Når barn havner i en situasjon der en av deres foreldre blir alvorlig syk, er det noen ting jeg mener er utrolig viktig, for at barnet skal ha det OK. Dette gjelder ikke bare foreldre og øvrig familie, men alle som er i en relasjon til et barn som befinner seg i en  krisesituasjon. For uansett om sykdommen er dødelig, alvorlig eller kun handler om at forelderen vil være syk i perioder, vil det være noen ting som kan gi barnet en større trygghet i en tøff situasjon.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg skriver dette fordi jeg har erfaring i både å være barnet til en alvorlig syk, å jeg er kronisk syk selv og mamma til 3 barn. 

Les HER for å lese litt om min barndom.

• Når krisen først oppstår er det viktigste av alt å prate med barna. Vær  ærlig om situasjonen og aldri avfei et barns spørsmål om vanskelige ting med: det trenger ikke du tenke på/alt er fint. Det er allerede for sent, Et barn skjønner mer en vi tror. De tenker, er oppmerksomme på de rundt seg og grubler. Sett dere ned å prat med barnet å forklar. Bruk ord tilrettelagt til barnets alder. Åpenhet, kunskap og ærlighet gir trygghet.   
• Informer barnehage, lærere, trenere osv om situasjonen. Jeg mener at åpenhet gir trygghet til barnet. Om de som forholder seg til et barn i krise er oppmerksom kan ting fanges opp. Jeg vet av egen erfaring at barn skåner foreldre for mye. De vil ikke være til byrde i en allerede tøff situasjon. Noen ganger kan det være lettere for en lærer/barnehageansatt å prate med barnet om hvordan det har det.    
• Om foreldrene må være mye borte på sykehus å barnet må bo hos andre, prøv å unngå flytting rundt. La barnet få ro et sted det er trygg.  
• Gi klar beskjed til barnet om at det er lov å gråte, være redd og å spørre om spørsmål. Sett av tid til å snakke om ting.
•  Når noe skjer, la barna få informasjon før dere sprer det til alle andre. Å la barna være en viktig del av kjernefamilien gir dem trygghet om at de ikke går glipp av noe. 
• Tør å snakke om ordet døden. Selv om sykdommen ikke er så alvorlig, kan barn tro og tenkte. 
• La barnet være hos den syke. La barnet få ta del i livet til den syke. Barn takler det utroligste bare de selv får være hos dem de er glad i. 
• La barnet få være barn. Men trygg det på at det vil få informasjon først om noe skjer. 
• Ta kontakt med kyndig hjelp!!!! Om barn lever i traumatiske og tøffe psykiske kriser er det å få kyndig hjelp til barnet og familien utrolig viktig. 
• Ha pauser fra alt det alvorlige. <3 

Dette er egene erfaringer å kun min mening. Det finnes ingen fasit på dette da barn er forskjellige. Men en liten veiledning om hva jeg følte fungerte å hva jeg ser på som viktig nå som voksen. 

Ærlighet gir trygghet. Om du gir ærlighet vil du få tillit tilbake. 

Crohnsglede <3 

Jeg skriver om å leve med kronisk sykdom å om livet rundt. Alt jeg skriver er tatt ut fra egene erfaringer og opplevelser. Det er fortid, nåtid og fremtid. Vi har alle vår historie som former oss som mennesker. Jeg deler mine erfaringer både som pårørende og som syk selv. Jeg ønsker å ta bort noen tabuer, få ut litt informasjon slik at andre rundt kronikere skal forstå mer. Åpenhet er veien mot likeverd. 

Lik siden min på Facebook HER. Jeg setter stor pris på mine lesere. På denne Facebook siden vil alle mine innlegg ligge samtidig som jeg deler intervjuer, gir ut gaver og gir informasjon om bloggen. Jeg er også å finne på Instagram, Twitter og snap. Søk opp crohnsglede og legg meg til. Jeg er dyslektiker så skrivefeil vil forekomme. 

Les også: 

http://m.crohnsglede.blogg.no/1461267227_kjre_sykepleierhjelpe.html

http://m.crohnsglede.blogg.no/1460834378_smerter.html

#blogger #blogg #sykdom #kroniker #barn #alvorligsyk #annsvar #skole #barnehage #foreldre #familie #åpenhet #ærlighet #sanhet #sykehus #fokus #død #hjelp #mamma #pappa #råd #kunnskap #facebook #twitter #snapchat #instagram #prat #innvolvere #dyslektiker #crohnsglede #figther #crohnsfigther #fuckcrohns 

Barn og alvorlig sykdom.

Jeg er veldig bevist hvordan mine barn har det når jeg er syk. Som foreldre flest vil vi jo at barna våre skal ha en trygg og god oppvekst. Når en, eller begge foreldre blir syke, å kanskje også alvorlig syke, blir det en slags unntakstilstand i hjemmet. Eller faktisk ikke bare rundt kjernefamilien, men alle som har en relasjon til barnet, lever plutselig med vissheten om at barnet har det tøft og vanskelig.

Det dere lesere kanskje ikke vet om meg, er at jeg har erfaring med barn og alvorlig sykdom. Jeg har en kompetanse jeg tror mange voksene som selv er syke. besteforeldre, lærere osv kan dra nytte av. Jeg har nemmelig selv vært barnet til en forelder som kjempet om livet,gang på gang.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Licensed from: Olivier Le Moal / yayimages.com

Bare det å skrive dette, gjør at tårene mine renner. For selv om jeg er voksen, å alt har gått bra til nå, sitter redselen som en klo rundt lungene mine.Det blir vanskelig å puste. Jeg ønsker å dele mine erfaringer i noen innlegg for at dere som har barn og selv er syke, eller barn til syke skal få et lite innblikk i hvordan jeg nå som voksen ser på den tiden. 

Jeg har ei lillesøster, mor og far. Frem til jeg var 8 år levde vi som alle andre. Jeg hadde verdens flinkeste pappa som fikset alt,var omsorgsfull og kjærlig. Jeg hadde en driftig mor som var tilstede, kjærlig, hjelpsom og ærlig. Det jeg husker best fra tiden før sykdom var selvfølgelig tryggheten, latteren og bekymringsfrihet. 

Licensed from: get4net / yayimages.com

SÅ SMELLER DET.

Jeg husker vagt at pappa hadde mye vondt i hodet, at han kastet opp å at legevakts legen kom hjem til oss. Han ga han sterke smertestillende så pappa sov og sov… Legen sa det var migrene. Vel, det er jo ikke farlig, bare vondt fikk vi vite. Alikevel så jeg min mors bekymrede blikk. Jeg så hun ikke spiste så mye som hun burde, jeg så hun gransket pappa uten at hun sa noe… Hun var bekymret. Jeg som barn kunne se det, selv om ingen ord ble sagt. 

Licensed from: phovoir / yayimages.com

Plutselig skjedde alt på en gang. Det var som om bomben gikk av. Bomben som skulle forandre alt. Min søster fikk diabetes I desember. I januar, når søsteren min var på sykehus, ble pappa så syk at legene kjempet en kamp mot klokken. I hu og hast ble han kjørt til Rikshospitalet og operert i hodet. Dette ble starten på mange års mareritt. Spesielt de to første årene var preget av angst for døden, sykehus, opptrening, oprasjoner, tårer, redsel og et intenst ønske om å bli sett og forstått. 

Min mamma gikk fra sykehus til sykehus å var der hun trengtes mest. Jeg var 8 år å livredd. Nå vil jeg berømme mine foreldre for mange ting i denne situasjonen, men det aller viktigste de gjorde med oss var ærlighet. De var ærlige med oss om sykdommen til pappa. Vi var de første som fikk informasjon når noe skjedde, å vi fikk lov til å snakke om det vi var mest redd for.

At pappa skulle dø. 

Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

Kampen mellom liv og død.

Pappa ble operert 8 ganger på 2 år. Dette var store og lange opprasjoner hvor det sto om livet gang på gang. Jeg er nå 31 år, å får fortsatt kvalme, blir svimmel og får angst i kroppen når jeg ser en sykebil med blålys, for hvor mange ganger jeg har sagt forvel til pappa med vissheten om at det kunne være siste gangen jeg så ham i livet, har jeg IKKE tall på. Men han ble hentet OFTE. Å være barn til en alvorlig syk forelder er utrolig tøft. Jeg ble ekstremt opptatt av å være snill, å hjelpe til å ble ekstremt veslevoksen. Også ble jeg taus… Jeg ønsket ikke å kreve noe fordi alle var jo så redde. Jeg ville ikke legge mer byrde til noen. 

Jeg ble vitne til  ting mange barn blir skånet for, jeg ble vitne til en kamp jeg selv så gjerne skulle tatt for pappa. Husker jeg sa det til han en gang han ble hentet med ambulanse. Vi fikk alltid tid til å si forvel. Det var viktig for oss, for om det var siste gang så hadde vi sagt hadet. Jeg lente meg ned til pappa å sa: jeg kunne ønske jeg kunne ta halvparten så du kunne slippe dette vonde… 

Så kysset jeg han på pannen, visket hadet og blunket bort tårene. Jeg ville være sterk, jeg kunne gråte når han ikke så meg. Med armene rundt lillesøster sto vi å så ambulansen kjøre ned grusbakken, så kom blålysene på.. Da kom tårene, hikstene sto vi å holdt rundt hverandre. 

Jeg og lillesøster hjemme med noen av vår familie som passet på.  Mamma og pappa i sykebilen på vei mot timer i uvisshet, redsel og smerte. kjernen var nå delt i to. 

Licensed from: StephanieFrey / yayimages.com

Den store sterke pappa’n min som hugget ved, bærte oss vekk fra huggorm, løpte med oss på skuldrene og for oss barna var den sterkeste vi viste om, var nå forandret til en ekstremt tynn og skjør mann. Han var så tynn husker jeg, at vi kunne telle alle beina i kroppen hans. Han hadde ikke hår fordi det ble barbert bort for å operere. Han var forandret til en urølig ukjent mann som lå i sykesengen å kjempet. Andre tenkte kanskje på han som svak, for meg var han verdens tøffeste tøffing. Han kjempet der andre hadde gitt opp. Jeg beundret han samtidig som jeg var livredd for at kreftene skulle ta slutt. 

Nå lurer kanskje du på hvorfor jeg skriver dette? Jeg har en bønn til dere som foreldre, besteforeldre, lærere, søsken osv til barn som må leve med syke og alvorlig syke foreldre. Det innlegget kommer til å fortsette. Jeg ønsket å gi dere et innblikk i noe som for meg som barn var drit tøft! Jeg ønsker å få alle rundt barn som opplever sykdom til å tenke på hvordan et barn faktisk tenker. Jeg har selv hatt stor nytte av mine erfaringer som syk og mamma. Derfor vil jeg dele det med dere. 

Licensed from: travnikovstudio / yayimages.com

Fortsettelse følger…. 

Om du vil lese litt mer om min far har jeg skrevet et innlegg om han før. Det kan du lese HER. I tillegg har jeg en side på Facebook hvor jeg legger ut alle mine blogginnlegg, konkurranser, informasjon, intervjuer osv.. Lik gjerne siden min. Jeg setter stor pris på leserne mine så er med meg i min kamp om å opplyse, gi kunnskap også bort tabuer rundt det å leve med kroniske sykdommer. Sammen kan vi gjøre store ting. HER finner du min Facebook side. Jeg er også på Instagram, snap og Twitter. Søk meg opp. Jeg er dyslektiker, skrivefeil vil forekomme.

Delinger blir satt utrolig pris på. Det er beste måte å spre kunnskap på, sosialemedier er de nye avisene. 

Innlegget er skrevet med tillatelse av min far.

crohnsglede <3 

#kroniker #pappa #dødsyk #barn #pårørende #kamp #maktløshet #ambulanse #oprasjoner #barndom #angst #voksen #livogdød #forvel #tilrettelegging #crohnsglede #crohns #familie #forandret #tårer #håp #hjelpsom #blogg #ærlighet #informasjon #nakent #tøft #mamma #søster #sykdom #sykehus #fortid #facebook #media #sosialemedier #aviser #twiter #snapchat #instagram #figther #Crohnsfigther #sykebil #ambulanse #dyslektiker

#SPONSET# 

Når man er kronisk syk kan små ting glede utrolig mye. Jeg har altid elsket å pynte meg, ta vare på huden osv. Også har jeg en formening om at hvis jeg steller meg, sminker meg osv føler jeg meg litt bedre. Men så er det et problem som kan dukke opp innimellom. Muligheten til å komme seg til et kjøpesenter.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

For formen min er som en kronikers flest sin. Ekstremt varierende. Jeg har mange tøffe dager. Dager hvor en trenger en liten påskjønnelse, dager hvor en ønsker å bli skjemt bort litt, men jeg kommer meg ikke ut av huset.  Derfor var gleden stor når jeg fikk Happybox i posten. 

For hva er vel mer gøy en å få en boks full av deilige overraskelser i posten? Min postkasse er nemmelig først og fremt full av legetimer, regninger og reklame. Nå vil jeg først og fremst si at jeg er ærlig når jeg skriver disse sponsede innleggene. Jeg tar IKKE imot ting jeg selv ikke kan stå innenfor. Det kan jeg absolutt med happybox. Ungene var nok like spente  som meg, når vi sammen åpnet en lekker boks i nydelig innpakning å med et rikt og godt innhold. 

Jeg ble så imponert over hvor mye de hadde klart å få oppi den boksen. Å her snakker vi ikke små prøver, nei, det er full size størrelser på alle produkter. Her var det virkelig mange godbiter. Denne pakken inneholdt en del stasj til negler noe som naturlig nok førte med seg spa kveld for meg og ungene. Negfiling, neglelakk og neglbåndsolje var en innertier! 

Happybox kommer hjem til deg en gang i kvartalet. Det inneholder 5-8 full size produkter til en minimum veiledende pris på 1500 kroner. Frakten er gratis og du betaler kun 498 for den. Med andre ord, en liten pris å betale for mye glede og gode produkter. Det er ingen bindingstid eller krav om vidre kjøp, så om dette høres spennende ut annbefaler jeg dere å prøve! 

Å blogge fører med seg sponsede innlegg. Men jeg er stolt av å ha et sammarbeid med happybox å annbefaler det 100%. Jeg skriver ærlig og kommer ALDRI til å reklamere om noe jeg ikke står innenfor. 

Prøv ut happybox da vel. Følg link HER å bestill du også. 

Crohnsglede <3 

Jeg blogger om livet som kroniker. Oppturer, nedturer og en ærlig skildring av livet. Jeg kjemper for mindre tabuer, mer åpenhet og bedre hverdag for oss syke. Lik gjerne min facebookside crohnsglede som du finner HER. Jeg setter stor pris på dere som følger meg i kampen min. Jeg er også å finne på instagram, twitter og snapchat. Søk opp crohnsglede og følg meg da vel. Del om du har lyst. 🙂 

#sponset #reklame #samarbeid #happybox #skjønnhet #hudpleie #spennende #posten #kroniker #produkter #ærlig #gøy #glede #crohnsglede #crohn #blogger 

Jeg har mye å henge fingrene i om dagen. Har alle 3 ungene hjemme denne uka. Isak begynner i bhg til mandag. En ny barnehage, noe som blir spennende for fler en Isak. Jeg har en klump i magen. Jeg var så trygg i den andre barnehagen, der følte jeg meg respektert og forstått. De så på meg som en helt vanelig mamma som hadde sine utfordringer. Men de fikk meg aldri til å ha dårlig samvittighet for å levere barn i bhg å gå hjem selv. Aldri ga de meg følesen av å være mindre verdt en de mødrene som jobbet. Jeg følte meg så trygg. Jeg kunne ha en dårlig dag uten å være redd for blikk eller følesen av å bli pratet om. Joda, tjangsen for at noen kanskje har snakket om meg, er jo der men jeg har i allefall aldri følt det slik.

Nå skal vi på nytt stille opp med en spent og litt redd gutt. Jeg må igjen utlevere meg selv til mennesker jeg ikke kjenner. Noen trekker kanskje på smilebåndet nå, for jeg utleverer meg selv hver eneste dag her på bloggen. Men her kan folk virkelig bli kjent med meg føler jeg. Om man tar seg tid til å lese litt på bloggen vil man bli godt kjent med Ida. Når vi kommer i bhg har jeg kort tid på å gi dem et bilde av meg. For jeg er ufør. Jeg vet at selv om vi har kommet lenger en for noen år siden, så er alikevel det å være ufør for noen veldig negativt. I tillegg har mange aldri hørt om morbus crohns noe som gjør det enda vanskeligere å forstå. 

Nå handler jo ikke barnehagen om meg. Det handler om sønnen min. Men jeg skulle så ønske jeg slapp å svare: jeg er ufør når spørsmålet om min arbeidsplass kommer. For selv om jeg har godtatt at jeg er ufør så er det utrolig sårt for meg. Jeg skulle jo jobbe! Jeg skulle sende barn i barnehage, kysse dem å dra ditt noen trengte meg. Dra ditt min ekspertise var trengt. Istede tusler jeg hjem. Nå har jeg jo Ludvig hjemme et år til, så har han å henge fingrene i. Men det kreves ikke noe av meg. Ingen forventer noe annet en at jeg skal være en god mor og ei grei jente som gjør så godt hun kan. 

Hva personen tenker om meg i det jeg sier jeg er ufør, spiller egentlig liten rolle. For det går heller på den følelsen jeg får i det ordene forlater min munn. Jeg kjenner det stikket i magen. Det store ønske om å klare å få en mening. Få noe jeg er god på, at noen forventer noe av meg å at jeg trengs av noen. Figtheren i meg våkner. 

Det å skulle møte nye mennesker kunne gjort at jeg psyket meg helt ned. At jeg så på meg selv som ubrukelig. At det å måtte si jeg var ufør gjorde meg til et mindre verdt menneske. Mest sannsynlig ikke i de menneskene jeg møter sine øyne, men i mine egene. For slik var jeg før. Jeg lot meg selv kaste dritt på meg selv. Jeg dro meg selv ned i søla.

istede blir slike møter for meg litt godtevondt. For i det den følesen kommer i kroppen om at jeg må si at jeg ikke trengs av noen, at det ikke forventes noe av meg, å at ingen venter på meg,  så tennes det noe i meg. Jeg får et stort ønske om å fortsette å prøve å nå mitt mål. Et mål om å kunne jobbe med dette jeg elsker. Både i forhold til skriving, herregud jeg kunne skrevet bok på bok tror jeg. Men også det å gi ekte og god informasjon til syke og deres pårørende.

Jeg drømmer om å støtte syke i dems kamp om å få forståelse og tilrettelegging. Se på elever som blir syke. Lærere forstår ikke,  å tror de sluntrer unna. Hva med sjefer på jobb? Om de hadde fått god forklaring, få stilt spørsmål og hjelp til hvordan det kan tilrettelegges vil kanskje noen kunne jobbe? Hva med foreldre, søsken, besteforeldre, venner og kjærester? Mange har skrevet til meg å sagt de skulle ønske de kunne lånt meg å få familien til å forstå. 

For om noen kunne gitt den informasjonen, tålt spørsmål å gitt veiledning,  kanskje kunne noen fått litt lettere hverdag? Det ukjente er skummelt. Jeg har tro på at informasjon og ærlighet åpner muligheter. 

Så selv om det for meg er skummelt å si jeg er ufør til fremmede så er jeg enda mer bestemt på at jeg SKAL gjøre mitt for å klare å nå mitt mål. Ja, mine drømmer er hårete, virkelig. Men jeg er et bevis på at alt er mulig. Jeg drømmer om å gi andre en bedre hverdag som syk. Jeg har bestemt meg for at jeg ALDRI skal dra meg selv ned i søla, eller tråkke på meg selv igjen. Jeg skal se på de utfordringene jeg møter som noe jeg kan lære av. 

Så jeg bretter opp armene mine å tropper opp i bhg til mandag med smil om munnen. Ja, jeg er ufør. Jeg er syk, men jeg har en drøm om å kunne jobbe etter min form og min helse. Og det umulige har blitt mulig før. 

Jeg er klar. 

crohnsglede <3 

jeg skriver blogg om mitt liv som kroniker og min drøm om å bedre livskvaliteten vår. Jeg skriver om tabubelagte tema, om sårhet, ærlighet, nedturer, oppturer, håp, livsglede og om å kjempe for det man tror på. Jeg har en egen side på Facebook som heter crohnsglede. Lik gjerne siden min HER. Der legges alle blogginnlegg ut og annet sprell. I tillegg er jeg på Snapchat, Instagram og Twitter. Søk om crohnsglede å legg meg til. Jeg har dysleksi noe som fører med seg skrivefeil. Jeg setter stor pris på at dere deler mine innlegg. Det gir andre mulighet til å få informasjon, forståelse og noen som forstår. Bli med på veien mot mindre tabuer å mer åpenhet. 

#barnehagestart #møter #dømmende #redsel #ufør #uverdig #respektert #forstått #baksnakking #crohnsglede #kroniker #fuckcrohns #crohnsfigther #figther #jobb #drøm #selvstendig #håp #mål #hjelpe #tilrettelegge #skummelt #arbeidsplass #ubrukelig #barnehage #helse #informere #tabuer #ærlig