I dag har det vært en god dag. En dag jeg har kost meg med familien ute. Vi har vasket terrassen, uteplassen og sett ungene nyte dagen ute uten jakker og luer. Barna nyter virkelig solen som varmer, de nyter en gate full av barn som gjør at det finnes lekekamerater i fleng. For meg er lyden av unger som ler, måker som skriker og huseiere som iherdig jobber i hager og gårdsplasser for å få vekk den triste vinteren selve lyden av snart sommer. 

Nå er ungene i seng, jeg sitter å jobber med foredraget mitt. Er en ganske stor jobb når man skal kutte ned og skreddersy et foredrag til et spesielt tema og ikke minst tid. For foredraget vil bli personlig, det vil bli med episoder av mitt liv som både er nakent, ærlig sårt og ekte. Likevel skal det handle om skolegang og jobb. Om tilrettelegging eller mangel av den også. Jeg vil naturligvis trekke frem mine erfaringer på dette feltet samtidig som jeg vil gi de som hører et litet innblikk av fortid, nåtid og fremtid. Jeg vil fortelle om sårheten, om tårer, tanker jeg holdt helt for meg selv og om hva som gjorde at jeg en dag valgte og ta kontroll over mitt liv igjen. 

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Jeg har 20 minutter på meg som jeg skal prøve å gjøre så nært, ærlig og ekte som mulig. 20 minutter er LITE! Derfor er forberedelsene så utrolig viktig. Men så er det en liten ting som forstyrrer meg litt. For i salen til onsdag sitter det to mennesker jeg er utrolig glad i og som ALDRI har hørt meg holde foredrag eller sett meg gjøre det jeg ELSKER og gjøre. Likevel to mennesker som var så tett på meg i den tiden som ny diagnosert og alvorlig syk som jeg tillot de og komme. Nemlig min mamma og min lillesøster. Jeg er utrolig glad for at de har lyst til og bli med meg, samtidig som jeg kjenner en god klump i halsen. For det er vondt og fortelle om disse hendelsene, vondt og fortelle at jeg skjulte så utrolig mye for de. Vondt og sitte og fortelle de hva som egentlig foregikk når de lukket døra til rommet mitt, eller de ikke var tilstede under undersøkelser fordi jeg nektet. 

Så jeg gruer og gleder om hverandre. Jeg blir innimellom berørt selv når jeg prater om noen spesielle hendelser, men er nok redd for at jeg kan slite ekstra mye til onsdag. Derfor er det viktig for meg å si det til dere som har meldt dere på. Det er en spesiell dag, en dag hvor min mamma og søster kanskje vil forstå hvorfor dette er så ekstremt viktig for meg. Hvorfor jeg ELSKER og holde foredrag, motivere og gi håp. For ALT det jeg skjulte er da fortalt og dermed vil jeg bruke sannheten til å hjelpe andre. 

Om du sitter nå å har lyst til å høre mitt foredrag og få muligheten til å se meg i et debattpanel også, ja så er muligheten her fortsatt. Jeg håper jeg får treffe noen av mine lesere og følgere. Selve eventet er på IBD dagen som LMF arrangsjerer 2.mai på LItteraturhuset i Oslo kl 17.30-20.30. Jeg kan love en kveld med mye følelser og engasjament. er du medlem av LMF så er det gratis inngang om ikke 100 kr. 

Les mer om eventet HER og meld deg på HER. 

Kom da vel. 🙂

Crohnsglede – Ida <3

Følg min Facebook side HER for fremtidige event, blogginnlegg, nyttig info og annet spennende. Alt fordi jeg har et brennende engasjement for kronikeres fremtid. 

Delinger settes stor pris på. 🙂 

#LMF #IBD #IBD-DAGEN #FOREDRAG #BLOGGER #TANKER #SKOLE #JOBB #TILRETTELEGGING #MINHISTORIE #MITTLIV #KAMP #ÆRLIGHET #DRØM #CROHNSGLEDE #EVENT #CROHN #ULCERØSKOLITT #UC #MOTIVERE #HÅP #FORTID #FREMTID #NERVØS 

I dag sitter jeg og forbereder meg til onsdag. Ute har solen begynt å varme, bjørka utenfor stuevinduet har fått små grønne ører. Min fastlege sa noe om torsdagen som jeg har tenk litt på. Han sa: du må være laget av noe helt spesielt. For du er så positiv selv når det er svart. Vel, ja jeg er nok det. Selv om jeg absolutt har perioder hvor ting er helt svart så tillater jeg meg ikke å bli der lenge før jeg snur mot lyset igjen. 

Jeg svarte noe som at jeg har vært i det mørkeste, mørke. Jeg vet hvordan det er å kjenne at livet har ingen verdi. At jeg som Ida har ingen betydning. Nå har jeg en betydning. Jeg er mamma, kjæreste, venn, datter, søster, svigerinne, svigerdatter, nabo og jeg er en som deler min historie i håp om å gi andre en trygghet. Jeg betyr noe for noen og derfor kjemper jeg så sant jeg fortsatt står oppreist. 

Licensed from: Novic / yayimages.com

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Jeg har skrevet et innlegg om en dag i mitt liv i et tidligere innlegg. Ta dere tid til å lese det. Det er hjerterått og virkelig brutalt ærlig. Men det var mitt liv. Mitt ensomme og vonde liv. Der er årsaken til at jeg kjemper, årsaken til at jeg krummer nakken, smiler og ler på tross av alt det vonde. For jeg klarer fortsatt og smile. Jeg har opplevd å ikke orke å smile fordi jeg har vært for syk derfor er nettopp det at jeg orker og smile et forbasket godt tegn. 

Les innlegget HER!

Stillheten ligger over stuen. Ingen hjemme. Kun noen lyder fra Sofus som ligger nede og skal sove. Tårene triller men ikke fordi jeg er lei meg eller i sorg. Tårene triller i stolthet. For alt jeg har opplevd har gjort noe med meg. Jeg har blitt meg fordi jeg har kjempet med nebb og klør. Jeg er stolt fordi jeg i dag kan se tilbake på mye og vite at jeg klarer meg, Ida klarer seg fordi hun aldri slutter å kjempe mot smilet igjen. Hvor lang tid det tar spiller ingen rolle, hvor mange nederlag har ingen betydning. Det som betyr noe er at jeg fortsetter kampen for meg selv og for de jeg bryr meg om.

Crohnsglede – Ida <3 

Følg gjerne min Facebook-side her! 

Der legges alt av blogger, event, foredrag og annet spennende ut. 

Delinger settes stor pris på. Mange har så mye og lære om hvordan det er og leve med kronisk sykdom. Spesielt hvordan det er og rammes av alvorlig sykdom som ungdom. 

#LMF #IBD #FORBREDELSER #TANKER #TAKKNEMLIG #STILLHET #DØDEN #LIVSMOT #PÅTROSS #UNGDOM #KRINISKSYK #MORBUSCROHN #CROHN #ALVORLIGSYK #KAMP #MITTLIV #MINHISTORIE #TÅRER #DRØMMER #CROHNSGLEDE #BLOGGER #FOREDRAGSHOLDER 

I dag hadde jeg en time hos min fastlege. En time jeg ikke kunne utsette mer da formen min er rett og slett på bunn. Jeg skal jo holde foredrag i forbindelse med LMF sin markering av IBD dagen. I tillegg til selve foredraget skal jeg også bidra med å sitte i debatt panel. Og nettopp med å sitte i en debatt panel gjorde at jeg måtte ta timen i dag. Greia er at jeg har kjent på en redsel i de siste dagene som jeg overhode ikke har hatt kontroll på. Nemelig redselen for å måtte svikte. For så dårlig har jeg verst at både forbredelser og oppladning til den dagen har blitt bort prioroitert og byttet ut med søvn. For det er jo ikke slik at jeg bare kan holde et foredrag uten at det både må planlegges og tilrettelegges nøye. Alt må skje i riktig rekkefølge for at jeg skal klare å gjennomføre et oppdrag. 

Jeg må lade opp med å ha 100% kontroll på det jeg skal gjøre. Har jeg det så slipper jeg mye uro som kan skape nervøsitet. Men jeg må også hvile mye både før og etter oppdraget. At jeg står der de timene er jo nesten som et skuespill hvor jeg er en utrolig god skuespiller. For INGEN kan se hvor mye det koster meg både i forkant, der og da og i ettertid. Det koster meg utrolig mye, men det er verdt det fordi jeg ELSKER å gjøre det. det gir livet mitt mening å få lov til og bidra med det lille jeg kan bidra med i samfunnet. Derfor er det og avlyse selv om min form nå er helt på kanten av hva jeg tåler ikke et alternativ. Isteden begynner jeg jobben med hvordan skal jeg kunne gjennomføre dette på en best mulig måte. 

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Licensed from: Csaba Deli / yayimages.com

Og første jeg måtte gjøre var og ta turen til legen for nå er mitt største problem nettopp og sitte. Jeg kan bare beskrive det som å ha kniver som vrir seg inne i endetarmen, med andre ord smertefullt. Når jeg dro derifra med resept på en pappeske FULL av rektal væske (som ingen apotek hadde inne i dag så må bestilles) og satt i gang med nok en kur kortison, så slo det meg hvor deilig det er å gå til legen uten og grue meg. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har vært hos lege med klump i halsen og tårer i øynene. Hvor jeg nesten før jeg har åpnet munnen blir slept ut av kontoret igjen uten noe løsning på problemet. Ja, om jeg i det hele tatt har fått delt problemet selvfølgelig. 

Jeg ble syk som 17 åring har hatt mange forskjellige fastleger. Men for 9 år siden fikk jeg ved tilfeldighet vite at en ny lege skulle starte opp som fastlege. Det lille jeg viste om han var at han var ung, hadde erfaring innenfor psykiatrien og at han var hyggelig (sa de som skulle jobbe med han) Vel, de kunne brukt så mange flere og flottere ord på den mannen for og si det slik. Jeg har nå i 9 år følt meg i varetatt, sett og hørt. Jeg har blitt møtt med smil, varme og gode ord. Jeg har møtt forståelse, latter og en litt uformell tone noe som gir meg en trygghet og en ro. Vi har hatt mange vanskelige samtaler men ALDRI har jeg følt meg dum eller at det jeg har på hjertet mitt var uvesentlig. 

En kroniker trenger leger som behandler oss annerledes en de pasientene de ser en gang hver 2 år. Vi trenger leger som våger å være litt personlige, men likevel være profisjonell. De må ta seg tid til og lytte og kanskje lete litt etter de ordene vi ikke sier. De må forstå at en kroniker er ulik en annen pasient på utrolig mange plan, fordi livet vårt er å være syk derfor tåler mange av oss mye, vi roper ikke så høyt og vi krever ikke, vi spør. Jeg er så takknemlig for alle tårene jeg har fått slippe, jeg er takknemlig for all hjelp og alle gode ord. At jeg er så opptatt av å informere, tilrettelegge og gi min historie er mye takket være denne legen. For han har vist meg hvordan en lege bør være, han har gitt meg troen på meg selv som meg selv. Alle kronikere fortjener en slik lege og at jeg skulle være så heldig med min er jeg utrolig glad for. Ikke bare er jeg glad for alt han gjør for meg men,  også alt han gjør for min familie. 

I morgen henter jeg min rektal veske og setter i gang med intensivbehandling for å kunne stå oppreist og rakrygget å fortelle deler av min historie. Å uten støtten og hjelpen fra min kjære lege, ja så kunne jeg mest sannsynlig sett den dagen bli nok en strek over nederlag. Jeg må bruke dagene frem mot onsdagen riktig og jeg vet at jeg kommer meg igjennom dette, men jeg skriver dette samtidig som tårene renner.  For som legen min sa i dag: Noen ganger er det lov å si at nå er alt helt jævelig. Å ja, det er helt jævelig, men det betyr ikke at jeg gir opp, det betyr bare at jeg er ærlig får så og børste av meg dritten på knærne etter gjørma jeg har svømt rundt i en stund også begynner jeg på kampen opp i stående stilling igjen.

Så først, takk kjære lege (du vet hvem du er), uten deg hadde jeg aldri klart å fortsette og kjempe, uten deg hadde jeg aldri våget og følge min drøm, og uten deg hadde jeg ikke sett behovet for å gi fastleger muligheten til å høre min stemme for å lære om hvordan de nettopp kan takle oss kronikere på en god måte. 

Så sist men ikke minst: Jeg gleder meg til onsdag! jeg kommer om jeg så må stå fra jeg kommer til jeg går. Livet er for godt til å ikke kunne leves selv for en kroniker. 

Crohnsglede – Ida <3 

Følg min Facebook side HER. der legges alle mine blogginnlegg ut, alt om mine prosjekter, foredrag og andre spennende og relevante ting. Om du kjenner noen som ønsker å lære mer om livsmestring og hvordan bruke en kronikers historie til å bli bedre i jobben din eller lignende så ta kontakt. Jeg kommer gjerne og hoder mitt foredrag som spesialiseres til lytteren. Til nå har jeg holdt foredrag for elever, lærere, leger, nav, sykepleiere osv. Men jeg ønsker og nå ut til mange fler og er klar til å dele min historie med deg/dere. 

Delinger av innlegg er selvfølgelig lov. 

#lege #crohn #fastlege #IBD-dagen #lmf #foredrag #debattpanel #syk #crohn IBD #lmf #blogger #minhistorie #mittliv #møte #stolt #opptur #nedtur #tanker #ærlighet #takknemlig #påtross #kamp #kroniker #meninger #redsel #svikte #oppladning #takk 

Kjære kroppen min, hvorfor lystrer du meg ikke? Hvorfor hører du ikke at jeg roper til deg? Jeg hater deg intenst for alt du tar fra meg eller nekter meg å få til. Jeg hater seg for at du har latt sykdom ta plass i min kropp! 

Hører du? Jeg HATER deg! 

Jeg kjemper i mot tårene og kjemper i mot smertene du gir meg, jeg kjemper for det friske i deg. Jeg prøver så intenst å late som du ikke har sluppet sykdom inn, jeg prøver å late som at jeg er frisk. Men du lar meg ikke late som uten at det nermest kveler meg. For hvert smil jeg gir mine barn, for hver klem jeg gir så sitter du og vrir deg så jeg skal huske på at frisk, Nei det er jeg ikke. Jeg misliker deg fordi du ikke lar meg nyte en klem av mine barn uten at du skal ta bort en bit av gleden! 

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Hører du? Jeg MISSLIKER DEG! 

Licensed from: palinchak / yayimages.com

I 17 år har du latt sykdommen crohn bo i min kropp. I tillegg har andre sykdommer og plager kommet til. Hvorfor gjør du dette mot meg? Jeg står opp hver dag og tar på meg masken. Hver dag later jeg som min kropp er frisk. Du merker mine tårer når ingen ser meg, du lager mine smerte hikst når jeg er utslitt og du lar mitt intense ønske om å oppleve verden uten plager boble i hjertet mitt når jeg trenger det som mest. Likevel gir du meg ikke fri. Du kan gi meg noen timer hvor jeg later som utad, men du puster meg i nakken, du minner meg på at nårsomhelst så smeller det. Når som helst er kvelden over for deg Ida.

Jeg forstår deg ikke, hører du? Jeg forstår deg IKKE! 

Likevel kjære kropp så er det en ting du aldri skal få ta fra meg. En ting skal du aldri få kloa di i. Min vilje til å kjempe, min vilje til å leve. Du skal ikke få ta fra meg mitt pågangsmot og håp. Jeg skal fortsette å kjempe for disse minuttene i friskheten. 

Jeg skal KJEMPE, hører du kjære kropp? Jeg skal KJEMPE! 

Jeg hater deg samtidig som jeg elsker deg min kjære kropp. For hatet jeg har ovenfor deg, gir meg muligheten til å elske så mange ting som er lett og glemme. Jeg elsker hvor deilig det er når våren kommer og varmer opp vonde ledd, jeg elsker når jeg gråter av lykke for å ha klart å gjennomføre noe jeg har kjempet for uten å feile. Jeg elsker når jeg får bruke mine erfaringer med en syk kropp til å hjelpe andre. 

Hører du kjære kropp? Jeg ELSKER følelsen du gir meg når jeg vinner over deg! 

Livet med en syk kropp er beintøff og jeg har innfunnet meg med at du vil ikke slippe sykdommen ut av kroppen min. Derfor har jeg bestemt meg for å bruke kroppen og sykdommen min til å nyte livet,  våge å leve på tross av alt du prøver og stoppe. For den følelsen av å mestre etter å ha grått og vært helt utslitt, men ikke gitt meg, ja den gir meg fortsatt følelsen av å kunne bestemme over deg. 

Jeg bestemmer over hvor mye du skal ta fra meg kjære kropp, hører du?

Jeg bestemmer!! 

Livet mitt er hva jeg gjør det til. Livet mitt er med en syk kropp. Men sykdommen bestemmer ikke over hvordan jeg skal leve, den bestemmer ikke om gråten skal ta mer plass en glede. Det er det jeg som gjør kjære kropp. 

Kjære kropp det er IDA som bestemmer og jeg skal leve og kjenne på glede, jeg skal tørke tårer etter gråt. Jeg skal reise meg etter smerteannfall og jeg skal følge min drøm og mine ønsker. 

Hører du kjære kropp? Jeg er Ida på tross av sykdom. Jeg er Ida fordi sykdommen har gjort meg til den jeg er i dag. 

Takk kjære kropp for at vi sammen skriver en historie om håp og glede på tross av hvor mye du kjemper i mot meg. 

Takk. <3

Crohnsglede – Ida <3

send meg gjerne dine tanker om innlegget her som kommentar eller på facebooksiden min. Jeg setter stor pris på deg og dine tanker. 

Følg min Facebook side HER.

Der følger du min kamp om å vinne over sykdommen, min kamp om å fortsette og nå mål på tross av sykdom. Der kan du bli med på veien mot å nå min drøm om å hjelpe andre kronikere med mine erfaringer. 

Delinger settes pris på. <3 

Dårlig samvittighet… Alle vet hva det er, alle har vi kjent på den følelsen i større eller mindre grad. Likevel vil jeg våge å påstå at vi kronikere kjenner til den følelsen enda bedre en mange andre. Jeg har blitt flinkere til å håndtere denne følelsen som setter seg øverst i halsen som en tung sten du ikke får svelget bort men kontroll på den, nei det har jeg ikke. 

I dag skjedde det igjen. Jeg er alene med ungene i helgen og selv om ønsket mitt er å fylle helgen med et fyrværkeri av glede, tøys og moro så er jeg smertelig klar over at realiteten er en annen. Jeg har et ønske og et mål om at barna mine skal ha et så normalt liv som mulig. De valgte ikke en syk mamma og skal derfor slippe og se meg mer syk enn nødvendig. Barna er grunnen til at jeg kjemper hver dag, de er grunnen til at jeg trosser selv de jævligste smertene for å være den mamman de fortjener. 

Licensed from: Nobilior / yayimages.com

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Dagen min startet 05.00 av en liten klump av glede på 10 måneder klar for ny dag. allerede da merket jeg at min kropp kom til å lage krøll. etter litt kos bet jeg tennene sammen og sto opp. Ikke lenge etterpå var hele stua full av fire sultene barn og jobben min var i gang. Midt oppi frokost og bleieskift kjenner jeg smertene blir sterkere og sterkere. Jeg velger å overse kroppens signaler for jeg hadde ikke tid til å tolke dem. Så smeller det. Ikke bare litt men sånn skikkelig. Jeg springer på do og i mens svetten pipler, tårer renner og kvalme bølgene skyller over eg hører jeg det eskalerer oppe. Jeg vet de er trygge der oppe og at ikke det er farlig for de å være der i noen minutter uten meg. Elida på 9 år er jo også med de.  Den roen jeg forlot er nå borte og en høylytt virvelvind har inntatt stuen. 

Å hvor var jeg? jo, jeg sitter på do uten mulighet til å reise meg. Desperat prøver jeg å rope opp, men de som har prøvd og rope til noen barn som krangler med sine søsken vet at det er helt uten nytte. Genseren min er nå så våt av svette at den klistrer seg til ryggen min og under neste smerte tak kaster jeg opp. Jeg hører Elida får kontroll oppe og tenker at disse minuttene må jeg bare ha. Situasjonen oppe roer seg når jeg får formiddlet at hun kan lage saft til Isak og Ludvig. For ja, nå var gode råd dyre. Ho mor må kjøpe seg tid så jeg fikk kontroll over kropp og sinn. 

Licensed from: V_Gri / yayimages.com

Tårene renner samtidig som neglene borrer seg inn i håndflatene mine og stygge ord forlater min munn samtidig som kroppen tømmer seg med alt jeg har i magen og litt til. Og det var da jeg hørte det. Elida sin desperasjon i stemmen, Isak som roper NEEEEI og Ludvig som begynner å gråte. Jeg får gjort meg ferdig i en fei og springer opp trappa. Å der sitter en snart tre åring i pysjen sin midt i en dam av saft. Han hadde hentet flasken på kjøkkenet for å få mer, men storesøster hadde ikke skrudd korken på og i det han gir flasken et litet klem er det saft over store deler av stuen og over hele han. de hvite krøllene drypper av saft. Så hvor begynner man da? Jeg ble sint… og det har jeg så dårlig samvittighet for at det vrenger seg i magen av å skrive det. ikke sånn kjempe sint, men i stede for å puste med magen som jeg vanligvis gjør, så hevde jeg stemmen og begynte og kjefte. 

Jeg tørket opp samtidig som smertene ilte i kroppen og stopper opp et øyeblikk og ser rundt meg. Der er alle i full sving med å hjelpe til som den største selvfølge. Den kranglingen dem i mellom er borte og erstattet med sammarbeid. Ludvig ser på meg og sier: mej ælpe dej mamma og smiler der han nå står i bleia med håret stivt og rosa av saft. Elida og Isak tørker opp saft med papir og har funnet frem bøtten alt. Lille sofus sitter ivrig i vippestolen og følger med. Herregud hva er det jeg driver med? Jeg har verdens fineste unger også begynner jeg å kjefte for et litet uhell?! jeg ser på ungene og sier unnskyld. Tårene renner når jeg forklarer hvor lei meg jeg er for at jeg ble sint. Jeg ber om en klem og får en fantastisk gruppeklem. Jeg får vasket opp resten og får Ludvig i dusjen. Der og da gjenopptar kontrollen seg og jeg får roen tilbake. Noen timer senere får jeg hentet meg inn på sofaen også og får nok krefter til å gjøre kvelden utrolig fin. 

Jeg hater når sykdommen setter meg ut av spill , og samvittigheten min kveler meg. Men så ser jeg at barna takler det helt fint. Sykdom tar ikke pause selv om jeg er alene, men sammen fikser vi det meste, fordi vi er familie. Og livet er ikke instaperfekt, livet er noe dritt innimellom og det er vi nødt til å takle. med eller uten dårlig samvittighet. 

Crohnsglede – Ida <3

Delinger av innlegg er lov. <3 

Lik gjerne min facebookside hvor jeg legger ut alt av blogginnlegg, events, foredrag osv. Jeg kjemper for at de som kommer etter meg skal få det jeg savnet når jeg var 17 år, ny diagnosert og livredd. 

trykk HER for å komme til min facebook side.

#blogg #mammatilfire #kronisksyk #sykmamma #smerteannfall #tøft #dårligsamvittighet #kvalm #barn #krangel #kjærlighet #tøft #unnskyld #leimeg #ibd #crohn #crohnsglede #foredragsholder #mittliv #minhistorie #familie #stolt #ærlig #do #toalett #krise 

Det er en ting jeg ikke klarer å forstå. Det er i det noen sier SYKKEL så tennes aggresjon og sinnet til mange tusen nordmenn. Det spys ut på facebook statuser, twitter meldinger osv, om de jævla syklistene. Man kan se i kommentarfelt i kjente aviser, at voksene folk mister all sunn fornuft. Det skrives slik som: neste gang kjører jeg ned den jævlen. Eller: jeg hadde lyst til å dytte borti,n så han stupte ned fjellsiden å knakk alle bein i kroppen.

Hva er dette for noe? Er dere villige til å bli drapsmenn/kvinner? En syklist har like stor rett som en bilist til å være der. Eller har du det bare i kjeften? Jeg må spørre. Jeg er sammen med en av de jævla sykelistene dere freser over. Han er pappan til 4 nydelige barn. Han er bror til 2, han er onkel til 8 nydelige onkelbarn. Joda også sykler han.  Han setter seg på sin sykkel å drar ut i trafikken flere ganger i uka. Han kysser meg å tar på seg hjelm som sin eneste beskyttelse mot deres biler.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg hater det. I de timene han er vekk sitter jeg med hjertet i halsen. Jeg er livredd for at noen skal gjøre alvor i truslene dere så fint slenger ut av dere på facebook, nettaviser osv. Voksene mennesker som sitter å ønsker en annen død fordi han bruker retten sin til å sykle. Robert har fortalt meg om mange stygge hendelser. Hendelser som innnebærer sinte bilister, farlige forbikjøringer osv… Den mannen du irriterer deg over som sykler i lag med fler eller alene er det mest dyrbare jeg har. Jeg kan ikke nekte han å dra å sykle. For han og mange 100 000 til er det langt mer enn en hobby. Det er nok mer en livsstil. En farlig en sådann. Jeg følger med på klokken, kjenner pulsen stige om han bruker lenger tid en vanelig. Jeg ser for meg telefoner om at han ligger hardt skadet osv.. Jeg er REDD. REDD for at han skal møte på en av dere som sitter å skriver så grusomt om andre. Når jeg ser sykkelen kommer inn i gården trekker jeg et lettelse sukk. Så gikk det bra denne gangen og.. Men hva  med i morgen? 

Om det bare er en trussel noe dere bare sier fordi dere irriterer dere, ja da ber jeg dere ta dere sammen. Joda jeg sier ikke at alle syklister oppfører seg eksemplarisk i trafikken, overhode ikke. Men det gjør pokker meg ikke bilister heller. SKJERPINGS!

Syklister sitter alene på en sykkel med kun hjelm på hodet. Du kjører en stor bil som lett kan lage STORE skader. Ditt sinne over dem kan gjøre deg til drapsmann/drapskvinne. Ikke kjør forbi dem før du er 100% sikker på at det er trygt. 

Å den hetsingen og grusomme ytringene? Det sier mer om dere en de som sykler. Jeg håper det bare er noe dere skriver/sier i frustrasjon. Men desverre så sier de som sykler langs veiene våre noe annet. Jeg som samboer blir kvalm av dette. Husk at den syklisten er noen sin mann/kone, husk at det kan være barn som sitter hjemme å venter på dem. La det være plass til både sykkel og bil. Ikke irriter deg til farlige situasjoner. Det er IKKE verdt å bli drapsmann/kvinne for.

Dette er min stille bønn i det jeg nok en gang kysser mannen min avgårde med klump i halsen.. Å jeg vet jeg ikke er den eneste…

Sykkel kjærringa vil IKKE bli sykkel enke.

Følg meg på min facebook side HER. 

Delinger av innlegg er lov. 🙂 

Crohnsglede – Ida  <3 

Dette innlegget ble publisert våren 2016 men er gjort små endringer nå i 2018. Deler da det i mine øyne er like relevant nå som da. 

#sykkelenke #sykkelist #billist #idioti #redsel #drapsmann #hets #sykkelkjærringa #blogger #foredragsholder #kroniker #mammatilfire #mittliv #minhistorie #detumuligeermulig #tanker #redsel #sykkel #vår #vei #krangel 

I dag har jeg vært tilbake på det stedet hvor jeg har hatt uendelig med timer liggende i en sykeseng. Å selv om jeg vet at jeg er der for noe helt annet enn meg og min helse, så kjenner jeg pulsen øker og tankene fyller hodet mitt.  Jeg kjenner på en redsel for å møte på spesielt en person, samtidig som ønsket for å møte  nettopp han også er ubeskrivelig sterk. Jeg har så lyst til å forklare han at måten han behandlet meg på var så langt over streken som jeg mener er mulig. 

For som beskrevet mange ganger før, mener jeg at måten jeg som 17 åring ble møtt på og da spesielt i forhold til alle undersøkelsene vi må igjennom var på kanten til overgrep. For det legen ser på som rutine og som de så fint sier at de gjør hver dag, er virkelig ikke rutine for ei jente på 17 år som har hatt et privat forhold til sin kropp. Jeg hadde ALDRI hørt om koloskopi, endoskopi eller noen av de andre undersøkelsene jeg måtte igjennom. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg pleier å si at første gangen jeg skulle igjennom undersøkelser gråt jeg og gruet for det ukjente, de neste gangene jeg skulle gå igjennom undersøkelser gråt jeg og gruet for det kjente. Og hvorfor skal det være slik? Hvorfor skal man gå igjennom noe så jævelig at det for meg og mange med meg har skapt traumer og så vonde minner at jeg selv nå i voksen alder har NULL tjangs til å klare å gjennomgå disse undersøkelsene uten å bli lovet narkose? Selv det er nesten ikke nok for angsten og smerten er så vond. 

Jeg har et ønske om en gang å få holde mine foredrag for leger som nettopp tar i mot disse unge menneskene for å fortelle dem at når de ba meg holde kjeft så skjedde det motsatte. For min kropp var i kamp modus, min kropp trodde den var i fare. Å hva skjer når vi tror det? Jo, vi kjemper med alt vi eier og har. Jeg gråt ikke fordi jeg ville være vanskelig, jeg gråt fordi det gjorde så innihelvete vondt og fordi jeg var livredd. 

Husker jeg fikk ros av legen når jeg en dag ble liggende stille uten å si et pip. Jeg hadde sluttet å kjempe, min kropp og mitt hode var koblet fra hverandre og den legen som tidligere hadde bedt meg holde kjeft med et sinne og bryskhet uten like, sto nå mild over meg og roste meg. Saken er jo den at det var ikke mindre vondt, det var ikke mindre jævelig eller legen flinkere. Saken var bare den at jeg orket ikke kjempe i mot mer. Kreftene hadde tatt slutt.

Nettopp Pga disse hendelsene og milioner andre, må jeg trekke pusten noen ganger før jeg setter beina inn på dette sykehuset. Jeg prøver å lete etter noen øyne som trenger noen som ser de, jeg smiler til de jeg føler trenger et smil, samtidig som jeg jobber med å holde tårene tilbake. Jeg vet det fortsatt er mange som opplever mye vondt på sykehus noe jeg mener burde vært unødvendig i 2018. Nettopp derfor må vi våge å prate om det som ikke gikk helt ok. Det betyr ikke at jeg kun har dårlige minner, langt der i fra. Jeg har hatt leger jeg har lagt mitt liv i hendene til, jeg har hatt leger som har hørt meg, sett meg og hjulpet meg på måter jeg er uendelig takknemlig for.

Og i dag var det et av de gode minnene som reddet meg når det vonde trengte på. Og minnet kom av noe så enkelt som at ei dame snakket om ønske kost. Ønske kost er nettopp det det høres ut som. Jeg var veldig undervektig og hadde hatt tarmhvile så lang periode at matlysten var vanskelig å få på plass. Derfor fikk jeg ønske kost. Å vet dere hva jeg ville ha? Dag etter dag var det eneste jeg ønsket meg, rista loff med bayersk postei. Lukten av lett ristet loff med denne posteien var for meg himmelen. Og nettopp det minnet gir meg smil om munnen. Å det rare er jo at det er de små tingene som skaper disse gode minnene, de minnene jeg ønsker å holde fast på slik at jeg skal kunne klare å fortsette å følge barna mine til sykehuset. Og med 2 astma gutter blir det mye oppfølging. 

Jeg kommer ikke til å slutte å prate om det vonde, men jeg kommer også til å nevne alt det fantastiske, å det er viktig tenker jeg. For at det finnes mye å lære for leger og sykepleiere er det ingen tvil om, og uten å få høre hvor de feiler får de ingen mulighet til å rette opp feilene sine heller. Men vel så viktig er det å fortelle om det de er gode på, omsorgen, samtalene, en hånd og holde i og noen å dele det vonde med. For de trenger å høre det de er gode på også. Jeg er utrolig takknemlig for all hjelp jeg har fått på tross av episoder jeg mener aldri burde funnet sted på et norsk sykehus. 

At jeg vil fylles av minner når jeg går inn på sykehuset er uungåelig. Men, målet er å kunne takle de uten å ønske å rømme. Målet er også å få muligheten til å fortelle min historie til de som jobber som leger fordi da har jeg stått opp for den 17 år gammle Ida som ikke våget og stå opp for seg selv. Da kan jeg stå opp for alle de andre som har kommet etter meg som har opplevd ting som har vært vanskelig å takle. 

Min historie har gjort meg til meg. Mine minner har gjort at jeg nettopp ønsker å bruke de til noe fint. For å bruke dette vonde til noe så godt som å hjelpe andre gjør at jeg kan leve igjen. Å jeg har bestemt meg for å ta tilbake mitt liv 100%

Crohnsglede – Ida <3

Om du ønsker å dele mine innlegg settes det stor pris på. 🙂 

Følg gjerne min facebook side HER. Der finner du alt av blogginnlegg og annet jeg driver med for å kjempe for kronikernes fremtid. 

#sykehus #leger #undersøkelser #IBD #crohn #innleggelse #minner #smerter #vondt #sykepleiere #minhistorie #mittliv #påtross #ønske #tilbake #oppgjør #godeminner #overgrep #privat #kropp #lmf #pasienthistorie #foredrag #foredragsholder #blogger #crohnsglede #koloskopi #endoskopi #traumer #gråt #smil

Jeg har nå vært syk i 17 år. I 17 år har livet mitt vært en kamp som få forstår. Ja, jeg forsto heller ikke hvor tøft livet skulle bli der jeg lå i en sykeseng som 17 åring med behov for blodoverføringer, masse medisiner og smertelindring herrifra til månen. Jeg hadde blitt alvorlig syk men forsto virkelig ikke hvor mye den sykdommen skulle komme til å ta fra meg. Jeg fikk besøk av en smilende lege som ga meg diagnosen Morbus crohn som sa: nå blir livet ditt aldri det samme før også plystret han i det han forlot rommet mitt. Der og da var jeg klar for å kjempe, å herregud som jeg har kjempet. Men hvorfor kjempet ikke noen med meg? 

Hvorfor snudde dere ryggen til meg når jeg trengte dere som mest? Hvorfor var ikke jeg verdt og bli kjempet for? Dette innlegget er ikke til mine pårørende, innlegget er til lærerene og skolen som jeg gikk på når jeg ble syk. innlegget er til lærere generelt på skoler og til alle som har med utdanning å gjøre. For dere har et stort ansvar dere kanskje ikke forstår rekkevidden av  men jeg skal prøve å gi dere et innblikk. Dere kan gjøre gjøre så mye med utrolig lite, for noen som trenger noen som kjemper for en når en ikke har krefter selv. 

Licensed from: sabphoto / yayimages.com

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg var 17 år og ALDRI fikk jeg besøk av læreren min med spørsmål om hva de kunne gjøre for MEG etter at jeg ble syk, Jeg fikk noen venner som kom med skolebøker og foreldrene mine prøvde å få til noe med skolen, men møtte ryggen til de på skolen. Likevel ble skolen det jeg hengte meg opp i. For når jeg ble syk tok sykdommen fra meg ALT, jeg hadde plutselig ikke kontroll på noe. Derfor ble min største ønske og det jeg valgte å bruke kreftene på nettopp skolen. For utdanningen min, ja det skulle jeg klare, det skulle ikke denne jævelige sykdommen ta fra meg. 

Det jeg kan si er at jeg kjempet HARDT for å bestå det året, men jeg kjempet ALENE. Hvorfor gikk jeg fra å være en elev som ble sett, hørt og snakket godt om til en elev som plutselig kun var et problem? For det var slik jeg følte det. Og om det ikke var tilfelle, så var dere IKKE gode til å vise meg at jeg var verdt å kjempe for. Det året var det JÆVLIGSTE jeg har vært igjennom, men håpet om å klare utdannelsen min gjorde at jeg kjempet og bet tennene sammen. Jeg gjorde de prøvene jeg klarte, jeg gjorde ALT jeg kunne, men uten så mye som en plan eller et klapp på skulderen fra skolen. Jeg husker første gangen jeg forsto at jeg ikke var en del av klassen mer som en av de dagen jeg virkelig gråt. For første gang dryppet ikke bare tårene, men jeg hikstet fordi livene til alle gikk videre når jeg satt i sengen med medisiner dryppende og næring 12 timer i døgnet hengende i ledninger. Jeg følte meg så sviktet og uviktig. 

Likevel så hadde jeg et håp om å klare å bestå eksamen om ikke annet så skriftlig. Læreren hadde gitt meg et håp om at jeg kunne få mulighet til å ta praktisk neste år. Men så kom det en telefon  en dag i mai,  som skulle forandre ALT. Beskjeden var like kort som den var hard: Jeg hadde for mye fravær til å bestå og eksamen fikk jeg ikke en gang lov til å ta. Den telefonsamtalen tok fra meg den siste lille biten av krefter. Nå 17 år etter husker jeg den dagen, lukten, lydene og følelsene som om det var i dag. Å jeg VET jeg hadde bestått den eksamen,  jeg VET at OM dere hadde kjempet med meg og kjempet litt for meg hadde jeg mestret det som var mitt mål det året. 

Vet dere hvor vanskelig det er å kjempe og ha troen på seg selv om ingen andre rundt oss har det? Hvordan skal man ha troen på at du er bra og at du mestrer om de rundt deg TYDELIG viser at du ikke er verdt å bli kjempet for? Min historie endte i å prøve og feile på egenhånd i mange år. Nå er jeg 33 år og ufør. Jeg kjemper fortsatt hver dag fore å finne min måte å bidra til samfunnet på og bruker mine historier for å prøve å forandre fremtiden for kronikerne som kommer etter meg. 

For der min historie sluttet, begynte noen andre sin historie. Å mitt største ønske og håp er at INGEN andre syke skal få oppleve det jeg opplevde for 17 år siden. Vi har en lang vei å gå, men jeg skal rope ut at VI ER VERDT Å KJEMPE FOR og be dere som jobber med disse syke om å forstå hvor ekstremt viktig jobben deres er. Ikke ta fra noen det siste de har igjen av normalen, kjemp med dem, håp med de og tilrettelegg nok til at de slipper å få den telefonen! 

Jeg skal holde mitt foredrag på IBD dagen, jeg skal rope ut at vi trenger lærere og et team rundt oss som våger å se at det umulige er mulig. 

Bli med og rop med meg, hjelp med med å dele innlegg, rop med meg og kjemp med oss.<3

Kjære du som er læreren til en veldig syk elev: Snu ikke ryggen til, men kjemp for at den eleven skal mestre på tross av sykdom. 

Crohnsglede – Ida  <3

Del innlegget, bruk #kronikereerverdtogkjempefor og våg og hjelpe.

Følg min Facebook side for å holde deg oppdatert på mitt liv og mine kamper for en bedre fremtid for kronisk syke. Facebook siden finner du HER.

#lærere #opprop #roper #utdanning #samfunn#kamp #våge #kronikereerverdtogkjempefor #kroniker #crohn #crohnsglede #verdi #syk #umulig #mulig #påtross #minhistorie #mittliv #blogger #foredragsholder #lmf #IBD #ibddagen #tilrettelegging #facebook #alene #sammen #livetsomsyk #ansvar #fremtid 

I dag har dagen gått ubeskrivelig fort. Så fort at jeg har måttet lagt planer litt bort. Men likevel må jeg innom og innformere om at det nå vil bli mulighet til å høre en litt forenklet versjon av mitt foredrag. For mai (19 for å ha den eksakte datoen) feires verdens IBD dag over hele verden. LMF skal feire dagen 2 mai og der skal jeg bidra. Jeg gleder meg veldig både til å prate litt og også til å kunne bidra med mine tanker i forhold til årets tema som er utdanning og skole. 

Jeg kommer tilbake til hvordan DU kan bestille plass og håper jeg vil se mange av dere der. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Mer info kommer men ville bare dele med dere. 

Jobber også med noe annet spennende saker om dagen som virkelig jeg brenner for. 

Crohnsglede – Ida <3 

Delinger settes pris på. 

Følg min Facebook side HER

Det er en ting man som syk fort får kjennskap til, nemlig Nav og andre offentlige kontorer. En blir i mange tilfeller prisgitt Nav fordi den økonomiske situasjonen er totalt forandret samtidig som det livet du hadde ikke er tilfelle lenger. Jeg har selv hatt mange år med Nav i mitt liv. Å si det har vært en lett match er ikke sant, men bortsett fra en grusom og forferdelig opplevelse med ei av navs damer, har jeg vert utrolig heldig. Jeg har blitt møtt med forståelse, gode spørsmål og ikke minst smil og varme. Men den grusomme hendelsen farget meg så mye, at når jeg tenker på nav er det vanskelig å se de positive hendelsene fremfor dette ene møte med ei dame på et kontor i Larvik når jeg var 17-18 år og  relativt ny diagnosert. 

Så HVORFOR ble jeg forhåndsdømt av den dama som ei som ikke gadd? Hvorfor så hun ikke min forthvilte mamma som med bestemt stemme sa at jeg virkelig var veldig syk? Hvorfor valgte hun å si: “Du kan gjennomføre skolen, bare tre på deg ei bleie” til ei som på tross av alvorlig sykdom, trosset sykdom så til de grader? Faktisk lå jeg på sykehuset og leste i bøker, jeg dro med buss til skolen når jeg hadde mulighet. Faktisk trosset jeg sykdommen så mye fordi jeg ønsket å fullføre skolen, at jeg på en full skolebuss som 18-19 åring opplevde å bæsje meg ut fordi jeg ble akutt syk og buss sjåføren ikke ville stoppe, noe som gjorde at jeg ønsket å avslutte livet fordi det var så ydmykede. Hvorfor valgte hun å tro uten å vite? Hvorfor valgte hun å annta og ikke spørre? hvorfor valgte hun å ha svar på min historie og min sykdom uten å ha hørt den eller å ha sett i papirene mine først? 

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Licensed from: Labunskiy K. / yayimages.com

Vel, det skulle ta 15 år før jeg skulle få svar på nettopp det. For de spørsmålene har nesten hjemsøkt meg disse årene. Jeg har faktisk dagdrømt om å møte på denne damen og sagt til henne hva hun gjorde med meg den dagen. Men årene gikk og svarene skulle ikke komme fra denne damen jeg møtte på kontoret i Larvik. Det kom fra en dame i samme yrke, men i Tromsø. For jeg var i Nordens Paris i mars i forbindelse med et oppdrag jeg gjorde for Takeda og LMF. Et oppdrag hvor jobben min først og fremst var å holde mitt foredrag om min historie, men også å motivere deltagerne til å være med på et fantastisk prosjekt som heter In Their Shoes. Det handler om at deltakerne i 2 døgn skal leve som oss med IBD i en dårlig perjode. Nå sier det seg selv at det blir ingen sterke smerter eller såre rumper deltagerne får oppleve men de får i hjelp av en app på mobilen utfordringer og beskjeder de må gjennomføre. Jeg har selv prøvd dette å må si det er utrolig bra laget og gir deltagerne et godt innblikk i uforutsigbarheten og tiden vi bruker på toalett uten å få varsel først. Den gir de innblikk i matrestruksjoner og får også straff om de jukser med mat foreks. Vel nå skal ikke dette innlegget handle om selve prosjektet men om ei dame som da etter at jeg hadde holdt mitt foredrag valgte å si noe som ga meg både gåsehud og fortvilthet. 

Foredraget hadde gått helt supert, tårene rant hos de fleste og til og med legen som var tilstede var sterkt berørt og kom å takket meg etterpå. Jeg er veldig ærlig når jeg prater samtidig som jeg forteller ALT. Derfor blir det nok ganske nært og høre på. Vel, etter foredraget ble det mulighet for å stille spørsmål. Denne damen som var ei godt voksen dame med briller og som garantert hadde hatt jobben sin en stund sier: Unnskyld meg men den historien din må være ekstrem! jeg kjenner ingen med crohn som har slike opplevelser som deg! Å der kom svaret ned i hodet på meg. For selv om du kjenner en eller to med Crohn så kjenner du ikke meg! Og hun fortalte om en bekjent som ikke var slikt plaget som jeg beskrev. Hun fikk meg til å føle at hun betvilte min historie fordi hun ikke hadde hørt andre fortelle om den slik jeg gjorde.  Tror dere virkelig at en som syk sitter og proklamerer til ALLE om at en går så mange ganger på do, at endetarmaåpningen er som en kjøttkake etter uendelig med dobesøk? Tror dere man forteller om oppkast, besvimelser, uhell, bleier, smerteannfall, blod og gørr til nabo`n eller tanta si? 

Vel jeg har svaret: NEI. Vi forteller ikke dette til noen! Jeg fortalte ikke gang til mine foreldre, fordi det var for privat og ekkelt. Og selv om du sitter på ditt kontor med viten om at nabogutten lever ok med crohn så vet du kanskje bare 10% av sannheten. Jeg fikk fortalt denne damen det jeg skriver over, samtidig at min historie er ikke av de mest ekstreme, den er heller ikke av de mest fantastiske. Men det er MIN historie. Og er det noe som er viktig for meg å lære bort så er det at vi er ALLE forskjellige. Du kan kjenne 40 personer med crohn, likevel skal du ikke tro du vet noe om meg og min helse uten å prate med meg først. Damen smilte litt og ble ytligere satt litt på plass av lederen for LMF Troms som reiste seg opp og støttet meg i det jeg sa. Når jeg kom meg på hotellrommet forsto jeg at den damen kunne vert samme dame som jeg møtte for 15 år siden. Begge to trodde de viste uten å vite nok, begge hadde bestemt seg for hvordan jeg skulle være uten å ha hørt på min historie. Jeg er både sint, lei meg og skuffet for vi burde vert lenger i 2018!

Dessverre sitter det mennesker i nav og andre offentlge kontorer som skriker etter opplæring, mennesker som dømmer og gjør en elendig jobb fordi de ikke vet bedre. 

Licensed from: studiostoks / yayimages.com

Det som gir meg et håp er at samme dama kom tilbake etter 2 dager som “syk” og sa: Dette har vert en fantastisk opplevelse og jeg mener alle i nav burde gjort dette! Hun mente Nav burde bli med på prosjektet for bedre å forstå at livet som syk er kanskje ikke så enkelt som mange først har antatt? Hele løsningen ligger jo i å gi de god nok opplæring og innblikk for å kunne forstå. 

Nav er fryktet og beryktet av kronisk syke, på lik linje som vi kronisk syke er forhåndsdømt og late i mange av de ansattes øyne. Så mitt forslag kjære ansatte  i nav er: La oss bli bedre kjent.  Ta dere tid til å lytte til vår historie med blanke ark og åpene ører så kanskje vil dere se at vi er mennesker med verdi ønsker for livet vårt på lik linje som du er. Vi har bare et mye kjipere utgangspunkt en deg. 

Crohnsglede – Ida <3 

Delinger settes stor pris på. 

Følg gjerne min facebook side HER. der deler jeg innlegg fra bloggen, foredrag jeg holder og andre prosjekter jeg er med på for å gjøre fremtiden for kronikere litt bedre. <3 

#nav #beryktet #fryktet #naver #kronisksyk #syk #crohn #ibd #LMF #takeda #troms #InTheirShoes #møte #prosjekt #blogger #crohnsglede #historie #minhistorie #opplæring #foredrag #innblikk #offentligkontor #ærlighet #forskjellige #late #utgangspungt #bleier #skolebuss #uhell #vilje #død #håp #innblikk