Jeg sitter å tenker tilbake på min fortid. På noen utrolig vansklige år som virkelig kunne endt utrolig galt. Jeg var ung. Jeg fikk nesten over natten plassert et tonn med sterke smerter i fanget. Gikk fra å være “frisk” til syk. Jeg skulle takle den nye hverdagen min som gikk fra en vanelig skolejente på 17 år som hadde lite bekymringer.Til å skulle takle utholdlige smerter, doflying, kvalme, oppkast osv.. Med det fysiske var nok ikke det værste. Det var det psykiske. På sykehuset ble kun det fysiske behandlet. Det psykiske ble bare igjen inne i kroppen min. Legene er virkelig ikke flinke til den biten. Egentlig skulle det vært påkrevd noen timer hos en tarapaut etter å ha fått en slik invaderende diagnose. Eller det gjelder vel alle diagnoser hvor livet snues litt opp ned. Det burde bli mer fokus på hele mennesket.
Jeg skal ikke si at jeg hadde sluppet den utrolige harde veien jeg har måttet gå om jeg hadde fått mer hjelp til å prate, fått hjelp til å endre fokus og se muligheter. Men jeg vil tørre påstå at tjangsen er stor. Jeg fikk jo som skrevet før utskrevet ALT for mye smertestillende/beroligende osv av en lege. Innlegget kan du lese HER. Jeg tok ALT jeg kunne få. HERREGUD jeg hadde det så forferdelig. Både smertemessig og psykisk. Jeg så ikke noe lys, jeg så ikke noe håp om liv. Jeg prøvde å drukne min virklighet i medisiner. Legen som skrev ut alt mistet sin rett til å være lege. Det av mange årsaker men deriblandt overskriving av A og B preperater. Når han sluttet ble jeg tildelt en ny lege. Han stoppet alt. Han nektet nemmelig å skrive ut smertestillende. Her var det ikke noe mellomting!
Når du har gått på store doser smertestillende å det blir brå stopp så går ikke det. Jeg ble lagt inn. Når jeg hadde kommet meg på beina fysisk startet den største jobben. Den psykiske biten. Dere kan lese om mitt vendepungt HER. Etter det vendepungtet startet en kjempe jobb med å ta tak i meg og mitt. Jeg måtte krabbe sakte men sikkert oppover mot livet igjen. Jeg var så langt nede at det ble litt som å velge mellom liv eller død.
Jeg vet det er mange som sliter. Både av fysisk og psykisk sykdom. Det finnes unge og vokene med rusavhengighet som står ovenfor sin livs største jobb, Det står voksene og unge som er nydiagnoserte med ulike sykdommer, det står noen med følesen av å ha mistet alt. Jeg har en liten ting jeg ønsker å si dere. Om du ønsker livet så er det mulig. men du må kjempe DU står forran den tyngste å tøffeste jobben du noen gang har gjort. Du vil kjenne på smerte du aldri trodde var mulig både psykisk og fysisk. Men du, det er så verdt det. Jeg har klart det. Jeg gikk i fra bunnen av det mørkeste å klatret et skritt av gangen. Jeg tok et oppgjør med alle mine bortgjemte føleser og tanker. Jeg måtte rote i alle skuffer å skap. Nå sitter jeg 8 år etter jeg var helt i kjelleren å kan si:
Det er så verdt det. Kjemp for livet. Du vil kjenne en glede større en du noen gang har opplevd, en stolthet du aldri trodde var mulig å oppleve. Å jeg vet hvor jævelig du selv mener du er. Du hater deg selv. Du klarer ikke se noe godt ved at du lever. Du ser deg som en byrde for alle. Jeg kan nå si at jeg er så utrolig stolt av meg selv, jeg har en empti for andre dypere en de fleste har, jeg har en forståelse av hva livet er også det tunge mørke ingen snakker om. Det bruker jeg for alt det er verdt. Jeg lovet meg den dagen i skogen at jeg ALDRI skulle tilbake til mørket igjen å det skal jeg holde.
Jeg ønsker å være det lyset du trenger. Jeg ønsker å gi deg et håp. Jeg VET så indelig godt hvor vondt du har det. Men jeg lover deg, tar du kampen om livet vil du aldri angre. Vi lever en gang. Vi lever nå. Ikke mist noen flere dager av ditt liv.
Dette er et innlegg rettet til deg som trenger håp. Jeg klarte det, da klarer du. Du må finne frem en kampvilje i deg. Først må du si det høyt. Du må tørre å si at du sliter. Når det er gjort tar du skritt for skritt. For 8 år siden gikk jeg i skogen… Jeg hadde mine klær og noen få eiendeler. Men jeg hadde mistet alt annet. Mitt samboerskap med han jeg var sammen med da var over. (å det var egentlig en bra ting oppe i alt for vi hadde det ikke bra. Å jeg hadde lagt for mye tung bør på skuldrene hans i forhold til sykdom og meg selv. Nå har vi det heldigvis bra på hver vår kant.) Jeg hadde ikke en stol en gang! INGENTING! Bare gjeld.
Nå 8 år etter sitter jeg med verdens fineste mann. En mann som har kjempet med meg. Jeg har 3 (!!!!) nydelige unger. Jeg har hus, møbler i fleng, vi har en flott bil vi kjøpte ny, Vi drar på ferier til Italia og andre land hvert år. Men mest av alt har jeg det bra med meg selv. Herregud jeg har klart å bygge opp livet mitt igjen. Å jeg vet du kan klare det også. Uansett hva du sliter med. Svelg den klumpen i magen, bli fri for alt det vonde.
Kjemp deg tilbake til livet.
Crohnsglede <3
legg meg til på Facebook, Instagram, snap og Twitter. Søk opp crohnsglede. Og del om du har lyst.
#kjemp #tøffhet #kamp #livet #rusavhengighet #psykisk #fysisk #sykdom #kampenomlivet #håp #smerte #lys #crohns #fuckcrohns #Crohnsglede #altermulig
