I dag har jeg vært tilbake på det stedet hvor jeg har hatt uendelig med timer liggende i en sykeseng. Å selv om jeg vet at jeg er der for noe helt annet enn meg og min helse, så kjenner jeg pulsen øker og tankene fyller hodet mitt.  Jeg kjenner på en redsel for å møte på spesielt en person, samtidig som ønsket for å møte  nettopp han også er ubeskrivelig sterk. Jeg har så lyst til å forklare han at måten han behandlet meg på var så langt over streken som jeg mener er mulig. 

For som beskrevet mange ganger før, mener jeg at måten jeg som 17 åring ble møtt på og da spesielt i forhold til alle undersøkelsene vi må igjennom var på kanten til overgrep. For det legen ser på som rutine og som de så fint sier at de gjør hver dag, er virkelig ikke rutine for ei jente på 17 år som har hatt et privat forhold til sin kropp. Jeg hadde ALDRI hørt om koloskopi, endoskopi eller noen av de andre undersøkelsene jeg måtte igjennom. 

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

Jeg pleier å si at første gangen jeg skulle igjennom undersøkelser gråt jeg og gruet for det ukjente, de neste gangene jeg skulle gå igjennom undersøkelser gråt jeg og gruet for det kjente. Og hvorfor skal det være slik? Hvorfor skal man gå igjennom noe så jævelig at det for meg og mange med meg har skapt traumer og så vonde minner at jeg selv nå i voksen alder har NULL tjangs til å klare å gjennomgå disse undersøkelsene uten å bli lovet narkose? Selv det er nesten ikke nok for angsten og smerten er så vond. 

Jeg har et ønske om en gang å få holde mine foredrag for leger som nettopp tar i mot disse unge menneskene for å fortelle dem at når de ba meg holde kjeft så skjedde det motsatte. For min kropp var i kamp modus, min kropp trodde den var i fare. Å hva skjer når vi tror det? Jo, vi kjemper med alt vi eier og har. Jeg gråt ikke fordi jeg ville være vanskelig, jeg gråt fordi det gjorde så innihelvete vondt og fordi jeg var livredd. 

Husker jeg fikk ros av legen når jeg en dag ble liggende stille uten å si et pip. Jeg hadde sluttet å kjempe, min kropp og mitt hode var koblet fra hverandre og den legen som tidligere hadde bedt meg holde kjeft med et sinne og bryskhet uten like, sto nå mild over meg og roste meg. Saken er jo den at det var ikke mindre vondt, det var ikke mindre jævelig eller legen flinkere. Saken var bare den at jeg orket ikke kjempe i mot mer. Kreftene hadde tatt slutt.

Nettopp Pga disse hendelsene og milioner andre, må jeg trekke pusten noen ganger før jeg setter beina inn på dette sykehuset. Jeg prøver å lete etter noen øyne som trenger noen som ser de, jeg smiler til de jeg føler trenger et smil, samtidig som jeg jobber med å holde tårene tilbake. Jeg vet det fortsatt er mange som opplever mye vondt på sykehus noe jeg mener burde vært unødvendig i 2018. Nettopp derfor må vi våge å prate om det som ikke gikk helt ok. Det betyr ikke at jeg kun har dårlige minner, langt der i fra. Jeg har hatt leger jeg har lagt mitt liv i hendene til, jeg har hatt leger som har hørt meg, sett meg og hjulpet meg på måter jeg er uendelig takknemlig for.

Og i dag var det et av de gode minnene som reddet meg når det vonde trengte på. Og minnet kom av noe så enkelt som at ei dame snakket om ønske kost. Ønske kost er nettopp det det høres ut som. Jeg var veldig undervektig og hadde hatt tarmhvile så lang periode at matlysten var vanskelig å få på plass. Derfor fikk jeg ønske kost. Å vet dere hva jeg ville ha? Dag etter dag var det eneste jeg ønsket meg, rista loff med bayersk postei. Lukten av lett ristet loff med denne posteien var for meg himmelen. Og nettopp det minnet gir meg smil om munnen. Å det rare er jo at det er de små tingene som skaper disse gode minnene, de minnene jeg ønsker å holde fast på slik at jeg skal kunne klare å fortsette å følge barna mine til sykehuset. Og med 2 astma gutter blir det mye oppfølging. 

Jeg kommer ikke til å slutte å prate om det vonde, men jeg kommer også til å nevne alt det fantastiske, å det er viktig tenker jeg. For at det finnes mye å lære for leger og sykepleiere er det ingen tvil om, og uten å få høre hvor de feiler får de ingen mulighet til å rette opp feilene sine heller. Men vel så viktig er det å fortelle om det de er gode på, omsorgen, samtalene, en hånd og holde i og noen å dele det vonde med. For de trenger å høre det de er gode på også. Jeg er utrolig takknemlig for all hjelp jeg har fått på tross av episoder jeg mener aldri burde funnet sted på et norsk sykehus. 

At jeg vil fylles av minner når jeg går inn på sykehuset er uungåelig. Men, målet er å kunne takle de uten å ønske å rømme. Målet er også å få muligheten til å fortelle min historie til de som jobber som leger fordi da har jeg stått opp for den 17 år gammle Ida som ikke våget og stå opp for seg selv. Da kan jeg stå opp for alle de andre som har kommet etter meg som har opplevd ting som har vært vanskelig å takle. 

Min historie har gjort meg til meg. Mine minner har gjort at jeg nettopp ønsker å bruke de til noe fint. For å bruke dette vonde til noe så godt som å hjelpe andre gjør at jeg kan leve igjen. Å jeg har bestemt meg for å ta tilbake mitt liv 100%

Crohnsglede – Ida <3

Om du ønsker å dele mine innlegg settes det stor pris på. 🙂 

Følg gjerne min facebook side HER. Der finner du alt av blogginnlegg og annet jeg driver med for å kjempe for kronikernes fremtid. 

#sykehus #leger #undersøkelser #IBD #crohn #innleggelse #minner #smerter #vondt #sykepleiere #minhistorie #mittliv #påtross #ønske #tilbake #oppgjør #godeminner #overgrep #privat #kropp #lmf #pasienthistorie #foredrag #foredragsholder #blogger #crohnsglede #koloskopi #endoskopi #traumer #gråt #smil

Jeg har nå vært syk i 17 år. I 17 år har livet mitt vært en kamp som få forstår. Ja, jeg forsto heller ikke hvor tøft livet skulle bli der jeg lå i en sykeseng som 17 åring med behov for blodoverføringer, masse medisiner og smertelindring herrifra til månen. Jeg hadde blitt alvorlig syk men forsto virkelig ikke hvor mye den sykdommen skulle komme til å ta fra meg. Jeg fikk besøk av en smilende lege som ga meg diagnosen Morbus crohn som sa: nå blir livet ditt aldri det samme før også plystret han i det han forlot rommet mitt. Der og da var jeg klar for å kjempe, å herregud som jeg har kjempet. Men hvorfor kjempet ikke noen med meg? 

Hvorfor snudde dere ryggen til meg når jeg trengte dere som mest? Hvorfor var ikke jeg verdt og bli kjempet for? Dette innlegget er ikke til mine pårørende, innlegget er til lærerene og skolen som jeg gikk på når jeg ble syk. innlegget er til lærere generelt på skoler og til alle som har med utdanning å gjøre. For dere har et stort ansvar dere kanskje ikke forstår rekkevidden av  men jeg skal prøve å gi dere et innblikk. Dere kan gjøre gjøre så mye med utrolig lite, for noen som trenger noen som kjemper for en når en ikke har krefter selv. 

Licensed from: sabphoto / yayimages.com

Shopping

Derfor bør du gi bort en opplevelse til jul

Jeg var 17 år og ALDRI fikk jeg besøk av læreren min med spørsmål om hva de kunne gjøre for MEG etter at jeg ble syk, Jeg fikk noen venner som kom med skolebøker og foreldrene mine prøvde å få til noe med skolen, men møtte ryggen til de på skolen. Likevel ble skolen det jeg hengte meg opp i. For når jeg ble syk tok sykdommen fra meg ALT, jeg hadde plutselig ikke kontroll på noe. Derfor ble min største ønske og det jeg valgte å bruke kreftene på nettopp skolen. For utdanningen min, ja det skulle jeg klare, det skulle ikke denne jævelige sykdommen ta fra meg. 

Det jeg kan si er at jeg kjempet HARDT for å bestå det året, men jeg kjempet ALENE. Hvorfor gikk jeg fra å være en elev som ble sett, hørt og snakket godt om til en elev som plutselig kun var et problem? For det var slik jeg følte det. Og om det ikke var tilfelle, så var dere IKKE gode til å vise meg at jeg var verdt å kjempe for. Det året var det JÆVLIGSTE jeg har vært igjennom, men håpet om å klare utdannelsen min gjorde at jeg kjempet og bet tennene sammen. Jeg gjorde de prøvene jeg klarte, jeg gjorde ALT jeg kunne, men uten så mye som en plan eller et klapp på skulderen fra skolen. Jeg husker første gangen jeg forsto at jeg ikke var en del av klassen mer som en av de dagen jeg virkelig gråt. For første gang dryppet ikke bare tårene, men jeg hikstet fordi livene til alle gikk videre når jeg satt i sengen med medisiner dryppende og næring 12 timer i døgnet hengende i ledninger. Jeg følte meg så sviktet og uviktig. 

Likevel så hadde jeg et håp om å klare å bestå eksamen om ikke annet så skriftlig. Læreren hadde gitt meg et håp om at jeg kunne få mulighet til å ta praktisk neste år. Men så kom det en telefon  en dag i mai,  som skulle forandre ALT. Beskjeden var like kort som den var hard: Jeg hadde for mye fravær til å bestå og eksamen fikk jeg ikke en gang lov til å ta. Den telefonsamtalen tok fra meg den siste lille biten av krefter. Nå 17 år etter husker jeg den dagen, lukten, lydene og følelsene som om det var i dag. Å jeg VET jeg hadde bestått den eksamen,  jeg VET at OM dere hadde kjempet med meg og kjempet litt for meg hadde jeg mestret det som var mitt mål det året. 

Vet dere hvor vanskelig det er å kjempe og ha troen på seg selv om ingen andre rundt oss har det? Hvordan skal man ha troen på at du er bra og at du mestrer om de rundt deg TYDELIG viser at du ikke er verdt å bli kjempet for? Min historie endte i å prøve og feile på egenhånd i mange år. Nå er jeg 33 år og ufør. Jeg kjemper fortsatt hver dag fore å finne min måte å bidra til samfunnet på og bruker mine historier for å prøve å forandre fremtiden for kronikerne som kommer etter meg. 

For der min historie sluttet, begynte noen andre sin historie. Å mitt største ønske og håp er at INGEN andre syke skal få oppleve det jeg opplevde for 17 år siden. Vi har en lang vei å gå, men jeg skal rope ut at VI ER VERDT Å KJEMPE FOR og be dere som jobber med disse syke om å forstå hvor ekstremt viktig jobben deres er. Ikke ta fra noen det siste de har igjen av normalen, kjemp med dem, håp med de og tilrettelegg nok til at de slipper å få den telefonen! 

Jeg skal holde mitt foredrag på IBD dagen, jeg skal rope ut at vi trenger lærere og et team rundt oss som våger å se at det umulige er mulig. 

Bli med og rop med meg, hjelp med med å dele innlegg, rop med meg og kjemp med oss.<3

Kjære du som er læreren til en veldig syk elev: Snu ikke ryggen til, men kjemp for at den eleven skal mestre på tross av sykdom. 

Crohnsglede – Ida  <3

Del innlegget, bruk #kronikereerverdtogkjempefor og våg og hjelpe.

Følg min Facebook side for å holde deg oppdatert på mitt liv og mine kamper for en bedre fremtid for kronisk syke. Facebook siden finner du HER.

#lærere #opprop #roper #utdanning #samfunn#kamp #våge #kronikereerverdtogkjempefor #kroniker #crohn #crohnsglede #verdi #syk #umulig #mulig #påtross #minhistorie #mittliv #blogger #foredragsholder #lmf #IBD #ibddagen #tilrettelegging #facebook #alene #sammen #livetsomsyk #ansvar #fremtid 

I dag har dagen gått ubeskrivelig fort. Så fort at jeg har måttet lagt planer litt bort. Men likevel må jeg innom og innformere om at det nå vil bli mulighet til å høre en litt forenklet versjon av mitt foredrag. For mai (19 for å ha den eksakte datoen) feires verdens IBD dag over hele verden. LMF skal feire dagen 2 mai og der skal jeg bidra. Jeg gleder meg veldig både til å prate litt og også til å kunne bidra med mine tanker i forhold til årets tema som er utdanning og skole. 

Jeg kommer tilbake til hvordan DU kan bestille plass og håper jeg vil se mange av dere der. 

Shopping

Derfor bør du gi bort en opplevelse til jul

Mer info kommer men ville bare dele med dere. 

Jobber også med noe annet spennende saker om dagen som virkelig jeg brenner for. 

Crohnsglede – Ida <3 

Delinger settes pris på. 

Følg min Facebook side HER

Det er en ting man som syk fort får kjennskap til, nemlig Nav og andre offentlige kontorer. En blir i mange tilfeller prisgitt Nav fordi den økonomiske situasjonen er totalt forandret samtidig som det livet du hadde ikke er tilfelle lenger. Jeg har selv hatt mange år med Nav i mitt liv. Å si det har vært en lett match er ikke sant, men bortsett fra en grusom og forferdelig opplevelse med ei av navs damer, har jeg vert utrolig heldig. Jeg har blitt møtt med forståelse, gode spørsmål og ikke minst smil og varme. Men den grusomme hendelsen farget meg så mye, at når jeg tenker på nav er det vanskelig å se de positive hendelsene fremfor dette ene møte med ei dame på et kontor i Larvik når jeg var 17-18 år og  relativt ny diagnosert. 

Så HVORFOR ble jeg forhåndsdømt av den dama som ei som ikke gadd? Hvorfor så hun ikke min forthvilte mamma som med bestemt stemme sa at jeg virkelig var veldig syk? Hvorfor valgte hun å si: “Du kan gjennomføre skolen, bare tre på deg ei bleie” til ei som på tross av alvorlig sykdom, trosset sykdom så til de grader? Faktisk lå jeg på sykehuset og leste i bøker, jeg dro med buss til skolen når jeg hadde mulighet. Faktisk trosset jeg sykdommen så mye fordi jeg ønsket å fullføre skolen, at jeg på en full skolebuss som 18-19 åring opplevde å bæsje meg ut fordi jeg ble akutt syk og buss sjåføren ikke ville stoppe, noe som gjorde at jeg ønsket å avslutte livet fordi det var så ydmykede. Hvorfor valgte hun å tro uten å vite? Hvorfor valgte hun å annta og ikke spørre? hvorfor valgte hun å ha svar på min historie og min sykdom uten å ha hørt den eller å ha sett i papirene mine først? 

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

Licensed from: Labunskiy K. / yayimages.com

Vel, det skulle ta 15 år før jeg skulle få svar på nettopp det. For de spørsmålene har nesten hjemsøkt meg disse årene. Jeg har faktisk dagdrømt om å møte på denne damen og sagt til henne hva hun gjorde med meg den dagen. Men årene gikk og svarene skulle ikke komme fra denne damen jeg møtte på kontoret i Larvik. Det kom fra en dame i samme yrke, men i Tromsø. For jeg var i Nordens Paris i mars i forbindelse med et oppdrag jeg gjorde for Takeda og LMF. Et oppdrag hvor jobben min først og fremst var å holde mitt foredrag om min historie, men også å motivere deltagerne til å være med på et fantastisk prosjekt som heter In Their Shoes. Det handler om at deltakerne i 2 døgn skal leve som oss med IBD i en dårlig perjode. Nå sier det seg selv at det blir ingen sterke smerter eller såre rumper deltagerne får oppleve men de får i hjelp av en app på mobilen utfordringer og beskjeder de må gjennomføre. Jeg har selv prøvd dette å må si det er utrolig bra laget og gir deltagerne et godt innblikk i uforutsigbarheten og tiden vi bruker på toalett uten å få varsel først. Den gir de innblikk i matrestruksjoner og får også straff om de jukser med mat foreks. Vel nå skal ikke dette innlegget handle om selve prosjektet men om ei dame som da etter at jeg hadde holdt mitt foredrag valgte å si noe som ga meg både gåsehud og fortvilthet. 

Foredraget hadde gått helt supert, tårene rant hos de fleste og til og med legen som var tilstede var sterkt berørt og kom å takket meg etterpå. Jeg er veldig ærlig når jeg prater samtidig som jeg forteller ALT. Derfor blir det nok ganske nært og høre på. Vel, etter foredraget ble det mulighet for å stille spørsmål. Denne damen som var ei godt voksen dame med briller og som garantert hadde hatt jobben sin en stund sier: Unnskyld meg men den historien din må være ekstrem! jeg kjenner ingen med crohn som har slike opplevelser som deg! Å der kom svaret ned i hodet på meg. For selv om du kjenner en eller to med Crohn så kjenner du ikke meg! Og hun fortalte om en bekjent som ikke var slikt plaget som jeg beskrev. Hun fikk meg til å føle at hun betvilte min historie fordi hun ikke hadde hørt andre fortelle om den slik jeg gjorde.  Tror dere virkelig at en som syk sitter og proklamerer til ALLE om at en går så mange ganger på do, at endetarmaåpningen er som en kjøttkake etter uendelig med dobesøk? Tror dere man forteller om oppkast, besvimelser, uhell, bleier, smerteannfall, blod og gørr til nabo`n eller tanta si? 

Vel jeg har svaret: NEI. Vi forteller ikke dette til noen! Jeg fortalte ikke gang til mine foreldre, fordi det var for privat og ekkelt. Og selv om du sitter på ditt kontor med viten om at nabogutten lever ok med crohn så vet du kanskje bare 10% av sannheten. Jeg fikk fortalt denne damen det jeg skriver over, samtidig at min historie er ikke av de mest ekstreme, den er heller ikke av de mest fantastiske. Men det er MIN historie. Og er det noe som er viktig for meg å lære bort så er det at vi er ALLE forskjellige. Du kan kjenne 40 personer med crohn, likevel skal du ikke tro du vet noe om meg og min helse uten å prate med meg først. Damen smilte litt og ble ytligere satt litt på plass av lederen for LMF Troms som reiste seg opp og støttet meg i det jeg sa. Når jeg kom meg på hotellrommet forsto jeg at den damen kunne vert samme dame som jeg møtte for 15 år siden. Begge to trodde de viste uten å vite nok, begge hadde bestemt seg for hvordan jeg skulle være uten å ha hørt på min historie. Jeg er både sint, lei meg og skuffet for vi burde vert lenger i 2018!

Dessverre sitter det mennesker i nav og andre offentlge kontorer som skriker etter opplæring, mennesker som dømmer og gjør en elendig jobb fordi de ikke vet bedre. 

Licensed from: studiostoks / yayimages.com

Det som gir meg et håp er at samme dama kom tilbake etter 2 dager som “syk” og sa: Dette har vert en fantastisk opplevelse og jeg mener alle i nav burde gjort dette! Hun mente Nav burde bli med på prosjektet for bedre å forstå at livet som syk er kanskje ikke så enkelt som mange først har antatt? Hele løsningen ligger jo i å gi de god nok opplæring og innblikk for å kunne forstå. 

Nav er fryktet og beryktet av kronisk syke, på lik linje som vi kronisk syke er forhåndsdømt og late i mange av de ansattes øyne. Så mitt forslag kjære ansatte  i nav er: La oss bli bedre kjent.  Ta dere tid til å lytte til vår historie med blanke ark og åpene ører så kanskje vil dere se at vi er mennesker med verdi ønsker for livet vårt på lik linje som du er. Vi har bare et mye kjipere utgangspunkt en deg. 

Crohnsglede – Ida <3 

Delinger settes stor pris på. 

Følg gjerne min facebook side HER. der deler jeg innlegg fra bloggen, foredrag jeg holder og andre prosjekter jeg er med på for å gjøre fremtiden for kronikere litt bedre. <3 

#nav #beryktet #fryktet #naver #kronisksyk #syk #crohn #ibd #LMF #takeda #troms #InTheirShoes #møte #prosjekt #blogger #crohnsglede #historie #minhistorie #opplæring #foredrag #innblikk #offentligkontor #ærlighet #forskjellige #late #utgangspungt #bleier #skolebuss #uhell #vilje #død #håp #innblikk

I 17 år er det en ting som har forfulgt meg dag ut og dag inn. En ting som ALDRI har gitt slipp på meg siden den kom snikende og nesten litt uanselig over meg høsten det året jeg hadde flyttet hjemmenifra for å studere. Jeg har prøvd å tenke tilbake på om jeg husker når jeg fikk besøk av dette som skulle flytte inn i min kropp og farge mitt sinn så til de grader for første gang, men jeg finner ingen svar. Det jeg husker var at det gikk fra ubehag til et sant helvete på relativt kort tid. 

Jeg snakker om smerter.

Ikke litt vondt slik som bare er irriterende, nei slik smerte som biter seg fast i kroppen dag og natt, som aldri lar deg glemme den om så et lite sekund. En smerte som er så intens samtidig som den er som en nydelig komponert sang. I takt og et mønster følger den seg selv. Med refreng så kraftig at de kan ta pusten av deg og vers som flyter roligere i visshet om at et nytt refreng nærmer seg med stormskritt. Jeg skal ærlig innrømme at det er den biten med sykdommen jeg sliter mest med å tilpasse meg til og akseptere. Jeg har blitt flinkere med årene men samtidig tar jeg meg i å nesten føle meg fanget i mitt eget sinn pga det. Ja, jeg kan nesten føle meg gal til tider rett og slett.

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Det er mye vanskelig med smerter, men en av de tingene er at det kan ikke måles i noe. Det finnes ikke en blodprøve eller en test som kan bevise de smertene vi har. Derfor blir det også ofte at en føler seg mistrodd eller misforstått. Vi har nok mange opplevd å høre legen si ting som: så vondt kan det vel ikke være? Eller, prøv å hør på musikk det avleder tankene vekk fra smertene.

Jeg har opplevd en lege som sa: du ønsker jo å ha vondt du, derfor kjenner du det også. Da var jeg 20 år og veldig syk forøverig. Vel, jeg kan love dere alle som en gang har misstrodd noen som har vondt at vi ØNSKER IKKE å ha smerter! Herlighet jeg skulle gjort hva som helst for å slippe, faktisk så mye at vi prøver alle dietter, drikker alovera jucer, stopper og spise i perjoder osv bare for å håpe på litt pause. En prøver alt mulig rart i et lite håp om en bedre hverdag. Men så en dag innser man at det blir ikke en bedre hverdag. Hverdagen er DENNE. Så da må jeg gjøre mitt beste med det jeg har i dag. 

Kan man måle smerte egentlig? Hvem har mest vondt under et smerte anfall egentlig? Hun som ligger å hyler og vræler, eller hun som ligger omtrent urølig i sengen med rolige vugge bevegelser, stivt blikk og neglene bårret inn i håndflaten. Går det å måle de to opp i mot hverandre? Jeg var hun som skrek hysterisk i noen år, men så fant jeg min egen måte å takle det på. Jeg gikk inn i meg selv under anfall og ble hun som lå stille og vugget. Det betyr ikke at jeg hadde mer vondt før, men at jeg har funnet en måte å utad takle den på. 

Ulempen er at det er lett og overse meg. Det er lett og tro jeg ikke har vondt fordi jeg ikke roper og hyler. Sannheten er bare at jeg må fortsette og leve! Jeg måtte finne en måte å bli venn med smertene på om vi skulle fortsette og dele kropp. Og jeg vil fortsette og leve, jeg vil fortsette og ha dager hvor jeg kan være til nytte for samfunnet, leke med barna mine, jakte mine drømmer osv. Å for å oppnå det må jeg takle mine smerter på en måte få kan se utenpå. Jeg må bite tenner sammen, tørke vekk tårer og fortsette og krumme nakken. Hvorfor? Jo fordi det er et valg jeg har tatt. Jeg har valgt å leve på tross av alt som prøver å gjøre livet mitt vanskelig. 

Jeg føler smerter er privat og ikke noe alle skal se jeg sliter med. Det værste er om noen mot formodning skulle satt spørsmålstegn til mine smerter. Har du virkelig så vondt nå? Kan du ikke drøye en time etter to før du prøver smertestillende? Gå deg en tur så får du tankene bort osv. Gode råd sånn egentlig, men de kan slå så feil ut om du allerede har prøvd nok! For følelsen av å bli spist opp av smerter er grusom nok i seg selv, om en ikke skal føle seg seg tvilt på og kanskje også som en som klager unødig. 

Jeg vet at jeg og mister smerte må dele kropp. Jeg velger å gjøre det på den måten som er riktig for meg. Det eneste rådet jeg vil gi til andre er at prøv å bli venn med smertene. Prøv å finn en måte og leve på uten å bruke for mye krefter på hat og sinne. Om det er slik at smerter er noe du må leve med så gjør det på en måte du kan godta de på. Du lever en gang og bruk livet ditt til å leve på tross av ikke til å hate alt du har mistet. <3 

Crohnsglede – Ida <3

Følg gjerne min facebookside som heter crohnsglede HER. Der legger jeg ut blogger og masse annet gøy. 

Delinger settes stor pris på. <3 

#crohn #ibd #smerter #blogg #kroniker #kronisksmerte #crohnsglede #livet #påtross #kropp #syk #alvorligsyk #hat #sinne #mittliv #minhistorie #lmf 

Så var dagen her.

Denne dagen som jeg har kjent som en knyttneve i magen. Tror de fleste vet hvordan følelsen av nederlag kjennes ut? Hvordan en føler seg misslykket, ikke bra nok og kanskje også mister litt håpet på at en kan mestre noe? Jeg har kjent på så uendelig mye nederlag i mitt liv. Jeg har prøvd så uendelig hardt og virkelig trodd jeg lykkes for så og få en låvedør i trynet med beskjed om at: neida Ida du er ikke god nok likevel. 

Det med nederlag er jo noe vi med kroniske sykdommer kjenner ekstra godt til. For det er ikke å stikke under en stol at vi kan ikke bare gjøre ting uten at det kan bli konsekvenser. Det kreves så ekstremt mye av oss, selv de minste ting. Jeg har alltid kjempet for å mestre men etter at jeg ble ufør i 2014 mot min vilje, var jeg livredd for å gjøre noe som skulle fremkalle den klumpen i magen igjen. Den klumpen som både er kvalmende og smertefull og som gjør at tårene ukontrollert fyller øynene.

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

Derfor var det å starte blogg i 2016 noe jeg måtte gå mange runder med meg selv på. Vil jeg våge? Skal jeg følge drømmen om å dele min historie, dele mine tanker og ikke minst følge drømmen om å kunne bidra i fremtiden for at kronikere skal få en bedre  hverdag? Jeg våget. Å jeg angret IKKE. Jeg fikk kjenne på en mestringsfølelse jeg ikke hadde kjent på mange år. Jeg betydde noe igjen, og ikke minst ble JEG nyttig for samfunnet.

Jeg var plutselig et menneske som betydde noe for noen andre. Jeg fikk holde foredrag, ble med på utrolig mange prosjekter som jeg bare elsket å være en del av. Og for første gang i mitt liv følte jeg meg bra nok.  Den følelsen, den unner jeg ALLE å kjenne på. Derfor var det med et ekstremt tungt hjerte at jeg måtte trappe ned og til slutt ta pause med alt når jeg gikk gravid. Men jeg hadde begynt å kjenne på denne følelsen av at jeg ikke mestret mer. Jeg klarte ikke å gjøre ting bra nok verken på hjemmebane, med blogg, barna eller med oppdragene jeg holdt på med. 

Så jeg tok det tunge steget med å si stopp. I ettertid vet jeg det var riktig, men jeg har grått uendelig med tårer etter det valget. For jeg trodde det var valget som stoppet ALT. Også gråt jeg Ikke minst fordi jeg følte jeg hadde skuffet så utrolig mange som stolte på meg og trodde jeg skulle klare det. 

Fødselen ble traumatisk. 5 uker før tiden kom Sofus til verden med morkakeløsning. (Skal skrive innlegg om dette senere) og den første tiden hadde jeg mer en nok med å være mamma til 4 barn. Jeg fikk støtt og stadig meldinger fra dere som følger meg, men i stede for å føle glede følte jeg meg kvalt av følelsen av å være misslykket og å ha skuffet nok en gang. 

Jeg fikk spørsmål om når jeg skulle begynne å skrive igjen å helt ærlig, der og da trodde jeg ALDRI jeg skulle bli klar. Jeg hadde jo mistet alt når jeg ikke orket mer. Jeg som var på vei opp var nå glemt og borte. (Trodde jeg) 

Vendepunktet kom i februar. En uventet telefon fra Takeda kom med forespørsel om jeg kunne være så snill og bli med de til Tromsø. De overøste meg med gode ord og sa at uten meg var ikke prosjektet det samme. Så 6-7 mars var jeg i Tromsø og holdt foredrag og fant igjen troen på at jeg er mer en bra nok. I tillegg holdt jeg foredraget mitt til Sigrid Tusevik og Lisa Tønne. Igjen følte jeg at jeg kunne gjøre en forskjell. Min historie, mine erfaringer SKAL brukes til noe. 

Blant publikumet på det ene foredraget satt en lege som jobber på gastro og måten han takket meg på etterpå ga meg vissheten på at jeg hadde ikke bare nådd inn til han og resten, jeg hadde gitt han noe å tenke på. Og kanskje også vil han forandre hvordan han møter sine pasienter fremover. For mannen hadde tårer i øynene og takket meg for at jeg delte så varmt og ærlig. 

På tross av alt dette positive var jeg livredd for å begynne å skrive. For når du ønsker noe så sterkt som jeg gjør er redselen for å mislykkes enda sterkere. Men så fikk jeg nok en Mail om et oppdrag hvor jeg igjen kan fronte viktigheten i å forandre fremtiden til oss kronikere.  Det ble den mailen jeg trengte for å våge å logge meg på bloggen igjen. 

Så med tårer i øynene og klump i magen bestemte jeg meg for at i dag var dagen. Å det som møtte meg ga meg gråtesammenbrudd. Der lå det så mange hyggelige ord og meldinger. Mennesker fra hele landet som ønsket MEG det beste. Ingen som sa de var skuffet eller mente jeg hadde sviktet. Derfor måtte jeg sette meg ned å bestemme meg for at jeg tok den pausen med god grunn. Jeg kunne ikke kommet tilbake før nå fordi jeg måtte bli klar! 

Vel, nå er jeg her å jeg gleder meg til nok en gang å få dele mitt med dere. Takk for st dere har hatt troen på meg. Jeg har mange planer for 2018 og gleder meg til å dele det med dere. Grunnen til jeg gjør dette er fordi jeg ønsker å gjøre en forskjell med mine erfaringer og min historie. Jeg ønsker at de som kommer etter meg skal få en lettere vei å gå en jeg har hatt. 

Så nå håper jeg jeg vil få treffe mange av dere fremover! Målet og håpet er mange foredrag for det er uten tvil en fin måte å nå ut på. 

La oss sammen gjøre fremtiden for kronikere til et litt lettere sted. 

Crohnsglede – Ida. 

Følg gjerne min side på Facebook. Der legges det ut masse spennende både i forhold til blogg og andre ting jeg er med på fremover. Siden finner du HER. Om du lurer på noe så ta gjerne kontakt på melding her eller Facebook.

Delinger settes stor pris på. <3  

Sjekk ut en av mine mest leste innlegg HER! Et innlegg om at utsiden ikke stemmer med innsiden bestandig. 

#ibd #crohn #lmf #takeda #foredragsholder #blogger #tromsø #intheirshoes #nederlag #kroniker #svik #tårer #branok #mittliv #påtrossav #fremtid #lmf #oppdrag #våge #tilbake #klar -#kjempe #minplass #samfunn #ufør 

Jeg har jo vært heldig og få oppleve mange forskjellige ting etter at jeg begynte og blogge. At min livskvalitet skulle øke så betraktelig hadde jeg ingen anelse om. For er det noe en syk ofte mangler så er det jo følelsen av og bety noe, være til nytte og ikke minst ha hverdager som gir mening. Jeg har jo vært en forkjemper for det og selv være ansvarlig for sin lykke. Skru ned forventninger, gjøre sin hverdag så god som mulig.

Og det har jeg virkelig klart. Jeg har vært utrolig lykkelig med det jeg har de siste årene. For tross alt er jeg jo heldig som har så mye på tross av sykdom. Likevel har jeg fått kjenne på noe i det siste som jeg ikke var helt forberedt på. For hvor viktig det er og gjøre noe meningsfylt for MEG i hverdagen har jeg nok ikke forstått betydningen av, før jeg fikk oppleve å gjøre så mye forskjellig innenfor kronisk helse. Jeg føler jeg står midt i min drøm. Drømmen om og kunne hjelpe, bidra og føle meg meningsfull. 

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

Så hva er det og klage på? Vel, jeg har en klump i magen fordi jeg skulle ønske jeg kunne gjort det som gir meg denne gleden og den følelsen av og bidra hver dag. Og jeg skammer meg for og si det, for tross alt er jeg så utrolig heldig!  Jeg ELSKER og kjenne på følelsen av og kunne gå ut døren og glede seg til og bidra. Jeg kjenner på en så stor glede og har et ønske om å kunne bidra enda mer en det jeg gjør i dag. Men så er det nå en gang slik, at jeg er syk. Derfor er verken samfunnet tilrettelagt for det, eller min helse tilrettelagt for det. Så den gode følelsen av og bidra blir noen ganger skyldt bort av skuffelsen av at jeg ikke orker mer, at jeg ikke får til mer osv.

For at det koster meg og komme meg ut disse timene er det ingen tvil om. Men de gir meg også så utrolig mye. De gir meg noe og håpe og strekke mot. De gir meg noe og glede meg til, de dagene som alt er vondt og svart. Å ikke minst gir det meg en evne til og glede meg over disse dagene jeg kan bidra med foredrag, prosjekter og lignende som jeg overhode ikke var i stand til og forstå rekkevidden av før jeg begynte og blogge. 

Mange tror jeg bruker timesvis på blogg/oppdrag hver dag. Sannheten er at jeg bruker få timer i løpet av en måned! Men de timene er for meg det som gir meg følelsen av og være et vanlig menneske. Jeg kommer ikke til og slutte med og strekke meg mot det normal livet, fordi JEG fortjener disse timene. Jeg fortjener og kjenne på verdighet og jeg fortjener og kunne bidra. Jeg mener at vi som syke må få lov til og bidra og være “normale” uten at vi skal bli mistrodd som snyltere eller at vi må stå til rette for timene vi har vært syke og timene vi har latet som vi er friske. 

For sannheten er nemlig så enkel. Når jeg går ut døren for og holde et foredrag har jeg i noen tilfeller vært kjempesyk. Jeg vet at disse timene må jeg betale DYRT for i lang tid selv etter den timen jeg står og forteller om mitt liv som kronisk syk. Men den prisen er jeg villig til og betale, fordi jeg ønsker verdighet i mitt liv. Jeg trenger og føle jeg kan bidra. Som jeg har skrevet om tidligere, vi kronikere later ikke som vi er syke slik mange kanskje tror. Vi kler på oss masken og later som vi er friske, fordi det gir oss muligheten til og overleve. 

I går latet jeg som jeg var frisk, og jeg ELSKER disse timene. De gjemmer jeg dypt inn i hjertet mitt og drar frem de dagene hvor jeg føler meg som en ubrukelig kroniker ingen trenger. Selv om jeg er kjempe sliten i dag, så gleder jeg meg til neste gang jeg skal late som jeg er frisk. Nå skal jeg bruke tiden på og lade meg opp igjen og ikke minst forberede meg til nye kamper. Kamper der KRONIKEREN skal stå i fokus.

Så ja, jeg ELSKER og late som.

Crohnsglede <3 

delinger settes stor pris på. 

Følg min Facebook side HER. 

jeg skriver om mitt liv som kronisk syk og ønsket om og bidra med det jeg kan på tross av sykdom. Jeg ønsker og spre kunnskap, ta opp vanskelige tema og sette fokus på ting vi med kroniske sykdommer må tenke på. Jeg vil gi håp om godt liv og gi ønsket om og ikke gi opp. Jeg er mamma til 3 og gravid med nr 4. Jeg skriver om alt som opptar meg og har et stort ønske om en bedre fremtid. Jeg ønsker og kunne bidra til at de som kommer etter meg skal få en lettere vei og gå en jeg har hatt. Jeg er dyslektiker så skrivefeil vil forekomme.

#kroniker #ibd #helse #smerter #latersom #syk #frisk #elsker #ufør #bidra #foredragsholder #livsglede #hverdagslykke #mittliv #minhistorie #samfunn #crohn #crohnsglede #blogger #prosjekt #kamp #fokus #mittvalg #livskvalitet #håp #drøm #livet #mestring #livskvalitet #bety #mening #nytteverdi #meningsfull #glede #skam #skuffelse #samvittighet #fortjener #maske #overleve #menneske #verdi #villig #høypris #mamma #familie #gravid #anerledes #juli2017 #dyslektiker #epilepsi #revmatiker

Jeg har litt problemer med og forklare dette slik at dere skal forstå, men jeg skal prøve så godt jeg kan. Når du har en kroppsdel som gir deg så utrolig mye smerte og ubehag kan det fort bli et hat forhold. Jeg har det definitivt med min mage. Jeg ser på magen min med litt forakt fordi den gir meg så mye smerte. 

Men så blir man gravid og midt i det stedet jeg hater mest vokser det et lite mirakel. Min mage er for 4 gang til nytte for meg. Den gjør en fantastisk jobb for meg og lille i magen slik at han kan holde seg frisk og rask til fødsel. Jeg tar meg plutselig i og elske magen min. Endelig gir den meg noe og ikke bare tar fra meg på en måte. Jeg har et elsk og hat forhold til magen uten tvil. Jeg hater magen fordi den gir meg smerter, kramper, ubehag og problemer. Samtidig som jeg ELSKER den fordi den med største selvfølgelighet omkalfatrer på alt av innhold for at livmoren skal kunne vokse seg stor. 

Shopping

Derfor bør du gi bort en opplevelse til jul

Pluttselig tar jeg meg i og bli fascinert over menneskekroppen og evnen den har til og tilpasse seg og forandre seg. Jeg nyter at magen min er til nytte, samtidig som jeg virkelig begynner og kjenne på medaljens bakside av graviditet og crohn nå. For med mindre plass i magen blir det mer press på tarmer, som igjen gir meg store utfordringer som jeg må løse på best mulig måte. 

Nå ligger alle og sover bortsett fra meg og Sofus i magen. Han holder turne turnering i kveld, til såre tarmens fortvilelse. Likevel klarer jeg ikke stoppe og smile, for smerten er der fordi kroppen gjør en sabla god jobb. Den lager et menneske. På tross av alt som kroppen min kjemper med så lager den plass og rom for et lite barn. Så selv om jeg kjenner på hvor vondt og tøft disse siste månedene blir, så kan jeg ikke annet en og være takknemlig. Jeg er takknemlig for å få kjenne på at jeg kan elske selv det jeg hater. 

God natt fra oss. 

Crohnsglede<3

Følg min Facebook side HER. 

Jeg skriver om livet som kronisk syk. Jeg er mamma til 3 og gravid med mitt 4 barn. Jeg ønsker og sette fokus på det mange sliter med men som ikke er synlig. Jeg ønsker og gi håp om et godt liv på tross av utfordringer og sykdom. Jeg blogger om alt som opptar meg og har du lyst til og bli bedre kjent så setter jeg pris på at du liker siden på Facebook. Jeg er dyslektiker så skrivefeil forekommer. 

#crohn #gravid #juli2017 #tanker #smerte #elsk #hat #livet #baby #familie #natt #mamma #crohnsglede #mittliv #minhistorie #påtross #mestre #positiv #svangerskap #helse #ibd #kroniker #annerledes #mage #foster #fokus #takknemlig #natta #spark #tarm #behov 

Nå har jeg gått gravid mange ganger og vi vet alle som er foreldre hvor vanskelig det og finne navn til den lille skatten i magen. Man diskuterer frem og tilbake, lager lister, Googler og leter langt tilbake i slekta. 

Så skjer det, endelig finner man det navnet som er perfekt! Begge foreldrene er så lykkelige og kjenner stoltheten og gleden over å endelig kunne si et navn når de omtaler baby’n i magen. 

Licensed from: BDS / yayimages.com

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Vi var ingen unntak her. Med alle barna har navn vært en oppgave vi har tatt oss god tid på og som har vært en morsom og tøff prosess. Derfor blir gleden og stoltheten stor når navnet er bestemt. Så da lurer jeg på hvorfor må noen alltid si sin mening om andre sine valg? 

For at navnet på babyen i magen er spennende forstår jeg, men og gå fra og spørre til så å velte ut av seg negative fraser uten at man en gang har blitt spurt om sin mening, det forstår jeg bare ikke. 
Denne gangen var ingen unntak. Nå er det jo slik at navn er som alt annet, en smaks sak. Det jeg liker, kan du syntes er stygt. Men i min mage ligger vårt barn. Hva du syntes er for meg likegyldig. Jeg og pappa’n er fornøyde og vi vil ikke høre om dine assosiasjoner som du har til navnet.  

Vi har valgt et utradisjonelt navn til lillebror i magen på mange måter. Han skal hete Sofus noe som opprinnelig er et gammelt norskt navn, som vi begge falt for. Spørsmålene lot ikke vente på seg, jeg ønsker og dele noen av de som ikke er fult så hyggelige med dere. (Heldigvis er de fleste koselige) 

Licensed from: Creatista / yayimages.com

skeptiker:Har dere funnet navn til gutten i magen? meg: ja! Han skal hete Sofus. Skeptiker: Hæ? Det er jo et hundenavn? Du kan ikke kalle ungen deres det! 

Skeptiker: Sofus? Er du seriøs nå liksom? Skal han hete det, sånn på ordentlig? 

Skeptiker: Sofus? Dere har ikke vurdert et annet navn da? Hva med Tarjei? 

Jeg bare klarer ikke og forstå hvorfor man på død og liv skal legge seg opp i andre sitt navnevalg, om de ikke selv har blitt spurt om og avgi deres mening selvfølgelig. Ja, jeg vet at noen kaller hunden sin Sofus, men det er faktisk et menneske navn. Noen kaller hunden sin Kåre, Tobias eller Turi også, betyr det at navnene da er ødelagt og ikke kan brukes av mennesker? Å ja, vi er helt seriøse! Ungen skal hete Sofus! Helt på ordentlig. Å ja vi har vurdert en haug med navn, lista har vært enorm faktisk! Og bare for å ha sagt det, Tarjei var ALDRI på den lista i det hele tatt. Hvorfor? fordi det ikke er vår stil. 

Når man går gravid er man følsom og det å høre andre snakke stygt om navnet en selv elsker er jo ikke gøy. Jeg er nå voksen nok til å forsvare meg å si i fra at dette er vårt valg og et valg vi er stolte av og som er ENDELIG. Men kjære vene, stopp opp og tenk før dere prater! Noen ting kan dere faktisk la være og mene noe om, hold det nå i hvertfall for deg selv da. ikke drep gleden til de kommende foreldrene.  

Vi bestemmer navnene på våre barn, så kan du velge på dine. Jeg kan love at jeg ikke skal le, håne eller spørre om  du kanskje bør velge et annet navn. For jeg vet hvor deilig den følelsen er når du har funnet navnet som er perfekt for babyen deres. Hev hodet og ALDRI la andres meninger ødelegge.

Jepp, barnet skal hete Sofus, og vi digger det. 🙂 

Nå er heldigvis flesteparten koselige men måtte bli et innlegg om dette da jeg ser hvor mye navn skal menes om av mennesker som ikke har noe med det i det hele tatt. 

Crohnsglede<3

Delinger settes stor pris på. <3

​Lik min Facebook side HER.

Jeg skriver om livet mitt som kronisk syk og om alt som opptar meg. Jeg er gravid med 4 barnet noe som gir meg utfordringer og tanker. Jeg ønsker og sette fokus på hvordan vi med kronisk sykdom kan være til nytte for samfunnet på tross av våre utfordringer. Livet er fantastisk om du våger og leve det. Jeg er dyslektiker så skrivefeil vil forekomme. 

#gravid #navn #mammatil4 #foreldre #tanker #kroniker #crohn #syk #oppgitt #navndebatt #skeptiker #utradisjonell #baby #lei #tenk #valg #vårtvalg #minhistorie #mittliv #juli2017 #sofus #crohnsglede #fuckcrohn #livet #livsglede #mage #lykke #minfamilie #perfekt #riktig #dyslektiker #revmatiker #utfordringer 

Overskriften i seg selv sier veldig mye om hva dette blogginnlegget skal handle om. Nemlig at vi kronikere kan bli farlige. Nå snakker jeg spesielt de kronikerene som lever med mye smerter og annet ubehag dagelig. Jeg tenker ikke på de kronikerene som farlige for andre, men de er en stor fare for seg selv. Det virker kanskje rart det jeg skriver, og jeg skal prøve og forklare så godt jeg kan. For lite viste jeg når jeg lå i sengen på sykehuset som 17 åring at sykdommen og livet jeg skulle få, kom til og utsette meg for store farer. Farer som verken jeg eller de mest faglærte klarte og se, fordi jeg holdt masken på. 

Licensed from: Laura Apostoli / yayimages.com

Shopping

Derfor bør du gi bort en opplevelse til jul

Jeg tror mange kronikere kan kjenne seg igjen i, at det og klage er utrolig vanskelig. Selv hvor grusomt ting er, så biter vi tennene sammen, setter på et smil og bruker ekstremt med krefter for og late som vi har det mye bedre en vi egentlig har det. Jeg har faktisk alltid sett det som en positiv egenskap, fordi den som klager og gir seg har tapt. Men så havner man i en situasjon hvor min forsvarsmekanisme ble livsfarlig for meg. De legene som var rundt meg klarte ikke forstå omfanget av faren fordi jeg var for oppegående, for blid og for utholdene. 

For en kroniker er i mange tilfeller ikke som en frisk. De spør ikke om hjelp der en frisk hadde tryglet, de kaster ikke inn håndkleet der en frisk hadde sagt at nok er nok. Nei de biter tenene sammen og går på med krom hals fordi det er det vi kan, det er det vi er blitt så utrolig gode på. Vi er så gode på og kjempe at vi setter oss selv i livsfare. Jeg forsto ikke hvor farlig jeg var mot meg selv, før jeg hadde født Ludvig og ble alvorlig syk. Jeg følte meg jo så elendig, men jeg tørket tårer og gikk på med krom hals slik jeg pleide og gjøre. At kroppen hylte stopp, hjertet hamret i brystet og at det prikket forren øynene mine skulle ikke stoppe meg. Jeg kunne jo dette så godt, ikke gi deg Ida, det blir bedre snart bare du ikke gir deg. 

Men så var det likevel en lege som på tross av mitt “for” friske utseende, fulgte magefølelsen sin og ba meg ta turen til fastlegen for en sjekk. Hans kollega hadde noen timer før han tok over, sagt at jeg ikke fikk blodoverføring eller var syk nok til mer hjelp fordi jeg ikke hadde besvimt eller kollapset. Hun valgte og se bort fra mine blodbrøvesvar og min historie til fordel for at jeg sto oppreist på mine egene bein, noe jeg strengt tatt ikke skulle klart etter normen hun fulgte. Heldigvis for meg kom denne legen  etterpå som valgte og be meg ta en ny sjekk av blodtrykk og blodprøver hos fastlegen på mandagen etter. Å mest sannsynlig kan jeg takke han for at jeg fortsatt er her i dag og at mine barn har mamman sin i livet sitt. 

For jeg kjempet meg igjennom helgen, nå i dag vet jeg ikke hvordan jeg klarte det. Jeg hadde nyfødt baby, en 5 åring og en 3 åring i hus. Jeg hadde født for bare få dager siden og jeg presset meg i bursdag til min niese, fordi det måtte jeg jo bare. Når mandagen kom dro jeg til min fastlege og der ble det virkelig fart i sakene og lettere panikk. Jeg hadde en blodprosent på 6.0 og et blodtrykk så høyt som overhode mulig, uten at kroppen min bare sluttet og virke. Men i steden for og rope etter hjelp slik jeg burde ha gjort, bet jeg tennene sammen og vandret inn på kontoret i høye heler. Legen som tok meg i mot, er den mest erfarene legen på kontoret, da min fastlege var på ferie. Det tok ikke lang tid før han forsto hvor syk den lille damen som satt nysminket med nyfødt baby var, for tallene på prøvene talte for seg. 

I det jeg skal forlate kontoret for å dra rett på sykehuset for akuttinnleggelse ser legen på meg og sier: Jeg har ALDRI sett en pasient med så lav blodprosent, så høyt blodtrykk og med andre andre prøver helt på villspor, se så utrolig frisk ut. Dere kronikere er livsfarlige, for dere undervurderer faren kroppen deres gir dere! Dere overser farene fordi dere er vant til så mye. Å vi som jobber som leger er ikke flinke nok til og huske på at dere kronikere er laget av jern. Dere er de skumleste pasienene en lege kan ha. Jeg smilte og sa noe som at den som gir seg er en dritt og dro på sykehuset hvor jeg ble i mange dager før de fikk kontroll på blodtrykket og helsen. 

Bildet: Her har endelig blodtrykket stabilisert seg og ikke er faretruende høyt. Endelig tid til og nyte babyen. Fortsatt veldig dårlig men det går rette veien. 
 

Dette var ingen unik hendelse, men definitivt den episoden hvor jeg var nærmere døden en livet, selv om jeg sto der med masken på og smilte tappert. Dette er noe vi kronikere kjenner på i større og mindre grad hele tiden. Fordi vi ser ofte mye friskere ut en vi er, noe som kan føre til utrolig farlige situasjoner. 

jeg har lært mye av denne hendelsen og de legene rundt meg vet at utseende ikke kan gå foran tall og mine ord. I ettertid fikk jeg beklagelse av sykehuset for at jeg ble skrevet ut med en helse som var direkte livsfarlig. Legen lærte forhåpentligvis at en kroniker er en som skjuler sin smerte bedre en de fleste og heldigvis hadde hun en kollega som våget og følge magefølelsen sin. 

Jeg lærte at noen ganger må man falle sammen for og få fortåelse for hvor alvorlig galt ting er. Selv hvor vanskelig det er, så er ikke min stahet verdt mer en mitt liv. 

Så kjære kronikere, dere er livsfarlige for dere selv. Man er ikke svak ved og vise sin svakhet, selv om det føler det slik. For kun den sterkeste klarer og være svake. La oss håpe at fasleger, sykepleiere og leger på sykehus blir bedre på og takle oss kronikere og at vi som syke kan bli bedre til og kommunisere. For vi har ikke flere liv og miste. <3 

En kroniker er livsfarlig om den ikke blir trodd og sett. <3

Crohnsglede<3

Delinger blir satt stor pris på. <3

​Følg min Facebook side HER. 

Jeg skriver om mitt liv som kronisk syk med flere diagnoser. Jeg venter mitt 4 barn og er utrolig heldig som har funnet en fin måte og takle livet og sykdom på. Jeg er ufør og bruker mine gode dager på og spre informasjon om livet som syk slik at det kan bli et fokus på både det som fungerer og ikke i samfunnet rundt oss syke. Følg meg gjerne på Facebook og ta del i mine tanker om tema jeg bryr meg om, samtidig som dere får et ærlig innblikk i mitt liv. Jeg er dyslektiker, så skrivefeil vil forekomme. 

#crohn #helse #Ibd #epilepsi #revmatiker #crohnfighter #mittliv #minhistorie #påtross #livet #vårkamp #tanker #livsfarlig #farlig #kroniker #syk #døden #lege #sykepleier #misstrodd #håp #livsglede #fokus samfunn #syk #trodd #sett #maske #vanskelig #smerte #mamma #juli2017 #firebarn #gravid #familie #barn #gravid #innleggelse