I 17 år er det en ting som har forfulgt meg dag ut og dag inn. En ting som ALDRI har gitt slipp på meg siden den kom snikende og nesten litt uanselig over meg høsten det året jeg hadde flyttet hjemmenifra for å studere. Jeg har prøvd å tenke tilbake på om jeg husker når jeg fikk besøk av dette som skulle flytte inn i min kropp og farge mitt sinn så til de grader for første gang, men jeg finner ingen svar. Det jeg husker var at det gikk fra ubehag til et sant helvete på relativt kort tid.
Jeg snakker om smerter.
Ikke litt vondt slik som bare er irriterende, nei slik smerte som biter seg fast i kroppen dag og natt, som aldri lar deg glemme den om så et lite sekund. En smerte som er så intens samtidig som den er som en nydelig komponert sang. I takt og et mønster følger den seg selv. Med refreng så kraftig at de kan ta pusten av deg og vers som flyter roligere i visshet om at et nytt refreng nærmer seg med stormskritt. Jeg skal ærlig innrømme at det er den biten med sykdommen jeg sliter mest med å tilpasse meg til og akseptere. Jeg har blitt flinkere med årene men samtidig tar jeg meg i å nesten føle meg fanget i mitt eget sinn pga det. Ja, jeg kan nesten føle meg gal til tider rett og slett.
Det er mye vanskelig med smerter, men en av de tingene er at det kan ikke måles i noe. Det finnes ikke en blodprøve eller en test som kan bevise de smertene vi har. Derfor blir det også ofte at en føler seg mistrodd eller misforstått. Vi har nok mange opplevd å høre legen si ting som: så vondt kan det vel ikke være? Eller, prøv å hør på musikk det avleder tankene vekk fra smertene.
Jeg har opplevd en lege som sa: du ønsker jo å ha vondt du, derfor kjenner du det også. Da var jeg 20 år og veldig syk forøverig. Vel, jeg kan love dere alle som en gang har misstrodd noen som har vondt at vi ØNSKER IKKE å ha smerter! Herlighet jeg skulle gjort hva som helst for å slippe, faktisk så mye at vi prøver alle dietter, drikker alovera jucer, stopper og spise i perjoder osv bare for å håpe på litt pause. En prøver alt mulig rart i et lite håp om en bedre hverdag. Men så en dag innser man at det blir ikke en bedre hverdag. Hverdagen er DENNE. Så da må jeg gjøre mitt beste med det jeg har i dag.
Kan man måle smerte egentlig? Hvem har mest vondt under et smerte anfall egentlig? Hun som ligger å hyler og vræler, eller hun som ligger omtrent urølig i sengen med rolige vugge bevegelser, stivt blikk og neglene bårret inn i håndflaten. Går det å måle de to opp i mot hverandre? Jeg var hun som skrek hysterisk i noen år, men så fant jeg min egen måte å takle det på. Jeg gikk inn i meg selv under anfall og ble hun som lå stille og vugget. Det betyr ikke at jeg hadde mer vondt før, men at jeg har funnet en måte å utad takle den på.
Ulempen er at det er lett og overse meg. Det er lett og tro jeg ikke har vondt fordi jeg ikke roper og hyler. Sannheten er bare at jeg må fortsette og leve! Jeg måtte finne en måte å bli venn med smertene på om vi skulle fortsette og dele kropp. Og jeg vil fortsette og leve, jeg vil fortsette og ha dager hvor jeg kan være til nytte for samfunnet, leke med barna mine, jakte mine drømmer osv. Å for å oppnå det må jeg takle mine smerter på en måte få kan se utenpå. Jeg må bite tenner sammen, tørke vekk tårer og fortsette og krumme nakken. Hvorfor? Jo fordi det er et valg jeg har tatt. Jeg har valgt å leve på tross av alt som prøver å gjøre livet mitt vanskelig.
Jeg føler smerter er privat og ikke noe alle skal se jeg sliter med. Det værste er om noen mot formodning skulle satt spørsmålstegn til mine smerter. Har du virkelig så vondt nå? Kan du ikke drøye en time etter to før du prøver smertestillende? Gå deg en tur så får du tankene bort osv. Gode råd sånn egentlig, men de kan slå så feil ut om du allerede har prøvd nok! For følelsen av å bli spist opp av smerter er grusom nok i seg selv, om en ikke skal føle seg seg tvilt på og kanskje også som en som klager unødig.
Jeg vet at jeg og mister smerte må dele kropp. Jeg velger å gjøre det på den måten som er riktig for meg. Det eneste rådet jeg vil gi til andre er at prøv å bli venn med smertene. Prøv å finn en måte og leve på uten å bruke for mye krefter på hat og sinne. Om det er slik at smerter er noe du må leve med så gjør det på en måte du kan godta de på. Du lever en gang og bruk livet ditt til å leve på tross av ikke til å hate alt du har mistet. <3
Crohnsglede – Ida <3
Følg gjerne min facebookside som heter crohnsglede HER. Der legger jeg ut blogger og masse annet gøy.
Delinger settes stor pris på. <3
#crohn #ibd #smerter #blogg #kroniker #kronisksmerte #crohnsglede #livet #påtross #kropp #syk #alvorligsyk #hat #sinne #mittliv #minhistorie #lmf
Så bra du har startet å blogge igjen. Har din fertilitet vert påvirket av sykdommen? Jeg har ingen menstruasjon, derav ingen syklus. Skal til fastlegen denne uken, da jeg ikke føler spesialistene på sykehuset tar dette på alvor.
Heidi: så hyggelig å høre. <3 ja. Definnetivt påvirker sykdommen. Jeg fikk hjelp med førstemann. Mitt råd er å ta det med gynekologer som kan dette. Håper du får ønsket ditt oppfylt.