Jeg stikker en liten tur innom for å ønske dere en fantastisk dag. I år deltar jeg i livets fest med barna og mannen min. Det er ingen selvfølge så her feires det i dobbel forstand.
Rundt om i Norges land sitter det noen som ikke får deltatt eller tør å delta. Mine tanker går til dere. Jeg vet hvor kjipt det er å se alle rundt deg lever livet mens du selv ikke kan. Jeg heiser flagget høyt for dere som kjemper i dag. Dere som av ulike årsaker kjemper for å ta tilbake livets gleder.
Så til dere friske, husk å ta litt ekstra vare på de som ikke har det lett i dag. Kanskje spør noen ensomme om de vil bli med ut? Noen ganger er det ikke mer som skal til. Å om du har noen syke rundt deg så ta hensyn, selv noen få timer kan bli mye for noen som er syke. Men de timene kan bety så mye. Så bli med å tilrettelegg å la flest mulig få oppleve livet.
Jeg sitter nå å ser utover en rotete stue å smiler. Jeg klarte det! I år klarte jeg det jeg aldri har gjort før. Jeg har klart å bry meg null om hus og alt rundt. Jeg koser meg med ungene mine. I år skal jeg gråte av glede istede for utslitenhet.
Jeg roper høyt HURRA for alle oss kronikere som trosser vondter og utfordringer. Som står opp og tar på oss fest tøy og smiler omkapp med solen. For vi er noen sterke mennesker. Vi lever livet på tross av utfordringer som kunne knekt de fleste. Jeg heiser flagget høyt i luften for dere som er for syke til å delta, dere som i dag gråter i avmakt og fortvilelse. Jeg tenker på dere, jeg vet hvor mye dere kjemper. Vi som i dag har klart å komme oss ut flagger for våre medsøstre og brødre som måtte bli hjemme. Vi vet hvor mye det koster dere, vi vet dere kjemper. Neste år står du med flagget med den stoltheten jeg har i dag. Jeg har troen på deg, jeg har troen på livsglede.
Hipp hipp hurra, hurra HURRA!!!!
Crohnsglede <3
følg meg gjerne på Facebook, Instagram og Twitter. Å delinger er lov. 🙂 Det gjør at det når ut til flest mulig mennesker. Mennesker som trenger å høre de ikke er alene. <3
Jeg vil i dag skrive om noe jeg har skammet meg over, samtidig som jeg vet det er viktig å være ærlig om det. Jeg har skrevet før om at jeg har blitt en mester i å skjule uhell. Men noen ganger går det galt. Fryktelig galt.
Et av de uhellene jeg har hatt var på et kjøpesenter i 2003. Jeg hadde lagt på meg mye på grunn av kortison. I løpet av kort tid fylte kroppen min seg med vann. Fra å være veldig tynn ble jeg seende ut som ei tykk jente med månefjes og hodet mitt var fullt av vabblende utslett. Min selvtillit var lik null, jeg så på meg selv som et ekkelt udyr. Formen var veldig dårlig men jeg trodde virkelig jeg var forberedt nok til å dra ut i offentligheten. Jeg skulle ut å late som jeg var normal sammen med ei venninne. Kriseveska med skift var pakket med. Vi hadde det utrolig koselig, etter shopping tok vi en tur på kafe for en matbit. Vi spiste og koste oss å jeg tror faktisk jeg kjente på en liten lykkefølese. En følese jeg trengte etter mange måneder med mye sykdom. Så skjer det, mageknipet fra helvete! Nå viste jeg at tiden var knapp. Jeg ble desperat å sa jeg måtte tisse, å begynnte å løpe i retning doene. Svetten rant å smerten var utholdelig. Jeg knep igjen alt jeg kunne men følesen av å eksplodere var farlig nær. Jeg kjempet meg mot målet som en hund med los.
Jeg rakk ikke frem. Midt i kjøpesenteret sto ei jente på 18,5 år med hvit bukse å bæsjet på seg. Jeg fortsatte å løpe mot doen mens jeg hørte flere kommenterte meg. Jeg låste døren bak meg å kolapset på gulvet. Jeg gråt fortvilet der jeg satt i min egen avføring. Jeg kan fortsatt kjenne den følesen jeg hadde der jeg satt den dag i dag 13 år etter. Følelsen av skam, fortvilelse og bunnløs sorg. Jeg hadde heldigvis gripet tak i veska mi i det jeg løp så etter å ha grått en stund begynte jeg på jobben med å fjerne alle spor av noe jeg ikke ville vedkjenne meg med. Jeg kledde av meg mens jeg tårene rant, jeg var helt skjelven og kvalm. Kvalm av meg selv, jeg så på meg selv som ekkel, stygg og uverdig. Jeg kastet klærne mine i søppla, brukte tørkepapir for å vaske meg å skiftet til rent tøy. Jeg var så ydmyket, jeg følte et ekstemt hat mot sykdommen. Jeg hadde 10 minutter før uhellet sittet med følesen av lykke, følesen av å endelig være normal etter måneder i et helvete. Nå var følesen forandret til sorg, misslykkhet og sinne. Jeg husker jeg sa til venninen min at jeg ville hjem. Aldri fortalte jeg hva som skjedde, jeg kunne jo ikke det, hvem ville vært venn med noen som bæsjet på seg?
Jeg mistet min selvrespekt og ble mindre sosial etter dette. Nå som voksen forstår jeg jo virkelig hvorfor. Det å ikke ha kontroll på avføring er så ekstremt tabu. Men det sitter så utrolig mange mennesker som føler seg alene om dette. Ikke nødvendigvis pga mage og tarmsykdommer men årsaken til lekasjer kan være mange. Fødselskader, ødelagt muskel etter opprasjoner osv… Til felles har vi en ting. Vi føler en stor skam. En skam og følese av mindreverdt. Jeg vet at jeg hadde begrenset skadeomfanget om jeg hadde brukt beskyttelse den gangen. Jeg skulle så ønske at jeg hadde fått bedre og riktig informasjon fra starten av.
Jeg blir fortsatt kvalm av å tenke tilbake på disse uhellene. Jeg har tidligere fortalt om et uhell på bussen som du kan lese om HER. Jeg har heldigvis ikke hatt uhell som dette på lang tid. Jeg er forbredt på en helt annen måte nå en jeg var den gangen, ikke minst psykisk. Jeg tørr i dag å gi et innblikk i mitt liv slik at andre kan lære av mine feil. Jeg sluttet å leve i 8 år i redsel for uhell og av skam for å være anderledes. Livene til de rundt meg fortsatte uten meg. Mitt liv satt seg fast i en redsel for at livets gleder skulle bli ødelagt av skam, ydmykelse og tabuer. Jeg valgte å avstå fra livet, jeg var feig…
Når en har blitt alvorlig syk, skadet eller av andre årsaker må leve med slike plager burde det vært kurs og oppfølging. Det burde vært fokus på mestring og det å tørre å leve livet igjen. For med hjelpemiddler i tøffe tider er det ingen begrensninger. Man skal ikke måtte hoppe av livet selv om man er blitt syk, fått alvorlige skader eller lignende. Jeg sørger over alle årene jeg mistet, men når jeg bestemte meg for å leve igjen så fant jeg også en glede i å hjelpe andre. For om mine historier kan gi kunnskap så har jeg oppnådd mye. Jeg skammer meg ikke over min fortid lenger, jeg er utrolig stolt.
Fuckcrohns velkommen crohnsglede <3
jeg forteller mine historier for å vise andre at det er helt greit å være åpen. Man er verken udyr eller ekkel selv om man har utfordringer i livet. Jeg vet det sitter mange som sliter med å se håp og muligheter. Jeg har klart meg utrolig bra. Jeg ønsker å være det håpet for noen jeg selv ikke hadde. Nå er det på tide å få bort tabuer og skam. Jeg er klar for å ta kampen, kampen om likeverd og livsglede.
Følg meg på Facebook, Instagram og Twitter, Crohnsglede heter jeg der. Og dere, jeg setter stor pris på delinger. <3
i dag vil jeg bare fortelle om en hendelse jeg har ristet mye på hodet av. En hendelse som tok plass på en legevakt i Arendal for 8 år siden.
Det var sommerferie og jeg og Robert var på ferie der. På ferien ble jeg dårlig å trengte å begynne på en kortisonkur. Eneste utvei var legevakt. Legevakt som virkelig ikke er noe jeg er glad i, som kronikere flest misliker jeg det sterkt. Men jeg møtte opp å forklarte damen i skranken hva jeg var der for. Jeg var eneste ventene på venterommet så jeg tenkte at dette kom til å gå fort. Som ei med god erfaring med legevakt burde jeg vist bedre. I over 1 time ventet jeg på å bli ropt opp. Mulig det skjedde mye bak døren vi ikke så men vi så alldri noen flere en oss på sykehuset.
Endelig ble jeg ropt inn å kommer til en lege i 50 årene. En stor kar med langt skjegg å en god mage. Han så ut som en lege som nøt livet rett og slett. Jeg forklarte at jeg hadde Crohns og at jeg trengte en prednisolon kur. Legen satt å hørte på meg å etter litt spurte han litt ut om sykdommen. Jeg svate som sant var at jeg hadde crohns i store deler av fordøyelsesystemet. Plutselig reiser legen seg opp å sier: Du snakker ikke sant!!!!!
Jeg ble helt satt ut, kjente blodet forsvant fra hodet mitt. Jeg spurte hva han mente og med sint stemme fortalte han meg at å sitte å høre på løgnene mine gadd han ikke! Det var ikke mulig å ha Crohns noe annet sted en i tykktarm. At jeg satt her å påsto at jeg hadde Crohns flere steder var uhørt. i det jeg forsto hva han sa tente jeg på alle plugger. For å bli beskylt for å lyve for noe jeg hadde masse kompetanse på fant jeg meg ikke i. Jeg spurte hvordan han kunne sitte der å påstå at Crohns bare var i tykktarmen? mener jeg spurte om han hadde fått legelisensen sin i posten, for han tok feil. En feil en lege ikke burde gjøre.
Legen så på meg å sa: jeg skal slå opp i boken min jeg å bevise det for deg! Jeg svarte han at det kunne han godt gjøre, men at han vil finne ut at Ulserøs kolitt kun kan sette seg i tykktarm/endetarm mens crohns kan i prinnsippet komme fra rumpehull til lepper. Jeg ble sittende å se på denne Eldre mannen med rutete skjorte, grønn shorts og hvite tennissokker i sandalene sine. Med bestemte finge letet han opp i boken sin. Tromferende sa han:se der ja, der står det om Crohns. Han begynte å lese høyt men gikk over til å lese inni seg. Plutselig skjedde det en forandring med legen forran meg. Han gikk fra å være en bastant, myndig å sint mann til en som krøp seg sammen i legestolen…
Jeg satt uten å si et ord. Jeg ville høre han si det selv. Jeg ventet på at legen som for 5 minutter siden hadde kalt meg en løgner skulle åpne munnen sin å si noe til meg. Legen kremtet å la boken fra seg på skrivebordet. han strøk seg over skjegget å tok av seg brillene sine. Så sa han: eeeeh, altså jeg må nok innrømme at jeg har alt for liten kunnskap om Crohns. Jeg burde aldri kalt deg en løgner for du er ikke det. Du har faktisk fått meg til å tenke over noe viktig i dag sa han. Jeg er ingen verdensmester, å jeg beklager. Jeg satt med blandede føleser. Jeg var glad for unnskyldningen men samtidig er det IKKE greit å bli kalt en løgner.
Jeg fikk prednisolon av legen som ble utrolig hyggelig etter han så jeg hadde rett.. Desverre er ikke dette en unik opplevelse. Ofte får man høre om legevaktsleger med dårlig kompetanse om mange kroniske sykdommer, som gjør alvorlige feil og misstror pasienter som er der for å få hjelp.
Jeg vil fortsette og gi dere innblikk i min hverdag som syk og ting jeg har opplevd på godt og vondt. 🙂
Crohnsglede <3
Lik meg på facebook, instagram og twitter. Og delinger er absolutt lov. 🙂
Nå er det snart 17.mai, jeg sitter å skriver mens tårene mine bare renner. I år er det et spesielt år. Elida skal gå i tog med skolen for første gang. Min fineste jente skal gå i 17.maitog å vi skal stå å se på. Jeg har tidligere skrevet om situasjoner som kan være krevende for meg for å klare å gjennomføre. 17.mai er en av de, jeg har så stort ønske om å være en normal mamma. I mange år har jeg vært GAL! jeg har stryket skjorter, pusset sølv, vasket ned huset, stått med hodet i blomsterbedd og hentet bjørkekvister for å pynte bilen til fest.
For det er jo det en vanelig mamma gjør? De står opp kl 05.00, steller seg selv før de vekker resten av huset til den lekreste 17.mai frokosten som nytes inntil lystig prat og glede. Man skal ha alt perfekt og flott. Fra jeg ble mamma så har 17.mai vært utrolig stort og viktig for meg. Jeg la sjela mi i å skulle være den perfekte mamma`n som hadde alt på stell, som så fantastisk ut å klarte alt. År etter år har jeg grått av utmattelse allerede 16.mai. Jeg har stått å stryket skjorter mens tårer og snørr har rent. Å allerede før selve dagen følte jeg at jeg var misslykket. Jeg tapte kampen om den perfekte 17.mai før den hadde startet.
Jeg har i mange år mistet gleden av feiringen fordi jeg har vært så opptatt av alt dette rundt. Av alt jeg mener det forventes av meg til 17.mai. Jeg er ikke frisk å jeg er ingen vanelig mamma. Jeg har funnet ut at barna mine er viktigere en å ha et perfekt hus, en pyntet bil og nydelige blomsterbed. Jeg ber ikke inn til fest eller drar fra sted til sted for å gjøre alle fornøyde. I år velger jeg å ta vare på meg selv, slik at jeg å familien får en så bra dag som mulig. Ungene fortjener en mamma som smiler, ler og er tilstede. Robert fortjener at jeg setter meg og min helse forran min sanvittighet. Jeg skal legge meg tidlig i morgen å sove så lenge jeg kan for å være mest mulig uthvilt. Jeg skal ta smertestillende og gjøre alt jeg kan for å nyte dagen med barna mine. Frokost skal spises men noe fansy blir det ikke. Det jeg vet er at dagen skal legges opp for at VI skal ha en fantastisk dag sammen. At JEG skal nyte 17,mai uten å være utslitt.
Jeg gleder meg til å feire 17,mai. Jeg skal smile, vinke og rope hurra. Sykdommen har fratatt meg så mye. Jeg har bestemt meg for å gjøre livet mitt best mulig for meg. I baggen ligger det skift og alt jeg trenger til å takle selv de værste ting. Ikke en gang et uhell skal sette meg ut av spill. Jeg er klar for å feire 17.mai. Tårer vil det bli men denne gangen av GLEDE ikke av sorg, smerte og utslitthet.
Så til dere som føler det forventes for mye, at dere er utslitte allerede før dagen er her. Senk kravene, ingen bryr seg om det er bjørkekviser og flagg som pynter bilen annet en du. Ingen bryr seg om du har rukket å klippe plenen eller plantet nye blomster. La ikke 17.mai bli mer en du makter. La det bli en dag du gleder deg til og ser frem til. Ikke mål deg med hva alle andre klarer, Ta annsvar for deg og ditt.
Med ønske om en fantastisk 17.mai fra crohnsglede. <3
Dagen i går var egentlig ok. Bortsett fra ledd funket resten av kroppen greit. Men så kom natta og jeg sprang i skytteltrafikk mellom rommene til ungene. I tillegg våknet jeg med kjempevondt i knær, albuer, håndledd og fingre i natt. Jeg var oppe med Elida på do å hadde så vondt at jeg hadde mest lyst til å begynne å gråte. Men uansett hvor vondt jeg har, er det noe som skjer når ungene roper. Jeg tar “masken” på. Masken som hindrer omverden i å se hvordan jeg har det. Årsaken er like mye for å beskytte meg selv som for å beskytte de rundt meg. Alle kronikere som har mye smerter kan nok kjenne seg igjen i den “masken”. Når hun var ferdig på do fulgte jeg henne tilbake til rommet. Elida spurte om jeg kunne pakke dynen godt rundt henne? Jeg pustet dypt og kjente klumpen i halsen.
Du vet hvordan det kjennes ut om du har vært ute i iskaldtvær? slik at fingrene blir stive og treige? legg på tannværk i alle ledd, slik kan jeg forklare hvordan jeg har det. Jeg så på Elida og sa: Men blir ikke det veldig varmt? Jeg håpet et lite sekund å slippe unna den vante innpakkingen,som vi har gjort siden hun var ei lita jente. Elida svarer: nei mamma, det gjør at jeg får sove. Da er det ikke skummelt liksom. Jeg så på Elida som lå i sengen å så på meg. Kl var 03.15 å jeg ser på den vakreste jenta jeg vet om . Med de nydligste brune øynene ser hun på meg sittene med beina trukket opp under seg. Så stor men alikevel liten nok til å trenge mamma`s hender.
Klart jeg kan pakke deg inn, svarer jeg mens jeg smiler mot henne. Jeg går bort og puster dypt. Lukker og kniper øynene sammen mens jeg sier inni meg: kom igjen ida, du klarer dette. Jeg biter tennene hardt sammen og pakker Elida inn slik vi har gjort hver kveld siden hun var baby. Fingrene mine værker intenst ved hver eneste bevegelse. Jeg kysset Elida på pannen å sier god natt. Jeg burde godt direkte inn i sengen å lagt meg, men var desperat etter litt lindring. Spesielt i fingerleddene som værket intenst nå. Jeg gikk inn på badet og skrudde på varmt vann. Puttet hendene mine ned i vasken å lot det varme vannet renne over de vonde leddene. Mens jeg står slik ser jeg på meg selv i speilet. Jeg prøvde å smile men tårene fylte øynene mine.
Tårene blandet seg med vannet som varmet opp leddenene mine. Jeg ble stående slik å gråte stille. Noen ganger må man gi seg lov til å gråte, man må få lov til å være dritt lei. For meg er det å gråte, være lei meg, sint og litt oppgitt viktig. For uansett hvor possitiv man er så er det viktig å ta seg tid til å kjenne på de følesene av håpløshet også. For noen dager blir det for kjipt, det blir for tøft og for vondt. Etter en stund tørket jeg tårer, slo av vannet å kjente at varmen hadde gjordt godt. Jeg krøp tilbake i sengen å sovnet… Jeg fortsatte å våkne innimellom fordi knærne, albuene og håndleddene verket men jeg byttet stilling og sovnet igjen.
I dag våknet jeg med en følese av nytt mot. Jeg pleier alltid å føle meg litt renset på en måte etter en slik “sprekk” eller kanskje er det ingen sprekk men en nødvendighhet for å oppretholde et godt liv. Jeg lever med store smerter hver dag. Selv hvor possitiv jeg ønsker å være så er det å gråte og annerkjenne selv de vonde følesene er viktig. Å gråte gjør deg ikke svak om du klarer å løfte hodet etterpå, eller om gråten gjør noe possitivt for deg. Jeg har sakt det før, mange tror de er svake om man gråter. Jeg mener at kun de aller sterkeste menneskene tørr å vise sin “svakehet”. Du kan ikke si du er STERK om du ikke tillater deg å være svak.
Nå skal søndagen nytes. Selv om smertene jager i kroppen skal jeg nyte den med mine barn og mann. Å gråte ga meg en renselse jeg trengte å jeg er klar for å kjempe videre om en så bra hverdag jeg kan ha.
Blogges i kveld. <3 Crohnsglede <3
følg meg gjerne på facebook, instagram og twitter. Og delinger gjør meg glad.:) vi er mange kronikere i norges land som trenger hverandre.
Jeg har i dag vært i lokalavisa. Lille Ida har idag blitt lest av larviksfolket inntil lørdagskaffen. Jeg er veldig fornøyd med intervjuet. Jeg følte det fikk frem at med riktig fokus kan man ha et bra liv, selv med alvorlig sykdom. Jeg sitter i dag med en klump i magen. Både av stolthet å av vonde minner som har gjort meg til meg. Jeg startet Crohnsglede med et ønske om å være den jeg ikke hadde når jeg var 17 år. Jeg hadde et stort behov for å ha et sted jeg kunne få en riktig og ærlig informasjon, samtidig som at noen kunne si at det kom til å gå bra bare man kjemper.
Jeg hadde ingen som fortalte meg om bleier, hjelpemiddler, smerter, om hva vi har krav på, smerteanfall, leddsmerter, psyke, bivirkninger osv…. Jeg følte meg utrolig ensom. Jeg gråt så mange tårer over det jeg ikke lenger hadde. Jeg drømte om at noen skulle komme inn til meg å si: Dette klarer du!!! Jeg skal holde deg i hånden, å sammen skal vi gå mot livet igjen. Jeg satt som en 17 år gammel jente med ekstreme smerter som jeg ikke taklet, med en redsel for uhell og en følese av ekstremt mindreverd som spiste opp livsglede og kamplyst. Jeg måtte takle nederlag på nederlag, å eneste jeg ønsket meg var at noen skulle forstå. At noen skulle si at du må kjempe, kjempe for å bli venn med livet igjen. Du vil klare deg bra, om du lærer deg å leve på nytt.
Jeg er en av 200 mest leste blogger i Norge. det er over 500.000 bloggere i Norges land å jeg ligger plassert på topplistene. Jeg er så ubeskrivelig stolt og rørt. Å det viser at det ER et stort behov for bloggen der ute. Det er et behov for en blogg som gir et ærlig bilde av en tøff sykdom samtidig som den gir et håp. Et håp om et fantastisk liv. Jeg er klar for å jobbe for oss kroniske syke som trenger en stemme. Jeg har mange drømmer og mange kamper å kjempe. Jeg vil vise at det er fult mulig å gå fra det mørkeste mørket til å få et fantastisk liv. Alt er mulig om du ønsker det nok.
Jeg føler jeg allerede har oppnådd mye. Men jeg har bare så vidt begynt å røre rundt i grøter. Jeg håper virkelig min kamp kan gi resultater over sikt. Jeg har en drøm om å jobbe 100% prosent med bloggen og kampen for kronikere. Så tusen takk, takk for alt dere leser og det dere deler. Jeg er så ydmyk. Jeg er klar for å prate vår sak å håper mange muligheter byr seg. Jeg kommer til å fortsette å dele av hele meg. Jeg skal gi friske et innblikk i livet til en kronisk syk. Jeg skal gi de syke en mulighet til å se de ikke er alene. at dem er verdt å kjempe for.
Jeg er verdt å kjempe for. Bli med på kampen om likeverd og livsglede for alle. delinger gjør meg veldig glad. 🙂
Jeg er medlem i mange forumer på facebook. Både for mødre, kronisk syke osv… Dette er forum med utrolig tøffe og flotte mennesker i alle aldre å fra alle samfunslag. En ting som ofte blir nevnt er savnet etter vennskap. Savet etter noen å dele gleder og sorger med. Savnet etter et annet menneske man kan ringe bare fordi man kan, som man kan snakke med i timesvis uten å gå lei. Savnet etter vennskap er tungt og vondt.
Jeg har vært der selv, så til de grader. I mange år savnet jeg så ei skikkelig venninne, at jeg sørget over et menneske jeg ikke viste hvem var. Jeg har hatt mange venner i årenes løp, alle har sin plass i hjertet mitt. Noen av vennskapene tok slutt av helt naturlige årsaker, mens andre var det ulikheter, min sykdom osv som var årsaken til at vi gled i fra hverandre.
Jeg hadde mange år etter at jeg fikk crohns store problemer med å akseptere livet mitt med sykdommen. Jeg stolte etterhvert ikke på at noen hadde gode hensikter med nye bekjentskap. For hvem vil vel være venn med ei som verken jobber, kan bli med på alt eller kan gi like mye tilbake som hun ønsker i dårlige perioder. Så jeg satt opp en mur, jeg turte ikke slippe noen inn. Jeg kunne nok virke kald og avvisende. Men det de ikke viste var at årsaken var like vond som den vat tøff. Jeg var livredd for å slippe noen inn i hjertet mitt i redsel for å miste nok en ting. Jeg hadde hatt så mye nederlag. Livet var egentlig bare nederlag på nederlag i en periode på 8 år. Ingenting mestret jeg.
Savnet etter vennskap var så stort at jeg satt i stuen som gravid med Isak å sa til Robert: Jeg savner så ei venninne. Jeg savner noen å ringe bare for å prate, jeg savner noen å le med, gå på kafe med osv… Robert sa noe til meg da som gjorde vondt, fordi jeg viste det var sant. Han sa: Ida, vennskap kommer ikke å ringer på døra de. Jeg skjønner det er vanskelig men for å få venner må du jo først møte dem. Jeg tror jeg reagerte med sinne, Å hvorfor gjorde jeg det? fordi det var sant. Sannheten var at JEG måtte ta tak i dette selv.
Jeg meldte meg inn i en gruppe for gravide som skulle ha baby mai 2012. Jeg bestemte meg for å pushe meg og gi ALT. Jeg skulle vise de hvem jeg var fra dag 1. Ikke viste jeg den gangen at det skulle være et av mine beste valg i livet. For i den gruppen traff jeg mange utrolig flotte damer. Damer jeg den dag i dag har masse kontakt med. Fler av dem vil jeg si har blitt mine næreste venner, det på tross av hvor vi bor i norges land. Når jeg ble gravid med Ludvig gjorde jeg det samme. Meldte meg inn i gruppe for gravide med termin juli 2015.
Flere av disse damene har jeg møtt mange ganger. Jeg sitter nå med venner på tvers av landet. Venner jeg er stolt av og som jeg er utrolig glad i. Jeg vet det sitter MANGE ensome både syke og friske i mange hjem. Ensomheten er vond å kjenne på. Jeg vil gi dere det rådet jeg fikk. Ta å gjør en innsats for å treffe nye bekjentskaper. Facebook grupper er faktisk et flott sted å begynne.
Om du sitter å savner noen i livet ditt, så gi det en tjangs i alle fall. Jeg vet hvor vondt det er å savne noen. Å derfor setter jeg så pris på alle de flotte menneskene jeg har i livet mitt nå. Mennesker som gir meg masse glede og latter. Som ser meg som Ida og respekterer meg 100%. Om man ønsker en forandring i livet må man jobbe for det. Jeg vet det er tøft å pushe seg ut fra konfortsonen men det er verdt det. Det er mennesker som venter på å møte deg der ute.
Tørr å ta annsvar for din egen lykke, Du vil aldri angre.
Crohnsglede <3
denne setter jeg stor pris på om blir delt. Fordi ensomhet har en stor plass i manges liv. Gi dem håp om en forandring. Og lik meg på Facebook, Instagram og Twitter. 🙂
Jeg har som mange andre til tider luft i magen. Å i går skjedde det noe jeg både er flau over samtidig som jeg må berømme meg selv for min reaksjonsevne. For jeg er en av dem som ALDRI finner de riktige ordene i overraskende situasjoner, før lenge etterpå. Faktisk ble jeg så overrasket over meg selv at jeg nesten trodde på min egen løgn.
Alltså dagen i går hadde magen vært temelig på tur. Jeg var full av luft. Og stortsett er jo det null problem fordi vi er hjemme eller ute. Men i går sto jeg på rema 1000 med Ludvig i handlevognen. Jeg sto i grønnsakshyllen når det utenkelige skjer. Midt i ettermiddags rushen av middags sultene mennesker kom det en smyger. Først ble jeg utrolig overasket og flau. For jeg pleier ALDRI og slippe en fjert i offentligheten slik. I noen sekunder håpet jeg på at lydløsheten hadde reddet meg, helt frem til lukten av noe som ingen kunne ta feil av fylte nesa mi. Jeg kjente jeg ble heit i toppen. Akkurat da jeg sto klar for å hoppe ned i det sorte hullet, ser jeg på Ludvig.
Litt høyt sier jeg: Nei men kjære deg lille venn, den der var stram. Tenk å slippe fiser sånn mitt i butikken da gitt. Ludvig på 10 mnd smiler og ler i mot meg å jeg kjenner hjertepumpa mi begynner å roe seg. Noen damer som sto rett ved smilte og lo litt.
Når jeg hadde betalt og var på vei ut i bilen kom den dårlige sanvittigheten. Herlighet, for en mor! skylle på sønnen sin for å slippe unna en smyger! Nei fy skam for en dårlig mor. Men så kommer jeg på hvor fint jeg reddet meg inn. Å joda, det var lite pent å alt det der. Men alle hadde tatt en spansk en i lignende situasjon.
Dette funker bare om du har med deg et barn som ikke kan prate eller en hund. Om du prøver samme triks med en 3 åring kan resulatet bli laaaaaangt mer pinelig en det hadde vært å stå der å ta skylda selv.
For si som Robert alltid sier: man kan ikke holde på noe man ikke har i handa.
Ha en fantastisk dag. <3
følg meg på Facebook, Instagram og Twitter. Søk opp crohnsglede. Og delinger er mer en lov. 🙂 det setter jeg stor pris på. 🙂
I dag skal jeg nok en gang fortelle om noe som er kjipt med Crohns. Nemmelig analfisurer. (Analfisurer er store sprekker og sår i og ved analåpningen.) Jeg sliter VELDIG med det. Har skrevet litt om det på bloggen før også. Skrevet om hvordan jeg er avhengig av cylocain som er bedøvende gel for å lindre smerer.
Jeg skriver om alle sider ved å leve med Crohns slik at friske skal forstå alt dere ikke ser. Men ikke minst for at andre med samme problemer skal se at de ikke er alene. For man kan føle og tro det. Ingen prater om slike problemer å da fører det med seg mye spørsmål å følelse av å være alene med problematikken. Derfor skriver jeg om ALT. I dag skriver jeg om analfisurer. Jeg har store spreker og sår ved analåpningen. Det fører jo noen utfordringer med seg. Altså det å gå på do er jo i og for seg noe ei med Crohns er GOD på, men når en har fisurer gruer du deg. For fy faaaasan å det svir. Brenner er heller riktig ord, og selv en liten fis fører til MASSE blod.
Også klør det. Du vet den reklamen om analkløe? Altså så desperat kan man faktisk bli at man føler behov for å gni rumpa opp i mot et tre. Igjen er den cylocain gel`n min reddende. Også innrømmer jeg glatt at isbiter i kaldt vann i en pose lindrer godt. Legger meg med posen imellom skinkene rett og slett.
Det å tørke seg etter dobesøk med fisurer er VONDT!!! Så jeg klapper med papir først og dusjer med lunkent vann etterpå. Luft tørke å smøre med god krem.
Til tider er det så ille at jeg nesten ikke orker å sitte. Spesielt en god stund etter doturer. Så jeg står og går mye.
Jeg er på en måte litt vandt til det, for det er en av de tingene jeg har hatt mye av. Men gøy er det ikke å fylle doskålen med blod. Om jeg skal slippe en fjert (Gud forby) i disse periodene det er værst, MÅ jeg sitte på do. Årsaken er at med luften kommer eksplosjonen med blod. Jeg vet dette er noe mange sliter med. Jeg har brukt salve og stikkpiller på resept fra fastlege med litt effekt. Men det viktigste er å være forsiktig, dusje etter dobesøk og bruke salve beregnet for såre babyrumper. Bepathen salve har jeg brukt med god effekt. (Smører på natten) denne fåes reseptfritt på apotek. Men om du sliter så ta turen til lege. Greit å sjekke det ut, husk at det er mulig å få cylocain på blå resept. Det er lokalbedøvende å veldig god smertelindring.
Nok en gang bort med tabuer og skam! 🙂
Følg meg på Facebook, Instagram og Twitter. 🙂 og delinger er mer en lov. 🙂
å leve med en kronisk sykdom gjør at det skjuler seg mange ting man ikke kan se. Jeg skriver om alle disse tingene så andre syke ser de ikke er alene. Sammen skal vi rive ned tabuer.
Det jeg vil fortelle om i dag er ikke så lenge siden faktisk. (4-5 år siden.) Jeg ble lagt inn med vekttap, oppbluss av crohns og veldig lavt jernlager. Hun legen som hadde fulgt meg opp la meg inn etter en telefon vi hadde sammen, listen var klar med alt som skulle gjøres. Cvk ble lagt inn øyeblikkelig å jerninfusjon og smertelindring ble gitt med en gang. (cvk er en slags veneflon som blir lagt inn i en større blodåre slik at den kan bli liggende lenger, tåler all medisin og er mer behagelig for pasienten. Jeg får lagt inn den ved kragebeinet, inngrepet skjer på opprasjonstue. Kommer eget innlegg om det seinere) En ernæringsfysolog kom inn på rommet mitt å jeg måtte på vekten. 44 kg og hun valgte ringte på legen, hun ville sette i gang med intravinøs næring. Desverre for meg var legen min opptatt og inn døra kom legen fra HELVETE! Ernæringsfysiologen sier til legen at min bmi er alt for lav og at intravinøs næring bør gies. Legen ser på meg å sier: Er det nødvendig da? Jeg svarte at jeg ikke spiste å at jeg egentlig hadde blitt glad for tarmhvile. (det gir mindre smerter og mindre dobesøk) Legen sette seg på senga mi å smiler. Så sier han: Ida, Du skal bare være glad for at du er tynn. Du vet, ingen menn liker tykke damer, du vil vel bli likt av menn?
Jeg trodde jeg hørte feil! Jeg ble helt satt ut. Ernæringsfysiologen så på samtalen vår fra sengeenden. Jeg svarte at jeg hadde ikke behov for at MENNskulle like meg! jeg har jo tross alt Robert. Å dessuten kan jeg ikke tro at alle menn liker tynne jenter. Da brøt ernæringsfysiologen inn. Hun spurte legen om han var seriøs, om han mente de ordene han slapp ut av munnen sin. Legen svarte JA, det mente han. Kona hans måtte bare være slank hvis ikke var han ikke inntrisert. Da eksploderte det for ernæringsfysiologen. Hun skjelte legen ut. De to sto å diskuterte og kranglet inne på rommet mitt. Å jeg satt i sengen å kunne nesten ikke tro hva som skjedde.
Hun ba legen pelle seg ut av rommet, sa at han om å være klar for å bli kalt inn for møte med ledelsen. Han smilte hånelig å gikk ut døren. Ernæringsfysiologen beklaget seg å sa at hun skulle tatt det med han privat men hun klarte ikke la han oppføre seg slik. Hun fortalte at i hennhold til min BMI og min kropp trengte jeg uten tvil næring. Men at hun skulle ringe hun som fulgte meg opp. Jeg fikk næring i løpet av dagen. Å nok en hendelse med den legen la seg i inn i rekken av håreisende oppførsel.. Jeg ble fort bedre og etter et par ukerstid fikk jeg komme hjem med masse medisiner og nøye oppfølging av fastlege. Denne legen er gastrolege. Han er jeg livredd for rett og slett. Han har ødelagt mye for meg i årenes løp. Men denne historien er nesten morsom. Nå å kan jeg se tilbake på det med smil om munnen. Stakkars kona til denne mannen…. og om du vil lese mer og doktor GAL kan du lese HER og HER.
Jeg forteller dere små historier av mitt sykehusliv og livet mitt for at dere skal få et innblikk og forståelse. Det var tøft der og da. Men nå sitte jeg som et utrolig sterkt menneske på tross av ALT. Jeg smiler, ler og nyter livet hjemme. Jeg vet sykehusopphold kommer igjen men frem til da skal livet nytes.
Crohnsglede <3
lik meg på Instagram, Facebook og Twitter. Og delinger er absolutt lov. 🙂
