Etter mitt forrige innlegg, hvor jeg skrev litt om hva jeg misunner friske som kan arbeide, har det virkelig blåst storm rundt tema. Jeg viste det var sterke meninger rundt oss som mottar penger fra nav, i kommentar feltet både på nettavisen og på selve blogginnlegget kom virkelig folks meninger frem. Jeg tar meg ikke personlig nær av dette jeg får høre, men likevel blir jeg skremt over sinnet som bruser i mennesker over at noen mottar penger fra staten når andre må jobbe. Innlegget kan du lese HER
I disse kommentarfeltene virker det som all sunn fornuft og ikke minst folkeskikk forsvinner. For det høres ut som at 98% av oss som er syke og mottar forskjellige stønader fra nav, mottar de urettmessig. Det jeg blir oppgitt over, er disse som sier: Joda noen fortjener selvfølgelig uføretrygden, men jeg kjenner MANGE som virkelig har lurt seg til penger. Og hvordan vet de egentlig det? Jo, de ser på mennesket at det ikke er sykt nok og at de fint kunne ha jobbet. For personen er jo aktiv, blid, steller i hagen og har mye energi. Det at en nabo eller bekjent dømmer mennesker slik, fordi de ser noen mennesker noen timer i et døgn gjør meg frustrert.
Licensed from: stryjek / yayimages.com
For mener virkelig folk at du som en vanlig mann i gata, har mer kompetanse en fastleger, overleger, eksperter, nav, nav leger, psykologer osv? For det er faktisk slik at for og få uføretrygd må det igjennom mange flere personer en at du har et godt forhold til fastlegen din. For det har jeg også hørt, hun fikk uføretrygd fordi fastlegen var snill. Fastlegen kjenner pasienten godt, men alt i alt har fastlegens utalelser utrolig lite og si. For vi må igjennom årevis av utredninger og undersøkelser. Noe som er en stor påkjenning på en allerede syk kropp, men som vi selvfølgelig forstår at vi må igjennom. Og vet dere hva, jeg var igjennom 12 år med legetimer, arbeidsutprøvelser, møter, tårer, navleger, navpsykolog, innhentning av papirer, forsøk av behandling, sykehusinnleggelser, nedturer, osv.
For man får ikke søke ufør før man har prøvd tilstrekkelig med behandling, man må ha vært igjennom flere forsøk av arbeidsavklaring, restarbeidsavklaring, psykolog avklaringer osv. Dette for og forsikre seg om at alt er gjort for og hindre ufør. Dette regimet jeg var igjennom, gjorde jeg faktisk med glede. Alt dette som gang på gang sendte meg inn på sykehuset kjempe dårlig, gjorde jeg med pågangsmot og håp. Et håp om at jeg skulle klare og finne mirakelkuren, slik at jeg kunne komme meg ut i arbeid. For fokuset mitt var ALDRI ufør. Fokuset mitt var hele tiden arbeid. Å jeg er ikke et unikt tilfelle. Jeg tror de fleste som blir brått syke kjemper en hard og tøff kamp for arbeidslivet, ikke for og bli navere slik dere i kommentarfeltet fremstiller det som. Vet dere hvor stort nederlag det da er og innse at 12 års kamp MOT og bli ufør, må gies tapt? Det føles ut som man får spikeren i kista og at all verdighet forsvinner.
Licensed from: Brage / yayimages.com
Og de som er med på og gjøre det uverdig og grusomt, er de menneskene som tror dere vet hvor fantastisk lett det er og bli ufør. Hvor lett det er og late som vi er syke. Å for ikke og snakke om at dere vet mer om våre sykdommer og hva vi bør gjøre for og bli friske, en Norges beste leger og profesorer innenfor sykdommene våre. Er dere virkelig så høye på dere selv, at dere mener det er alle andre som tar feil og dere som har rett? Jeg kan forstå at noen tviler på oss fordi dere leser om navsvindlere i media osv. Dette draes frem like hyppig som navskandaler i seg selv. Men disse navsvindlerene er virkelig i mindretall. Hvor har det blitt av medmenskligheten ovenfor mennesker som har opplevd krise og det og å få livene sine snudd opp ned? For vi skal ikke bare takle sykdom, miste arbeidsevne og kjenne på ensomheten. Nei, vi skal bli tilsidesatt totalt i samfunnet, vi skal bli sett på som løgnere, tyver, sytepaver, hypokondere, late og som noen udyr som bare burde vært satt alene for og klare oss selv.
Så er det et slikt samfunn vi ønsker oss? Et samfunn jeg ikke vil støtte opp under. Mange tror alle sykdommer er psykiske. For dere vet, man må slutte og være så snillpike og begynne og tenke postitivt. Da blir jeg frisk fra Epilepsi, Crohn og Revmatisme. Dette er ikke bare uvitenhet og tenke slik, det er dumskap. Og dette ER noen folks meninger. Vi har ingen noen garanti for hva som kommer vår vei, vi må bare ta i mot og gjøre det beste ut av det. Jeg leste at mennesker så på oss som måtte motta hjelp fra nav for og overleve (ulike stønader) som tyver. Tyver som stjelte fra alle de som jobbet og betalte skatt til staten. Og de var ikke inntresert i og betale for min mat på bordet, det var i allefall helt sikkert. Faktisk mente personen at jeg burde avstå fra min uførepensjon, jeg burde ha hatt forsikringer som tok seg av utbetalingene mine mente han. Nå ble jeg syk som 17 åring. Jeg gikk fra og være frisk og rask til alvorlig syk på relativt kort tid. Og klart jeg gjerne skulle hatt forsikringer, men slik var ikke min situasjon som student på hybel.
Licensed from: iimages / yayimages.com
Nei, jeg må si at jeg viste dette var noe som mange friske mennesker ikke har noe til overs for. Å jeg valgte og begynne og blogge, for at friske mennesker skal få et innblikk i et liv de tydligvis ikke forstår. For de misunner IKKE sykdommene våre og plagene de vil de overhode ikke ha. Men godene vi får er hvertfall urettmessige. Jeg grøsser av det voksene mennesker får seg til og skrive. Jeg får enda mer foratåelse for hvor viktig kampen om å fjerne skam og tabu rundt kronisk sykdom er. For vi er mennesker på lik linje som friske. Vi fortjener gode liv og respekt på lik linje som bankmannen, lastebilsjåføren eller pedagogen. Vi har en lang vei og gå dessverre. Jeg forstår så utrolig godt at mange syke føler stor skam og føler de blir misstrodd av samfunnet. For vi har blitt en gruppe mennesker som få egentlig forstår eller har tillit til.
Jeg råder dere som dømmer mennesker til og sette dere mer inn i livene til oss som lever med sykdommer eller skader. Ta deg tid til og gå på et foreningsmøte? Sett deg inn i litt av hverdagen til mennesker som bare prøver og leve livet sitt så godt som mulig, på tross av utfordringer man har. Dere kan starte med og lese litt om Morbus Crohn foreksempel. Jeg kan love at dette er en sykdom vi hadde gitt bort gladelig, men desverre er det ikke et alternativ. Vi må leve så godt som mulig med de utfordringene vi har.
Selv om mange tror at vi som blir uføre ikke har lov til et verdig liv, eller gud forby å blogge om det uten og få slengt i trynet at klarer du det så klarer du og jobbe, så tar dere feil. For vi har gode dager vi fortjener og kose oss på. Vi kan faktisk arbeide uten og miste uførestatusen vår i perjoder hvor helsen er ok. Jeg kan blogge som en hobby de dagene jeg har ork til det, fordi det er faktisk mulig og ha et verdig liv på tross av uførhet eller sykdom. Å det skulle jo bare mangle, for vet dere hva? Mitt største ønske og mål er og bli frisk nok til og jobbe. Min største drøm er ikke og “nave” resten av mitt liv.
Så la tvilen komme oss til gode. Så skal jeg la tvilen komme til gode for dere som dømmer også, for uvitenhet kan føre til mye dumhet, kan det ikke?
Crohnsglede<3
Jeg skriver åpent om mitt liv som kronisk syk for og sette et fokus på mennesker som ikke har en plass i samfunnet, men som fortjener den. Jeg skriver om oppturer,nedturer, tanker, følelser og tema som opptar oss kronikere. Årsaken til at jeg jobber intenst med dette, er fordi jeg ønsker og være den jeg selv savnet når jeg var 17 år, livredd og ny diagnosert. Jeg ønsker og gi håp, jeg ønsker og kjempe når resten av samfunnet snur ryggen og jeg ønsker og tenne en gnist hvor det og kjempe for et godt liv på tross blir et mål. For noen må våge og ta denne kampen for at vi skal bli sett. Jeg holder foredrag, deltar i prosjekt med fokus på fremming av kronikers helse fordi jeg vet behovet er ekstremt stort. Så bli med i kampen om en bedre fremtid. Fortiden kan vi ikke gjøre noe med, men fremtiden ligger foran oss. <3 Jeg er dyslektiker så skrivefeil vil forekomme.
Delinger blir satt stor pris på<3
#nettavisen #kommentarfelt #kommentar #blogg #blogger #kroniker #foredrag #foredragsholder #kroniskhelse #helse #ibd #crohn #crohnsglede #fuckcrohn #crohnsfighter #fighter #påtross #minhistorie #vårkamp #mittliv #ufør #nav #navstønader #aap #stønader #meninger #uvitenhet #skremt #sinne #penger #staten #sunnfornuft #medmennesklighet #folkeskikk #urettmessig #uføretrygd #syk #jobb #frustrert #kompetanse #fastlege #overleve #nav #navleger #eksperter #psykologer #utredninger #undersøkelser #påkjenning #sykehus #innleggelser #tårer #møter #samfunnet #løgnere #tyver #sytepaver #hypokonder #late #udyr #sykdom #psykiske #postitivt #frisk #epilepsi #revmatisme #fokus #uvitenhet #dumskap #forsikringer #innblikk #forstå #urettmessig #skam #tabu #respekt #utfordringer #nave #tvil #gode #dømme #åpent #fortjener #oppturer #nedturer #følelser #tema #håp #kjempe #godtliv #mål #våge #stort #behov #fremtid #fortid #ærlig #politikk #dyslektiker
Leste innlegget ditt og syns det var bra. Fulgte også litt med i kommentarfeltet, men måtte bare gi opp å gå ut av det. Blir helt oppgitt over disse fordomsfulle bedreviterne som tror at man bare kan troppe opp på et nav kontor å få penger kastet etter seg. Er nesten sånn at man håper de kommer i en situasjon hvor de selv må ta lua i hånda å gå opp på dette kontoret for å søke hjelp. Er bare slik de vil forstå at det ikke bare er å nave som de så fint kaller det. Kjempe bra at du tar det opp!
Psykmagasinet: Takk, jeg må si at etter jeg begynte og blogge om nettopp kronisk helse har jeg fått bevist at mange sine følelser om at samfunnet er dømmende ovenfor syke mennesker er sanne. Og de er faktisk verre en jeg forestilte meg. dette er rett og slett hårreisende og idiotisk. Å jeg er helt enig med deg, tror kanskje det er eneste måten og forstå på dessverre….
Gud, jeg leste det forrige innlegget ditt, og jeg er helt ærlig skremt. Jeg er redd for hvordan min framtid skal møte meg, nå som jeg har sett svart på hvitt hva noen folk mener om uføre. Jeg ble syk med chrons for ett år siden, som 17 åring. Jeg har allerede falt ut av skolen én gang, og holder på med 2.året mitt på vgs for 2. gang. Selvfølgelig er jeg redd for å ikke klare å komme meg gjennom en utdanning, men når folk klarer å skrive slike ting – ja da blir jeg livredd. Jeg har et stort ønske om å bli psykolog, og kunne hjelpe andre med min egen erfaring. Men psykologiutdanningen er 6-årig og fryktelig tung, og hvordan skal det gå med chronsen hakk i hæl? I tillegg til epilepsi og astma, for å nevne noe. Og la meg spørre, hvorfor i alle dager skulle en 17åring ønske å bli syk, få hele ungdomstiden ødelagt, og ikke ha mulighet til å være så sosial og oppegående som alle andre? Jeg opplever lærere som blir sint på meg de dagene jeg ikke klarer å møte opp på skolen, og folk forstår virkelig ikke at dette sårer innmari mye for en pliktoppfyllende og ivrig student, som prøver sitt ytterste for å fungere i hverdagen.
Jeg er takknemlig for at du stiller opp for oss syke, som så gjerne vil, men ikke får til. Jeg heier på deg!!
Må bare si takk for at du tar kampen i offentligheten! Du er tøff, klok og veltalende 🙂 Er godt å lese bloggen din for da føler man seg ikke helt alene. Det er nesten verre enn sykdommen, det å møte disse blikkene som ser nedlatende på deg fordi du ikke klarer å stå i full jobb. Eller de kommentarene som at, åh så deilig det må være å kunne være hjemme å slappe av. Du må få gjort SÅ mye mer enn meg som jobber fullt. Jeg har rett og slett ikke tid til husarbeid jeg sier de.
De klarer liksom ikke å tro på at de dagene jeg ikke er på jobb så ligger jeg til sengs. I smerter og utmattelse.
Jeg får heller ikke tid til husarbeid eller juleshopping..
Mang en gang lurer jeg på hvem jeg prøver å lure.. Meg selv med å late som jeg er normal, eller de andre med å late som jeg er frisk..? Når jeg presser meg og presser meg for å møte det de i kommentarfeltet, les samfundet forventer av meg. Vi får se hvor lenge det går.
Tusen takk til deg!! <3
Klem fra en med samme diagnose
Villrim: ja
Det er virkelig en stor belastning. Faktisk så stor for mange at de får sosial angst og ikke våger og møte mennesker i offentligheten i frykt for og bli dømt. Det er jo helt forferdelig! Som om ikke mennesker som sliter med fysisk, psykisk sykdom eller skader av ulike slag har nok og bekymre seg over. Syntes virkelig dette er utrolig trist rett og slett. ??
Helene: kjære deg, jenter meg så igjen i deg. Jeg var og 17 år når jeg ble syk. Jeg kjempet for skolegang utenat noen kjempet for meg. Jeg ble snudd ryggen til av skole, helsevesen, samfunnet osv… virkelig tøft. Sender deg en stor klem. Bare og ta kontakt om du trenger noen som forstår. Jeg har vært der du har vært. <3