I dag overrasket Robert meg med noe jeg virkelig trengte. Alene tid. Jeg har ikke vært alene uten unger på kjempe lenge. Å gjerne fler på engang. I tillegg til elendig nattesøvn og mye våk over Isak etter oprasjonen. Han tok med seg alle 3 på lekeland. Jeg hadde et skikkelig smerteanfall i går så er litt sliten. Så det å få litt tid til å bare være meg er nydelig. Jeg skrudde musikken på og tenkte nå skal jeg nyte ferdig ro…
Men så tittet jeg rundt meg. OK, her må jeg rydde. Kake må også bakes til bursdag for Isak i barnehagen i morgen så da var jeg i gang igjen… Tømming av oppvaskmaskinen, kakebaking, brettetøy, støvsuging osv…
Så tikket det inn en melding fra min kjære. Vi koser oss på lekeland sto det. Jeg svarte fort tilbake. Så bra, jeg er i full gang med kakebaking og rydding… Trykte send å støvsugde ferdig…
Men så måtte jeg stoppe opp. Jeg har sagt så lenge at jeg ønsker en time alene hvor jeg kan sitte rett opp og ned. Uten å være fredsmegler, utenbleieskift, mating eller kokk. Hva er det jeg driver med???
Jeg går på badet å vasker hendene å ser meg selv i speilet. Jeg er sliten. Jeg ser det jo godt. Nei Ida! Nå driter du i å rydde. Nå setter du deg ned å gjør ingenting. Hvorfor er jeg slik egentlig? Drømmer altid om noen minutter i ro men når jeg har det så er det ikke ro i hodet. Skjerpings!
Nå er det sofa, musikk, lys og BoligDrøm. Lade opp til godgjengen min kommer hjem igjen å pappa’n i huset drar på bryllupsmiddages smaking med brudeparet som skal gifte seg i sommer. Jeg tenker jeg trenger denne energien jeg. Skal jammen meg et glass brus med rosa sugerør også!
God søndag. Stress ned og hent krefter når du kan.
jeg la ut et innlegg om en mann jeg ser opp til sist. En mann som for meg er en sterk person, men som ikke ser på seg selv som det. Det kan du lese om HER. Jeg mener at for å være en sterk person må man kunne innse at man er svak. Man må kunne tørre å kjenne på å være svak og.
Dere som har fulgt bloggen en stund vet at jeg tør å være svak. Jeg ønsker egentlig å komme med en oppfordring til andre og. Vi må tørre å være litt svake i dagens samfunn. Vi skal være så sterke hele tiden. Aldri skal vi si nok er nok. Aldri skal vi si nei å aldri skal vi vise at vi har det kjipt. Perfekt skal ALT være. Man skal ha hus på minimum 250 kvm2. To biler, nydelige barn som skal være med på fler aktiviteter. Vi skal ha det nyeste og flotteste inntriøret og de fineste tøyet.
bildene vi legger ut skal være et perfekt bilde av et liv INGEN lever. Hva er det vi driver med? Hvem er det vi prøver å lure her? Vi bor i et hus som har plass til oss alle. Mangler et soverom egentlig men vi har tak over hodet. Ungene har klær, utstyr og alt de trenger. Ikke dyre merkeklær men det trenger de ikke heller. Vi har fine møbler men møbler som kan brukes. Å vi har det fordømt koselig! Vi har en bil som har plass til oss alle og vi har nok av ting til å måtte selge og gi bort innimellom. Det finnes dem som har alt de kunne trenge, ønske seg og litt til å allikevel higer etter noe enda bedre hele tiden. Hvorfor gjør man det? Hva vil man oppnå? Er det statusen man higer etter?
Også kommer vi ikke utenom hva som kan skje når man lever dette perfekte, hektiske glansbildet av et familieliv. SMELLEN. Eller den berømte veggen… Men Gud forby, det må ikke sies høyt! Hva kan folk tro om man sier man rett og slett er utslitt?
Jeg har sagt til dere før at jeg kommer til å være brutalt ærlig om livet mitt. Jeg kommer til å blogge uten filter. Jeg ER svak. Jeg gråter ofte, jeg er sliten og lei. Jeg er et menneske. Å det beste med å gråte når ting blir for tøft det er at jeg får det ut. Jeg får tømt meg for gusj og gørr. Etterpå ser jeg på livet mitt å ser at jeg er utrolig heldig. Jeg har en familie jeg elsker, vi har tak over hodet, vi har bil, gode venner, mat på bordet og ikke minst har vi trygghet. Å mest av alt elsker jeg å leve. Jeg digger å kjenne solen varme ansiktet mitt og høre fuglekvitter. (Selv når ungene krangler som værst)
Det et finnes mange mennesker som har det tøft. Både med psykisk og fysisk sykdom. De ser på seg selv som svake. Svake som ikke er perfekte. Jeg mener at få er så sterke som dem som tør å være svake. De som kjemper for en bra hverdag men allikevel går på en smell. Hva om vi alle kan gjøre det å være svak litt mer normalt? Kanskje det vil gjøre at et menneske som sliter med seg selv ikke vil føle seg så utenfor når hun/han ikke klarer å ha et rosa sukkerspinn liv.
Til deg som sliter: jeg ser deg! Jeg er stolt av deg å syntes du er sterk
Jeg vet ikke helt hvor jeg skal starte. Men jeg prøver også blir det til under veis. Jeg har en mann jeg ønsker å skrive til. En som kanskje ekstra trenger å høre det nå. Dere lesere er heldige om dere har hatt en slik pappa som meg.
Jeg har blitt fortalt om når jeg ikke kjente deg igjen som 2,5 åring når du kom hjem fra jobb, Du jobbet som langtransportsjåfør å var borte lenge av gangen. Jeg gjemte meg bak mamma å sa: hvem er den mannen.. Da bestemte du deg for å få en annen jobb. Jobb er ikke viktigere en familie.
Husker du når det tordnet? Jeg krøp inntil ryggen din å lå under dynen helt tett inntil deg. Ingen andre kunne passe på meg da en du. Du var det tryggeste stedet å være. Du var pappa’n min. Store, sterke og tøffe pappa. Pappa som tøffet deg med filetkniven å skulle vise oss kunstner. Du heiv kniven i været. men, en liten feilberegning gjorde at kniven sto i stortoa de og vibrere frem og tilbake mens du mumlet noe som… Dette må dere aldri gjøre da skjer dette… Vi har ledd masse av det.
Husker du fisketurene på lågen? Timesvis i båt. Stillhet, vann, du og jeg. Husker du søndagaturene vi alle hadde til skogen hver søndag? Hvor mamma fikset mat å du laget minkepinner til oss? Vi forsto aldri at resultatet var at pinnen minket. Vi spikket, spikket å måtte ha et plaster i ny og ne. Ga oss gjorde vi aldri. Du sterke fine pappa.
Men så skjedde det noe når jeg var 8 år. Du ble veldig syk. Du kjempet om livet. Du kjempet for å få være pappa’n til Aina og meg. Vi tok farvel så mange ganger pappa. Du måtte ta farvel med kone og barn mange ganger i året over mange år. Du bodde lange perioder på sykehus å jeg var så redd for å miste deg. Min kjære gode pappa. Du som skulle passe på meg.
Jeg husker jeg satt ute i hagen, etter at sykebilen hadde dratt med deg og mamma å ropte ut i mørket. Jeg ropte at du må kjempe. Du er sterkere en du tror. Å du var det. Du overvant nedtur etter nedtur. Tilogmed å være klinisk død kjempet du deg tilbake fra.
du var ufør etter dette,men du godtok det ikke. Du ville bidra til samfunnet. Du kjempet deg tilbake i jobb. Å du klarte det. Nå blir du ringt etter støtt av forskjellige firmaer som vil ha DEG i jobb. Jeg er stolt av deg pappa!
Du har har vært heldig å hatt mamma som har stått ved din side. Dere to sammen er en selvfølge. Mamma har forsvart deg bestandig å du har stått ved mammas side å alltid kalt hun mor. Du er så stolt av å ha henne som kone. Jeg ser opp til deg for det pappa.
Jeg ble syk og du og mamma opplevde å se meg helt tom for krefter, tom for håp men aller verst: tom for livslyst. Du ga deg ikke pappa. Du sto på til jeg ikke hadde noe valg annet en å se lyset i enden av tunnelen.
Du og mamma har vært igjennom ungdomskjærester og venninnedrama. jeg kunne alltid komme inn til dere midt på natta for å få trøst. Husker du at du sa: kjærligheten er mer vond en god Ida, frem til du finner godheten selv. Husker du det? Jeg glemmer det aldri. Å du hadde helt rett.
Du har dyttet meg opp trappa når jeg som 15 åring hadde drukket meg full for første gang. Du var bare glad for at jeg var trygg hjemme. Du vekket meg opp kl 08.00 dagen etter, med egg og bacon men det er en fars plikt for å prøve å unngå fylla igjen.
Vi har hatt våre krangler som alle andre, men du har alltid vært der for meg. Du og mamma. Du gråt av glede når Robert ringte deg å fortalte at du skulle bli bestefar, både første, andre og tredje gang. Å du sier bestandig: vi har de vakreste barnebarna noen kan ha. Du kom tilogmed innom for å lese nattaboka for ungene en kveld, før du skulle på langtur med lastebilen. Parkerte lastebilen å kom å var med ungene før du dro.
Du har 6 barnebarn som forguder deg og mamma.
Du har hatt noen utrolig tøffe tider å du har mange ganger sagt til meg at jeg er så sterk. At du skulle ønske du var like sterk og flink til å komme deg videre i livet slik som meg.
Kjære pappa. Les dette innlegget en gang til. Hvem tror du jeg ser opp til? Hvem tror du jeg har arvet min stahet fra?
De som innrømmer å være svake de er noen av de sterkeste menneskene i verden. Pappa, du er mye sterkere en du tror. Du tror du er svak men du er så sterk pappa. Jeg er stolt av å ligne på deg.
Glad i deg.
Pappa har godtatt at jeg skriver og bildet.
Grunnen til innlegget kommer i neste blogginnlegg. Som omhandler nettopp det om å være svak.
Lik, del og legg meg til på Facebook. Jeg har masse på hjertet å gir meg ikke.
Innlegget jeg skrev i går satt nok mange tanker i sving. Slik jeg ønsker med innleggene mine. HERkan dere som ikke har lest det gjøre det.
Over 1106 stykker leste innlegget mitt i går. Lille meg! 117 delinger! Å det fortsetter. Jeg skal ikke gi meg. Takk til min fetter Anders som har hjulpet meg med å få bloggen mer personlig. Jeg syntes det ble kjempe bra.
Jeg har fått masse koselige meldinger å jeg storkoser meg med skrivingen. Jeg gir meg ikke. Jeg skal nå ut til så mange som mulig. Takk for at du hjelpe meg med det.
Jeg ligger fortsatt på blogglisten og toppblogglisten. Å og over Larvik er det kun de som får betalt som ligger over meg! I dag komme det et innlegg om noen…
Blogges etterpå.
Nå er det bursdagsfeiring, lek, rydding å full fart. Isak er 4 år i dag å slikt må feires!
Jeg er 3 barnsmamma, jeg har hatt 3 barn i magen og født dem. Men fy søren, jeg er temmelig fornøyd med kroppen min. Er det lov å si? Vi kvinner som hele tiden skal dra oss selv ned i søla? jeg ser det overalt. På forum, i Facebook grupper, og klesbutikker. Vi snakker oss selv ned hele tiden. Om noen gir oss et kompliment, hva gjør en kvinne med respekt for seg selv: hun svarer beskjedent takk å kommer med unnskyldninger å formaninger om alt som er feil med seg selv. Et eksempel: Turid sier til Kari: så utrolig fin kjole du har, den kledde du godt. Kari blir forlegen å sier: jo takk. Kjolen er jo kjempe fin, hadde jeg bare hatt 5 kilo mindre rundt midjen, fått bort grevinneheng’a og heist opp puppene.
Eller kjæresten sier: å Mari du er så sexy i den buksa. Mari ser på han å begynner å le… Joda buksa er fin den men den rumpa er alt for svær og alt for slapp… Hva skal en mann svare der? Stakkars menn…
En gjeng jenter jeg er veldig glad i, hadde en diskusjon om det her om dagen. Selv ser vi bare hvor nydelige alle andre er. Vi går i butikken å ser på jenter/damer å tenker at vi kunne gjort hva som helst for å se slik ut. Vi sammenligner oss med andre å klarer aldri å sette oss selv i et positivt lys.
Har du hørt en kvinne si: jeg elsker kroppen min akkurat slik den er? Neppe. Isåfall er det fåtallet. Vi leter etter feil. Jeg gjør det selv. Robert kan se på meg å si: fy søren så nydelig du er Ida… Istede for å bli glad blir jeg først forlegen å begynner å le, så kommer unnskyldningene… Ja du syntes? Her jeg står med gulp på skjorta, uvasket hår, uten sminke å med verdens største blå ringer under øynene? I det jeg har sagt det angrer jeg.. For jeg ser det lyset i øynene til Robert slukner… Han puster oppgitt å sier: jeg syntes det da, men jeg mister lysten til å gi deg komplimenter.. Da kommer klumpen i halsen… Herregud mannen mener det jo! For han er jeg nydelig. For han er jeg den fineste og deiligste dama i verden.
Så hva er det vi driver med jenter? Jeg er mamma til 3 barn. Eldste er ei jente. Mitt største ønske er at hun skal ta imot et kompliment uten å unnskylde seg. At hun skal kunne se på seg selv som vakker. Noe hun er, for hun er det vakreste vesenet jeg vet om. Å guttene mine ønsker jeg skal overøse kjærestene sine med komplimenter å føle de booster dem, å ikke får dem til å komme med et motsvar.
Så skjerpings jenter!!!! Vi er nydelige! Joda jeg har små pupper som jeg ønsker å operere men fy søren å flott jeg ser ut! Jeg har båret frem 3 barn med denne kroppen, hvordan kan jeg mislike den som har satt mine barn til verden? Unnskyld kjære for at jeg alltid ler når du prøver å være ærlig.
Jeg liker kroppen min! Jeg syntes jeg er flott! Jeg tørr, tørr du? Bort med janteloven!
Jeg har i dag fått noen meldinger i innboksen som har rørt meg langt inn i hjertet. Som har gjort sinnet, engasjementet mitt men ikke minst at tårene mine har kommet ukontrollert.
Meldingene har kommet fra foreldre. Foreldre til alvorlig syke barn. Den yngste var en gutt på 8 som var til utredning for crohns nå på sykehuset. En jente på 11 med crohns å hennes hverdag også var det ei på 15 med Ulserøs colitt.
Det var fortvilte foreldre som så barna sine så syke men samtidig hadde slitt med å forstå. Når de hadde lest bloggen hadde de fått mer forståelse og innblikk i hva sykdommen er å hva den innebærer. Men så var det en ting fler av de nevnte: de så barna sine bli ekskludert i hverdagen. En ting var på skolen og SFO men fritiden ble de sittende alene. De hadde ikke venner… Hun ene mamma’n sa at de hadde prøvd men det var liksom aldri noe forståelse for at ting måtte tilrettelegges.
Jeg blir så trist. Når jeg startet bloggen hadde jeg en drøm om at mine nærmeste skulle lese og kanskje noe få til. Når innleggene ble lest av fler begynte jeg å forstå at jeg nådde inn til noen. At mange manglet en viktig kunskap. Å når jeg får disse meldingene fra syke å pårørende så vet jeg at jeg aldri skal gi meg.
Kan vi akseptere at et barn ikke får være med på skoleavslutning fordi det blir for langt til en strand? NEI! Å det hjelper lite at flertallet skal bestemme for den allerede svake parten velger jo å ikke rope ut. Den blir hjemme…
Kan vi akseptere at en 11 åring ikke har venner pga en sykdom verken voksene eller barn forstår? NEI!
Kan vi akseptere at en 15 åring tenker på at det hadde vært bedre å dø, en å leve et liv fanget i skam? NEI!
jeg får lyst til å dra på hver eneste skole, arbeidsplass og vennegjeng. For å gi dem en skikkelig innføring i hva crohns er. Jeg får lyst til å holde en 11 åring i hånda å love at livet vil bli bra… Men det kan jeg ikke. For det er ikke nok kunnskap. Det å være ung å syk er ødeleggende nok om en ikke skal miste troen og håpet på livet i tillegg. Så derfor skal jeg blogge. Jeg skal blogge om smerter, doturer, uhell, tårer, medisiner, bivirkninger, kvalme osv… Men jeg skal også blogge om livet, om å bygge opp selvtilliten, få lyst på livet og om å være åpen. Bloggen min kommer ikke bare til å handle om crohns for livet mitt er så mye mer en det. Jeg ønsker at dere spør meg om dere lurer på noe. Å om det er noe dere vil jeg skal skrive om så send meg en melding. Enten du er syk selv, lærer, mor, kjæreste, søster eller venn. Dette gjelder jo ikke bare barn. Men voksene å. Men barn og ungdom er i en så sårbar fase i livet. De trenger en sti å gå på.
Jeg kan ikke akseptere at barn uansett sykdom ønsker døden fremfor livet. Da har vi en stor jobb foran oss. Jeg skal gjøre mitt. Blir du med?
Legg meg til på crohnsglede på Facebook og Instagram. Del innlegg for å nå frem til de som trenger å lese dette. Vi må få bort tabuen.
jeg gråter mye om dagen. Men mest av glede. Takk for alle meldinger å alle delinger. For at du tar deg tid til å lære. La oss gjøre en forskjell.
4 kyllingfileter, en pakke bacon, en rød paprika, 4-5 vårløk, 2 fedd hvitløk, 1til 2 bokser laktosefri fløte salt, pepper og båndspagetti.
jeg pleier å skjære alt opp først. Kylling i passe biter å samme med bacon.
Grønsakene hakkes opp å legges i en skål. Jeg koker opp vann til spagetti/pasta samtidig som jeg skjærer opp alt. Vent med hvitløken.
Brun kyllingen i panna.(bruk en stor panne helst) Tilsett bacon. Brun det og lett. Legg nå pasta/spagetti’n i det kokende vannet å ta tiden.
Tilsett grønnsakene i panna med kylling og bacon. La det surre litt på lav varme. Tilsett så fløten oppi pannen å press de to hvitløkene med hvitløkspresse over. La det surre litt til å smak til med hvitløk og pepper. (Jeg liker litt godt med saus så bruker ca 2 bokser til dette.) hell av vannet og skyll av pasta/spagetti’n. La det renne av seg. Så blander du herlighetene sammen å jeg lover deg verdens beste pastarett.
Vi bruker det ofte. Både til gjester og til kos. (Til dere med crohns: noen tåler jo ikke pasta så godt så tilpass slik det passer deg)
serveres med hvitløksbrød eller varme rundstykker.
Når man er mamma finnes det noen regler man må følge for å kunne være en god mor. Uskrevene regler, men allikevel noe alle mamma’r vet.
For å være en god mor må du for all del aldri si du er sliten, å at du gleder deg til det er kveld å ungene er lagt. Jeg er da en dårlig mor for jeg gleder meg til ungene sovner visse dager.
En god mor skal syntes det er heeeelt greit å støvsuge opp en pakke grøtpulver som 3 åringen har tømt utover kjøkkengulvet fordi han ville late som det var snø. Så da er jeg nok en dårlig mor som kjenner sinnet koke når jeg kommer inn på kjøkkenet som var støvsuget for 30 minutter siden, å nå ser ut som noen har laget storm i selveste zaharaørken.
En god mor skal lage mat fra bunn av hver dag å helst matpakke som er flottere en hva du selv spiser til lunsj. Ungene mine kommer aldri til å få brødskiver som ser ut som en panda eller isbjørn, så da er jeg vel en dårlig mor.
En god mor skal syntes det er fint å stå opp kl 06.00 en søndag selv om du kun har sovet 4 timer. Så da er jeg en dårlig mor som syntes at klokken 06.00 er det ikke gøy å stå opp selv hvor mye vi får ut av dagen.
En god mor skal syntes ungen din er den nydligste i verden, selv med nesa full av grønt boblende snørr å trass herifra til månen. Jeg syntes snørrete unger med trass er ekstremt lite sjarmerende, så da er jeg nok en dårlig mor.
En god mor skal ikke gi saft, kjeks eller noe sukker uten om lørdag. Så da er jeg en dårlig mor for vi kan godt kose oss med is på en tirsdag.
En god mor skal aldri bli sint på barna men telle til 10. Så da er jeg en dårlig mor for jeg kan blitt sint.
En god mor skal følge barna på turn, håndball, dans osv. Så da er jeg en dårlig mor for jeg er aldri nesten med.
En god mor skal ha reima tec og kaviat på barna sine. Så da er jeg en dårlig mor som har dresser som Storberg, didrikson og Gud forby kapphal. Å luene de er fra Lindex.
En god mor skal ha en jobb hun gjør suksess i. Så da er jeg en dårlig mor for jeg har ikke jobb.
en god mor skal ha den fineste bilen og det flotteste hjemmet så da er vel jeg en dårlig mor som ikke en gang har lappen?
Eller er er det slik? Jeg tror jeg gjør en god jobb med barna mine på lik linje som nabo’n er med sine. Vi gjør ting veldig forskjellig men det finnes vel ingen fasit? Så lenge man gir barna masse kjærlighet, gir dem trygghet og kunnskap. Jeg er en ganske grei mamma. Selv om jeg innimellom blir sint, at jeg ikke får vært med på alt jeg ønsker. Jeg elsker ungene mine over alt på jord. Å de har det de trenger og litt til. Kanskje vi mamma’r bør senke kravene til oss selv og tenke at vi faktisk er bra nok? At vi ikke trenger å gjøre alt etter boka? Vis du spør ungene dine hva de husker deg for hva ønsker du det skal være? Hun som stresset hit og dit, måtte det og det eller hun som var med på skogtur å lette etter kongler, hun som danset i regnet eller hoppet på trampolina med ungene? Jeg vet hva som er viktigst for meg….
Kanskje vi skal se mer hva vi tror barna ser som å være en god mor å ikke hva vi tror naboen mener?
Jeg er er crohnssyk men først å fremst er jeg mamma,kjæreste,venn, søster og datter.derfor blir det litt skriving om livet mitt som det og. Men følg med i kveld. Nytt innlegg på bloggen i kveld om et tema som opptar meg veldig. Lik meg på Facebook og Instagram.
I går kveld etter jeg la ut det siste innlegget om å være ufør og snerten (som du kan lese HER) fikk jeg med en skikkelig overaskelse. På Facebook lyste det en melding fra noen jeg ikke har “snakket” med på over 8 år.. Jeg ble først skjelven å turte nesten ikke åpne meldingen. Vårt vennskap endte når jeg hadde det som værst. Mye grunnet uvitenhet om hvordan jeg hadde det selvfølgelig men jeg var totalt knust den gangen. Jeg følte virkelig jeg mistet alt viktig i livet mitt. Jeg mistet ikke bare meg selv til sykdommen, kjæreste, hus, selvrespekt osv det aller værste var nok å miste vennene mine.
Jeg forstår at det var vanskelig. Å jeg har mått godta at de har valgt meg bort. Men om man velger noen bort er det ganske endelig er det ikke? Jeg har tenkt slik. For meg var det noe av det vanskeligste med alt… Husker jeg tilogmed skrev et kjempe langt brev til en av jentene på Facebook å jeg så det ble lest men fikk aldri svar… Om du leser dette skal du vite at jeg skrev det fordi jeg savnet DEG, fordi jeg prøvde å få orden på livet mitt å jeg viste ikke hvordan jeg skulle klare å leve uten deg og resten av gjengen…
Jeg har grått så uendelig mange tårer på grunn av dem men jeg har og lært veldig mye. Jeg har lært hvor viktig vennskap er for MEG. Jeg måtte bygge opp nye vennskapsbånd. Jeg har slitt med å stole på at noen liker meg slik jeg er… Men jeg er glad jeg var sta nok til å gjennomføre… Sta nok til å presse meg til å bli kjent med helt nye mennesker. I dag har jeg venner i hele Norge. Venner jeg ser opp til, som jeg stoler på, som jeg kan være ærlig med å ikke minst: venner som aksepterer meg akurat slik jeg er. Dere vet hvem dere er.. 😉
Men i går kveld tikket dennene meldingen inn. Den meldingen som skulle gjøre at jeg måtte kjenne på alle disse vonde følelsene igjen å ikke minst kjenne på savnet. Jeg fikk en melding med noe så enkelt som en unnskyldning. Etter 8 år fikk jeg en unnskyldning for at vennskapet ble brutt. Jeg forsvarer til en viss grad de altså for de viste ikke alt men alikevel. Var egentlig kun ei som aldri har sviktet meg å hun er det fineste mennesket i verden, Ellen. Jeg ble helt satt ut av meldingen å jeg har trengt å fordøye den litt. Men har valgt å skrive et innlegg om det for å si takk…
Etter 8 år sa du unnskyld. Tenk hvor mye det har kostet deg? Alle kan vi gjøre feil men kun de sterkeste tør å stå i det å si unnskyld. Så takk…
Unnskyldningen betydde mer en du noen gang vil forstå. Jeg har et helt fint liv uten de nå å jeg har akseptert at livet går videre. Man krysser ikke dritt når man driter selv sant? Eller er det kanskje det vi må noen ganger? Innse at vi kanskje ikke er så mye bedre selv. Å at det ALTID er en historie.. Om en hadde tatt seg tid til å høre den ville kanskje ting vært andeledes? Du skal i allefall vite at jeg syntes du var utrolig tøff! Jeg beundrer ditt mot rett og slett.. Jeg klarer ikke slutte å gråte…
Følg meg på Facebook, snap, Instagram og Twitter. Del om dere har lyst.
Litt av en overskrift tenker kanskje du? Vel det har sine grunner… Jeg har vært alvorlig kronisk syk med crohns i 15 år. Inne i det 16…. Hvor har tiden blitt av? Jeg har i 8 av de kjempet i mot NAV, leger, eksperter og overleger for å IKKE bli ufør… Hvorfor tenker kanskje du? Er ikke det en fin ting når en tross alt er syk? I prinsippet er det jo det… Men både DU og JEG vet at uføre er en av de gruppene vi stigmatiserer mest. Alle har et bilde av en ufør sant?
En halvfeit dame/mann med fett hår, en møkkete treningsbukse og crocs. Gjerne røykende med verdens værste hoste og med mye uffing og offing. En/ei som gjerne sover til 12.00 på dagen å bare lar ungene ordne seg selv? Ikke minst har vi et inntrykk av at personen ikke fortjener sin uførepensjon. At personen lever fett på staten fordi hun/han ikke gidder å jobbe…
Skjønner dere hvor jeg vil? Jeg er 160 høy. Jeg veier under 50 kg, jeg står opp med ungene mine kl 06.30 om Robert kjører dem men om jeg må bli med eller skal på avtaler før kl 12.00 må klokken på kl 04.30-05.00 det for å få kroppen i gang før jeg skal ditt jeg skal. Jeg har ALDRI i treningsbukse og syntes crocs er grusomt. (Ikke for å tråkke på noen på tærne her for om du liker å gå med de så er det null problem for meg men jeg går ALDRI med det) jeg sminker meg å ordner håret mitt hver eneste dag. Jeg bor i høye heler å liker å være litt snerten. Jeg elsker ungene mine å gjør ALT med og for dem. Jeg har alltid vært ei jente som ga alt 100% å fikk til det jeg ville.
Jeg skulle med andre ord IKKE bli ufør! Jeg var IKKE slik. Måtte jo være noen som kunne ha noe jeg kunne gjøre? NAV ga meg tid. De lot meg prøve men sa ofte: du vet hva vi vil. Vi mener at med dine sykdommer (ja du leser riktig, jeg har fler noe jeg vil skrive om siden) er ufør det beste. Og eksperter var jo og helt enig i at det var best. Men for meg var det noe utenkelig… Hva ble jeg da? Ubrukelig? Hva skulle jeg si når noen spør hva jeg driver med?? Robert har en jobb hvor han kjenner mange i tillegg til at han er en ekstremt sosial person noe jeg å er men jeg haaaaatet å bli spurt hva jeg gjorde. Men før jeg ble ufør kunne jeg si : sykmeldt..
Når jeg gikk gravid med mellomstemann var jeg igjen til utprøving mot arbeid.. Ønsket var så stort. Men hva kan passe til ei som helst bør jobbe hjemmen ifra? Det endte i masse tårer å at jeg måtte innse at jeg ikke klarte å jobbe… Ikke 20% en gang. Fordi de forlangte start 08.30 noe som betydde at jeg måtte opp i otta… NAV ble enige om at etter permisjonen skulle vi ha møte…
jeg forberdte meg godt å hadde lange samtaler med Robert.. Jeg hadde ikke noe valg. Helt oppløst i tårer sa jeg til saksbehandleren min: jeg vet at jeg ikke kan jobbe men jeg klarer ikke akseptere at jeg ikke er en ressurs for samfunnet. At JEG som alltid gir av hele meg ikke skal bidra… Husker hun tørket tårer selv å sa noe som at jeg hadde jo tross alt verdens viktigste jobb, å oppdra ungene til å bli bidragsytere for samfunnet… Jeg har lite å utsette på NAV… Jeg har fått hjelpen jeg har trengt men har og hatt masse dokumentasjon å en voldsom ståpåvilje. I ene brevet fra NAV sto det at Ida er en som alltid stiller opp for andre, er blid, imøtekommende og en ståpåvilje vis skjeldent ser.. Fint brev sant? Men hva hjelper det meg?
Den dagen ble ufør søkt på med EN betingelse: noe de ikke gjør i NAV egentlig men etter 5 år kunne vi ha nytt møte å se på situasjonen. Mitt håp om en jobb vil ALDRI bli borte. Jeg har en drøm om å stolt kunne si hva jeg jobber med å ikke minst bidra med egene tjente penger til familien min.. Å drømmen er jo å kunne jobbe hjemme og mulig foredrag foreks… Jeg håper at jeg en dag kan slippe å føle meg sett ned på, stigmatisert og misstrodd for å snylte…
frem til da skal jeg gjøre MITT for å snu om på tankegangen til mennesker. For man kan være ufør og snerten. Jeg kommer til å bli med Robert på ting, være med ut på fester, tilstelninger, jeg vil være ute med mine venner og leve livet. Om du spør hva jeg driver med skal jeg være ærlig selv hvor mye det koster meg… Jeg slår et slag for trange jeans, høye heler, extensions (alle som kjenner meg vet at extensions er min stoooore svakhet sammen med sko. Å ønsket er STORT for langt hår igjen da medisiner har ødelagt mitt. Så jeg må kjøpe lange lokker. Jeg kommer til å være MEG. Stolt? Nei…. Men jeg må godta og akseptere. Også jobber jeg mot å komme meg i en form for jobb…
