NÅR DU MÅ DELE KROPPEN DIN MED KRONISK SMERTE. <3

I 17 år er det en ting som har forfulgt meg dag ut og dag inn. En ting som ALDRI har gitt slipp på meg siden den kom snikende og nesten litt uanselig over meg høsten det året jeg hadde flyttet hjemmenifra for å studere. Jeg har prøvd å tenke tilbake på om jeg husker når jeg fikk besøk av dette som skulle flytte inn i min kropp og farge mitt sinn så til de grader for første gang, men jeg finner ingen svar. Det jeg husker var at det gikk fra ubehag til et sant helvete på relativt kort tid. 

Jeg snakker om smerter.

Ikke litt vondt slik som bare er irriterende, nei slik smerte som biter seg fast i kroppen dag og natt, som aldri lar deg glemme den om så et lite sekund. En smerte som er så intens samtidig som den er som en nydelig komponert sang. I takt og et mønster følger den seg selv. Med refreng så kraftig at de kan ta pusten av deg og vers som flyter roligere i visshet om at et nytt refreng nærmer seg med stormskritt. Jeg skal ærlig innrømme at det er den biten med sykdommen jeg sliter mest med å tilpasse meg til og akseptere. Jeg har blitt flinkere med årene men samtidig tar jeg meg i å nesten føle meg fanget i mitt eget sinn pga det. Ja, jeg kan nesten føle meg gal til tider rett og slett.

Det er mye vanskelig med smerter, men en av de tingene er at det kan ikke måles i noe. Det finnes ikke en blodprøve eller en test som kan bevise de smertene vi har. Derfor blir det også ofte at en føler seg mistrodd eller misforstått. Vi har nok mange opplevd å høre legen si ting som: så vondt kan det vel ikke være? Eller, prøv å hør på musikk det avleder tankene vekk fra smertene.

Jeg har opplevd en lege som sa: du ønsker jo å ha vondt du, derfor kjenner du det også. Da var jeg 20 år og veldig syk forøverig. Vel, jeg kan love dere alle som en gang har misstrodd noen som har vondt at vi ØNSKER IKKE å ha smerter! Herlighet jeg skulle gjort hva som helst for å slippe, faktisk så mye at vi prøver alle dietter, drikker alovera jucer, stopper og spise i perjoder osv bare for å håpe på litt pause. En prøver alt mulig rart i et lite håp om en bedre hverdag. Men så en dag innser man at det blir ikke en bedre hverdag. Hverdagen er DENNE. Så da må jeg gjøre mitt beste med det jeg har i dag. 

Kan man måle smerte egentlig? Hvem har mest vondt under et smerte anfall egentlig? Hun som ligger å hyler og vræler, eller hun som ligger omtrent urølig i sengen med rolige vugge bevegelser, stivt blikk og neglene bårret inn i håndflaten. Går det å måle de to opp i mot hverandre? Jeg var hun som skrek hysterisk i noen år, men så fant jeg min egen måte å takle det på. Jeg gikk inn i meg selv under anfall og ble hun som lå stille og vugget. Det betyr ikke at jeg hadde mer vondt før, men at jeg har funnet en måte å utad takle den på. 

Ulempen er at det er lett og overse meg. Det er lett og tro jeg ikke har vondt fordi jeg ikke roper og hyler. Sannheten er bare at jeg må fortsette og leve! Jeg måtte finne en måte å bli venn med smertene på om vi skulle fortsette og dele kropp. Og jeg vil fortsette og leve, jeg vil fortsette og ha dager hvor jeg kan være til nytte for samfunnet, leke med barna mine, jakte mine drømmer osv. Å for å oppnå det må jeg takle mine smerter på en måte få kan se utenpå. Jeg må bite tenner sammen, tørke vekk tårer og fortsette og krumme nakken. Hvorfor? Jo fordi det er et valg jeg har tatt. Jeg har valgt å leve på tross av alt som prøver å gjøre livet mitt vanskelig. 

Jeg føler smerter er privat og ikke noe alle skal se jeg sliter med. Det værste er om noen mot formodning skulle satt spørsmålstegn til mine smerter. Har du virkelig så vondt nå? Kan du ikke drøye en time etter to før du prøver smertestillende? Gå deg en tur så får du tankene bort osv. Gode råd sånn egentlig, men de kan slå så feil ut om du allerede har prøvd nok! For følelsen av å bli spist opp av smerter er grusom nok i seg selv, om en ikke skal føle seg seg tvilt på og kanskje også som en som klager unødig. 

Jeg vet at jeg og mister smerte må dele kropp. Jeg velger å gjøre det på den måten som er riktig for meg. Det eneste rådet jeg vil gi til andre er at prøv å bli venn med smertene. Prøv å finn en måte og leve på uten å bruke for mye krefter på hat og sinne. Om det er slik at smerter er noe du må leve med så gjør det på en måte du kan godta de på. Du lever en gang og bruk livet ditt til å leve på tross av ikke til å hate alt du har mistet. <3 

Crohnsglede – Ida <3

Følg gjerne min facebookside som heter crohnsglede HER. Der legger jeg ut blogger og masse annet gøy. 

Delinger settes stor pris på. <3 

#crohn #ibd #smerter #blogg #kroniker #kronisksmerte #crohnsglede #livet #påtross #kropp #syk #alvorligsyk #hat #sinne #mittliv #minhistorie #lmf 

Jeg sviktet alle, inkludert meg selv! (Trodde jeg) <3

Så var dagen her.

Denne dagen som jeg har kjent som en knyttneve i magen. Tror de fleste vet hvordan følelsen av nederlag kjennes ut? Hvordan en føler seg misslykket, ikke bra nok og kanskje også mister litt håpet på at en kan mestre noe? Jeg har kjent på så uendelig mye nederlag i mitt liv. Jeg har prøvd så uendelig hardt og virkelig trodd jeg lykkes for så og få en låvedør i trynet med beskjed om at: neida Ida du er ikke god nok likevel. 

Det med nederlag er jo noe vi med kroniske sykdommer kjenner ekstra godt til. For det er ikke å stikke under en stol at vi kan ikke bare gjøre ting uten at det kan bli konsekvenser. Det kreves så ekstremt mye av oss, selv de minste ting. Jeg har alltid kjempet for å mestre men etter at jeg ble ufør i 2014 mot min vilje, var jeg livredd for å gjøre noe som skulle fremkalle den klumpen i magen igjen. Den klumpen som både er kvalmende og smertefull og som gjør at tårene ukontrollert fyller øynene.

Derfor var det å starte blogg i 2016 noe jeg måtte gå mange runder med meg selv på. Vil jeg våge? Skal jeg følge drømmen om å dele min historie, dele mine tanker og ikke minst følge drømmen om å kunne bidra i fremtiden for at kronikere skal få en bedre  hverdag? Jeg våget. Å jeg angret IKKE. Jeg fikk kjenne på en mestringsfølelse jeg ikke hadde kjent på mange år. Jeg betydde noe igjen, og ikke minst ble JEG nyttig for samfunnet.

Jeg var plutselig et menneske som betydde noe for noen andre. Jeg fikk holde foredrag, ble med på utrolig mange prosjekter som jeg bare elsket å være en del av. Og for første gang i mitt liv følte jeg meg bra nok.  Den følelsen, den unner jeg ALLE å kjenne på. Derfor var det med et ekstremt tungt hjerte at jeg måtte trappe ned og til slutt ta pause med alt når jeg gikk gravid. Men jeg hadde begynt å kjenne på denne følelsen av at jeg ikke mestret mer. Jeg klarte ikke å gjøre ting bra nok verken på hjemmebane, med blogg, barna eller med oppdragene jeg holdt på med. 

Så jeg tok det tunge steget med å si stopp. I ettertid vet jeg det var riktig, men jeg har grått uendelig med tårer etter det valget. For jeg trodde det var valget som stoppet ALT. Også gråt jeg Ikke minst fordi jeg følte jeg hadde skuffet så utrolig mange som stolte på meg og trodde jeg skulle klare det. 

Fødselen ble traumatisk. 5 uker før tiden kom Sofus til verden med morkakeløsning. (Skal skrive innlegg om dette senere) og den første tiden hadde jeg mer en nok med å være mamma til 4 barn. Jeg fikk støtt og stadig meldinger fra dere som følger meg, men i stede for å føle glede følte jeg meg kvalt av følelsen av å være misslykket og å ha skuffet nok en gang. 

Jeg fikk spørsmål om når jeg skulle begynne å skrive igjen å helt ærlig, der og da trodde jeg ALDRI jeg skulle bli klar. Jeg hadde jo mistet alt når jeg ikke orket mer. Jeg som var på vei opp var nå glemt og borte. (Trodde jeg) 

Vendepunktet kom i februar. En uventet telefon fra Takeda kom med forespørsel om jeg kunne være så snill og bli med de til Tromsø. De overøste meg med gode ord og sa at uten meg var ikke prosjektet det samme. Så 6-7 mars var jeg i Tromsø og holdt foredrag og fant igjen troen på at jeg er mer en bra nok. I tillegg holdt jeg foredraget mitt til Sigrid Tusevik og Lisa Tønne. Igjen følte jeg at jeg kunne gjøre en forskjell. Min historie, mine erfaringer SKAL brukes til noe. 

Blant publikumet på det ene foredraget satt en lege som jobber på gastro og måten han takket meg på etterpå ga meg vissheten på at jeg hadde ikke bare nådd inn til han og resten, jeg hadde gitt han noe å tenke på. Og kanskje også vil han forandre hvordan han møter sine pasienter fremover. For mannen hadde tårer i øynene og takket meg for at jeg delte så varmt og ærlig. 

På tross av alt dette positive var jeg livredd for å begynne å skrive. For når du ønsker noe så sterkt som jeg gjør er redselen for å mislykkes enda sterkere. Men så fikk jeg nok en Mail om et oppdrag hvor jeg igjen kan fronte viktigheten i å forandre fremtiden til oss kronikere.  Det ble den mailen jeg trengte for å våge å logge meg på bloggen igjen. 

 

Så med tårer i øynene og klump i magen bestemte jeg meg for at i dag var dagen. Å det som møtte meg ga meg gråtesammenbrudd. Der lå det så mange hyggelige ord og meldinger. Mennesker fra hele landet som ønsket MEG det beste. Ingen som sa de var skuffet eller mente jeg hadde sviktet. Derfor måtte jeg sette meg ned å bestemme meg for at jeg tok den pausen med god grunn. Jeg kunne ikke kommet tilbake før nå fordi jeg måtte bli klar! 

Vel, nå er jeg her å jeg gleder meg til nok en gang å få dele mitt med dere. Takk for st dere har hatt troen på meg. Jeg har mange planer for 2018 og gleder meg til å dele det med dere. Grunnen til jeg gjør dette er fordi jeg ønsker å gjøre en forskjell med mine erfaringer og min historie. Jeg ønsker at de som kommer etter meg skal få en lettere vei å gå en jeg har hatt. 

 

Så nå håper jeg jeg vil få treffe mange av dere fremover! Målet og håpet er mange foredrag for det er uten tvil en fin måte å nå ut på. 

La oss sammen gjøre fremtiden for kronikere til et litt lettere sted. 

Crohnsglede – Ida. 

Følg gjerne min side på Facebook. Der legges det ut masse spennende både i forhold til blogg og andre ting jeg er med på fremover. Siden finner du HER. Om du lurer på noe så ta gjerne kontakt på melding her eller Facebook.

Delinger settes stor pris på. <3  

Sjekk ut en av mine mest leste innlegg HER! Et innlegg om at utsiden ikke stemmer med innsiden bestandig. 

#ibd #crohn #lmf #takeda #foredragsholder #blogger #tromsø #intheirshoes #nederlag #kroniker #svik #tårer #branok #mittliv #påtrossav #fremtid #lmf #oppdrag #våge #tilbake #klar -#kjempe #minplass #samfunn #ufør