Neste innlegg er jo egentlig en kort oppsummering av noen tøffe år med mye sykehus. Enkelt historier kommer siden.
Etter jeg ble lagt inn på Tønsberg sykehus startet en lang og tøff periode med å finne riktige medisiner. Jeg var 17 år og savnet skole, venner og livet… De la inn noe som het CVK ved kravebeinet mitt. Det er en slags Veneflon men den er lagt i en større blodåre slik at de slapp å stikke så ofte. Inn der lå jeg med næring 12-14 timer i døgnet i tillegg fikk jeg noe som heter ketorax (morfin) hver 3 time fast. De satt meg på en hestekur med prednisolon å jeg var overhode ikke forberedt på det som skulle skje med kroppen min. På kort tid la jeg på meg MYE. Jeg fikk månefjes, hodebunnen min var full av sår og kviser og jeg var så rastløs. Dette var ikke nok til å ta bort betennelsen som da foreløpig begrenset seg til hele tykktarmen, endetarm og deler av tynntarmen. Legene satt meg på flere medisiner som mislykkes å jeg kjempet med smerter og ekstremt mye doflying.
Jeg måtte igjennom mye tømninger hvor smertene var så enorme at jeg satt på do å hylte, mine negler borret seg inn i håndflaten min å sykepleiere sto og holdt meg fast mens de pøste på med smertestillende.
Jeg mistet mer og mer kontroll på min egen kropp. Jeg ble svakere og svakere. Legene prøvde seg på cellegift men jeg ble kjempe dårlig. Jeg som 17 åring klarte ikke lenger å stelle meg selv. Min mor dusjet meg mens jeg satt på en stol. Hadde ikke krefter til å gre mitt eget hår… Nå i ettertid husker jeg tiden som helt kaotisk. Jeg lengtet etter normalen men ville ikke være til bry. Så jeg begynte å stenge meg inne i meg selv. Min mor sa at hun hadde det så vondt når jeg var så syk. At hun skulle ønske hun hadde en glidlås å puttet meg inn i seg så hun kunne passe på meg. Dette gjorde at jeg ville ikke lenger utsette foreldrene mine for hva jeg gikk igjennom. Jeg ville ikke lenger ha dem der når jeg skulle igjennom smertefulle undersøkelser, jeg valgte å smile å kjempe når de var på besøk. Jeg latet som at alt var bra… Når de forlot meg lå jeg i fosterstilling i sengen å gråt i timesvis… Hvorfor kunne ingen hjelpe meg?
3 år var jeg inn og ut av sykehus med kun korte opphold. På den tiden mistet jeg mange venner. Jeg fikk ikke bestått det året på skolen pga at jeg var for mye borte, jeg så mennesker jeg var glad i forsvinne ut av livet mitt… Å jeg forsto det… Men jeg var så ensom.
Nattvaktene på sykehuset betydde alt for meg. De hadde tid… De satt hos meg, tørket svette, de flettet håret mitt og ei leste og for meg innimellom…
Det var hele tiden til og fra snakk om oprasjon men de unngikk det gang på gang… Men til hvilken pris? Husker jeg hylte til legen om å fjerne tarmen som ødela livet mitt… Han forklarte at jeg var så ung å at de var redd at resultatet ville bli at de måtte fortsette å fortsette. De ville utsette til det var ingen annen mulighet…
Midt oppi dette fikk jeg og en kjæreste. Et forhold som ikke var bra på noen måter egentlig. Men jeg var desperat etter å bli likt av noen…
#crohnsglede #crohns #smerter #smertelindring #medisiner #ungdomstid #sykdom
Hei. Jeg liker bloggen din, den er så ærlig og ren. Du har et tøft liv, og det er det ikke til å legge skjul på. Min bror har samme diagnose, men legene tok han ikke på alvor. Han ble satt på hestekurer, som du, og ble mistolket hele tiden. Det var ikke mye legene orket, eller visste om dette. Omsider fikk han diagnosen, og livet hans har blitt bedre. Jeg unner ingen denne diagnosen, for det skal visst være et helvete (som du også pointerer).
Lykke til videre, kjære deg. Står på, du er sterk.
denfredsommelige: tusen takk kjære deg. Å så bra broren din har det bedre. 🙂