I dag skal jeg skrive om noe jeg nesten ikke tør skrive. For om jeg skriver det så blir det liksom sagt. Jeg skal dele min våte drøm. Jeg har så vidt rørt i den grøten før. Men på en snill måte. det kan du lese HER. Der skriver jeg at jeg har ALDRI forsonet meg med å være ufør. jeg har en drøm om å jobbe.
Drømmen min er nok større en som så. Min drøm er å jobbe for alle som sliter. Å jobbe med å reise dem som ligger nede. Jeg drømmer om å jobbe med å informere og opplyse, jeg drømmer om å rive tabu etter tabu og tråkke dem ned i søla. Jeg drømmer om å holde foredrag, Og hjelpe andre som har det tøft.
Det er min drøm. Å jeg vet at kjangsen for å oppnå den er liten. Men jeg har begynt. Jeg har valgt navnet på bloggen min med omhu. Jeg har valgt å konsentrere på noe positivt. Min drøm er å få syke (uansett hva det feiler dem) til å kunne lete etter lyset. Jeg har begynt her på bloggen. Jeg er 100% ærlig. Jeg jobber med å bryte ned tabu eter tabu. Jeg blottlegger meg selv slik at dere kan se at alt er mulig. Jeg har kledd meg helt naken, å jeg kler på meg plagg for plagg igjen. For jeg har klart å snu livet mitt på hodet. jeg føler meg ikke ferdig. Jeg har virkelig tenkt å jobbe hver dag mot min drøm. Jeg drømmer om at det umulige er mulig. Jeg drømmer om likeverd og livsglede.
Om jeg oppnår den eller ikke får vi se. Men på veien vil jeg oppleve masse. Kanskje vil drømmen forandre seg underveis? Kanskje vil den bli borte? Bli større? Knuses? Hvem vet. Jeg vet bare at jeg har en drøm. En drøm om en jobb. En jobb med mening. Jeg har begynt her på bloggen. Jeg elsker å skrive å stortrives med å blogge. Jeg vil jobbe mot flere lesere hver dag. Jo flere lesere jo større mulighet er det for å knuse tabuer og barrierer.
Kanskje en dag? Kanskje en dag vil jeg kunne si til barna mine: mamma skal på jobb. Kanskje en dag kan jeg få lønn det ikke står NAV pensjon på, men penger jeg har fortjent fordi jeg har gjort en forskjell.
Før jeg ble mamma hadde jeg en forestilling av et fantastisk liv med små barn som kun førte med seg latter og glede. Å som babyer tenkte jeg at jeg ALDRI kunne bli sint på noe så nydelig.
Vel det snudde seg relativt fort. Elida var ei som virkelig hadde lakenskrekk. Faktisk frem til hun var 5 år. Hun kunne hyle å gråte i timesvis på natta. Hun er virkelig sta, jeg ser på meg som sta men hun slår meg GLATT! Jeg husker jeg i desperasjon ropte og hylte inn i puta mi. Kunne ikke den ungen sove??? Så kom klareselv alderen… Å huttemegtu!!! Oppi alt dette fikk vi jo en baby til. Å han sov enda mindre en storesøster. Først fant vi ut at han hadde melkeproteinallergi. Å han fikk spesial mme. Det hjalp litt. Eller han sluttet å gråte, men nettene gikk jeg og Isak frem og tilbake i stua.. At jeg ikke laget slike groper det blir i onkel skrue når han går å går fatter jeg ikke. Jeg gikk milevis! Når han endelig sovnet var det oppå meg.
Litt sliten mamma!
Dette pågikk frem til han var 8 mnd å fikk sitt første skikkelige astma anfall. Den dagen han begynte på medisiner fikk vi en ny gutt. Han sov hele natta i sin egen seng fra da. Men så må vi ikke glemme at han var øre og halsbarn og da… Så antibiotika og feber var noe vi var vant til.
Storesøster gikk i mellom ene trassen etter den andre. Stakkars det er vondt å stå som mor og far å se hun så i opprør.
ALT dette var det ingen som informerte meg om! Jeg så for meg koselige middager hvor vi pratet om dagen å hadde familie tid. Ingen har nevnt at etter barnehage dag og unger som er slitene er det ikke fult så koselig! Vi har mange ganger spist med en hylende unge i gangen, ei pottesur ei ved bordet og en baby som bare vil sitte på fanget. Hvor ble det av familieidyllen?
Jeg sier ikke at vi ikke har den for all del men jeg syntes det er mer kaos en idyll. Også kommer kveldstell. 3 åringen er overtrøtt, storesøster lei seg og babyen sulten… Hallllloooooo det var ikke dette jeg skulle ha!!!!
Jeg skulle ha den idyllen vi ser på Facebook, i blader, på film og bilder. Der mor og far er lykkelige forelsket, ungene sitter pent kledd rundt et bord pent dekket til middag med lys på bordet.
Unger som takker pent for maten og alltid er høflige.
isteden har jeg fått unger som til tider gjør meg og Robert gaaaaaale. Unger som raserer en koselig middag bare fordi de kan.
Unger som tøyer strikk, unger som selv om de vet de ikke får kjeks til frokost mister helt forstanden å går fra verdens nydeligste 3 åring til å bli et monster. Å når han ikke får kjeks vil han ikke kle på seg heller. Så da må to voksene kle på en krakilsk unge fordi tiden går fra oss.
Dette fikk jeg ingen informasjon om!!!
Hadde jeg valgt å ikke få barn da? Nei, fordi selv om det er komplett kaos mange ganger, selv om jeg får høre jeg er dum som lager suppe til middag istede for pannekaker, selv om jeg kan miste forstanden av søvnmangel så elsker jeg å være mamma. Jeg elsker de gode armene rundt halsen min hver kveld. Jeg elsker å høre: jeg er glad i deg mamma. Jeg elsker å se ungene kommer seg ut av trass og kan prate om det etterpå.
Nei så ble ikke huset mitt et glansbilde, det er mer rotete en ryddig, vi opplever trass og sinne, vi får ikke kjærestetid for vi er utslitte når kvelden kommer og vi drømmer oss bort i en natt alene. Jeg gleder meg til det blir natta noen dager å nyter stillheten da.
Men jeg har en kjærlighet sterkere en noe til de 3 ungene, jeg går månedsvis uten søvn for dem som den største selvfølge, jeg trøster, tørker tårer og snørr.
Det er mammalivet å jeg digger det. Det usensurerte vel og merke. 🙂
Ja Slik er det. 3 barn er virkelig ingen hindring. Her i huset er det full fart i sengehalmen døgnet rundt. Herlighet det skulle jo bare mangle! Eller, jeg skulle ønske det var sant. For jeg en person som er litt ulik det prototypen av en kvinne. For en kvinne skal jo ikke ha stort behov. Vel jeg har det. Jeg har et stort behov. Et behov for et godt sexliv i et ellers utrolig slitsomt småbarnsliv. Heldigvis er jeg og Robert på bølgelengde der. Jeg har i tidligere forhold hvert den som hele tiden ble avist å tro meg jenter, det er ikke kult. Så jeg syntes litt synd på de mennene som ALLTID blir avist. Nå skal det sies at jeg er 3 barnsmamma, er syk å jeg kan bli utroooolig trøtt og sliten. Så jeg har absolutt hvert i situasjoner hvor jeg har avist. Det er bare det at en sexdronning er jeg ikke om dagen. Å det irriterer meg. Jeg skulle ikke bli slik. Sexlivet er liksom så viktig for meg at det skulle ingenting ødelegge.
Robert og jeg har liksom prøvd oss på å sette av tid. Å det har jo funket til en viss grad. Men nå har vi en baby på 9 mnd, en gutt på 4 og ei på 6. Vi har lenge lurt på om de har en slags sammensvergeldse mot oss. For du kan bare banne på at i det mor og far begynner å bli litt varme i kinna så er det en av ungene som krever noe. Så når er vannet drukket, å du går tilbake der du slapp, så hører du: MAAAAAAAMMAAAAAAA jeg må tisse!!! Du forter deg å får hjulpet til med tissing, gitt kos, og snudd dyna. Kommer tilbake til soverommet til en mann som har sovnet… Ser på klokken å ser at 40 min er borte. Da ble det ikke noe på meg i kveld heller. Jeg kunne jo alltids ha vekket han for tro meg han hdde vært klar på et blunk, men jeg kjenner søvnen frister.
Eller de kveldene alt går på skinner, Hvor vi endelig etter uker med sykdom skal ha litt voksentid. Man har hele dagen sett frem til å få unger i seng å lagt seg . Til å kunne bare være oss. Å nå kommer jeg med en innrømmelse jeg er utrolig flau over for midt i kosen kan jeg si: eeeeeeeehhhnmm du, fikk Isak astma medisinen sin i kveld? Å robert svarer fort ja. Bra. Så går det litt også kan jeg si: du Robert når var det foreldremøtet? Å der gir den stakkars mannen min opp. Det går IKKE på at jeg ikke liker det jeg holder på med for det gjør jeg VIRKELIG, men plutselig kommer jeg på ting. Min mammahjerne skrur seg ALDRI av. Det har ført til utrolig mange halv kjipe avsluttninger, noen ganger til latter. Heldigvis har jeg blitt bedre på det, men det hender jeg må bite meg i leppa i det jeg er på vei til å si noe…
Også er det det med å ha ork. Vi står tidlig opp hver dag. 3 barn som skal hit og ditt. middagslaging, lekser, dansing, treinger, kveldsmat, trening for mannen osv…Å for ikke å snakke om trass, prepubertal alder og en baby med tannfrembrudd. Kan jo ikke bli mer tent og klar liksom. Hvor skal vi få plass til dette fantastiske sexlivet? rett før natta har vi funnet ut funker dårlig. Da er begge to på vei inn i zombi tilværelsen å vi har faktisk ved flere annledninger sovnet. (herregud flaut å skrive men en er faktisk så sliten at man sovner under litt småtafsing.) Så når på døgnet gjenstår det tid da?
Er det faktisk mulig å ha et fantastisk sexliv samtidig som man er foreldre? Vi har funnet ut at vi må sette av tid. Sette av tid til hverandre. Vi har ikke ofte barnevakt, å når vi har barnevakt er det jo ofte for at vi skal noe. Er det slik at sex og småbarnsliv ikke lar seg kombinere?
NEI, Heldigvis er svaret nei. Men her er det snakk om å tenke nytt. En får kanskje ikke de heite nettene vi hadde som nyforelsket hver uke, men vi kan ha bra sex i dusjen også. Man får senke kravene og sette av tid til forholdet. Også er det slik at det aller viktigste er nærhet. Så om en blir avbrutt så fikk man i allefall kost litt. Om man har mulighet til en avstikker mens barnetv går så gjør det. Tenker at uansett er det viktig å sette av tid til kjærlighet. Å være småbarnsforeldre er utrolig tøft. Å en kan fort gå litt på vane. Også blir forholdet bortprioritert.
Jeg er jo der at jeg er åpen om alt. Så da er dette og en naturlig ting. For alle som er foreldre og kjærester vet hvor utfordrende det er å kombinere. Jeg slår et slag for å sette av tid. Å gjøre hverdagen litt mer sexy. Senk kravene og finn løsninger. Om en har mulighet for barnevakt er mulighetene mange. En skogstur? En runde i bilen?
Jeg har iallefall et mål om å minimum ha sex 3 ganger uka. helst oftere. Men så får vi se om det er sexdronninga eller zombimamma som vinner tilslutt.
Jeg sitter å tenker tilbake på min fortid. På noen utrolig vansklige år som virkelig kunne endt utrolig galt. Jeg var ung. Jeg fikk nesten over natten plassert et tonn med sterke smerter i fanget. Gikk fra å være “frisk” til syk. Jeg skulle takle den nye hverdagen min som gikk fra en vanelig skolejente på 17 år som hadde lite bekymringer.Til å skulle takle utholdlige smerter, doflying, kvalme, oppkast osv.. Med det fysiske var nok ikke det værste. Det var det psykiske. På sykehuset ble kun det fysiske behandlet. Det psykiske ble bare igjen inne i kroppen min. Legene er virkelig ikke flinke til den biten. Egentlig skulle det vært påkrevd noen timer hos en tarapaut etter å ha fått en slik invaderende diagnose. Eller det gjelder vel alle diagnoser hvor livet snues litt opp ned. Det burde bli mer fokus på hele mennesket.
Jeg skal ikke si at jeg hadde sluppet den utrolige harde veien jeg har måttet gå om jeg hadde fått mer hjelp til å prate, fått hjelp til å endre fokus og se muligheter. Men jeg vil tørre påstå at tjangsen er stor. Jeg fikk jo som skrevet før utskrevet ALT for mye smertestillende/beroligende osv av en lege. Innlegget kan du lese HER. Jeg tok ALT jeg kunne få. HERREGUD jeg hadde det så forferdelig. Både smertemessig og psykisk. Jeg så ikke noe lys, jeg så ikke noe håp om liv. Jeg prøvde å drukne min virklighet i medisiner. Legen som skrev ut alt mistet sin rett til å være lege. Det av mange årsaker men deriblandt overskriving av A og B preperater. Når han sluttet ble jeg tildelt en ny lege. Han stoppet alt. Han nektet nemmelig å skrive ut smertestillende. Her var det ikke noe mellomting!
Når du har gått på store doser smertestillende å det blir brå stopp så går ikke det. Jeg ble lagt inn. Når jeg hadde kommet meg på beina fysisk startet den største jobben. Den psykiske biten. Dere kan lese om mitt vendepungt HER. Etter det vendepungtet startet en kjempe jobb med å ta tak i meg og mitt. Jeg måtte krabbe sakte men sikkert oppover mot livet igjen. Jeg var så langt nede at det ble litt som å velge mellom liv eller død.
Jeg vet det er mange som sliter. Både av fysisk og psykisk sykdom. Det finnes unge og vokene med rusavhengighet som står ovenfor sin livs største jobb, Det står voksene og unge som er nydiagnoserte med ulike sykdommer, det står noen med følesen av å ha mistet alt. Jeg har en liten ting jeg ønsker å si dere. Om du ønsker livet så er det mulig. men du må kjempe DU står forran den tyngste å tøffeste jobben du noen gang har gjort. Du vil kjenne på smerte du aldri trodde var mulig både psykisk og fysisk. Men du, det er så verdt det. Jeg har klart det. Jeg gikk i fra bunnen av det mørkeste å klatret et skritt av gangen. Jeg tok et oppgjør med alle mine bortgjemte føleser og tanker. Jeg måtte rote i alle skuffer å skap. Nå sitter jeg 8 år etter jeg var helt i kjelleren å kan si:
Det er så verdt det. Kjemp for livet. Du vil kjenne en glede større en du noen gang har opplevd, en stolthet du aldri trodde var mulig å oppleve. Å jeg vet hvor jævelig du selv mener du er. Du hater deg selv. Du klarer ikke se noe godt ved at du lever. Du ser deg som en byrde for alle. Jeg kan nå si at jeg er så utrolig stolt av meg selv, jeg har en empti for andre dypere en de fleste har, jeg har en forståelse av hva livet er også det tunge mørke ingen snakker om. Det bruker jeg for alt det er verdt. Jeg lovet meg den dagen i skogen at jeg ALDRI skulle tilbake til mørket igjen å det skal jeg holde.
Jeg ønsker å være det lyset du trenger. Jeg ønsker å gi deg et håp. Jeg VET så indelig godt hvor vondt du har det. Men jeg lover deg, tar du kampen om livet vil du aldri angre. Vi lever en gang. Vi lever nå. Ikke mist noen flere dager av ditt liv.
Dette er et innlegg rettet til deg som trenger håp. Jeg klarte det, da klarer du. Du må finne frem en kampvilje i deg. Først må du si det høyt. Du må tørre å si at du sliter. Når det er gjort tar du skritt for skritt. For 8 år siden gikk jeg i skogen… Jeg hadde mine klær og noen få eiendeler. Men jeg hadde mistet alt annet. Mitt samboerskap med han jeg var sammen med da var over. (å det var egentlig en bra ting oppe i alt for vi hadde det ikke bra. Å jeg hadde lagt for mye tung bør på skuldrene hans i forhold til sykdom og meg selv. Nå har vi det heldigvis bra på hver vår kant.) Jeg hadde ikke en stol en gang! INGENTING! Bare gjeld.
Nå 8 år etter sitter jeg med verdens fineste mann. En mann som har kjempet med meg. Jeg har 3 (!!!!) nydelige unger. Jeg har hus, møbler i fleng, vi har en flott bil vi kjøpte ny, Vi drar på ferier til Italia og andre land hvert år. Men mest av alt har jeg det bra med meg selv. Herregud jeg har klart å bygge opp livet mitt igjen. Å jeg vet du kan klare det også. Uansett hva du sliter med. Svelg den klumpen i magen, bli fri for alt det vonde.
Kjemp deg tilbake til livet.
Crohnsglede <3
legg meg til på Facebook, Instagram, snap og Twitter. Søk opp crohnsglede. Og del om du har lyst.
Overskriften får deg automatisk til å tenke JA! Å for mesteparten av befolkningen så er det det. Men så er det slik at noen av oss har et så stort problem med lekkasjer enten det er snakk om urinlekkasjer eller avføring at det blir aktuelt å tenke på hjelpemiddler.
Jeg kan begynne med meg selv først. Jeg har en veldig negativ førelse med ordet bleier. Årsaken er at jeg som 17 åring satt i møte med NAV hvor jeg opplevde å bli krenket på det groveste. Min mor var med meg på møtet å vi diskuterte muligheter. Jeg var da VELDIG dårlig. Å kunne ofte ha 40 doturer. Det er ikke snakk om 40 doturer hvor ting er kontrolert. Nei her snakket vi eksplosjon, Noen ganger rakk jeg frem i tide andre ganger ikke. Harde fakta, jeg vet men nå er det bort med skammen. Jeg var lenket til hjemmet mitt. Som 17 åring turte jeg ikke å bevege meg vekk fra mitt eget toalett. Egentlig burde det vært innstalert tv der for jeg oppholdt meg mer der en i stua. Tilbake til møtet: jeg får ingen forståelse fra navdamen. Hun mener at jeg fint bare kan jobbe. Litt doturer stopper ingen. Jeg så på mamma i desprasjon for hjelp. LITT do turer skulle jeg alltids ha klart, men med de doturene så følger det mange ting. Det følger magesmerter, utmattelse, store blødninger fra endetarm osv… Min mor prøvde å forklare at dette var ikke noe jeg fant på men et problem som virkelig stoppet hverdagen min. Nav damen ser på meg å sier: om det er så grusomt så får du tre på deg ei bleie da!
Det var som å bli slått i bakken. Jeg følte der og da at all min verdighet, kvinnlighet og selvfølese forsvant ut av meg… Min mor begynte å gråte. Jeg satt å hikstet. Mamma prøvde alt hun kunne å forklare men snakket til døve ører.
Jeg var 17 år. Et egentlig flott hjelpemiddel ble gjort om til noe krenkende, nedvergende og ikke minst noe jeg ikke ville gjennkjenne meg med. Jeg skulle ALDRI bruke bleier! Herregud, det er jo for babyer, eller for gamle mennesker. Ikke for meg? Ikke for oss vanlige?! Eller?
Jeg hadde ca 4 år hvor jeg nesten ikke var utenfor dørene. Enten var jeg innlagt ellers så var jeg hjemme. Jeg turte ikke gå ut, jeg var livredd for et uhell. For hva hvis? Tenk om jeg var uheldig? Dette vet jeg alle med Crohns/UC/IBS kjenner dere igjen i. Også velger vi å bli hjemme. Vi velger å sitte i ensomheten å gråte ove det livet vi ikke har lenger. Men hva om informasjonen hadde blitt gitt på en annen måte? Hva om ordet bleier hadde blitt byttet mot lekkasjebeskyttelse? Om vi hadde fått skikkelig informasjon om at dette er faktisk noe som skal gi en trygghet i hverdagen. Det kan gjøre at man tør å bli med på kino, at man tør å bli med barna sine på fotballkamp. Men nei, ordet BLEIER blir brukt. Å vi som sliter vi skammer oss for mye. Vi velger å la være i redsel for alle tabuene. Jeg har tenkt masse på dette i det siste, jeg er så skuffet over informasjonen vi får. Jeg er skuffet over måten det blir lagt frem på..
Jeg vet at om noen hade sagt ting anderledes til meg som 17 åring så hadde jeg turt å fortsette å leve. For hvor mage lekkasjer har man egentlig? Ytterst få. Men i skikkelig dårlige perjoder vil den tryggheten være utrolig viktig for livskvalitet. Og designet bør VIRKELIG forbedres. Her er det en stor jobb å gjøre. Det jeg vil frem til med dette innlegget er at det finnes hjelpemiddler der ute. Men det blir ikke lagt frem på riktig måte. Det finnes håp om et godt liv. Jeg vil ikke at noen skal velge å sitte hjemme å gråte. At dem ikke tørr å delta i livet pga tabu, stolthet, dårlig informasjon osv. Her må det endringer til.
Jeg vil si at dette innlegget er rettet mot syke uten tvil men også dere rundt oss. Vi er avhengig av noen som kan dra oss opp når vi selv ikke klarer å se lys. Vi trenger å få bort TABU og dårlige holdninger. Tenk på hva dere sier, Ikke tråkk på noen som allerede ligger nede. Også med god informasjon er tjangsen for et godt liv mye større. Å det er grunnen til at jeg skriver dette nnlegget. Det koster meg jo litt. (eller ganske mye egentlig) Jeg er nå kvinne med respekt for meg selv. Jeg er veldig opptatt av utseede å hvordan jeg tar meg ut. Om jeg hadde fått bedre informasjon når jeg var på mitt sykeste hadde jeg ønsket å prøve bleier/lekkasjebeskyttelse. Jeg hadde ønsket å fortsette å leve. Desverre er det mange som meg. De fleste tror jeg, som ikke fikk/får god nok informasjon. Som mistet mange år av selve livet. Om jeg en dag er kjempe dårlig å redsel for uhell er stor. så skal en av barna ha danseoppvisning eller fottballkamp. Skal jeg bli hjemme? Eller skal jeg benytte meg av de hjelpemiddler som finnes? Jeg har vært hyppig bruker av IMODIUM. Det er piller som bremser tarmaktiviteten. Problemet er bare at magen kan slå seg vrang en stund etter det.
Jeg skriver dette innlegget for å gi et håp om muligheten for et bra liv. Selv om sykdommen er veldig aktiv, man må bare tilrettelegge. Å det finnes. Ikke opptimalt men jeg er klar for å ta kampen om å få til forbedringer. Først må vi begynne med en holdningsendring. Vi må begynne i dag. Legg tabuer på hylla. Vi er selv annsvarlig for vår egen lykke. For vårt eget liv. Jeg har mistet 8 år av mitt liv å ingenting skal stoppe meg igjen. I allefall ikke uten at jeg har prøvd alt jeg kan. Først må du svelge noen kameler, jobbe med deg selv. Så kan du ta et valg. Se løsninger eller problemer. Det er jo ingen andre en deg som vet at du beskytter deg. Du bare gjør enkle grep i hverdagen som kan gjøre livet litt mer verdifult.
Jeg sier ikke det er lett. Fy søren, bare det å skrive dette innlegget gir meg hjerteklapp og gåsehud. Men jeg laget bloggen for å informere, opplyse, få bort tabuer, få folk til å tenke å for å ta noen kamper for alle med sykdommer som ikke syntes.
Jeg ønsker å delta i livet. ❤️
Heldigvis er ikke behovet for beskyttelse der ofte, men når en er kjempe dårlig å alikevel ønsker å bli med på noe er det en trygghet.
Bort med tabuer. (selv om jeg er litt varm i toppen nå så er det verdt det)
Jeg har lovet tidligere å legge ut oppskrift på fløtegratinerte poteter. Jeg har 2 versjoner. Dette er verdens beste fløtegratinerte poteter! Å siden det nermer seg helg så slenger jeg ut oppskriften nå. Har ikke bildet av herligheten så det får dere fikse selv. Men lover deg at de vil bli perfekt tilbehør til frrdagsbiffen eller lørdagskyllingen.
Vanelig (ikke laktosefri)
skrell poteter å skjer dem i tynne skiver. Legg det i ildfastform til ca 2/3 av formen er dekt.
Koko opp en boks fløte, en krydderost og en hvitløkost (de firkanta fra tine) når det er smeltet inn så kasserollen vekk fra platen. Tilsett 1 pose hollyday dipp pulver. 1-2 fedd presset hvitløk. Tilsett og litt salt og pepper. (Smak til. Det skal være litt mye smak da potetene trekker til seg mye. Så ha litt mer krydder en du tenker. Jeg pleier å ha litt hot chilli mix også.) Hell så sausen/massen over potetene.
Sett inni ovnen på 200 grader i 30 min. Ta ut å ta på ost. Sett inn ytligere 30 min.
Disse potetene er himmelsk gode.
Laktosefri: samme fremgangsmåte som over men ta kun laktosefri fløte. Kok opp å tilsett dipp pulveret og hvitløk.
Inn i ovnen. Du kan slenge på laktosefri ost om du vil men jeg syntes den blir veldig god uten
jeg skrev i går om at jeg har Epilepsi. Det innlegget kan du lese HER. Jeg tenker ikke mye på det i hverdagen mer. Har jo vært annfallsfri i mange år. Men det var en lang vei ditt. Å jeg vil i formiddag fortelle om den gangen jeg var i Italia som nyforelsket å ting gikk galt.
Jeg var hos min nevrolog bare uker før vi skulle dra til Italia. Der ville de at jeg skulle begynne med nye medisiner da de jeg hadde ikke funket. Jeg slet med å “dette”ut. Jeg kunne plutselig sitte i sofaen å ikke huske hvordan jeg kom meg ditt. Utrolig ekkelt! Jeg fikk en nedrappingsplan og en opptrappingsplan på de nye medisinene. Jeg og Robert dro til Italia bare dager etter. Vi kjørte bil slik vi alltid gjør ned til Italia. Turen starter mens vi venter på superspeed på kaja i Larvik. Vi hadde jo ikke barn den gangen å dro oss imellom europa frem til vi kom til Østerrike der fant vi et hotell Robert har vært mye på, når han har vært på ski/snowboard turer ned til alpene. Denne kvelden husker jeg å jeg husker i fra den første uka men så blir ting borte..
Jeg kan huske et bruddstykke å det er når vi går i en brobelagt gate, jeg husker at det var som å gå på puter. Jeg følte meg helt på tur. Robert derimot han husker mye. Vi snakker skjeldent om det fordi det er fryktelig sårt for meg. Men er jeg ærlig så er jeg ærlig. Jeg begynte å forandre oppførsel. Gikk fra han, sa masse rart osv… Stakkars Robert han var helt fortvilt. Han kjente meg jo ikke igjen. Han tenkte faktisk at vi måtte dra hjem. At vi måtte avslutte forholdet. (Får helt vondt i magen av å skrive det)
Men så tror jeg at jeg begynte å ymte innpå at jeg var redd. Etter mye om og men ringte vi nevrologen på sykehuset å etter at vi hadde lest opp listene med opptrapping og nedtrapping fikk vi beskjed om å få tak i lege FORT! Her måtte jeg få annfallsmedisiner. (Jeg husker ikke mye av dette) i tillegg fikk jeg beskjed om å slutte tvert med den nye medisinen. Å starte på full dose med den opprinnelige. Jeg var feilmedisinert til 1000. Den legen som hadde gitt oss listene hadde bommet totalt. Noe som gjorde at jeg gikk i et anfall som verken gikk over eller utviklet seg videre.
Robert fikk god hjelp av resepsjonen på hotellet. I løpet av kort tid hadde vi doktor på hotellet. (takk igjen for forsikring) Han fikk en kjapp innføring på engelsk hva som hadde skjedd å beskjed fra nevrolog om hvilke medisiner jeg måtte ha. Nå var det i Jesolo i Italia. Å apoteket var langt unna. Robert fikk låne en sykkel å syklet i full fart for å hente medisiner. Husk at det er VARMT så han fikk seg en skikkelig god økt.
Når han kom tilbake med medisinene husker jeg at jeg lå på hotellsengen å sakte følte jeg våknet av en drøm. Jeg husker INGENTING av den tiden å det er utrolig skremmende. Resten av ferien prøvde vi å kose oss men det var en redsel der. når vi kom hjem til Norge sa nevrologen at jeg var kraftig feilmedisinert. At han syntes det var utrolig rart av en lege å sende meg ut av landet mens vi testet nye medisiner. (Han godkjente turen) etter dette har kun en overlege fulgt meg opp. Han føler jeg meg trygg hos.
Jeg hadde en del småannfall etter dette også. Ofte på natta. Men så husker jeg at jeg var til ny time for oppfølging hvor legen spurte om hvordan tarmen min var. Han hadde fått med seg crohnsen men aldri spurt. Han ble temmelig blek om nebbet når jeg forklatrte hvordan det lå ann. jeg tok blodprøver å fant ut at jeg tok overhode ikke opp nok medisinmengde. Mine tarmer er jo fulle av arrvev. Legen økte dosen til blodprøvene viste bra nok verdier. Etter det har jeg ikke hatt et eneste anfall. Jeg føler meg utrolig heldig rett og slett.
Om jeg passer på å ta mine medisiner morgen og kveld hver dag er jeg annfallsfri.
Vi har etter denne turen til Italia dratt tilbake hvert år. Vi drar for å skape nye gode minner. Å det har vi klart. Vi elsker Italia å begynner å bli lommekjent. Vi kjører fortsatt bil. Laster unger, sykkel (viktig når du er sammen med en sykkelist), bagasje osv i vår Ford s Max å drar på eventyr i Europa. Eneste faste vi har er første overnattingen i Tyskland på vei ned også 2 uker i Italia. Resten blir til underveis. I år drar vi i juli å vi gleder oss stort. I Italia er jeg og mye bedre av crohnsen.
Dette bildet er tatt i 2012. Ved Gardasjøen. En av våre gode minner. I Juli drar vi ned for å lage nye.
Så der fikk dere se hvordan det kan gå. Selv leger gjør feil. For oss kunne det betydd slutten på forholdet. Heldigvis gikk det bra. Å vi har bare vokst oss sterkere på de vonde opplevelsene.
Vi blogges i kveld. Må torsdagen bli fantastisk. Jeg har foresten lest intervjuet som ble gjort her hjemme for en stund siden. Gleder meg til å gi info om når det kommer. 🙂 å til dere nye lesere. Ta en titt i gamle innlegg. Så blir du bedre kjent med meg. Jeg skriver mye om crohns men også om livet mitt. Følg meg på ferden. Crohnsglede på instagram, snap og Facebook.
I kveldens innlegg vil jeg skrive om noe ikke så mange vet. Jeg har ikke skrevet om det fordi jeg har valgt å ta litt av gangen. Jeg har Epilepsi. Fikk det i voksen alder, de tror at min Crohn trigget Epilepsi`en til å bryte ut. Det har nok alltid ligget der på en måte.
Har hatt mange anfall hvor jeg våkner opp omtåket og helt i en døs på sykehuset. Du vet følelsen av å være i en drøm, du prøver å våkne men klarer ikke? Slik er det når du begynner å komme deg. Som med alle sykdommer må man prøve og feile med medisineringen. Jeg gikk en laaaaang runde før de fant ut av at crohns har jo innvirkning på opptak i tarm. Min tarm er jo fulle av arrvev. Noe som gjør at opptak av medisiner blir redusert.
Jeg har hatt anfall i forskjellige form. Anfall som jeg detter om å rister frem til jeg enten kommer meg eller må ha en medisin som heter stesolid for å våkne. Anfall hvor jeg kun detter ut noen sekunder og anfall hvor jeg ikke har kontroll på kropp men hodet er klart. Men det værste var nok når jeg ble feilmedisinert å gikk i et anfall i mange dager… Jeg husker ingenting. Men oppførte meg helt sykt. Den hendelsen kommer i blogginnlegg i morgen. Da var jeg og Robert nyforelsket. Vi var på tur i Italia å jeg var helt på tur. Stakkars Robert. Heldigvis etter en stund skjønte han noe måtte jo være galt.
Følg med i morgen. Det er en hendelse som for oss er veldig vond. Som faktisk kunne avsluttet vårt forhold før det skikkelig hadde startet.
Jeg var på besøk hos mine forelde en høst. Skulle hjelpe dem med å gjøre klart til høsten. Jeg sto og sopet i garasjen som hadde bettong gulv. Mine foreldre, søster å våre daværende kjærester (vi har begge andre nå) var også tilstede. Mest sannsynlig har en høy lyd skapet det akutte anfallet. Jeg husker ingenting meg har blitt gjenfortalt det. Jeg sto og sopte for å slippe sopekosten å bare dette med annsiktet først ned betong gulvet. Jeg tok meg jo IKKE for så skadene ble deretter. Mine foreldre ringte sykebil å det var masse blod. Jeg hadde slått ut og knust tenner, skrapet opp halve kroppen å så ikke ut rett og slett. Jeg våknet opp på sykehuest å for meg var det totalt forvirring. Jeg husket ingenting men hadde vondt i hele meg, munnen var hoven og jeg var FULL av store sår. For mine pårørende er det tøft når det står på. Det ser jo ut som man skal dø. Å minutter blir lange mens man venter på at en skal komme ut av anfall. Jeg gikk lenge til tannlege etter dette, i tillegg til stell av sår. Det er nok det av alle mine anfall som har vært mest alvorlig.
Jeg er heldig. For jeg ble riktig medisinert for 7 år siden i høst. Etter det har jeg hatt 0 anfall. Jeg tar medisiner fast som gir meg en trygghet i hverdagen. Å jeg glemmer at jeg har epilepsi… Men mine nærmeste som har vært igjennom anfall gjør ikke det. Epilepsi er en vanskelig sykdom å leve med. Jeg har vært kjempe heldig. I tillegg var jeg voksen når jeg fikk det. Jeg råder dere til å lese bloggen til Frufrydefull hun skriver om å være mamma til en nydelig gutt som har epilepsi.
Jeg tar noe som heter Trimonil det var årsake til at jeg har måttet til spesielle ultralyder under graviditeten. Medisinen kan føre til skader på foster (ryggmargsbrokk/hareskår) Om du ikke har lest om mitt blogginnlegg om nettopp en av de ultralydene som ende i beskjed om at noe mest sannsynlig var alvorlig galt med fosteret kan du lese det HER. En ærlig, vond og sår historie om morskjærlighet, angst og håp.
Ønsker dere en nydelig onsdag. Følg meg på https://www.facebook.com/Crohnsglede/ der foregår det nå en giveaway som du kan vinne en flott premie fra BABBLE. Husk å like min side på Facebook og BABBLE på Facebook om du vil delta.
Nå har jeg i sammarbeid med BABBLE. Gleden av å holde en fantastisk giveaway. Det du kan være heldig med å få er: Vinter &Bloom sittedyne i valgfri farge og Vinter & Bloom regntrekk. Du bestemmer selv om du vil ha French Blue eller Cotton Candy. Verdien på dette er: 698 kr.
Konkuransereglene er slik: Du må like Facebook siden til CROHNSGLEDE her. Så liker du siden til BABBLE her. Når du har gjort det tagger du TO eller fler venner under dette innlegget på Facebook. (Altså på siden crohnsglede ikke i selve blogginnlegget)
Jeg anbefaler dere i tillegg å gå inn på BABBLE.NO de har utrolig masse fint til alle små. Jeg har bare gode ord å si om dem. Virkelig verdt en titt.
Du kan tagge flere venner (minimum 2 per gang) å øke tjangsen til å vinne)
Det er en ting jeg ikke klarer å forstå. Det er i det noen sier SYKKEL så tennes aggresjon og sinnet til mange tusen nordmenn. Det spys ut på facebook statuser, twitter meldinger osv, om de jævla syklistene. Man kan se i kommentarfelt i kjente aviser at voksene folk mister all sunn fornuft. Det skrives slik som: neste gang kjører jeg ned den jævlen. Eller: jeg hadde lyst til å dytte borti,n så han stupte ned fjellsiden å knakk alle bein i kroppen.
Hva er dette for noe? Er dere villige til å bli drapsmenn? En syklist har like stor rett som en bilist til å være der. Eller har du det bare i kjeften? Jeg må spørre. Jeg er sammen med en av de jævla sykelistene dere freser over. Han er pappan til 3 nydelige barn. Han er bror til 2, han er onkel til 8 nydelige onkelbarn. Joda han sykler. Han setter seg på sin sykkel å drar ut i trafikken flere ganger i uka. Han kysser meg å tar på seg hjelm som sin eneste beskyttelse mot deres biler.
Jeg hater det. I de timene han er vekk sitter jeg med hjertet i halsen. Jeg er livredd for at noen skal gjøre alvor i truslene dere så fint slenger ut av dere på facebook, nettaviser osv. Voksene mennesker som sitter å ønsker en annen død fordi han bruker retten sin til å sykle. Robert har fortalt meg om mange stygge hendelser. Hendelser som innnebærer sinte bilister, farlige forbikjøringer osv… Den mannen du irriterer deg over som sykler i lag med fler eller alene er det mest dyrbare jeg har. Jeg kan ikke nekte han å dra å sykle. For han og mange 100 000 til er det langt mer enn en hobby. Det er nok mer en livsstil. En farlig en sådann. Jeg følger med på klokken, kjenner pulsen stige om han bruker lenger tid en vanelig. Jeg ser for meg telefoner om at han ligger hardt skadet osv.. Jeg er REDD. REDD for at han skal møte på en av dere som sitter å skriver så grusomt om andre. Når jeg ser sykkelen kommer inn i gården trekker jeg et lettelse sukk. Så gikk det bra denne gangen og.. Men hva med i morgen?
Om det bare er en trussel noe dere bare sier fordi dere irriterer dere så ber jeg dere ta dere sammen.Joda jeg sier ikke at alle syklister oppfører seg eksemplarisk i trafikken, overhode ikke. Men det gjør pokker meg ikke bilister heller. SKJERPINGS! Syklister
sitter alene på en sykkel med kun hjelm på hodet. Du kjører en stor bil som lett kan lage STORE skader. Ditt sinne over dem kan gjøre deg til drapsmann/drapskvinne. Ikke kjør forbi dem før du er 100% sikker på at det er trygt.
Å den hetsingen og grusomme ytringene? Det sier mer om dere en de som sykler. Jeg håper det bare er noe dere skriver/sier i frustrasjon. Men desverre så sier de som sykler langs veiene våre noe annet. Jeg som samboer blir kvalm av dette. Husk at den syklisten er noen sin mann/kone, husk at det kan være barn som sitter hjemme å venter på dem. La det være plass til både sykkel og bil. Ikke irriter deg til farlige situasjoner. Det er IKKE verdt å bli drapsmann/kvinne for.
Dette er min stille bønn i det jeg nok en gang kysser mannen min avgårde med klump i halsen.. Å jeg vet jeg ikke er den eneste…
Sykkelkjærringa vil IKKE bli sykkelenke.
følg meg på Twitter, Instagram, snap og Facebook. Søk opp crohnsglede. Delinger settes pris på. 🙂 å legg gjerne igjen en kommentar om hvor du leste innlegget og hva du tenker.
