ufør og snerten….

Litt av en overskrift tenker kanskje du? Vel det har sine grunner… Jeg har vært alvorlig kronisk syk med crohns i 15 år. Inne i det 16…. Hvor har tiden blitt av? Jeg har i 8 av de kjempet i mot NAV, leger, eksperter og overleger for å IKKE bli ufør… Hvorfor tenker kanskje du? Er ikke det en fin ting når en tross alt er syk? I prinsippet er det jo det… Men både DU og JEG vet at uføre er en av de gruppene vi stigmatiserer mest. Alle har et bilde av en ufør sant?
 

En halvfeit dame/mann med fett hår, en møkkete treningsbukse og crocs. Gjerne røykende med verdens værste hoste og med mye uffing og offing. En/ei som gjerne sover til 12.00 på dagen å bare lar ungene ordne seg selv? Ikke minst har vi et inntrykk av at personen ikke fortjener sin uførepensjon. At personen lever fett på staten fordi hun/han ikke gidder å jobbe… 

 

Skjønner dere hvor jeg vil? Jeg er 160 høy. Jeg veier under 50 kg, jeg står opp med ungene mine kl 06.30 om Robert kjører dem men om jeg må bli med eller skal på avtaler før kl 12.00 må klokken på kl 04.30-05.00 det for å få kroppen i gang før jeg skal ditt jeg skal. Jeg har ALDRI i treningsbukse og syntes crocs er grusomt. (Ikke for å tråkke på noen på tærne her for om du liker å gå med de så er det null problem for meg men jeg går ALDRI med det) jeg sminker meg å ordner håret mitt hver eneste dag. Jeg bor i høye heler å liker å være litt snerten. Jeg elsker ungene mine å gjør ALT med og for dem.  Jeg har alltid vært ei jente som ga alt 100% å fikk til det jeg ville.  

 

Jeg skulle med andre ord IKKE bli ufør! Jeg var IKKE slik. Måtte jo være noen som kunne ha noe jeg kunne gjøre? NAV ga meg tid. De lot meg prøve men sa ofte: du vet hva vi vil. Vi mener at med dine sykdommer (ja du leser riktig, jeg har fler noe jeg vil skrive om siden) er ufør det beste. Og eksperter var jo og helt enig i at det var best. Men for meg var det noe utenkelig… Hva ble jeg da? Ubrukelig? Hva skulle jeg si når noen spør hva jeg driver med?? Robert har en jobb hvor han kjenner mange i tillegg til at han er en ekstremt sosial person noe jeg å er men jeg haaaaatet å bli spurt hva jeg gjorde. Men før jeg ble ufør kunne jeg si : sykmeldt.. 

Når jeg gikk gravid med mellomstemann var jeg igjen til utprøving mot arbeid.. Ønsket var så stort. Men hva kan passe til ei som helst bør jobbe hjemmen ifra? Det endte i masse tårer å at jeg måtte innse at jeg ikke klarte å jobbe… Ikke 20% en gang. Fordi de forlangte start 08.30 noe som betydde at jeg måtte opp i otta… NAV ble enige om at etter permisjonen skulle vi ha møte…

jeg forberdte meg godt å hadde lange samtaler med Robert.. Jeg hadde ikke noe valg. Helt oppløst i tårer sa jeg til saksbehandleren min: jeg vet at jeg ikke kan jobbe men jeg klarer ikke akseptere at jeg ikke er en ressurs for samfunnet. At JEG som alltid gir av hele meg ikke skal bidra… Husker hun tørket tårer selv å sa noe som at jeg hadde jo tross alt verdens viktigste jobb, å oppdra ungene til å bli bidragsytere for samfunnet… Jeg har lite å utsette på NAV… Jeg har fått hjelpen jeg har trengt men har og hatt masse dokumentasjon å en voldsom ståpåvilje. I ene brevet fra NAV sto det at Ida er en som alltid stiller opp for andre, er blid, imøtekommende og en ståpåvilje vis skjeldent ser.. Fint brev sant? Men hva hjelper det meg? 

Den dagen ble ufør søkt på med EN betingelse: noe de ikke gjør i NAV egentlig men etter 5 år kunne vi ha nytt møte å se på situasjonen. Mitt håp om en jobb vil ALDRI bli borte. Jeg har en drøm om å stolt kunne si hva jeg jobber med å ikke minst bidra med egene tjente penger til familien min.. Å drømmen er jo å kunne jobbe hjemme og mulig foredrag foreks… Jeg håper at jeg en dag kan slippe å føle meg sett ned på, stigmatisert og misstrodd for å snylte…

 

frem  til da skal jeg gjøre MITT for å snu om på tankegangen til mennesker. For man kan være ufør og snerten. Jeg kommer til å bli med Robert på ting, være med ut på fester, tilstelninger, jeg vil være ute med mine venner og leve livet. Om du spør hva jeg driver med skal jeg være ærlig selv hvor mye det koster meg…  Jeg slår et slag for trange jeans, høye heler, extensions (alle som kjenner meg vet at extensions er min stoooore svakhet sammen med sko. Å ønsket er STORT for langt hår igjen da medisiner har ødelagt mitt. Så jeg må kjøpe lange lokker.  Jeg kommer til å være MEG. Stolt? Nei…. Men jeg må godta og akseptere. Også jobber jeg mot å komme meg i en form for jobb… 

Så ja jeg er ufør og snerten… Deal with it!!!!! 

#ufør #snærten #drøm #jobb #crohnsglede #fuckcrohns 

12 kommentarer

    1. For et fint og sterkt innlegg! Og SÅ tøff du er, som du skriver, det gjelder å aldri gi opp. Jeg heier på deg, og jeg tror det er flere enn du vet som ikke forhåndsdømmer uføre 🙂

    2. Carina Behrens: takk. Er nok litt sår på det iogmed jeg overhodet ikke ønsket å havne der selv… Å jeg har hørt så mye stygt om uføre før jeg havnet der selv så er nok farget av det. Jeg kommer til å fortsette å ta opp de temaene andre ikke tør snakke om…

    3. Jack: takk. Da har jeg oppnådd noe da. 🙂 mange av innleggene mine er tooootalt uten filter, rett frem og melder budskap. Følg meg gjerne på crohnsglede på Facebook og Instagram. 🙂 vi trended alle Innlegg som får igang følelser. Jeg gråter mens jeg skriver for og si det slik…

    4. Innlegg skrevet fra hjertet blir sterke! Du kan være en ressurs for samfunnet selv om helsen gjør at du ikke kan bidra med en betalt jobb. Fin kveld til deg <3

    5. Flott skrevet Ida min! <3
      Du fjør en jobb i disse dager. Selv om den ikke er lønnet med penger. Du er mamma til 3 vakre små og du er blogger. En blogger som utgjør en forskjell ved at skinne lys over mange viktige tema. I dag sko du ett slag for ALLE som sliter med en skjult sykdom! Ikke bare de med crohns. Stolt av deg!

    6. Er absolutt ikkje det bilde eg har av uføre! Snyltere finner man nok overalt, men flesteparten som er uføre har sin grunn. Resten driter eg faktisk i sjøl om det går ut over “mine skattepenger”. Det viktigaste er at dei som trenger økonomisk hjelp får det. Og når noken forteller meg at dei er ufør så spør eg alltid kvifor. Ikkje fordi eg setter spørsmålstegn ved det, men av nyskjerrighet 🙂

    7. Mariell Skildheim: så godt å høre… Jeg er nok litt farget av å høre andre snakke negativt om uføre.. Du vet den bygdesnakken. Jeg har hørt masse stygt om uføre oppigjennom å jeg trodde aldri jeg kom ditt selv. Men koselig å høre at du tenker anderledes. Det gir meg håp. 🙂 alikevel er det veldig tøft å ikke ha noe tittel.. Jobb er jo en identitet…

    8. Takk for dette innlegget. Er vel på vei dit selv, etter noen år hvor jeg har nektet å innrømme mine egne begrensninger, og egentlig akkurat det som du beskriver. Det er vondt å ikke kunne bidra. Og det er vondt å bli stigmatisert. Men du har helt rett. Vi må prøve å endre stigmaet. Noe jeg ofte tenker når noen tilsynelatende setter meg i en boks med snyltere, er at disse menneskene er heldige. Heldige, for de vet ikke hvordan det føles eller hvordan det er å være så syk at man ikke klarer å arbeide. Og så husker jeg tilbake til før jeg ble syk, og hvordan jeg den gangen ikke kunne forstå hvorfor uføre ikke kunne presse seg mer. Vi har en unik fordel med at vi har fått en gave som gir oss ydmykhet og forståelse for at andre har det vondt, og at det er ting vi ikke kan forstå, men samtidig kan vi respektere det. Håper det en dag finnes hjelp for sykdommen din som gjør at du får alt du ønsker i livet. I mellomtiden må vi huske at vi er usedvanlig sterke som klarer det vi klarer, på tross av våre hindre. Det viktigste er å klare å være lykkelig med ståa som den er. Og det er vi ikke alene om, slik er det for alle. Takk for bloggen din. Du er usedvanlig sterk og klok!
      Hilsen en ny venn!

    9. Jeanett: så gode ord… Takk. Trist å høre at du ikke er bra… Håper du klarer å leve bra med å være ufør. Stor klem til deg. Jeg tar i mot alle venner jeg kan få. Stor klem

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg