Etter ekstremt lite søvn over tid ga jeg ordre til Robert om å ta en hvil på sofan i formiddag… Ludvig sov, Isak så på film og jeg ruslet med husarbeid. Han fikk slappet av i fred og ro..
for litt siden tenkte jeg at nå kan jeg ta meg 10 min på sofan? Ungene er opptatt med sine ting å Robert er jo hjemme..
I det jeg lukker øynene begynner stemmene til ungene å øke i volum, krangling, hopping, slå ting i gulvet osv… Lydene borrer seg inn i hodet å jeg kniper øynene igjen. Later som jeg ikke hører, må jo funke?
Så begynner masingen. Mamma Isak hopper, mamma se på meg? Ååååååååh maaaaammaaaa hjeeeeelp meg da!
Litt irriterende? Jeg innser at søvn er umulig for en mamma mens ungene er våkene.
Hva er årsaken tro? Pappa’ne får ligge timesvis å de er stille til og med. En mamma spør om 10 min å helvete bryter løs..
Nå er jeg lys våken å hva gjør ungene nå? Sitter helt rolig, ingen krangling osv…
Nå som det ikke blir søvn blir det å planlegge når jeg skal få farget håret osv før helgen..
Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle få så mye respons på innleggene mine. Men jeg er så takknemlig. Jeg ser at mange har lest og fått med seg de siste innleggene mens de første innleggene har blitt mindre lest. Linker til dem så du kan lese om du vil. første innlegg er HER. Innlegget som kom rett etterpå henger sammen med det innlegget. Forklarer mye. HER kan du lese om mine år som alvorlig syk og ung. Så til mitt innlegg jeg gruet meg så for å dele. Innlegget jeg blottla meg selv helt. HERkan du lese om hvor fort smertelindring kan gå skikkelig ille…
Jeg vil takke alle mine lesere for meldinger, delinger, koselige kommentarer, varme hilsninger osv. Jeg kommer til å blogge flere ganger om dagen om masse forskjellig.
Legg meg gjerne til om du har blogg selv.
Husk: livet blir hva du gjør det til! Lev livet!
Nå er det mating, bleieskift osv som gjelder. Men tusen takk for responsen. Jeg er overveldet, lykkelig å glad.
Jeg sitter i sengen til Isak å ser bort på han som ligger på luftmadrassen jeg egentlig skulle ligge på. Vi måtte bytte første dagen for det luktet mamma av min plass. Isak fjernet mandler og falske mandler på fredag. Å han har vært så dårlig. Stakkars lille store venn. Han har klamret seg inntil kroppen min å ristet i smerte.. Å jeg kjenner det igjen.. Når kroppen begynner å riste/skjelve som en reaksjon på at du har så ekstremt vondt.. Jeg har jo vært der så mange ganger selv…
Å se ungene sine ha vondt er grusomt. Så jeg har ofret meg totalt. Lille apekatten har hengt på mamma 24/7. I tillegg til Ludde da som og skal ha mamma mest mulig. Jeg har nesten følt meg kvalt for har bortsett fra elevsamtale med Elida hatt en eller fler unger på meg siden forrige uke.
Isak kan sitte dypt konsentrert i minions filmen å jeg reiser meg stille opp å går innpå do….
Bare for å nyte friheten litt, kjenne at jeg kan puste.. I det jeg lukker døra hører jeg små barneføtter løper å en stemme som sier: mamma hvor er du??? Det var den stillheten..
Nettene har vært lange. Han har grått å ynket seg. Å jeg har sunget, vugget å gjort mitt beste for han…
Elida er på skolen å når hun kommer hjem krever hun sin bit av mamma og. Å jeg prøver… Jeg smiler, hjelper med lekser, oppmuntrer osv…
rett før kveldsstell er liksom jeg tom.. Det er ikke mer å hente. Jeg blir helt og holden tom. Kjenner desperasjon etter luft! Desprasjon etter meg tid! Må leggingen gå smertefritt sier jeg mens jeg tømmer oppvaskmaskin, lager kveldsmat og gir beskjeder til Robert som holder på med ting..
Når ungene endelig er i seng, vi har spist litt, ryddet opp etter dagens morro, vasket over gulv etter Ludvig spyttet grøt på stuegulvet mens han gliste, hengt opp tøy å brettet tøy… Da kommer stillheten…
Deilig en stund men så blir det for stille…
Du må bare titte innom før du legger deg…sier natta til Robert et kyss og jeg elsker deg før vi går på vært vårt rom med hver vår unge (gleder meg til Isak er forbi blødningsfare å jeg kan legge meg i vår seng inntil han) Først ser du Ludvig som ligger med kosen sin godt inntil nesa, dynen trygt rundt seg og som lager små kneppelyder når han puster… Jeg må smile, så går jeg inn til Elida som ligger på tvers av senga med beina nesten i gulvet, håret til alle kanter å dyna i en krøll på gulvet. Jeg legger henne riktig, legger dyna over henne og kysser hun på panna. Hun åpner øynene å smiler.. Sov videre vennen jeg bare tok dynen din opp visker jeg å smiler tilbake. I det jeg går ut døren hører jeg: glad i deg mamma sov godt… Nå har varmen kommet tilbake til kroppen min å jeg føler meg ikke så trøtt lenger. Siste stopp er isak’n. Med ansiktet sitt borret ned i min pute ligger han.. Helt rolig…for første gang siden fredag sover han.. Jeg står å betrakter han å nå er øynene mine fulle av tårer..
for det er så verdt det. Jeg kan være så sliten å lei at jeg nesten har lyst å stikke hodet i jorden men så stopper jeg opp å ser på min gjeng å vips er jeg tilbake. Dem er verdt å kjempe for.
De fortjener verdens beste mamma.. Så da får jeg prøve å gjøre så godt jeg kan i morgen og…
Vips der våkner Isak igjen å krever mammas fang… Å han skal få det.. Klokken er 00.30 å natten blir nok som natten før… Uten særlig søvn.
Kjærlighet.. Den kontoen blir aldri tom. Den gjengen min fyller kjærlighetbanken min opp til bristepunktet hver eneste kveld.
Mammalivet er slitsomt, utmattende, irriterende og kjedelig til tider. Men fy søren det er verdt det.
Å være mamma er den beste jobben i verden, 24/7 aldri pause. Å betalingen kan ikke måles med gull og diamanter. Betalingen er minner, opplevelser og tid med de vi har til låns. Barna våre.
God natt alle dere fra hun som først og fremst er mamma.
Her kommer innlegget om når jeg som ALDRI skulle ha kjæreste igjen. Jeg skulle være evig singel i allefall 1 år kanskje 2?
Jeg skulle konsentrere meg om å få livet tilbake til et bra liv igjen rett og slett. Min søster var blitt singel hun og så vi dro litt ut på byen noen kvelder. Min søster hadde en god venn som igjen hadde en venn osv… En kort historie kort: i baren på Rederiet pub i Larvik 2008 (februar/mars) sto Robert. Han hadde tatt seg ekstrajobb der. Han var så utadvendt, han var alt det jeg hadde savnet tidligere i andre kjærester. Han klarte helt fint å snakke for seg selv. Han var livelig, morsom, og utrolig snill… Han var helt ulik alle mine tidligere forelskelser på alle måter men magefølelsen min skreik at her må du handle..
Vi møttes for en kakao noen dager etterpå. Var iskaldt å han varmet hendene mine i sine på vei tilbake til bilen. Jeg følte meg for første gang i mitt liv likt på ordentlig. At han ville ha meg fordi jeg var meg.
Kino ble det på oss å den kvelden ble jeg med han hjem. Etter det dro jeg egentlig aldri der i fra. Husker vi hadde en lang samtale en kveld hvor jeg ga han et ultumatum. Han fikk høre alt dritt om meg å sykdommen, jeg prøvde virkelig å skremme han.. Men han var like rolig å sa: ingenting er for vanskelig til å løses på en måte.
18.mars ble vi offisielt et par. I mai dro vi med color fantasy å han fridde. Å jeg sa selvfølgelig ja!! Den sommeren brukte vi på reising. Vi dro til Italia sammen å forelsket oss i det landet. Noe som har ført til mange turer (nesten hvert år bortsett fra i fjor for da fikk vi minstemann.)
robert er 8,5 år eldre en meg å vi pratet fort om barn. I april 2009 var lykken stor. I magen lå en prinsesse. 12.desember 2009 kom vår vakreste Elida.
Nå er hun 6 år (blir 7) å går i 1.klasse.
I 2012 kom Isak etter et utrolig tøft svangerskap hvor crohnsen virkelig hadde hatt grep om meg. Nå blir han 4 år 16.april.
Isak
Jeg og Robert har hatt våre ting som alle andre småbarnsforeldre. Med lite tid til kjæresteforhold, mye sykdom, han har jobbet mye osv.. Men aldri har jeg ønsket et liv uten han. I oktober 2014 tok vi over vårt felles hus. Vi flytta ut fra byen å til Tjølling. Å vi stor trivdes! Akkurat plass til oss 4.
I november lyste en positiv test mot oss å sistemann kom 3 uker før termin i rekord fart 08.07.2015. Svangerskapet var grusomt. Sykdommen herjet med kroppen i tillegg til et kjempe høyt blodtrykk og masse vann i kroppen. Men når han kom var alt glemt.
Nå er han 9 mnd å vår lille edelstein. Ludvig.
Jeg og Robert har det veldig bra. Vi prøver å være kjærester litt innimellom men med 3 barn som må plasseres bort om vi skal noe blir det ikke ofte. Vi er flinke til å kose oss på kvelden da.
Robert sammen med Elida.
Så dette er et litt kjedelig innlegg men en slags presentasjon av gjengen min. Disse er mitt ALT. Uten dem er jeg lite fungerende. Min crohns er en naturlig del av oss men vi lever mer, dypere og gøyere selv på de kjipe dagene fordi vi vet hvor fort det kan snu…
Med en baby på 9 mnd som helst vil henge på mamma, en gutt på straks 4 som tok mandler og falske mandler om fredag er søvn skikkelig mangel vare. Er innafor med en hvil på gulvet da sant?
Alle mødre kan relatere seg til søvnmangelen som tilslutt blir så ekstrem at en bare eksisterer.. Blir en robot..
Men hva gjør man ikke for ungene? Isak har det kjempe vondt. Å nettene tilbringer jeg i en junior seng eller luftmadrass på rommet til Isak. Med han tett inntil meg mens jeg stryker, synger og trøster. Han har virkelig hatt mye vondt. Å medisiner får han og på natta så siden Robert er hjemme i pappaperm tar han seg av Ludvig (Ludde som vi kaller han) og jeg tar Isak. Elida som blir 7 i år sover heldigvis på natta men hjelper lite nå gitt…
Gjennomsnittet ligger på 3-4 t søvn i døgnet nå..
Ikke rart man blir gal? Dagene går til pannekakesteking, minions film og mye trøst…(pannekaker er det eneste isak’n vil ha) Behovet for litt luft begynner å bli stort kjenner jeg.
Nok syting. I kveld kommer et blogginnlegg om hvordan jeg og Robert møttes å litt om våre 3 søte små.
Ha en deilig ettermiddag. Å mødre: vi er Hverdagshelter. 😘
Så til det innlegget som skal forklare litt mer av hvorfor jeg i de siste innleggene har skrevet om meg selv som en åpen bok… (Og mer av det vil det bli) hvorfor jeg på kort tid har lagt ut min historie (kun små utdrag) slik at venner og bekjente skulle få lese.
Jeg vet det har vært tøft for noen å lese, men jeg har en agenda… Jeg er ikke noe unikt tilfelle… Bare vert år får ca 200 mennesker diagnosen crohns. En sykdom få vet nok om. Hvor mange ganger jeg har hørt utsagn som: jeg har og vondt i magen, har du prøvd å trene? Du bør prøve en diett!!, jeg har så sterke menssmerter men jobbe klarer jeg…
Det er kun det som blir sagt… Hva som blir tenkt å ikke minst snakket bak min rygg er mye værre. For jeg ser IKKE syk ut! Jeg ser ut som en vanlig mamma, vanelig nabo, vanelig dame…
Å jeg forstår at det kan være vanskelig. Men jeg er ikke vanelig.. Inne i min kropp skjuler det seg en sykdom. En sykdom som preger meg vær eneste dag! Min dag må planlegges nøye. Å som mamma til 3 er dem min prioritet nr 1. De har ikke bedt om en syk mamma. Å jeg skal gjøre alt som står i min makt for å gi dem en normal hverdag. Men det krever at jeg må ofre ting. Jobb f.eks. Jeg er ufør.. Jeg er 31 år å ufør… Om jeg er stolt av det? Overhode ikke. Jeg har kjempet hardere en noen vet for å unngå det. Kjempet lenger en hva leger, nav og spesialister mente var forsvarlig. Kjempet så lenge at når Isak var født å jeg var ferdig i permisjon sa min saksbehandler at nå Ida har VI bestemt at du må bli ufør..
Å fy søren for et nederlag. Jeg er jo ikke en slik?? For vi har jo alle et bilde av uføre ikke sant? Snyltere? Ligger å drar seg hjemme hele dagen? Lyver på seg skavanker osv?
Vel jeg kan love at mitt liv er ikke noe latmannsliv. Mitt liv er en jobb 24/7! Jeg kjemper hver dag for å få lov til å føle meg normal. Jeg kjemper for de tingene du som frisk ser på som en selvfølge. Bli med barna dine på skogsturer, spise frokost med familien din? Gå til skolen med barna? Være med på veninnemiddager? Vaske huset ditt? Være en god mamma som leker å herjer med barna osv.. En selvfølge for deg? For meg er det en kamp.
Å grunnen til at jeg deler alt dette er for å opplyse deg som har fordommer, du som sier: så vondt kan du ikke ha? Vel, jeg har født 3 barn uten smertelindring. Men når mr crohn tar jerngrep så hyler jeg etter lindring. Tro meg, det er helt jævelig… Du har sikkert hatt diaré? Magesjau? Blitt sår der bak? Vondt sa du? Ja… Full forståelse… Vi med crohns og andre tarm lidelser kan ha åpner sår full av stinkende betennelses væsker, blod og gørr… Vår magasjau går egentlig aldri over…
så min hensikt er å nå frem til deg! Nå frem til deg som dømmer, deg som selv er syk å trenger noen som kan si akkurat hvordan ting er uten filter. Jeg vil nå frem til den broren som mener løsningen er alovera juce. Unskyld meg men om det hadde vert så lett hvorfor finnes disse jævlige sykdommene da? Jeg vil nå frem til besteforeldrene som aldri forstår hvorfor du velger slik du gjør, jeg vil nå frem til venninna som ikke forstår at man må avlyse…
Mest av alt vil jeg være en stemme for alle mine crohnsvenner. Vi kjemper for å leve et liv hver dag. Å om omverden får mer kunnskap, om vi slipper å føle oss skamfulle om vi tar en fest på en god dag… Da har jeg gjort mye..min drøm er å gjøre en forskjell.
Mitt mål med bloggen er et ekte bilde av hvordan livet er som crohns syk med det normale livet ved siden. i tillegg har jeg en drøm om å jobbe med dette. Å hvem vet? Kanskje dette er veien å gå?
Husk ingenting er svart/hvitt. Du ser et ansikt å tror du vet sannheten mens sannheten er noe helt annet.
Dagen jeg bestemte meg for å kjempe for livet var en fantastisk dag. En januar dag hvor luften var så kald, himmelen så blå, snøen så hvit og vakker tok min mamma meg med ut i skogen.
I det vi gikk ut merket jeg bare den kalde lufta som gjorde at neseborene klistret seg igjen hvis en pustet med den. I tillegg var jeg iiiiiskald på tærne å fingrene… Min mor var temmelig nyoperert etter en hjerteoperasjon så tempoet var rolig… Praten gikk om løst og fast… Livet mitt var kaotisk. Hadde ingen ting! Ikke nåla i veggen rett og slett. Å som kronisk syk uten mulighet til å jobbe kan en jo bare drite i å finne et sted å bo. Jeg hatet å bo hos foreldrene mine. Ikke fordi jeg bodde hos dem men fordi jeg likte mitt privatliv. Jeg hadde jo flyttet hjemme i fra som 17 åring å bo hos mamma og pappa når du er 23 er kun en nødløsning.
Mens vi gikk der i skogen begynte jeg å lytte… Fuglekvitter… Jeg stoppet opp å hørte snøen under skoene mine laget den deiligste lyd… En fugl lettet fra en gren å lyden av vingeslag for forbi meg.. Verden stoppet opp..
Plutselig så jeg en ny verden. Snøen lå glitrende på alle grenene å solen som skinte på snøen gjorde at det så ut som et teppe med diamanter over alt! Fuglene rundt oss var så fine.. Så snur jeg meg mot mamma som har stoppet å prate… Betrakter damen som har båret meg i magen, født meg, oppfostret meg å tørket mine tårer oppigjennom årene… Hun smiler å jeg fikk for første gang siden før jeg fikk crohn følelsen av lykke.
Du vet den følelsen som bare fyller kroppen din å gjør alt av bekymringer er uviktige. Den følelsen som gjør at smilet går nesten trill rundt?
Mamma så på meg enda mer bekymret men jeg så på henne å sa: herlighet så vakkert det er mamma. Å du, ikke vær redd for meg mer. Jeg har bestemt meg for at livet er verdt å kjempe for. Jeg skal aldri tilbake ditt jeg har vært nå en gang til. Å jeg vet jeg må fortjene tillit igjen men det skal jeg gjøre.
Aldri mer skal jeg la mørket overskygge meg mer. Jeg vil leve!
hva mamma tenkte da vet jeg lite om. Vi har snakket om det etterpå å hun husker godt den turen. For meg startet klatringen den dagen. Jeg la nemlig et liv bak meg å lot meg få lov til å være lykkelig. Hvorfor skal jeg straffe meg selv fordi jeg er syk å for alt jeg har opplevd? Jeg fortjener virkelig å leve livet å kjenne på lykke.
Denne dagen ble kjempe viktig. Å fra den dypeste elendighet gikk veien sakte mot å tørre å leve igjen. Etter den dagen ble skogen ekstra viktig for meg.
Dette innlegget er ikke lett å skrive… Men etter mange år er det viktig å sette ord på noe som har preget meg i mange år… Noe som har gjort at jeg har skammet meg så over meg selv å aldri klart å se meg selv som et bra menneske igjen før i de siste årene.. Føler jeg har bevist at jeg har gjort en fabelaktig jobb med å snu et liv som var nesten i rennesteinen til en vanelig A4 liv.
Jeg hadde utrolig uflaks… Dette er ingen unnskyldning men en forklaring. Hvor viktig rolle en lege har å hvor dårlig det kan Gå kan dere få lese om her. (Dette blir nok langt.)
For samenheng les første og andre blogg innlegg først.
Jeg fortsetter der jeg slapp sist blogginnlegg. Jeg hadde kjæreste å ville bare late som jeg hadde det bra. Men jeg hadde det så Jævelig. Smertene spiste meg opp… Jeg satt store deler av døgnet på do… Måtte sette skittentøyskurven forran meg for å ha noe å besvime på… Innleggelse var det mye av… Både for undersøkelser, smertelindring, næring osv… I tillegg startet jeg operasjoner å å rette ut smertefulle tær… Livet var nå i en leilighet med en kjæreste som jobbet mye borte. Jeg ble henvist til smerteklinikken av sykehuset på Tønsberg. Der fikk jeg beskjed om å prøve smerteplaster. Husker jeg var så lykkelig over å kanskje bli litt mer menneske å ikke kjempe meg igjennom time for time…
Jeg hadde blitt anbefalt en fastlege i Sandefjord å husker jeg kom til han å sa at jeg skulle begynne med smerteplaster. Denne legen gjore en STOR feil!!!! Han begynte å skrive ut smerteplaster uten epikriser… Jeg skulle hatt plaster på 25 mikro gr. Han skrev ut på 100… Jeg stolte på han å han skrev ut mange plaster av gangen… Husker jeg syntes det var helt fantastisk å være smertefri… Ikke bare fysisk men psykisk og. I løpet av noen mnd hadde jeg økt dosen med smerteplaster enormt… Min avhengighet var et faktum… Etter tips begynte jeg å legge varme på plastrene for å få mer ut av gangen. Husker jeg gråt mens jeg ventet på lindring å at når jeg fikk på plastrene så slapp jeg å tenke på alt jeg ikke lenger var… Jeg hatet meg selv så… Jeg som aldri hadde prøvd hasj en gang satt nå å var avhengig av sterke medisiner.. Jeg var så skuffet over meg selv.. Husker jeg tenkte hver kveld at nå må jeg slutte men dagen etter orket jeg ikke å ta inn over meg livet mitt.
For livet mitt var ikke bra… Jeg hadde overhode ikke akseptert crohns. Jeg gikk på nederlag på nederlag i forhold til slik jeg var. Jeg som klarte alt!!! Nå klarte jeg ikke holde leiligheten ryddig en gang…jeg var ubrukelig! Forholdsmessig med han jeg bodde med ønsker jeg ikke gå innpå noe.. Jeg og han skulle aldri vært sammen.. Vi spilte hverandre dårlige for å si det slik…
For å gjøre en lang historie kort: de siste årene sammen med han husker jeg lite av. Jeg gitt konstant i en rus. Eneste jeg vet er at jeg har såret så utrolig mange… Å jeg har virkelig fått svi for det. Men fastlegen fortsatte å spy ut masse A preparater å jeg tok de for han sa jeg trengte det…
Så kom dagen han ble stoppet… Legen mistet sin auturisjon pga store menger a preparater, og andre grove overtråkk. Han hadde brukt svake mennesker som var i den største og dypeste krise på en stygg måte… Å jeg vil nok ALDRI tilgi han for at han ødela livet mitt… Som lege skal du stoppe pasienter når de tar for mye! Du skal ikke pøse ut mer og mer… Om du leser dette: du feilet som lege så til de grader! Å jeg kunne dødd pga deg! Eller endt et sted jeg ikke orker å tenke på… Jeg var 21 år å skikkelig rusavhengig. (Kun ting som ble skrevet ut til meg velogmerke merke) Nå var jeg så langt nede å livet mitt var helt jævelig… Jeg og han jeg bodde med var virkelig et rot… Jeg ønsket at noen skulle hjelpe meg men de som kunne holdt jeg så langt unna som mulig… Mine foreldre…
Jeg orket ikke å la de skjønne hvor grusom jeg var. At jeg som deres datter ikke fortjente dems kjærlighet en gang. Jeg var et avskum som ikke fortjente noe godt så jeg fortsatte å straffe meg selv.. Stygt…
Jeg fikk ny fastlege tildelt å han stoppet all smertelindring på dagen noe alle som har litt oppi toppen skjønner at det går virkelig ikke… Så jeg ble lagt inn igjen.. Å da fikk min pappa endelig gjort noe… Han snakket med overlegen som begynte på et regime med morfin og nedtrapping. (Min mor var hjertesyk og til opptrening så var pappa den biten falt på) Jeg var innlagt å husker at jeg gråt stortsett hele tiden. Jeg orket ikke å være meg mer. Orket ikke kjempe. Jeg ville ikke ha dette livet crohns hadde gitt meg. Hvem kan leve med slike smerter? Jeg var så redd for å ikke bli forstått av fastlegene forhold til hvor jævelig vondt jeg hadde å det var reelt. Jeg ble skrevet ut rett før jul 2007. Med morfin piller først så skulle gå over til pinex forte etter det. Legen som fulgte meg opp sa: Ida du må slutte å tenke på smertelindring som dop nå men som noe du trenger for å overleve. Greia er at vi må finne riktig lindring så du kan leve. Å du skal kunne klare å ha det ok. Nå kom liksom alle katter ut av sekken… Jeg hadde ikke lenger noen hemligheter… Å endelig klarte jeg å puste uten å kjenne noe ha et jerngrep om hjertet mitt.
Jeg og kjæresten gjore det slutt. Jeg flyttet hjem til foreldrene mine å jeg følte endelig meg så fri.. Mine foreldre skjønte ikke at jeg følte meg som et nytt menneske… De var redd for at jeg skulle ta mitt eget liv noe jeg faktisk aldri har tenkt på… Jegfølte meg endelig fri fra noe jeg aldri skulle vært borti… Og fri fra noen helvetes år som gjore at jeg har gjort, sagt og oppført meg på en måte jeg aldri vil tilgi meg selv for. Men til dere som har vært berørt UNSKYLD!
Som jeg skrev øverst er nok dette mer en forklaring da mange har hørt noe av noen som har hørt noe av noen andre. Jeg er overhode ikke stolt av meg selv å ser det som den tiden jeg sviktet de som er glad i meg men ikke minst meg selv så til de grader. Når livet er så på bunn er det kun er to utveier ene er døden eller å kjempe seg tilbake til livet … Å der var jeg. Jeg hadde ikke lyst å gå ut døren for følte det sto skrevet i panna mi: dårlig menneske! Jeg gikk turer i skogen og på kveldene… En av de turene skulle bli snu punktet i mitt liv… Noen får en openbaring med Jesus/Gud jeg fikk et møte med livet.
Det kommer i neste blogg innlegg. Å jeg vet mange sitter med haka på knærne. Spesielt de som har kjent meg kort. Å jeg forstår at dere kanskje føler jeg har holdt noe skjult men jeg har ikke vært sterk nok til å bære hele og fulle sannheten om hva som er gjort meg til meg… Noe jeg er i dag. Å om jeg skal gjøre en forskjell må jeg ta med det som er min historie… Å til de som har kjent meg gjennom alt, som har blitt ved min side å aldri gitt meg opp. Tusen takk. Jeg er så utrolig stolt av meg selv å veien jeg har gått. Det har vært beintøft! Men disse årene har gitt meg masse kunskap å mye erfaring.
Om man kjemper kan man oppleve den største glede i livet selv hvor mørkt det er. Livet. Crohnsglede.
Neste innlegg er jo egentlig en kort oppsummering av noen tøffe år med mye sykehus. Enkelt historier kommer siden.
Etter jeg ble lagt inn på Tønsberg sykehus startet en lang og tøff periode med å finne riktige medisiner. Jeg var 17 år og savnet skole, venner og livet… De la inn noe som het CVK ved kravebeinet mitt. Det er en slags Veneflon men den er lagt i en større blodåre slik at de slapp å stikke så ofte. Inn der lå jeg med næring 12-14 timer i døgnet i tillegg fikk jeg noe som heter ketorax (morfin) hver 3 time fast. De satt meg på en hestekur med prednisolon å jeg var overhode ikke forberedt på det som skulle skje med kroppen min. På kort tid la jeg på meg MYE. Jeg fikk månefjes, hodebunnen min var full av sår og kviser og jeg var så rastløs. Dette var ikke nok til å ta bort betennelsen som da foreløpig begrenset seg til hele tykktarmen, endetarm og deler av tynntarmen. Legene satt meg på flere medisiner som mislykkes å jeg kjempet med smerter og ekstremt mye doflying.
Jeg måtte igjennom mye tømninger hvor smertene var så enorme at jeg satt på do å hylte, mine negler borret seg inn i håndflaten min å sykepleiere sto og holdt meg fast mens de pøste på med smertestillende.
Jeg mistet mer og mer kontroll på min egen kropp. Jeg ble svakere og svakere. Legene prøvde seg på cellegift men jeg ble kjempe dårlig. Jeg som 17 åring klarte ikke lenger å stelle meg selv. Min mor dusjet meg mens jeg satt på en stol. Hadde ikke krefter til å gre mitt eget hår… Nå i ettertid husker jeg tiden som helt kaotisk. Jeg lengtet etter normalen men ville ikke være til bry. Så jeg begynte å stenge meg inne i meg selv. Min mor sa at hun hadde det så vondt når jeg var så syk. At hun skulle ønske hun hadde en glidlås å puttet meg inn i seg så hun kunne passe på meg. Dette gjorde at jeg ville ikke lenger utsette foreldrene mine for hva jeg gikk igjennom. Jeg ville ikke lenger ha dem der når jeg skulle igjennom smertefulle undersøkelser, jeg valgte å smile å kjempe når de var på besøk. Jeg latet som at alt var bra… Når de forlot meg lå jeg i fosterstilling i sengen å gråt i timesvis… Hvorfor kunne ingen hjelpe meg?
3 år var jeg inn og ut av sykehus med kun korte opphold. På den tiden mistet jeg mange venner. Jeg fikk ikke bestått det året på skolen pga at jeg var for mye borte, jeg så mennesker jeg var glad i forsvinne ut av livet mitt… Å jeg forsto det… Men jeg var så ensom. Nattvaktene på sykehuset betydde alt for meg. De hadde tid… De satt hos meg, tørket svette, de flettet håret mitt og ei leste og for meg innimellom…
Det var hele tiden til og fra snakk om oprasjon men de unngikk det gang på gang… Men til hvilken pris? Husker jeg hylte til legen om å fjerne tarmen som ødela livet mitt… Han forklarte at jeg var så ung å at de var redd at resultatet ville bli at de måtte fortsette å fortsette. De ville utsette til det var ingen annen mulighet…
Midt oppi dette fikk jeg og en kjæreste. Et forhold som ikke var bra på noen måter egentlig. Men jeg var desperat etter å bli likt av noen…
Mitt første Blogginnlegg må jo være om den datoen i livet mitt som alt gikk i svart…
Jeg heter Ida og som 17 åring fikk jeg livet snudd opp ned. Jeg hadde hele livet planlagt. Skulle gå hudpleie å videre innenfor hudlidelser osv. Jeg hadde masse venner, traff gutter, festet, elsket livet rett og slett. Jeg var en vanelig 17 åring som ikke ante hvordan et møte mellom to personer kunne være nær på å ødelegge et helt liv… jeg drar dere rett til der alt startet. Alt som har gjort at jeg er den jeg er i dag.
Jeg begynte med smerter, vekttap, mye diaré, oppkast og feber lenge før jul. Jeg var elendig. Besvimte, gikk på skole å bodde på hybel. Jeg var hjemme i julen å husker foreldrene mine var veldig bekymret grunnet vekttapet og at jeg var så bleik. Men jeg sa det gikk fint… Jeg dro tilbake til Horten etter jul men etter besvimelser osv kom pappa å hentet meg å dro meg til fastlege. Jeg husker lite i fra det annet at jeg var så sliten av å ha vondt og av å kjempe. Fastlegen sendte meg rett på sykehus å jeg husker 19.januar som den var i går. Jeg hadde vært igjennom mange vonde og tøffe undersøkelser å lå i sykesengen tilkoblet næring i en morfindøs å så ut vinduet… Legen kommer inn å setter seg på sengekanten min å sa: Nå har vi funnet ut hva som feiler deg. Du har noe som heter morbus crohns. Livet ditt vil nå aldri bli slik du trodde avsluttet han med.. Krølltoppen av en lege smilte å reiste seg opp å jeg så på han med spørrende blikk? Hva mener du???
Crohns er e sykdom som virkelig er tøff… Han spritet hendene å gikk ut… Hva skjedde nå??? Sykepleierne så på meg å sa: du kommer til å bli flyttet til Tønsberg sykehus for du trenger å være på et større sykehus med mer kompetanse. Ordene var som et språk jeg ikke forsto… Jeg måtte ut… Jeg satt på takterrassen på Larvik sykehus å røyket (jepp jeg røyket men har heldigvis ikke den lasten lenger nå) med skjelvende hender og hvit tykk næring dryppende inn i kroppen min… De ordene den legen sa gjorde at jeg sluttet å tro på at jeg skulle få et bra liv… Hvem er jeg? Hva er jeg nå? Crohns? Derogda godtok jeg å bare være crohns… Hva annet var det igjen av meg om alt annet var tatt bort? Livet aldri bli som før? På utsiden var jeg tøff… På innsiden ønsket jeg mest av alt at noen skulle forstå at jeg trengte håp og en sti å følge…
Lite viste jeg at stien jeg måtte gå for å komme hit jeg er i dag var langt i fra lett…. 19.januar 2001… Et møte mellom lege og pasient som førte til ei ung jente på 17 år sine drømmer falt i grus…
Slik starter historien om mitt liv som crohns pasient og jeg ønsker å dele med andre så dere skal forstå, se, lytte. Å om jeg med min historie både fortid og hvordan jeg lever nå som 32 åring og 3 barns mamma med sykdommen kan være med å hjelpe noen som selv sitter med samme følese jeg hadde når jeg fikk diagnosen er det verdt det. Å ikke minst andre til å forstå hvordan det er å ha en slik alvorlig sykdom.
