I anledning sykepleierne sin dag velger jeg å dele et innlegg jeg skrev for en stund tilbake. Innlegget ble delt over 5000 ganger på Facebook. Dette er min ærlige, nakene og fineste hyllest til de menneskene som har vært min redning. Opprinnelig var det skrevet til sykepleiere og hjelpepleiere. Men jeg velger å dele det for sykepleiere i dag. Kjære sykepleiere: TAKK fra hele mitt hjerte. Denne dagen er deres! 

Jeg har tidligere skrevet om hvordan enkelt møter med leger har vært med på å ødelegge meg. Det første var den legen som ga meg diagnosen samtidig som han ga beskjed om at nå blir livet aldri det samme…. Det kan du lese om HER og om møte med en fastlege som var med på å nesten ødelegge livet mitt. Det kan du lese om HER. Jeg har heldigvis truffet noen fine mennesker også i årenes løp. Å i dag vil jeg trekke frem dem .

jeg var på sykehus nesten i 3 år bare med få opphold hjemme den første tiden etter jeg fikk diagnosen. Jeg møtte mange sykepleiere og hjelpepleiere. Noen har satt sine spor. Jeg vil fortelle om dem for at dere skal forstå hvor viktig de var for meg. 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Jeg husker spesielt en nattevakt. Hun var alltid blid å kom inn på rommet etter hun hadde gått runden sin før natta. Hun satt seg på sengen min, begynte å prate med meg som Ida! Ikke som en pasient. Husker du spurte meg om jeg hadde kjæreste, jeg å du pratet å lo. Du var ikke så mange år eldre en meg å du fortalte om den håpløse kjæresten du hadde dumpet, som hadde kommet på jobb med blomster dagen etter. I 10 minutter så du meg som Ida. I 10 minutter var jeg normal. Takk kjære deg for at du så meg å lot meg få være ungdom i en vanskelig tid. 

Også var det hun som elsket å flette hår. jeg var jo kjempe dårlig så klarte ikke stelle meg. Du kom inn på morgen å flettet håret mitt… For deg var det en liten ting. For meg betydde det alt. Jeg følte meg stelt  og flettene var alltid like vakre som deg. 

Så til deg som så jeg var ukomfortabel når jeg trengte hjelp til å dusje. Takk for at du hentet et håndkle som du la over meg så jeg slapp å sitte helt naken. En liten ting for deg men for meg betydde det alt. Jeg følte meg respektert. 

Til deg som kom inn til meg midt i et smerteannfall hvor jeg ikke turte ringe på  fordi jeg hadde jo fått smertestillende for 1 time siden. Du sprang avgårde å kom tilbake med morfin som du ga meg rett i åra. Du la hodet mitt i fanget ditt mens du ba meg puste rolig… Kroppen min ristet i smerte… Legen kom å ga ordre om mer smertestillende. Tarmen hadde fått krøll på seg. Du ga mer morfin og muskelavslappende. Du forlot meg ikke! Du så meg rett inn i øynene å lovet meg at det skulle gå bra. Når smerten begynte å forsvinne sto du og strøk på meg mens jeg hikstet… Du tørket mine tårer med dine fingre… Jeg kommer aldri til å glemme det. 

Du  som tok å skiftet på sengen etter 4 uhell. Jeg var så skamfull. Men du smilte og sa: dette er jo jobben min. Ikke tenk på det. Jeg gjør dette hele tiden.

Den mannlige sykepleieren som alltid fortelle tørre vitser før han skulle stikke veneflon. Takk for at du ga meg en latter. 

Husker jeg ble holdt oppe på do mens jeg satt der å kastet opp samtidig som blod og gørr rant. Du sto å holdt meg mens ei annen satt  smertestillende i åra mi. Du holdt meg oppe når jeg selv ikke hadde mulighet til å stå. Du lot meg hyle i smerte å du slapp meg aldri. Etterpå bar dere meg i sengen å vasket bort svette med en kald klut.. Jeg glemmer aldri det smilet du ga meg. 

Det å være kronisk syk er tøft. Man opplever mange vonde ting. Takk for at dere som jobber med vår elendighet klarer å se enkelt mennesker. Takk for at dere klarer å tørke tårer, le , gråte med oss og kjempe med oss.  

Jobben din er så mye viktigere en du noen gang vil forstå om du ikke havner i sykesengen selv. Hvordan dere møter spesielt oss som er kronikere er avgjørende for oss. Takk. 

Takk for at du ser at jeg er noe mer en pasienten ved vindusplass på 204. Takk for at du gjør det lille ekstra for meg. Takk for at du klarer å se at jeg er en mamma, kjæreste, venn og nabo. At du klarer å gi den lille ekstra omsorgen som en kroniker  trenger. Tusen takk. Jeg glemmer dere aldri. Jeg forteller barna mine om dere, jeg glemmer ikke hvordan dere ser ut selv etter 15 år å jeg ønsker å nå frem til alle dere som gjør der lille ekstra. 

Takk… 

#pasient #sykepleier #takk #crohn #crohnsglede #fuckcrohns