Noen ganger lurer jeg på hvor mye et menneske kan bære. Hvor mye kan vi som mennesker takle før nok, er nok liksom? Det finnes jo selvfølgelig en grense hos oss alle, men hvor går grensen din? Og hvor går grensen min? Og er det slik at min grense er mer riktig en din? Hvorfor har vi mennesker vansklig med og forstå at vi har forkjellig toleranse på selv de simpleste ting. Se på sterk mat feks, noen kan glatt spise store mengder extra hot mat, uten og trekke en mine. Også har du andre som svetter oppover av vanlig tacokrydder. Men betyr det at den ene er tøffere en den andre?
Noen mener jo det. Jeg derimot føler jeg må si noe om dette “jeg er tøffere en deg” syndromet som foregår blandt mennesker. For er det slik at alt har blitt en konkuranse? Er det slik at vi ikke klarer og se at vi som mennesker har ulik form for grenser. Det betyr at vi tåler ting ulikt, reagerer ulikt og takler ting ulikt. Men gir det oss rett til og si: husk, det finnes altid noen som har det værre en deg? Eller: du må tåle mer en det der, jeg brakk armen uten og felle en tåre!
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com
For vi er jo oss selv nærmest. Og selv hvor mye medfølelse jeg har for andre, kan jeg ikke “kjenne” fysisk eller psykisk hvordan andre har det. Så jeg misliker det jeg ofte ser i samtaler mellom mennesker som har forskjellige fysiske eller psykiske utfordringer. For om en person som har en tøff dag og forteller om sin vonde opplevelser, hvorfor skal noen alltid overgå? Hvorfor skal det bli en konkurranse om og være sykest eller ha det værst? Et eksempel kan være at en person sier h*n har operert bort 20 cm av tarmen. I løpet av kort tid vil det dukke opp noen som har det mye værre, som gjerne skal avslutte med og si noe som: Du burde egentlig være glad du, som ikke har det slik som meg.
Jeg kjenner jeg blir så lei meg. For er det virkelig slik at sykdom er en konkurranse? er det om og gjøre og være sykest? Jeg har selv fått høre at jeg ikke har noen RETT til og blogge om Crohn, fordi jeg ikke er operert. At jeg da ikke er syk nok til å kunne ha erfaring. Jeg mener dette er så utrolig feil. For sykdom måles ikke utifra arr eller komplikasjoner, sykdom måles utifra at den erfaringen en selv har. Er det virkelig slik at kun de som har operert mest, de som har vært lengst syk, har tykkest journal osv som har rett til og dele sin erfaring?
Licensed from: f/2sumicron / yayimages.com
Årsaken til jeg skriver dette er at jeg tror vi mennesker har glemt at vi alle har vår historie. Og at vi står oss selv nærmest, det betyr at ingen har noe rett til og dømme din opplevelse av noe, for den er det kun DU, som kan mene noe om. Vi mennesker er unike, vi har ulike smerteterskler, ulike grenser for hva som er rett og galt og ikke minst ulike måter og reagere på samme tingen på. Og det er jo egentlig helt fantastisk.
Jeg vil frem til at hvor mye vi mennesker har i baggasjen har egentlig veldig lite og si. Det det hele handler om, er hvordan vi takler dem og bruker erfaringene vi får i ettertid. For selv den friskeste kan tenke seg sykest og selv den sykeste kan tenke seg friskest. Hvorfor ikke akseptere at vi er ulike? At selv om jeg tåler mye smerte, betyr det IKKE at jeg er noe bedre menneske en hun som klager over influensa. For alt handler jo om hvordan vi oppfatter ting og hvordan vi takler det. Jeg mener at det er viktig at flere sider rundt samme ting kommer frem, men vi må ikke la det bli en konkurranse i og være sykest eller ha det verst.
Licensed from: Subbotina Anna / yayimages.com
Jeg syntes det er fascinerende og se menneskers ulike grenser. Og slik er det også med sykdom. Det en person fint takler, kan få en annen til og gå på en smell. Det gjør ikke den ene sterkere en den andre i mine øyne, for det handler jo om sine egens grenser her. Grenser som er unike for hvert enkelt menneske.
Så kanskje vi skal begynne og lytte til hverandres erfaringer og dra nytte av hverandre? For vi må huske at ting ikke bestandig er slik vi først antar. Det mennesket du kan tro har lite erfaring med sykdom fordi hun ikke er operert, kan ha en erfaring som få andre har maken til. En erfaring som ikke bare går på og være pasient selv i 15 år, men også å leve med alvorlig sykdom rundt seg fra hun var et barn. Kanskje har det gitt personen noen erfaringer som det er verdt og lytte til?
Vel, den som lytter får se…
Crohnsglede<3
Jeg skriver om mitt liv som kroiniker. Jeg skriver om tanker og opplevelser, om oppturer og nedturer. Jeg skriver om livsglede og håp om verdighet glede på tross av sykdom. Jeg ønsker og bidra til samfunnet på min måte. Og jeg har en historie og fortelle. En historie som er ganske unik, en historie jeg mener andre kan dra nytte av. Så om du har lyst til og følge meg i min vei mot mer åpenhet, mindre tabu og skam så følg min facebook side. Der legges det ut alle blogginnlegg og masse annet gøy. Jeg er dyslektiker så skrivefeil vil forekomme.
Delinger av innlegg settes stor pris på. Ved og dele i sosiale medier kan flere få muligheten til og forstå en kroniker litt bedre. <3
#kroniker #crohn #crohnfighter #fighter #påtross #mittliv #minhistorie #vårkamp #epilepsi #sykdom #sykmamma #erfaringer #revmatiker #ærlig #konkurranse #håp #drømmer #facebook #blogger #blogg #helse #ibd #tanker #tabu #skam #opptur #nedtur #unik #samfunn #opplevelser #bære #menneske #takle #nok #grensen #tøffere #bagasje #takler #bruke #erfaring #fysisk #psykisk #sykdom #ulikt #rett #galt #rett #operert #syknok #journal #egenhistorie #glemt #dømme #akseptere #ulikheter #lytte #erfaring #anta #pasient #barn #pårørende #alvorligsykdom #lytte
Oi… Har lest bloggen din noen uker nå og har skrevet før at dine erfaringer og det du skriver er smertelindrende på dårlige dager. Trodde du hadde operert flere ganger, men tanke på hvor lenge du har levd med dette. Tør jeg spørre hvorfor du ikke har blitt det?
Ønsker deg en smertefri helg med sjeldne dobesøk 😜
Anonym: Klart du kan spørre. Årsaken er at legene har ikke ønsket. Jeg har nå crohn i så store deler av systemet at de ønsker ikke å åpne før jeg ikke har NOE valg igjen. For legen sier at når de først har startet er det ingen vei tilbake. Derfor har det vært nære på MANGE ganger. Men gang på gang har prednisolnen reddet meg. Jeg har ropt om de kan fjerne tarmen min men legen sier at det ikke vil løse problemet fordi problemet sitter i hele systemet. Derfor blir det operasjon når det ikke funker med prednisolon eller når de trange partiene og den dårlige fungerende tarmen ikke fungerer i det hele tatt. Jeg har mange ganger vært uenig med valget og sagt at noe må være bedre en det jeg har nå. Men ekspertene mener at det blir som og velge mellom pest eller kolera. Og da velger man og avente med og gripe inn til de ikke har noe valg. Men jeg har vært så syk i perioder at jeg ikke har fått spise på mange måneder for og spare tarmen. Så for meg går det på smertelindring og prøve og gjøre det beste ut av livet frem til det beste ikke er godt nok om du forstår.
Det er ikke enkelt dette.jeg er 34 år og sykehistorien et like lang og operasjonene i magen like mange som jeg er år.Jeg har prøvd meg ut for å være sosial.først på en strikkekafe.der var det mye sykdomsprat og jeg satt lenge og lurte på om jeg burde åpne munnen.så jeg fortalte en liten brøkdel.damene på godt over 50 og de på min alder begynte plutselig å komme med kommentarer om at jeg bare snakka sykdom,at jeg surna miljøet.jeg hadde bare fortalt bittelitt.i realiteten var de sjalu.for de visste at uansett hvor mye de klagde så satt jeg der og jeg hadde opplevd mye verre.til slutt ble jeg oversett,de slutta å snakke med meg,blokkerte meg fra infogruppa deres på face og flere av de blokkerte meg på face også.veldig sårende.men jeg har lært å aldri snakke om meg selv til slike folk.de tåler ikke at noen har hatt det verre enn de..det sier ganske mye om de..
Hanne roes: Å herregud! Så utrolig grusomt og høre. Det, var trist lesing. Vi har alle vår historie, en historie som bør respekteres mener nå jeg. <3 Sender en stor klem. Jeg tror vi kam lære mye av hverandre om vi tar oss tid til og lytte. Tenk hvilken kunskap de gikk glipp av?
Tusen takk for at du setter ord på mye av det jeg tenker! Det er rart hvordan vi mennesker er, og spesielt dette med å skulle være så mye sykere enn andre. Jeg for min del priser meg lykkelig for at det ikke er værre. Jeg har hatt diagnosen crohns i bare fem år. Og jeg visste ikke at jeg var syk før jeg ble lagt på bordet for å fjerne det de trodde var blindtarmen. Jeg våknet opp med 33 cm mindre tarm og mange spørsmål. Jeg synes det er rart at legene håndtere sykdommen så forskjellig men jeg har lært mye av bloggen din og du inspirerer virkelig til å stå på videre! 😊
Anne Lise: legene opererer nok med forskjellige måter og håndtere det på fordi vi pasientene har så forskjellige utgangspunkt. Er jo sykdommer som rammer ulikt og det gir jo også ulik behandling er min tanke rundt det. Takk for fine ord. <3
Det vil alltid dukke opp personer som ønsker å være midtpunkt og oppmerksomhet syk. Uansett hva du har gjort så vil vedkommende finne på mye verre historie.
Vi nordmenn er veldig preget av janteloven, du skal ikke komme her og komme her.
Det er trist at en nesten må ligge med brukket rygg, hvert sydd over alt og helst være så stakarslig at en står med en fot i graven, før en kan høste litt sympati.
Jeg tror ut i fra d du skriver her, så burde vi alle bli flinkere til å tørre å være oss selv, slutte og forandre seg slik andre ønsker at du skal være. For uansett hvem side du forandrer deg, så vil d alltid dukke opp nye meninger.
Jeg pleier å si at så lenge jeg har kontroll på meg selv, så skal jeg alltid klare å takle at ikke alle andre er fornøyd med hvem jeg er.
Dessverre så er d mye missunnelse der ute. Uten noen form for limit og mange sier og skriver mer i ren frustrasjon enn ofte hva dem mener. Men d betyr ikke at d ikke sårer for d.
Vanskelig å finne noen trøstende ord her… Men én ting kan vi alle være enig om, d å være kronisk syk er alt annet enn gøy og behagelig.
D spiller ingen rolle om du er opprert eller ikke. Men hvordan du takler din hverdag og klarer å gjøre d til noe positivt.
Det er ingen lov eller krav som tilsier at du må være operert så så mange ganger for å kunne få lov til å skrive om Mohncrhons.
Jeg håper og tror du ikke lar deg knekke av litt flåsete kommentarer fra missunnerlige lesere.
Du er min hverdags helt og jeg ønsker deg alt godt i fremtiden. Håper du slipper å ta operasjon. men skulle d skje, så vil d også gå kjempefint 💖
Ønsker deg, Robert og barna en kjempefin helg 😉
Klem 💖
Kim: jeg er klar til de utfordringer som kommer. Knekker vil det komme, tårer vil det bli. Men jeg gir meg Aldri. For jeg har mye og bidra med og mye erfaring som jeg enda ikke har skrevet om på bloggen. Erfaringer som gjør meg til den jeg er i dag. <3
Veldig enig med deg, og bra skrevet. Altfor mange som tror livet handler om å tåle mest, som du sier “man må jo tåle såpass”. Det blir fort en skikkelig dårlig spiral spør du meg..for det kan gjøre at man faktisk går rundt å tåler noe som ikke er nødvendig å tåle. Man gjør ikke noe med det fordi “nabo´n tålte det helt fint så jeg får bare bite tenna sammen og tåle det jeg også”. Ellers hadde man kanskje satt en grense for seg selv og gitt seg selv den tiden og omsorgen som trengtes for at man skulle føle og bli bedre.
magemassasje: ja, ikke sant. På tide og ha mer respekt for hverandres grenser.
Helt enig, og ikke minst sine egne.