til vår glede var det samme lege som hadde undersøkt meg med Elida, 2 år tidligere. Først pratet vi litt og gikk igjennom papirer. Vi lo og han sa: ja jeg sa jo at vi sees snart igjen, når dere dro herifra sist. 

Så var det opp på benken. Lyset ble slått av og kald gele ble sprutet på magen..

DER, mitt på skjermen lå det.. Vårt barn.

Jeg klarte ikke slutte å smile. Legen sa ganske fort at om dere vil, kan dere få vite kjønn. Noe vi selvfølgelig ville. I magen lå det en liten sprek gutt. En lillebror. Robert klemte hånden min å var så stolt. Klarte ikke slutte å smile. Legen lo og pratet. Så begynte han på sjekklista. Ingen tegn til ryggmargsbrokk, noe som vi var ekstra bekymret for. Medisiner jeg må bruke gir en økt risiko for ryggmarksbrokk og hareskår. Han gikk videre til leppe osv… Vi så fingre, tær og alt var så perfekt..

Så ble legen stille. han kremtet forsiktig. Brukte god tid. Skrev inn tall, Tok nye mål og skrev inn igjen. Jeg begynte å kjenne på panikken. Snudde meg bort mot Robert, han blunket å tok hånden min. Holdt den hardt. Legen stoppet opp å sa: Du, jeg har funnet noen markører her.. Jeg vil at du skal vite at her kan det være noe alvorlig galt med fosteret. Stemmen hans ble borte i et tåkehav… Øynene mine fylte seg med tårer. Jeg begynte å kjenne panikken. Nei, det kan ikke stemme? det var jo en så fin gutt. Legen henter papir til meg for å tørke tårer. Han satt seg vedsiden av oss. Robert klemmer hånden min så hardt at jeg kjente nesten ikke fingrene mine… HEREGUD hva er det som skjer?

Legen forklarer fort og klinisk at det er funn på for stor nakkefold, hodet har det de kaller jordbærform og han har en hvit prikk på hjertet. Vi spør hva det betyr, legen forklarte at han så etter trisomi 18 som IKKE var forenlig med liv. Noe som betyr at fosteret enten dør i løpet av svangerskapet elle etter fødsel. Han sa at en fostervannsprøve bør taes. 

Robert og jeg hadde jo pratet om dette. Om det skulle være noe ville vi aldri ta fostervannsprøve. Men vi hadde ikke tenkt på at babyen kunne være alvorlig syk. Jeg hadde panikk. Jeg klarte ikke prate. Jeg hikstet og gråt. Robert prøvde å be meg ta et valg, men jeg klarte ikke. Tilslutt sa legen: Ida om du var min datter hadde jeg sagt til deg: ta fostervannsprøven NÅ. Det er mye bedre å ta den å vite hva vi har å forholde oss til. Å jeg forsto jo hva han sa. Men jeg ble kvalm av tanken. 

Jeg sa ja til fostervannsprøve. I løpet av 10 min lå jeg med en LANG nål inne i magen min. Jeg så på skjermen hvordan nålen gikk inn i fostersekken. Hvordan babyen sprellet like ved. Så fikk jeg beskjed om å ta det rolig. Jeg fikk beskjed om at jeg kunne oppleve lekasjer, blod osv.. Å at det var en liten tjangs for spontanabort.. Jeg å Robert gikk ut med ultralydbilder i hånden. Ultralydbilder av vårt nydelige barn. Vi ringte hjem til foreldrene våre.. Bare gråt. Dette var en fredag å vi ble lovet svar innen onsdag. Det ble ikke noe juleshopping på oss. Vi spiste å satt oss på toget. Robert prøvde å trøste meg så godt han kunne men jeg var livredd. Livredd for at jeg måtte ta et valg om å avbryte et svangerskap. At jeg skulle si at lillebror ikke fikk leve. 

Jeg hadde litt vondt i magen men det gikk fint. Robert la Elida å når jeg satt i sofan kjente jeg klart og tydelige spark for første gang. Lillebror turnet og sparket. Jeg gråt å sa til Robert at lillebror prøver å gi beskjed til meg: her er jeg! ikke gi meg opp mamma. Jeg kjemper. 

Helgen sneglet seg avgårde. Vi hadde jo Elida så vi måtte jo bare leve. Vi hadde sagt ifra til barnehagen om hvordan ting lå ann. Det for at de skulle vite om at ting var litt vanskelig hjemme. Elida var jo bare 2 år men forsto alikevel mye. Onsdagen kom å jeg ventet så på svar… Hørte ingenting.. Torsdagsmorgen ringte jeg sykehuset men fikk beskjed om at jeg ville bli ringt opp. Robert jobbet i England så jeg var alene med Elida. 

På torsdagsettermidag står jeg i garderoben i barnehagen for å kle på Elida  når telefonen ringer..Med skjelvende hender tar jeg den å sier hei. Hun som jobber i bhg viste jo om alt å så på meg at her var det fra sykehuset, så hun tok med seg Elida for å se på noe. Jeg skalv som bare det, hele kroppen ristet. Legen presenterte seg å sa: Jeg vil før jeg fortsetter si at babyen i magen har ingen trisomi. Jeg falt sammen. Beina mine sviktet under meg å jeg seig ned på gulvet. Han forklarte mye men jeg husker ingenting. Jeg la på å jeg begynte å gråte. Hun som hadde seinvakten kom bort å jeg fikk presset frem at alt var fint. Så fikk jeg en god klem å vi gråt begge to. 

Jeg burde klart å skru om hodet der ikke sant? klart å slå meg til ro med at alt var bra? jeg gjorde IKKE det. Jeg gikk resten av svangerskapet i en redsel. Jeg klarte ikke stole på at lillebror var frisk. Den dagen han ble født, med ansiktet opp mot stjernene, (stjernetitter) gransket jeg han etter feil. Jeg ville ikke bli glad i han i redsel for å miste han. Jeg sa jeg var sliten å ga Robert annsvaret.

Helt til noen timer etterpå. Jeg satt i sengen å sykepleieren ga meg Isak. Den lille kroppen på 3330 gr og 49 cm. Så perfekt. Jeg så på han og blikkene våre møttes. Da fikk jeg den samme førelsen som jeg hadde sittet med den kvelden etter fostervannsprøven. Mamma, jeg ville bare si at jeg har det bra. Kjemp for meg mamma. 

Etter det har jeg kjempet uten å nøle. Isak sov lite de først 8 mnd men jeg gikk milevis med han, trøstet, sang og ga alt av meg for den lille kroppen. Den lille kroppen som jeg en gang var så sikker på aldri skulle få oppleve min kjærlighet, skulle få hele meg. Jeg manglet morskjærlighet og tilknytning hele svangerskapet og timer etter han var født. Men fikk det så til de grader igjen. 

Det er ikke risikofritt å gå gravid. Det er ingen selvfølge å få friske barn. Heldigvis kan man oppleve at det går bra selv om oddsene taler i mot det. Idag er Isak 4 år. Frisk som en fisk. En skøyer uten like. Mamma og pappas lille kjemper. 

#graviditet #risiko #fødsel #foster #trisomi #fostervannsperøve #redsel #glede #tilknytning #morskjærlighet