crohnsglede Ei jente på 32 år som har hatt crohns sykdom siden jeg var 17. Bloggen vil inneholde et usminket bilde av en hverdag med opp og ned turer.

Tenk at man kan bli så tappet av energi, samtidig så full av iver etter lang tids sykdom. Føler egentlig ting har gått veldig trått siden midten av november. For da startet det med en skikkelig nedtur, hvor jeg måtte virkelig ned i kjelleren for og finne litt motivasjon og vilje til og kjempe vidre. For slik er det jo noen ganger, ting blir så tøft og vanskelig at selv det enkle blir vansklig. Jeg er heldig likevel, fordi jeg har 3 unger som gjør at jeg ikke bare kan sette meg ned og slutte og kjempe. For de barna fortjener en mamma som gjør sitt beste for og komme seg opp til overflaten igjen. 

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Jeg føler egentlig jeg er ganske god på og se det positive i selv de minste ting, noe jeg har lært meg etter mange år med motgang og sykdom. Jeg skrev jo i starten av november at denne tiden på året var ekstremt tøff for meg. Tøff, fordi det har skjedd så utrolig mye vondt i november/desember helt fra jeg var ganske liten. Samtidig som jeg har skrevet om mye vondt jeg har opplevd, så har jeg også så utrolig mye gode minner fra barndommen. Minner jeg tar med meg videre i min måte og både oppdra barn på og holde hus og hjem. For at julen er spesiell for meg, det vet alle som kjenner meg. Jeg gleder meg over den roen som oppstår i det alt er ferdig og lillejulaften er her, samtidig som spenningen hos barna stiger. 

Tradisjoner er noe som er utrolig viktig for meg og da spesielt i juletiden. Vi har huset fult på spekemat og masse annet godt på lillejulaften, en tradisjon vi har blitt utrolig glad i. Julaften har vi også gjester og her serveres ribbe, medisterkaker, julepølser og masse godt tilbehør. Også kommer 1.dag hvor vi ikke gjør noen ting. Hvor vi alle vasser rundt i pysjen, ungene ser på alle gavene de har fått og vi ser på julefilmer på tv. Når mørket faller på tar vi på oss hodelykter og drar ut i skogen på jakt etter spor som julenissen har lagt i fra seg, på sin vei hjem etter julegaveutdelingen. Dette er så utrolig koselig, Noe vi alle gleder oss til og ser frem til hvert år. 

Licensed from: adam121 / yayimages.com

Også har vi de litt mindre hyggelige tradisjonene. Disse tradisjonene som litt ufrivillig dukker opp på den minst passende tiden av året, nemlig sykdom. Å her snakker vi ikke om hva som helst heller, nei vi snakker selvfølgelig om omgangsyken. År etter år kommer den rett før jul og slår store deler av familien rett ut. Og som Crohn syk er omgangsyken og jeg virkelig ikke gode venner. Så nå etter en drøy uke med sengetøy vask, kloring, vasking, sofa sliting  og omsorg er vi endelig oppe på bena alle mann. Utslitte etter ukens strabiøse ferd samtidig som vi bare MÅ gjøre noe fornuftig. Det fornuftige ble i dag en hel familie, store som små i vaskebøtta med mål om og få hele første etasjen skrubbet til jul. 

Licensed from: nahhan / yayimages.com

Ungene har sortert leker, vasket, kastet og ryddet. Vi har vasket lister, byttet sengetøy, skrubbet bad og fått orden på de stedene som sårt har trengt oppmerksomhet en lang stund. Med musikk og tre overengasjerte barn gikk det som en lek. Å det som først skulle være en kjapp rydding, endte med et helt tilhengerlass med unødvendighet og rot bort. Selv om jeg er utrolig sliten nå, er jeg så utrolig fornøyd over hva vi alle har fått til i dag.  Nå sover 3 unger og jeg sitter i stua med tente lys sammen med mannen. I ovnen er det baktepoteter som skal nytes sammmen i kveld. 

Innlegget i dag blir litt oppsummering om hva jeg har fordrevet tiden med i det siste og ikke minst hva jeg har gjort i dag. Nå er jeg tilbake til normal blogging igjen og i morgen skal jeg ta for meg et tema jeg vet har berørt mange kronikere. 

Følg med i morgen og ta gjerne og legg igjen en kommentar om ønsker om tema eller andre ting dere vil jeg skal skrive om.  Ha en nydelig lørdag, og takk for tolmodigheten deres. 

Crohnsglede<3

Delinger settes pris på<3

​Følg min Facebook side HER. Jeg skriver om livet som kronisk syk og om tema rundt kronisk sykdom. Jeg ønsker og sette fokus på mange av de tabubelagte og vonde tingene en kroniker må tåle. Samtidig som livsglede, håp om mestring og mening i hverdagen skal få et større fokus en det har per i dag for utrolig mange. For mange skammer seg så mye over sin sykdom at de ikke våger og leve. Følg meg i min kamp fremover. 2017 blir et spennende år hvor jeg skal være med på mye gøy. For jeg har en drøm om og ha en mening i livet. Og det har jeg fått fordi jeg kan nå bruke min erfaring og mine tanker til og hjelpe andre. Både igjennom bloggen, foredrag og prosjekt med mål om og fremme kronikere sin fremtid er jeg med på og gå skritt i riktig retning. Jeg er dyslektiker så skrivefeil vil forekomme. 

#crohn #crohnsglede #mittliv #minhistorie #påtross #blogger #blogg #foredrag #foredragsholder #prosjekt #kroniker #fremtid #fremme #fokus #settlys #stolt #sliten #tøft #sykdom #omgangsyken #nedtur #opptur #kjempe #positiv #livsglede #hverdagslykke #motivasjon #sykdom #motgang #barndom #minner #jul #spesiell #ro #spenning #julaften #tradisjoner #gjester #julenissen #koselig #ufrivillig #vask #klor #sengetøy #omsorg #vaskebøtta #familie #store #små #unger #sortere #leker #kaste #rydde #musikk #sliten #fornøyd #sove #stua #lys #mannen #baktpotet #lørdag #tema #kronikere #helse #ibd #epilepsi #revmatiker 

Etter forespørsel, kommer det reprise av verdens beste konfekt. Nemmelig, Oreokuler! Det er en blanding av det syrlige, søte og selvfølgelig sjokolade. Som en selvutnevnt sjokoman kan jeg love at dette blir en suksess. 

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Du trenger: 

2 pk oreokjeks (den vanlige typen) 

philadelphia ost (vanlig) jeg syntes familiebegeret er best da jeg ikke liker at det blir for søtt. 

6-8 plater hvit sjokolade (dronning eller noe som tåler smelting) 

1-2 spiseskjeer delfia fett.

1. Plate mørk sjokolade til dekor. (Valgfritt) 

(bakepapir, tannstikker av tre og en boks som tåler fryseren må du også ha) 

Bare ved og lese innholdet i disse får jeg vann i munn. Disse er fantastiske fordi de er en munnfull,  sykt gode også er det kult og skryte av sin hjemmelaget konfekt. 

Fremgangsmåte: 

knus kjeksen til sand. Jeg lar stavmixeren gjøre jobben for meg. Men her kan kreativiteten bestemme. Har du en kjevle kan du dælje løs på en pose med oreokjeks også. Da kan det være en terapi om du har noen du er litt sint på. For min del måtte det vært politikere som skulle fått gjennomgått i tankene. (Snakk om og ødelegge for de som allerede har det tøft og vanskelig) 

Når kjeksen er knust, så rører du inn Philadelphia osten. Av erfaring er hansker og hender det beste arbeidsredskapet. Hold på til det blir en fin mørk masse. 

Nye hansker på og legg ut bakepapir. Rull nå små kuler av massen. Jeg pleier og lage kulene på str med en 5 kr i diameter. Dette er en klissete jobb så hansker er tingen. Sett de ferdige rullende kulene på bakepapiret. 

Nar du er ferdig dekker du en plastikkboks som tåler fryseren med bakepapir og fyller boksen lagevis med kuler og bakepapir. Så setter du boksene fryseren. Minimum 4 timer, helst over natta skal de stå der og godgjøre seg. 

Neste morgen smelter du den hvite sjokoladen vannbad (lav temp) rør inn delphia fettet. La så kjøle seg litt av. Ta kulene ut av fryseren og ta tannstikke inn i kulen. Dypp så kulen i sjokoladebiter la renne av seg samtidig som du roterer kulen. Sett på bakepapir og vri forsiktig tannstikken ut. Dette tar tid men er så verdt det. 

Om du har lyst på pent resultat smelter du mørk sjokolade og slynger over kulene. (Da dekkes hullene etter tannstikken også) 

Da er det tid for prøvesmaking! 

Jeg pleier og oppbevare kulene i fryseren. Tar de ut noen minutter før servering og de blir da perfekte! Nydelig sjokolade utenfor som er hard og god, og mykt og nydelig fyll inni. Dette er farlig godt, jeg pleier og doble oppskriften fordi disse forsvinner på merkelig vis. 

Crohnsglede<3 

følg min Facebook side HER. Jeg skriver om livet som kronisk syk. Om oppturer, nedturer og om kampen for verdighet og gode dager på tross av sykdom. Jeg deler også litt forskjellig som ikke har med sykdom og gjøre, men som opptar meg. Som mat, barn, familieliv, natur, samfunn osv. Om du ønsker følge en blogg med litt dypere innhold, og få bedre forståelse for oss kronikere så lik siden min da vel. 🙂 Jeg er dyslektiker så skrivefeil forekommer. 

Delinger settes stor pris på<3

#mat #oppskrift #sjokolade #oreokuler #fantastisk #oreo #philadelphia #godt #hvitsjokolade #fyll #konfekt #jul #munnfull #reprise #desert #søtt #godt #lett #gladimat #kroniker #crohnglede #blogg #blogger #foredragsholder #julekake #deilig ##crohnsglede #smak #prøv #fremgangsmåte #trenger #vannimunn #syrlig 

Overskriften er det nok mange som kan kjenne seg igjen i til tider. Spesielt nå i juletiden hvor det er fulle kalendre med juleavslutninger, gave handling, julebord, vasking, pynting og julebakst. For vi vil jo alle strekke til, jeg vil strekke til. I dag vil jeg skrive litt om hvordan det er når sykdommen herjer og alt hoper seg opp. Når vi må si nei og avlyse selv de simpleste ting.  Faktisk kan jeg godt huske sist jeg kjente på denne overveldede følelsen av dårlig samvittighet. 

For jeg har ikke mer og hente en til det aller mest nødvendige i disse værste periodene.  Og noen ganger er selv det også uoppnåelig. Dette var noe jeg overhodet ikke var forberedt på når jeg ble syk. For det er jo ikke noe folk snakker om. Vi får høre om diare, magesmerter og ensomhet men IKKE om hvordan vi må lære oss og takle det å ikke strekke til. Så hvordan takler man det egentlig? Selv etter 15 år har jeg ikke funnet oppskriften. Jeg kjenner på det og ikke strekke til så ofte, at følelsen av dårlig sanvittighet har blitt kronisk. Ja for den forsvinner egentlig aldri. Når jeg tror jeg har vunnet over den, dukker noe opp som slår den rett tilbake som en klo i magen. 

Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

For jeg er ingen god venn til tider. Jeg strekker overhode ikke godt nok til, noe som er utrolig vanskelig. Jeg går og tenker på alt jeg har lyst til og gjøre. Jeg kjenner på alt jeg mener jeg bør få til. Men så tar den ene dagen etter den andre meg, hvor alt jeg får til er og kjempe for og holde hodet over vannet. Jeg vet ikke hvor mange tårer jeg har felt for venner i årenes løp. Både over de jeg har mistet, de jeg har og de jeg ikke klarer og være god nok for. Det og kjenne en ikke strekker til er utrolig vanskelig, fordi det går ikke på ønske eller vilje, men på energien til og gjennomføre. For det er ikke til og legge under en stol, alt jeg gjør stjeler energien fra noe annet. Og om jeg gjør for mye når jeg allerede er sliten, vil jeg straffes med lang tid i kjelleren før jeg klarer og klatre meg opp igjen. 

Jeg har dårlig samvittighet fordi huset ikke er rent nok bestandig, at vaskerommet burde vært ryddet og vasket, at badet burde vært skrubbet og juleduker lagt på. Jeg skulle gjerne begynt med julegavehandling og fått baket 7 slag julekaker. Dette er jo kanskje ubetydlige ting dette med vask og jul, men for meg blir det summen av alt man kjenner på. Også er det alle selskapene vi blir bedt i hvor jeg må si nei. Ikke fordi jeg ikke har lyst, men fordi jeg ikke kan. Det er utrolig lett for folk og si at du klarer vel en halv time, alt er bedre en ingenting? For meg blir det og legge enda mer til en allerede tung bør. For den halvtimen velter lasset for meg på en dårlig dag. 

Licensed from: Iko / yayimages.com

Jeg har familie jeg gjerne skulle hatt besøkt mer, tantebarn jeg så gjerne skulle vært mer tilstede for og jeg skulle så ønske jeg kunne bidratt mer for alle rundt meg. Men jeg kan ikke, jeg MÅ prioritere det jeg har aller nærmest fordi jeg er syk. Jeg har en kropp som tapper meg raskere en jeg ønsker. Jeg blir ikke bare sliten om jeg gjør litt for mye, jeg blir totalt tom. Jeg mister kontroll om jeg presser meg for langt og det kan jeg ikke tillate meg selv. 

Noen tror kanskje vi er egoistiske og at vi ikke strekker oss langt nok for og delta i det som andre mener burde være en glede og fornøyelse. Men for en syk kropp er ALLE sprell en påkjenning i en dårlig periode, en påkjenning som ikke bare er der og da, men i lang tid etterpå. Jeg er først og fremst mamma, jeg har bestemt meg for at vårt liv innenfor kjærnefamilien er aller viktigst for meg. Det betyr at jeg gjør alt som står i min makt for at vi skal ha et normalt familieliv selv når jeg kjemper mot sykdom. 

Hvor mange ganger jeg har kjent på håpløsheten og sinnet ovenfor og ikke føle meg bra nok, har jeg ikke tall på. Og det er utrolig vanskelig for de rundt oss syke og forstå at når vi sier NEI, så er det faktisk nei. At samvittigheten vår gnager oss nesten i stykker, hver gang vi blir påmint på at vi ikke er gode nok. At vi ikke gjør en god nok jobb fordi vi må prioritere og hodet over vann, fremfor ting friske ser på som gøy og energigivende. 

Denne kroniske samvittigheten klarer jeg aldri og bli venn med. Jeg vil at dere som kjenner noen som må si nei til ting, ting dere kanskje ikke forstår, skal vite at det og si nei er siste alternativ. Det er ikke lett og ringe og si vi ikke kommer, det er ikke lett og si vi ikke kan, det er grusomt og ikke ha ork til og invitere.  Og når ordet har forlatt vår munn, fylles kroppene våre med denne dårlige samvittigheten som setter seg som en klo. Den som får oss til og gråte tårene dere aldri ser, og som gir oss følelsen av utilstrekkelighet og ikke være god nok. 

Livene til en kroniker er fylt av valg. Dessverre er det noen av valgene vi tar som er upopulære og vansklige for andre og forstå. For vi gjør det ikke med lett hjerte, vi gjør det fordi vi ikke har noe annet valg. Valg som gjør at vi mister folk rundt oss, fordi de ikke føler vi gir like mye som vi får. Vi gjør så godt vi kan, glem aldri at vårt nei gies med stor sorg og store følger. Så døm oss ikke som late, sett ikke tvil til at valgene er tatt av riktig grunn. 

Heldigvis er det mye ja også, og alt vi får til skal jo ikke glemmes. men det er de gangene vi må si nei vi husker både vi som gir det og de som får det. Dette er ikke ment som et klage innlegg men mer som et innlegg som tar for seg hvordan det er når alt stomer rundt oss og vi ikke strekker til. 

Crohnsglede<3

Følg min Facebook side HER. Følg mine blogg innlegg enklest på denne siden for der legges alle ut fortløpende. Jeg skriver om oppturer og nedturer som livet som kronisk syk. Jeg skriver om tankene rundt tema andre kanskje ikke snakker så mye om og om håpet om fremtiden på tross av utfordringer. For selv på dårlige dager finnes det lysglimt om vi ser etter dem. Jeg er dyslektiker så skrivefeil vil forekomme. 

Delinger settes stor pris på. <3

#samvittighet #kroniker #tanker #tårer #Crohn #crohnsglede #fuckcrohn #ibd #helse #epilepsi #revmatiker #smerter #valg #nei #upopulært #jul #venner #familie #barn #miste #strekketil #branok #nødvendig #prioritere #påtross #mittliv #minhistorie #våge #snakkeom #setteordpå #klo #egoistisk #ensomhet #håpløshet #syk #kropp #besøk #ønske #vilje #håp #langtnok #delta #prioritere #mamma #sykmamma #gnager #kroniske #vondt #gråte #utilstrekkelighet #forstå #hjerte #mister #følger #dømme #late #tvil #grunn #blogger #foredragsholder #opptur #nedtur #livet #tema #fremtiden #utfordringer #førjulstid #lysglimt #dyslektiker

Etter mitt forrige innlegg, hvor jeg skrev litt om hva jeg misunner friske som kan arbeide, har det virkelig blåst storm rundt tema. Jeg viste det var sterke meninger rundt oss som mottar penger fra nav, i kommentar feltet både på nettavisen og på selve blogginnlegget kom virkelig folks meninger frem. Jeg tar meg ikke personlig nær av dette jeg får høre, men likevel blir jeg skremt over sinnet som bruser i mennesker over at noen mottar penger fra staten når andre må jobbe. Innlegget kan du lese HER

I disse kommentarfeltene virker det som all sunn fornuft og ikke minst folkeskikk forsvinner. For det høres ut som at 98% av oss som er syke og mottar forskjellige stønader fra nav, mottar de urettmessig. Det jeg blir oppgitt over, er disse som sier: Joda noen fortjener selvfølgelig uføretrygden, men jeg kjenner MANGE som virkelig har lurt seg til penger. Og hvordan vet de egentlig det? Jo, de ser på mennesket at det ikke er sykt nok og at de fint kunne ha jobbet.  For personen er jo aktiv, blid, steller i hagen og har mye energi. Det at en nabo eller bekjent dømmer mennesker slik, fordi de ser noen mennesker noen timer i et døgn gjør meg frustrert.

Licensed from: stryjek / yayimages.com

For mener virkelig folk at du som en vanlig mann i gata, har mer kompetanse en fastleger, overleger, eksperter, nav, nav leger, psykologer osv? For det er faktisk slik at for og få uføretrygd må det igjennom mange flere personer en at du har et godt forhold til fastlegen din. For det har jeg også hørt, hun fikk uføretrygd fordi fastlegen var snill.  Fastlegen kjenner pasienten godt, men alt i alt har fastlegens utalelser utrolig lite og si. For vi må igjennom årevis av utredninger og undersøkelser. Noe som er en stor påkjenning på en allerede syk kropp, men som vi selvfølgelig forstår at vi må igjennom. Og vet dere hva, jeg var igjennom 12 år med legetimer, arbeidsutprøvelser, møter, tårer, navleger, navpsykolog, innhentning av papirer, forsøk av behandling, sykehusinnleggelser, nedturer, osv. 

For man får ikke søke ufør før man har prøvd tilstrekkelig med behandling, man må ha vært igjennom flere forsøk av arbeidsavklaring, restarbeidsavklaring, psykolog avklaringer osv. Dette for og forsikre seg om at alt er gjort for og hindre ufør. Dette regimet jeg var igjennom, gjorde jeg faktisk med glede. Alt dette som gang på gang sendte meg inn på sykehuset kjempe dårlig, gjorde jeg med pågangsmot og håp. Et håp om at jeg skulle klare og finne mirakelkuren, slik at jeg kunne komme meg ut i arbeid. For fokuset mitt var ALDRI ufør. Fokuset mitt var hele tiden arbeid. Å jeg er ikke et unikt tilfelle. Jeg tror de fleste som blir brått syke kjemper en hard og tøff kamp for arbeidslivet, ikke for og bli navere slik dere i kommentarfeltet fremstiller det som. Vet dere hvor stort nederlag det da er og innse at 12 års kamp MOT og bli ufør, må gies tapt? Det føles ut som man får spikeren i kista og at all verdighet forsvinner. 

Licensed from: Brage / yayimages.com

Og de som er med på og gjøre det uverdig og grusomt, er de menneskene som tror dere vet hvor fantastisk lett det er og bli ufør. Hvor lett det er og late som vi er syke. Å for ikke og snakke om at dere vet mer om våre sykdommer og hva vi bør gjøre for og bli friske, en Norges beste leger og profesorer innenfor sykdommene våre. Er dere virkelig så høye på dere selv, at dere mener det er alle andre som tar feil og dere som har rett? Jeg kan forstå at noen tviler på oss fordi dere leser om navsvindlere i media osv. Dette draes frem like hyppig som navskandaler i seg selv. Men disse navsvindlerene er virkelig i mindretall. Hvor har det blitt av medmenskligheten ovenfor mennesker som har opplevd krise og det og å få livene sine snudd opp ned? For vi skal ikke bare takle sykdom, miste arbeidsevne og kjenne på ensomheten. Nei, vi skal bli tilsidesatt totalt i samfunnet, vi skal bli sett på som løgnere, tyver, sytepaver, hypokondere, late og som noen udyr som bare burde vært satt alene for og klare oss selv. 

Så er det et slikt samfunn vi ønsker oss? Et samfunn jeg ikke vil støtte opp under.  Mange tror alle sykdommer er psykiske. For dere vet, man må slutte og være så snillpike og begynne og tenke postitivt. Da blir jeg frisk fra Epilepsi, Crohn og Revmatisme. Dette er ikke bare uvitenhet og tenke slik, det er dumskap. Og dette ER noen folks meninger. Vi har ingen noen garanti for hva som kommer vår vei, vi må bare ta i mot og gjøre det beste ut av det. Jeg leste at mennesker så på oss som måtte motta hjelp fra nav for og overleve (ulike stønader) som tyver. Tyver som stjelte fra alle de som jobbet og betalte skatt til staten. Og de var ikke inntresert i og betale for min mat på bordet, det var i allefall helt sikkert. Faktisk mente personen at jeg burde avstå fra min uførepensjon, jeg burde ha hatt forsikringer som tok seg av utbetalingene mine mente han. Nå ble jeg syk som 17 åring. Jeg gikk fra og være frisk og rask til alvorlig syk på relativt kort tid. Og klart jeg gjerne skulle hatt forsikringer, men slik var ikke min situasjon som student på hybel. 

Licensed from: iimages / yayimages.com

Nei, jeg må si at jeg viste dette var noe som mange friske mennesker ikke har noe til overs for. Å jeg valgte og begynne og blogge, for at friske mennesker skal få et innblikk i et liv de tydligvis ikke forstår. For de misunner IKKE sykdommene våre og plagene de vil de overhode ikke ha. Men godene vi får er hvertfall urettmessige. Jeg grøsser av det voksene mennesker får seg til og skrive. Jeg får enda mer foratåelse for hvor viktig kampen om å fjerne skam og tabu rundt kronisk sykdom er. For vi er mennesker på lik linje som friske. Vi fortjener gode liv og respekt på lik linje som bankmannen, lastebilsjåføren eller pedagogen. Vi har en lang vei og gå dessverre. Jeg forstår så utrolig godt at mange syke føler stor skam og føler de blir misstrodd av samfunnet. For vi har blitt en gruppe mennesker som få egentlig forstår eller har tillit til. 

Jeg råder dere som dømmer mennesker til og sette dere mer inn i livene til oss som lever med sykdommer eller skader. Ta deg tid til og gå på et foreningsmøte? Sett deg inn i litt av hverdagen til mennesker som bare prøver og leve livet sitt så godt som mulig, på tross av utfordringer man har. Dere kan starte med og lese litt om Morbus Crohn foreksempel. Jeg kan love at dette er en sykdom vi hadde gitt bort gladelig, men desverre er det ikke et alternativ. Vi må leve så godt som mulig med de utfordringene vi har. 

Selv om mange tror at vi som blir uføre ikke har lov til et verdig liv, eller gud forby å blogge om det uten og få slengt i trynet at klarer du det så klarer du og jobbe,  så tar dere feil. For vi har gode dager vi fortjener og kose oss på. Vi kan faktisk arbeide uten og miste uførestatusen vår i perjoder hvor helsen er ok. Jeg kan blogge som en hobby de dagene jeg har ork til det, fordi det er faktisk mulig og ha et verdig liv på tross av uførhet eller sykdom. Å det skulle jo bare mangle, for vet dere hva? Mitt største ønske og mål er og bli frisk nok til og jobbe. Min største drøm er ikke og “nave” resten av mitt liv.

Så la tvilen komme oss til gode. Så skal jeg la tvilen komme til gode for dere som dømmer også, for uvitenhet kan føre til mye dumhet, kan det ikke? 

Crohnsglede<3 

Jeg skriver åpent om mitt liv som kronisk syk for og sette et fokus på mennesker som ikke har en plass i samfunnet, men som fortjener den. Jeg skriver om oppturer,nedturer, tanker, følelser og tema som opptar oss kronikere. Årsaken til at jeg jobber intenst med dette, er fordi jeg ønsker og være den jeg selv savnet når jeg var 17 år, livredd og ny diagnosert. Jeg ønsker og gi håp, jeg ønsker og kjempe når resten av samfunnet snur ryggen og jeg ønsker og tenne en gnist hvor det og kjempe for et godt liv på tross blir et mål. For noen må våge og ta denne kampen for at vi skal bli sett. Jeg holder foredrag, deltar i prosjekt med fokus på fremming av kronikers helse fordi jeg vet behovet er ekstremt stort. Så bli med i kampen om en bedre fremtid. Fortiden kan vi ikke gjøre noe med, men fremtiden ligger foran oss. <3 Jeg er dyslektiker så skrivefeil vil forekomme. 

Følg min Facebook side HER.

Delinger blir satt stor pris på<3

#nettavisen #kommentarfelt #kommentar #blogg #blogger #kroniker #foredrag #foredragsholder #kroniskhelse #helse #ibd #crohn #crohnsglede #fuckcrohn #crohnsfighter #fighter #påtross #minhistorie #vårkamp #mittliv #ufør #nav #navstønader #aap #stønader #meninger #uvitenhet #skremt #sinne #penger #staten #sunnfornuft #medmennesklighet #folkeskikk #urettmessig #uføretrygd #syk #jobb #frustrert #kompetanse #fastlege #overleve #nav #navleger #eksperter #psykologer #utredninger #undersøkelser #påkjenning #sykehus #innleggelser #tårer #møter #samfunnet #løgnere #tyver #sytepaver #hypokonder #late #udyr #sykdom #psykiske #postitivt #frisk #epilepsi #revmatisme #fokus #uvitenhet #dumskap #forsikringer #innblikk #forstå #urettmessig #skam #tabu #respekt #utfordringer #nave #tvil #gode #dømme #åpent #fortjener #oppturer #nedturer #følelser #tema #håp #kjempe #godtliv #mål #våge #stort #behov #fremtid #fortid #ærlig #politikk #dyslektiker 

Jeg er 32 år, mamma til 3 barn og har aldri hatt en jobb. jeg skjemmes ved og skrive dette med det er sannheten. Jeg får penger på min bankkonto hver måned, som bidrar til at vår husholdning skal fungere. Det gir mat på bordet, klær, hus, fritidsaktiviteter osv. Jeg er nok en av de som utrolig mange misunner. Eller jeg tror kanskje ikke det er misunnelse for mitt liv det handler om, for det er jo en grunn til at jeg er ufør jeg har vært alvorlig syk i 15 år. Men jeg tror årsaken til misunnelsen er de godene jeg som går hjemme har, goder du som jobber bare kan drømme om. Jeg kan egentlig forstå at det er lett og føle det som urettferdig også. Du sliter hver dag i et helt liv for og motta pengene som du ærlig og redelig har fortjent, jeg mottar mine uten og vike meg fra sofaen. 

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Jeg velger derfor og skrive litt om det jeg misunner dere friske i dag. Jeg velger og skrive om det jeg som en kvinne i min beste alder og mamma til 3, misunner deg for. Du som sliter deg på jobb hver eneste dag, med barn på slep til barnehagen i en heseblesende hverdag, du som misunner meg når jeg tusler rundt i min stue uten tidspress og uten stress. Det er deg jeg misunner.  Jeg skriver dette med klump i magen, jeg skriver dette med følelsen av å bevege meg inn på noe som kan være sårt og vondt for både friske og syke og høre. 

Jeg vet du som frisk mamma misunner meg som slipper og dra på jobb. Du misunner meg fordi jeg kan spise lange frokoster med barna mine,at jeg har tid til og holde huset rent,  at ungene kommer hjem til god middag og en mamma som har tid til lekser. Jeg vet du syntes det er urettferdig at jeg har så mye tid med mine barn, når du så vidt ser dine i løpet av en travel uke. Og jeg forstår deg, likevel skulle jeg gjort hva som helst for og være akkurat som deg. Jeg skulle så ønske jeg hadde en jobb og gå til på morgen. At jeg kunne våkne til følelsen av en frisk kropp som tillot meg å dra avsted på jobb, for og bidra til min families økonomi. Jeg misunner deg fordi jeg ALDRI kan høre noen si: “ha en fin dag på jobb”, eller spørre meg om hva jeg har gjort i løpet av dagen. Jeg misunner deg fordi ungene dine stolt forteller vennene sine om hvilket yrke du har, å at barnet skal bli som deg når det blir stort. Det og si at mamma skal på jobb, er en av mine største drømmer. Jeg drømmer om å kjenne på tidsklemma, kjenne meg nyttig og at jeg bidrar. Jeg drømmer om at mine barn skal se opp til meg fordi jeg gjør en utrolig god jobb, en jobb hvor jeg er viktig. Men slik er det ikke for meg. Ungene mine er stolt av meg fordi jeg er mamma`n deres,  men jeg skulle gjort hva som helst for å være som deg. 

Licensed from: phovoir / yayimages.com

Du som frisk misunner meg fordi jeg har tid til ALT. At jeg aldri må ut av huset kl 07.30 i bitende kulde. At jeg kan gå på kafe, vaske huset på en onsdag, lage middager fra bunnen og få med meg kultur. Noe som for det første ikke er sannheten fordi jeg er for syk til og gjøre det du tror jeg gjør, og for det andre har jeg ikke hatt noen og gjøre det med. Jeg misunner deg fordi du ikke er ensom, at du slipper og kjenne på stillheten og tomheten. For min hverdag er utrolig ensom. Jeg savner mennesker rundt meg, jeg ser for meg deg med kollegar som koser dere i lunsj pausen, som løser krevende oppgaver og som kjenner på en stolthet over et felleskap jeg aldri har fått delta i. jeg vet at mitt liv kan virke enkelt, men jeg lover deg at det er så langt i fra det. Det er ensomt, smertefult og utmattende. Det inneholder en lengsel etter og være akseptert, være vanlig og ikke minst en del av samfunnet.

Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

Også er det disse pengene da. Du misunner meg pengene som daler inn på min konto, uten at jeg trenger og løfte en finger. Du ser for deg at jeg shopper vilt for statens penger, ja dine også slik en trofast skattebetaler du har vært i alle år. Noen ser på pengene vi motar som litt urettferdig på tross av at vi faktisk har kommet i et uføre INGEN ville valgt, om de hadde fått valget. Vet du hva jeg mesunner deg? Jeg mesunner deg muligheten til å bidra med penger du har jobbet for. At du får inn en sum penger som ikke bare bidrar til det nødvendige, men også til at du kan kjøpe deg noe fint for dine penger når du har lyst. Jeg misunner deg muligheten til og føle deg likestilt med din partner i forsørger rollen. Jeg har ALDRI kjøpt meg en bukse for noe jeg har jobbet for, og jeg vet at uten min mann hadde jeg levd under fattigdomsgrensen. Jeg misunner deg mulighetene du har ved og tjene dine egene penger, både i form av respekt men også fordi du har fortjent dem. 

Så alt i alt sitter vi og misunner på hver vår kant. Du meg fordi jeg har det lettvint,  jeg deg fordi du har muligheten til å føle deg verdsatt. Jeg vet ikke hva jeg vil med dette, bortsett fra og sette fokuset på at dette er ikke noe og misunne. Dette er et liv jeg drømmer om og bytte ut. Og et liv jeg jobber HARDT for og komme meg ut av. Men min kropp ga meg en alvorlig kronisk sykdom som 17 åring. Etter det har flere sykdommer kommet på og samfunnet er ikke villig til og kjempe for de som er anderledes. De kjemper kun for de som klarer seg igjennom systemet selv. Jeg har kjempet en kamp for mitt liv alene. Jeg har blitt snudd ryggen til av skolen, til tider av helsevesenet og ikke minst av samfunnet. Men jeg har aldri gitt opp håpet om og kaste uførstatusen til dit solen aldri skinner. Jeg kjemper for normalitet, jeg kjemper for og kunne bli slik som deg. Jeg kjemper for at jeg kan få en hverdag hvor helse og jobb kan matche hverandre. Hvor det blir fokusert på løsninger og ikke problemer. Jeg vet det ikke blir lett men den som ikke våger og prøve, vinner heller ikke. 

Licensed from: Iko / yayimages.com

Jeg håper du som sitter med klump i magen fordi du har tenkt at du er misunnelig på slike som meg, ser at du bør være utrolig glad for det livet du har. For vi har ingen garanti for hva som venter rundt neste sving. Jeg kan garantere at om du mister det livet du har nå, vil du forstå hvor heldig du var som fikk kjenne på det og delta, være nyttig og viktig. Sett pris på livet du har, sett av tid til og være takknemlig. For det finnes utrolig mange som skulle gjort hva som helst for og kunne leve ditt liv uten helseutfordringer. Som kunne gjort hva som helst for og få tilbake verdigheten og respekten du som arbeidstaker har, men som man minster i det man får lønnen sin av nav. 

Noen tanker fra ei som skulle ønske hun var deg, men som gjør det beste ut av det livet jeg har fått.

Crohnsglede<3

​Følg min Facebook side HER. Der kan du følge min blogg hvor jeg skriver om oppturer og nedturer jeg opplever i et samfunn jeg så gjerne vil være en deltager i, men som ikke har en plass til meg. Jeg skriver om og kjempe for og nå sin drøm om å skape en forandring i hvordan syke blir sviktet på når de trenger noen som kjemper. Jeg ønsker og være den jeg selv savnet når jeg var 17 år, ny diagnosert og livredd. Jeg ønsker og gi informasjon, holde foredrag, sette fokus på livsmestring og håp på tross av utfordringer. Om du har lyst til og høre mitt foredrag så ta kontakt på mail. ([email protected]) Jeg har allerede flere bookinger i 20017, men håper på mange fler. Jeg har morbus crohns, epilepsi og revmatisme. Jeg er dyslektiker så skrivefeil vil forekomme. 

Lik siden min på facebook da vel og bli med i kampen. 🙂

Delinger settes STOR pris på<3

#ufør #syk #misunnelse #samfunn #nav #penger #jobb #hjemme #mamma #tid #hjemmeværende #kronisksyk #sykmamma #crohn #crohnsglede #blogg #blogger #foredragsaholder #fokus #mittliv #minhistorie #påtross #vårkamp #ibd #helse #epilepsi #ærlig #revmatisme #tabu #skam #livsmestring #utfordringer #opptur #nedtur #alvorligsyk #kjempe #crohnsfighter #fighter #kjempe #drøm #forandring #livredd #sviktet #informasjon #facebook #tanker #deg #meg #goder #urettferdig #fortjent #sliter #barn #barnehage #stress #klumpimagen #vondt #frisk #syk #økonomi #yrke #samhold #kollega #seopptil #tidsklemma #nyttig #bidra #lengsel #akseptert #samfunn #stillhet #tomhet #sannhet #fellesskap #lettvint #verdsatt #anderledes #skole #helsevesen #normalitet #system #løsning #problem #våge #prøve #vinner #glad #garanti #nestesving #settpris #takknemlig #helseutfordringer #arbeidstaker #lønn #naver #dyslektiker 

Jeg har alltid hatt et anstrengt forhold til min egen kropp. Har som veldig mange andre følt meg utilpass og har mislikt alt ved meg selv. Jeg var ei lita jente frem til 1 klasse. Da skjedde det noe, jeg ble LUBBEN. Valpefett som de ble kalt var ikke noe å bry seg om fikk jeg høre, det ville forsvinne når puberteten kom og ting normaliserte seg. Jeg husker veldig godt at jeg sammenlignet meg med de andre jentene i klassen, at jeg drømte om å ha slike faste mager og smale midjer som de. At jeg ble mobbet for det på barneskolen gjorde nok ikke mitt forhold til egen kropp noe bedre heller. For hvem hadde ikke måttet svelge litt ekstra om guttene i klassen ropte fettberget, geleklumpen eller froskelår etter deg som 9 åring? 

Den tiden husker jeg som kaotisk, vond og forvirrende. Jeg ble så overfokusert på kropp at ingenting annet var viktig og utviklet spiseforstyrrelser. De som kjente meg på den tiden husker nok meg som ei som var utrolig sjenert, usikker og kanskje litt rar. Jeg husker jeg drømte om å få meg kjæreste slik som de andre jentene i klassen, men samtidig var jeg livredd! Livredd fordi jeg orket ikke tanken på at noen skulle se min ekle kropp. Jeg var ei av de jentene du aldri legger merke til fordi jeg ikke møtte blikk, holdt meg i bakgrunnen og rødmet så fort noen så på meg. Hvor mange tårer jeg har felt pga kroppen har jeg ikke tall på. Jeg ville bare se bra ut, ville bare være perfekt. 

Licensed from: Images By Kenny / yayimages.com

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Så ble ordet perfekt satt på prøve. For hva er perfekt? Jeg som før hadde sett for meg en perfekt kropp uten et gram fett for mye eller uten et arr fikk plutselig nye erfaringer. Jeg ble syk og jeg fikk erfare hvor perfekt min kropp kjempet for at jeg skulle overleve. På kort tid ble kroppen min forandret til noe jeg ikke kjente igjen. Først ble jeg skraptynn, så full av medisiner med kraftig vektoppgang som bivirkning. I nærmere 3 år kjempet kroppen min en perfekt  kamp om livet. Jeg selv måtte igjennom så mange hindre og barierer i løpet av disse årene, at jeg har vanskelig med og sette ord på hva som skjedde. Men en ting er sikkert, jeg lærte så utrolig mye om meg selv. Og selv om dette bare var starten på mange tøffe år, så ga det meg en styrke jeg aldri trodde jeg hadde i meg. Jeg måtte stole på kroppen min, jeg måtte samarbeide med min egen perfekte kropp. 

Jeg ble fort skamfull over at jeg hadde mislikt kroppen min, at jeg hadde sett på den med forakt.  Min friske flotte kropp hadde jeg hatt null respekt for og motarbeidet på det groveste.  Som syk med slanger operert til huden og med en nyvunnet respekt for det å være frisk, var jeg så sint på meg selv. Jeg var sint for at jeg hadde kastet bort friske år med å misslike meg selv. Jeg lovet meg den gangen jeg lå lenket til sykesengen fordi jeg var så syk  og ikke klarte og gå eller stelle meg selv at jeg ALDRI skulle ta kroppen min forgitt lenger. At jeg skulle elske den med alle sine rariteter og fantastiske egenskaper.  

Licensed from: LZT / yayimages.com

Min kropp har vært igjennom utrolig mye. Jeg ser meg i speilet i dag som 32 åring og er utrolig stolt over det jeg og min kropp har klart sammen.  Jeg kan for første gang i mitt liv si at jeg liker meg selv, slik jeg er. For dette er meg! Dette er min kropp med spor etter å ha levd 32 år med mange opp og nedturer. Jeg ser arr etter cvk, arr etter oprasjoner i ben og kne, jeg ser strekkmerker etter  at jeg ble satt på høy dose prednisolon kur  som 17 åring, og la på meg 15 kg på en dag eller to. Huden klarte ikke holde følge og laget seg noen kamp merker. Jeg ser en mage som har båret frem 3 nydelige barn, jeg ser ben som har klatret seg igjennom nedturer og oppturer. Jeg ser armer som har kjempet kamper få andre vet om, jeg ser hendene mine som har vært igjennom tusenvis av smerteannfall hvor neglene har borret seg inn i håndflaten. Jeg ser skuldre som har ligget urølig i en seng, jeg ser et ansikt som har vært utgrått og utslitt utallige ganger, men som hver gang har klart og kjempe seg tilbake til livets gode liv. Jeg ser øyne som bærer på en historie, min historie. 

Jeg ser MIN kropp, en kropp som jeg bærer med stolthet. For sammen har jeg og kroppen vært igjennom utrolig mye, og mer skal det bli fremover. Jeg stoler på min kropp, jeg trenger akkurat min kropp.  For sammen skal VI være stolte over alle kamper vi har vært igjennom, og sammen skal vi kjempe for de kampene  som kommer. Jeg har sluttet og drømme etter noe jeg ikke kan få, eller noe jeg ikke har. Jeg vil heller gjøre det beste ut av det jeg faktisk har tilgang på, nemlig  min kropp.Jeg vet den ikke er “perfekt”. Her er det virkelig nok og ta av om man gidder og leter etter feil. Men jeg leter ikke etter det, jeg leter etter styrke og skjønnhet. Og det jeg og kroppen min har fikset til nå har vært en bragd, derfor er jeg fornøyd med kroppen min. For jeg kan dusje selv, jeg kan gå selv og jeg ser på hvert spor etter det jeg har vært igjennom som tegn på styrke og overvinnelse. 

Min kropp har hele tiden vært perfekt. Jeg bare forsto ikke hvor fantastisk kropp jeg egentlig hadde før jeg fikk oppleve en syk kropp. Og selv når jeg er på mitt sykeste så kjemper vi sammen. Jeg er så takknemlig for at jeg har den kroppen jeg har. Jeg vil at du setter pris på din også, for en dag vil du også forstå hvor fantastisk akkurat din kropp er. Ikke se etter feil, se etter styrke. Kroppen vår er fantastisk, og jeg skylder min egen kropp en unnskyldning for det hatet jeg rettet mot den. 

Unnskyld kjære kropp. Jeg er dypt takknemlig for at du kjemper med meg. <3  

Crohnsglede<3 

​Følg min facebook side HER. Jeg skriver om mitt liv og mine erfaringer gjennom et liv med oppturer og nedturer. I 15 år har jeg vært kronisk syk. dette har gitt meg et perspektiv på livet jeg ønsker og dele med andre. Samtidig som jeg har sett hvor mange ting som ikke fungerer når du blir kronisk syk og ønsker og kjempe for en bedre fremtid for kronikere. Fortiden kan vi ikke gjøre nore med men fremtiden ligger forran oss. Jeg er dyslektiker så skrivefeil vil forekomme. Bli med og lik siden min da vel 🙂 

Delinger settes stor pris på. <3 

#kropp #kroppspress #spiseforstyrrelse #ungdom #barn #smerte 3fettberg #lubben #valpefett #kontroll #perfekt #syk #kronisksyk #kamp #livet #crohn #crohnsfighter #fighter #påtross #minhistorie #mittliv #overfokusert #kaotisk #vond #forvirrende #sjenert #usikker #rar #kjærester #drømme #smal #tynn #livredd #ekkel #rødmet #tårer #bra #prøve #spørsmål #erfaring #hinder #barrierer #megselv #skamfull #mislikt #friskkropp #motarbeidet #minkropp #stolthet #stoler #lete #feil #styrke #skjønnhet #bragd #fornøyd #dusje #styrke #overvinnelse #fantastisk #unnskyldning #hat #dyp #takknemlig #kjemper #meg #epilepsi #revmatisme #kroniker #helse #voksen #tanker #helse #ord 

Noen av de tingene jeg fort fikk erfare etter at jeg fikk Crohn, var at Norsk julemat ikke var veldig mage vennlig. Jeg har jo som mange andre gått på “noen” julemat smeller for og si det forsiktig. For kan det bli jul om man ikke kan spise juleribbe, grøt, medisterkaker og riskrem, fete kaker og sauser med alt mulig godt i? 

Jeg husker tilbake til julaftener hvor jeg lå i store smerter etter julematen var inntatt. En gang ble faktisk hele julaften ødelagt og jeg var på do resten av kvelden. Og jeg tror det var da jeg fant ut at jeg måtte ta noen valg. For jeg ELSKER jul, jul og tradisjoner er noe av det jeg ser frem til hvert år. Så kunne det bli jul og kunne jeg få julestemningen om jeg forandret menyen? 

Licensed from: Taiga / yayimages.com

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Vel, for 9 år siden kuttet vi ut grøten med mandel som vi i tradisjonstro hadde spist lille julaften i alle år. I stede innførte vi spekemat, godt pålegg, salater, potetsalat, eggerøre og loff. Det var faktisk med litt motvilje jeg sa ja til og prøve, for jeg var livredd for og ødelegge andre sine juletradisoner og var helt klar på at jeg godt kunne spise en loff skive når resten spiste grøt, slik at jeg ikke ødela for noen andre. 

Men slik ble det ikke. Vi startet isteden vår helt egen tradisjon. En tradisjon som nå har blitt en kjær og viktig bit av julen. Vi ber inn til spekemat, godt pålegg, potetsalat og masse annet godt kl 17.00 på lille julaften og stor koser oss med familie. Jeg holder meg helt unna spekt mat, men har kalkun og masse annet godt pålegg jeg fråtser i. Å det rare er, at det har blitt vår tradisjon. Spekematen har blitt julegrøten og vi ser at alle storkoser seg med dette alternatvet. 

Licensed from: neil langan / yayimages.com

På julaften har Robert og ungene julegrøt til lunsj. Jeg står gladelig over den, for å hindre å ligge kveilet i mange dager etterpå. Men jeg spiser rester fra dagen før og koser meg max. Julemiddagen er i tradisjonens tro her i huset. Julaften har vi også her hjemme med familie, dette har vi gjort i mange år nå. Bytter på min og Robert sin familie annen hvert år. altså et år min familie lillejulaften og hans julaften, også omvendt neste år.) Selve julemiddagen består av langtids saltet ribbe som er kokt ut og så stekt, medisterkaker, julepølse, rødkål, poteter, saus, fett, og gode grønnsaker. Her er det definitivt feller og gå i. Jeg lager alt laktosefritt eller melke fritt, slik at melken ikke skal ødelegge, men hva med alt fettet? 

Licensed from: kavring / yayimages.com

Jeg har valgt og unngå ribba og kun spiser små mengder middag den dagen. Men en medisterkake må min Crohn mage bare tåle, for der går faktisk grensen. Desserten som før besto av riskrem og rød saus, har fått følge av noen extra retter. Jeg lager sjokoladebudding og sjokolademose (sjokolademosen er melkefri) og dermed blir deserten som et måltid i seg selv. 

Det jeg vil frem til er at det er lov og skape sine egne tradisjoner, uten og frykte for julefølelsen. For nå etter mange år kommer først den følelsen når spekematen og alt står klart til servering i det sølvguttene synger julen inn. Da er det JUL! Jul blir det faktisk med eller uten grøt eller ribbe. Jeg storkoser meg på kjøkkenet og gleder meg til nok et år med forkleet på. Robert og jeg har skapt en perfekt medisterkake oppskrift og ingenting slår den koslige kvelden hvor vi to står og steker opp 5 kg medisterkaker på kjøkkenet. Kvalitetstid. 

Som dere forstår er jeg ei jule jente. Og jeg har bestemt meg for at sykdom ikke skal ta bort fokuset på det viktige julen egentlig handler om. Nemlig tid, glede og skape egene minner og tradisjoner. 

Hva spiser dere til jul? Og tar du hensyn til magen eller lar du tradisjon være tradisjon og biter i det sure eplet? 

Crohnsglede<3

​Følg min Facebook side HER. Der ligger alle min tidligere innlegg samtidig som mine nye kommer fortløpende. Jeg skriver åpent om mitt liv som kroniker. Om opprturer, nedturer, utfordringer og om drømmer. Jeg håper du ønsker og bli med i kampen om likeverd og ønske om en bedre fremtid for oss som lever med utfordringer i hverdagen. Sammen kan vi få til mye. Jeg er dyslektiker så skrivefeil vil forekomme. 

Delinger settes pris på<3

#jul #tradisjoner #julemat #alternativ #magevennlig #mat #laktosefritt #tenkenytt #våge #ribbe #spekemat #julegrøt #julefølelse #kroniker #smerter #samhold #crohn #IBD #helse #crohnsglede #crohnsfighter #fighter #påtross #mittliv #minhistorie #valg #mittvalg #familietid #medisterkaker #dessert #høytid #lillejulaften #melkefritt #kvalitetstid #familie #syk #blogger #blogg #drømmer #opptur #nedtur #minjul #epilepsi #dyslektiker #revmatiker #mat #matglede 

Noen ganger er stillhet nødvendig. En stillhet hvor en må bruke tid på å lytte, kjenne og føle. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg har hatt en tøff periode nå. En periode hvor jeg har måttet ta valg om å sette alt annet til side for å konsentrere meg om meg selv og min familie. Selv om jeg har vært stille på bloggen har jeg jobbet på andre måter for å fremme mine ønsker og mål for 2017. Jeg er utrolig heldig og skal bidra på flere områder, noe jeg ser utrolig frem til. For dette er jo min drøm, en drøm om å kunne gi andre det jeg aldri fikk selv når jeg var ny diagnosert. 

Jeg gleder meg til å kunne gi mer informasjon om hva jeg skal være med på. Jeg kan si så mye at dette vil sette enda mer fokus på IBD. Ikke bare i liten grad, men forhåpentligvis i en mye større og viktigere grad en vi våger og håpe på. Vi er en gjeng som skal gjøre vårt for å få i gang et viktig fokus. Med andre ord, gleder meg til nye utfordringer. 

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Men jeg er også ei som aldri får medvind uten motvind. Og noen ganger blir motvinden til et så stort hinder at det er vanskelig å stable beina fremover på tross av hvor mye man ønsker. Jeg er ei som er klar over disse motvindene men likevel kan de komme så brått på, at det blåser meg overende. Jeg har vært og er utrolig sliten. Fortsatt er jeg virkelig i motvind, en motvind som ikke vil slippe taket riktig enda. Hvor vinden vil føre meg, vet jeg per dags dato ikke. Det jeg vet er at jeg må prøve så godt jeg kan å ta vare på meg selv og familien til jeg har hentet meg inn og vinden snur litt. 

Licensed from: vicnt / yayimages.com

Jeg er utrolig heldig som har en mann som betyr alt for meg. Men likevel er vi mennesker som alle andre og har oppturer og nedturer. Nedturer som vi kjemper oss opp av og oppturer vi nyter fult ut av. Også har vi 3 små gullklumper som gir meg styrke til å kjempe selv når motvinden er så sterk at det letteste hadde vært å blåst avsted. Men familien er viktigst. Og vi kjemper for normalitet, hverdagsgleder og tid sammen. Også er det vel i motvind vi trenger den normaliteten mest. De enkle hverdags gledene som får gledes tårene til og renne. 

Som når jeg hadde bursdag i går, å ungene og Robert vekte meg med flagg, sang og gaver på senga kl 06.30 om morgenen. Mitt mammahjerte brister jo av slikt. Eller når Ludvig på 1 år kommer springende i armene mine og knugger seg inntil meg og sier: ga i dei. (gla i deg) Disse små tingene i hverdagen, gir meg litt mer styrke til å kjempe. Jeg vet ikke om vinden vil stilne, eller om den vil fortsette enda en god stund til. Det jeg vet er at jeg er kun et menneske som trengte denne stillheten for å ta vare på meg og mine. Jeg ser ikke på det som en svakhet, men som en styrke. En styrke fordi jeg klarer å sette bena ned når jeg trenger å stoppe opp litt. For ingen er tjent med å presse seg over sine egne grenser. 

Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

Selv om jeg vet dere ikke forventer noen forklaring på hvorfor jeg valgte å bli helt borte over tid, så ønsker jeg å gi dere en liten forklaring. For selv om bloggen er viktig er familien og min helse nr 1. Jeg håper og tror jeg kommer styrket ut av denne motvinden også. Og at jeg i ettertid kan dra nytte av disse erfaringene jeg må igjennom slik at jeg står enda sterkere i mitt mål om å hjelpe andre. Jeg kommer ALDRI til og gi meg. Og jeg vet at etter dårlige tider vil de gode tidene komme igjen. Når den kommer, vil det bli som en frisk sommermorgen i juli. En slik som tar pusten av oss fordi den er så ubeskrivelig vakker og god. 

Takk for at dere støtter meg, tror på meg og kjemper med meg. Jeg har funnet min plass i samfunnet og skal kjempe hardt for å forbli og kjempe meg oppover. Men det må ta den tiden det tar. Og som skrevet før, livet blir til når vi går. Og innimellom dukker det opp noen omveier og stier som gir et nytt mål og nye utfordringer. 

Crohnsglede <3

​Følg min Facebook side HER

Jeg skriver om mitt liv som kroniker, om min kamp for å fjerne tabu og skam rundt det og leve med kroniske sykdommer. Om du har lyst til å lese mer av meg, bør du like siden på facebook. Der ligger alle blogginnlegg ute og de nyeste legges selvfølgelig ut der. 🙂 Jeg skriver åpent om drømmen om å røske opp et nedvergende samfunn som syke må leve i. Jeg skriver om mine tanker om helsevesen, skole, samfunn og ellers om det å gi håp på tross av utfordringer. Jeg har sagt at jeg har et motto, det er: Det umulige er mulig, om du tror på det umulige. Jeg gir meg ikke og gleder meg til å kjempe kronikernes kamp. Kampen om verdighet, rettferdighet og valg muligheter. 

Jeg er dyslektiker så skrivefeil vil forekomme. 

Delinger blir satt stor pris på. <3

#crohn #crohnsglede #crohnsfighter #fighter #påtross #minhistorie #mittliv #vårkamp #kroniker #syk #revmatisme #epilepsi #stillhet #nedtur #opptur #motvind #ærlig #sliten #blogger #blogg #foredragsholder #fremtid #oppdrag #IBD #helse #sliten #tøft #familie #bursdag #mamma #hverdagagleder #foreldre #barn #nødvendighet #valg #ønsker #mål #bidra #utfordringer #normalitet #tid #tårer #flagg #småting #hverdag #aldri #gimeg #støtte #kjempe #samfunnet #hardt #oppover #livet #verdighet #rettferdighet #muligheter #dyslektiker #lesere #sammen 

Noen ganger lurer jeg på hvor mye et menneske kan bære. Hvor mye kan vi som mennesker takle før nok, er nok liksom? Det finnes jo selvfølgelig en grense hos oss alle, men hvor går grensen din? Og hvor går grensen min? Og er det slik at min grense er mer riktig en din? Hvorfor har vi mennesker vansklig med og forstå at vi har forkjellig toleranse på selv de simpleste ting. Se på sterk mat feks, noen kan glatt spise store mengder extra hot mat, uten og trekke en mine. Også har du andre som svetter oppover av vanlig tacokrydder. Men betyr det at den ene er tøffere en den andre? 

Noen mener jo det. Jeg derimot føler jeg må si noe om dette “jeg er tøffere en deg” syndromet som foregår blandt mennesker. For er det slik at alt har blitt en konkuranse? Er det slik at vi ikke klarer og se at vi som mennesker har ulik form for grenser. Det betyr at vi tåler ting ulikt, reagerer ulikt og takler ting ulikt. Men gir det oss rett til og si: husk, det finnes altid noen som har det værre en deg? Eller: du må tåle mer en det der, jeg brakk armen uten og felle en tåre! 

Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

For vi er jo oss selv nærmest. Og selv hvor mye medfølelse jeg har for andre, kan jeg ikke “kjenne” fysisk eller psykisk hvordan andre har det. Så jeg misliker det jeg ofte ser i samtaler mellom mennesker som har forskjellige fysiske eller psykiske utfordringer. For om en person som har en tøff dag og forteller om sin vonde opplevelser, hvorfor skal noen alltid overgå? Hvorfor skal det bli en konkurranse om og være sykest eller ha det værst? Et eksempel kan være at en person sier h*n har operert bort 20 cm av tarmen. I løpet av kort tid vil det dukke opp noen som har det mye værre, som gjerne skal avslutte med og si noe som: Du burde egentlig være glad du, som ikke har det slik som meg. 

Jeg kjenner jeg blir så lei meg. For er det virkelig slik at sykdom er en konkurranse? er det om og gjøre og være sykest? Jeg har selv fått høre at jeg ikke har noen RETT til og blogge om Crohn, fordi jeg ikke er operert. At jeg da ikke er syk nok til å kunne ha erfaring. Jeg mener dette er så utrolig feil. For sykdom måles ikke utifra arr eller komplikasjoner, sykdom måles utifra at den erfaringen en selv har. Er det virkelig slik at kun de som har operert mest, de som har vært lengst syk, har tykkest journal osv som har rett til og dele sin erfaring? 

Licensed from: f/2sumicron / yayimages.com

Årsaken til jeg skriver dette er at jeg tror vi mennesker har glemt at vi alle har vår historie. Og at vi står oss selv nærmest, det betyr at ingen har noe rett til og dømme din opplevelse av noe, for den er det kun DU, som kan mene noe om. Vi mennesker er unike, vi har ulike smerteterskler, ulike grenser for hva som er rett og galt og ikke minst ulike måter og reagere på samme tingen på. Og det er jo egentlig helt fantastisk. 

Jeg vil frem til at hvor mye vi mennesker har i baggasjen har egentlig veldig lite og si. Det det hele handler om, er hvordan vi takler dem og bruker erfaringene vi får i ettertid. For selv den friskeste kan tenke seg sykest og selv den sykeste kan tenke seg friskest. Hvorfor ikke akseptere at vi er ulike? At selv om jeg tåler mye smerte, betyr det IKKE at jeg er noe bedre menneske en hun som klager over influensa. For alt handler jo om hvordan vi oppfatter ting og hvordan vi takler det. Jeg mener at det er viktig at flere sider rundt samme ting kommer frem, men vi må ikke la det bli en konkurranse i og være sykest eller ha det verst. 

Licensed from: Subbotina Anna / yayimages.com

Jeg syntes det er fascinerende og se menneskers ulike grenser. Og slik er det også med sykdom. Det en person fint takler, kan få en annen til og gå på en smell. Det gjør ikke den ene sterkere en den andre i mine øyne, for det handler jo om sine egens grenser her. Grenser som er unike for hvert enkelt menneske. 

Så kanskje vi skal begynne og lytte til hverandres erfaringer og dra nytte av hverandre? For vi må huske at ting ikke bestandig er slik vi først antar. Det mennesket du kan tro har lite erfaring med sykdom fordi hun ikke er operert, kan ha en erfaring som få andre har maken til. En erfaring som ikke bare går på og være pasient selv i 15 år, men også å leve med alvorlig sykdom rundt seg fra hun var et barn. Kanskje har det gitt personen noen erfaringer som det er verdt og lytte til?

Vel, den som lytter får se… 

Crohnsglede<3

Jeg skriver om mitt liv som kroiniker. Jeg skriver om tanker og opplevelser, om oppturer og nedturer. Jeg skriver om livsglede og håp om verdighet glede på tross av sykdom. Jeg ønsker og bidra til samfunnet på min måte. Og jeg har en historie og fortelle. En historie som er ganske unik, en historie jeg mener andre kan dra nytte av. Så om du har lyst til og følge meg i min vei mot mer åpenhet, mindre tabu og skam så følg min facebook side. Der legges det ut alle blogginnlegg og masse annet gøy. Jeg er dyslektiker så skrivefeil vil forekomme. 

FØLG MIN FACEBOOK SIDE HER!

Delinger av innlegg settes stor pris på. Ved og dele i sosiale medier kan flere få muligheten til og forstå en kroniker litt bedre. <3

#kroniker #crohn #crohnfighter #fighter #påtross #mittliv #minhistorie #vårkamp #epilepsi #sykdom #sykmamma #erfaringer #revmatiker #ærlig #konkurranse #håp #drømmer #facebook #blogger #blogg #helse #ibd #tanker #tabu #skam #opptur #nedtur #unik #samfunn #opplevelser #bære #menneske #takle #nok #grensen #tøffere #bagasje #takler #bruke #erfaring #fysisk #psykisk #sykdom #ulikt #rett #galt #rett #operert #syknok #journal #egenhistorie #glemt #dømme #akseptere #ulikheter #lytte #erfaring #anta #pasient #barn #pårørende #alvorligsykdom #lytte 

I dag kom jeg over en liten skatt. En slik skatt som du tror du alltid vil huske men som likevel blir borte fra minnene dine. Derfor blir det så spesielt når du helt tilfeldig kommer over en av disse glemte skattene. For følelsene veltes over deg og en husker alt som det var i går. Jeg er mamma til 3. Mine tre barn er mitt ALT. Men jeg har hatt mine tøffe tider, spesielt med mellomste mann som var et barn som krevde meg mye. For en ting er jo og være en mamma, men jeg er også en kronisk syk mamma noe som til tider har gjort det utfordrende for meg. 

Licensed from: Yellowj / yayimages.com

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Nå er det 4,5 år siden isak kom til verden. Og selv om jeg husker hvor sliten jeg var så stopper det liksom der. Derfor ble dette diktet som jeg selv har skrevet i fortvilelse en natt hvor jeg nok en gang hadde en baby som ikke sov en påminnelse på kjærlighet. For selv hvor sliten jeg var så er det ikke det jeg føler når jeg leser diktet. Jeg leser om en dyp og fantastisk kjærlighet som en mor har for sitt barn uansett hvor tøft det er. Jeg vil dele dette med dere i dag, jeg er veldig sliten så kommer tilbake med mer blogging i morgen. 🙂 

Licensed from: maxoliki / yayimages.com

Du herlige småbarnstid. 

Gud jeg elsker deg mitt barn, men herlighet jeg er så sliten. Du gir meg latter å glede, men tårer er også tilstede. 

Nok en natt uten søvn er over, med byssing sang og tårer. Lille gullet jeg elsker deg så, gråt dine tårer om du må. 

En ny dag og du gir meg dine smil. Jeg har alt glemt at jeg gikk mange mil. Lille du som varmer mitt hjerte, jeg tilgir at du søvnen stjelte. 

Tenk at du skal begynne å krabbe, og ikke minst ut på gulvet å stabbe. Jeg elsker deg mitt lille, kunne bare tiden stå stille. 

En ny natt er i gjere, å jeg skal nyte deg nære. Lille du, om du kan sove noen timer? Ja, se der ligger du og hviler. 

Men du mitt lille, jeg elsker deg så. Jeg går mange skritt til om jeg må. Jeg skal holde deg tett og gjøre deg god og mett. 

Men jeg gråter noen tårer, bortsett fra oss ligger alle og sover. Jeg trenger litt søvn min lille, med litt byssing blir du vel stille? 

Ja den herlige småbarnstiden, jeg vet jeg vil savne den siden.

Plutselig er du over. Å jeg, jeg ligger å sover…

Delinger settes pris på<3

Crohnsglede<3

Følg meg på facebook HER. Jeg skriver om livet mitt på godt og vondt. Jeg skriver om hvordan det og være kronisk syk påvirker meg, jeg skriver om drømmer og nederlag. Jeg ønsker og bidra til og av mystifisere kronisk sykdom litt. Jeg ønsker og fjerne tabu og skam ved og være åpen og ærlig. Jeg er også mamma slik at det naturligvis innimellom vil dreie seg om barna. Jeg er dyslektiker så skrivefeil forekommer. 

#mamma #baby #småbarn #tid #dikt #blogger #blogg #sykmamma #minner #søvnmangel #natten #ord #alene #gråt #nærhet #kjærlighet #foreldre #morskjærlighet #trebarn #crohn #crohnfighter #fighter #minhistorie #mittliv #påtross #sykdom #helse #ibd #livet #stopp #savne #drøm #fortid #epilepsi #revmatisme