Overskriften i seg selv sier veldig mye om hva dette blogginnlegget skal handle om. Nemlig at vi kronikere kan bli farlige. Nå snakker jeg spesielt de kronikerene som lever med mye smerter og annet ubehag dagelig. Jeg tenker ikke på de kronikerene som farlige for andre, men de er en stor fare for seg selv. Det virker kanskje rart det jeg skriver, og jeg skal prøve og forklare så godt jeg kan. For lite viste jeg når jeg lå i sengen på sykehuset som 17 åring at sykdommen og livet jeg skulle få, kom til og utsette meg for store farer. Farer som verken jeg eller de mest faglærte klarte og se, fordi jeg holdt masken på.
Licensed from: Laura Apostoli / yayimages.com
Jeg tror mange kronikere kan kjenne seg igjen i, at det og klage er utrolig vanskelig. Selv hvor grusomt ting er, så biter vi tennene sammen, setter på et smil og bruker ekstremt med krefter for og late som vi har det mye bedre en vi egentlig har det. Jeg har faktisk alltid sett det som en positiv egenskap, fordi den som klager og gir seg har tapt. Men så havner man i en situasjon hvor min forsvarsmekanisme ble livsfarlig for meg. De legene som var rundt meg klarte ikke forstå omfanget av faren fordi jeg var for oppegående, for blid og for utholdene.
For en kroniker er i mange tilfeller ikke som en frisk. De spør ikke om hjelp der en frisk hadde tryglet, de kaster ikke inn håndkleet der en frisk hadde sagt at nok er nok. Nei de biter tenene sammen og går på med krom hals fordi det er det vi kan, det er det vi er blitt så utrolig gode på. Vi er så gode på og kjempe at vi setter oss selv i livsfare. Jeg forsto ikke hvor farlig jeg var mot meg selv, før jeg hadde født Ludvig og ble alvorlig syk. Jeg følte meg jo så elendig, men jeg tørket tårer og gikk på med krom hals slik jeg pleide og gjøre. At kroppen hylte stopp, hjertet hamret i brystet og at det prikket forren øynene mine skulle ikke stoppe meg. Jeg kunne jo dette så godt, ikke gi deg Ida, det blir bedre snart bare du ikke gir deg.
Men så var det likevel en lege som på tross av mitt “for” friske utseende, fulgte magefølelsen sin og ba meg ta turen til fastlegen for en sjekk. Hans kollega hadde noen timer før han tok over, sagt at jeg ikke fikk blodoverføring eller var syk nok til mer hjelp fordi jeg ikke hadde besvimt eller kollapset. Hun valgte og se bort fra mine blodbrøvesvar og min historie til fordel for at jeg sto oppreist på mine egene bein, noe jeg strengt tatt ikke skulle klart etter normen hun fulgte. Heldigvis for meg kom denne legen etterpå som valgte og be meg ta en ny sjekk av blodtrykk og blodprøver hos fastlegen på mandagen etter. Å mest sannsynlig kan jeg takke han for at jeg fortsatt er her i dag og at mine barn har mamman sin i livet sitt.
For jeg kjempet meg igjennom helgen, nå i dag vet jeg ikke hvordan jeg klarte det. Jeg hadde nyfødt baby, en 5 åring og en 3 åring i hus. Jeg hadde født for bare få dager siden og jeg presset meg i bursdag til min niese, fordi det måtte jeg jo bare. Når mandagen kom dro jeg til min fastlege og der ble det virkelig fart i sakene og lettere panikk. Jeg hadde en blodprosent på 6.0 og et blodtrykk så høyt som overhode mulig, uten at kroppen min bare sluttet og virke. Men i steden for og rope etter hjelp slik jeg burde ha gjort, bet jeg tennene sammen og vandret inn på kontoret i høye heler. Legen som tok meg i mot, er den mest erfarene legen på kontoret, da min fastlege var på ferie. Det tok ikke lang tid før han forsto hvor syk den lille damen som satt nysminket med nyfødt baby var, for tallene på prøvene talte for seg.
I det jeg skal forlate kontoret for å dra rett på sykehuset for akuttinnleggelse ser legen på meg og sier: Jeg har ALDRI sett en pasient med så lav blodprosent, så høyt blodtrykk og med andre andre prøver helt på villspor, se så utrolig frisk ut. Dere kronikere er livsfarlige, for dere undervurderer faren kroppen deres gir dere! Dere overser farene fordi dere er vant til så mye. Å vi som jobber som leger er ikke flinke nok til og huske på at dere kronikere er laget av jern. Dere er de skumleste pasienene en lege kan ha. Jeg smilte og sa noe som at den som gir seg er en dritt og dro på sykehuset hvor jeg ble i mange dager før de fikk kontroll på blodtrykket og helsen.
Bildet: Her har endelig blodtrykket stabilisert seg og ikke er faretruende høyt. Endelig tid til og nyte babyen. Fortsatt veldig dårlig men det går rette veien.
Dette var ingen unik hendelse, men definitivt den episoden hvor jeg var nærmere døden en livet, selv om jeg sto der med masken på og smilte tappert. Dette er noe vi kronikere kjenner på i større og mindre grad hele tiden. Fordi vi ser ofte mye friskere ut en vi er, noe som kan føre til utrolig farlige situasjoner.
jeg har lært mye av denne hendelsen og de legene rundt meg vet at utseende ikke kan gå foran tall og mine ord. I ettertid fikk jeg beklagelse av sykehuset for at jeg ble skrevet ut med en helse som var direkte livsfarlig. Legen lærte forhåpentligvis at en kroniker er en som skjuler sin smerte bedre en de fleste og heldigvis hadde hun en kollega som våget og følge magefølelsen sin.
Jeg lærte at noen ganger må man falle sammen for og få fortåelse for hvor alvorlig galt ting er. Selv hvor vanskelig det er, så er ikke min stahet verdt mer en mitt liv.
Så kjære kronikere, dere er livsfarlige for dere selv. Man er ikke svak ved og vise sin svakhet, selv om det føler det slik. For kun den sterkeste klarer og være svake. La oss håpe at fasleger, sykepleiere og leger på sykehus blir bedre på og takle oss kronikere og at vi som syke kan bli bedre til og kommunisere. For vi har ikke flere liv og miste. <3
En kroniker er livsfarlig om den ikke blir trodd og sett. <3
Crohnsglede<3
Delinger blir satt stor pris på. <3
Jeg skriver om mitt liv som kronisk syk med flere diagnoser. Jeg venter mitt 4 barn og er utrolig heldig som har funnet en fin måte og takle livet og sykdom på. Jeg er ufør og bruker mine gode dager på og spre informasjon om livet som syk slik at det kan bli et fokus på både det som fungerer og ikke i samfunnet rundt oss syke. Følg meg gjerne på Facebook og ta del i mine tanker om tema jeg bryr meg om, samtidig som dere får et ærlig innblikk i mitt liv. Jeg er dyslektiker, så skrivefeil vil forekomme.
#crohn #helse #Ibd #epilepsi #revmatiker #crohnfighter #mittliv #minhistorie #påtross #livet #vårkamp #tanker #livsfarlig #farlig #kroniker #syk #døden #lege #sykepleier #misstrodd #håp #livsglede #fokus samfunn #syk #trodd #sett #maske #vanskelig #smerte #mamma #juli2017 #firebarn #gravid #familie #barn #gravid #innleggelse
Takk for at du deler og for at du forteller så bra! (Y)
Jeg har også erfart at å være sterk ikke alltid lønner seg. Man blir mer tatt på alvor hvis man tillater seg å vise sin svakhet. Dessverre så er veldig mange leger altfor opptatt av utseendet og velger å se på det fremfor prøver eller å rett og slett lytte til pasienten.
Jeg selv opplevde å få faretruende lav blodprosent men jeg ble ikke tatt på alvor fordi jeg var jo oppegående. I flere tilfeller har jeg måtte vise meg uten sminke og rett og slett unngå å ordne meg bare for å se mest mulig jævlig ut for å bli tatt på alvor, og det er stort sett de gangene jeg har blitt tatt på alvor.
Det er rart med det – når man er kronikere så blir man en fighter. Man tillater seg ikke å bryte sammen. Man lærer seg å snakke seg selv opp hele tiden, og av det blir man sterk. Sterkere enn man kanskje trenger å være. Men det er lov å være svak også 🙂 Men det er kanskje vanskeligere å vite NÅR det er greit å være svak, nettopp fordi man er kronisk syk og ikke helt vet når det er ille nok, fordi man er vant til å ikke være 100% … tenker jeg 🙂
Bra at du ble tatt på alvor da du var så syk, og at det gikk bra!
Gratulerer med barn nr.4 på vei 🙂
Liker måten du skriver på, jeg skal fortsette å lese bloggen din 🙂
imammahuset: så utrolig hyggelig og høre. <3 ja det er kjempe vanskelig. For hvor går grensen? Takk for fine ord. Det varmer. Sitter her og kjenner spark fra lillebror i magen og er bare utrolig glad for at jeg kan få dele mine erfaringer slik at andre kan lære og få bedre kunnskap. Snakk om og være heldig.
Hei. Dette var sterk lesing, og så vannvittig gjenkjennelig ❤ Du setter virkeligbord på hvordan det kan være. Den evige kampen man kjemper, og det å se normal og frisk ut når man virkelig ikke er det. Jeg har delt innlegget ditt, for min del traff du hodet på spikeren!
Hanne: takk for fine ord. Trist og høre at du kjenner deg igjen, for det betyr jo at du virkelig har smakt på livets torner. Håper du vil få gode stunder fremover og at vi begge slipper og/eller med døden uten at vi forstår at det er nettopp det vi gjør. Stor klem til deg.
Utrolig fint skrevet og så utrolig viktig <3. Jeg vet at jeg aldri hatt gått til hverken lege eller sykehus frivillig. Stakkars mine romvenninner og familie som må presse meg til å ta i mot hjelp. Har hatt nyrestein 3 ganger de siste månedene og jeg hadde nektet å dra til legen hadde det ikke vært for de rundt meg. Jeg må nok bli litt flinkere på å innse når ting går for langt ja.
Så utrolig sterk lesing! Syntes det er så tøft av deg å dele dette!
Victoria Larsen: takk. 🙂 viktige ting og dele. <3
Marie: takk. 🙂 syntes det er viktig at vi lærer oss tilog ta i mot hjelp. For hvor går grensen fra ufarlig til farlig? Jeg vet ikke hvor den går, for ofte blir det som en usynlig og uklar linje, å være sta er en utrolig god egenskap, men staheten måikke gå over i dumskap, og det har det gjort hos meg mang en gang. <3
Du er så flink til å uttrykke deg og håper vi får mere innlegg fra deg. Det er skremmende å lese for kjenner meg akkurat igjen. Heldigvis er viljen og kampen mot at Crohnen skal vinne innbitt tilstede. Men som du sier noen gang må en bare kapitulere og ta i mot hjelpen en trenger. Og ofte ser en ikke selv hvor grensen går for viljen er så sterk. Gratulere med minstemann og ønsker deg god helse fremover slik at du kan nyte småbarnslivet fremover. Tøff er du 👍