Dagen jeg bestemte meg for å kjempe for livet var en fantastisk dag. En januar dag hvor luften var så kald, himmelen så blå, snøen så hvit og vakker tok min mamma meg med ut i skogen.
I det vi gikk ut merket jeg bare den kalde lufta som gjorde at neseborene klistret seg igjen hvis en pustet med den. I tillegg var jeg iiiiiskald på tærne å fingrene… Min mor var temmelig nyoperert etter en hjerteoperasjon så tempoet var rolig… Praten gikk om løst og fast… Livet mitt var kaotisk. Hadde ingen ting! Ikke nåla i veggen rett og slett. Å som kronisk syk uten mulighet til å jobbe kan en jo bare drite i å finne et sted å bo. Jeg hatet å bo hos foreldrene mine. Ikke fordi jeg bodde hos dem men fordi jeg likte mitt privatliv. Jeg hadde jo flyttet hjemme i fra som 17 åring å bo hos mamma og pappa når du er 23 er kun en nødløsning.
Mens vi gikk der i skogen begynte jeg å lytte… Fuglekvitter… Jeg stoppet opp å hørte snøen under skoene mine laget den deiligste lyd… En fugl lettet fra en gren å lyden av vingeslag for forbi meg.. Verden stoppet opp..
Plutselig så jeg en ny verden. Snøen lå glitrende på alle grenene å solen som skinte på snøen gjorde at det så ut som et teppe med diamanter over alt! Fuglene rundt oss var så fine.. Så snur jeg meg mot mamma som har stoppet å prate… Betrakter damen som har båret meg i magen, født meg, oppfostret meg å tørket mine tårer oppigjennom årene… Hun smiler å jeg fikk for første gang siden før jeg fikk crohn følelsen av lykke.
Du vet den følelsen som bare fyller kroppen din å gjør alt av bekymringer er uviktige. Den følelsen som gjør at smilet går nesten trill rundt?
Mamma så på meg enda mer bekymret men jeg så på henne å sa: herlighet så vakkert det er mamma. Å du, ikke vær redd for meg mer. Jeg har bestemt meg for at livet er verdt å kjempe for. Jeg skal aldri tilbake ditt jeg har vært nå en gang til. Å jeg vet jeg må fortjene tillit igjen men det skal jeg gjøre.
Aldri mer skal jeg la mørket overskygge meg mer. Jeg vil leve!
hva mamma tenkte da vet jeg lite om. Vi har snakket om det etterpå å hun husker godt den turen. For meg startet klatringen den dagen. Jeg la nemlig et liv bak meg å lot meg få lov til å være lykkelig. Hvorfor skal jeg straffe meg selv fordi jeg er syk å for alt jeg har opplevd? Jeg fortjener virkelig å leve livet å kjenne på lykke.
Denne dagen ble kjempe viktig. Å fra den dypeste elendighet gikk veien sakte mot å tørre å leve igjen. Etter den dagen ble skogen ekstra viktig for meg.
#nystart #livet #crohns #sykdom #glede #veientilbake #vinter #crohnsglede