crohnsglede Ei jente på 32 år som har hatt crohns sykdom siden jeg var 17. Bloggen vil inneholde et usminket bilde av en hverdag med opp og ned turer.

i dag vil jeg bare fortelle om en hendelse jeg har ristet mye på hodet av. En hendelse som tok plass på en legevakt i Arendal for 8 år siden. 

Det var sommerferie og jeg og Robert var på ferie der. På ferien ble jeg dårlig å trengte å begynne på en kortisonkur. Eneste utvei var legevakt. Legevakt som virkelig ikke er noe jeg er glad i, som kronikere flest misliker jeg det sterkt. Men jeg møtte opp å forklarte damen i skranken hva jeg var der for. Jeg var eneste ventene på venterommet så jeg tenkte at dette kom til å gå fort. Som ei med god erfaring med legevakt burde jeg vist bedre. I over 1 time ventet jeg på å bli ropt opp. Mulig det skjedde mye bak døren vi ikke så men vi så alldri noen flere en oss på sykehuset.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Endelig ble jeg ropt inn å kommer til en lege i 50 årene. En stor kar med langt skjegg å en god mage. Han så ut som en lege som nøt livet rett og slett. Jeg forklarte at jeg hadde Crohns og at jeg trengte en prednisolon kur. Legen satt å hørte på meg å etter litt spurte han litt ut om sykdommen. Jeg svate som sant var at jeg hadde crohns i store deler av fordøyelsesystemet. Plutselig reiser legen seg opp å sier: Du snakker ikke sant!!!!!

Jeg ble helt satt ut, kjente blodet forsvant fra hodet mitt. Jeg spurte hva han mente og med sint stemme fortalte han meg at å sitte å høre på løgnene mine gadd han ikke! Det var ikke mulig å ha Crohns noe annet sted en i tykktarm. At jeg satt her å påsto at jeg hadde Crohns flere steder var uhørt. i det jeg forsto hva han sa tente jeg på alle plugger. For å bli beskylt for å lyve for noe jeg hadde masse kompetanse på fant jeg meg ikke i. Jeg spurte hvordan han kunne sitte der å påstå at Crohns bare var i tykktarmen? mener jeg spurte om han hadde fått legelisensen sin i posten, for han tok feil. En feil en lege ikke burde gjøre. 

Legen så på meg å sa: jeg skal slå opp i boken min jeg å bevise det for deg! Jeg svarte han at det kunne han godt gjøre, men at han vil finne ut at Ulserøs kolitt kun kan sette seg i tykktarm/endetarm mens crohns kan i prinnsippet komme fra rumpehull til lepper. Jeg ble sittende å se på denne Eldre mannen med rutete skjorte, grønn shorts og hvite tennissokker i sandalene sine. Med bestemte finge letet han opp i boken sin. Tromferende sa han:se der ja, der står det om Crohns. Han begynte å lese høyt men gikk over til å lese inni seg. Plutselig skjedde det en forandring med legen forran meg. Han gikk fra å være en bastant, myndig å sint mann til en som krøp seg sammen i legestolen…

Jeg satt uten å si et ord. Jeg ville høre han si det selv. Jeg ventet på at legen som for 5 minutter siden hadde kalt meg en løgner skulle åpne munnen sin å si noe til meg. Legen kremtet å la boken fra seg på skrivebordet. han strøk seg over skjegget å tok av seg brillene sine. Så sa han: eeeeh, altså jeg må nok innrømme at jeg har alt for liten kunnskap om Crohns. Jeg burde aldri kalt deg en løgner for du er ikke det. Du har faktisk fått meg til å tenke over noe viktig i dag sa han. Jeg er ingen verdensmester, å jeg beklager. Jeg satt med blandede føleser. Jeg var glad for unnskyldningen men samtidig er det IKKE greit å bli kalt en løgner. 

Jeg fikk prednisolon av legen som ble utrolig hyggelig etter han så jeg hadde rett.. Desverre er ikke dette en unik opplevelse. Ofte får man høre om legevaktsleger med dårlig kompetanse om mange kroniske sykdommer,  som gjør alvorlige feil og misstror pasienter som er der for å få hjelp.

Jeg vil fortsette og gi dere innblikk i min hverdag som syk og ting jeg har opplevd på godt og vondt. 🙂

Crohnsglede <3

Lik meg på facebook, instagram og twitter. Og delinger er absolutt lov. 🙂 

#legevakt #løgn #unnskyldning #lege #diskusjon #unik #crohns #verdensmester #kompetanse

Nå er det snart 17.mai,  jeg sitter å skriver mens tårene mine bare renner. I år er det et spesielt år. Elida skal gå i tog med skolen for første gang. Min fineste jente skal gå i 17.maitog å vi skal stå å se på. Jeg har tidligere skrevet om situasjoner som kan være krevende for meg for å klare å gjennomføre. 17.mai er en av de, jeg har så stort ønske om å være en normal mamma. I mange år har jeg vært GAL! jeg har stryket skjorter, pusset sølv, vasket ned huset, stått med hodet i blomsterbedd og hentet bjørkekvister for å pynte bilen til fest. 

For det er jo det en vanelig mamma gjør? De står opp kl 05.00, steller seg selv før de vekker resten av huset til den lekreste 17.mai frokosten som nytes inntil lystig prat og glede. Man skal ha alt perfekt og flott. Fra jeg ble mamma så har 17.mai vært utrolig stort og viktig for meg. Jeg la sjela mi i å skulle være den perfekte mamma`n som hadde alt på stell, som så fantastisk ut å klarte alt. År etter år har jeg grått av utmattelse allerede 16.mai. Jeg har stått å stryket skjorter mens tårer og snørr har rent.  Å allerede før selve dagen følte jeg at jeg var misslykket. Jeg tapte kampen om den perfekte 17.mai før den hadde startet.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg har i mange år mistet gleden av feiringen fordi jeg har vært så opptatt av alt dette rundt. Av alt jeg mener det forventes av meg til 17.mai.  Jeg er ikke frisk å jeg er ingen vanelig mamma. Jeg har funnet ut at barna mine er viktigere en å ha et perfekt hus, en pyntet bil og nydelige blomsterbed. Jeg ber ikke inn til fest eller drar fra sted til sted for å gjøre alle fornøyde. I år velger jeg å ta vare på meg selv, slik at jeg å familien får en så bra dag som mulig. Ungene fortjener en mamma som smiler, ler og er tilstede. Robert fortjener at jeg setter meg og min helse forran min sanvittighet. Jeg skal legge meg tidlig i morgen å sove så lenge jeg kan for å være mest mulig uthvilt. Jeg skal ta smertestillende og gjøre alt jeg kan for å nyte dagen med barna mine. Frokost skal spises men noe fansy blir det ikke. Det jeg vet er at dagen skal legges opp for at VI skal ha en fantastisk dag sammen. At JEG skal nyte 17,mai uten å være utslitt. 

Jeg gleder meg til å feire 17,mai. Jeg skal smile, vinke og rope hurra. Sykdommen har fratatt meg så mye. Jeg har bestemt meg for å gjøre livet mitt best mulig for meg. I baggen ligger det skift og alt jeg trenger til å takle selv de værste ting. Ikke en gang et uhell skal sette meg ut av spill. Jeg er klar for å feire 17.mai. Tårer vil det bli men denne gangen av GLEDE ikke av sorg, smerte og utslitthet. 

Så til dere som føler det forventes for mye, at dere er utslitte allerede før dagen er her. Senk kravene, ingen bryr seg om det er bjørkekviser og flagg som pynter bilen annet en du. Ingen bryr seg om du har rukket å klippe plenen eller plantet nye blomster. La ikke 17.mai bli mer en du makter. La det bli en dag du gleder deg til og ser frem til. Ikke mål deg med hva alle andre klarer, Ta annsvar for deg og ditt. 

Med ønske om en fantastisk 17.mai fra crohnsglede. <3

Setter stor pris på delinger. <3

#17.mai #glede #ork #fest #kamp #syk #crohns #tårer #tog #forventninger #krav #branok #supermamma

God morgen. 🙂

Dagen i går var egentlig ok. Bortsett fra ledd funket resten av kroppen greit. Men så kom natta og jeg sprang i skytteltrafikk mellom rommene til ungene. I tillegg våknet jeg med kjempevondt i knær, albuer, håndledd og fingre i natt. Jeg var oppe med Elida på do å hadde så vondt at jeg hadde mest lyst til å begynne å gråte. Men uansett hvor vondt jeg har, er det noe som skjer når ungene roper. Jeg tar “masken” på. Masken som hindrer omverden i å se hvordan jeg har det. Årsaken er like mye for å beskytte meg selv som for å beskytte de rundt meg. Alle kronikere som har mye smerter kan nok kjenne seg igjen i den “masken”.  Når hun var ferdig på do fulgte jeg henne tilbake til rommet. Elida spurte om jeg kunne pakke dynen godt rundt henne? Jeg pustet dypt og kjente klumpen i halsen. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Du vet hvordan det kjennes ut om du har vært ute i iskaldtvær? slik at fingrene blir stive og treige? legg på tannværk i alle ledd, slik kan jeg forklare hvordan jeg har det. Jeg så på Elida og sa: Men blir ikke det veldig varmt? Jeg håpet et lite sekund å slippe unna den vante innpakkingen,som vi har gjort siden hun var ei lita jente. Elida svarer: nei mamma, det gjør at jeg får sove. Da er det ikke skummelt liksom. Jeg så på Elida som lå i sengen å så på meg. Kl var 03.15 å jeg ser på den vakreste jenta jeg vet om . Med de nydligste brune øynene ser hun på meg sittene med beina trukket opp under seg. Så stor men alikevel liten nok til å trenge mamma`s hender.

Klart jeg kan pakke deg inn, svarer jeg mens jeg smiler mot henne. Jeg går bort og puster dypt. Lukker og kniper øynene sammen mens jeg sier inni meg: kom igjen ida, du klarer dette. Jeg biter tennene hardt sammen og pakker Elida inn slik vi har gjort hver kveld siden hun var baby. Fingrene mine værker intenst ved hver eneste bevegelse. Jeg kysset Elida på pannen å sier god natt. Jeg burde godt direkte inn i sengen å lagt meg, men var desperat etter litt lindring. Spesielt i fingerleddene som værket intenst nå.  Jeg gikk inn på badet og skrudde på varmt vann. Puttet hendene mine ned i vasken å lot det varme vannet renne over de vonde leddene. Mens jeg står slik ser jeg på meg selv i speilet. Jeg prøvde å smile men tårene fylte øynene mine.

Tårene blandet seg med vannet som varmet opp leddenene mine. Jeg ble stående slik å gråte stille. Noen ganger må man gi seg lov til å gråte, man må få lov til å være dritt lei. For meg er det å gråte, være lei meg, sint og litt oppgitt viktig. For uansett hvor possitiv man er så er det viktig å ta seg tid til å kjenne på de følesene av håpløshet også. For noen dager blir det for kjipt, det blir for tøft og for vondt. Etter en stund tørket jeg tårer, slo av vannet å kjente at varmen hadde gjordt godt. Jeg krøp tilbake i sengen  å sovnet… Jeg fortsatte å våkne innimellom fordi knærne, albuene og håndleddene verket men jeg byttet stilling og sovnet igjen.

I dag våknet jeg med en følese av nytt mot. Jeg pleier alltid å føle meg litt renset på en måte etter en slik “sprekk” eller kanskje er det ingen sprekk men en nødvendighhet for å oppretholde et godt liv. Jeg lever med store smerter hver dag. Selv hvor possitiv jeg ønsker å være så er det å gråte og annerkjenne selv de vonde følesene er viktig. Å gråte gjør deg ikke svak om du klarer å løfte hodet etterpå, eller om gråten gjør noe possitivt for deg. Jeg har sakt det før, mange tror de er svake om man gråter. Jeg mener at kun de aller sterkeste menneskene tørr å vise sin “svakehet”. Du kan ikke si du er STERK om du ikke tillater deg å være svak. 

Nå skal søndagen nytes. Selv om smertene jager i kroppen skal jeg nyte den med mine barn og mann. Å gråte ga meg en renselse jeg trengte å jeg er klar for å kjempe videre om en så bra hverdag jeg kan ha. 

Blogges i kveld. <3 Crohnsglede <3

følg meg gjerne på facebook, instagram og twitter. Og delinger gjør meg glad.:) vi er mange kronikere i norges land som trenger hverandre.

#smerter #ledd #tårer #svak #sterk #smil #varme #kjempe #kroniker #crohns #fuckcrohns #ibd #revmatisme #tillegssykdommer

Jeg har i dag vært i lokalavisa. Lille Ida har idag blitt lest av larviksfolket inntil lørdagskaffen. Jeg er veldig fornøyd med intervjuet. Jeg følte det fikk frem at med riktig fokus kan man ha et bra liv, selv med alvorlig sykdom. Jeg sitter i dag med en klump i magen. Både av stolthet å av vonde minner som har gjort meg til meg. Jeg startet Crohnsglede med et ønske om å være den jeg ikke hadde når jeg var 17 år. Jeg hadde et stort behov for å ha et sted jeg kunne få en riktig og ærlig informasjon, samtidig som at noen kunne si at det kom til å gå bra bare man kjemper.

Jeg hadde ingen som fortalte meg om bleier, hjelpemiddler, smerter, om hva vi har krav på, smerteanfall, leddsmerter, psyke, bivirkninger osv…. Jeg følte meg utrolig ensom. Jeg gråt så mange tårer over det jeg ikke lenger hadde. Jeg drømte om at noen skulle komme inn til meg å si: Dette klarer du!!! Jeg skal holde deg i hånden, å sammen skal vi gå mot livet igjen.  Jeg satt som en 17 år gammel jente med ekstreme smerter som jeg ikke taklet, med en redsel for uhell og en følese av ekstremt mindreverd som spiste opp livsglede og kamplyst. Jeg måtte takle nederlag på nederlag, å eneste jeg ønsket meg var at noen skulle forstå. At noen skulle si at du må kjempe, kjempe for å bli venn med livet igjen. Du vil klare deg bra, om du lærer deg å leve på nytt. 

Jeg er en av 200 mest leste blogger i Norge. det er over 500.000 bloggere i Norges land å jeg ligger plassert på topplistene. Jeg er så ubeskrivelig stolt og rørt. Å det viser at det ER et stort behov for bloggen der ute. Det er et behov for en blogg som gir et ærlig bilde av en tøff sykdom samtidig som den gir et håp. Et håp om et fantastisk liv. Jeg er klar for å jobbe for oss kroniske syke som trenger en stemme. Jeg har mange drømmer og mange kamper å kjempe. Jeg vil vise at det er fult mulig å gå fra det mørkeste mørket til å få et fantastisk liv. Alt er mulig om du ønsker det nok.

Jeg føler jeg allerede har oppnådd mye. Men jeg har bare så vidt begynt å røre rundt i grøter. Jeg håper virkelig min kamp kan gi resultater over sikt. Jeg har en drøm om å jobbe 100% prosent med bloggen og kampen for kronikere. Så tusen takk, takk for alt dere leser og det dere deler. Jeg er så ydmyk. Jeg er klar for å prate vår sak å håper mange muligheter byr seg. Jeg kommer til å fortsette å dele av hele meg. Jeg skal gi friske et innblikk i livet til en kronisk syk. Jeg skal gi de syke en mulighet til å se de ikke er alene. at dem er verdt å kjempe for.

Jeg er verdt å kjempe for. Bli med på kampen om likeverd og livsglede for alle. delinger gjør meg veldig glad. 🙂

Crohnsglede <3

#avis #østlandsposten #topplister #blogger #kronikere #kamp #rørt #takk #blimed #drøm #crohns 

Jeg er medlem i mange forumer på facebook. Både for mødre, kronisk syke osv… Dette er forum med utrolig tøffe og flotte mennesker i alle aldre å  fra alle samfunslag. En ting som ofte blir nevnt er savnet etter vennskap. Savet etter noen å dele gleder og sorger med. Savnet etter et annet menneske man kan ringe bare fordi man kan, som man kan snakke med i timesvis uten å gå lei. Savnet etter vennskap er tungt og vondt. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg har vært der selv, så til de grader. I mange år savnet jeg så ei skikkelig venninne, at jeg sørget over et menneske jeg ikke viste hvem var. Jeg har hatt mange venner i årenes løp, alle har sin plass i hjertet mitt. Noen av vennskapene tok slutt av helt naturlige årsaker, mens andre var det ulikheter, min sykdom osv som var årsaken til at vi gled i fra hverandre. 

Jeg hadde mange år etter at jeg fikk crohns store problemer med å akseptere livet mitt med sykdommen. Jeg stolte etterhvert ikke på at noen hadde gode hensikter med nye bekjentskap. For hvem vil vel være venn med ei som verken jobber, kan bli med på alt eller kan gi like mye tilbake som hun ønsker i dårlige perioder. Så jeg satt opp en mur, jeg turte ikke slippe noen inn. Jeg kunne nok virke kald og avvisende. Men det de ikke viste var at årsaken var like vond som den vat tøff. Jeg var livredd for å slippe noen inn i hjertet mitt i redsel for å miste nok en ting. Jeg hadde hatt så mye nederlag. Livet var egentlig bare nederlag på nederlag i en periode på 8 år. Ingenting mestret jeg. 

Savnet etter vennskap var så stort at jeg satt i stuen som gravid med Isak å sa til Robert: Jeg savner så ei venninne. Jeg savner noen å ringe bare for å prate, jeg savner noen å le med, gå på kafe med osv… Robert sa noe til meg da som gjorde vondt, fordi jeg viste det var sant. Han sa: Ida, vennskap kommer ikke å ringer på døra de. Jeg skjønner det er vanskelig men for å få venner må du jo først møte dem. Jeg tror jeg reagerte med sinne, Å hvorfor gjorde jeg det? fordi det var sant. Sannheten var at JEG måtte ta tak i dette selv. 

Jeg meldte meg inn i en gruppe for gravide som skulle ha baby mai 2012. Jeg bestemte meg for å pushe meg og gi ALT. Jeg skulle vise de hvem jeg var fra dag 1. Ikke viste jeg den gangen at det skulle være et av mine beste valg i livet. For i den gruppen traff jeg mange utrolig flotte damer. Damer jeg den dag i dag har masse kontakt med. Fler av dem vil jeg si har blitt mine næreste venner, det på tross av hvor vi bor i norges land. Når jeg ble gravid med Ludvig gjorde jeg det samme. Meldte meg inn i gruppe for gravide med termin juli 2015. 

Flere av disse damene har jeg møtt mange ganger. Jeg sitter nå med venner på tvers av landet. Venner jeg er stolt av og som jeg er utrolig glad i. Jeg vet det sitter MANGE ensome både syke og friske i mange hjem.  Ensomheten er vond å kjenne på. Jeg vil gi dere det rådet jeg fikk. Ta å gjør en innsats for å treffe nye bekjentskaper. Facebook grupper er faktisk et flott sted å begynne. 

Om du sitter å savner noen i livet ditt, så gi det en tjangs i alle fall. Jeg vet hvor vondt det er å savne noen. Å derfor setter jeg så pris på alle de flotte menneskene jeg har i livet mitt nå. Mennesker som gir meg masse glede og latter. Som ser meg som Ida og respekterer meg 100%. Om man ønsker en forandring i livet må man jobbe for det. Jeg vet det er tøft å pushe seg ut fra konfortsonen men det er verdt det. Det er mennesker som venter på å møte deg der ute. 

Tørr å ta annsvar for din egen lykke, Du vil aldri angre.

Crohnsglede <3

denne setter jeg stor pris på om blir delt. Fordi ensomhet har en stor plass i manges liv. Gi dem håp om en forandring. Og lik meg på Facebook, Instagram og Twitter. 🙂 

Ta tilbake livet… 

#vennskap #savn Facebook #tårer #glede #komfortsonen #grupper #ensomhet #latter 

Jeg har som mange andre til tider luft i magen. Å i går skjedde det noe jeg både er flau over samtidig som jeg må berømme meg selv for min reaksjonsevne. For jeg er en av dem som ALDRI finner de riktige ordene i overraskende situasjoner, før lenge etterpå. Faktisk ble jeg så overrasket over meg selv at jeg nesten trodde på min egen løgn. 

Alltså dagen i går hadde magen vært temelig på tur. Jeg var full av luft. Og stortsett er jo det null problem fordi vi er hjemme eller ute. Men i går sto jeg på rema 1000 med Ludvig i handlevognen. Jeg sto i grønnsakshyllen når det utenkelige skjer. Midt i ettermiddags rushen av middags sultene mennesker kom det en smyger. Først ble jeg utrolig overasket og flau. For jeg pleier ALDRI og slippe en fjert i offentligheten slik. I noen sekunder håpet jeg på at lydløsheten hadde reddet meg, helt frem til lukten av noe som ingen kunne ta feil av fylte nesa mi. Jeg kjente jeg ble heit i toppen. Akkurat da jeg sto klar for å hoppe ned i det sorte hullet,  ser jeg på Ludvig.  

Litt høyt sier jeg: Nei men kjære deg lille venn, den der var stram. Tenk å slippe fiser sånn mitt i butikken da gitt. Ludvig på 10 mnd smiler og ler i mot meg å jeg kjenner hjertepumpa mi begynner å roe seg. Noen damer som sto rett ved smilte og lo litt. 

Når jeg hadde betalt og var på vei ut i bilen kom den dårlige sanvittigheten. Herlighet, for en mor! skylle på sønnen sin for å slippe unna en smyger! Nei fy skam for en dårlig mor. Men så kommer jeg på hvor fint jeg reddet meg inn. Å joda, det var lite pent å alt det der. Men alle hadde tatt en spansk en i lignende situasjon. 

Dette funker bare om du har med deg et barn som ikke kan prate eller en hund. Om du prøver samme triks med en 3 åring kan resulatet bli laaaaaangt mer pinelig en det hadde vært å stå der å ta skylda selv. 

For si som Robert alltid sier: man kan ikke holde på noe man ikke har i handa. 

Ha en fantastisk dag. <3

følg meg på Facebook, Instagram og Twitter. Søk opp crohnsglede. Og delinger er mer en lov. 🙂 det setter jeg stor pris på. 🙂 

crohnsglede. 

#smyger #fis #flau #hvitløgn #dårligmor #rema1000 #imponert #

I dag skal jeg nok en gang fortelle om noe som er kjipt med Crohns. Nemmelig analfisurer. (Analfisurer er store sprekker og sår i og ved analåpningen.) Jeg sliter VELDIG med det. Har skrevet litt om det på bloggen før også. Skrevet om hvordan jeg er avhengig av cylocain som er bedøvende gel for å lindre smerer.

Jeg skriver om alle sider ved å leve med Crohns slik at friske skal forstå alt dere ikke ser. Men ikke minst for at andre med samme problemer skal se at de ikke er alene. For man kan føle og tro det. Ingen prater om slike problemer å da fører det med seg mye spørsmål å følelse av å være alene med problematikken. Derfor skriver jeg om ALT. I dag skriver jeg om analfisurer. Jeg har store spreker og sår ved analåpningen. Det fører jo noen utfordringer med seg. Altså det å gå på do er jo i og for seg noe ei med Crohns er GOD på, men når en har fisurer gruer du deg. For fy faaaasan å det svir. Brenner er heller riktig ord, og selv en liten fis fører til MASSE blod.

Også klør det. Du vet den reklamen om analkløe? Altså så desperat kan man faktisk bli at man føler behov for å gni rumpa opp i mot et tre. Igjen er den cylocain gel`n min reddende. Også innrømmer jeg glatt at isbiter i kaldt vann i en pose lindrer godt.  Legger meg med posen imellom skinkene rett og slett. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det å tørke seg etter dobesøk med fisurer er VONDT!!! Så jeg klapper med papir først og dusjer med lunkent vann etterpå. Luft tørke å smøre med god krem. 

Til tider er det så ille at jeg nesten ikke orker å sitte. Spesielt en god stund etter doturer. Så jeg står og går mye. 

Jeg er på en måte litt vandt til det, for det er en av de tingene jeg har hatt mye av. Men gøy er det ikke å fylle doskålen med blod. Om jeg skal slippe en fjert (Gud forby) i disse periodene det er værst, MÅ jeg sitte på do. Årsaken er at med luften kommer eksplosjonen med blod. Jeg vet dette er noe mange sliter med. Jeg har brukt salve og stikkpiller på resept fra fastlege med litt effekt. Men det viktigste er å være forsiktig, dusje etter dobesøk og bruke salve beregnet for såre babyrumper. Bepathen salve har jeg brukt med god effekt. (Smører på natten) denne fåes reseptfritt på apotek. Men om du sliter så ta turen til lege. Greit å sjekke det ut, husk at det er mulig å få cylocain på blå resept. Det er lokalbedøvende å veldig god smertelindring. 

Nok en gang bort med tabuer og skam! 🙂

Følg meg på Facebook, Instagram og Twitter. 🙂 og delinger er mer en lov. 🙂 

å leve med en kronisk sykdom gjør at det skjuler seg mange ting man ikke kan se. Jeg skriver om alle disse tingene så andre syke ser de ikke er alene. Sammen skal vi rive ned tabuer.

Fuck Crohns velkommen Crohnsglede. <3

crohnsglede <3 

Det jeg vil fortelle om i dag er ikke så lenge siden faktisk. (4-5 år siden.) Jeg ble lagt inn med vekttap, oppbluss av crohns og veldig lavt jernlager. Hun legen som hadde fulgt meg opp la meg inn etter en telefon vi hadde sammen, listen var  klar med alt som skulle gjøres. Cvk ble lagt inn øyeblikkelig å jerninfusjon og smertelindring ble gitt med en gang. (cvk er en slags veneflon som blir lagt inn i en større blodåre slik at den kan bli liggende lenger, tåler all medisin og er mer behagelig for pasienten. Jeg får lagt inn den ved kragebeinet, inngrepet skjer på opprasjonstue. Kommer eget innlegg om det seinere) En ernæringsfysolog kom inn på rommet mitt å jeg måtte på vekten. 44 kg og hun valgte ringte på legen, hun ville sette i gang med intravinøs næring. Desverre for meg var legen min opptatt og inn døra kom legen fra HELVETE! Ernæringsfysiologen sier til legen at min bmi er alt for lav og at intravinøs næring bør gies. Legen ser på meg å sier: Er det nødvendig da? Jeg svarte at jeg ikke spiste å at jeg egentlig hadde blitt glad for tarmhvile. (det gir mindre smerter og mindre dobesøk) Legen sette seg på senga mi å smiler. Så sier han: Ida, Du skal bare være glad for at du er tynn. Du vet, ingen menn liker tykke damer, du vil vel bli likt av menn?

Jeg trodde jeg hørte feil! Jeg ble helt satt ut. Ernæringsfysiologen så på samtalen vår fra sengeenden. Jeg svarte at jeg hadde ikke behov for at MENNskulle like meg! jeg har jo tross alt Robert. Å dessuten kan jeg ikke tro at alle menn liker tynne jenter. Da brøt ernæringsfysiologen inn. Hun spurte legen om han var seriøs, om han mente de ordene han slapp ut av munnen sin. Legen svarte JA, det mente han. Kona hans måtte bare være slank hvis ikke var han ikke inntrisert. Da eksploderte det for ernæringsfysiologen. Hun skjelte legen ut. De to sto å diskuterte og kranglet inne på rommet mitt. Å jeg satt i sengen å kunne nesten ikke tro hva som skjedde. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Hun ba legen pelle seg ut av rommet, sa at han om å være klar for å bli kalt inn for møte med ledelsen. Han smilte hånelig å gikk ut døren. Ernæringsfysiologen beklaget seg å sa at hun skulle tatt det med han privat men hun klarte ikke la han oppføre seg slik. Hun fortalte at i hennhold til min BMI og min kropp trengte jeg uten tvil næring. Men at hun skulle ringe hun som fulgte meg opp. Jeg fikk næring i løpet av dagen. Å nok en hendelse med den legen la seg i inn i rekken av håreisende oppførsel.. Jeg ble fort bedre og etter et par ukerstid fikk jeg komme hjem med masse medisiner og nøye oppfølging av fastlege. Denne legen er gastrolege. Han er jeg livredd for rett og slett. Han har ødelagt mye for meg i årenes løp. Men denne historien er nesten morsom. Nå å kan jeg se tilbake på det med smil om munnen. Stakkars kona til denne mannen…. og om du vil lese mer og doktor GAL kan du lese HER og HER.

Jeg forteller dere små historier av mitt sykehusliv og livet mitt for at dere skal få et innblikk og forståelse. Det var tøft der og da. Men nå sitte jeg som et utrolig sterkt menneske på tross av ALT. Jeg smiler, ler og nyter livet hjemme. Jeg vet sykehusopphold kommer igjen men frem til da skal livet nytes. 

Crohnsglede <3

lik meg på Instagram, Facebook og Twitter. Og delinger er absolutt lov. 🙂 

#gal #doktor #krangel #ernæringsfysiolog #morsomt #crohns #crohnsglede #sykehus #cvk 

Dette er et innlegg som jeg syntes er vanskelig å skrive. Fordi det handler om noe veldig personelig og ikke minst, mine nydelige barn. Når man tar en avgjørelse på at du ønsker barn, er det viktigste at barna er friske for mange. At barna skal ha de beste mulighter til et friskt og bra liv. Robert og jeg er jo ingen unntak, vi ønsker jo bare det aller beste for våre barn.

Men så er det slik at jeg har en stor grunn til å svelge tungt og krysse fingre. Jeg har jo en alvorlig kronisk sykdom. En sykdom jeg ikke unner noen. Å i allefall ikke mine barn. Jeg kan ha gitt mine barn arvestoffer som gir dem Crohns. Samme sykdommen jeg har kjempet imot nå i 15 år. Samme sykdommen som har gjort ungdomstiden min til et helvete. 

Så hvem vil utsette sine barn for noe slikt? En mamma skal beskytte, elske og passe på barna sine, ikke gjøre dem syke. Jeg har fått et spørsmål privat på bloggen fra en anonym. Spørsmålet var enkelt men kaldt og kynisk. spørsmålet var: Hvordan kan du leve med deg selv å vite at du kan ødelegge barna dine sine liv! Barn er ingen menneskerett. Noen bør la være å få barn. Først ble jeg utrolig sint. Å mens jeg satt sint å skrev et svar begynte jeg å gråte. For personen hadde rett. Jeg kan gjøre barna mine alvorlig syke å det må isåfall jeg klare å bære på mine skuldre. Svaret får du her på bloggen anonym.

Før vi fikk barn sjekket vi ut om arv og hvilke % vi måtte forholde oss til, å vi snakket med leger. Vi pratet masse å kom frem til at vi ville ha barn, vi måtte stå for det valget. 1% kjangs er det for at barna arver Crohns om en av foreldrene har sykdommen. Det betyr at 1 av hundre foreldrepar får oppleve den beskjeden vi alle frykter. At barnet ditt er syk, Enda værre: dine arvestoffer er årsaken. Men så betyr det også at 99 av de 100 slipper unna. 

Jeg har en vond klump i magen av å skrive dette, men til dere som lurer så er det en risiko som vi har nøye diskutert og overveid. Vi valgte å ta den risikoen fordi vi ville ha barn. Vi anger ikke på våres valg. Å om ungene blir syke så må JEG bære det på mine skuldre. Det skal jeg klare fordi jeg har gitt dem et liv å jeg vet at valget var riktig for oss. Jeg håper vi slipper å få beskjeden men jeg er forberedt. Jeg er forberedt å vet at om 1 eller fler av barna mine blir syke, så er de tross alt heldige som har en mamma som forstår dem 100%. 

Jo jeg kan gi dem en alvorlig sykdom men jeg ga dem også 99% kjangs til å slippe unna. Oddsen er på vår side. Om både mor og far har crohns øker faren med mange %. Mener opp til 25% men jeg vil ikke si det for sikkert, det er lenge siden jeg snakket med legen om det.

Forstår at folk kanskje lurer på slike ting. Derfor sitter jeg med tårer i øynene å skriver dette innlegget. Jeg forstår dem som blir barnløse i redselen for arv. Men jeg vil leve livet, Jeg vil ikke leve livet med “vis om atte dersom atte” hengende over meg. Jeg mener at jeg ikke er egoistisk. Jeg har gitt dem 99% kjangs.

Så må jeg krysse fingrene for at det er nok. 

lik gjerne crohnsglede på facebook, instagram og twitter. Og delinger er absolutt lov. 

Crohnsglede <3

#arv #sykdom #barn #sanvittighet #prosent #foreldre #crohns #egoistisk.

I anledning sykepleierne sin dag velger jeg å dele et innlegg jeg skrev for en stund tilbake. Innlegget ble delt over 5000 ganger på Facebook. Dette er min ærlige, nakene og fineste hyllest til de menneskene som har vært min redning. Opprinnelig var det skrevet til sykepleiere og hjelpepleiere. Men jeg velger å dele det for sykepleiere i dag. Kjære sykepleiere: TAKK fra hele mitt hjerte. Denne dagen er deres! 

Jeg har tidligere skrevet om hvordan enkelt møter med leger har vært med på å ødelegge meg. Det første var den legen som ga meg diagnosen samtidig som han ga beskjed om at nå blir livet aldri det samme…. Det kan du lese om HER og om møte med en fastlege som var med på å nesten ødelegge livet mitt. Det kan du lese om HER. Jeg har heldigvis truffet noen fine mennesker også i årenes løp. Å i dag vil jeg trekke frem dem .

jeg var på sykehus nesten i 3 år bare med få opphold hjemme den første tiden etter jeg fikk diagnosen. Jeg møtte mange sykepleiere og hjelpepleiere. Noen har satt sine spor. Jeg vil fortelle om dem for at dere skal forstå hvor viktig de var for meg. 

Jeg husker spesielt en nattevakt. Hun var alltid blid å kom inn på rommet etter hun hadde gått runden sin før natta. Hun satt seg på sengen min, begynte å prate med meg som Ida! Ikke som en pasient. Husker du spurte meg om jeg hadde kjæreste, jeg å du pratet å lo. Du var ikke så mange år eldre en meg å du fortalte om den håpløse kjæresten du hadde dumpet, som hadde kommet på jobb med blomster dagen etter. I 10 minutter så du meg som Ida. I 10 minutter var jeg normal. Takk kjære deg for at du så meg å lot meg få være ungdom i en vanskelig tid. 

Også var det hun som elsket å flette hår. jeg var jo kjempe dårlig så klarte ikke stelle meg. Du kom inn på morgen å flettet håret mitt… For deg var det en liten ting. For meg betydde det alt. Jeg følte meg stelt  og flettene var alltid like vakre som deg. 

Så til deg som så jeg var ukomfortabel når jeg trengte hjelp til å dusje. Takk for at du hentet et håndkle som du la over meg så jeg slapp å sitte helt naken. En liten ting for deg men for meg betydde det alt. Jeg følte meg respektert. 

Til deg som kom inn til meg midt i et smerteannfall hvor jeg ikke turte ringe på  fordi jeg hadde jo fått smertestillende for 1 time siden. Du sprang avgårde å kom tilbake med morfin som du ga meg rett i åra. Du la hodet mitt i fanget ditt mens du ba meg puste rolig… Kroppen min ristet i smerte… Legen kom å ga ordre om mer smertestillende. Tarmen hadde fått krøll på seg. Du ga mer morfin og muskelavslappende. Du forlot meg ikke! Du så meg rett inn i øynene å lovet meg at det skulle gå bra. Når smerten begynte å forsvinne sto du og strøk på meg mens jeg hikstet… Du tørket mine tårer med dine fingre… Jeg kommer aldri til å glemme det. 

Du  som tok å skiftet på sengen etter 4 uhell. Jeg var så skamfull. Men du smilte og sa: dette er jo jobben min. Ikke tenk på det. Jeg gjør dette hele tiden.

Den mannlige sykepleieren som alltid fortelle tørre vitser før han skulle stikke veneflon. Takk for at du ga meg en latter. 

Husker jeg ble holdt oppe på do mens jeg satt der å kastet opp samtidig som blod og gørr rant. Du sto å holdt meg mens ei annen satt  smertestillende i åra mi. Du holdt meg oppe når jeg selv ikke hadde mulighet til å stå. Du lot meg hyle i smerte å du slapp meg aldri. Etterpå bar dere meg i sengen å vasket bort svette med en kald klut.. Jeg glemmer aldri det smilet du ga meg. 

Det å være kronisk syk er tøft. Man opplever mange vonde ting. Takk for at dere som jobber med vår elendighet klarer å se enkelt mennesker. Takk for at dere klarer å tørke tårer, le , gråte med oss og kjempe med oss.  

Jobben din er så mye viktigere en du noen gang vil forstå om du ikke havner i sykesengen selv. Hvordan dere møter spesielt oss som er kronikere er avgjørende for oss. Takk. 

Takk for at du ser at jeg er noe mer en pasienten ved vindusplass på 204. Takk for at du gjør det lille ekstra for meg. Takk for at du klarer å se at jeg er en mamma, kjæreste, venn og nabo. At du klarer å gi den lille ekstra omsorgen som en kroniker  trenger. Tusen takk. Jeg glemmer dere aldri. Jeg forteller barna mine om dere, jeg glemmer ikke hvordan dere ser ut selv etter 15 år å jeg ønsker å nå frem til alle dere som gjør der lille ekstra. 

Takk… 

#pasient #sykepleier #takk #crohn #crohnsglede #fuckcrohns